2 Kommersialisering av forskningsresultater
I dette avsnittet gir utvalget en definisjon av «kommersialisering av forskningsresultater», samt en skissemessig oversikt over elementene og fasene i en kommersialiseringsprosess. Avsnittet danner bakgrunn for diskusjonen i innstillingens vurderingsdel.
Med «kommersialisering av forskningsresultater» forstår utvalget utnyttelse av et forskningsresultat i form av et produkt eller en prosess som gir netto økonomisk inntjening. Det kommersialiserbare forskningsresultatet kan enten være et resultat av et prosjekt der dette er prosjektets målsetning, eller det kan være en sideeffekt av et prosjekt der målsetningen er en annen.
Kommersialisering av forskningsresultater er en kompleks prosess der flere elementer inngår og interagerer med hverandre. For at en kommersialisering lykkes, må i alle fall fire kritiske faktorer være tilstede. Det må være:
En ide, som er kommet fram gjennom et forskningsprosjekt
Et støtteapparat som kan utvikle ideen videre mot et potensielt kommersielt produkt
Tilgjengelig kapital for å utvikle ideen
Et produkt som kan produseres og markedsføres.
De kritiske faktorene må ivaretas av de ulike aktørene som inngår i en kommersialiseringsprosess. Vi kan regne med disse aktørene:
Universiteter og høgskoler, der ideen oppstår
Innovasjonssentre 1, det vil si et profesjonelt apparat innrettet for videreutvikling av ideen
Investorer, som stiller kapital til disposisjon for ideutvikling og markedsintroduksjon
Industri som er i stand til å produsere og markedsføre produktet.
Kritiske faktorer og aktører interagerer i selve kommersialiseringsprosessen. Denne kan sies å ha følgende hovedfaser:
Forskning
Ide
Beskyttelse
Ideutvikling
Industrialisering
Markedsintroduksjon
Høsting.
Figur 2.1
Samspillet mellom kritiske faktorer, aktører og kommersialiseringsprosess er beskrevet i figur 2.1. Som det framgår av figuren, er universitetene og høgskolenes rolle dominerende i de to første fasene, som er kjennetegnet ved at det faglige elementet er sentralt. Innovasjonssenteret er dominerende i de to neste fasene, som har beskyttelse av ideen og ideutvikling som sine sentrale elementer. En slik beskyttelse er en forutsetning for å tiltrekke seg investorer, som finansierer produktet fram til det er klar for markedet; etter det overtar industrien. Figur 2.1illustrerer også at de ulike fasene griper inn i hverandre, og dermed at de ulike aktørene møtes eller arbeider parallelt i enkelte faser.
Kommersialisering er kostbart. Finansiering er dermed en nøkkelfaktor dersom kommersialiseringen skal lykkes. Muligheten for å oppnå finansiering er blant annet avhengig av den risiko investeringen har. Med dette som utgangspunkt, kan vi se på kommersialiseringsprosessen fra en annen vinkel, nærmere bestemt i forhold til interaksjonen mellom:
Teknologisk risiko
Markedsrisiko
Netto utviklingskostnader.
Den teknologiske og den markedsmessige risikoen er - naturlig nok - høyest i de første fasene av prosessen. I de samme fasene er netto utviklingskostnader relativt lave. Etter hvert som ideen utvikles, kan man klarere bestemme sannsynligheten for kommersiell suksess; som konsekvens blir den teknologiske og markedsmessige risiko lavere. Når investorer finner sannsynligheten for kommersiell suksess å være akseptabel, vil de være villige til å finansiere industrialiseringen og markedsintroduksjonen av ideen. I denne fasen øker netto utviklingskostnader, mens teknologisk- og markedsmessig risiko fortsetter å synke.
Ser vi disse faktorene i forhold til hovedfaser/hovedaktører i kommersialiseringsprosessen, kan vi illustrere samspillet slik det er gjort i figur 2.2.
Figur 2.2
Figur 2.2viser det samme hovedbilde som figur 2.1: Forsker og institusjon er dominerende i de første fasene, der det teknologiske aspektet er sentralt, mens næringslivet er dominerende i de siste fasene, der kapital, markedsintroduksjon og produksjon står i fokus.
Slik både figur 2.1. og 2.2 viser, er det visse stadier i kommersialiseringsprosessen som entydig kan kobles mot spesielle aktører: På den ene siden forskerens domene og på den andre næringslivets. Institusjonenes rolle kan på mange måter sies å ligge i skjæringspunktet mellom disse to. Et sentralt spørsmål for utvalget vil derfor være å definere denne rollen.
I forbindelse med kommersialisering av forskningsresultater er det på mange måter et hovedspørsmål hvem som har - eller bør ha - rettighetene til forskningsresultatet. Dette vil følgelig være et sentralt spørsmål for utvalget. Rettighetene har en ideell og en økonomisk side. Den ideelle siden gjelder eiendomsretten til den ideen som kommersialiseres. Eiendomsretten ligger alltid hos ideens opphavsmann eller - kvinne, det vil si hos oppfinneren. Man må derfor skille mellom eiendomsretten til oppfinnelsen, som man ikke kan selge eller si fra seg, og den kommersielle utnyttelsen av den. De spørsmål utvalget tar opp i forbindelse med rettigheter vil dermed gjelde utnyttelsesretten i kommersiell sammenheng til forskningsresultater fra universiteter og høgskoler.
Fotnoter
Et «innovasjonssenter» er å forstå som en fellesbetegnelse på de tjenester som er nødvendige for utviklingen av ideen, ikke nødvendigvis som en organisasjon. Hvilke tjenester et «innovasjonssenter» må kunne yte, og hvordan det kan være organisert, kommer vi tilbake til nedenfor (kap. 4.10).