5 Vurderinger og forslag

I dette kapitlet har utvalget samlet sine forslag og de mest sentrale av vurderingene som ligger til grunn for dem. For en fullstendig diskusjon vises til de kapitler der forslagene og vurderingene er behandlet, det vil si kapitlene 3 og 4.

5.1 Utgangspunkt

Utvalgets innstilling består av en utrednings- og en policydel. Sistnevnte er innstillingens sentrale del. For utvalget har det vært essensielt å anlegge et helhetsperspektiv på kommersialisering av forskningsresultater, det vil si:

• Å se kommersialisering som en del av institusjonenes totale faglige virksomhet

• Å se kommersialiseringsprosessen som en helhet og diskutere institusjonenes rolle i denne.

Etter utvalgets oppfatning vil institusjonene i framtida måtte se sin totale faglige virksomhet som bestående av to hoveddeler: En «institusjonsdel» og en mer «forretningspreget», eller i alle fall «selvfinansierende», del. Institusjonenes utfordring blir dermed å trekke de prinsipielle og praktiske konsekvenser av at en økende del av virksomheten vil måtte skje på (i alle fall tilnærmet) forretningsmessige premisser, og samtidig bevare og videreutvikle sin tradisjonelle virksomhet innen grunnforskning, utdanning og forskerrekruttering. Det gir seg selv at dette blir en krevende balansegang. Skal denne balansegangen lykkes, må den enkelte institusjon utvikle et reflektert forhold til sin rolle som samfunnsinstitusjon og samtidig gjøre de organisatoriske og praktiske grep som er nødvendige for å møte de nye utfordringene.

Kommersialisering av forskningsresultater står sentralt i dette scenariet.

Kommersialisering av forskningsresultater er en kompleks prosess der flere aktører inngår og interagerer med hverandre. Forskeren står sentralt i de første stadiene av prosessen, næringslivet i de siste. Institusjonenes rolle ligger i skjæringspunktet mellom disse to. Et sentralt spørsmål for utvalget blir dermed å definere denne rollen.

Et hovedspørsmål ved kommersialisering er hvem som har - eller bør ha - rettighetene til forskningsresultatet. Dette vil følgelig være et sentralt spørsmål for utvalget. Rettighetene har en ideell og en økonomisk side. Den ideelle siden gjelder eiendomsretten til den ideen som kommersialiseres. Eiendomsretten ligger alltid hos ideens opphavsmann eller - kvinne, det vil si hos oppfinneren. Man må derfor skille mellom eiendomsretten til oppfinnelsen og den kommersielle utnyttelsen av den. De spørsmål utvalget tar opp i forbindelse med rettigheter vil dermed gjelde utnyttelsesretten i kommersiell sammenheng til forskningsresultater framkommet ved universiteter og høgskoler.

Utvalget legger følgende premisser til grunn for sin diskusjon av kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler:

• Det er et mål å øke kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høgskoler

• Kommersialisering er som oftest en lang, tung, dyr og arbeidskrevende prosess der utsiktene til å lykkes i det enkelte prosjekt normalt er svært usikre, og hvor det bare unntaksvis oppnås betydelig økonomisk gevinst

• Økt kommersialisering ved universiteter og høgskoler vil måtte skje i institusjoner hvor de sentrale aktørene - forskerne - normalt har et tilsettingsforhold som gir dem stor individuell frihet med hensyn til hvordan de vil innrette sin forskningsaktivitet

• Kommersialisering involverer i praksis alltid minst tre parter: forskeren, institusjonen og en ekstern part. Siden kommersialisering involverer både spørsmål knyttet til opphavsrett og utnyttelsesrett og økonomiske spørsmål, er det nødvendig at man avklarer ikke bare rettigheter og plikter, men også hvilke roller de ulike parter skal ha i samarbeidet.

5.2 Er kommersialisering av forskningsresultater en oppgave for universiteter og høgskoler?

Etter utvalgets oppfatning bør kommersialisering sees som på som en del av institusjonenes formidlingsforpliktelse. I formålsparagrafen til Lov om universiteter og høgskoler (§2) formuleres formidlingsforpliktelsen slik:

«Institusjonen har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.»

Formuleringen er svært åpen, og kommersialisering nevnes ikke spesielt. «Formidling» er dessuten et dynamisk begrep, der begrepsinnholdet skifter over tid, som det skifter mellom fagfelt. Det faktum at en bestemt type formidlingsaktivitet ikke nevnes eksplisitt i lovteksten, betyr følgelig ikke i seg selv at dette er en aktivitet som bør være institusjonene fremmed. Ut fra dette er det etter utvalgets oppfatning åpenbart at økt og systematisk satsing på kommersialisering av forskningsresultater både kan begrunnes med, og kan være et nødvendig virkemiddel for, at institusjonen skal kunne oppfylle sin forpliktelse til formidling i den forstand begrepet brukes i loven.

Samfunnet har klare forventninger til økt kommersialisering av forskningsresultater ved institusjonene. Klarest kommer dette fram i Stortingsmelding nr. 39, 1998-99, Forskning ved et tidsskille, som har et eget avsnitt om temaet, der man er svært konkret når det ønskede system beskrives.

Etter utvalgets oppfatning må kommersialisering sees på som en del av institusjonenes formidlingsforpliktelse og dermed som en del av deres samfunnsansvar. Kommersialisering av forskningsresultater må derfor ses på som en like naturlig del av en forskers aktiviteter som undervisning og deltagelse i oppdragsprosjekter. Imidlertid bør loven endres slik at denne forpliktelsen blir klarere uttrykt. En forutsetning for økt satsing på kommersialisering, er imidlertid at institusjonene gis insitamenter ved at de på én eller annen måte blir part i prosessen og får del i de mulige inntektene.

5.3 Institusjonenes og forskernes frihet

Selv om man tar som utgangspunkt at kommersialisering av forskningsresultater er en naturlig del av institusjonenes forpliktelse til formidling, vil den form slik aktivitet antar og de premisser virksomheten vil måtte drives på basis av, måtte tilpasses særtrekk ved institusjonene. Det er særlig ett grunnleggende kjennetegn som vil være virksomt i denne forbindelse: Den faglige frihet institusjonene og de vitenskapelig tilsatte har, ikke bare når det gjelder forskningens resultater og innretning, men også når det gjelder valg av tema, samarbeidspartnere og formidlingsform.

Økt kommersialisering av forskningsresultater vil derfor primært måtte skje gjennom insentiver, tilrettelegging og i siste instans gjennom kulturendringer ved institusjonene og i fagmiljøene. Dette kan vise seg å være en langsiktig prosess, men den kan ikke gjøres raskere og enklere gjennom lovendringer eller påbud alene. Der er imidlertid uenighet i utvalget når det gjelder balansen mellom insentiver og lovpålegg.

5.4 Institusjonenes situasjon

Det er et sterkt politisk ønske om å utnytte forskningsresultater kommersielt i høyere grad enn hittil. Det er videre antatt at det ved universiteter og høgskoler er et stort uutnyttet potensial for kommersialisering. Som en konsekvens av dette er der en klar forventning i det politiske miljø, i næringslivet og i samfunnet for øvrig om at institusjonene skal bidra til å øke kommersialiseringen av forskningsresultater og dermed bidra til økt næringsvirksomhet på eksisterende og nye områder.

Når forskningen ved institusjonene fører fram til resultater av en slik art at de lar seg utnytte kommersielt, er situasjonen imidlertid den at forskeren selv har utnyttelsesretten til resultatene så lenge ikke annet er avtalt, mens institusjonen ikke har en slik rett, og heller ikke noen rett til - eller tradisjon for - å kreve dekning for de utgifter den kan sies å ha hatt i forbindelse med den forskning som har ført fram til kommersialiseringen.

Samfunnets forventninger sammenholdt med det eksisterende lovverk setter dermed institusjonene i en umulig situasjon. De blir pålagt ansvar for en oppgave de selv ikke har noen kontroll med, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender. En løsning av dette paradokset må ligge i en avveining av hvilken rolle institusjonene skal ha i kommersialisering, veid mot forskerens etablerte rett til selv å utnytte kommersielt resultatene av sin forskning.

5.5 Forskerens og institusjonens bidrag til kommersialisering

Forsker og institusjon lever i et symbiotisk forhold: Gjennom sitt tilsettingsforhold får forskeren tilgang til de støttefunksjoner han/hun trenger, enten direkte gjennom institusjonens budsjett og ved bruk av dens personalmessige og utstyrsmessige ressurser, eller indirekte ved at tilsettingsforholdet gir tilgang til finansieringskilder han/hun ellers ikke ville hatt. Omvendt, gjennom å knytte til seg dyktige forskere får institusjonen tilgang til personalmessige og materielle ressurser den ellers ikke ville hatt, og den får en prestisje som bidrar til økt eksternt finansiert virksomhet og dermed til økt faglig virksomhet generelt.

I årene som kommer vil institusjonene måtte fokusere på inntektssiden på en langt sterkere og mer systematisk måte enn i dag. I en slik situasjon vil institusjonene ikke lenger uten videre kunne akseptere at den stiller infrastruktur gratis til disposisjon for prosjekter med antatt inntektspotensial, og vi må regne med at de vil ønske å ha del i de inntekter kommersialisering kan føre til. Symbiosen mellom forsker og institusjon får dermed en tilleggsdimensjon: Mens institusjonen på den ene side vil lete etter nye inntektskilder for å bedre sin økonomiske situasjon, vil forskeren kunne ha interesse av at deler av de inntekter som genereres ved kommersialisering av forskningsresultater brukes til å styrke infrastrukturen rundt det aktuelle forskningsmiljøet. Dette vil komme forskeren til gode ikke bare i form av tilgang til ressurser som vedkommende selv kan utnytte, men også ved at det er mulig å opprettholde og videreutvikle et forskningsmiljø på høyt nivå på vedkommende fagområde, med blant annet den konsekvens at det er mulig å tiltrekke seg dyktige nye forskere via rekruttering eller fra andre institusjoner.

Utvikling av kommersialiserbare forskningsresultater er selvsagt avhengig av forskeren, av hans/hennes kreativitet, ideer og innsats, men forskeren er også helt avhengig av den infrastruktur i vid forstand som institusjonen gir, for å komme fram til det resultat som er utgangspunkt for kommersialiseringen. Kombinasjonen forsker/institusjon utgjør den nødvendige forutsetning for frambringelse av kommersialiserbare forskningsresultater og utnyttelse av disse. Følgelig bør begge være parter i kommersialiseringsprosessen med slike plikter og rettigheter at det foreligger et best mulig insitament for en slik virksomhet.

5.6 Institusjonens og forskerens rolle i kommersialisering

Det sentrale spørsmål er på hvilken måte institusjonen best skal kunne bli en part eller aktør i kommersialisering av forskningsresultater, og hvordan institusjonens rolle best kan avstemmes mot forskerens.

En forutsetning for at institusjonen skal kunne gi positive bidrag til kommersialisering, er at den har oversikt over den aktuelle virksomheten fordi det ofte dreier seg om virksomhet av ikke ubetydelig omfang som skjer i regi av dens tilsatte. En oversikt er også nødvendig for at institusjonen skal kunne bidra med råd, veiledning og støtte der det er behov for det. Institusjonen må også ha tilstrekkelige ressurser til å bygge opp et apparat som kan forestå kommersialiseringen. Dette er et argument både for at det må etableres ordninger som medfører at et slikt apparat blir tatt i bruk, og for at institusjonen må sikres en andel av den fortjeneste som eventuelt måtte genereres ved oppfinnelser gjort av tilsatte.

Utvalget er enige om at det sentrale mål er å finne fram til ordninger som fremmer kommersialisering av forskningsresultater. Det er også enighet om at det beste er at dette målet nås ved å etablere insitamenter og belønningssystemer for forskerne, og at det i forbindelse med en kommersialiseringsprosess er viktig i så høy grad som mulig å bevare forskernes tradisjonelle frihet når det gjelder valg av tema, samarbeidspartnere og formidlingsform. På den annen side er man enige om at institusjonen må trekkes inn og ha medansvar for at kommersialiseringsprosessen gjennomføres med et best mulig resultat. De ordninger som velges må derfor representere en fornuftig balanse mellom forskernes og institusjonenes behov, og det er grunnleggende viktig at begge parter gis det best mulige insitament til å delta i og gi bidrag til denne prosessen. Når det gjelder den nærmere avveining mellom de motstående hensyn som gjør seg gjeldende her, deler imidlertid utvalget seg i et flertall (Bernt, Børresen Dale og Rolstadås) og et mindretall (Annexstad og Skard).

Etter flertallets oppfatning vil en overføring av utnyttelsesretten til institusjonen være et prinsipielt og praktisk uheldig, og unødvendig, inngrep i forskernes tradisjonelle frihet til selv å kunne styre bruken av sine forskningsresultater. Flertallet mener at ønsket om en økt interesse for og satsing på kommersialisering av forskningsresultater best vil ivaretas ved en modell der utnyttelsesretten beror hos forskeren, men hvor institusjonen gis de økonomiske rettigheter og praktiske styringsmidler som er nødvendig for å ivareta samfunnets interesser. Flertallet mener det er prinsipielt viktig å holde fast ved at det må være opp til forskeren selv å bestemme om et forskningsresultat med et antatt kommersielt potensial skal forsøkes utnyttes på denne måten eller stilles til fri rådighet for fellesskapet. Institusjonen må imidlertid gis mulighet til å gi råd og prøve å påvirke dette valget, og dersom forskeren velger å forsøke kommersialisering, skal institusjonen ha førsteretten til å tilby forskeren et opplegg for denne. Dette skjer ved at det utarbeides en plan for kommersialiseringen i samarbeid mellom institusjon og forsker. Planen kan så nedfelles i en avtale som spesifiserer hva som skal gjøres, hvem som har ansvar for hva i prosessen, samt en fordelingsnøkkel for eventuelle inntekter. Det bør lovfestes en norm for hva som skal være den normale fordeling, men med mulighet til å fravike denne dersom spesielle forhold tilsier det.

Det er en forutsetning at institusjonen har plikt til å gi forskeren et tilbud dersom institusjonen etter en kompetent vurdering anser kommersialisering å være realistisk. Dersom institusjonen etter en slik vurdering finner at sannsynligheten for å nå fram med en kommersialisering er svært liten og derfor velger å ikke gå videre i prosessen, eller forskeren finner at det tilbud som gis ikke er godt nok, må forskeren stå fritt til selv å stå for kommersialiseringen. Også i slike tilfeller må imidlertid institusjonen være berettiget til det samme vederlag som den ellers ville fått. Etter flertallets oppfatning vil det imidlertid kunne få uheldige konsekvenser om de statlige forsknings- og utdanningsinstitusjonene skal ha en enerett eller ubetinget fortrinnsrett til å bestemme hvordan slik kommersialisering skal skje. Det kan føre til at snevre institusjonsinteresser går foran bredere samfunnsinteresser, og det vil også lett kunne skape en betydelig grad av byråkratisering rundt denne virksomheten.

Mindretallet vil framholde at samfunnets forventninger sammenholdt med dagens lovverk setter institusjonene i en umulig situasjon. De pålegges en plikt og et ansvar for en oppgave de selv ikke har kontroll med, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender. For å komme ut av denne situasjonen mener disse medlemmene at det er nødvendig at institusjonene gis adgang til å overta rettighetene til utnyttelse av oppfinnelsene, slik at de kan være ansvarlig for utnyttelsen av rettighetene som knytter seg til disse.

I andre land er den vanligste regulering på dette området at rettighetene til utnyttelse av forskningsresultatene tillegges institusjonen, samtidig som forskeren får en nærmere definert del av inntektene. Dette prinsipp bør, etter disse medlemmenes oppfatning, også legges til grunn for den offentlig finansierte forskningen i Norge. Den danske modellen synes etter disse medlemmers mening å gi en rimelig fleksibilitet i forholdet mellom forsker og institusjon. Her er systemet at institusjonen innen en to måneders frist kan kreve utnyttelsesretten til en oppfinnelse overført til seg. Innenfor denne fristen kan institusjonen også pålegge forskeren å ikke offentliggjøre forskningsresultatet. Det kan avtales at forskeren selv kan utnytte oppfinnelsen med en tilbakeføring av inntekter til institusjonen. Denne modellen bør etter disse medlemmenes syn legges til grunn for regulering av forskningsrettighetene fra universitets- og høgskolesektoren også i Norge.

Utvalget er enige om at uansett hvilken modell som velges, må følgende forutsetninger være tilstede:

• Institusjonen må framstå som forskerens partner, ikke som hans/hennes motstander

• Det apparat for kommersialisering som institusjonene har til disposisjon må være profesjonelt

• Institusjonens del av inntektene må så langt som mulig gå tilbake til det/de miljøer som tjente dem inn

5.7 Kultur for kommersialisering

Utvikling av en kultur for kommersialisering er en grunnleggende forutsetning for økt kommersialisering.

Å utvikle en kultur for kommersialisering vil dels stille krav til institusjonen, dels til forskermiljøene selv:

• Institusjonen må ha en positiv holdning til, og et profesjonelt apparat for, kommersialisering

• Kommersialisering må anses meritterende

5.8 Kommersialisering som mål og som (uventet) resultat

Den definitive hovedtyngde av den forskning som foregår ved universitetene og ved mange av høgskolene har ikke kommersialisering som uttalt mål. Kommersialiserbare resultater er derfor ofte et «tilfeldig» resultat av et større prosjekt/program, eller av mange års forskning der mange personer har vært involvert, i varierende grad, i varierende tidsrom og i varierende roller.

Dette er en viktig grunn til at man i så liten grad har utviklet et avtaleverk eller lagt opp til en praksis som tar høyde for de problemer som kan dukke opp i forbindelse med kommersialisering, for eksempel på forhånd å regulere rettigheter innad i en forskergruppe med tanke på en eventuell patentering. Et særlig problem her er konstellasjonen seniorforsker/rekrutt fordi slike prosjekter/programmer som oftest vil involvere personer som tar sitt hovedfag eller sin doktorgrad på delstudier innen prosjektet/programmet.

Å utforme generelle regler for å regulere rettigheter innad i en forskergruppe eller mellom seniorforsker og rekrutt som passer for alle situasjoner er vanskelig. Imidlertid er det både mulig og nødvendig å etablere enkle kjøreregler, basert på de erfaringer enkeltforskere og forskergrupper har fra kommersialiseringsprosesser. Dette må være en sentral oppgave for institusjonene.

5.9 Kommersialisering og ekstern finansiering

Det er som oftest slik at en eller flere eksterne finansieringskilder er inne i bildet i prosjekter som fører fram til kommersialiserbare resultater. Skal man derfor beskrive hvordan kommersialisering av forskningsresultater faktisk foregår og gi regler for hvordan den best kan foregå, kan man ikke se kommersialisering som et forhold mellom to parter - forskeren og institusjonen - men som et trekantforhold mellom forsker, institusjon og en eller flere eksterne finansieringskilder.

«Eksterne finansieringskilder» kan sies å være av to hovedtyper. På den ene side har man organer som helt eller delvis har forskningsfinansiering som sin oppgave, for eksempel Norges forskningsråd og EUs rammeprogrammer for forskning. På den annen side har man private og offentlige firmaer eller organisasjoner som kjøper forskning til bruk i egen virksomhet - den klassiske oppdragsforskningen.

Tar vi i betraktning den til dels manglende bevissthet hos forsker og institusjon når det gjelder kommersiell utnyttelse av forskningsresultater, kan vi si at trekanten forsker/institusjon/ekstern finansieringskilde består av to parter med et noe uklart forhold til kommersiell utnyttelse og én part med et meget klart forhold til det samme.

Kommersialisering av forskningsresultater er nært forbundet med ulike typer ekstern finansiering, der den instans som står for finansieringen har et bevisst forhold til kommersialisering. Institusjonene må utvikle en tilsvarende bevissthet, både når det gjelder økonomiske og rettighetsmessige forhold. Det er nødvendig at institusjonene utvikler en strategi for kommersialisering, samt nedfeller strategien i sine avtaler og sin praksis.

5.10 Hemmelighold

Grunnforskning har åpenhet som grunnleggende premiss. Som en konsekvens av dette er da også publisering av egne resultater den sentrale måte å bygge opp kompetanse og status på hos forskere.

Kommersialisering har enerett som grunnleggende premiss. Dersom noen skal være villig til å investere de til dels betydelige summer det er tale om for å kunne utvikle et forskningsresultat til et kommersielt produkt, må investorene være sikret at ikke andre - som ikke har investert i prosjektet - kan utnytte resultatene i konkurranse med dem som har.

Hemmelighold knyttet til kommersialisering synes i dag å være et prinsipielt, snarere enn et praktisk problem. Institusjoner så vel som forskere synes å ha ganske klare og ganske sammenfallende syn når det gjelder å finne en fornuftig balanse mellom de krav til hemmelighold kommersialisering forutsetter og de krav til åpenhet som forskning forutsetter.

Det må imidlertid tas særlig hensyn til forskerrekruttene: Det må være et absolutt krav at hemmelighold knyttet til kommersialisering ikke fører til uakseptable problemer for denne gruppen. Dersom det er konflikt mellom rekruttens behov for åpenhet og kommersialiseringens behov for hemmelighold, må sistnevnte vike. Ansvaret for å se til at dette skjer, må helt åpenbart ligge hos institusjonen, ikke hos seniorforsker.

5.11 Samfunnskontakt og rollekonflikter

Den stadig økende rolle forskningsbasert kunnskap spiller for utviklingen av samfunnet har som konsekvens at det stilles stadig høyere forventninger og krav til universiteter og høgskoler om å gi samfunnet del i den kunnskap og kompetanse som institusjonene besitter. Ønsket om økt satsing på kommersialisering av forskningsresultater er en del av dette bildet. Etter utvalgets oppfatning er det viktig og riktig at institusjonene har en bred kontaktflate mot samfunnet.

På den annen side er det viktig at institusjonene framstår som ubundet av eksterne interesser. Kontakten mot samfunnet har derfor også en problematisk side fordi det kan oppstå rollekonflikter for både institusjonen og den enkelte ansatte som en konsekvens av kontakten. Ikke minst gjelder dette i forhold til kommersialisering fordi det her kan dreie seg om betydelige økonomiske innsatser og gevinster.

Problemene er essensielt av etisk karakter, selv om de også kan ha økonomiske konsekvenser, og grensedragningen mellom hva som er akseptabelt og hva som ikke er det, kan være problematisk. Problemene er dels noe institusjonen selv, dels den enkelte ansatte, må forholde seg til. Faglig integritet må med andre ord alltid stå sentralt. Det samme må økonomisk ryddighet.

Institusjonene må, av faglige og andre grunner, ha en bred kontaktflate mot samfunnet. En viktig del av denne kontakten er kommersialisering av forskningsresultater. Dette har som konsekvens at institusjonene må oppmuntre sine tilsatte til slik kontakt, samt legge forholdene til rette for tilsatte som ønsker å påta seg ulike eksterne engasjementer. Forutsetningen er imidlertid at institusjonen og den enkelte tilsatte bevarer sin faglige og økonomiske integritet. Institusjonene må derfor utarbeide klare regler for hvordan slike eksterne engasjementer skal foregå.

5.12 Institusjonens oppgaver i kommersialisering

Dersom institusjonene skal være en part i kommersialisering av forskningsresultater, må de på den ene side utvikle en strategi for sin kommersialiseringsvirksomhet, og på den andre ha til disposisjon et profesjonelt apparat for å drive virksomheten. Utvalget kalt dette apparatet et «innovasjonssenter».

Et innovasjonssenter må:

• Være proaktivt, i forhold til forskere og forskermiljøer både på felt der kommersialisering er vanlig og der det ikke er det, men der det finnes et kommersielt potensial

• Drive informasjon, om hva kommersialisering er, hvilke støtteordninger som finnes og hvilken hjelp man kan få

• Ha kompetanse og kapasitet til videreutvikling av ideer

• Yte tjenester når det gjelder vurdering av muligheten for patentering, samt selve patenteringsprosessen

• Yte hjelp til å finne investors

• Yte hjelp til å finne bedrifter som kan utnytte patentet gjennom lisensiering eller oppkjøp

• Ha kompetanse på utvikling og vedlikehold av patentet

• Framstå som forskerens partner, ikke som hans/hennes motpart

Innovasjonssenteret kan enten organiseres som en del av institusjonen, i institusjonens randsone, eller institusjonen kan kjøpe disse tjenestene fra en ekstern partner. Utvalget vil ikke tilrå noen bestemt organisasjonsmodell; dette må det være opp til den enkelte institusjon selv å bestemme, basert på den strategi institusjonen utarbeider.

Kommersialisering krever tilgang til spesialkompetanse som vanligvis ikke finnes ved institusjonene, og som i tillegg er kostbar. Arbeidsdeling mellom institusjoner og kommersialiseringsenheter vil derfor være nødvendig hva enten man velger å drive kommersialisering i institusjonens egen regi eller man velger en modell der tjenester kjøpes eksternt. Arbeidsdeling vil dessuten være nødvendig dersom kommersialiseringsvirksomheten skal bli selvfinansierende.

Selv om en institusjon velger en institusjonsekstern løsning for sitt innovasjonssenter, må visse funksjoner utføres i institusjonens egen regi. Institusjonen må ha:

• Organer som kan iverksette dens strategi, vedlikeholde den og oppdatere den

• En rådgivningsinstans og en liaisonfunksjon for forskere med ideer til kommersialisering, samt en instans der forskeren melder sitt ønske om kommersialisering av sine resultater

• Egenkompetanse for å ivareta forskernes og institusjonens interesser, særlig kompetanse av juridisk karakter knyttet til rettighetsspørsmål og kontraktsrett

• Kompetanse til å forvalte institusjonens prosjektportefølje, lisensportefølje og selskapsportefølje

Den interne kompetansen bør være knyttet til institusjonens ledelse, både for at den skal få det alburom den trenger og på grunn av den spesialkompetanse som kreves. Etter hvert som kommersialiseringsaktiviteten øker, vil det derimot kunne bli behov for en desentralisering, i alle fall til de miljøer der kommersialisering er særlig aktuelt, og der volumet på kommersialiseringen er tilstrekkelig stort til at en desentralisert løsning er kompetansemessig og økonomisk selvbærende.

Over tid må det være en målsetning at kommersialiseringsvirksomheten ved i alle fall de større institusjonene blir selvfinansierende gjennom avkastningen fra vellykkede kommersialiseringer. Også for disse vil det imidlertid gå lang tid før dette oppnås, gitt de til dels store kostnader forbundet med kommersialisering og det relativt lange tidsperspektiv det kan være tale om før investeringene gir avkastning.

5.13 Finansiering

Tilgang til risikokapital er en nødvendig forutsetning for kommersialisering av forskningsresultater. Finansieringen er vanligvis særlig problematisk i den første fasen av prosessen fordi man da er i en situasjon der man har behov for penger til å utvikle et produkt som har et usikkert kommersielt potensial.

For forsker og institusjon blir dermed den kritiske perioden - økonomisk sett - den første perioden fra et lovende forskningsresultat foreligger og fram til det er utviklet et produkt som har et dokumentert kommersielt potensial, og som dermed er interessant for private investors. Denne fasen er idag dekket gjennom FORNY-programmet.

FORNY-programmet har i det store og hele fungert godt. Programmet må imidlertid få vesentlig større ressurser til disposisjon dersom det skal dekke behovet i en situasjon med økt kommersialisering. Den type støtte som gis gjennom programmet, må dessuten gjøres permanent.

5.14 Delte stillinger

Ordninger der vitenskapelige ansatte har en bistilling (begrenset oppad til 20%) hos en annen arbeidsgiver, er svært utbredt ved universiteter og høgskoler. Biarbeidsgiver kan for eksempel være en annen institusjon i Norge eller utlandet, en offentlig institusjon eller et privat firma. Ved de såkalte «universitetssykehusene» er denne ordningen satt i system gjennom de såkalte «delte stillingene»: En avdelingsoverlege ved sykehuset, og som har professorkompetanse, får en bistilling (20% stilling) som professor ved det universitet som bruker sykehuset i sin utdanning.

Biarbeidsengasjementer er viktige for institusjonene. De utgjør en viktig del av institusjonenes formidlingsforpliktelse, og de bidrar til å styrke institusjonenes faglige miljø og kontaktnett. Av disse grunnene er biarbeidsengasjementer et viktig faglig redskap.

Biarbeidsengasjementer reiser flere særegne problemer i forbindelse med kommersialisering av forskningsresultater. Den tilsatte har to arbeidsgivere, som med dagens rettstilstand som oftest følger forskjellige regler med hensyn til hvem som har utnyttelsesretten til resultatene. Den forskning tilsatte med biarbeidsengasjementer utfører vil i praksis ikke entydig kunne føres tilbake til arbeid utført i den ene eller den andre stillingen. Tilsvarende vil den infrastruktur og det vitenskapelige utstyr man benytter i sin forskning, dels kunne være universitetets, dels biarbeidsgivers. Alt i alt er det dermed slik at den tilsattes virksomhet må ses på som en totalitet, og det er ikke gunstig - og knapt mulig - å skille virksomheten i den ene stillingen fra virksomheten i den andre.

De ordninger som i dag eksisterer i de tilfeller der biarbeidsgiver er et privat firma eller en organisasjon synes i det store og hele å fungere tilfredsstillende for de involverte parter. Heller ikke i forbindelse med de «delte stillingene» synes der å være spesielle problemer knyttet til dagens praksis. I en framtidig situasjon der kommersialisering er en integrert delaktivitet av det å drive forskning, der inntektspotensialet i en slik aktivitet blir mer synlig, og der både institusjon og biarbeidsgiver av disse grunnene blir mer bevisste enn i dag på potensialet i denne virksomheten, vil det imidlertid kunne oppstå problemer.

Velges den løsning utvalget foreslår, om at universitetet eller høgskolen skal komme inn som part i kommersialiseringsprosessen, vil det i alle tilfeller være nødvendig at institusjon og biarbeidsgiver inngår avtaler om hvordan utnyttelsesretten skal reguleres. Ved flertallets forslag må en slik avtale ta hensyn til at lovverket normalt vil være forskjellig. Målet må her likevel være å finne fram til felles regler. Dersom dette viser seg problematisk, bør man kunne bruke vedkommendes hovedarbeidsgiver som utgangspunkt for hvilket regelverk som skal følges i det enkelte tilfelle, eventuelt supplert med bestemmelser om at den annen part får en kompensasjon for dokumenterte utgifter knyttet til det prosjekt som avstedkom kommersialiseringen.

Ved mindretallets forslag om overføring av utnyttelsesretten til institusjonen, vil det lovverk som følges av hoved- og biarbeidsgiver være det samme.

5.15 Forskningssamarbeid mellom institusjoner

Institusjonssamarbeid om forskningsprogrammer eller - prosjekter blir stadig vanligere, dels fordi programmene og prosjektene er større enn før, og dels fordi det ses på som en verdi i seg selv å inngå i slikt samarbeid. Mest systematisk finner man denne trenden i EUs rammeprogrammer for forskning, der samarbeid er en forutsetning for å få støtte.

De problemstillinger et samarbeid mellom institusjoner reiser, er i det store og hele de samme som de man finner i alle andre former for samarbeid.

Også for institusjonssamarbeid er det derfor nødvendig at universitetet eller høgskolen blir en part, utvikler den nødvendige kompetanse, bygger opp det nødvendige apparat og utarbeider en strategi og de nødvendige kjøreregler for kommersialisering. Kravene her er imidlertid ikke andre enn de som for øvrig gjelder i kommersialisering.

5.16 Særuttalelse fra mindretallet

Utvalgets medlemmer Ida Skard og Stein H. Annexstad legger til grunn at kommersialisering av forskningsresultater er en naturlig del av institusjonenes forpliktelser til formidling, og at det er et sterkt ønske om at institusjonene arbeider for å øke denne aktiviteten.

For å oppnå dette, må kommersialisering inngå som en integrert del av institusjonens strategiplan. Institusjonen må sørge for at det etableres infrastruktur og tiltak som bidrar til å nå målet om økt kommersialisering, og den må sette inn ressurser slik at kommersialiseringsansvaret blir ivaretatt så profesjonelt som mulig. Institusjonene må således både i kraft av å være forvalter av offentlige forskningsmidler og som arbeidsgiver legge forholdene til rette for at flere forskningsresultater kan kommersialiseres og utnyttes i samfunnet. Det framholdes fra flere hold at forutsetningen for å få til en slik satsning, er at institusjonene får insitamenter til å gjøre det, ved at de blir part i prosessen og får del i de mulige inntektene.

Når forskningen ved institusjonene fører fram til resultater av en slik art at de kan la seg utnytte kommersielt, er situasjonen i dag den at forskeren suverent kan avgjøre om kommersialisering skal finne sted eller ikke. Forskeren har selv utnyttelsesretten til resultatene med mindre annet er avtalt. Institusjonen har ikke noen slik rett, og den har heller ikke rett til, eller tradisjon for, å kreve dekning for de utgifter den kan hevde å ha hatt i forbindelse med den forskning som har ført fram til kommersialiseringen.

Selv om dette er den generelle situasjonen i dag, reguleres rettighetsspørsmålet allerede nå på enkelte områder slik at rettighetene tilfaller institusjonen. Dette gjelder for rettighetene til datamaskinprogramvare, som er regulert i tråd med EØS-forpliktelsene slik at rettighetene tilfaller institusjonen. Reguleringen av rettighetene er derfor i dag avhengig av type oppfinnelse. Også i forhold til annen offentlig finansiert forskning ved institusjonene under f.eks. EUs rammeprogram, tilfaller rettighetene institusjonen.

Disse medlemmer mener at samfunnets forventninger sammenholdt med dagens lovverk setter institusjonene i en umulig situasjon. De pålegges en plikt og et ansvar for en oppgave de selv ikke har kontroll med, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender. I lys av dette mener disse medlemmene at institusjonene må ha adgang til å få overført rettighetene til utnyttelse av oppfinnelsene, og samtidig også være ansvarlig for utnyttelsen av disse rettighetene.

Disse medlemmer har vurdert framsatte begrunnelser for ikke å endre «læreunntaket» i dagens lov om arbeidstakeroppfinnelser. Et første argument er at dette vil frata forskerne rettigheter de har. Disse medlemmer ser det slik at når samfunnet har som mål å øke kommersialiseringen av forskningsresultater kan det neppe være avgjørende at det umiddelbart kan virke demotiverende på forskerne å miste en rett, dersom en for øvrig kommer til at det dreier seg om en rett som ikke lenger er samfunnsmessig velbegrunnet.

Et annet argument for å beholde «lærerunntaket» er forholdet til forskeres frihet. Disse medlemmer vil påpeke at den enkelte forskertilsatte fortsatt må den samme frihet med hensyn til hvordan hun eller han vil innrette sin forskningsaktivitet . Dette betyr at man ikke uten videre skal kunne pålegge forskeren å innrette sin forskning med sikte på kommersialisering. Kommersialisering vil for øvrig sjelden være et eksplisitt mål for det enkelte forskningsprosjekt ved universiteter og høgskoler. Hvorvidt man kommer fram til et resultat som har kommersiell verdi, kan ofte være tilfeldig, og det kan i høy grad bygge på resultater fra tidligere prosjekter og programmer. De mest betydningsfulle deler av forskernes frihet vil således være i behold, selvom retten til å beslutte og å utnytte eventuelle kommersialiserbare forskningsresultater blir tillagt institusjonen.

Et tredje argument som ofte brukes til å forsvare dagens rettighetsordning er publiseringsrettens betydning i forskningsverdenen. Ved kommersialisering vil det ofte være nødvendig å søke patentbeskyttelse av forskningsresultatet. Dette er ikke mulig dersom publisering allerede er skjedd. Publisering i forhold til patentering behøver likevel ikke være et uoverkommelig problem. Ofte vil grunnlaget for patentsøknad foreligge tidlig i forskningsprosessen. Så lenge den forsinkelse med publisering det er tale ved patentering ikke strekker seg over en lang periode, bør både forsker og institusjon kunne leve med forsinkelsen.

Det må imidlertid tas særlig hensyn til forskerrekruttene slik at ikke eventuelle forsinkelser av publiseringen på grunn av patentering fører til uakseptable problemer for denne gruppen. Det kan også forekomme situasjoner der allmenne hensyn tilsier publisering i strid med mulige kommersialiseringshensyn.

Disse medlemmene vil si at mens utvikling av kommersialiserbare forskningsresultater selvsagt er avhengig av forskeren, av hans/hennes kreativitet, ideer og innsats, er forskeren også helt avhengig av den infrastruktur i vid forstand som institusjonen gir, for å komme fram til det resultat som er utgangspunkt for kommersialiseringen. Profesjonelt innrettet på å vurdere og forberede kommersialisering, vil institusjonen kunne mobilisere større kompetanse enn den enkelte forsker normalt vil kunne gjøre i kommersialiseringsspørsmål. Kombinasjonen forsker/institusjon utgjør en nødvendige forutsetning for frambringelse av kommersialiserbare forskningsresultater og utnyttelse av disse. Følgelig bør begge være parter i kommersialiseringsprosessen med slike plikter og rettigheter at det foreligger et best mulig insitament for en slik virksomhet.

Disse medlemmene mener at det er viktig å etablere incitamenter og belønningssystemer for forskerne. De forskerne som har arbeidet fram resultatene må derfor gjennom avtale sikres en andel av inntektene fra utnyttelsen av oppfinnelsen. Tilsvarende bør også en andel av inntektene føres tilbake til vedkommende forskningsavdeling. En modell der inntektene fordeles med en tredel hver på forsker(e)/avdeling/ institusjon synes å være et relevant utgangspunkt for en slik avtale.

I andre land er den vanligste regulering på dette området at rettighetene til utnyttelse av forskningsresultatene tillegges institusjonen, samtidig som forskeren får en nærmere definert del av inntektene. Dette prinsipp bør, etter disse medlemmenes oppfatning, også legges til grunn for den offentlig finansierte forskningen i Norge. Den danske modellen synes å gi en rimelig fleksibilitet i forholdet mellom forsker og institusjon. Her er systemet at institusjonen innen en to måneders frist kan kreve utnyttelsesretten til en oppfinnelse overført til seg Innenfor denne fristen kan institusjonen også pålegge forskeren å ikke offentliggjøre forskningsresultatet. Det kan avtales at forskeren selv kan utnytte oppfinnelsen med en tilbakeføring av inntekter til institusjonen. Denne modellen bør etter disse medlemmenes syn legges til grunn for regulering av forskningsrettighetene fra universitets- og høgskolesektoren også i Norge.

Det er trolig mest hensiktsmessig at institusjonens «innovasjonssenter», på institusjonens vegne, tar stilling til hvorvidt et forskningsresultat skal søkes kommersialisert. I situasjoner der forskeren eller forskningsrekruttens veileder mener at kommersialisering ikke bør iverksettes, er det disse medlemmenes oppfatning at spørsmålet bør forelegges institusjonens øverste ledelse til avgjørelse.