3 Kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler - praktiske erfaringer og reformforslag
3.1 Gjennomgang av enkelte viktige rettsregler
Det er en rekke rettsregler som er av interesse når spørsmål vedrørende retten til og utnyttelsen av forskningsresultater skal klargjøres.
Begrepet «forskningsresultat» er ikke entydig. I vår sammenheng er det særlig immaterielle rettigheter til resultatene som er det sentrale, det vil si de rettighetene som en opphavsmann/-kvinne til et åndsverk eller en oppfinnelse har, og de ulike rettighetene til å utnytte et åndsverk eller en oppfinnelse som følger av det.
Universitets- og høgskoleloven har regler om hva universiteter og høgskoler skal drive med. Lovens § 2, pkt 2-4 sier blant annet at institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid, at de ikke kan gis pålegg om innholdet i forskningen, at de har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.
Det er altså i § 2 i universitets- og høgskoleloven at universitetenes og høgskolenes primæroppgaver er beskrevet. I tillegg er prinsippet om forskningens frihet lovfestet her.
Hvorvidt det faller inn under primæroppgavene å drive eller legge til rette for kommersiell utnyttelse av forskningsresultater, er ikke avklart. Det kan imidlertid anføres gode argumenter for at dette er eller bør være en del av formidlingsplikten. Tankegangen er da at formidling ikke bare innebærer å bringe tanker, ideer og kunnskap ut til allmennheten, men også kunnskap om teknologi, produkter og prosesser som er resultater av forsknings- og utviklingsarbeidet, og som kan utvikles kommersielt. Dette spørsmålet diskuteres i kapittel 4.2.
Loven sier ikke noe om hvem som har retten til kommersiell utnyttelse.
Heller ikke tjenestemannsloven eller arbeidsmiljøloven regulerer slike rettighetsspørsmål. Særavtalene om lønns- og arbeidsvilkår for tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved institusjonene gir heller ingen konkrete anvisninger på hvordan slike rettighetsspørsmål skal løses.
De sentrale reglene om dette finner vi i stedet i åndsverkloven, patentloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven. I det følgende er det særlig disse tre som vil bli omtalt.
Lov om opphavsrett til åndsverk ble vedtatt i 1961, men har vært hyppig revidert. I §§ 1 og 2 er de viktigste prinsippene fastslått, nemlig at den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til det, og at opphavsretten gir enerett til å utnytte verket. Legaldefinisjonen av åndsverk er gitt i § 1, andre avsnitt, der det heter at et åndsverk er et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk, «av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform». Loven har så en oppregning av en del sentrale typetilfeller.
For åndsverk som skapes av arbeidstakere som et ledd i arbeidsforholdet er det alminnelig antatt at arbeidsgiveren har en nokså omfattende rett til å utnytte verket. I den grad dette ikke er regulert gjennom avtaler, slik det for eksempel gjelder for journalister, er det lagt til grunn at arbeidsgiveren som hovedregel vil overta utnyttelsesretten for verk som er skapt i tjenesten, dersom det faller inn under arbeidstakerens tjenesteplikter å skape slike åndsverk.
For tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høgskoler har det imidlertid tradisjonelt vært antatt at det gjelder andre regler enn for de fleste andre arbeidstakere. Disse arbeidstakerne beholder rettighetene på sin hånd, og arbeidsgiveren må inngå avtale med vedkommende dersom man ønsker å utnytte verket i større grad enn det åndsverkloven åpner for.
Denne særregelen gjelder bare for de oppgavene som faller inn under arbeidstakerens forsknings- og undervisningsplikter. For den delen som hører til den administrative delen av stillingen, for eksempel å skrive forslag til eksamensoppgaver, saksforelegg og notater til styringsorganer eller lignende, vil opphavsretten gå over til arbeidsgiveren.
Lov om patenter av 15.12.1967 (patentloven) gjelder en annen type frambringelser som man godt kunne ha kalt for åndsverk, men som det er vanlig å kalle «oppfinnelser». En presis avgrensning av begrepet «oppfinnelser» og en grensedragning mot «åndsverk» faller utenfor formålet med framstillingen her. Et trekk som imidlertid vil skille de fleste oppfinnelser fra de fleste åndsverk, er at oppfinnelser normalt vil være mer teknologiske i sin karakter enn åndsverk. Dette går også fram av lovens § 1, som omhandler oppfinnelser » som kan utnyttes industrielt». Det er likevel verd å merke seg at datamaskinprogrammer er vernet etter åndsverkloven, ikke etter patentloven.
En vanlig karakteristikk av en patenterbar oppfinnelse, er at den er en løsning av et praktisk problem, at løsningen har teknisk karakter, og at den er reproduserbar i den forstand at man kan være sikker på å oppnå samme effekt ved å gjenta oppfinnelsen. Den kan bestå i et produkt (for eksempel et legemiddel) eller en framgangsmåte (for eksempel en metode for utskillelse av et kjemisk stoff). Rene oppdagelser, vitenskapelige teorier og vitenskapelige metoder faller utenfor oppfinnelsesbegrepet.
Et grunnvilkår for å oppnå patent, er at oppfinnelsen er ny, dvs. at den i tilstrekkelig grad skiller seg fra eksisterende produkter, prosesser eller lignende til at den er reelt ny, og at ikke noe av det som bygger opp under patentsøknaden må offentliggjøres før søknaden er inngitt.
Den eneretten som ligger i et patent er kompleks, ved at den består av flere ulike rettigheter, som kan være på ulike hender. Videre er oppfinnelser, i motsetning til åndsverk, ikke beskyttet av en enerett straks de er skapt, men først idet det er innvilget patent. Patentet er mer begrenset enn opphavsretten til åndsverk, blant annet ved at det gjelder i kortere tid og ved at det bare gjelder i det geografiske området det er søkt patent for. Det medfører også kostnader å få en patentsøknad behandlet.
Det å ha eller erverve en enerett til utnyttelse av en oppfinnelse vil kunne ha stor økonomisk verdi. For en kommersiell aktør vil det i mange tilfeller være helt avgjørende for om man velger å engasjere seg hvorvidt det foreligger en slik enerett. Det må likevel understrekes at patentet bare gir en enerett til kommersiell utnyttelse (utnyttelse i «nærings- eller driftsøyemed», jf. patentloven § 1, første avsnitt). Andre former for utnyttelse, for eksempel videre forsknings- og utviklingsarbeid, er tillatt.
Utgangspunktet er at eneretten ligger hos den som har fått patentet. Dette kan være oppfinneren, eller en som ervervet rettigheter fra oppfinneren. Også etter at patentet er tildelt, kan rettigheter overdras. En vanlig form for overdragelse er en lisensavtale, som gir lisenserververen rett til å bruke oppfinnelsen, for eksempel til å markedsføre og selge den, ev. til å videreselge lisenser.
Også for oppfinnelser er den alminnelige regel den at en arbeidsgiver kan erverve rett til å utnytte sine arbeidstakeres oppfinnelser. I motsetning til åndsverk behøver man ikke bygge denne retten på tradisjonelle antakelser og resonnementer om arbeidsavtalens innhold; det følger av en særskilt lov.
«Lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere» ble vedtatt i 1970. Den bygger på et underforstått utgangspunkt om at arbeidstakere selv har retten til å utnytte sine oppfinnelser på linje med andre oppfinnere hvis ikke noe annet er avtalt eller følger av denne lovens regler. Den praktiske hovedregel er imidlertid det motsatte: Dersom en arbeidstaker gjør en oppfinnelse under utførelsen av sitt arbeid for arbeidsgiveren, kan arbeidsgiveren kreve retten til utnyttelse overført til seg, dersom slik utnyttelse faller inn under «bedriftens virksomhetsområde». Imidlertid erverver ikke arbeidsgiveren utnyttelsesretten helt uten videre; det må settes fram et uttrykkelig krav om det. Arbeidstakeren har også rett til å få en rimelig godtgjøring. Denne skal fastsettes ut fra en samlet vurdering som tar hensyn til en rekke forhold, jf. lovens § 7, som i andre avsnitt nevner » oppfinnelsens verdi, omfanget av den rett arbeidsgiveren har overtatt, arbeidstakerens tilsettingsvilkår og den betydning tilsettingen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst.»
Imidlertid er det her et unntak for «lærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole», jf. § 1, andre avsnitt. Loven formulerer det slik at disse i sin egenskap av «lærere og vitenskapelig personale» ikke «anses som arbeidstakere etter denne lov.» Lovens bestemmelser gjelder dermed ikke for det disse personene foretar seg i sitt virke som lærere og forskere ved universiteter og høgskoler. Det er dette som kalles «lærerunntaket». Dermed vil tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universiteter og høgskoler som alminnelig utgangspunkt selv ha rett til å utnytte sine oppfinnelser, selv om oppfinnelsen blir gjort under utførelsen av ordinære tjenesteplikter ved institusjonen.
Arbeidstakeroppfinnelsesloven og «lærerunntaket» reiser en del grensedragningsspørsmål som i og for seg er viktige, men som vi i denne sammenhengen lar hvile. Dette gjelder for eksempel grensen mellom arbeidstakere og mer selvstendige oppdragstakere, som kan ha betydning i flere sammenhenger. Det sentrale for denne utredningens formål er at for en stor del av den virksomheten som forskere og undervisere ved universiteter og høgskoler driver, har arbeidsgiveren ikke de rettighetene som er beskrevet i arbeidstakeroppfinnelsesloven.
Kontraktsbestemmelser kan kaste om på de utgangspunktene som er beskrevet ovenfor. Som nevnt kan både opphavsrett og utnyttelsesrett etter patentloven overdras. Slike overdragelser skjer ofte i form av avtale.
Dette er særlig vanlig ved eksternt finansiert virksomhet. Det som kjennetegner slik virksomhet er at en ekstern instans, det vil si en annen instans enn forskeren og universitetet/høgskolen, helt eller delvis finansierer arbeidet, ved å betale kostnadene til lønn, utstyr, infrastruktur, mm. Til gjengjeld er oppdragsgiveren med på å definere målsetningen for arbeidet og dermed til en viss grad hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres, samt hvordan rettigheter til resultatene skal fordeles.
Eksternt finansiert virksomhet omfatter mange ulike slags oppdrag og finansieringsformer. Viktige eksterne finansieringskilder er industriforetak, offentlige organer (herunder Norges forskningsråd), veldedige organisasjoner (som oftest innen helsefaglig forskning) og EU gjennom sine rammeprogrammer. Spørsmål knyttet til kommersiell utnyttelse av forskningsresultater som helt eller delvis er finansiert av en eller flere eksterne kilder, diskuteres i kapittel 4.7.
For en mer omfattende gjennomgang av rettstilstanden i Norge og i en del andre land i dag, vises det til delinnstillingen om arbeidstakeroppfinnelser ved universiteter og høgskoler fra Immateriellrettsutvalget.
3.2 Praksis og virkemidler i kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler
Kommersialisering av forskningsresultater kan forstås på flere måter. I snever forstand menes at det på initiativ fra en forsker eller forskergruppe etableres bedrifter som har til hensikt å framstille produkter for salg, eller at teknologi blir lisensiert til eksisterende bedrifter. I videre forstand kan kommersialisering også omfatte det at en forsker/forskergruppe deltar i et forskningssamarbeid der både universitetet/høgskolen og eksterne samarbeidspartnere er kontraktsparter, og der formålet er å komme fram til resultater som kan utnyttes i verdiskaping i næringslivet, i form av nye eller forbedrede produkter/prosesser.
I framstillingen her er det flere ulike synsvinkler som kan legges til grunn. Vi vil se på en del generelle problemstillinger, på forskning som foregår i randsonene, samt en del særlige spørsmål som oppstår når de involverte forskerne har såkalte delte stillinger. Med dette menes at de dels har stilling ved et universitet/høgskole, dels hos en annen arbeidsgiver. En gruppe som har stor praktisk betydning her, er tilsatte ved universitetssykehusene. En rekke av disse har hovedstilling ved universitetene og bistilling ved sykehusene, eller omvendt. I løpet av karrieren kan det dessuten veksle hvor man har hovedstilling og hvor man har bistilling.
Utvalget har innhentet informasjon om hvordan praksis og virkemidler er i Norge og i flere andre land. For Norges vedkommende har vi henvendt oss til alle institusjonene under universitets- og høgskoleloven, unntatt kunsthøgskolene. I tillegg har vi innhentet informasjon om det såkalte «FORNY»-programmet.
I utvalgets henvendelse til institusjonene bad vi om:
Beskrivelse av de viktigste virkemidlene institusjonene bruker i arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater
Beskrivelse av hvordan institusjonene organiserer arbeidet med å oppnå slik kommersialisering (for eksempel om det skjer innenfor organisasjonen selv, i randsonen, ved hjelp av utenforstående konsulenter og lignende)
Beskrivelse av hvordan man regulerer rettighetsforholdene mellom forskeren/fagmiljøet på den ene siden og institusjonen og andre aktører på den andre siden
I tillegg inviterte utvalget adressatene til å komme med synspunkter også når det gjelder andre relevante spørsmål. Dette gjaldt særlig hvilke problemer av strukturell og organisatorisk karakter som etter institusjonenes syn utgjør vesentlige hindringer for å oppnå gode resultater i kommersialiseringsarbeidet.
Svarene viser at institusjonene har i vekslende - og for manges vedkommende ganske liten - grad drevet virksomhet som har til hensikt å bidra til økt kommersialisering. Dette synes imidlertid å være i ferd med å endre seg.
Institusjonene har så langt i liten grad lagt vekt på reguleringen av rettighetsspørsmål ved forskning som drives som ledd i forskernes tilsettingsforhold. For eksempel opplyser Universitetet i Tromsø at man ikke praktiserer noen «nærmere regulering av rettsforholdet mellom institusjonen og det vitenskapelige personale i forhold til opphavs- eller oppfinnerrettigheter.»
Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er det fastsatt retningslinjer som skal regulere forholdet mellom doktorgradskandidater, veiledere og kommersielle aktører i forbindelse med bedriftsfinansierte dr. ing.-studier. Disse retningslinjene inneholder ikke egne regler om rettighetsfordeling, men bestemmer at dette skal reguleres ved avtale. I forhold til andre tilsatte i forskerstilling, har det vært vanlig praksis at rettighetsspørsmål reguleres fra sak til sak.
Universitetet i Oslo opplyser at man har engasjert seg lite i rettighetsspørsmål. De immaterielle rettighetene anses å ligge hos forskerne, og det er også forskernes oppgave å verne disse rettighetene i forbindelse med kommersialisering. Imidlertid har man i en del tilfeller hjulpet til med å formidle kontakt med Forskningsparken AS - som er en helt sentral aktør i kommersialiseringsvirksomheten - og med patentkontorer, advokater og andre instanser som kan yte støtte. Universitetet gjør det likevel klart at dersom dagens rettstilstand blir endret og lærerunntaket faller bort, vil man vurdere om det skal legges større innsats i kommersialiseringsprosessen. Det siktes da til vurderinger av om det skal søkes patent, vurderinger av markedspotensialet til et produkt eller en prosess, og av fordeling av utnyttelsesrettigheter og inntekter.
Av de høgskolene vi har fått opplysninger fra, er det nokså få som så langt har hatt noe større engasjement i kommersialisering av forskningsresultater i den forstand dette er definert i denne utredningen. Høgskolen i Stavanger opplyser imidlertid at man nokså nylig har besluttet å inngå rammeavtaler med FORNY-Vest og den kommersielle aktøren ProCom AS, med sikte på en langt større innsats på kommersialiseringsfeltet enn tidligere. Herunder har man fastsatt normer for fordeling av inntekter mellom de ulike aktørene.
Norges forskningsråd og EU-kommisjonen er også viktige aktører i finansieringen av forskningsprosjekter, herunder slike som kan føre fram til kommersialiserbare resultater. Begge disse krever i utgangspunktet at rettighetene til kommersiell utnyttelse skal tilfalle universitetet/ høgskolen der denne er prosjektansvarlig. Dette går fram av standard kontraktsbestemmelser. I Forskningsrådets standardkontrakt er det også presisert at den prosjektansvarlige institusjonen skal ha avtaler med tilsatte og underleverandører som skal hindre at disse får del i rettigheter. I praksis vil likevel ikke Forskningsrådet kreve at denne kontraktsbestemmelsen etterleves fullt ut i alle tilfeller, så lenge institusjonene lojalt følger opp intensjonene bak kontraktsbestemmelsen så godt det lar seg gjøre i det enkelte tilfellet. Disse forholdene blir diskutert i kapittel 4.7.
Ved eksternt finansiert virksomhet av annet slag, og virksomhet som legges ut i randsonen, vil rettighetsspørsmålet måtte reguleres i kontrakt hvis man ønsker en annen løsning på rettighetsspørsmålene enn det som følger av de juridiske utgangspunktene som er beskrevet ovenfor. Her er det imidlertid viktig å merke seg at ved forskning drevet av «randsoneinstitusjoner» ved egne tilsatte eller som biarbeid av tilsatte ved universitet eller høgskole, gjelder hovedregelen i arbeidstakeroppfinnelsesloven, det vil si at lærerunntaket ikke gjelder. Når forskerne er engasjert av en annen instans enn universitetet/høgskolen, er man kommet utenfor lærerunntakets virkeområde. Hvor langt dette utgangspunktet kan opprettholdes, kan imidlertid være usikkert. Således vil det ved en del prosjekter være slik at enkelte deltakere må anses å delta i prosjketet i sin egenskap av tilsatt ved universitetet/høgskolen, selv om prosjektet er organisert innenfor en randsoneinstitusjon.
3.3 Kommersialisering av forskningsresultater i andre land
3.3.1 Sverige
I Sverige gjelder det et lærerunntak som er utformet om lag som det norske. Den svenske åndsverkloven og forståelsen av situasjonen for tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger ved universitet og høgskoler er også på sentrale punkter sammenfallende med den norske.
I Sverige synes det å være alminnelig enighet om at overføring av kunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner til næringslivet, også i form av kommersialisering slik det forstås i innstillingen her, utvilsomt faller inn under formidlingsbegrepet.
Når det gjelder det faktiske virkemiddelapparatet i kommerisialiseringsarbeidet, er det derimot store ulikheter. I Sverige er dette mer koordinert og man rår over langt større ressurser enn i Norge. I 1993 og 1994 ble det således opprettet en rekke stiftelser med betydelig kapital. Ett viktig eksempel er Närings- och Teknikutväcklingsvärket (NUTEK) som har til formål blant annet å gi forsknings- og utviklingsstøtte til høgskolene og universitetene for på ulike måter å fremme samhandlingen med næringslivet. I 1999 utgjorde NUTEKs ressursbruk på denne delen av virksomheten om lag 1. 1 milliard SEK. Andre viktige finansieringskilder er Stiftelsen för Kunnskap och Kompetens (KK), med en kapital på 3,6 milliarder SEK, Stiftelsen för miljöstrategisk forskning (MISTRA), som rår over 2,5 milliarder SEK, og Wallenbergstiftelsen. Det er også flere andre stiftelser av denne typen med betydelige ressurser til rådighet.
Samtidig er forskningsinstitusjonene blitt tilført offentlige midler til oppretting av heleide aksjeselskaper. Disse skal utføre en rekke sentrale oppgaver i kommersialiseringsarbeidet. Blant annet finner vi holdingselskaper som har til oppgave å bidra til økt kunnskapsoverføring mellom institusjonene og næringslivet, og å sørge for klar ansvarsfordeling mellom aktørene og se til at institusjonenes primæroppgaver ikke blir truet.
Alle de nevnte har fått sine midler fra de såkalte «löntagarfonden». Med midler fra det ordinære statsbudsjettet er det også opprettet stiftelser i tilknytning til sju universiteter, de såkalte «Teknikbro-stiftelsene». Disse har en grunnkapital varierende fra 85 millioner SEK (Luleå) til 216 millioner SEK (Stockholm). Det er tre grunnleggende oppgaver disse skal løse:
Lette arbeidet med patentering
Utvikle strategier som gjør det lettere for selskaper og innovatører å søke kunnskap innen universitetene og utvikle felles forskning mellom næringsvirksomhetene og universitetene
Stimulere til samvirke mellom små og mellomstore bedrifter i felles prosjekter
3.3.2 Danmark
I Danmark ble det i juni 1999 vedtatt en ny «Lov om opfindelser ved offentlige forskningsinstitutioner». Den trådte fullt ut i kraft fra årsskiftet 1999/2000.
Loven innebærer en oppheving av lærerunntaket, som inntil da hadde vært gjeldende rett i Danmark, på linje med i Norge og Sverige. Formålet med loven er, ifølge § 1, å «sikre, at forskningsresultater frembragt ved hjælp af offentlige midler nyttiggøres for det danske samfund ved erhvervsmæssig udnyttelse.»
Loven går i korthet ut på følgende. Retten til oppfinnelser gjort av arbeidstager ved en institusjon tilfaller i utgangspunktet arbeidstakeren (§7). Institusjonen har imidlertid krav på å få overført rettighetene til utnyttelse av oppfinnelsen til seg dersom den gjør krav på det (§8). Arbeidstakeren er således pliktig til å underrette institusjonen om oppfinnelsen «uden ugrundet ophold» (§10). Institusjonen må deretter innen to måneder bestemme seg for hvorvidt den vil utnytte sin rett (§11). Dersom institusjonen velger å benytte seg av sin rett, er den videre forpliktet til å aktivt å «søge rettighederne nyttiggjort» (loc. cit.). Dersom utnyttelse skjer, er oppfinneren berettiget til et rimelig vederlag fra institusjonen. Reglene for vederlag skal godkjennes av Forskningsdepartmentet (§12). Tilsvarende er institusjonen berettiget til vederlag dersom man blir enige om at oppfinneren selv skal utnytte oppfinnelsen. Også reglene for dette vederlaget skal godkjennes av Forskningsdepartementet (loc. cit.). De inntekter institusjonen måtte få som resultat av en oppfinnelse skal brukes til aktiviteter innenfor institusjonens formålsparagraf (§16).
Denne loven er helt ny, og det er for tidlig å si hvorvidt den vil bidra til økt kommersialisering. Den har avstedkommet en del kritikk fra forskerhold, men forskernes holdning synes ikke udelt negativ. Omfanget av meldinger som har kommet til institusjonene om patenterbare forskningsresultater er foreløpig ikke stort. I oktober 2000 opplyste representanter fra Københavns universitet at antallet meldinger fra forskere som hadde gjort oppfinnelser, var mindre enn 10.
3.3.3 Finland
Også i Finland gjelder en lov om arbeidstakeres oppfinnelse med lærerunntak etter om lag samme mønster som i Norge og Sverige. I 1998 foreslo en arbeidsgruppe nedsatt av Undervisningsministeriet å oppheve lærerunntaket og samtidig vedta en rekke tiltak innenfor universitetssektoren for å fremme kommersialisering av forskningsresultater. Forslaget var omstridt og ble ikke vedtatt. Det ble hevdet at en gjennomføring av forslagene ville reise tvil om hva som er de høgere utdanningsinstitusjonenes rolle i samfunnet. Det var også uenighet om hvorvidt institusjonene hadde den nødvendige kompetansen til å gjennomføre de ønskede tiltakene.
3.3.4 USA
Den skjellsettende begivenheten i USA på dette området var vedtakelsen av den såkalte «Bayh-Dole Act», i 1980. Dette er i snever forstand en tilføyelse til patentloven, men brukes i praksis som en samlebetegnelse på et sett av virkemidler som ble iverksatt i perioden 1980-87.
Her ble det bestemt at universitetene fikk retten til å utnytte oppfinnelser som var et resultat av føderalt finansiert forskning. Videre ble det etablert en enhetlig offentlig patentpolitikk.
Etter hvert er det etablert standard rettighetsvilkår for patentering, inntatt i offentlige finansieringsavtaler, hvor det blir stilt krav om rapportering fra universitetene. Disse reglene som i utgangspunktet bare gjaldt for universiteter og «non profit»-organisasjoner, er senere utvidet til å gjelde også «for profit»-organisasjoner og andre «Research and Development agencies».
I dette systemet er det utarbeidet regelverk med spesifiserte rettigheter og plikter for alle deltakende parter. Det er også laget håndbøker for «Technology transfer offices» ved universitetene, noe som i dag finnes ved en lang rekke universiteter.
I grove trekk er rettsordningen at forskeren plikter å informere universitetet om oppfinnelsen, og universitetet informerer deretter, innen angitte frister, finansieringskilden (som i USA kan være en av en lang rekke tunge og mindre tunge instanser). Universitetet har så to år på seg til å avgjøre om retten til utnyttelse skal brukes. Dersom universitetet ikke ønsker å patentere, går retten til å gjøre det over til finansieringskilden.
Det synes å være allmenn enighet om at «the Bayh-Dole Act» (betegnelsen brukt i vid forstand) har bidratt til at det i vesentlig større grad blir overført teknologi fra forskningsmiljøer til næringsliv nå enn før 1980-årene. Vesentlige suksessfaktorer har vært, ikke bare den vedtatte lovgivningen, men en betydelig innsats i å bygge opp rammer for kommersialiseringsvirksomheten, samt betydelige investeringer i infrastrukturen ved universitetene. Det er også tatt hensyn til forhold som forskerne tradisjonelt har ansett som svært viktige, for eksempel retten til å publisere, også når det er gjort oppfinnelser.
3.3.5 Tyskland 1
Rettighetene til universitets- og høgskoletilsattes oppfinnelser er regulert i lov av 25. juli 1975, Arbeitnehmererfindungen (ArbEG). Loven har mye til felles med de nordiske arbeidstakeroppfinnelseslovene. Det slås fast at professorer, dosenter og vitenskapelige assistenter selv eier sine oppfinnelser, og de er ikke forpliktet til å varsle sin arbeidsgiver om oppfinnelser de gjør. Forskere som arbeider i frittstående forskningsinstitutter utenfor det statlige høgskoleområdet, faller ikke inn under denne ordningen.
Statsstøtte som bevilges utenom grunnbevilgningen over statsbudsjettet, gis imidlertid på vilkår av at mottakerinstitusjonen inngår avtale med de tilsatte i prosjektet som omfattes av lærerunntaket, for å sikre seg rettighetene. Det resultat som framkommer, tilhører staten. Det bestemmes også at mottakeren av midlene skal publisere sine resultater senest ni måneder etter at prosjektet er avsluttet.
Flere universiteter og høgskoler har utviklet egne «policies» for hvordan patent- og lisensieringsspørsmål skal håndteres.
3.3.6 Storbritannia 2
Rettstilstanden i Storbritannia synes uklar. Hovedregelen i Patents Act fra 1977 er at arbeidsgiveren blir eier av de tilsattes oppfinnelser dersom disse gjøres som del av de arbeidsoppgavene som normalt inngår i den tilsattes arbeid, og dersom man etter omstendighetene med rimelighet kan forvente at oppfinnelser blir et resultat av dette. Oppfinnerne har rett til økonomisk kompensasjon.
Hva som gjelder i forhold til forskere og lærere som tilsettes for å drive forskning og undervisning i sin alminnelighet, er imidlertid uklart. Flere universiteter har utarbeidet «policies» som innebærer at universitetet har rett til de tilsattes oppfinnelser mot å yte et vederlag, med mindre det foreligger en avtale med en ekstern bidragsyter som er tilkjent rettighetene til forskningsresultatet. Det er imidlertid et problem at flere av disse «policies» ikke er blitt nedfelt i noen avtale med de enkelte tilsatte eller med deres fagforeninger.
3.3.7 Frankrike 3
Frankrike har en egen lov om arbeidstakeroppfinnelser av 13. juli 1978. Loven er siden supplert med flere forordninger. Bestemmelsene her er også anvendelige på forskere ved universiteter og høgskoler.
Oppfinneren har rett til å bli navngitt i patentsøknaden (såkalt droit moral) og en rett til økonomisk godtgjørelse ved utnyttelse av patentet. Denne retten kan ikke overføres til andre. Andre rettigheter til oppfinnelsen kan imidlertid gå over til andre, og i forhold til de såkalte «tjenesteoppfinnelser» ( inventions de service) er regelen at bare arbeidsgiveren kan få patent på dem.
«Tjenesteoppfinnelser» er oppfinnelser som gjøres av en tilsatt enten som oppfyllelse av en avtale der det å gjøre oppfinnelser ( mission inventive) virkelig er den tilsattes oppgave ( fonction effective), eller oppfinnelser som er resultat av studier og forskning som den tilsatte uttrykkelig har fått i oppdrag å utføre. Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det foreligger en tjenesteoppfinnelse.
Alle andre oppfinnelser tilhører oppfinneren. Dersom oppfinnelsen er gjort som ledd i en tilsatts utøvelse av tjenesten eller takket være arbeidsgivers ressurser, eller innenfor dennes område, har arbeidsgiveren rett til helt eller delvis å utnytte rettighetene som oppfinneren får ved å ta patent. Arbeidsgiveren må som hovedregel benytte seg av denne retten senest fire måneder etter at han er blitt varslet av den tilsatte om oppfinnelsen. Den tilsatte har plikt til å gi varsel.
De fleste universitetene har egne organer for vurdering av de tilsattes vitenskapelige resultater. Disse gir også juridisk og praktisk rådgivning. Det finnes også et nett av organisasjoner for teknologioverføring og patentforvaltning. Disse opererer med forholdsvis generøse vederlagssatser til de enkelte oppfinnere.
I inneværende år ble det vedtatt en ny lov om forskning og innovasjon. Hensikten er å bedre og fremme overføring av teknologi fra forskning til bedrifter, samt øke antall nye bedrifter som har universitetene som utgangspunkt. Loven kan oppsummeres i fire punkter:
Den skal fremme mobilitet mellom forskningsmiljøer og bedrifter ved at forskere får tillatelse til å delta i opprettelse av firmaer, være konsulenter og sitte i styrer for bedrifter
Den skal fremme teknologioverføring ved at det startes inkubatorvirksomhet knyttet til universiteter og forskningsinstitusjoner
Det innføres skatteinsentiver til fordel for innovative bedrifter
Det utarbeides et juridisk rammeverk som er tilpasset innovative bedrifter
3.3.8 Nederland 4
Etter nederlandsk rett har arbeidsgiveren rett til patent på en oppfinnelse som en tilsatt gjør i tjenesten, forutsatt at denne tjenesten innebærer at den tilsatte skal bruke sine kunnskaper til å gjøre oppfinnelser av den type som er gjort. Det antas at dette gjelder også for oppfinnelser som gjøres av tilsatte forskere både ved forskningsinstitutter og ved universitetene, men dette er ikke helt uomstridt. Oppfinneren har rett til vederlag, blant annet beregnet ut fra oppfinnelsens økonomiske betydning og omstendighetene rundt dens tilblivelse. Retten til å kreve slikt vederlag bortfaller tre år etter at patent er innvilget. Avtaleklausuler som fraviker disse bestemmelsene om vederlag er ugyldige. Oppfinneren har rett til å bli navngitt i samband med patentsøknaden og patentet.
Nederland har ingen sentral offentlig institusjon til å administrere rettighetene til oppfinnelser gjort ved universiteter og forskningsinstitutter. Det er de enkelte institusjoners oppgave å ta seg av dette. Mange av universitetene synes imidlertid i liten grad å utnytte de tilsattes oppfinnelser kommersielt.