Del 2
Generelle drøftelser

1 Innledning

Rettstvister som partene ikke klarer å løse i minnelighet, kan bringes inn for de alminnelige domstoler. Partene kan imidlertid i stedet avtale at tvisten skal avgjøres av en voldgiftsrett.

Dersom partene gyldig har avtalt voldgift, skal saken avvises om den likevel blir brakt inn for de alminnelige domstoler, og saksøkte krever avvisning. En voldgiftsdom har samme virkning som en rettskraftig dom. Det innebærer at den ikke kan bringes inn for de alminnelige domstoler med påstand om at voldgiftsrettens bevisbedømmelse eller rettsanvendelse er uriktig. Men en part kan bringe voldgiftsdommen inn for domstolene med påstand om at avgjørelsen er ugyldig på grunn av bestemte grove feil.

Tvistemålsloven kapittel 32 har regler om voldgift. Disse reglene får bare anvendelse på norske voldgiftsavtaler og norske voldgiftsdommer. I praksis vil det gjelde avtaler om at voldgiftsbehandling skal foregå i Norge og voldgiftsdommer avsagt i Norge. Utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsdommer anerkjennes likevel normalt etter norsk rett. For å kunne fullbyrde en utenlandsk voldgiftsavgjørelse i Norge, må det anlegges søksmål ved norsk domstol, dersom ikke annet følger av overenskomst med fremmed stat. Den viktigste overenskomsten i denne sammenheng er FN-konvensjonen av 10. juni 1958 om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsavgjørelser (New York-konvensjonen). Konvensjonen er tiltrådt av omkring 125 land, herunder de land Norge har mest handelssamkvem med. Dette innebærer at utenlandske voldgiftsavgjørelser i stor utstrekning kan fullbyrdes her i landet uten særskilt saksanlegg ved norsk domstol.

2 Historikk - norsk perspektiv

Voldgiftsinstituttet er eldre enn den offentlige domstolsprosess. Voldgift har sine røtter tilbake fra tiden før statsdannelse og etableringen av statlige eller andre offentlige domstoler. Typiske kjennetegn ved voldgift er at voldgiftsdommen normalt er endelig og at partene - direkte eller indirekte - oppnevner voldgiftsdommerne. Fremstillingen nedenfor er i det vesentligste basert på lagmann Nissens artikkel Rettshistorisk innledning, i Den dømmende makt, 1964, side 1 - 66, Mæland side 12 - 13, og Civilproceslovkommissionens innstilling fra 1908, side 280 - 281.

Både i romerretten og i gammel norrøn rett var voldgift en anerkjent måte for løsning av tvister.

I republikktiden i Rom (fra ca. 450 f. Kr.) var hovedformen for rettergang de såkalte legis actiones. Fremgangsmåten ved iretteføringen av en sak in jure, var at partene møtte for en embetsmann (først konsulene, senere pretor) og klarla hva tvisten gjaldt. Deretter gikk partene til en oppnevnt dommer (iudex privatus) som dømte i saken.

I den tidligste tiden, mens Norge var et ættesamfunn, ble tvister mellom ættene løst ved blodhevn. Blodhevnen ble etter hvert avløst av fredeligere former for tvisteløsning. Veien til minnelig oppgjør gikk gjennom tinget. Men mislyktes man å komme til enighet, måtte tvisten løses ved kamp - tvekamp.

Etter gammelnorsk tankegang var det intet prinsipielt skille mellom private saker og straffesaker. Partene hadde prosessen i sin hånd; det var en rent privat rettergang.

Selv om rettergangen var privat, fant den over tid en ganske bestemt form. Både i privatretten og i prosessen la man avgjørende vekt på om en kjensgjerning var blitt «vitterlig». Viktige rettshandler skulle foregå i vitners nærvær. Saken ble da «vitterlig», og motparten fikk plikt til å oppfylle den.

Var ikke saken «vitterlig» på denne måten, måtte man ty til andre bevis. Saken ble da innledet ved at saksøkeren fremmet kravet og ba saksøkte oppfylle («kvada»). Oppfylte ikke saksøkte, men tok til gjenmæle, gikk saken over til behandling ved såkalt «skiladómr». Retten besto av partsoppnevnte dommere, som måtte komme til enighet om resultatet. Gikk ikke det, gikk saken over til behandling ved såkalt veddemålsdom («vedjanar-dómr»).

Gjeldssaker og vindikasjonssaker var typiske saker for skiladómsbehandling. Odelssaker var undergitt en særegen skiladómsbehandling.

Skiladómen fantes både i Frostatingslova og Gulatingslova. Ved innføringen og vedtakelsen av Magnus Lagabøters landslov, som ble vedtatt på de forskjellige lagting i 1270-årene, ble de fleste lovreglene fra de gamle landskapslovene videreført. Det gjaldt også skiladómen.

Fra 1200-tallet skjedde det institusjonelle endringer i rettspleien. Disse er nærmere omtalt i innstilling til lov om tvisteløsning, II.2. Men det ble praktisk talt ikke gitt bestemmelser av betydning for rettspleien fra Håkon Vs død i 1319 og i de neste 200 år. Magnus Lagabøters landslov gjaldt i hovedtrekk uendret frem til Christian IVs lovbok i 1604, som ikke var noe særlig mer enn en oversettelse av landsloven. Først ved Norske Lov i 1687 ble det materielle innholdet vesentlig endret.

Norske Lov (NL) 1-6-1 inneholdt en egen bestemmelse som ga hjemmel for voldgift. Bestemmelsen fastslo at:

«Dersom parterne voldgive deris sag og tvistighed paa dannemænd, enten med opmand, eller uden, da hvad de sige og kiende, saa vit deris fuldmagt dennem tillader at giøre, det staar fast, og kand ej for nogen ret til underkiendelse indstævnis, dog kongen sin sag forbeholden.»

Domstolene måtte avvise saken dersom det forelå en voldgiftsavtale, og voldgiftsdommen hadde i utgangspunktet samme virkning som en rettskraftig dom avsagt av de alminnelige domstoler. Dommen kunne anfektes på det grunnlag at voldgiftsavtalen var ugyldig, eller at det forelå mandatsoverskridelse eller en saksbehandlingsfeil ved voldgiftsprosessen. Videre kunne dommen underkjennes hvis den var uforenlig med norsk rettsorden. Voldgiftsdommen var ikke tvangskraftig. For tvangsfullbyrdelse måtte den vinnende part anlegge fullbyrdelsessøksmål. I slikt søksmål pliktet retten av eget tiltak å klarlegge om det forelå mangler ved voldgiftsavtalen og voldgiftsdommen som tilsa ugyldighet. Men hvis det ikke ble reist innsigelser fra saksøkte, ble det gitt dom på fullbyrdelse uten noen videre undersøkelse. Som det fremgår av den siterte lovbestemmelsen, var NL 1-6-1 ikke annet enn en fragmentarisk regulering av tvisteløsning ved voldgift.

Frem mot begynnelsen av 1900-tallet fikk man enkelte, spredte bestemmelser om voldgift i lovgivningen. Dels var det bestemmelser som ga anvisning på tvisteløsning ved voldgift, og dels var det bestemmelser som påla bestemte personer eller institusjoner å fungere som voldgiftsdommer. Fortsatt hadde ikke voldgiftsdommer tvangskraft, med ett unntak. Forligelseskommisionernes kjennelser - som ved utarbeidelsen av utkastet til tvistemålsloven ble henregnet til voldgiftsavgjørelser - kunne eksekveres umiddelbart etter lov 8. mai 1869.

Tvisteløsning ved voldgift hadde neppe noen særlig stor utbredelse. Den vesentligste grunnen var nok at dommene ikke kunne tvangsfullbyrdes.

En annen årsak til at voldgift var lite brukt, kan ha vært at man ikke hadde egnete institusjoner å henvende seg til. Dette endret seg noe mot slutten av 1800-tallet. I 1884 trådte Kristiania Handelsstands Voldgiftsret i virksomhet. Denne institusjonen behandlet imidlertid ikke mer enn gjennomsnittlig én sak i året. Større utbredelse fikk Kristiania Varearbitrationskontor som trådte i virksomhet fra 1901. Fra 1904 endret institusjonen navn til Børsens voldgiftskontor, og utvidet virksomheten fra bare å gjelde tvister mellom kjøper og selger om varens kvalitet til også å omfatte andre tvister i handelssaker. Børsens voldgiftskontor avgjorde rundt 10 saker i året. Et tilsvarende kontor ble opprettet ved Bergen børs ved en kgl.res. i 1902. Det ble etter dette mer vanlig å innta en klausul om voldgift, enten ved Kristiania eller Bergen børs. I 1906 ble den faste tekniske voldgiftsret etablert i Kristiania. Den faste tekniske voldgiftsretten var kompetent til å behandle saken på begjæring fra én part hvis det var en voldgiftsklausul i kontrakten. Videre kunne den behandle saken på begjæring fra begge parter hvis teknisk innsikt hos dommerne var av betydning. I alt 11 forskjellige fagrupper var representert i denne voldgiftsretten.

I arbeidet med den nye tvistemålsloven var det et ønske at voldgift skulle få større utbredelse. Civilproceslovkommisionen mente at:

«At voldgift i nogen større udstrækning skulde komme til at afløse de almindelige domstoles virksomhed, vil der aldrig kunne blive tale om. Men paa mange felter er retsforholdene af en saadan beskaffenhed, at en voldgiftsdomstol lettere end de almindelige retter vil kunne finde en afgjørelse, der rammer parternes tarv; navnlig vil det i mange tilfælde fremstille sig hensigtsmsæssigt at gribe til voldgift af den grund, at en endelig afgjørelse vil kunne erhverves hurtigere end ved almindelig rettergang»(Innstilling 1908 side 280).

Utkastet til tvistemålsloven la til rette for å fjerne hindringer for bruk av voldgift. Fra det meget fragmentariske og spinkle reguleringen i NL 1-6-1, gikk man over til en noe mer fullstendig regulering. Det ble understreket at:

«Visstnok lægges det fremdeles hovedsagelig i parternes haand at bestemme saavel valget af voldgiftsmænd som de regler, disse har at iagttage under sagens behandling og afgjørelse. Men dels har udkastet optaget de supplerende bestemmelser, som paakræves for tilfælde af, at voldgiftsavtalen er ufuldstændig eller den ene part ikke er villig til at foretage, hvad der fra hans side udkræves til voldgiftens iværksættelse, dels har det opstillet enkelte ufravigelige forskrifter, som det kræves iagttagne, saafremt voldgiftsafgjørelsen skal nyde offentlig anerkjendelse; endelig er der givet bestemte regler om voldgiftsafgjørelsers ugyldighed og om den maade, hvorpaa ugyldigheden i tilfælde maa gjøres gjeldende.»

Tvistemålsloven ble vedtatt i 1915. De vesentligste deler av loven, med unntak av reglene om overprøving, trådte i kraft 1. juli 1927. Det gjaldt også kapittel 32 om voldgift.

Tvistemålslovens regler om voldgift har vært gjenstand for relativt få endringer. I forbindelse med at Norge 10. juli 1961 ratifiserte New York-konvensjonen, ble tvistemålsloven endret tilsvarende, slik at utenlandske voldgiftsavgjørelser som omfattes av konvensjonen har bindende virkning også her, jf. tvistemålsloven § 168, jf. § 167.

Spørsmålet om en generell revisjon av voldgiftskapitlet i tvistemålsloven ble vurdert på slutten av 1970-tallet. På oppdrag fra Justisdepartementet utarbeidet høyesterettsdommer E. F. Eckhoff en utredning som ble avgitt 15. desember 1977. Konklusjonen var at tvistemålslovens regulering av voldgift var tilfredsstillende, og at det ikke var grunnlag for en generell revisjon av reglene. Justisdepartementet sluttet seg til dette synspunktet, og bare tre mindre endringer ble foreslått. Disse endringene ble gjennomført ved lov av 23. mai 1980 nr. 12.

3 Grunner for voldgift

Når voldgift velges i stedet for alminnelig domstolsbehandling, har dette flere grunner, vekslende fra saksområde til saksområde. Bakgrunnen for hvorfor partene velger voldgift er av betydning for utformingen av reglene om voldgift. Reglene bør være tilpasset partenes behov. I det videre skal utvalget se nærmere på en del forhold som ofte er av betydning for partene. For en mer inngående fremstilling av disse forholdene viser utvalget til Mæland side 14 - 19 og Tore Sandvik, Voldgifts- og domstolsbehandling, TfR 1979 side 465 - 474. Se også Heuman side 27 flg. for svenske forhold og Hjejle side 11 - 13 for danske forhold, som i stor grad er overførbare til norske.

3.1 Rettens sammensetning

Et vesentlig hensyn for bruk av voldgift er at partene selv kan påvirke rettens sammensetning. Partene har mulighet for å få besatt retten med personer som de har særlig tillit til eller som har særlige faglige kvalifikasjoner. Når det gjelder særlige kvalifikasjoner, kan det være juridiske eller andre kvalifikasjoner, som for eksempel teknisk og kommersiell innsikt. Fordelene med en voldgiftsrett bestående av dommere med spesiell kompetanse på bestemte områder gjør seg særlig gjeldende i kompliserte saker. Det øker muligheten for et materielt riktig resultat, samtidig som forhandlingene ofte kan konsentreres.

3.2 Tidsaspektet

I praksis vil voldgiftssaker bare bli behandlet i én instans, jf. Schei side 1183. Dette selv om tvistemålslovens regler åpner opp for at partene kan avtale at en voldgiftsdom skal kunne ankes inn for en ny voldgiftsrett, jf. § 464 annet ledd første punktum. Særlig i større saker, som normalt vil bli behandlet i minst to instanser i de alminnelige domstoler, vil voldgiftsbehandling kunne medføre at tvisten blir avgjort langt raskere. I en del tilfeller vil partene også kunne få til en raskere berammelse av hovedforhandlingen enn det som i dag vil være mulig ved en del tingretter. En raskere avgjørelse vil i større saker ofte være av vesentlig betydning for partene. Tvisten kan gjelde store verdier, og usikkerhet om resultatet kan skape problemer for den fortsatte drift av partens virksomhet. Tvisten vil i seg selv kunne kreve store ressurser, som må gå på bekostning av de ressurser som trengs for den løpende virksomheten.

Men det er avgjort ikke bare fordeler ved at en tvist bare blir behandlet i én instans. Behandling i flere instanser gir en større grad av sikkerhet for et materielt riktig resultat, ikke minst i store og kompliserte saker.

3.3 Omkostningsaspektet

Omkostningene knyttet til voldgiftsbehandling varierer i betydelig grad avhengig av sakens karakter. Ved enkle tvister vil en voldgiftsbehandling kunne være svært enkel og kostnadseffektiv, mens den i større og mer kompliserte saker vil kunne bli mer kostbar enn en domstolsprosess. Partene må ved voldgiftsbehandling selv bære omkostningene til voldgiftsdommere og rettslokale, noe som vanligvis medfører langt høyere utgifter enn rettsgebyrer og eventuell godtgjøring til fagkyndige meddommere ved alminnelig domstolsbehandling. Ved voldgiftsbehandling vil partene også kunne bli påført ekstra omkostninger i forbindelse med midlertidige sikringstiltak som ikke kan foretas av voldgiftsretten selv, men bare av de alminnelige domstoler. I enkelte tilfeller vil derfor situasjonen kunne bli at det samme sakskomplekset må behandles både i en voldgiftsrett og for de alminnelige domstoler. Dette ville partene kunne unngått i en sak for de alminnelige domstoler. Her vil domstolen kunne behandle både hovedsaken og krav om midlertidige sikringstiltak.

De største utgiftene i prosessen, også i voldgiftssaker, vil imidlertid regulært være utgifter til prosessfullmektiger og sakkyndige. Betydelige omkostninger vil kunne spares ved at saken bare behandles i én og ikke i to instanser, som ofte vil være tilfellet i store og kompliserte saker for de alminnelige domstoler.

Det er imidlertid grunn til å nevne at i en større undersøkelse foretatt i Sverige i forbindelse med revisjonen av den svenske voldgiftslovgivningen, så man høye omkostninger ved voldgift som et argument mot voldgiftsbehandling. Det vises til SOU 1995: 65 side 49 og side 58 - 59.

3.4 En mer hensiktsmessig prosess

Ved bruk av voldgift har partene stor frihet til å avtale hvordan voldgiftsprosessen skal foregå. Dette gjør det mulig å tilpasse behandlingen til den konkrete tvisten i større grad enn ved alminnelig domstolsbehandling hvor valgfriheten er mindre.

3.5 Diskresjon

Mange parter ønsker diskresjon omkring det forhold at man er involvert i en rettstvist. Ved en alminnelig domstolsbehandling vil både forhandlingene og selve avgjørelsen som regel være offentlig. En voldgiftsbehandling er derimot en privat tvisteløsning som innebærer at parten i langt større grad kan unngå offentlighet.

3.6 Forholdet mellom partene

Parter som er involvert i en voldgift, er ofte forretningsforbindelser. For disse vil det kunne være viktig at ikke en rettstvist skal ødelegge for fremtidige relasjoner. Voldgift vil kunne bli oppfattet som mindre konfliktfylt enn alminnelig domstolsbehandling, og bidra til at gode relasjoner opprettholdes.

3.7 Avgjørelse bygget på rimelighet

Reelle hensyn er en relevant rettskildefaktor ved anvendelsen av gjeldende rett. Gjennom reelle hensyn vil rimeligheten av et resultat kunne påvirke rettsanvendelsen også ved de alminnelige domstoler. Ved voldgift kan partene avtale at voldgiftsretten skal dømme mer eller mindre fritt etter hva den selv finner rimelig og rettferdig. I enkelte typer saker kan partene finne det ønskelig.

Dersom ikke partene har avtalt noe særskilt om det rettslige avgjørelsesgrunnlaget, er utgangspunktet at voldgiftsretten har plikt til å basere seg på en korrekt anvendelse av de relevante rettsregler, jf. Mæland side 165 - 167 og Schei side 1180. Det foreligger likevel en fare for at en voldgiftsrett i større grad enn de alminnelige domstoler vil avgjøre tvisten etter rimelighet også der partene ikke har avtalt dette. En voldgiftsdom vil som oftest ikke kunne ankes, og ved fraværet av en overprøvende instans vil dommerne kunne stille seg noe friere ved løsningen av rettsspørsmålet enn det som følger av rettsreglene. En uriktig rettsanvendelse gir heller ikke grunnlag for å sette voldgiftsdommen til side som ugyldig. Det vil eventuelt først kunne skje dersom voldgiftsretten uttrykkelig erklærer at den, uten at det er hjemlet i voldgiftsavtalen, ikke følger gjeldende rett, men i stedet baserer avgjørelsen på rimelighet.

Ulempene knyttet til at dommerne eventuelt frigjør seg noe fra rettsreglene, selv om det ikke er avtalt mellom partene, bør imidlertid ikke overdrives. Det er ikke nødvendigvis noe skarpt skille mellom korrekt anvendelse av gjeldende rett og avgjørelser som bygger på rimelighet. Det foreligger heller ingen sikre holdepunkter for at voldgiftsretter i større grad enn de alminnelige domstoler bygger på rimelighetssynspunkter i sine avgjørelser. Det er grunn til å anta at de aller fleste voldgiftsdommere søker å bygge avgjørelsen på en rettsanvendelse som er riktig.

3.8 Rettsspråket

Ved de alminnelige domstoler er rettsspråket norsk, jf. domstolsloven §§ 135 og 136. Selv om man også ved de alminnelige domstoler til en viss grad kan anvende fremmed språk, er det på det rene at fleksibiliteten på dette punkt er større ved voldgift, der partene kan avtale rettsspråket.

3.9 Særlig om internasjonale tvister

Behovet for voldgift gjør seg i særlig grad gjeldende i internasjonale forhold, hvor en part, avtalen eller oppfyllelsesstedet har tilknytning til en annen jurisdiksjon enn Norge. Partene vil da ofte foretrekke at tvisten skal avgjøres av en rett som de kan være med på å bestemme sammensetningen av og behandlingsreglene for.

Et annet forhold som tradisjonelt har vært anført til fordel for voldgift i internasjonale tvister, er at det har vært et bedre utbygget internasjonalt system for retts- og tvangskraft for voldgiftsavgjørelser enn for alminnelige domstolsavgjørelser. Det er særlig New York-konvensjonens som er viktig i denne sammenheng. Gjennom Norges tiltredelse til Konvensjon om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker med protokoller av 16. september 1988 (Luganokonvensjonen) er imidlertid dommer fra de alminnelige domstoler i konvensjonslandene kommet i en annen stilling når det gjelder anerkjennelse og fullbyrdelse. Luganokonvensjonen er riktignok bare ratifisert av 19 stater i Europa, men blant disse landene er til gjengjeld mange av Norges viktigste handelspartnere. I praksis er det relativt enkelt å tvangsfullbyrde alminnelige dommer etter Luganokonvensjonen. Innenfor Luganokonvensjonens område, blir dermed hensynet til retts- og tvangskraft ikke lengre noe argument for å foretrekke voldgift.

4 Voldgift i praksis

4.1 Voldgiftsinstituttets omfang

Ved vurderingen av om voldgiftsbestemmelsene i norsk rett bør revideres, er det av betydning å ha kjennskap til hvilken utbredelse voldgiftsinstituttet har og på hvilke saksområder det står mest sentralt. I Norge er det ikke gjennomført grundige undersøkelser om bruken av voldgift. Mer summariske undersøkelser er derimot foretatt ved enkelte anledninger. Felles for undersøkelsene er at de i dag er relativt gamle.

I 1977 innhentet Domstolsutvalget, som skulle utrede spørsmål med sikte på effektivisering i herreds- og byrettene (se NOU 1980: 12), en betenkning fra professor Tore Sandvik om forholdet mellom voldgift og domstolsbehandling. En problemstilling var å kartlegge utbredelsen av voldgift. Sandvik foretok etter eget utsagn «en relativt enkel og overfladisk undersøkelse, basert på et spinkelt materiale og gjennomført uten store pretensjoner», jf. Sandvik, Voldgifts- og domstolsbehandling, TfR 1979 side 456. På tross av dette vil også en slik undersøkelse kunne gi visse indikasjoner på utbredelsen av voldgift. Undersøkelsen viste at en rekke standardkontrakter inneholdt voldgiftsklausuler. Det var i det vesentlige i kontraktsforhold mellom mer profesjonelle parter at slike voldgiftsklausuler var inntatt. En undersøkelse av Standardkontraktutvalget viste også at i forbrukerforhold forekom voldgiftsklausuler i standardvilkår praktisk talt ikke, med unntak for typehustilfellene, jf. NOU 1976: 61 side 56. I tillegg til dette viste Sandviks undersøkelse at det også i et visst omfang ble inntatt voldgiftsklausuler i kontrakter som ble individuelt utformet. Når det gjelder antallet voldgiftsavgjørelser, konkluderte Sandvik med at det totale antallet ikke synes veldig høyt. Det som derimot er grunn til å merke seg, er at voldgiftsavgjørelser var særlig utbredt i to hovedtyper av saker. Den ene typen var enkle saker innen bilforsikring, mens den andre typen gjaldt kompliserte saker innen blant annet skipsbygging, entreprise og olje- og gassvirksomhet.

Høyesterettsdommer E. F. Eckhoff gjorde i forbindelse med sin utredning i 1977, visse undersøkelser knyttet til utbredelsen av voldgift. I det vesentlige trakk han de samme konklusjoner som Sandvik. I denne sammenheng kan det nevnes at han hadde det inntrykk at bruken av voldgift ikke var i vekst, at den kanskje heller stagnerte, og at voldgift var mindre utbredt i Norge enn i mange andre land, jf. Ot.prp. nr. 29 (1979-80) side 20.

Utvalget har i forbindelse med lovrevisjonen innhentet informasjon angående bruken av de faste tekniske voldgiftsrettene og Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt. De mottatte opplysninger tyder på at bruken av de faste tekniske voldgiftsrettene er meget begrenset. Den tidligere faste tekniske voldgiftsretten for Vestlandet er nedlagt. Antallet voldgiftssaker som er registrert hos Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt, er også beskjedent. Fra starten i 1983 og frem til og med mai 2001 er det registrert 41 saker. Det er likevel klart at antallet voldgiftssaker knyttet til de faste tekniske voldgiftsrettene og Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt, neppe gir noe representativt bilde av bruken av voldgift. De fleste voldgiftssaker blir behandlet uavhengig av disse institusjonene, som såkalt ad hoc voldgift, se 4.2.

Utvalget har også undersøkt hvor mange voldgiftsavgjørelser som er innsendt til Oslo byrett i medhold av tvistemålsloven § 465 annet ledd, som fastsetter at voldgiftsretten skal sende et eksemplar av dommen til tingretten til oppbevaring. Det er grunn til å anta at Oslo byrett er den tingrett som har flest innsendte avgjørelser, selv om utvalget ikke har foretatt undersøkelser andre steder. I perioden fra 1987 og frem til og med mai 2001 er det totalt innsendt 372 voldgiftsdommer, herunder enkelte skjønn, 6 kjennelser, 4 forlik og en avgjørelse som inneholder både en kjennelse og en deldom. Antallet innsendte avgjørelser varierer til dels mye fra år til år, men det er på det rene at det i hvert fall ikke er tale om en økning. Antallet innsendte dommer fra 1987 og frem til og med mai 2001 fordeler seg som følger: 1987: 45, 1988: 22, 1989: 38, 1990: 60, 1991: 26, 1992: 20, 1993: 13, 1994: 33, 1995: 25, 1996: 17, 1997: 12, 1998: 14, 1999: 24, 2000: 14 og 2001: 9. Heller ikke antallet innsendte voldgiftsavgjørelser til Oslo byrett gir nødvendigvis et dekkende bilde av bruken av voldgift. Påbudet om å sende voldgiftsavgjørelsene til oppbevaring i rettens arkiv etterleves bare i begrenset grad.

I Sverige har man i forbindelse utarbeidelsen av den nye voldgiftsloven foretatt mer omfattende undersøkelser knyttet til bruk av voldgift. Voldgift har generelt en større utbredelse i Sverige enn i Norge. Undersøkelser ble foretatt både i 1993 og 1995. Undersøkelsene viste at voldgift også i Sverige benyttes i relativt begrenset grad. Man anslo det årlige antallet volgiftssaker til å være 300 til 400, og at 20% av disse gjaldt internasjonale tvister. 55 til 60% av disse voldgiftssakene endte med voldgiftsdom etter materiell prøving av saken. Med hensyn til på hvilke saksområder volgiftsinstituttet står mest sentralt, synes undersøkelsen å samsvare med det som fremkom i Sandviks undersøkelse fra 1977. For en mer detaljert beskrivelse av de nyere svenske undersøkelsene, vises det til SOU 1995: 65.

Det er sannsynlig at de svenske undersøkelsene har en viss overføringsverdi, særlig fordi disse undersøkelsene i atskillig grad synes å samsvare med de konklusjonene som man trakk ut av de eldre norske undersøkelsene. Det kan ligge nær å anta at voldgift fortsatt benyttes i relativt begrenset utstrekning i Norge. På enkelte saksområder er det imidlertid klart at voldgift spiller en viktig rolle som tvisteløsningsmekanisme, eksempelvis innen bilforsikring og kompliserte saker innen blant annet skipsbygging, entreprise og olje- og gassvirksomhet. Det er i denne forbindelse grunn til å peke på at de mest anvendte standardkontrakter mellom næringsdrivende i Norge, har voldgift som tvisteløsning. Antallet voldgiftssaker kan ligge høyere enn det de begrensete undersøkelsene kan tyde på.

I forbrukerforhold synes voldgift å bli benyttet i svært liten grad.

4.2 Ulike former for gjennomføring av voldgift

Voldgift kan enten gjennomføres som institusjonell voldgift eller som ad hoc voldgift. Institusjonell voldgift omfatter de tilfeller der partene har avtalt at voldgift skal skje i henhold til et voldgiftsinstitutts vedtekter. Ved institusjonell voldgift kan man sondre mellom lokale, nasjonale og internasjonale voldgiftsinstitusjoner. Når det gjelder institusjonell voldgift i Norge, kan særlig nevnes de faste tekniske voldgiftsretter og Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt. Det finnes i dag tre tekniske voldgiftsretter i Norge. Den ene av disse er organisert kun med sikte på å behandle saker tilknyttet bygge- og anleggsvirksomhet, mens de øvrige voldgiftsrettene tar sikte på et bredere industrielt område. Oslo Handelskammers Voldgiftsinstitutt har som formål å bistå ved avgjørelse av voldgiftstvister i nasjonale eller internasjonale forhold i tilknytning til industri, handel, skipsfart eller annen forretningsvirksomhet. Ad hoc voldgift gjennomføres ved at partene i en konkret tvist etablerer voldgiftsretten på eget initiativ, uten noen tilknytning til eller assistanse fra et voldgiftsinstitutt. En mer detaljert omtale av de ulike formene for voldgift finnes hos Mæland side 24 - 26.

5 Gjeldende rett

5.1 Innledning

Reguleringen av voldgift i norsk rett er relativt knapp. Tvistemålslovens kapittel 32 om voldgift har 22 paragrafer. Sammenliknet med utenlandsk lovgivning om voldgift, er det lite. Det er grunn til å merke seg at i de tilfeller der voldgiftsreglene ikke løser et spørsmål, kan det ikke oppstilles som generell regel at bestemmelsene skal suppleres med de prosessregler som gjelder for tvister for de alminnelige domstolene. Der lovreglene om voldgift er tause, står voldgiftsretten i stor utstrekning fritt ved løsningen dersom partene ikke har avtalt noe annet.

Tvistemålsloven kapittel 32 er ikke inndelt i underkapitler. For oversiktens skyld er det hensiktsmessig å foreta en viss systematisering av kapitlet. Det er grunn til å påpeke at samme bestemmelse kan regulere flere forhold, noe som gjør en fullstendig systematisering vanskelig. § 452 inneholder regler om voldgiftsavtalen, §§ 453 til 458 gjelder voldgiftsrettens sammensetning og eventuelt bortfall av voldgiftsavtalen som følge av sammensetningen, §§ 459 til 463 gjelder saksbehandlingen ved voldgiftsretten, §§ 464 og 465 gjelder forlik og dom ved voldgiftsretten, § 466 gir regler om anke til ny voldgiftsrett, §§ 467 til 471 gjelder ugyldige voldgiftsdommer, § 472 har regler blant annet om hvilken domstol som har kompetanse hvor avgjørelse er lagt til de alminnelige domstoler og § 473 gjelder voldgift som bygger på lov. Tvistemålsloven kapittel 32 inneholder ikke regler om tvangsfullbyrdelse av voldgiftsdommer eller om utenlandske voldgiftsavtaler eller voldgiftsdommer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(e) regulerer spørsmålet om tvangskraft for voldgift som faller inn under tvistemålsloven kapittel 32. Tvistemålsloven § 167, jf. § 168 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(f) regulerer spørsmålet om anerkjennelse og tvangskraft av utenlandske voldgiftsavgjørelser.

Voldgiftsreglene gjelder allerede oppståtte eller fremtidige rettstvister dersom partene har inngått avtale om det eller det følger av lov. Bestemmelsene er blant annet behandlet i den tidligere nevnte utredning av E. F. Eckhoff av 15. desember 1977 inntatt i Ot. prp. nr. 29 (1979-80) side 17 - 39, Mæland, Voldgift, og Schei side 1155 - 1193. Enkelte spørsmål er også behandlet hos Skoghøy. I det følgende vil noen hovedpunkter og tolkningsspørsmål knyttet til de eksisterende reglene bli behandlet.

5.2 Voldgiftsavtalen

Med unntak av de tilfeller der voldgift er bestemt ved lov, er voldgift bare aktuelt hvis partene har avtalt voldgift, jf. tvistemålsloven § 452 første ledd. Slik avtale kan gjelde en allerede oppstått tvist eller en eventuell fremtidig tvist mellom partene i et bestemt rettsforhold. Reguleringen av hvilke krav som stilles til en voldgiftsavtale, er et viktig element i en voldgiftsregulering. Spørsmålet om det foreligger en avtale som tilfredstiller lovens krav, er avgjørende for om tvisten kan avgjøres ved voldgift. Hvorvidt det er sluttet en avtale om voldgift og hvilket omfang den har, beror på alminnelige avtalerettslige regler, jf. Schei side 1163, Skoghøy side 212 og Mæland side 80.

En avtale om voldgift må avgrenses mot avtaler om selvdømme. For selvdømme gjelder til dels andre behandlingsregler, og rettsvirkningene av avgjørelsene vil ikke være de samme. Blant annet vil en avgjørelse av et selvdømmeorgan ikke være tvangsgrunnlag, selv om den kan være bindende mellom partene. Se nærmere om dette Skoghøy side 18-19.

Partene kan bare inngå avtale om voldgift knyttet til rettsforhold som partene har fri rådighet over. Indispositive rettsforhold må behandles av de alminnelige domstolene. I kravet om at partene må ha fri rådighet over tvisten, ligger at det ikke må være så betydelige offentlige interesser i avgjørelsen at det av disse grunner ikke kan aksepteres voldgift. En nærmere behandling av hvilke tvister partene har fri rådighet over, finnes hos Schei side 1160 - 1161 med videre henvisninger. I tillegg til dette inneholder enkelte særlover begrensninger i adgangen til å avtale voldgift.

Det er bare rettstvister som kan avgjøres ved voldgift. Vilkåret om at det må gjelde en rettstvist innebærer som utgangspunkt at det bare er de tvister som kan bringes inn for de alminnelige domstoler, som partene kan få løst ved voldgift, jf. Schei side 1159 - 1160. Interessetvister og fastleggelse av rene faktiske forhold faller som hovedregel utenfor området for voldgift.

Selv om man er innenfor det området hvor det kan avtales voldgift, stiller loven opp formkrav til selve avtalen. Voldgiftsavtalen må «ingdaaes skriftlig», jf. tvistemålsloven § 452 annet ledd første punktum. Dette kravet gjelder som utgangspunkt absolutt, jf. Rt. 1970 side 1101. Men dersom partene har innlatt seg på forhandlinger for voldgiftsretten, er skriftlighetskravet uten betydning, jf. tvistemålsloven § 452 annet ledd annet punktum. Da er det antatt at partene blir bundet selv om det ikke forelå en muntlig avtale om voldgift, jf. Schei side 1163.

Skriftlighetskravet må forstås på samme måte som kravet i tvistemålsloven § 36 tredje ledd, jf. Rt. 1991 side 635. I Ot. prp. nr. 39 (1976-77) side 19 er det understreket at det må kreves en «skriftlig erklæring». For at skriftlighetskravet skal være oppfylt, må partene ved undertegning av dokumentet ha vedtatt voldgift, jf. Rt. 1962 side 1215. Det må som utgangspunkt imidlertid være nok at partene har undertegnet et dokument hvor det henvises til et annet dokument hvor voldgiftsbestemmelsen er inntatt, jf. Rt. 1999 side 1532 og Rt. 1991 side 773. Rt. 1999 side 1532 viser at skriftlighetskravet i § 452 annet ledd praktiseres meget strengt. For en nærmere fremstilling av skriftlighetskravet vises til Schei side 1161 - 1162, Skoghøy side 211 - 212 og Mæland side 64 flg.

En voldgiftsavtale kan bli ugyldig etter alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler. I tillegg kan en voldgiftsavtale falle bort etter særreglene i tvistemålsloven §§ 458 og 463 annet punktum. Disse særreglene er imidlertid ikke uttømmende, jf. Schei side 1164 og 1172 og Mæland side 97 - 99. Det er et skjønnsmessig spørsmål hvor grensen skal trekkes mellom de avtaler hvor en domstol bør ha adgang til å supplere avtalen for å få voldgiftssaken i gang og der man må innskrenke seg til å konstatere at voldgiftsbehandlingen ikke lar seg realisere etter partenes intensjoner. Et eksempel på et forhold som kan innebærer bortfall av voldgiftsavtalen, er at en av partene forsøker å trenere avviklingen av saken på en klart klanderverdig måte.

Et viktig spørsmål er hva som skjer med en voldgiftsavtale dersom det blir rettet en innsigelse mot hele den avtalen som en voldgiftsklausul inngår i, men hvor innsigelsen ikke særskilt gjelder voldgiftsklausulen. Dersom det er spørsmål om heving av avtalen på grunn av forsinkelse eller mangel, hører dette spørsmålet eksklusivt under voldgiftsretten, jf. Rt. 1924 side 216. I slike tilfeller sies det at avtalen generelt og voldgiftsavtalen spesielt må ses som to selvstendige avtaleforhold, slik at bortfall eller heving av hovedavtalen ikke berører voldgiftsavtalen. Men det forekommer også tilfeller der det anføres ugyldighetsgrunner som hovedsakelig er knyttet til hovedavtalen, men som også kan tenkes å berøre voldgiftsavtalen, eksempelvis svik. Det er antatt at slike spørsmål, foruten å kunne prøves av voldgiftsretten dersom søksmål reises for denne, også må kunne prøves av de ordinære domstoler på samme måte som hvor ugyldighetsinnsigelsen spesifikt går på gyldigheten av voldgiftsklausulen, jf. Schei side 166 - 1167.

5.3 Voldgiftsrettens sammensetning

Dersom partene ikke har bestemt voldgiftsrettens sammensetning i voldgiftsavtalen, oppnevner de hver sin voldgiftsdommer. Disse velger så en tredje som blir voldgiftsrettens leder, jf. tvistemålsloven § 454 første ledd. Partene kan også overlate til en tredjemann å oppnevne retten, jf. Schei side 1169 og Mæland side 118. Kravene til habilitet er de samme for voldgiftsdommere som for andre dommere, jf. § 456 første ledd. Inhabilitet er imidlertid uten betydning dersom parten har valgt voldgiftsdommeren eller innlatt seg på forhandlinger for voldgiftsretten med kjennskap til det aktuelle forholdet. Det kreves imidlertid positiv kunnskap om forholdet for at innsigelsen skal kunne avskjæres, jf. Rt. 1958 side 220.

5.4 Saksbehandlingen ved voldgiftsretten

Tvistemålsloven gir i §§ 459 til 463 regler for saksbehandlingen ved voldgiftsretten. Utgangspunktet er at partene selv kan avtale behandlingsmåten i voldgiftsretten, jfr tvistemålsloven § 459 første ledd. Slik avtale kan treffes i voldgiftsavtalen, i etterfølgende avtale eller under behandlingen av saken, jf. Mæland side 130 - 131. I praksis er det ikke vanlig at partene gir regler for saksbehandlingen, jf. Schei side 1174 og Mæland side 131. I mangel av avtale mellom partene bestemmer voldgiftsretten selv hvordan fremgangsmåten skal være, jf. tvistemålsloven § 459 annet ledd. Under enhver omstendighet gjelder imidlertid reglene i tvistemålsloven §§ 460 til 462. Reglene i loven gir ikke voldgiftsretten særlig veiledning når det gjelder den praktiske saksbehandlingen. Voldgiftsretten har derfor ganske vide rammer til å bestemme hvordan den vil gripe saken an dersom partene ikke har gitt føringer for dette.

De reglene som loven oppstiller som obligatoriske, sikrer blant annet kontradiksjon ved at partene skal få anledning til å uttale seg, jf. tvistemålsloven § 460. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at voldgiftsretten avgjør saken etter skriftlig behandling dersom ikke partene har avtalt noe annet, jf. Schei side 1174 og 1175. Den er heller ikke ansett for å være til hinder for at retten behandler og avgjør saken selv om en part uteblir fra et rettsmøte uten gyldig forfall, jf. Schei side 1176. Videre kan voldgiftsretten innkalle parter og oppfordre vitner og sakkyndige til å avgi forklaring, jf. tvistemålsloven § 461. Voldgiftsretten har ingen tvangsmidler for å fremtvinge oppmøte eller avgivelse av forklaring, og heller ikke tvangsmidler knyttet til fremleggelse av dokumentbevis. Voldgiftsretten kan imidlertid anmode de alminnelige domstoler om å foreta bevisopptak, og i denne sammenheng gjelder de alminnelige regler om møte- og vitneplikt, jf. Schei side 1176 - 1177 og Mæland side 156 - 159.

Alle spørsmål som skal avgjøres av voldgiftsretten og hvor det er uenighet mellom partene, skal avgjøres av den samlete voldgiftsrett, jf. tvistemålsloven § 463. Voldgiftsrettens leder har ikke den kompetanse som i de ordinære domstoler er tillagt forberedende dommer eller domstollederen etter tvistemålsloven § 166. Det er imidlertid antatt at mer administrative avgjørelser kan treffes av voldgiftsrettens leder alene, jf. Schei side 1178 og Mæland side 163 - 164.

Selv om voldgiftsretten har overtrådt regler om fremgangsmåten fastsatt i partenes avtale eller i loven, medfører ikke det i seg selv at en eventuell voldgiftsdom blir ugyldig. For at en slik feil skal resultere i ugyldighet, må det sannsynliggjøres at feilen har hatt innvirkning på resultatet, jf. tvistemålsloven § 468 nr. 3.

En voldgiftsrett har ikke kompetanse til å avgjøre krav om midlertidig forføyning eller arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Voldgiftsbehandling er imidlertid ikke til hinder for at slike krav fremsettes for og avgjøres av namsretten, jf. Schei side 1175.

5.5 Forlik og dom ved voldgiftsretten

Prosessledende avgjørelser treffes av voldgiftsretten ved beslutning eller kjennelse, jf. Schei side 1180. Avgjørelse av tvistegjenstanden treffes ved dom og skal begrunnes dersom ikke begge parter har frafalt begrunnelse, jf. tvistemålsloven § 464 første ledd. Bestemmelsen sier ikke noe om hvilke krav som stilles til begrunnelsen. Dette må tilpasses den konkrete saken. Voldgiftsdommen har virkning som en rettskraftig dom, jf. tvistemålsloven § 464 annet ledd. Unntak fra dette gjelder der partene har forbeholdt seg ankeadgang etter tvistemålsloven § 466.

Det er klart at voldgiftsretten bare kan avgjøre de krav som er omfattet av voldgiftsavtalen, jf. tvistemålsloven § 468 nr. 2. Likeledes er voldgiftsretten bundet av partenes påstander og anførsler (påstandsgrunnlag) etter prinsippene i tvistemålsloven §§ 85 og 86. Dersom ikke partene har avtalt noe særskilt, har voldgiftsretten også plikt til å basere avgjørelsen på gjeldende rett, jf. Schei side 1180 og Mæland side 165 flg.

Tvistemålsloven kapittel 32 behandler ikke spørsmålet om saksomkostninger. Partenes plikt til å dekke motpartens saksomkostninger må avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13, jf. Schei side 1181 og Mæland side 173. Avgjørelsen blir en del av dommen og kan fullbyrdes etter de samme regler som gjelder for fullbyrding av voldgiftsdommer. I en særstilling står imidlertid utgiftene til selve voldgiftsretten. Voldgiftsretten fastsetter selv sitt tilgodehavende. Dette blir ikke, i motsetning til dommen for øvrig, rettskraftig eller tvangskraftig, jf. Schei side 1182 og Mæland side 174 - 175. Voldgiftsrettes krav på honorar og dekning av utgifter er et ordinært vederlagskrav som partene er solidarisk ansvarlig for. Det gjelder selv om voldgiftsretten i det interne forholdet mellom partene, må kunne pålegge den ene part å dekke disse omkostningene i sin helhet. Voldgiftsrettens eget krav må kunne prøves for domstolene og reduseres dersom det skulle være urimelig høyt. Videre må voldgiftsdommerne gå til de alminnelige domstolene for å få tvangsgrunnlag for sitt krav.

Voldgiftsretten skal sende et underskrevet eksemplar av dommen til tingretten til oppbevaring i rettens arkiv, jf. tvistemålsloven § 465 annet ledd. Det har ingen rettsvirkninger for dommen om dette pålegget ikke etterleves, jf. Schei side 1182 og Mæland side 176.

Som for de alminnelige domstoler kan det inngås forlik for voldgiftsretten, jf. tvistemålsloven § 464 fjerde ledd. Slikt forlik har også samme virkning som en rettskraftig dom, jf. Schei side 1181 og Mæland side 226 - 227.

5.6 Anke til ny voldgiftsrett

Tvistemålsloven åpner opp for at partene kan forbeholde seg retten til å anke voldgiftsdommen inn for en ny voldgiftsrett til fullstendig ny prøving, jf. § 466. Ankefristen er én måned dersom ikke partene har avtalt noe annet. Det er meget sjelden at voldgiftsavtalen inneholder forbehold om anke, og bestemmelsen har liten praktisk betydning. Ordningen er nærmere kommentert hos Schei side 1183 og Mæland side 179 - 180.

5.7 Ugyldighet av voldgiftsdommer

Et viktig spørsmål er hvilken mulighet en part har til å angripe en voldgiftsdom. En voldgiftsdom har, dersom det ikke er tatt ankeforbehold, samme virkning som en rettskraftig dom, jf. § 464 annet ledd. Det innebærer at det ikke er mulig å angripe en voldgiftsdom med den begrunnelse at dommen ikke er riktig, verken på grunn av feil ved bevisbedømmelsen eller rettsanvendelsen. Den eneste mulighet en part har til å angripe en voldgiftsdom, er ved å få prøvd dens gyldighet.

Tvistemålsloven §§ 467 og 468 angir ulike ugyldighetsgrunner. Det er tvilsomt om lovens ugyldighetsgrunner er uttømmende, jf. Rt. 1983 side 461. Men det er iallfall klart at det bare kan være grunnlag for en meget begrenset supplering av reglene. Om spørsmålet kan blant annet vises til Schei side 1183 - 1184 og Mæland side 190 som legger til grunn at ugyldighetsgrunnene ikke er uttømmende, og Moss, TfR 2000 side 537 flg., som for sitt vedkommende legger til grunn at ugyldighetsgrunnene i §§ 467 og 468 ikke kan suppleres.

§ 467 angir absolutte ugyldighetsgrunner. Dette innebærer at voldgiftsdommen i disse tilfellene skal anses ugyldig uten hensyn til om dommen blir angrepet eller feilen blir påberopt av en part, jf. Schei side 1184 og Mæland side 189. Bestemmelsen angir fire ulike ugyldighetsgrunner. Av ordlyden ser man at ugyldighet i de nevnte tilfeller følger av offentlige hensyn. Nr. 1 gjelder tilfeller der det er avsagt voldgiftsdom om noe som partene ikke har fri rådighet over. Nr. 2 referer seg til tilfeller der en voldgiftsdommer ikke var myndig eller var fradømt stemmeretten, jf. tvistemålsloven § 453 annet ledd. Nr. 2 tar derimot ikke sikte på de tilfeller der en voldgiftsmann anses inhabil. Nr. 3 omhandler situasjonen der domsslutningen er selvmotsigende eller tvetydig, og nr. 4 angir ugyldighet der dommen strider mot lov eller ærbarhet.

§ 468 angir relative ugyldighetsgrunner. Ugyldighet forutsetter her at dommen blir angrepet, og at innsigelsen blir gjort gjeldende, jf. Schei side 1186 og Mæland side 189. Nr. 1 omfatter tilfellet der det ikke foreligger en gyldig avtale om voldgift. Nr. 2 regulerer situasjonen der voldgiftsretten går utenfor de grensene for sitt verv som følger av voldgiftsavtalen. Grensene som voldgiftsretten må holde seg innenfor, kan blant annet gjelde hvilke tvister som skal avgjøres og hvilke materielle regler som tvisten etter avtalen skal løses etter. Derimot har retten ikke gått utenfor grensene for sitt verv ved at den har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn for avgjørelsen, jf. Schei side 1186 og Mæland side 196 og 198 - 199. Nr. 3 regulerer tilfellet der voldgiftsretten har fraveket de saksbehandlingsreglene som enten følger av partenes avtale eller av lov. Det er imidlertid grunn til å understreke at en slik feil bare medfører ugyldighet dersom det er sannsynlig at feilen har påvirket resultatet. Nr. 4 oppstiller som ugyldighetgrunn at en voldgiftsdommer var inhabil etter domstolloven § 106. Det er bare inhabilitet etter domstolloven § 106 som omfattes, jf. Schei side 1187 og Mæland side 200 - 201. Inhabilitet etter andre bestemmelser i domstolloven gjør ikke dommen ugyldig, men kan gjøres gjeldende som innsigelse etter tvistemålsloven § 456. Forhold som nevnt i domstolloven § 107 kan imidlertid tenkes å være saksbehandlingsfeil som kan tillegges vekt etter tvistemålsloven § 468 nr. 3. § 468 nr. 5 angir at det kan påberopes som ugyldighetsgrunn at noen av de grunner som gir krav på å gjenoppta en alminnelig dom etter tvistemålsloven § 407, foreligger for voldgiftsdommen. Terskelen for at vilkårene i § 407 skal anses oppfylt, er den samme uavhengig av om det er tale om en dom fra de ordinære domstoler eller en voldgiftsdom, jf. Rt. 1983 side 1242.

Når det gjelder de relative ugyldighetsgrunnene i tvistemålsloven § 468, er det tatt inn begrensninger med hensyn til i hvilken grad ugyldighetsinnsigelsene kan gjøres gjeldende. Det skal sikre et effektivt voldgiftsinstitutt. § 468 annet ledd angir at ugyldighet ikke kan gjøres gjeldende dersom parten kjente til ugyldighetsgrunnen uten å reagere. Det kreves i denne sammenheng positiv kunnskap, jf. Schei side 1187 - 1188. Tredje ledd angir at ugyldighetsgrunnene i nr. 1 til 3 heller ikke kan påberopes av den som frivillig har oppfylt dommen uten forbehold. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende kjente eller burde kjent ugyldighetsgrunnen.

Tvistemålsloven §§ 469 og 470 gir detaljerte regler om de frister som gjelder for en part som vil påstå en voldgiftsdom opphevet. Spesielt kan det nevnes at sak om ugyldighet ikke i noe tilfelle kan reises når tre år er gått fra avsigelsen av dommen, jf. § 469 tredje ledd. Selv om man ikke kan reise søksmål om ugyldighet på grunn av fristene i § 469, kan de ugyldighetsgrunner som fremgår av § 470, alltid gjøres gjeldende som innsigelse ved tvangsfullbyrdelse og i saker der voldgiftsdommen ellers uprøvd skal legges til grunn. Ut fra ordlyden kan det synes som om det er et absolutt vilkår for å kunne gjøre slike innsigelser gjeldende, at voldgiftsdommen ikke er oppfylt. Dette spørsmålet er uten interesse for tvangsfullbyrdelsestilfellene. Der det er tale om å legge dommen uprøvd til grunn i en annen sak, er det antatt at i hvert fall ugyldighetsgrunner som omfattes av § 467 nr. 1 og nr. 4 kan anvendes selv om dommen er oppfylt, jf. Schei side 1190. Tap av innsigelser som følge av oppfyllelse etter § 470, gjelder uten hensyn til om parten kjente eller burde kjent ugyldighetsgrunnen.

Et annet spørsmål er hvor langt en eventuell ugyldighet rekker. Dersom ugyldighetsgrunnen rammer voldgiftsdommen i sin helhet, er spørsmålet uproblematisk. Det kan imidlertid også være tilfeller der ugyldighetsgrunnen bare rammer en del av dommen. I slike tilfeller må trolig utgangspunktet være at hvis det er slik sammenheng mellom kravene at det for en part vil fremstå som urimelig at kravene ikke avgjøres av samme rett, må hele dommen kunne kreves kjent ugyldig. Er det ikke en slik sammenheng, er det bare den delen av dommen som ugyldigheten rammer, som kan settes til side. Spørsmålet er nærmere kommentert hos Schei side 1184 og Mæland side 220.

5.8 Forholdet til de alminnelige domstoler

§ 472 angir at i de tilefeller de alminnelige domstoler skal utføre oppgaver eller treffe avgjørelser i forbindelse med en voldgiftsbehandling, skal det være den tingrett som partene har avtalt. I mangel av slik avtale skal det være den tingrett som tvisten ellers kunne vært brakt inn for.

5.9 Tvangsfullbyrdelse. Utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsdommer

Tvistemålsloven kapittel 32 inneholder ikke regler om tvangsfullbyrdelse av voldgiftsdommer. Heller ikke har kapitlet regler om utenlandske voldgiftsavtaler eller voldgiftsdommer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(e) regulerer spørsmålet om tvangskraft for voldgift som faller inn under tvistemålsloven kapittel 32, det vil si for voldgiftsdommer som ikke er utenlandske. En nasjonal voldgiftsdom er et alminnelig tvangsgrunnlag.

Tvistemålsloven § 167, jf. § 168 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(f) regulerer spørsmålet om anerkjennelse og tvangskraft av utenlandske voldgiftsavgjørelser. Utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsavgjørelser anerkjennes normalt etter norsk rett, jf. Mæland side 240. For at en utenlandsk voldgiftsdom skal være tvangsgrunnlag i Norge, må man imidlertid som hovedregel anlegge søksmål ved norsk domstol, jf. Mæland side 240. Dette gjelder likevel ikke dersom annet følger av overenskomst med fremmed stat. Den viktigste overenskomsten i denne sammenheng er som nevnt New York-konvensjonen, som innebærer at utenlandske avgjørelser i stor grad kan fullbyrdes i Norge uten særskilt saksanlegg.

6 UNCITRAL modellov

FN har et eget organ kalt «United Nations Commission on International Trade Law» (UNCITRAL) som befatter seg med internasjonal handelsrett. UNCITRAL ble dannet i 1966 og har som formål å fremme en harmonisering av de ulike staters handelsrett. Fra 1970-tallet ble også regulering av voldgift omfattet av arbeidet i UNCITRAL.

UNCITRAL utarbeidet i 1976 «UNCITRAL Arbitration Rules» (UNCITRAL-reglene), som ble anbefalt som et utfyllende regelsett i forbindelse med voldgift. UNCITRAL-reglene har i stor grad blitt internasjonalt akseptert og har påvirket lignede regelsett utarbeidet av ulike voldgiftsinstitusjoner.

Allerede i 1978 startet arbeidet i UNCITRAL med å lage en modellov for internasjonal voldgift. Formålet var å bidra til en ensartet voldgiftslovgivning i de ulike land. Det ble gjort for å styrke og lette internasjonal handel. En arbeidsgruppe ble dannet i 1982 bestående av representanter for en rekke stater, herunder Norge, og etter et omfattende arbeid ble den såkalte «UNCITRAL Model Law on International Commercial Arbitration» (modelloven) ferdigstilt i 1985. FN fattet 11. desember 1985 en resolusjon som anbefaler de ulike stater å ta modelloven i betraktning ved utarbeidelsen av nasjonal lovgivning knyttet til internasjonal voldgift. Hensikten var å oppnå størst mulig ensartethet på dette området. En av hovedmålsettingene i arbeidet med modelloven har vært å sikre at voldgiftsbehandling er en effektiv tvisteløsningsordning. Modelloven har i stor grad påvirket utformingen av reglene i mange land.

Modelloven består av 8 kapitler og inneholder totalt 36 artikler. Artiklene 1 til 6 inneholder generelle regler, artiklene 7 til 9 regler om voldgiftsavtalen, artiklene 10 til 15 regler om voldgiftsrettens sammensetning, artiklene 16 og 17 regler om voldgiftsrettens kompetanse, artiklene 18 til 27 regler om saksbehandlingen ved voldgiftsretten, artiklene 28 til 33 regler om forlik og dom ved voldgiftsretten, artikkel 34 regler om å sette voldgiftsdommer til side og artiklene 35 og 36 regler om anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse. I tillegg til selve modelloven foreligger også utførlige forarbeider som gir holdepunkter for tolkingen av reglene.

Modelloven er ment som mønster for lover om internasjonal voldgift, som kan adopteres helt eller delvis i de ulike staters nasjonale lovgivning. Modelloven stiller ikke selv krav til på hvilken måte den eventuelt skal adopteres eller om den skal utfylles med mer detaljerte regler. I praksis har man imidlertid oppstilt visse krav til adopsjon for at man skal anse en nasjonal lov for å ha adoptert modelloven. For å oppnå en slik status som «modellovland» kreves at man i nasjonal lovgivning har benyttet modelloven som basis, at størsteparten av bestemmelsene i modelloven er inkludert, og at den nasjonale loven ikke inneholder bestemmelser som er uforenelig med moderne internasjonal voldgiftspraksis.

Modelloven representerer et betydelig gjennombrudd i arbeidet for å oppnå størst mulig rettsenhet på området for internasjonal voldgift. Siden 1985 har 47 individuelle jurisdiksjoner adoptert modelloven i sin nasjonale lovgivning på en slik måte at de inngår i den uoffisielle UNCITRAL-listen. Av disse jurisdiksjonene kan særlig nevnes Australia, Bulgaria, Canada, Ungarn, Irland, Russland, Skottland, Tyskland og enkelte stater i USA. I tillegg til de statene som anses for å ha adoptert modelloven på en fullstendig måte, har en rekke land i forbindelse med revisjon av voldgiftslovgivningen lagt vesentlig vekt på modelloven ved utformingen av sin nasjonale lovgivning selv om statene ikke har adoptert modelloven. I denne sammenheng er det særlig grunn til å nevne den nye svenske voldgiftsloven.

For en nærmere fremstilling av både utarbeidelsen og innholdet av modelloven, vises det generelt til Peter Binder, International Commercial Arbitration in UNCITRAL Model Law Jurisdictions, London 2000.

7 Utenlandsk rett

7.1 Innledning

Utenlandsk rett er ofte av interesse i forbindelse med revisjon av lovgivning. Dette gjør seg også gjeldende i tilknytning til spørsmålet om revisjon av de norske voldgiftsreglene. Grunnene er flere. For det første vil de ulike land ofte ha de samme hensyn som må ivaretas gjennom lovgivningen. Voldgift er et område som særlig har betydning for næringslivet. Denne sektoren har relativt stor kontakt på tvers av landegrensene. En intern regulering som i størst mulig grad samsvarer med det næringslivet møter på tilsvarende områder i utlandet, er en fordel. I tillegg har voldgiftsinstituttet stor betydning ved internasjonale tvister. Det er hensiktsmessig at parter fra ulike jurisdiksjoner i størst mulig grad blir stilt overfor ensartet voldgiftsregulering, uavhengig av hvilken jurisdiksjon voldgiften hører under.

7.2 Sverige

Sverige hadde tidligere to lover som regulerte voldgift. Den ene var loven (1929:145) om skiljemän (skiljemannalagen) som regulerte nasjonale tvister og den andre var loven (1929:147) om utländska skiljeavtal och skiljedomar (LUSK) som regulerte internasjonale tvister. I 1992 ble det oppnevnt et utvalg som skulle gjennomgå den svenske voldgiftslovgivningen. Utvalget avga to betenkninger, henholdsvis (SOU 1994:81) Ny lag om skiljeförfarande og (SOU 1995:65) Näringslivets tvistlösning. Loven ble behandlet av regjeringen i Regeringens proposition 1998/99:35 Ny lag om skiljeförfarande. Den nye loven (1999:116) om skiljeförfarande ble vedtatt av Riksdagen 3. mars 1999 og trådte i kraft 1. april 1999. En kort fremstilling av den historiske utviklingen av voldgiftslovgivningen i Sverige finnes i Bengt Olsson og Johan Kvart, Lagen om skiljeförfarande, 2000, side 15 - 18.

Lag om skiljeförfarande kommer til anvendelse på alle former for voldgift, uavhengig av om det er en nasjonal eller internasjonal tvist, jf. 46 § og Heuman side 19 - 20. Imidlertid inneholder den enkelte bestemmelser som bare gjelder internasjonale tvister. Sverige har således ved den nye loven gått fra det tidligere systemet med to lover for voldgift. Bakgrunnen var at den økonomiske utviklingen antas å innebære en stadig økende grad av internasjonalisering. Det ville stride mot denne utviklingen å ha ulike lover for voldgift av henholdsvis nasjonale og internasjonale tvister. Det er i denne sammenheng grunn til å peke på at Sverige er et relativt betydningsfullt land når det gjelder internasjonal voldgift, se SOU 1994:81 side 72 - 73 og Prop 1998/99:35 side 44 - 46.

Et sentralt spørsmål under lovarbeidet i Sverige, var om man skulle benytte UNCITRAL modellov som grunnlag for revisjonen. Sverige valgte ikke å legge modelloven direkte til grunn som basis for lag om skiljeförfarande. Begrunnelsen for dette knyttet seg i stor grad til at man ønsket en felles lov for nasjonale og internasjonale tvister, og at man mente at modelloven ikke egnet seg ved nasjonale tvister. Modelloven avviker både i struktur og innhold fra det som var tilfellet i den tidligere skjiljemannalagen som regulerte nasjonale tvister, og den mangler regler for flere forhold som man mente at en ny svensk voldgiftslov burde omfatte. Man kom derfor til at modelloven ikke kunne tilfredsstille behovet for regulering av både nasjonale og internasjonale tvister. Selv om man ikke la modelloven til grunn, ble den tillagt betydelig vekt ved utarbeidelsen av reglene. For en mer utfyllende redegjørelse for disse forholdene vises til SOU 1984:81 side 72 - 74 og Prop 1998/99:35 side 46 - 47.

Lag om skiljeförfarande består av 9 kapitler og inneholder totalt 60 bestemmelser. I denne sammenheng kan en peke på at loven har omtrent det samme antallet kapitler som modelloven, men nærmere dobbelt så mange bestemmelser. 1 til 6 §§ inneholder regler om voldgiftsavtalen, 7 til 18 §§ regler om voldgiftsrettens sammensetning, 19 til 26 §§ regler om saksbehandlingen ved voldgiftsretten, 27 til 32 §§ regler om forlik og dom ved voldgiftsretten, 33 til 36 §§ regler om ugyldige voldgiftsdommer, 37 til 42 §§ regler om omkostningene ved voldgiftsbehandlingen, 43 til 45 §§ regler om de alminnelige domstolenes oppgaver, 46 til 51 §§ særlige regler for internasjonale tvister og 52 til 60 §§ regler om anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer.

Lag om skiljeförfarande bygger i stor utstrekning på partsautonomien. Det er videre lagt stor vekt på å oppnå en effektiv voldgiftsbehandling og så langt som mulig forhindre at en part trenerer fremdriften av saken. For en nærmere fremstilling av de svenske reglene vises til Heuman og til Olsson og Kvart.

De svenske reglene har i substans mye til felles med modelloven. Den største forskjellen er at loven inneholder en mer detaljert regulering av voldgiftsinstituttet.

7.3 Danmark

Danmarks voldgiftslov er fra 1972. Den omfatter så vel nasjonale som internasjonale tvister. Loven er relativt kortfattet, men utfylles gjennom rettspraksis. Samlet sett er reguleringen i det vesentlige tilsvarende det som følger av modelloven, og man har derfor ikke sett behov for en revisjon av loven. I praksis har voldgift som tvisteløsning en mindre sentral plass i Danmark enn i Sverige. De danske reglene er nærmere kommentert hos Hjejle.

7.4 Tyskland

Voldgift er relativt utbredt i Tyskland, særlig i forretningsmessige tvister av mer betydelig størrelse. Tyskland reviderte sin voldgiftslovgivning ved lov av 22. desember 1997, i kraft fra 1. januar 1998. Voldgiftsreglene er inntatt i den tyske Zivilprozessordnung, 10 bok, bestemmelsene 1025 til 1066. Den nye tyske reguleringen gjelder for både nasjonale og internasjonale tvister. Tyskland har basert sin revisjon på modelloven, og er en av de 47 jurisdiksjonene som anses for å ha adoptert modelloven. Det er grunn til å merke seg at Tyskland har adoptert modelloven både for nasjonale og internasjonale tvister.

Den tyske voldgiftslovgivningen består av 10 kapitler og inneholder totalt 42 paragrafer. Det første kapitlet, §§ 1025 til 1028, inneholder generelle regler. Annet kapittel, §§ 1029 til 1033, gir regler om voldgiftsavtalen. Videre gir det tredje kapitlet, §§ 1034 til 1039, regler om voldgiftsrettens sammensetning og det fjerde kapitlet, §§ 1040 og 1041, regler om voldgiftsrettens kompetanse. Kapitlene fem til åtte gir i henholdsvis §§ 1042 til 1050, regler om saksbehandlingen ved voldgiftsretten, §§ 1051 til 1058 regler om forlik og dom ved voldgiftsretten, § 1059 regler om å sette voldgiftsdommer til side og §§ 1060 og 1061 regler om anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse. De to siste kapitlene gir i §§ 1062 til 1065 regler om de alminnelige domstolenes kompetanse ved voldgift og i § 1066 regler om voldgift som ikke bygger på avtale.

Generelt kan en si at den tyske loven i det vesentlige er lik modelloven både med hensyn til struktur og innhold. Den tyske loven er likevel noe mer detaljert på enkelte punkter.

7.5 England, Wales og Skottland

Voldgift er meget vanlig i forretningsmessige tvister i England, Wales og Skottland, særlig innen de saksområder hvor voldgift står sterkest også i Norge. England og Wales har også en stor andel internasjonale tvister. I forbrukerforhold benyttes voldgift i liten grad.

England og Wales fikk ny voldgiftslov i 1996. Man valgte ikke å legge modelloven direkte til grunn. På tross av dette benyttet man modelloven som en viktig referanseramme ved utarbeidelsen. Loven består av 4 deler, 20 kapitler og 110 bestemmelser. De engelske reglene har på mange områder mye til felles med modelloven, mens det på andre områder er valgt avvikende løsninger som følger engelsk rettstradisjon. Et generelt trekk er at loven inneholder en mye mer detaljert regulering av voldgiftsinstituttet enn modelloven.

Skottland er en egen jurisdiksjon innen UK. Som nevnt har Skottland lagt modelloven til grunn for sin voldgiftslov, og Skottland er regnet som et «modellovland», jf. Binder side 10, se punkt 6 ovenfor.

8 Utvalgets vurderinger

8.1 Innledning

Det er et selvsagt utgangspunkt for utvalget at parter også i fremtiden skal kunne avtale at tvister mellom dem skal avgjøres med endelig virkning ved voldgift. Etter utvalgets syn er dette en naturlig konsekvens av det grunnleggende prinsipp om avtalefrihet.

Bruken av voldgift kan medføre at tvister på enkelte saksområder mer generelt unntas fra alminnelig domstolsbehandling. Det er uheldig. Det vil kunne hemme rettsutviklingen og redusere de alminnelige domstolers kunnskap og innsikt på slike områder, se Carsten Smith, TfR 1993 side 477 flg. Den manglende offentlighet i mange voldgiftssaker vil også kunne være uheldig for parter i andre voldgiftssaker som ikke får kjennskap til relevant voldgiftspraksis.

Tross disse innvendingene, står det for utvalget som utenkelig at ikke det norske rettssystemet skal akseptere voldgift som alternativ tvisteløsningsform. Dette er også i samsvar med den konklusjon som ble trukket i Sverige i forbindelse med revisjonen av voldgiftsreglene der, jf. Prop 1998/99:35 side 34 - 35, og det er i samsvar med den internasjonale oppfatning helt generelt. Det relevante spørsmål er ikke om voldgift skal tillates, men om hvilke begrensninger som må stilles opp og hvordan reglene mer detaljert skal utformes.

Selv om partene har adgang til å avtale voldgift, og derved kan unnta tvisten fra vanlig domstolsbehandling, er det likevel en klar offentlig interesse i å sikre at voldgift er en forsvarlig tvisteløsningsmåte. En voldgiftsavgjørelse har virkning som en rettskraftig dom. Den kan tvangsfullbyrdes ved hjelp av samfunnets apparat for tvangsfullbyrdelse. Når avgjørelsen på slike måter får samfunnets aksept, er det nødvendig å sikre at voldgiftsprosessen tilfredsstiller grunnleggende krav til en rettsprosess slik at rettssikkerheten ivaretas. Det må for eksempel stilles krav om upartiske dommere og rett til kontradiksjon og innsyn. Skal man sikre dette, må voldgiftsprosessen i noen grad - i praksis gjennom ugyldighetssøksmål - være gjenstand for domstolskontroll av de alminnelige domstolene. Slike krav til og kontroll med voldgiftsprosessen vil også de aller fleste brukere av voldgift finne rimelig og hensiktsmessig ut fra sitt behov for å få tvisten avgjort på en betryggende måte.

Det er enkelte typer saker som det, ut fra offentlige hensyn knyttet til sakstypen og de materielle rettsregler som skal anvendes, er ønskelig at skal avgjøres ved de alminnelige domstoler. Her vil voldgiftsbehandling være utelukket.

Særlig tre hovedhensyn er viktige ved utformingen av en ny voldgiftslov. Reglene må fremme en effektiv voldgiftsbehandling. Det er nødvendig blant annet for at partene skal se voldgift som en tjenlig form for tvisteløsning, og for eksempel ikke i stedet avtale voldgift i utlandet. Dernest må reglene ivareta de offentlige interesser i en betryggende behandling. For det tredje bør lovreglene, så langt ikke tungtveiende hensyn tilsier noe annet, være tilpasset det som internasjonalt utgjør vanlige regler for voldgift i andre land - særlig vil modellovens regler være viktige.

Som tidligere nevnt har tvistemålslovens voldgiftsbestemmelser i det vesentlige vært uforandret siden loven trådte i kraft i 1927. Voldgiftsbestemmelsene her er samlet sett relativt knappe. Det er naturlig at et så vidt gammelt og ufullstendig regelsett ikke fullt ut tilfredsstiller de krav som er ønskelig i en mer moderne voldgiftsregulering. Dertil kommer behovet for å tilpasse voldgiftsloven til den utviklingen som har skjedd internasjonalt på voldgiftsinstituttets område. Fra jurister som er involvert i voldgiftssaker, har det vært uttrykt et sterkt ønske om revisjon av dagens regelverk. Samlet sett fremstår behovet for en revisjon av voldgiftsreglene som stort.

Selv om der er et klart behov for en revisjon og ytterligere detaljering av dagens regler, er det etter utvalgets syn ikke grunnlag for å fravike de hovedprinsipper som gjeldende lov bygger på. Disse er i det vesentlige i samsvar med de prinsipper som er lagt til grunn i de fleste andre lands voldgiftslovgivning og i modelloven. Ett av disse hovedprinsippene er grunnsetningen om partsautonomi. Utvalgets forslag bygger også på dette. Det tilsier blant annet at antallet ufravikelige regler ikke bør være flere enn strengt nødvendig. En rekke spørsmål bør det overlates til partene eller voldgiftsretten å avgjøre uten at de er bundet av lovregler.

Det er grunn til å nevne at voldgiftsretten verken omfattes av EØS-avtalen eller samarbeidet innen EU, jf. også den svenske Prop 1998/99:35 side 63 med videre henvisninger. Regelutformingen er derfor ikke er underlagt begrensninger i denne sammenheng.

8.2 Regulering av henholdsvis nasjonale og internasjonale tvister

Den økende internasjonaliseringen påvirker også voldgiftsinstituttet. Det er grunn til å anta at antall forretningsmessige tvister med internasjonalt tilsnitt vil stige som følge av at antallet avtaler mellom norske og utenlandske parter øker. Det er også i internasjonal sammenheng gjort et betydelig arbeid når det gjelder regelverk for internasjonale tvister, blant annet gjennom modelloven.

Norske voldgiftsregler bør omfatte både nasjonale og internasjonale tvister. I denne sammenheng oppstår spørsmålet om disse to tvistetypene skal ha ulik regulering, og om dette eventuelt skal skje i ulike lover. Sverige hadde som nevnt to lover som regulerte voldgift. Den ene var skiljemannalagen som regulerte nasjonale tvister, og den andre var LUSK som regulerte internasjonale tvister. Etter revisjonen av voldgiftslovgivningen foretatt i 1999, har Sverige nå bare én lov som regulerer både nasjonale og internasjonale tvister. Tilsvarende gjelder for Tyskland.

På den annen side har Frankrike og Sveits ulike lover for nasjonale og internasjonale tvister. Dette gjelder i stor grad også for de stater som har adoptert modelloven, med unntak for dem som har valgt å adoptere modelloven både for nasjonale og internasjonale tvister. Det må imidlertid nevnes at grunnen til at de nevnte land har ulike regelsett for nasjonale og internasjonale tvister, oftest har bakgrunn i tradisjon. Man hadde regler for nasjonal voldgift som man ønsket å beholde, men disse reglene var ikke egnet for internasjonale tvister. Dette er ikke en aktuell problemstilling her i landet.

Ved den svenske revisjonen av voldgiftslovgivningen la man vekt på at antallet internasjonale tvister antas å øke på grunn av den stadig økende internasjonaliseringen. Ulike regler for nasjonale og internasjonale tvister ble, blant annet på grunn av dette, ansett som lite ønskelig, jf. Prop 1998/99:35 side 44 - 46 og SOU 1994: 81 side 72 - 73. I den svenske loven er det kun på et fåtall punkter gitt regler som bare får anvendelse på internasjonale tvister.

De samme hensynene som ble vektlagt i Sverige, synes også å måtte gjelde for Norge. Det er videre grunn til å peke på at ulike regelsett for nasjonale og internasjonale tvister vil medføre åpenbare ulemper, blant annet knyttet til avgrensningsspørsmål. Det er derfor ønskelig med en felles regulering for begge typer tvister. Utvalget har bare på ett punkt funnet grunn til å foreslå særskilte regler for nasjonale tvister. Det er en regel om at voldgiftsspråket, i mangel av annen avtale, skal være norsk hvis samtlige parter er hjemmehørende i Norge. Utvalgets konklusjon er at det bør gis én voldgiftslov som gjelder både for nasjonale og internasjonale tvister.

I de land som har en felles lov for nasjonale og internasjonale tvister, varierer det hva som er brukt som utgangspunkt for reguleringen. I Sverige tok man utgangspunkt i den gamle skiljemannalagen som regulerte nasjonale tvister, og fant at en slik detaljert regulering også i det vesentlige kunne benyttes for internasjonale tvister. I Tyskland derimot tok man utgangspunkt i den mindre detaljerte modelloven for internasjonale tvister, og fant at denne i det vesentlige også kunne benyttes for nasjonale tvister.

8.3 Forholdet til internasjonale konvensjoner

Voldgiftsreglene bør være tilpasset de viktigste konvensjoner om internasjonal voldgift. Det gjelder selvfølgelig særlig for de konvensjoner som Norge har tiltrådt. De aktuelle konvensjoner omhandler bare internasjonale tvister. På bakgrunn av fordelene med størst mulig grad av sammenfallende regulering for både nasjonale og internasjonale tvister, vil konvensjonenes løsninger også påvirke utformingen av bestemmelser som anvendes på nasjonale tvister.

Det er én konvensjon som det særlig er grunn til å trekke frem i denne sammenheng. Dette er New York-konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser. Denne konvensjonen angir i hvilke tilfeller stater skal anerkjenne utenlandske voldgiftsavgjørelser som bindende og fullbyrde dem som innenlandske voldgiftsavgjørelser. Det er en fordel at de voldgiftsavgjørelser som treffes i Norge i internasjonale tvister, også kan fullbyrdes i de land som har tiltrådt konvensjonen. For en detaljert fremstilling av New York konvensjonen vises det til Albert van den Berg, The New York Arbitration Convention of 1958, 1981.

En annen konvensjon som kan nevnes er Genèvekonvensjonen av 21. april 1961 om internasjonal handelsvoldgift (Genèvekonvensjonen). Konvensjonen er ikke tiltrådt av Norge, men av mange andre europeiske land. Konvensjonen oppstiller ulike krav i forbindelse med voldgift av internasjonale tvister, og gir på viktige områder uttrykk for hva som er den alminnelige reguleringen av voldgiftsinstituttet i mange land. Den har imidlertid ingen bestemmelser om fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser. Her gjelder kun New York-konvensjonen.

EMK artikkel 6(1) stiller krav til rettergangen, og innebærer blant annet rett til domstolsbehandling, se Innstillingen til tvistelov II.4.4.2. Voldgiftsavtalen medfører at partene gir avkall på sin rett til domstolsbehandling i artikkel 6(1). Den innebærer også at partene gir avkall på de konkrete rettergangsgarantier etter artikkel 6(1), så langt andre saksbehandlingsregler følger av lovgivningen om voldgift, av voldgiftsavtalen eller etterfølgende enighet. Det er ikke tvilsomt at konvensjonen anerkjenner et slikt avkall, jf. Deweer, Series A No. 35 para.49 og Kommisjonens avgjørelse i Bramelid og Malmström mot Sverige (8588/79 og 8589/79) DR 38 side 38. I Axelson og andre mot Sverige (11960/86) uttalte Kommisjonen således:

«The Commission notes that insofar as arbitration is based on agreements between the parties to the dispute, it is a natural consequence of their right to regulate their mutual relations as they see fit. From a more general perspective, arbitration procedures can also be said to pursue the legitimate aim of encouraging non-judicial settlements and of relieving the courts of an excessive burden of cases.»

Det kan heller ikke etter EMK oppstilles bestemte formkrav til avtalen om voldgift. En forutsetning må imidlertid være at voldgiftsavtalen - altså avkallet - er frivillig og informert, jf. forutsetningsvis Domstolens avvisningsavgjørelse i Guido Pastore mot Italia (46483/99). Når den konvensjonsrettslige forutsetningen for å anerkjenne voldgift er samtykke, synes det å følge at voldgiftsretten ikke kan ha kompetanse til avgjøre tvistepunkter som ikke dekkes av samtykket, f.eks. motkrav som faller utenfor voldgiftsavtalen.

I og med at voldgiftsavtalen må oppfattes som et avkall på rettighetene etter artikkel 6(1), er det ikke noen alminnelig forutsetning at en voldgiftsdom skal kunne overprøves ved de alminnelige domstoler med tanke på om saksbehandlingen har foregått i samsvar med artikkel 6(1), jf. Kommisjonens avvisningsavgjørelse i Lila Marianne Nordström-Janzon og Aira Marja Nordström-Lethinen mot Nederland (28101/95), og Domstolens avvisningsavgjørelse i Osmo Suivaniemi og andre mot Finland (317377/96). Parten har frafalt rettighetene etter bestemmelsen, og kan da ikke i neste omgang gjøre slike feil gjeldende. Det må likevel trekkes en yttergrense for tilfeller der saksbehandlingen i voldgiftsretten åpenbart og grovt har vært i strid med artikkel 6(1), uten at dette har hatt hjemmel i lovgivningen eller partenes avtale (ordre public). I motsatt fall ville man gi avkallet virkning også for rettergangsgarantier i artikkel 6(1) som avkallet ikke dekker. Om de ordinære domstoler i slike tilfeller anerkjenner voldgiftsdommen, og eventuelt også tillater den fullbyrdet, foreligger det en etterfølgende bistand som kan bringe staten i ansvar, jf. forutsetningsvis i Kommisjonens avgjørelser i Boss Söhne KG mot Tyskland (18479/91) og i Firma Heinz Schiebler KG (18805/91).

8.4 Bør modelloven legges til grunn?

Et sentralt spørsmål er hvorvidt UNCITRAL modellov med eventuelle justeringer skal legges til grunn for revisjonen av voldgiftslovgivningen i Norge. Når det gjelder modelloven, vises til 6 ovenfor.

Argumentene for å legge modelloven til grunn er flere. FN har i sin resolusjon anbefalt de ulike land å legge modelloven til grunn i lovgivning som regulerer voldgift av internasjonale tvister. Hensikten er å oppnå mest mulig ensartete regler for voldgift i de ulike rettssystemer. Bakgrunnen er som påpekt ønsket om å styrke handelen på tvers av landegrensene. Det er også i Norges interesse at ulike lands voldgiftslovgivning har en mest mulig enhetlig karakter. Dette særlig på grunn av den økende internasjonaliseringen som Norge er en del av.

Modelloven har på relativt kort tid fått gjennomslag i en rekke stater. Reglene er utarbeidet etter et langvarig internasjonalt arbeid og har vært gjenstand for grundige overveielser. Det er grunn til å anta at dersom en ny norsk voldgiftslov bygger på modelloven, vil det i internasjonale tvister styrke muligheten for å få satt voldgiftsretten i Norge. Parter fra andre jurisdiksjoner aksepterer lettere voldgift i en fremmed stat dersom de er trygge på at den nasjonale lovgivningen på området er i samsvar med modelloven. Norske jurister som er involvert i voldgiftssaker, synes også å foretrekke at modelloven legges til grunn for revisjonen av dagens regelverk.

På den annen side er det også argumenter som taler mot at modelloven legges til grunn for en ny voldgiftslov. Modelloven er et kompromiss mellom ulike oppfatninger på flere områder. På enkelte punkter kan det derfor tenkes løsninger som anses bedre enn dem som er valgt i modelloven. Videre er modelloven relativt lite detaljert i forhold til lovgivningen i enkelte land som har valgt annen lovgivning. Modelloven er også som utgangspunkt utarbeidet med sikte på internasjonale tvister. I praksis har det vist seg at ønsket om å oppnå rettsenhet på området for voldgift er vanskelig. Flere land som har revidert sin nasjonale lovgivning, har valgt å ikke å ikke legge modelloven direkte til grunn, for eksempel Sverige og England.

Det kan være grunn til å se nærmere på hvorfor ikke Sverige valgte å legge modelloven direkte til grunn. Som nevnt var det avgjørende for Sverige å ha tilsvarende regler for nasjonale og internasjonale tvister. Modelloven var etter Sveriges oppfatning ikke egnet til å dekke reguleringsbehovet for nasjonale tvister. I forarbeidene til loven ble det lagt avgjørende vekt på at modelloven avvek fra den tidligere svenske lovgivningen både med hensyn til struktur og detaljeringsgrad. Innholdet i reglene ble også på noen områder ansett for å avvike fra det som var naturlig på bakgrunn av svensk tradisjon og rettsoppfatning. Modelloven manglet videre regulering av visse rettsspørsmål som man etter svensk tradisjon eller av andre årsaker ønsket å regulere direkte i loven. Det er likevel grunn til å understreke at modellovens regler ble tillagt vesentlig betydning ved utformingen av reglene. Man tilstrebet en størst mulig likhet for de enkelte bestemmelser. For en nærmere fremstilling av de svenske vurderingene vises til Prop 1998/99:35 side 46 - 47 og SOU 1994: 81 side 73 - 74.

Tvistemålslovens regler om voldgift er meget knappe. Modellovens detaljeringsgrad vil derfor ikke stride mot det som har vært vanlig i Norge. Snarere synes modelloven, som overlater en rekke tolkningsspørsmål til forarbeider, rettspraksis og teori, i detaljeringsgrad å samsvare med norsk lovgivningsteknikk.

Det er videre grunn til å peke på at Tyskland har valgt å legge modelloven til grunn også for nasjonale tvister, selv om modelloven som nevnt i utgangspunktet var utarbeidet med sikte på internasjonale tvister. Dette gjelder for øvrig for 14 av de 47 statene som har lagt modelloven til grunn, jf. Binder side 18. Etter utvalgets mening foreligger det ikke hos oss tradisjonsbestemte eller andre hensyn som med noen tyngde taler for at Norge for nasjonale tvister velger en lovgivning som i struktur, oppbygging eller for de fleste enkeltspørsmål medfører en annen løsning enn modellovens. For internasjonale tvister er det desto mindre grunn til å fravike modelloven.

Utvalget vil også fremheve at det tross alt er begrenset hvilke konsekvenser valget av modellov som «mønster» behøver å få for de enkelte regler. Det er vidtgående adgang til på enkelte - også sentrale - punkter å velge avvikende løsninger fra modelloven, uten at man dermed utelukkes fra å bli regnet som et «modellovland». Dernest vil forholdet være at selv om man ikke tar utgangspunkt i modelloven, vil det likevel være naturlig å tillegge det betydelig vekt at en løsning har støtte i modelloven, jf. også den nye svenske loven. Konsekvensen av valget mellom å ta utgangspunkt i modelloven ved utarbeidelsen av en ny voldgiftslov og det å ikke gjøre dette, vil langt på vei være begrenset til systematikken i loven.

Utvalgets konklusjon er at de beste grunner taler for at modelloven legges til grunn for en ny voldgiftslov. Når modelloven legges til grunn for revisjonen, er det i seg selv et poeng at likheten er størst mulig. Da oppnås best modellovens formål som er å bidra til en ensartet voldgiftslovgivning i de ulike stater. Behovet for avvikende regulering på enkelte områder kan ivaretas gjennom justeringer og avvik fra enkeltreglene i modelloven.

I forbindelse med utarbeidelsen av modelloven ble det laget en rekke forarbeider som beskriver nærmere de vurderingene som ble foretatt, jf. Binder side 5 - 7. På de områder hvor den norske loven bygger på modelloven, vil disse forarbeidene være en del av rettskildebildet.

8.5 Gjenstand for voldgift

8.5.1 Innledning

En voldgiftsbehandling av en tvist vil enten ha sin bakgrunn i en avtale mellom partene eller følge direkte av lov. I norsk rett har man enkelte lovbestemmelser som gir anvisning på voldgift, jf. Mæland side 39 - 40. Hvor voldgift iverksettes i henhold til lov, vil lovbestemmelsen tre i voldgiftsavtalens sted. I praksis er det i det alt vesentlige frivillige avtaler mellom partene som danner grunnlaget for voldgift. De tilfeller der voldgift følger direkte av lov, vil ikke bli kommentert nærmere.

Det er ikke alle forhold som det kan sluttes avtale om voldgift om. I det videre er det spørsmålet om hvilke forhold som kan være gjenstand for en voldgiftsavtale som skal behandles.

8.5.2 Tvister underlagt partenes fri rådighet

Det fremgår av tvistemålsloven at det bare er rettstvister som partene har fri rådighet over, som kan gjøres til gjenstand for voldgift, jf. § 452. Reguleringen er i samsvar med det som følger av blant annet den svenske loven 1 §. Modelloven angir at den bare gjelder med de begrensninger som følger av nasjonal lov i de enkelte stater når det gjelder hvilke tvister som kan voldgis, jf. artikkel 1(5). Modelloven gir således ikke noe ytterligere bidrag til hva som skal være gjenstanden for voldgift ut over det som følger av dagens norske regler.

Utvalget finner det klart at man må beholde skillet mellom krav undergitt fri rådighet (dispositive krav) og krav som ikke er undergitt fri rådighet (indispositive krav), når det gjelder hvilke tvister som skal kunne voldgis. Utgangspunktet for vurderingen av om et krav er underlagt fri rådighet, er om partene ved avtale utenfor prosess kan disponere over kravet, jf. Schei side 365 og Skoghøy side 431. Krav partene fritt kan inngå avtale om, vil som den store hovedregel være underlagt fri rådighet. Selv om grensen i konkrete tilfeller kan være vanskelig å trekke, er skillet innarbeidet i norsk rett. Spørsmålet beror på en tolkning av de aktuelle rettsreglene.

Skillet mellom dispositive og indispositive krav er relativt, jf. Schei side 365 flg. og Skoghøy side 433 flg. Partene kan ha fri rådighet over kravet i én sammenheng, mens det ikke er undergitt fri rådighet i en annen. Karakteren av rettstvisten er avgjørende for spørsmålet om kravet er undergitt fri rådighet. Spørsmålet er om de offentlige interesser i avgjørelsen er så betydelige at det av disse grunner ikke kan aksepteres voldgift.

At det gjelder ufravikelige regler på et rettsområde, er ikke ensbetydende med at en tvist ikke kan voldgis, jf. Schei side 1160 og Mæland side 42. Utgangspunktet må være at hvis formålet med regelen må oppfattes å være at avgjørelsen skal legges til et bestemt organ, vil den være til hinder for voldgift. Må den derimot oppfattes som en regel om hva den materielle avgjørelsen skal gå ut på, kan saken behandles ved voldgift. Av saker som ikke kan avgjøres ved voldgift, kan nevnes krav om skilsmisse, separasjon, nedstamning, dødsformodning og mortifikasjon. Heller ikke spørsmålet om et meddelt patent, varemerke eller annen rettighet oppnådd ved offentlig rettighetsregistrering, er ugyldig, kan avgjøres ved voldgift, jf. Rt 1958 side 1326. Krav om erstatning for inngrep i rettigheten kan derimot voldgis, jf. Schei side 1161. I inngrepssaken må det legges til grunn at rettigheten er gyldig, jf. Rt 1979 side 1117, Rt 1977 side 577, Schei side 1161 og Skoghøy side 435. Gyldigheten kan altså ikke prøves prejudisielt. At det for visse typer saker gjelder tvungne vernetingsregler, er ikke uten videre ensbetydende med at en tvist på dette rettsområdet ikke kan voldgis. Det samme gjelder det forhold at tvisten, om den bringes inn for de alminnelige domstoler, skal behandles etter en spesiell prosessform, jf. Rt. 1995 side 1585 om adgang til å voldgi tvister som ellers ville høre under skjønn. Skal voldgift i slike tilfeller være utelukket, må det være fordi de offentlige interesser i en betryggende rettergang tilsier at tvisten avgjøres ved de alminnelige domstoler, jf. Schei side 1161.

Særlige spørsmål oppstår hvor et prejudisielt rettsforhold for et krav ikke er undergitt fri rådighet, men hvor kravet selv er det. Spørsmålet er da om det at det prejudisielle rettsforholdet ikke er undergitt fri rådighet, leder til at heller ikke kravet kan voldgis. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Hovedregelen må være at kravet kan undergis voldgift, jf. Schei side 369 og Skoghøy side 449 - 450. Voldgiftsretten må da prejudisielt ta stilling til det indispositive rettsforholdet.

Det har vært diskutert internasjonalt om man skulle søke å utarbeide en felles liste over de områder som ikke skal kunne underlegges voldgift, jf. Binder side 232. Dette for å unngå nasjonale ulikheter. Arbeidet er ikke kommet så vidt langt at det bør medføre at man forlater det innarbeidete vilkåret i norsk rett om at tvisten må høre under partenes fri rådighet for å kunne voldgis.

8.5.3 Særlig om konkurranseretten

Et særlig spørsmål er om tvister som reiser konkurranserettslige problemer, kan voldgis. De konkurranserettslige reglene fremgår både av konkurranseloven og av EØS-avtalen. Begge regelsett er i materiell henseende i det vesentlige like. Utgangspunktet er som nevnt at det bare er tvister som partene har fri rådighet over som kan voldgis. I samsvar med dette skulle det derfor være avgjørende hvorvidt de konkurranserettslige problemstillingene var å anse som underlagt partenes fri rådighet eller ikke.

Konkurranseloven inneholder en blanding av privatrettslige og offentligrettslige virkninger. Blant de privatrettslige forholdene hører spørsmålet om en avtale mellom to parter er ugyldig som følge av brudd på konkurransereglene, jf. konkurranseloven § 5-1. De offentligrettslige virkningene i konkurranseloven er ikke underlagt partenes fri rådighet, og kan således ikke voldgis. Men hva med de privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen?

Den svenske loven har uttrykkelig angitt at voldgiftsretten kan prøve de privatrettslige virkningene mellom partene som følger av konkurranseretten, jf. den nye loven 1 § tredje ledd. Bakgrunnen for dette var å unngå usikkerhet med hensyn til om forholdet ble ansett for å høre under partenes fri rådighet og dermed kunne voldgis, jf. Prop 1998/99:35 side 54 - 60 og SOU 1994:81 side 80 - 86.

Konkurranseretten er viktig i mange tvister i næringslivet, og næringslivstvister utgjør den vesentlige andelen av voldgiftssaker. Det er et klart praktisk behov for at de privatrettslige virkninger av konkurranseregelen kan prøves i en voldgiftssak. I motsatt fall vil en voldgiftsbehandling kunne hindres med påstand om at avtalen for eksempel uansett var ugyldig etter konkurranserettslige regler. Voldgiftsinstituttet ville i så fall bli langt mindre effektivt som tvisteløsningsmekanisme for tvister i næringslivet.

Ut fra dette er det utvalgets syn at privatrettslige virkninger mellom partene av konkurranseretten, bør kunne voldgis. Dette omfatter både de reglene som følger av konkurranseloven og av EØS-avtalen, og gjelder uansett om konkurranserettsspørsmålet er hovedspørsmålet eller bare et delspørsmål i voldgiftssaken. For å unngå usikkerhet om saker som reiser slike spørsmål kan voldgis, foreslår utvalget en særskilt regel om dette, jf § 2-1(2). En slik regel vil være i samsvar med den nye svenske loven, og i samsvar med rettsoppfatningen i de fleste europeiske land. Når det gjelder forståelsen av konkurranserettslige regler Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen, vises til utkastets § 5-10(2).

En konsekvens av at voldgiftsretten skal kunne prøve de privatrettslige sidene av konkurranseretten, vil være at det er tenkelig med voldgiftsavgjørelser som legger til grunn en uriktig fortolkning av konkurranserettslige regler. En voldgiftsavgjørelse som lider av slike feil, vil kunne settes til side som ugyldig fordi den virker støtende på rettsordenen (ordre public) etter kapittel 8 og 9 i utkastet til de nye reglene. Dette ble lagt til grunn av EU-domstolen i en dom fra 1999 i den såkalte Eco Swiss dommen (C-126/97 Echo Swiss China Time Ltd. v. Benetton International N.V. (1999) ECR I-3055. Det er rimelig å anta at ugyldighet på et slikt grunnlag bare kan gjelde ved grovere brudd på konkurransereglene.

Et annet spørsmål er om voldgiftsretten kan prøve de privatrettslige virkningene av konkurranseretten uten at dette er påberopt av partene. Utgangspunktet er at voldgiftsretten er bundet av partenes påstander og påstandsgrunnlag. At voldgiftsretten er bundet av påstandsgrunnlagene, skulle oftest medføre at voldgiftsretten ikke på eget initiativ kan ta opp slike konkurranserettslige spørsmål. På den annen side kan det ikke være rimelig at voldgiftsretten skal måtte avsi en avgjørelse som retten vet er i strid med konkurransereglene. Regelen må i alle fall være at hvor voldgiftsdommen kan bli satt til side som støtende mot rettsordenen (ordre public) fordi konkurranseregler ikke er fulgt, må voldgiftsretten kunne anvende disse av eget tiltak - og ha plikt til det. Eco Swiss dommen la til grunn at voldgiftsretten av eget tiltak hadde plikt til å anvende konkurransereglene og anvende dem riktig. Det vises for øvrig til Heuman side 166 - 168 med henvisninger til annen teori og til praksis blant annet fra EU-domstolen.

8.5.4 Særlig om forbrukerforhold, svake parter og uforholdsmessig kostbar voldgift

Utvalget har vurdert om det bør oppstilles særlige begrensninger for å la tvister avgjøres ved voldgift på bestemte områder. Mest aktuelt er spørsmålet om å begrense adgangen til å inngå voldgiftsavtaler mellom forbrukere og næringsdrivende eller avtaler ellers der en forbruker er part. I tillegg kan det reises spørsmål om å begrense adgangen til å inngå voldgiftsavtaler mellom ikke jevnbyrdige parter mer generelt. Etter tvistemålsloven kapittel 32 er det ikke noen slik regel, men begrensninger i adgangen til å inngå avtale om voldgift kan følge av særlovgivningen og av alminnelige avtalerettslige regler.

Den tidligere svenske loven inneholdt en regel om at forbrukere og næringsdrivende ikke kunne inngå voldgiftsavtale om fremtidige tvister dersom det gjaldt tvister av mindre verdi. I den nye svenske loven ble denne begrensningen utvidet til å omfatte alle avtaler om voldgift mellom forbrukere og næringsdrivende før tvist er oppstått, uavhengig av tvistens verdi, jf. 6 §. Unntak gjelder for visse kollektive forsikringsordninger og der annet følger av Sveriges internasjonale forpliktelser. For en nærmere fremstilling av de svenske vurderingene vises til Prop 1998/99:35 side 50 - 54.

Utvalget mener det er behov for å begrense adgangen til å avtale voldgift i forbrukerforhold. Det vil her gjennomgående være en sterkere part og en presumptivt svakere part. Begrensningen bør gjelde de tilfeller der tvisten er knyttet til varer eller tjenester til personlig bruk for en eller begge parter. Det er grunn til å anta at forbrukere i større utstrekning vil unnlate å få prøvd tvisten rettslig dersom saken skal behandles ved voldgift enn hvis den skal behandles av de alminnelige domstoler.

Det er imidlertid etter utvalgets mening ikke grunn til fullstendig å avskjære adgangen til å inngå voldgiftsavtaler der en forbruker er part. Behovet for å begrense avtalefriheten er størst ved voldgiftsavtaler som omhandler fremtidige tvister. Det er vanskeligere for forbrukeren å ha full oversikt over konsekvensene av en voldgiftsavtale før en tvist er oppstått. Etter at tvist er oppstått, kan det være et praktisk behov for å kunne avtale at tvisten skal avgjøres ved voldgift, iallfall synes det å gå for langt å ha et absolutt forbud mot voldgift. Det tilføyes at det her er parallellitet med reglene om vernetingsavtaler, jf. utkast til tvistelov § 4-5(3).

Det kan reises spørsmål om det skal oppstilles unntak fra et forbud mot å inngå voldgiftsavtaler før tvisten har oppstått. I forbindelse med forberedelsen av den nye svenske loven ble det fra forsikringsbransjen hevdet at det var behov for unntak for voldgiftsklausuler som ble benyttet i forsikringsavtaler. Dette hensynet ble ikke ansett for å veie tyngre enn forbrukernes behov for vern, jf. Prop 1998/99:35 side 52. Utvalget kan heller ikke se at det i den norske voldgiftsloven bør gjøres unntak som nevnt. Det er i tilfelle bedre å overveie og gjøre unntak i den lovgivning som ellers regulerer det rettsfeltet der det er særlig behov for unntak.

På denne bakgrunn foreslår utvalget en generell regel om at det i avtaleforhold der en forbruker er part, ikke kan inngås avtale om voldgift før tvist er oppstått. Som påpekt i bemerkningene til § 2-3, varierer forbrukerbegrepet noe i lovgivningen. Det sentrale for at det skal være en forbrukeravtale, er at avtalen gjelder varer eller tjenester til personlig bruk for minst en av partene. Det er, slik regelen er utformet, ikke noe krav om at den ene av partene skal inngå avtalen som ledd i sin næringsvirksomhet. Begge parter kan være forbrukere.

Det er også behov for å beskytte forbrukere ved krav til måten en voldgiftsavtale må inngås på. Det vises til 8.6.5.

Utvalget har også vurdert om det er behov for å oppstille begrensninger i adgangen til å inngå voldgiftsavtaler i andre tilfeller. Det er vurdert om det skal oppstilles en tilsvarende generell begrensning mellom parter som ikke er jevnbyrdige, som den som er oppstilt for avtaler der en forbruker er part. Selv om svake parter som ikke er forbrukere kan ha behov for vern, kan det etter utvalgets mening ikke oppstilles denne type generelle begrensninger i adgangen til å inngå voldgiftsavtaler. Det ville skape meget vanskelige grensedragninger. Hvis det i det konkrete tilfellet skjer en urimelig utnyttelse av en part i forbindelse med inngåelse av avtale om voldgift, vil imidlertid det gi grunnlag for å sette avtalen om voldgift til side.

Etter mandatet skal utvalget vurdere om det, med henblikk på kostnadsnivået, bør gis regler som gjør at sakens parter kan løses fra en eventuell avtale om voldgift. Utvalget har, som det fremgår av drøftelsen foran, funnet grunn til å oppstille særlige regler for voldgift i forbrukerforhold, jf. utkastet § 2-3. Denne regelen vil, innen sitt virkeområde, blant annet gi en god sikkerhet for at forbrukere ikke inngår på voldgift når voldgift vil medføre omkostninger som ikke står i noe rimelig forhold til tvisten. Utvalget har også foran pekt på at hvis det på enkelte andre rettsområder gjør seg gjeldende et særskilt beskyttelsesbehov, som tilsier begrensinger i adgangen til å avtale voldgift, kan det overveies særlige regler i tilknytning til de materielle reglene på vedkommende område. Utenfor forbrukerforhold, hvor det altså er særskilte beskyttelsesregler, og hvor voldgift for øvrig brukes sjelden, vil voldgift nesten unntaksfritt bare benyttes i tilknytning til næringsvirksomhet. Med dette som bakgrunn, finner utvalget det vanskelig å foreslå en regel som skal gi en part en rett til å komme seg fri fra en voldgiftsavtale når omkostningene ved voldgift blir særlig store. Næringsdrivende må forventes å kunne vurdere betydningen av en avtale om voldgift, herunder de omkostninger som er forbundet med voldgift. Skulle det oppstå et tilfelle hvor det på grunn av omkostningene i uventet og i helt særegen grad viser seg å bli urimelig om voldgift skal anvendes, må for øvrig en avtale om voldgift kunne tenkes satt til side etter avtaleloven § 36. Det kan ikke være til hinder for dette at avtalen om voldgift gjelder et prosessuelt forhold. Også voldgiftsavtalen er en del av det totale avtaleforholdet mellom partene. Se også 8.8.2.

8.5.5 Krav til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon

For å kunne anlegge søksmål ved de alminnelige domstoler, må kravet til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon være oppfylt, jf. utkast til tvistelov § 1-3 og tvistemålsloven §§ 53 og 54.

Det må være en «rettstvist» for at partene skal kunne få den voldgitt, jf. lovutkastet § 2-1 og tvistemålsloven § 452 første ledd. Begrepet rettstvist må som utgangspunkt forstås slik at det bare er adgang til å få voldgitt de tvister som domstolene kan avgjøre, jf. Schei side 1159 og Mæland side 34, begge med videre henvisninger. Det er imidlertid hevdet i juridisk teori at det er mulig at det ved voldgiftsbehandling etter dagens regler kreves mindre for at en tvist skal kunne anses som en rettstvist, enn det som kreves for at en tvist skal kunne bringes inn ved søksmål for de alminnelige domstoler, jf. Schei side 1160 og Mæland side 34 - 39 med videre henvisninger. Blant annet er det hevdet at det bør godtas at en tvist om et faktisk forhold kan avgjøres ved voldgift. Det er også antydet at kontraktsutfylling og avgjørelse av hypotetiske rettsforhold, kan skje i videre utstrekning ved voldgift enn i sak for de alminnelige domstoler. Begrunnelsen for å akseptere slike utvidelser av hva som kan pådømmes, er i stor grad partsautonomien. Det anføres at det bør være opp til partene selv å avtale hva som skal voldgis, og at det er partene som dekker omkostningene ved behandlingen.

I noen land er det adgang til voldgift selv om tvisten ikke kunne vært brakt inn for domstolene. Det er situasjonen i Sverige. I den nye svenske loven er det bestemmelser som utvider voldgiftsrettens kompetanse i forhold til domstolene på to områder, jf. lovens 1 § første stykke tredje mening og annet stykke. Voldgiftsretten gis her kompetanse til å avgjøre faktiske forhold og utfylle avtaler i større utstrekning enn det er adgang til i tvister for de alminnelige domstoler.

Modelloven angir at den omfatter tvister mellom parter som omhandler «a defined legal relationship, whether contractual or not», jf. artikkel 7(1). Formuleringen er hentet fra New York-konvensjonen artikkel II(1). Det kan være vanskelig å eksakt angi hva som ligger i begrepet, men forarbeidene angir at det skal gis en vid tolkning, jf. A/CN.P/264, Art 7, para. 4. Det må antas at begrepet har noenlunde det samme innholdet som vil følge av utkastet til tvistelov § 1-3.

Utvalget har vurdert hvorvidt det er behov for å kunne voldgi tvister som ikke kan bringes inn for domstolene på grunn av kravene til søksmålssituasjon og søksmålsgjenstand. Det som eventuelt kan anføres for en slik adgang, er, som nevnt, partsautonomien og det forhold at det er partene selv som bærer de fulle omkostninger ved avgjørelsen. Det er imidlertid i denne sammenheng viktig at voldgiftsavgjørelser har virkning som en rettskraftig dom. Kravet til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon, slik det følger av utkastet til tvistelov § 1-3 og tvistemålsloven §§ 53 og 54, vil bidra til å sikre et godt grunnlag for å oppnå et materielt riktig resultat på tvisten. Det vil også for partene kunne være vanskelig å forutse konsekvensene av en rettskraftig avgjørelse av et forhold som ikke oppfyller krav til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon, eksempelvis et løsrevet faktisk forhold.

Utvalget er av den oppfatning at de krav som foreslås oppstilt for å kunne bringe en sak inn for domstolene, jf. utkast til tvistelov § 1-3, også dekker behovet ved voldgift. Det er etter utvalgets oppfatning et poeng i seg selv at det er samsvar mellom det som kan voldgis og det som kan prøves ved de alminnelige domstolene. Voldgift er et alternativ til en domstolsbehandling, og voldgiftsavgjørelsen får, som påpekt, samme virkning som en rettskraftig dom. Det er imidlertid ingen ting i veien for at partene kan avtale at en tredjemann skal avgjøre et faktum eller foreta en kontraktsutfylling med bindende virkning, selv om spørsmålet ikke kan bringes inn for en voldgiftsrett. På denne måten kan partene få avklart slike forhold selv om ikke voldgiftssak kan anlegges. Dersom tvisten på et senere tidspunkt oppfyller kravet til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon, vil forholdet måtte legges til grunn av voldgiftsretten ved avgjørelsen av tvisten. At forholdet må legges til grunn, følger av partenes avtale om å la en tredjemann avgjøre spørsmålet med bindende virkning, og ikke av at tredjemanns avgjørelse har noen form for rettskraftsvirkning.

8.6 Voldgiftsavtalen

8.6.1 Innledning

En avtale vil normalt være grunnlaget for voldgift, med unntak for de få tilfeller hvor voldgift følger av lov. Avtalefriheten, at partene selv bør kunne bestemme over hvordan deres rettslige tvister skal løses, begrunner systemet med voldgift.

Et viktig spørsmål er hvilke krav som må stilles for at voldgift skal være vedtatt av partene. Skal det kreves en bestemt form - og da i praksis skriftlighet? Hvilke krav skal stilles til vedtakelsen? Hvor tydelig eller på hvilken måte må avtalen om voldgift være kommet til uttrykk? Er det f.eks. nok at det finnes en voldgiftsklausul i et dokument som etter handelspraksis blir sett på som en del av avtalegrunnlaget på vedkommende rettsområde, eller må voldgiftsavtalen ha kommet direkte til uttrykk fra partenes side? Spørsmålene om form og vedtakelse må holdes atskilt. Vedtakelsesspørsmålet er like aktuelt uansett om det stilles formkrav til avtalen.

Voldgiftsavtalen må som andre avtaler tolkes. Det kan oppstå spørsmål om omfang og anvendelse. Selv om det er en avtale med prosessuelle og ikke materielle virkninger, vil stort sett de alminnelige prinsipper for avtaletolking få anvendelse. Det kan også oppstå spørsmål om gyldighet av avtalen. I prinsippet vil de alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler gjelde.

8.6.2 Formkrav - krav til skriftlighet

8.6.2.1 Skriftlighetskravet i praksis

Tvistemålsloven stiller krav om at voldgiftsavtalen må være skriftlig, jf. § 452 annet ledd. Skriftlighetskravet tolkes strengt, se 5.2.

New York-konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer angir i artikkel II at de land som har sluttet seg til konvensjonen, skal anerkjenne en skriftlig voldgiftsavtale. Skriftlighetskravet etter konvensjonens artikkel II er strengt, og iallfall i visse sammenhenger strengere enn skriftlighetskravet etter tvistemålsloven § 452 annet ledd. Det er for øvrig tvilsomt om vedtakelse gjennom elektronisk kommunikasjon kan påregnes akseptert ut fra det skriftlighetskrav som er stilt opp i artikkel II. For en nærmere fremstilling av skriftlighetskravet i konvensjonen vises det til van den Berg, The New York Arbitration Convention of 1958, side 170 flg.

Modelloven har i artikkel 7 et krav til skriftlighet. Det samsvarer langt på vei med New York konvensjonens krav, jf. Binder side 54 flg. Det er naturlig hensett til at modelloven skal danne et mønster for internasjonal voldgift, hvor anerkjennelse og fullbyrdelse i andre land vil være et sentralt element. Heller ikke modelloven artikkel 7 kan forstås slik at den fullt ut likestiller elektronisk kommunikasjon med tradisjonell skriftlighet.

Selv om mange land har fulgt modelloven og stiller krav om skriftlighet, gjelder det imidlertid ikke på noen måte unntaksfritt. Sverige, som spiller en viktig rolle i internasjonal voldgift også i saker hvor ingen av partene er hjemmehørende i Sverige, har i sin voldgiftslov ikke noe krav om at voldgiftsavtalen skal være skriftlig. Det vises til Prop 1998/99:35 side 67 - 68 og SOU 1994:81 side 95. Muntlige voldgiftsavtaler aksepteres derfor. Man fant ikke tungtveiende grunner for å endre den tidligere lovens ordning. Det ble pekt på at en regel om skriftlighet som er tilpasset moderne kommunikasjon, uansett er utvannet, og at voldgiftsavtaler i praksis nesten unntaksfritt inngås skriftlig. Heller ikke Danmark krever at voldgiftsavtalen skal være skriftlig. Det kan også nevnes at det ikke er noe vilkår for å bli akseptert som «modellovland», se foran under 6, at det kreves skriftlig voldgiftsavtale. New Zealand er godtatt som modellovland med en lov som ikke krever at voldgiftsavtalen skal inngås skriftlig, jf. Binder side 60.

8.6.2.2 Bør det kreves at det er skriftlig avtale om voldgift

Som klar hovedregel stilles det ikke opp formkrav for formuerettslige avtaler. Nå kan det anføres at en avtale om voldgift er en avtale som ikke gjelder materielle rettigheter. Den er en prosessuell og ikke en formuerettslig avtale. Det blir et spørsmål om begrepsbruk som neppe gir mye i denne sammenheng. Også avtaler om prosessuelle rettigheter og plikter vil for øvrig oftest kunne inngås uten at det er krav til skriftlighet, men et skriftlighetskrav stilles i visse sammenhenger, se som eksempel utkast til tvistelov § 4-5.

Tar man som utgangspunkt at avtaler bør kunne inngås uten at det stilles formkrav - krav om skriftlighet - blir vurderingstemaet om det er grunner som tilsier at dette utgangspunktet fravikes for avtaler om voldgift. Her er det først grunn til å minne om at det å ikke stille krav til skriftlighet for voldgiftsavtalen, ikke er det samme som at det ikke stilles krav til den vedtakelse som må foreligge for at avtale om voldgift skal være inngått. Svensk rett er et eksempel på det. Det kreves ikke skriftlighet, men det stilles krav til vedtakelsen. I drøftelsen av om det bør kreves skriftlighet, bør det sondres mellom voldgift i forretningsmessige forhold og voldgift i avtaler hvor det gjennomgående er en ubalanse mellom partene, først og fremst forbrukeravtaler. Utvalget begrenser foreløpig drøftelsen til voldgift i forretningsmessige tvister. For tvister hvor det kan gjøre seg gjeldende særlige beskyttelsesbehov, først og fremst forbrukertvister, vises til drøftelsen under 8.5.4 og 8.6.5.

Ved drøftelsen av skriftlighetskravet er det videre grunn til å legge inn som en forutsetning at også elektronisk og annen dokumenterbar kommunikasjon må likestilles med skriftlighet i tradisjonell og «gammeldags» forstand. En voldgiftslov må være tilpasset moderne kommunikasjonsformer.

De sentrale hensyn for å kreve skriftlighet ved avtaler vil være hensynet til notoritet og - i forlengelsen av det - hensynet til klarhet, samt hensynet til at partene skal tenke gjennom avtalen skikkelig. Disse hensynene vil gjennomgående bli bedre ivaretatt jo strengere skriftlighetskravet er. Dersom det kreves at voldgiftsavtalen skal inngås i et eget dokument som bare inneholder denne avtalen, og som partene må undertegne, vil voldgiftsbestemmelsen komme særlig tydelig til uttrykk. Partene vil ha en spesiell oppfordring til å tenke gjennom den. Generelt er det grunn til å tro at dette også vil fremme klarhet i hva voldgiftsavtalen omfatter.

Hvis det derimot ikke legges mer i kravet til skriftlighet enn at klausulen skal inngå i et dokument som det vises til i en skriftlige avtale undertegnet av partene, svekkes vesentlig ivaretakelsen av de generelle hensyn for å kreve skriftlighet. Særlig vil det gjelde dersom det er et omfattende regelverk som gjennom henvisning gjøres til en del av avtalen. Skriftlighetskravet i tvistemålsloven § 452 annet ledd er tilfredsstilt ved en slik avtaleteknikk. Det samme vil gjelde etter modelloven, jf. artikkel 7(2) og Binder side 60, og det er også grunn til å tro at New York-konvensjonen i de fleste land vil bli forstått på denne måten.

Går man enda et skritt lenger og aksepterer som gyldig voldgiftsavtale at en voldgiftsklausul er nedfelt i en standardavtale som etter fast og konsekvent praksis anvendes innefor vedkommende avtaletype, vil ivaretakelsen av notoritet og at avtalen om voldgift skal være gjennomtenkt, svekkes ytterligere.

Drøftelsen viser at spørsmålet om det bør kreves skriftlighet, og fordeler og ulemper med et skriftlighetskrav, ikke kan stilles generelt. Vurderingen må ses i forhold til det skriftlighetskrav man i tilfelle vil operere med.

Det står for utvalget som utvilsomt at det ikke kan stilles noe krav om at voldgiftsavtalen skal inngås i et eget dokument som bare inneholder avtalen om voldgift, og som undertegnes av partene. Det vil ikke være noe rimelig forhold mellom et slikt formkrav, og det at partene kan gi de mest vidtgående materielle bestemmelser, for eksempel om konvensjonalbot, som et enkelt ledd i et kanskje meget omfattende avtalekompleks. Realistisk sett kan det ikke være snakk om å innføre et strengere skriftlighetskrav enn det som i dag følger av tvistemålsloven § 452 annet ledd. Spørsmålet blir om det man oppnår med et slikt skriftlighetskrav mer enn oppveier ulempene ved at voldgift ikke kan kreves i tilfeller hvor det er på det rene at partene har ment å avtale voldgift, men hvor formkravet ikke er ivaretatt.

Som påpekt svekkes ivaretakelsen av de generelle hensynene for skriftlighet vesentlig når man aksepterer vedtakelse gjennom henvisning til et dokument som kanskje inneholder et betydelig antall viktige bestemmelser. Særlig vil det gjelde hensynet til at vedtakelsen av voldgift skal være gjennomtenkt fra partenes side. Man er da ikke sikret at fokus har vært på konsekvensene av å avtale voldgift. Heller ikke er man sikret at partene tenker gjennom voldgiftsbestemmelsen for at den skal være klar og omfatte det som bør omfattes. Notoriteten er nok et stykke på vei ivaretatt også ved et skriftlighetskrav som nevnt. Det er imidlertid tvilsomt hva man her oppnår sammenliknet med det som ivaretas gjennom det krav til vedtakelse som uansett må stilles opp for at det skal foreligge en avtale.

Et skriftlighetskrav, som kravet etter tvistemålsloven § 452 annet ledd, har sine klare ulemper. Det gjelder blant annet de tilfeller der næringsorganisasjoner mv. har en voldgiftsklausul i sine vedtekter og deltakerne i organisasjonen er innforstått med at vedtekten er bindende for dem. Rt. 1999 side 1532 illustrere dette. Selv om resultatet må være riktig ut fra den lovbestemmelse som skulle anvendes, er det vanskelig å se at resultatet er rimelig hvis man først aksepterer en rett til og et behov for å avtale voldgift.

Ulempene vil også vise seg på de rettsfelt hvor voldgift er helt gjennomført og hvor voldgiftsklausulen er nedfelt i en standardavtale fremforhandlet av organisasjoner som representerer de aktuelle avtaleparter. Her vil man finne tilfeller hvor disse standardavtalene må anses som en del av avtaleforholdet mellom partene uten at det egentlig trengs påvisning av det i avtaledokument undertegnet av dem. Det er vanskelig å begrunne at bestemmelser i slike standardkontrakter generelt «må anses vedtatt», men at det samme ikke skal gjelde bestemmelsen om voldgift.

Grunnen til at så vidt mange land krever at voldgiftsavtalen skal inngås skriftlig, har ikke sin bakgrunn i de hensyn som er nevnt foran, men i at New York-konvensjonen har den regel at voldgiftsavgjørelser grunnet i skriftlige avtaler, skal anerkjennes og fullbyrdes. Særlig i internasjonal voldgift er det viktig at voldgiftsavgjørelser kan anerkjennes og fullbyrdes i utlandet. Ved i intern lov å stille formkrav som i New York-konvensjonen, oppnår man mulighet for slik anerkjennelse og fullbyrdelse. For skriftlighetskrav i nasjonal lovgivning har det nok også spilt en rolle at modelloven har et skriftlighetskrav. Modellovens skriftlighetskrav har imidlertid, som påpekt, igjen sin bakgrunn og begrunnelse i New York-konvensjonen.

Nå er forholdet at New York-konvensjonens formkrav, slik det er formulert i artikkel II, er ganske strengt. Avtale gjennom elektronisk kommunikasjon vil falle utenfor, og også det skriftlige vedtakelseskravet er relativt strengt. Oppfatningen om New York-konvensjonens skriftlighetskrav er noe forskjellig, blant annet i ulike land. Det er derfor vanskelig å ha bastante meninger om hva som vil bli lagt til grunn. Generelt er det imidlertid oppfatningen at konvensjonens skriftlighetskrav etter artikkel II er for strengt i forhold til de behov som foreligger.

En arbeidsgruppe innenfor UNCITRAL arbeider med forslag til endring av modelloven, dels med henblikk på at skriftlighet skal være tilfredsstilt også blant annet gjennom elektronisk kommunikasjon, og dels for å få akseptert et mindre strengt krav til skriftlig vedtakelse. Det siste har som mål at tilfeller hvor voldgiftsklausulen «må anses vedtatt», skal omfattes selv om ikke selve vedtakelsen er skriftlig, bare voldgiftsklausulen er nedfelt i et skriftlig dokument. Arbeidet i UNCITRAL omfatter også en «fortolkningsanbefaling» i forhold til artikkel II(2) i New York- konvensjonen for at den også skal forstås på en måte som er akseptabel i forhold til de behov som er til stede. Det vises til Report of the Working Group on Arbitration on the work of its thirty-fourth session (New York, 21 May - 1 June 2001).

Ved ulikheter i formkrav mellom norsk rett og New York-konvensjonen, risikerer man at en voldgiftsdom i Norge ikke vil bli anerkjent eller ikke vil kunne fullbyrdes i utlandet etter New York-konvensjonen. Dertil kommer at New York-konvensjonen ikke har en tilsvarende bestemmelse som tvistemålsloven § 452 annet ledd annet punktum, om at partene blir bundet til voldgift ved å innlate seg på forhandlinger for voldgiftsretten.

Nå kan man innvende at det å ikke å stille noe krav om skriftlighet til voldgiftsavtalen, vil gjøre forskjellen til New York-konvensjonen enda større, med økt mulighet for voldgiftsavgjørelser i Norge som ikke vil bli anerkjent og fullbyrdet i utlandet. Det er imidlertid et spørsmål om en slik betraktning er riktig. Dersom man gir en bestemmelse om skriftlighet i norsk rett som er rimelig tilpasset det behov for avtaleteknikk næringslivet har, vil det at man har fulgt det norske formkravet, lett innby til den forståelse at krav til skriftlighet mer generelt - også i forhold til New York-konvensjonen - er ivaretatt. Et slikt avdempet skriftlighetskrav i norsk rett kan derfor komme til å virke som en felle for dem som innretter seg etter det. Ved ikke å stille et krav om skriftlighet i den norske voldgiftsloven, vil alle som arbeider med internasjonal voldgift vite at det kan være en forskjell til New York-konvensjonens krav. De vil da ha en oppfordring til å vurdere egen posisjon og eget behov i lys av dette.

Utvalgets konklusjon er at verken de grunner som generelt kan anføres for skriftlighetskrav eller hensynet til New York-konvensjonen, kan begrunne et vilkår om skriftlighet for voldgiftsavtalen.

8.6.3 Vedtakelseskravet

Som påpekt under 8.6.1 må spørsmålet om form - skriftlighet - holdes ut fra spørsmålet om vedtakelse. Vedtakelseskravet diskuteres under forutsetningen om at rettsforholdet gjelder næringsvirksomhet. De spørsmål som er knyttet til avtaler i forbrukerforhold og andre tilfeller der parter kan ha et særlig beskyttelsesbehov, drøftes under 8.5.4 og 8.6.5.

Problemstillingen er: Hva skal til for at for at det er inngått avtale om voldgift? Må det avtales uttrykkelig? Må det særlig fremheves i avtalen? Eller kan det etter omstendighetene bli en del av avtalen uten at det er uttrykkelig nevnt? Det generelle svaret må være at de alminnelige regler for avtaleinngåelse innen forretningsmessige forhold vil gjelde. I sin alminnelighet vil det ha betydning at spørsmålet om voldgift må betraktes som viktig.

De aller fleste forretningsmessige avtaler av betydning vil bli inngått skriftlig. Savner man i det skriftlige avtaleverket en bestemmelse om voldgift, skal det mye til for at en part vil få aksept for at voldgift likevel er avtalt. I den forstand vil skriftlig avtale mellom partene utgjøre det regulære grunnlag, slik at vedtakelseskravet normalt vil bli oppfylt gjennom skriftlighet. Skriftlig vedtakelse vil også omfatte henvisninger til andre avtaler som inneholder en voldgiftsbestemmelse, f.eks til en standardkontrakt eller en tidligere avtale med voldgiftsbestemmelse.

Men selv om en avtale ikke inneholder en uttrykkelig henvisning til standardavtale eller et annet dokument som har bestemmelse om voldgift, kan en etablert praksis mellom partene hvor en avtale om voldgift inngår, også innebære en tilstrekkelig vedtakelse av voldgift, sml. kjøpsloven § 3, se Heuman side 54 - 55 med henvisning til annen teori og rettspraksis. «Handelsbruk» er et annet kriterium som etter kjøpsloven § 3 etter omstendighetene kan danne et avtalegrunnlag i forretningsforhold. Som påpekt av Heuman side 55, må det klare utgangspunkt være at bruk av f.eks. voldgiftsklausuler på et rettsområde, ikke vil danne et tilstrekkelig grunnlag for en voldgiftsavtale. Men det må gjøres et praktisk meget viktig unntak fra dette, nemlig for tilfeller hvor voldgiftsklausulen inngår i såkalte «agreed documents». Det er standardkontrakter som er skreddersydd for spesielle avtaletyper, f.eks. særlige leveranser eller tilvirkningskontrakter, og som er blitt til etter forhandlinger mellom bransjeorganisasjoner som representerer de ulike avtaleparter. Her vil eksistensen av standardkontrakten kombinert med at de konsekvent brukes og derved oppfattes som en del av rettsstoffet på vedkommende avtaleområde, utgjøre et tilstrekkelig avtalegrunnlag også for voldgiftsbestemmelsen i standardkontrakten.

Et praktisk viktig avtalegrunnlag utgjør vedtekter i næringsorganisasjoner mv. Deltakere i slike organisasjoner vil være innforstått med at vedtektene er bindende for dem. Det må også gjelde for voldgiftsbestemmelse i slike vedtekter, sml. forutsetningsvis Rt. 1989 side 773. Rt. 1999 side 1532, om gyldigheten av voldgiftsklausulen i TINEs vedtekter, gjaldt om skriftlighetskravet i tvistemålsloven § 452 annet ledd medførte at voldgiftsavtalen var ugyldig. Spørsmålet om voldgift ville vært avtalt om man hadde kunnet se bort fra kravet til skriftlighet, var ikke reist. Etter utvalgets mening kan det ikke være tvilsomt at dette spørsmålet ville ha måttet besvares med ja, og at det også er gode reelle grunner for å akseptere slike voldgiftsavtaler.

Særlige spørsmål oppstår hvor det er en tredjemann som gjør gjeldende rettigheter etter den avtale som inneholder en voldgiftsbestemmelse. Er tredjemann bundet av voldgiftsbestemmelsen? Det er rimelig å besvare dette spørsmålet med ja hvis rettsgrunnlaget for tredjemanns rettigheter er avtalen. Lovutkastets § 2-2(2), direkte eller analogisk, alt etter den foreliggende situasjon, begrunner et slikt resultat. Rettsgrunnlaget etter tvistemålsloven var, nettopp fordi en bestemmelse som § 2-2(2) manglet, et annet. Avgjørelsen i Rt. 1994 side 1024 ville måtte blitt annerledes etter utkastet. Det er for øvrig typisk at det i denne avgjørelsen ble påpekt at det «kan anføres gode grunner for at den som . . . gjør krav gjeldende på grunnlag av andre parters avtale, da også må ta voldgiftsavtalen med på kjøpet.»

Hvor rettsgrunnlaget for tredjemanns krav derimot ikke - iallfall ikke alene - er å søke i avtalen mellom andre, men følger direkte av lov, synes det ikke å være tilstrekkelig grunnlag for at han skal være bundet av en voldgiftsbestemmelse i avtalen. Dette vil f.eks. være situasjonen ved direkte krav etter forsikringsavtaleloven § 7-6. Her er det fastsatt at hvis forsikringen dekker sikredes erstatningsansvar, kan skadelidte kreve erstatning direkte fra selskapet. Forholdet er at en ansvarsforsikring ikke kan inngås uten at skadelidte får en rett til å gå direkte på selskapet. En avtale som begrenser skadelidtes prosessuelle rettigheter i forhold til selskapet, vil ikke harmonere med den rett sikrede er gitt etter forsikringsavtaleloven.

8.6.4 Parten innlater seg på forhandlinger for voldgiftsretten

Selv om det ikke foreligger noen avtale om voldgift, blir parten etter § 452 annet ledd annet punktum bundet til voldgift dersom han har innlatt seg på forhandlinger for voldgiftsretten. En tilsvarende regel er inntatt i modelloven, jf. artikkel 16(2). Etter utvalgets syn er det grunn til å opprettholde denne regelen, jf. utkastet § 2-2(3). Utvalget legger til at en voldgiftsavgjørelse på dette grunnlag ikke kan kreves fullbyrdet etter New York-konvensjonen.

8.6.5 Forbrukerforhold mv.

For det beskyttelsesbehov som foreligger i forbrukertvister mv., vises til drøftelsen i 8.5.4. Utvalget finner det klart at det i forhold til en forbruker er viktig å skape bevissthet og klarhet omkring det å inngå en voldgiftsavtale. Her finner utvalget at det må oppstilles et skriftlighetskrav, og et skriftlighetskrav som er strengere enn det som i dag følger av tvistemålsloven § 452 annet ledd. Den tyske voldgiftsloven bestemmer for forbrukerforhold at voldgiftsavtalen skal signeres av partene, og at voldgiftsavtalen skal være inntatt i et eget dokument, jf. § 1031(5). Utvalget mener dette er en god regel som ivaretar de særlige hensyn som her foreligger for å beskytte forbrukeren, og foreslår en bestemmelse i tråd med den tyske. Et så strengt krav vil gjøre det helt klart at her er voldgift vedtatt, og det vil skape bevissthet om det forhold at voldgift avtales. Også det at en part kan bli bundet ved å innlate seg i forhandlinger for voldgiftsretten, må undergis vesentlige begrensninger i forbrukerforhold. Det vises til § 2-3(2) og bemerkningene til denne bestemmelsen.

8.6.6 Tilleggsavtaler

Hva som omfattes av voldgiftsavtale, beror som nevnt på en tolkning av avtalen. Hvorvidt en tilleggsavtale til en hovedavtale som er underlagt voldgift omfattes av voldgiftsavtalen der partene ikke har sagt noe eksplisitt, beror på en tolkning av avtalene sett i sammenheng. Dersom tilleggsavtalen har nær tilknytning til hovedavtalen, er det normalt en presumpsjon for at tvister som kan utledes av tilleggsavtalen, også omfattes av voldgiftsavtalen.

8.6.7 Overdragelse av voldgiftsavtalen

Det er et viktig spørsmål om voldgiftsavtalen følger med ved overdragelse av det rettsforhold voldgiftsavtalen er knyttet til. Spørsmålet er ikke regulert i tvistemålsloven og heller ikke i modelloven. Rettsstillingen er i dag uklar. I forbindelse revisjonen av den svenske loven ble det foreslått av lovutvalget at en voldgiftsavtale ikke skulle anses for å følge med ved slik overdragelse, med mindre de nye partene samtykket til dette, jf. SOU 1994:81 side 91 - 94. Denne regelen ble imidlertid ikke fulgt opp i Prop 1998/99:35 side 64 - 67. Det ble vist til at en slik regel ville være kontroversiell i et internasjonalt perspektiv, og det var svært delte meninger om den foreslåtte løsningen var hensiktsmessig. Man valgte derfor å ikke regulere dette forholdet i den svenske loven, men overlot til rettspraksis å avgjøre spørsmålet. For en nærmere redegjørelse for gjeldende svensk rett på dette punkt, vises til Heuman side 109 flg.

Spørsmålet om en voldgiftsavtale følger med ved en overdragelse av det rettsforhold den er knyttet til, er praktisk viktig. En ny voldgiftslov bør avklare dette. Det kan tenkes tre ulike løsninger. Den ene er at voldgiftsavtalen er bindende også for den nye partskonstellasjonen, det vil si at den automatisk følger med ved overdragelsen av rettsforholdet. Den andre er at den nye parten anses bundet av voldgiftsavtalen, mens den parten som ikke har tatt del i overdragelsen, kan velge om han ønsker å stå ved voldgiftsavtalen eller ikke. Den tredje mulige løsningen er at voldgiftsavtalen ikke gjelder i den nye partskonstellasjonen, slik at partene eventuelt må inngå en ny voldgiftsavtale.

Utvalget foreslår i relasjon til voldgiftsrettens kompetanse at voldgiftsavtalen skal anses som en selvstendig avtale i forhold til hovedavtalen, jf. utkastet § 4-1(2) og drøftelsen i 8.7.3. Dette er det såkalte «separability-prinsippet». Det innebærer at om en kontrakt der voldgiftsavtalen inngår faller bort som følge av eksempelvis ugyldighet eller heving, har det i seg selv ingen virkning for voldgiftsavtalen. Siden voldgiftsavtalen i denne sammenheng anses som en selvstendig avtale, kunne det tale for at avtalen ikke automatisk følger med ved overdragelse av kontrakten. Et slikt synspunkt er etter utvalgets mening ikke holdbart. Formålet med «separability-prinsippet» er å sikre et effektivt voldgiftsinstitutt. Dersom det samme prinsippet skulle bli benyttet som argument for at en voldgiftsavtale ikke fulgte med ved overdragelsen av et rettsforhold, ville det redusere voldgiftsinstituttets effektivitet. «Separability-prinsippet» kan etter utvalgets oppfatning ikke anvendes som et argument mot at voldgiftsavtalen automatisk følger med ved en overdragelse av rettsforholdet.

Et argument som kan anføres mot at voldgiftsavtalen automatisk skal følge med ved en overdragelse, er at en voldgiftsavtale kan være begrunnet i et tillitsforhold mellom de to partene. Det er særlig hensynet til den part som ikke overdrar sin posisjon, som i denne sammenheng er relevant. Dersom det er en debitor som står for overdragelsen, er dette riktignok ikke like problematisk, da en debitor normalt må innhente samtykke fra kreditor for å kunne overdra sine forpliktelser. Dersom kreditor ikke ønsker at voldgiftsavtalen skal overdras til den nye parten, kan han i et slikt tilfelle nekte samtykke. Derimot kan en kreditor normalt overdra sine rettigheter uten samtykke fra debitor. Da vil debitor kunne bli påtvunget en ny motpart i voldgiftsavtalen. Men debitor vil ha mulighet for å hindre dette ved å få tatt inn i voldgiftsavtalen en bestemmelse om at den ikke gjelder ved overdragelse med mindre det gis samtykke fra den part som står utenfor overdragelsen.

På tross av den ulempen som en debitor vil kunne få ved å få en ny motpart i voldgiftsavtalen, er det utvalgets syn at en regel om at voldgiftsavtalen ikke følger med ved overdragelsen av rettsforholdet, ikke er hensiktsmessig. Dette har for det første sin bakgrunn i hensynet til den gjenværende part. Det er lite rimelig at den gjenværende part skal miste retten til å få løst tvister ved voldgift som følge av at den annen part overdrar sin posisjon. En slik løsning vil redusere voldgiftsinstituttets effektivitet. Dette gjelder selv om de opprinnelige partene ved avtaleinngåelsen kan ta inn bestemmelser som forhindrer et slikt bortfall ved overdragelse. Utvalget har mottatt et klart uttrykt ønske fra advokater, universitetsjurister og andre som har voldgift som arbeidsfelt, om en regel om at voldgiftsavtaler skal følge med ved overdragelse. Et forslag fra det svenske lovutvalget om at voldgiftsavtalen ikke skulle gjelde mellom de nye partene ble også, som nevnt, forkastet da det møtte sterk motstand fra høringsinstansene.

Utvalget anser også en løsning der den nye parten er bundet av voldgiftsavtalen mens den parten som ikke var i overdragelsen kan velge hvorvidt han ønsker å stå ved voldgiftsavtalen, for å være mindre hensiktsmessig. Det vil skape en uheldig forskjell mellom partene dersom bare den ene kan velge mellom voldgiftsbehandling eller domstolsbehandling. Dernest vil den nye parten være avhengig av den andre partens valg før han vet hvorvidt han skal anlegge sak for domstolene eller for en voldgiftsrett. Det må da også gis regler som gjør det mulig å fremtvinge et slikt valg, hvilket vil komplisere reguleringen.

Etter utvalgets mening bør loven inneholde en uttrykkelig regel om at voldgiftsavtalen følger med ved overdragelsen av det rettsforhold som omfattes av voldgiftsavtalen jf. utkastets § 2-2(2). En slik løsning vil ikke være i strid mot EMK artikkel 6. Voldgiftsdommen anses også for å omfattes av New York-konvensjonen selv om det har skjedd en overdragelse.

8.6.8 Motkrav - objektiv kumulasjon

Dersom en part fremmer et krav mot en annen part, er det ikke upraktisk at den annen part også hevder å ha et krav som han ønsker å benytte til motregning. Hvis det er inngått en avtale om voldgift som omfatter bare det ene kravet, oppstår spørsmålet om voldgiftsretten kan prøve begge. Det mest effektive, i hvert fall dersom det er en viss sammenheng mellom kravene, ville være at voldgiftsretten kunne avgjøre begge kravene. Verken tvistemålsloven, modelloven eller den svenske loven behandler spørsmålet. Intuitivt kan det synes naturlig at voldgiftsretten ikke skal ha kompetanse til å behandle et krav som det ikke er sluttet voldgiftsavtale om. Imidlertid har det i den senere tid fremkommet synspunkter om at voldgiftsrettens kompetanse burde utvides i slike tilfeller for å sikre en effektiv tvisteløsning mellom partene, jf. Binder side 233 - 234.

Utvalget ser at det kan anføres argumenter for at motkrav bør kunne tas med i voldgiftssaken, også hvor motkravet ikke er omfattet av voldgiftsavtalen. Effektivitetshensyn taler for det, og den som har motkravet, kan komme i en uheldig prosessuell posisjon for dette kravet når det må reises i en egen sak for de alminnelige domstoler. Men utvalget mener at det prinsipielt sett er problematisk at et krav skal kunne trekkes inn i voldgiftssaken uten at dette har et avtalemessig grunnlag mellom partene. Den annen part mister da, uten å ha hatt reell mulighet til å unngå det, muligheten for å få prøvd kravet for de ordinære domstoler. Utvalgets konklusjon er derfor at adgangen til å fremsette motkrav, enten til pådømmelse eller motregning, må være begrenset til motkrav som er omfattet av voldgiftsavtalen.

8.6.9 Saker med flere parter - forening av søksmål og subjektiv kumulasjon

Saker med mer enn to parter skaper problemer særlig på to punkter. Det ene gjelder spørsmål knyttet til etablering av voldgiftsretten, og det andre gjelder adgangen til å kumulere kravene i én sak.

Ved behandling av saker for de alminnelige domstoler har man regler om prosessfelleskap og forening av flere saker. Det er ingenting i veien for at man kan avtale at en voldgiftssak skal ha flere enn to parter eller forening av søksmål.

I mangel av avtalereulering blir spørsmålene mer kompliserte. Forening av søksmål behandles først:

Selv om forening ikke er avtalt, er det klart at det enkelte ganger vil kunne være hensiktsmessig å forene to voldgiftssaker til samlet behandling. Modelloven har ingen regler som åpner opp for dette. Den nederlandske loven har en regel som gir en bestemt ordinær domstol kompetanse til å beslutte forening av voldgiftssaker etter anmodning fra en part. I den svenske voldgiftsloven valgte man ikke å tillate dette. Bakgrunnen var blant annet at det ville kunne komme i konflikt med partsautonomien. For en nærmere redegjørelse av de svenske vurderingene se Prop 1998/99:35 side 97 - 98 og SOU 1994:81 side 129 - 130.

Utvalget ser at det kan anføres gode argumenter for at forening bør kunne skje. Forening av flere søksmål kan imidlertid komplisere tvisten og skape prosessuelle problemer for en eller flere parter. Det tilsier at partene bør ha hånd om spørsmålet om forening skal tillates, og at dette ikke bør kunne påtvinges dem uten at det har grunnlag i den avtale om voldgift som foreligger. Bak avtalen om voldgift kan det ligge forventinger eller forutsetninger nettopp om partsforhold og kompleksitet som har vært avgjørende for at avtale om voldgift i det hele ble inngått. Til dette vil det blant annet kunne innvendes at søksmålsforening i saker for de alminnelige domstoler, vil kunne skje uten at en part har mulighet for å unngå dette. Innvendingen når ikke så langt. For det første vil søksmål for de alminnelige domstoler være en behandlingsform for tvisten som partene bare i begrenset grad vil kunne styre ved avtale. Dertil kommer at i domstolsprosessen vil det blant annet være overprøvingsmuligheter også for viktige sider ved behandlingen som en part ikke vil ha i voldgiftsprosessen.

De samme problemer og synspunkter som er nevnt for forening av søksmål, gjør seg gjeldende for subjektiv kumulasjon i én voldgiftssak. En forutsetning for at problemstillingen oppstår, er at det foreligger en voldgiftsavtale om kravet denne tredjeparten gjør gjeldende, jf. 8.6.8 ovenfor.

Utvalgets konklusjon er at verken forening av søksmål eller subjektiv kumulasjon bør kunne skje med mindre dette er hjemlet i voldgiftsavtalen mellom partene.

I de tilfeller avtalen hjemler forening eller subjektiv kumulasjon, blir det spørsmål om hvordan voldgiftsretten skal etableres. Det er ikke gitt noen regler om dette verken i modelloven eller den nye svenske voldgiftsloven. I enkelte regelsett for institusjonalisert voldgift har man regulert slike spørsmål. Det kan vises til blant annet ICC-reglene artikkel 10 og Stockholm Handelskammers Skiljedomsinstituts regler § 16. ICC artikkel 10 lyder slik:

«Article 10. Multiple Parties

1. Where there are multiple parties, whether as Claimant or as Respondent, and where the dispute is to be referred to three arbitrators, the multiple Claimants, jointly, and the multiple Respondents, jointly, shall nominate an arbitrator for confirmation pursuant to Article 9.

2. In the absence of such a joint nomination and where all parties are unable to agree to a method for the constitution of the Arbitral Tribunal, the court may appoint each member of the Arbitral Tribunal and shall designate one of them to act as chairman. In such case, the Court shall be at liberty to choose any person it regards as suitable to act as arbitrator, applying Article 9 when it considers this appropriate.»

Det er særlig der oppnevnelsen skal skje ved at hver av partene oppnevner én voldgiftsdommer, at problemene oppstår. Dels blir det spørsmål om å konsolidere parter, slik at det utpekes én voldgiftsdommer fra hver side. Men det vil heller ikke alltid være mulig å foreta noen konsolidering til bare to sider, for eksempel der saksøkte ønsker å trekke inn en tredjepart i et regressøksmål. Når det ikke er regulert i avtalen mellom samtlige parter om og eventuelt hvordan konsolidering skal skje, eller hvilken fremgangsmåte som skal følges når det er mer enn to sider i søksmålet, vil partene være avhengig av bistand fra en utenforstående instans. En slik instans er nettopp ICC og Stockholm Handelskammers Skiljedomsinstitut.

Antall voldgiftsdommere og etablering av voldgiftsretten behandles mer utførlig i 8.8.2 og 8.8.3. Utvalget prinsipale løsning, i mangel om avtale av noe annet, er at partene skal bli enige om hele voldgiftsrettens sammensetning. Også hvor det er flere enn to parter, kreves det enighet fra alle. Blir de ikke enige, må hver «side» oppnevne en dommer, hvis det er to klare sider med sammenfallende interesser. Blir det da ikke enighet innenfor en «side», må domstolen oppnevne dommer for denne. Hvis det ikke er to klare sider, må domstolen oppnevne alle dommerne.

8.6.10 Adgang til å inngå voldgiftsavtale med forbehold om materiell overprøving ved ny voldgiftsrett

Tvistemålsloven § 466 inneholder en uttrykkelig regel om at partene kan avtale at voldgiftsdommen skal kunne bringes inn for en ny voldgiftsrett. Denne adgangen er i svært liten grad benyttet i praksis. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som tilsier at partene ikke skal kunne avtale en slik overprøving. Hvorvidt det er avtalt en slik overprøving, vil bero på en tolkning av avtalen. Det anses imidlertid ikke nødvendig å innta en uttrykkelig bestemmelse om dette i den nye loven. Ved ny behandling for en ny voldgiftsrett, kommer de samme regler til anvendelse som ved den første behandlingen så langt de passer.

8.7 Voldgiftsrettens domsmyndighet etter voldgiftsavtalen

8.7.1 Innledning

Voldgiftsretten utleder sin domsmyndighet til å avgjøre tvisten fra partenes avtale. Om voldgiftsretten har kompetanse til å behandle tvisten, beror på flere forhold. For det første må det foreligge en gyldig voldgiftsavtale. Dernest må denne voldgiftsavtalen dekke den aktuelle tvisten, samtidig som verken voldgiftsavtalen eller andre regler må være til hinder for at voldgiftsretten behandler den. Spørsmålet om voldgiftsretten har slik domsmyndighet, er av avgjørende betydning. Mangler voldgiftsretten kompetanse, skal tvisten i tilfelle avgjøres av de vanlige domstoler.

Siden voldgiftsrettens domsmyndighet er avgjørende for om tvisten i det hele tatt kan voldgis, er det viktig med klare og entydige regler for hvordan dette skal avgjøres. Her er det særlig to motstående hensyn som gjør seg gjeldende. Det ene er hensynet til den part som hevder at voldgiftsretten ikke har domsmyndighet. Siden avgjørelsen av spørsmålet er bestemmende for om parten har gitt avkall på retten til domstolsbehandling, er det nødvendig at reglene sikrer betryggende behandling. På den annen side må også hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling ivaretas. Det er ikke uvanlig at en part i treneringsøyemed påstår at voldgiftsretten ikke har domsmyndighet. Reglene må motvirke denne muligheten for å blokkere eller trenere voldgiftsbehandlingen.

Et hovedspørsmål er om en tvist om voldgiftsrettens domsmyndighet skal prøves av voldgiftsretten eller av de alminnelige domstoler. Siden voldgiftsrettens domsmyndighet utledes av partenes avtale, kunne dette tale for voldgiftsretten ikke selv kan behandle og avgjøre om avtalen gir voldgiftsretten slik domsmyndighet. Dette måtte i så fall prøves av de alminnelige domstoler. Her kommer imidlertid inn et helt sentralt prinsipp i internasjonal voldgiftsrett, nemlig prinsippet om «kompetanse-kompetanse» . Et annet viktig prinsipp for spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet, og som også skal kommenteres nærmere, er prinsippet om «atskilthet» («separability»).

8.7.2 Voldgiftsrettens domsmyndighet - «Kompetanse-kompetanse»

Prinsippet om «kompetanse-kompetanse» gjelder spørsmålet om voldgiftsretten kan prøve om den har domsmyndighet til å behandle tvisten. Prinsippet angir at voldgiftsretten selv kan avgjøre spørsmålet om den har slik domsmyndighet, det vil si at den har kompetanse til å avgjøre spørsmål om sin egen kompetanse. Dette prinsippet er anerkjent i stort sett hele verden, jf. Binder side 109 - 110. Bakgrunnen for prinsippet er å sikre voldgiftsinstituttets effektivitet.

Tvistemålsloven har ingen uttrykkelig regel om dette spørsmålet, men det er antatt at voldgiftsretten selv kan prøve en innvending om at den ikke har domsmyndighet, jf. Schei side 1165 - 1166, Skoghøy side 212 og Mæland side 128. Modelloven uttaler uttrykkelig at voldgiftsretten kan ta stilling til spørsmålet om sin egen domsmyndighet, herunder eksistensen og gyldigheten av en voldgiftsavtale, jf. artikkel 16(1). Det samme gjør den tyske loven i § 1040(1). Også den svenske loven bygger på prinsippet om at voldgiftsretten kan avgjøre spørsmål om egen domsmyndighet, jf. 2 §.

Utvalget er av den oppfatning at også en ny voldgiftslov bør bygge på dette prinsippet, og at det må komme klart til uttrykk i loven. Det er i samsvar med ordningen i alle land som det er naturlig å sammenligne seg med og er også en av grunnpilarene i modelloven, jf. Binder side 109. Prinsippet bør gjelde både der det hevdes at en voldgiftsavtale aldri har kommet i stand, og der det hevdes at voldgiftsavtalen har falt bort på et senere tidspunkt. En annen problemstilling er hvorvidt partene samtidig kan bringe spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet inn for de alminnelige domstoler, se 8.7.4.

8.7.3 «Atskilthet» («separability»)

Et annet spørsmål som angår voldgiftsrettens domsmyndighet, er hva som skjer med en voldgiftsavtale dersom den kontrakt som voldgiftsavtalen inngår i, anses ugyldig eller av andre grunner ikke er bindende mellom partene. Det er en forutsetning for voldgiftsrettens mulighet til å kjenne kontrakten uforbindende, at voldgiftsavtalen i denne sammenheng er en selvstendig avtale som står på egne ben. I motsatt fall ville voldgiftsrettens avgjørelseskompetanse som følger av voldgiftsavtalen, også falle bort dersom retten fant at kontrakten skulle bortfalle.

Det er et internasjonalt anerkjent prinsipp at en voldgiftsavtale eller en voldgiftsklausul i denne sammenheng er å anse som en selvstendig avtale atskilt fra kontrakten, jf. Binder side 109. Tvistemålsloven har ingen uttrykkelig regel om dette. Modelloven angir prinsippet i artikkel 16(1). Tilsvarende følger av den tyske loven i § 1040(1) og den svenske loven i 3 §. Dette innebærer at voldgiftsavtalen i utgangspunktet er upåvirket av kontrakten. Dersom kontrakten blir ansett ugyldig eller av andre grunner faller bort, er voldgiftsavtalen, som gir voldgiftsretten kompetanse til å avgjøre tvisten, fortsatt virksom. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette prinsippet ikke får betydning for vurderingen av om voldgiftsavtalen isolert sett er virksom. Hvorvidt voldgiftsavtalen er bindende, må vurderes spesielt for denne avtalen. Det kan forekomme tilfeller der det samme forholdet medfører at både kontrakten og voldgiftsavtalen blir ugyldig. Prinsippet om «atskilthet» er ikke til hinder for det. Det innebærer bare at det forhold at kontrakten ikke er bindende, ikke i seg selv er avgjørende for spørsmålet om voldgiftsavtalen er bindende.

Etter utvalgets mening må en ny voldgiftslov bygge på prinsippet om «atskilthet» på samme måte som voldgiftslovgivningen i land ellers som det er naturlig å sammenligne seg med. Prinsippet bør komme klart til uttrykk i loven. Det bør gjelde både for den situasjonen der kontrakt blir ansett for aldri å ha kommet i stand, for eksempel på grunn av tvang eller svik, og der kontrakten på et senere tidspunkt faller bort.

8.7.4 Nærmere om prøvingen av voldgiftsrettens domsmyndighet

Selv om en ny norsk lov skulle bygge på prinsippet om «kompetanse-kompetanse», er det behov for nærmere regler for hvordan prøvingen av spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet skal skje. I denne sammenheng må det særlig vurderes hvilken adgang det skal være til å bringe spørsmålet inn for de alminnelige domstoler, og om det skal oppstilles preklusive frister for å fremme en innsigelse om manglende domsmyndighet for voldgiftsretten.

Etter gjeldende rett kan voldgiftsretten selv avgjøre spørsmålet om sin egen domsmyndighet, men partene kan samtidig til enhver tid bringe dette spørsmålet inn for domstolene, også etter at voldgiftsretten har truffet sin avgjørelse, jf. Schei side 1165 og Mæland side 128. Dette er imidlertid ikke kommet direkte til uttrykk i tvistemålsloven. Det er ingen særlige preklusive frister for når en innsigelse mot voldgiftsrettens domsmyndighet må fremmes. Behandlingen ved domstolene skjer etter de alminnelige reglene. Det er ikke gitt særregler om behandling i færre instanser enn vanlig. Det er antatt at voldgiftsretten kan fortsette å behandle saken selv om spørsmålet om dens domsmyndighet verserer for domstolene.

For å unngå trenering av voldgiftssaken, har modelloven en annen regulering. Etter modelloven skal spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet som utgangspunkt først bringes inn for voldgiftsretten til avgjørelse, jf. artikkel 16(3). Dette må skje innen nærmere angitte preklusive frister, jf. artikkel 16(2). Dersom innvendingen går på at voldgiftsretten i det hele tatt ikke har domsmyndighet til å behandle tvisten, må den fremsettes senest når tilsvar inngis. I det tilfellet innvendingen går på at voldgiftsretten har overskredet sin domsmyndighet, må denne fremsettes så snart det forholdet som medfører at myndigheten er overskredet, blir tatt opp i voldgiftsretten. Voldgiftsretten kan enten avgjøre spørsmålet umiddelbart i en foreløpig avgjørelse, eller vente med avgjørelsen til selve voldgiftsavgjørelsen, jf. artikkel 16(3). Dersom voldgiftsretten behandler spørsmålet i en foreløpig avgjørelse, kan denne bare bringes inn for domstolene hvis den konkluderer med at voldgiftsretten har domsmyndighet til å behandle tvisten. I et slikt tilfelle må avgjørelsen bringes inn for domstolene innen 30 dager. Behandlingen i domstolene skal bare skje i én instans. Det er med andre ord ikke adgang til å få overprøvd domstolens avgjørelse av voldgiftsrettens kompetanse. Voldgiftsbehandlingen kan fortsette mens spørsmålet verserer for domstolene. Dersom voldgiftsretten utsetter behandlingen av spørsmålet om sin egen domsmyndighet til selve voldgiftsavgjørelsen, må parten vente med å bringe spørsmålet inn for domstolene til etter at voldgiftsdommen er falt, og da som ledd i en overprøving av selve dommen, jf. artiklene 34 og 36.

Modelloven inneholder imidlertid et unntak fra utgangspunktet om at spørsmål om voldgiftsrettens domsmyndighet først skal behandles av voldgiftsretten, jf. artikkel 8. Denne bestemmelsen regulerer situasjonen der selve den materielle tvisten som omfattes av en voldgiftsavtale, blir brakt inn for de alminnelige domstolene. Det er altså ikke tale om en situasjon der spørsmålet om voldgiftsrettens kompetanse bringes inn for domstolene til avgjørelse, men der den materielle tvisten mellom partene reises for domstolene. Dersom en av partene krever det innen en nærmere bestemt frist, skal søksmålet da avvises fra de alminnelige domstoler. Bakgrunnen for denne regelen er at en voldgiftsavtale nettopp er inngått for at tvisten ikke skal behandles av de alminnelige domstoler. Fra hovedregelen om at saken skal avvises fra de alminnelige domstoler, oppstilles det et unntak for det tilfellet at domstolen finner at voldgiftsavtalen er «null and void, inoperative or incapable of being performed». Unntaket innebærer at domstolen må foreta en prøving av spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet. En slik prøving vil kunne skje selv om voldgiftsretten ikke har prøvd spørsmålet først, og regelen representerer derfor et unntak fra hovedregelen i artikkel 16 om at voldgiftsretten selv først skal prøve dette. Unntaket gir domstolene kompetanse til å prøve om voldgiftsavtalen ikke kan gjennomføres av de grunnene som uttrykkelig er listet opp i artikkel 8. Hva som nærmere omfattes av begrepene, er imidlertid ikke definert. Innsigelser mot voldgiftsrettens domsmyndighet på andre grunnlag må behandles etter hovedregelen i artikkel 16.

Den tyske voldgiftsloven har med to unntak tilsvarende regulering som modelloven, jf. § 1040(2) og (3). Det ene unntaket er at domstolsbehandling ikke er begrenset til én instans. Det andre unntaket er at spørsmål om det foreligger en voldgiftsavtale som innebærer at tvisten skal avgjøres ved voldgift, kan bringes inn for domstolene til avgjørelse før voldgiftsretten er etablert, jf. § 1032(2). Det synes ikke å foreligge noen begrensning med hensyn til hvilke grunner som domstolen kan prøve voldgiftsavtalen i forhold til, og anvendelsesområdet er således videre enn modellovens artikkel 8. Dette er altså et unntak fra utgangspunktet om at spørsmål om voldgiftsrettens domsmyndighet først skal behandles av voldgiftsretten selv. Voldgiftsbehandling kan likevel starte, eller fortsette dersom den allerede er startet, mens domstolene behandler spørsmålet.

Den svenske voldgiftsloven har regler i 2 § som tilsvarer det som antas å gjelde i norsk rett i dag. Det oppstilles ingen preklusive frister for å fremme en innsigelse, med unntak av den generelle regelen i 34 § annet stykke. Innsigelsen kan fremmes overfor voldgiftsretten, men spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet kan også når som helst bringes inn for domstolene. Denne prøvingen er ikke begrenset til én instans. Voldgiftsretten kan imidlertid fortsette behandlingen av saken selv om slik tvist verserer for domstolene. For en nærmere redegjørelse av dette spørsmålet, se Prop 1998/99:35 side 75 - 78, SOU 1994:81 side 102 - 108 og Olsson og Kvart side 52 flg.

Etter utvalgets oppfatning bør reglene i en voldgiftslov i større grad enn i dag fremme en effektiv voldgiftsprosess. Det er hensiktsmessig at voldgiftsretten selv tar stilling til sin domsmyndighet før dette spørsmålet kan bringes inn for de alminnelige domstolene. Voldgiftsretten bør kunne velge om en slik avgjørelse skal tas umiddelbart i en foreløpig avgjørelse eller om spørsmålet skal behandles i selve voldgiftsavgjørelsen. Dersom voldgiftsretten ikke tar stilling til sin egen kompetanse før i selve voldgiftsavgjørelsen, må parten vente med å bringe spørsmålet inn for domstolene til etter at voldgiftsavgjørelsen er falt, og da som ledd i en overprøving av selve voldgiftsavgjørelsen. Dette vil kunne bidra til færre søksmål da det erfaringsmessig viser seg mindre fristende å reise søksmål når voldgiftsdommen foreligger enn under forhandlingene, jf. Mæland side 128.

Det bør gjøres visse unntak fra hovedregelen om at det er voldgiftsretten som først skal prøve sin kompetanse. Utvalget mener at det i to situasjoner kan være grunnlag for å gjøre unntak her. Begge er knyttet til det forhold at den materielle tvisten søkes brakt inn for de alminnelige domstoler. Her bør domstolen kunne ta stilling til gyldigheten av voldgiftsavtalen hvis voldgiftssak ikke er innledet eller hvis det er klart at voldgiftsavtalen er ugyldig eller ikke kan gjennomføres, se utkastet § 2-4. Et slikt unntak vil være i tråd med modelloven artikkel 8.

Avgjørelsen av voldgiftsrettens domsmyndighet er et viktig spørsmål som kan reise kompliserte rettslige spørsmål. På grunn av avgjørelsens betydning for partene, er det etter utvalgets oppfatning ikke grunnlag for å begrense domstolsbehandlingen til én instans. Selv om spørsmålet er reist for de alminnelige domstoler, mener utvalget imidlertid at voldgiftsretten, om den selv finner dette hensiktsmessig, bør kunne fortsette behandlingen av tvisten. En slik regel er nødvendig da en alminnelig domstolsbehandling i flere instanser i motsatt fall vil kunne begrense voldgiftens effektivitet i vesentlig grad.

For å styrke voldgiftsinstituttets effektivitet, bør det etter utvalgets mening innføres preklusive frister for å fremsette innvendinger mot voldgiftsrettens domsmyndighet. Det er en fordel at spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet blir avklart tidlig dersom det er mulig. Hvorvidt det er grunnlag for å treffe avgjørelsen på et tidlig tidspunkt, bør det være opp til voldgiftsretten å avgjøre. En ulempe med en preklusiv frist er at det kan medføre at en part for sikkerhets skyld fremmer en innvending innen fristen. Utvalget tror ikke dette vil skape store problemer i praksis. Siden spørsmålet først skal behandles av voldgiftsretten, vil det uansett ikke skade effektiviteten i særlig grad. Etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig å oppstille tilsvarende frister som i modelloven.

Utvalget viser eller til utkastets §§ 2-4 og 4-1 og bemerkningene til disse bestemmelsene.

8.8 Voldgiftsretten

8.8.1 Innledning

Reglene om voldgiftsretten er av sentral betydning i en regulering av voldgiftsinstituttet. Reglene må sikre at retten får en kvalifisert og upartisk sammensetning.

8.8.2 Antall voldgiftsdommere

I de aller fleste jurisdiksjoner er regelen at i mangel av annen avtale mellom partene, skal antallet voldgiftsdommere være tre, jf. tvistemålsloven § 454 første ledd, modelloven artikkel 10 og den svenske voldgiftsloven 13 §. Enkelte land som har adoptert modelloven, har avvikende regler på dette punkt, eksempelvis ved å overlate avgjørelsen av om det skal være en eller tre dommere til en offentlig organisasjon eller la dette avhenge av tvistesummen, jf. Binder side 71 flg.

Kostnads- og effektivitetshensyn knyttet til selve voldgiftsbehandlingen tilsier at voldgiftssaker bør behandles av færrest mulig dommere. Det taler for at den deklaratoriske regelen bør være at voldgiftssaker behandles med én dommer. På den annen side er det klart at sikkerheten for at avgjørelsen blir materielt riktig, er større hvis saken behandles flere dommere. Etter utvalgets oppfatning er hensynet til et materielt riktig resultat så tungtveiende at hovedregelen bør være at voldgiftsretten settes med tre dommere, jf utkastets § 3-1. Det er også i samsvar med det som er vanlig internasjonalt. At det i mangel av avtale skal være tre dommere, vil gjøre det mulig å ha som oppnevnelsesprosedyre at partene, i tilfeller hvor de ikke blir enige om voldgiftsrettens sammensetning, skal oppnevne hver sin voldgiftsdommer, som så oppnevner en tredje. Som utvalget kommer til under 8.8.3, er en slik oppnevnelsesmåte å foretrekke fremfor f.eks. at det er domstolene som skal oppnevne voldgiftsretten hvis partene ikke blir enige om sammensetningen.

I tilfeller hvor tvistesummen er liten, vil det kunne gjøre behandlingen uforholdsmessig kostbar dersom retten blir satt med tre dommere. Mange av disse mindre voldgiftene vil nok gå som institusjonsvoldgifter, hvor det er bestemmelser om at voldgiftsretten bare skal bestå av en voldgiftsdommer. I andre tilfeller er det grunn til å regne med at partene vil se seg tjent med bare å ha én dommer og avtale dette. Men også i mindre saker vil det kunne være noen tilfeller der partene ikke kommer frem til enighet om at det bare skal være én dommer. Her er det grunn til å minne om at en forbruker vil være beskyttet mot å akseptere en voldgift han ikke ser seg tjent med. Det problemet som er skissert, vil derfor først og fremst kunne bli aktuelt i rene forretningsforhold. Når det er situasjonen, kan utvalget ikke se at det vil være riktig å tvinge en part inn på en voldgift med én dommer når parten ikke ønsker det. Det ville i så fall åpne for en ordning der parten kunne bli helt uten innflytelse på voldgiftsrettens sammensetning i tilfeller hvor partene ikke ble enige om hvem som skulle sitte i voldgiftsretten. Det kan heller ikke være grunnlag for at en part, i et tilfelle hvor voldgiftsbehandlingen blir kostbar i forhold til det krav som behandles, skal kunne si seg ubundet av avtalen om voldgift, jf. den problemstilling som er reist i mandatet om dette - se 8.5.4. Som påpekt vil problemstillingen bare være praktisk i saker mellom næringsdrivende. Det bør i slike tilfeller være meget tungtveiende grunner for at en part ikke skal være bundet av avtaler som er inngått. Å ha en regel om at de skulle kunne si seg ubundet av avtale om voldgift, hvor denne behandlingen ville medføre særlig store omkostninger, ville internasjonalt sett være noe helt særegent. I eksterme tilfeller vil det imidlertid kunne være tenkelig at en part vil kunne kreve seg løst fra en forpliktelse om voldgift etter avtaleloven § 36. I denne sammenheng synes det riktig å se på forpliktelsen til voldgift på linje med andre vilkår for den avtale som er sluttet.

8.8.3 Oppnevnelse av voldgiftsretten

Tvistemålsloven inneholder relativt knappe deklaratoriske regler for hvordan oppnevnelsen av voldgiftsdommere skal skje. Regelen er som nevnt at partene velger hver sin voldgiftsdommer som i fellesskap velger den tredje dommeren, jf. tvistemålsloven § 454 første ledd. Dersom noen av partene eller voldgiftsdommerne unnlater å foreta slikt valg, kan det kreves at domstolene foretar valget, jf. tvistemålsloven § 455.

Modelloven artikkel 11 og den svenske voldgiftsloven 12 § har detaljerte deklaratoriske regler for hvordan voldgiftsdommerne skal oppnevnes dersom partene ikke har avtalt noe annet. Reguleringen er stort sett sammenfallende i de to regelverkene. Denne bygger i stor grad på de samme prinsipper som tvistemålsloven. For å sikre en effektiv voldgiftsbehandling inneholder de to regelsettene i tillegg presise frister for når dommerne skal være oppnevnt. En nærmere fremstilling av reglene her finnes hos henholdsvis Binder side 76 flg. og Heuman side 224 flg.

Det er ønskelig at partene blir enige om hvem som skal være voldgiftsdommere. Ordningen med at partene velger hver sin voldgiftsdommer, kan skape en fare for at dommeren føler lojalitetsbånd til den parten som valgte ham. En voldgiftsrett partene har oppnevnt i fellesskap, vil fremtre som mer upartisk enn en rett hvor to av rettens tre medlemmer er partsoppnevnt, og vil derfor trolig bli møtt med større tillit. Utvalget mener av den grunn at felles oppnevnelse bør være lovens fravikelige hovedregel.

Realistisk sett kan man imidlertid ikke se bort fra at partene ikke sjelden vil være uenige om hvem som skal oppnevnes. Spørsmålet blir hvilken prosedyre man da bør ha for oppnevnelsen, om partene ikke har avtalt dette. Etter utvalgets mening bør den være at hver part oppnevner en voldgiftsdommer, og at disse så oppnevner den tredje som skal være voldgiftsrettens leder. Som nevnt er det dette som er normalordningen etter tvistemålsloven og etter modelloven. Etter utvalgets mening har denne løsningen klare praktiske fordeler. Den har en innebygd dynamikk som leder til at voldgiftsretten i de aller fleste saker blir etablert raskt, og uten at det er nødvendig å bringe domstolene inn i behandlingskjeden. Det er bare nødvendig å opprettholde en reservekompetanse for domstolene for tilfeller hvor en part trenerer voldgiftsbehandlingen ved ikke å foreta oppnevnelse, eller hvis de to partsoppnevnte medlemmene ikke klarer å bli enige om hvem som skal være rettens leder, jf. tvistemålsloven § 455. Etter det utvalget kjenner til, forekommer det svært sjelden at domstolene av denne grunn involveres i etableringen av voldgiftsretten. Etter utvalgets oppfatning er det lite ønskelig å endre denne innarbeidete og velfungerende fremgangsmåten for å etablere voldgiftsretten. Voldgift er privat tvisteløsning som partene velger som alternativ til de offentlige domstoler, og domstolenes medvirkning i voldgiftsbehandlingen bør begrenses til et minimum. Dette skyldes både at voldgiftssaker ikke bør belaste domstolene på bekostning av deres egne saker, og at det regelmessig vil medføre økt bruk av tid og omkostninger i voldgiftsbehandlingen å involvere domstolene.

Hvis man ikke skulle ha som subsidiær løsning at partene oppnevner hver sin voldgiftsdommer, som så oppnevner voldgiftsretten leder, for tilfeller hvor partene ikke blir enige om sammensetningen av hele retten, måtte det i praksis være domstolene som oppnevnte voldgiftsretten i disse tilfellene. En slik løsning er av flere grunner ikke heldig. Praktiske hensyn tilsier, som påpekt, at domstolene ikke belastes med oppgaver i tilknytning til voldgift i større grad enn helt nødvendig. Viktigere er det at det er et vesentlig kjennetegn ved voldgift at partene i stedet for å bringe saken inn for de alminnelige domstoler, gjensidig avtaler å ville bøye seg for avgjørelsen til en dommer, eller et panel av dommere. Det er en naturlig forutsetning for en slik avtale at man har innflytelse over oppnevnelsen av dommerpanelet. Det beste er at partene blir enige om oppnevnelsen. Lar dette seg ikke gjøre, er det nest beste å la partene beholde en innflytelse over dommerpanelet ved at de oppnevner hvert sitt medlem av retten, som så oppnevner voldgiftsrettens leder.

Utvalget viser ellers til utkastets § 3-2 og bemerkningene til bestemmelsen.

8.8.4 Krav til voldgiftsdommeres habilitet og egnethet

Tvistemålsloven oppstiller flere krav til dem som skal være voldgiftsdommere. En voldgiftsdommer må for det første inneha de nødvendige kvalifikasjoner. De kvalifikasjoner som kreves, er at vedkommende er myndig og ikke fradømt stemmeretten, jf. tvistemålsloven § 453 annet ledd, samt i stand til å skjøtte vervet som voldgiftsdommer på en betryggende måte, jf. tvistemålsloven § 456 første ledd. I tillegg er det et vilkår at vedkommende er habil, jf. tvistemålsloven § 456 første ledd. Kravene til habilitet for voldgiftsdommere er de samme som for dommere ved de alminnelige domstolene. Innsigelser fra en part mot en voldgiftsdommer kan rettes til tingretten.

Modelloven har en deklaratorisk regel om at en persons nasjonalitet ikke skal være til hinder for at vedkommende oppnevnes som voldgiftsdommer, jf. artikkel 11(1). I tillegg oppstiller modelloven som krav til en voldgiftsdommer at vedkommende har de kvalifikasjoner som partene har avtalt, og er upartisk og uavhengig, jf. artikkel 12(1). Hva som ligger i disse kravene, er imidlertid ikke angitt nærmere. Modelloven har en mer detaljert prosedyre for de tilfeller hvor en part vil protestere mot en voldgiftsdommer, jf. artikkel 13. I mangel av avtale mellom partene skal en slik protest rettes til voldgiftsretten. I denne behandlingen skal delta også den voldgiftsdommeren det er protestert mot, jf. forarbeidene A/CN.9/246, para 38. Dersom den ikke blir tatt til følge av voldgiftsretten eller den andre parten samtykker, kan spørsmålet bringes inn for de alminnelige domstoler eller annen spesifisert institusjon. Slik behandling kan bare skje i én instans. At behandling kun skal skje i én instans, må ses i sammenheng med ugyldighetsgrunnen i modelloven artikkel 34(2)(a)(iv).

Den svenske voldgiftsloven oppstiller som krav til en voldgiftsdommer at vedkommende skal kunne råde over seg selv og sin eiendom, jf. 7 §. Dette innebærer blant annet at en som er konkurs, er avskåret fra å være voldgiftsdommer, jf. Olsson og Kvart side 68. Begrunnelsen er at den som ikke kan råde over sin eiendom på grunn av økonomiske problemer, er antatt å være lettere påvirkelig enn andre. Han har ikke den uavhengighet som er nødvendig. I tillegg skal vedkommende være upartisk. Hva som ligger i dette kravet, er nærmere presisert gjennom typetilfeller, jf. 8 §. Prosedyren for protest mot en voldgiftsdommer samsvarer i det vesentlige med modelloven, jf. 10 § og 11 §. De svenske reglene er kommentert i Prop 1998/99:35 side 78 - 90 og SOU 1994:81 side 111 - 122.

Det er på det rene at det også i en ny voldgiftslovgivning må stilles krav til voldgiftsdommeres habilitet og egnethet. Etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig at kravene formuleres i sin helhet i voldgiftsbestemmelsene, og ikke fremkommer ved en henvisning til de krav som stilles til dommere ved de alminnelige domstolene. Det gjør reglene mer tilgjengelig. I denne sammenheng er det et poeng at loven også skal gjelde for internasjonale tvister der part og prosessfullmektig vil være ukjent med norsk prosesslovgivning. En slik regulering er i samsvar med både modelloven og den nye svenske loven.

Det må kreves at voldgiftsdommerne er upartiske og uavhengige. Begrepene bør ikke defineres nærmere i selve lovteksten. Det er vanskelig å formulere presise krav, og de vil uansett skape ytterligere tolkningsspørsmål. Utvalget har vurdert om det i lovteksten bør oppstilles typetilfeller som omfattes av begrepene. En slik opplisting vil ikke være uttømmende. Etter utvalgets syn vil typetilfeller i loven ikke i særlig grad bidra til å klargjøre innholdet, ut over hva som uansett følger av en naturlig språklig forståelse.

I tillegg til at en voldgiftsdommer skal være upartisk og uavhengig, kan voldgiftsavtalen stille krav til dommernes kvalifikasjoner. Dersom en dommer ikke har slike kvalifikasjoner, gir det grunnlag for protest. Det bør fremgå av lovteksten.

Det må være opp til en part om han vil protestere mot en voldgiftsdommer. En prøving av om det foreligger forhold som gir grunnlag for å kreve en dommer fjernet, må forutsette protest fra en av partene.

I mange tilfeller har partene ikke avtalt en prosedyre for å angripe oppnevnelse av en voldgiftsdommer. Lovens deklaratoriske prosedyre bør være slik at den fremmer en effektiv voldgiftsbehandling. Loven bør ha regler som bidrar til at forhold som kan danne grunnlag for protest, kommer frem så tidlig som mulig. Videre må reglene motvirke at protest mot voldgiftsdommere blir benyttet for å hindre eller trenere saken.

For å få frem og få klarlagt forhold som kan danne grunnlag for en protest, er det naturlig at det oppstilles en opplysningsplikt for den personen som er aktuell som voldgiftsdommer. Vedkommende er selv den nærmeste til å opplyse partene om forhold av betydning for hans habilitet og egnethet. En slik opplysningsplikt bør også omfatte forhold som vedkommende blir kjent med etter oppnevnelsen.

For å sikre en effektiv voldgiftsbehandling, bør det oppstilles presise frister for når en protest må fremmes. Innsigelsen må gå tapt dersom den ikke gjøres gjeldende innen fristen.

Dersom ikke den voldgiftsdommeren som det er protestert mot trekker seg frivillig, eller den annen part er enig i protesten, bør en protest mot en oppnevnelse av eller flere voldgiftsdommere i første hånd behandles av den samlete voldgiftsrett. Ved denne behandlingen bør også delta den eller de dommerne som er krevd fjernet, også der voldgiftsretten bare er satt med én dommer. En ordning der den eller de som blir angrepet må fratre, ville kunne resultere i at ingen i voldgiftsretten kunne behandle spørsmålet.

Blir en protest tatt til følge av voldgiftsretten, bør denne avgjørelsen være endelig. I motsatt fall må avgjørelsen kunne overprøves av de alminnelige domstoler. Det gjelder særlig fordi også den eller de voldgiftsdommerne som er krevd fjernet, skal delta ved behandlingen av spørsmålet. En slik overprøving kan skje under saksforberedelsen eller som ledd i angrep på voldgiftsdommen. Prosessøkonomiske hensyn taler for at overprøvingen må skje umiddelbart, slik at ikke en kostbar voldgiftsprosess er gjennomført før spørsmålet avklares. På den annen side vil en regel om umiddelbar overprøving kunne medføre at parter begjærer overprøving for sikkerhets skyld, eventuelt i obstruksjonsøyemed. Etter utvalgets oppfatning bør partenes behov for en rask avklaring av spørsmålet være avgjørende, slik at en part må begjære spørsmålet overprøvd i forbindelse med voldgiftsbehandlingen.

Det må settes frist for når en part må begjære slik overprøving. En part som unnlater å begjære overprøving innen fristen, bør være avskåret fra å påberope innsigelsen på et senere tidspunkt.

Etter utvalgets syn bør voldgiftsretten, om den selv finner dette hensiktsmessig, kunne fortsette behandlingen av tvisten mens spørsmålet verserer for de alminnelige domstoler. Behandlingen i domstolene vil kunne skje i flere instanser. En adgang for voldgiftsretten til å fortsette behandlingen, er nødvendig for å motvirke at domstolsprøving benyttes for å trenere saken.

Den svenske loven inneholder en regel som gir partene mulighet til å avtale at en overprøving av spørsmålet om en voldgiftsdommers habilitet eller egnethet, skal skje med endelig virkning av et voldgiftsinstitutt, jf. 11 §. Bakgrunnen for regelen er å imøtekomme partenes ønske om en enda hurtigere behandling av spørsmålet enn domstolsbehandling samt ønske om en behandling unntatt offentlighet. Etter utvalgets oppfatning bør disse avgjørelsene høre under domstolene.

Utvalget viser ellers til utkastets §§ 3-3 og 3-4 og bemerkningene til disse bestemmelsene.

8.8.5 Voldgiftsdommeres fratreden på grunn av manglende oppfyllelse av oppdraget

Dersom en voldgiftsdommer unnlater å utføre sine oppgaver eller utfører dem på en slik måte at han utilbørlig forsinker voldgiftsbehandlingen, kan hver av partene kreve at tingretten enten pålegger ham å fremme saken eller avsier kjennelse om at han skal fratre, jf. tvistemålsloven § 457.

Modelloven har deklaratoriske regler som rammer de tilfeller der voldgiftsdommeren blir ute av stand til å utføre oppdraget eller av andre grunner ikke foretar de nødvendige handlinger innen rimelig tid, jf. artikkel 14. Dersom ikke dommeren trekker seg frivillig eller partene blir enige om at han skal fratre i en slik situasjon, kan hver av partene bringe spørsmålet om fratreden inn for domstolene eller annet kompetent organ. En slik avgjørelse er endelig.

Etter utvalgets oppfatning er det behov for deklaratoriske regler som hindrer at en voldgiftsdommer reduserer voldgiftsinstituttets effektivitet ved manglende oppfyllelse av sitt oppdrag. Dette gjelder uavhengig av hva som er grunnen til at voldgiftsdommeren ikke utfører oppdraget. Utvalget mener at en slik regel bør utformes noenlunde på samme måte som i modelloven.

Det vises til utkastets § 3-5 og bemerkningene til denne bestemmelsen.

8.8.6 Oppnevnelse av ny voldgiftsdommer

I de tilfeller hvor en voldgiftsdommer må fratre under voldgiftsbehandlingen, er det avgjørende for et effektivt voldgiftsinstitutt at en ny voldgiftsdommer blir oppnevnt. Dette gjelder uavhengig av hva som er grunnen til voldgiftsdommerens fratreden.

Tvistemålsloven har ingen uttrykkelig regel om oppnevnelse av ny voldgiftsdommer i slike tilfeller. Modelloven har en deklaratorisk regel om at en ny voldgiftsdommer skal oppnevnes etter de samme regler som gjaldt for oppnevnelsen av den som fratrådte, jf. artikkel 15. Noenlunde tilsvarende regler er det i den svenske loven, 16 og 17 §§.

Etter utvalgets oppfatning bør det gis en regel om oppnevnelse av ny voldgiftsdommer der en dommer fratrer. Oppnevnelsen bør i mangel av annen avtale skje på samme måte som oppnevnelsen av den dommeren som fratrådte. Det vil si at hvis partene i fellesskap ble enige om hele retten, skal de også i fellesskap oppnevne den nye dommeren. Ble vedkommende oppnevnt av den ene parten, er det denne som skal oppnevne den nye. De frister som er foreslått ved den opprinnelige oppnevnelsen av voldgiftsretten, bør også gjelde for oppnevnelse av ny voldgiftsdommer.

Verken modelloven eller den svenske loven inneholder regler om hvilken virkning det har for voldgiftsbehandlingen at en ny dommer blir oppnevnt. Mer konkret er spørsmålet om de allerede foretatte forhandlingene må gjentas eller ikke. I mange tilfeller vil hensynet til en forsvarlig behandling og et riktig resultat av tvisten tilsi at forhandlingene gjentas. I andre tilfeller vil derimot behovet for en gjentakelse kunne være mindre. Når det gjelder hvilke ordninger ulike modellovland har valgt, vises til Binder side 105 - 106. Om svensk rett se Olsson og Kvart side 87 - 88. Etter utvalgets oppfatning bør det gis en deklaratorisk regel om at de forhandlinger som har vært holdt skal gjentas dersom de utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget, se utkastets § 3-6.

8.9 Saksbehandlingen i voldgiftsretten

Tvistemålsloven kapittel 32 inneholder få regler om saksbehandlingen i voldgiftsretten. Hovedregelen er at partene kan avtale den saksbehandling som skal følges, jf. tvistemålsloven § 459 første ledd. I mangel av slik avtale skal voldgiftsretten bestemme fremgangsmåten, jf. § 459 annet ledd. Loven oppstiller imidlertid også enkelte ufravikelige regler for saksbehandlingen i §§ 460 til 462, jf. § 459 tredje ledd.

Modelloven inneholder en mer utførlig regulering av saksbehandlingen, jf. artiklene 18 til 27. Men også her er utgangspunktet at partene selv kan bestemme saksbehandlingen, jf. artikkel 19(1). Avtale om saksbehandlingen kan inngås på et hvilket som helst trinn av voldgiftssaken, jf. Binder side 127 - 128. I mangel av avtale mellom partene skal voldgiftsretten selv bestemme fremgangsmåten, jf. artikkel 19(2). Modelloven gir partene og eventuelt voldgiftsretten stor frihet til å bestemme saksbehandlingen. Loven har få regler som partene ikke kan fravike ved avtale. Modelloven stiller som absolutt krav at partene skal likebehandles og gis full anledning til å fremføre sin sak, jf. artikkel 18. Dette kravet gjelder på alle trinn av behandlingen, jf. Binder side 123 med videre henvisninger til modellovens forarbeider.

Den svenske loven inneholder også mer detaljerte regler for saksbehandlingen enn tvistemålsloven, jf. 19 til 26 §. Loven bygger på de samme prinsippene som modelloven, og reguleringen er i stor grad sammenfallende. For en nærmere fremstilling av de svenske reglene, vises til Prop 1998/99:35 side 100 - 120 og SOU 1994:81 side 133 - 152.

Etter utvalgets oppfatning er det nødvendig at voldgiftsloven setter visse rammer for behandlingen som partene ikke kan fravike ved avtale. Det vil sikre at saksbehandlingen har den nødvendige kvalitet og gir rettssikkerhet med henblikk på en materielt riktig avgjørelse. En voldgiftsavgjørelse har virkning som en rettskraftig dom og skal anerkjennes av rettsordenen. En slik dom må ha blitt til i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper. Men saksbehandlingsreglene må også ivareta hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling og i minst mulig grad gi partene mulighet for å hindre eller trenere behandlingen.

Selv om det er behov for visse ufravikelige rammer for saksbehandlingen, bør partene ha stor frihet med hensyn til hvordan voldgiftsprosessen skal være. Det er etter utvalgets oppfatning også grunn til å lovfeste at i mangel av avtale mellom partene, bestemmer voldgiftsretten selv fremgangsmåten. Saksbehandlingsreglene for de alminnelige domstolene skal ikke danne rammene for behandlingen i mangel av avtale mellom partene. Partenes og voldgiftsrettens vide kontroll over saksbehandlingen er et grunnleggende trekk ved voldgiftsinstituttet. Det er også lagt til grunn for tvistemålslovens voldgiftsregler, modelloven og den nye svenske loven. Det vises til utkastets §§ 1-3 og 5-2.

I tillegg til de regler saksbehandlingsregler som partene ikke kan fravike ved avtale, bør voldgiftsloven ha enkelte deklaratoriske regler som angir en normalløsning for voldgiftsbehandlingen. Det vil være til hjelp og skape forutsigbarhet for parter og voldgiftsretten hvor viktige behandlingsspørsmål ikke er løst ved avtale.

Det har vært påberopt overfor utvalget at det kan være nyttig med en «kokebok» over den saksbehandling som voldgiftsretten normalt bør følge. Til dette bemerker utvalget at tvistelovens regler om behandlingen av saker i førsteinstans etter allmennprosessen, eventuelt etter småkravsprosessen hvis tvisten gjelder et mindre eller middelsstort krav, i høy grad bør kunne tjene som veiledning.

Tvistemålsloven inneholder ikke bestemmelser om hvor voldgiftssaken skal finne sted. Det bør gis en slik regel. Partene bør kunne avtale hva som skal anses som voldgiftsstedet innenfor norsk jurisdiksjon, og i mangel av slik avtale bør voldgiftsretten som utgangspunkt avgjøre hvor voldgiftsbehandlingen skal skje. Dette er i samsvar med både modelloven § 20 og den svenske loven 22 §, se utkastets § 5-3.

Tidspunktet for når voldgiftssaken skal anses startet, er av betydning blant annet i tilknytning til spørsmålet om avbrytelse av preklusive frister. Foreldelsesloven angir at dersom det er «avtalt at tvist om en fordring skal avgjøres ved voldgift . . . avbrytes foreldelse ved at fordringshaveren gjør det som fra hans side trengs for å sette saken i gang», jf. § 15 nr. 3. Dagens regler inneholder ingen uttrykkelig regel for når saken skal anses startet. Både modelloven og den svenske loven gir partene anledning til å avtale starttidspunktet, jf. henholdsvis artikkel 21 og 19 §. I mangel av slik avtale starter voldgiftssaken etter modelloven når en begjæring om at tvisten henvises til voldgiftsbehandling er kommet frem til den annen part, jf. artikkel 21. Det er ikke krav om at denne begjæringen skal være skriftlig. Den svenske loven krever derimot en skriftlig begjæring, som i tillegg angir partens valg av voldgiftsdommere i de tilfeller parten selv skal oppnevne slike, jf. 19 §. Etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig at en ny norsk regel samsvarer med modelloven på dette punktet, se § 5-4.

I tvistemålsloven er det ingen bestemmelser som regulerer spørsmålet om rettsspråket ved voldgiftsbehandlingen. De regler som gjelder for de alminnelige domstoler kommer ikke til anvendelse. Dette innebærer at partene står fritt til å avtale hvilket språk som skal benyttes, og ved manglende avtale avgjøres dette av voldgiftsretten, jf. Mæland side 142. Rettsspråket ved en voldgiftsbehandling kan være av stor betydning både for partenes mulighet til å presentere sin sak og for omkostningene ved saken. Rettsspråket kan også gi føringer for valget av voldgiftsdommere.

Ved nasjonale tvister mellom norske parter er vanligvis ikke spørsmålet om voldgiftsspråket så problematisk, mens det ved internasjonale tvister ofte er sentralt. Siden utkastet til nye norske regler omfatter både nasjonale og internasjonale tvister, er det helt nødvendig å regulere spørsmålet om valg av rettsspråk. Modelloven bygger her på to prinsipper, jf. artikkel 22(1). Det første er at partene står fritt til å avtale rettsspråket, og det andre at i mangel av slik avtale bestemmer voldgiftsretten rettsspråket. Det er grunn til å peke på at selv om rettsspråket som utgangspunkt gjelder hele voldgiftsbehandlingen, har modelloven ikke et absolutt krav om at alle skriftlige bevis må oversettes, jf. artikkel 22(2) og Binder side 144. Behovet for oversettelse vil blant annet avhenge av rettens og partenes språkkunnskaper og karakteren av det aktuelle dokument. Hvorvidt oversettelse er nødvendig, er det overlatt til voldgiftsretten å avgjøre. Etter utvalgets oppfatning er modellovens regulering hensiktsmessig og foreslås lagt til grunn for voldgiftsloven. Utvalget foreslår imidlertid at lovspråket skal være norsk hvis samtlige parter er hjemmehørende i Norge, og det ikke er avtalt noe annet, se utkastets § 5-5.

Utvalget foreslår som fravikelig regel at voldgiftsretten eller dens leder, straks voldgiftsretten er oppnevnt, skal drøfte med partene et opplegg for behandlingen, jf. § 5-2. En slik drøftelse må for det første gjelde frister for stevning og tilsvar. Spørsmål om bevisføring og berammelse av eventuell hovedforhandling bør tas opp. En slik drøftelse vil kunne bidra til en mer effektiv voldgiftsbehandling og redusere faren for at noen av partene skal kunne hindre eller forsinke fremdriften av saken. Det er ikke fastsatt noen bestemt form for en slik drøftelse. I større saker vil det oftest være hensiktsmessig med et saksforberedende møte der prosessfullmektiger og representanter for partene møter. I andre saker kan det være aktuelt med en telefon- eller en videokonferanse. Etter utvalgets syn bør imidlertid ikke brudd på denne regelen representere noen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for å angripe en voldgiftsavgjørelse.

Etter at en voldgiftssak er satt i gang og voldgiftsretten er oppnevnt, må det inngis stevning og tilsvar. Modelloven inneholder regler om at partene innen avtalte frister eller frister fastsatt av voldgiftsretten må fremme sine krav, påstandsgrunnlag og bevis, jf. artikkel 23(1). Tilsvarende regler er gitt i den svenske loven, jf. 23 §. Utkastets § 5-6 vil her tjene samme formål som den nevnte reglen i modelloven. Voldgiftsrettens fastsettelse av frister vil som regel skje i tilknytning til den drøftelse som utvalget foreslår avholdes straks voldgiftsretten er oppnevnt. Konsekvensen av at partene ikke oppfyller kravene i modellovens artikkel 23(1), fremkommer i artikkel 25. Dersom ikke den part som anlegger saken her overholder sine plikter, skal saken heves. En tilsvarende regel foreligger i lovutkastet. Utvalget viser om stevning, tilsvar og forsømmelser i denne forbindelse til utkastets §§ 5-6 og 5-8 og bemerkninger til disse bestemmelsene.

Stevning og tilsvar skal inngis til voldgiftsretten, og forutsetningsvis er det lagt til grunn at dette skal skje skriftlig, eventuelt elektronisk. Skriftlighet er nødvendig for å sikre klarhet i krav og påstandsgrunnlag mv. Også i saker for de alminnelige domstoler vil det være et krav til skriftlighet for disse prosessinnleggene, men slik at parter som ikke har advokat, kan få hjelp i retten til å få satt opp stevning eller tilsvar. En slik regel er det ikke grunnlag for å gi for voldgift. Når det gjelder den videre saksbehandling, vil det være opp til voldgiftsretten å gi bestemmelser om den, eventuelt innen den ramme avtale mellom partene måtte sette. Det kan tenkes både skriftlig innlegg og muntlig saksforberedelse i saksforberedende møte, som eventuelt kan være et fjernmøte.

Tvistemålsloven har ikke uttrykkelige regler om adgangen for en part til fremme nye krav, påstandsgrunnlag eller bevis under voldgiftsbehandlingen. Modelloven tillater partene å endre eller supplere sine krav, påstandsgrunnlag og bevis under forutsetning av at ikke voldgiftsretten finner at dette vil skape en unødvendig forsinkelse, jf. artikkel 23(2). Den svenske loven inneholder en tilsvarende regel, jf. 23 §. Etter utvalgets oppfatning bør partene både kunne fremsette nye krav og påstandsgrunnlag og komme med nye bevis samt kunne endre og supplere det som allerede er fremsatt. Siden voldgiftssaken i de aller fleste tilfeller bare behandles i én instans, er det nødvendig å tillate dette. At også nye krav bør kunne fremmes, støttes av prosessøkonomiske hensyn. Adgangen til å fremsette nye krav, påstandsgrunnlag og bevis kan imidlertid ikke gjelde uten begrensninger. Voldgiftsretten bør kunne avskjære dette dersom det vil medføre vesentlige forsinkelser eller andre tungtveiende grunner tilsier det.

Når det gjelder den behandling av tvisten som skal utgjøre avgjørelsesgrunnlaget i saken, er det også i utgangspunktet opp til voldgiftsretten å bestemme behandlingsmåten. Dersom det ikke foreligger annen avtale mellom partene og en av partene krever det, skal det etter modelloven artikkel 24(1) holds en muntlig forhandling. En tilsvarende regel er tatt inn i den svenske loven, jf. 24 § første stykke. Selv om ikke EMK artikkel 6(1) gjelder for behandlingen av voldgiftssaker, er det naturlig at den utvikling vi har sett med hensyn til rett til muntlig forhandling i saker for de alminnelige domstoler, påvirker utformingen av voldgiftsreglene. Utvalget foreslår at hver av partene kan kreve muntlig forhandling med unntak hvor partene har inngått avtale om noe annet, se utkastets § 5-7.

Partene har ansvaret for sakens opplysning. Det er opp til partene å fremskaffe og føre bevis og klargjøre det faktiske avgjørelsesgrunnlaget. Dette fremgår ikke verken av tvistemålsloven eller av modelloven, men gjelder utvilsomt også her, jf. henholdsvis Schei side 1176 og Binder side 166 med henvisning til modellovens forarbeider. Den svenske loven slår uttrykkelig fast dette grunnleggende utgangspunktet, jf. 25 §. Både modelloven og den svenske loven gir imidlertid voldgiftsretten mulighet til å oppnevne sakkyndige for å opplyse saken dersom ikke partene avtaler noe annet, jf. henholdsvis artikkel 26 og 25 §. Etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig at partenes ansvar for sakens opplysning fremgår direkte av voldgiftsloven. Videre bør voldgiftsretten ha den samme mulighet til å oppnevne sakkyndige som etter modelloven og den svenske loven, se utkastets § 5-9.

Voldgiftsretten har ingen tvangsmidler til rådighet for å fremskaffe bevis verken etter tvistemålsloven, modelloven eller den svenske loven. Utvalget anser det klart at voldgiftsretten heller ikke etter voldgiftsloven bør gis slike tvangsmidler. Bruk av tvangsmidler er et så vidt inngripende virkemiddel, at dette bør forbeholdes de alminnelige domstolene. Av denne grunn vil det kunne være behov i voldgiftssaker for bistand fra de alminnelige domstolene for å få fremskaffet bevis. Dette vil gjelde både for realbevis og for vitneforklaringer. Modelloven gir både voldgiftsretten og partene med voldgiftsrettens samtykke, anledning til å begjære bistand fra de alminnelige domstolene for å fremskaffe bevis, jf. artikkel 27. Slik fremskaffelse skal skje i henhold til de nasjonale regler som gjelder for de alminnelige domstolene. Den svenske loven har en tilsvarende regel, men etter denne bestemmelsen er voldgiftsretten utelukket fra å begjære bistand fra domstolene, jfr 26 §. Bistand må begjæres av en av partene med tillatelse fra voldgiftsretten. Begrunnelsen for at voldgiftsretten ikke kan begjære slik bistand fra de alminnelige domstoler, er prinsippet om at det er partene som er ansvarlige for bevisføringen. Etter den svenske loven skal voldgiftsretten varsles om eventuelle bevisopptak og gis anledning til å stille spørsmål. Den tyske loven har en tilsvarende regel som modelloven, men har i tillegg en regel om at voldgiftsretten skal varsles om bevisopptak og ha anledning til å stille spørsmål.

Etter utvalgets oppfatning er det vel forenlig med hovedregelen om at det er partene som har ansvaret for bevisføringen, at voldgiftsretten kan begjære bistand fra de alminnelige domstoler for å fremskaffe bevis. En annen sak er at voldgiftsretten adgang til å beslutte dette uten etter begjæring av en part, vil kunne være begrenset etter § 5-9 eller av partenes avtale. Også en part må kunne begjære bistand fra de alminnelige domstoler for å få innhentet bevis, men det bør bare kunne gjøres med samtykke fra voldgiftsretten. Et slikt samtykke er nødvendig for å unngå ugrunnete begjæringer til de alminnelige domstoler. For å bedømme verdien av en vitneforklaring opptatt ved bevisopptak, er det en åpenbar fordel å kunne overvære forklaringen og også få anledning til å stille spørsmål. Hensynet til et riktig materielt resultat av tvisten tilsier at voldgiftsretten bør ha en slik rett.

Modelloven har ingen regler om at voldgiftsretten kan nekte føring av bevis som klart ikke har betydning i saken. Den svenske loven har en slik regel, jfr 25 §, og utvalget mener at voldgiftsloven bør ha en tilsvarende bestemmelse. Utvalget mener videre at voldgiftsretten må kunne nekte bevisføring hvis det ikke er et rimelig forhold mellom bevisføringen og den betydning bevisføringen kan ha, se § 5-9(1).

En ikke uvanlig situasjon er at parter unnlater å følge opp saksforberedelsen og ikke møter under selve forhandlingen. Konsekvensene av ikke å inngi stevning eller tilsvar er kommentert ovenfor. For å unngå at en part hindrer voldgiftsbehandlingen ved uten saklig grunn å unnlate å møte opp til forhandlingen, eller ved å unnlate å foreta andre pålagte prosesshandlinger, bør det innføres regler som gjør at voldgiftsprosessen ikke stopper opp. Modelloven bygger på det system at voldgiftsretten kan avsi en alminnelig voldgiftsavgjørelse på bakgrunn av saken slik den står for retten selv om en part unnlater å møte, jf. artikkel 25(c). En tilsvarende regel er inntatt i den svenske loven, jf. 24 § tredje stykke.

Et slikt system sikrer at en part ikke kan blokkere voldgiftsbehandlingen, men det vil kunne innebærer at voldgiftsretten må avsi dom på bakgrunn av et ensidig og ufullstendig materiale. På tross av en slik ulempe anser utvalget det nødvendig å ha en regel som ivaretar en effektiv behandling av tvisten. Et alternativ ville være å gi voldgiftsretten kompetanse til å avsi forfallsdom (uteblivelsesdom) på samme måte som i de alminnelige domstolene. En slik regel vil imidlertid nødvendiggjøre at den part som har uteblitt, kan kreve oppfriskning. Utvalget anser det ikke hensiktsmessig at det blir innført regler om forfallsdom og oppfriskning i voldgift, i strid med det som er vanlig i andre land. Etter utvalgets oppfatning bør derfor den nye norske loven ha en regel som samsvarer med modelloven og den svenske loven. Det vises til utkastets § 5-8 og bemerkningene til denne bestemmelsen.

8.10 Voldgiftsavgjørelsen

8.10.1 Innledning

Formålet med en voldgiftsbehandling er å få avgjort en tvist med endelig virkning. Siden avgjørelsen har samme virkning som en rettskraftig dom, er det nødvendig å ha regler for hvordan den skal fattes.

8.10.2 Det rettslige avgjørelsesgrunnlaget

Det kan være av avgjørende betydning for avgjørelsen av tvisten hvilket rettslig avgjørelsesgrunnlag som skal legges til grunn for løsningen. Tvistemålsloven har ingen særskilt regel om dette, men den generelle oppfatning er at retten skal bygge avgjørelsen på gjeldende rett dersom partene ikke har avtalt noe annet, jf. uttalelser i Ot.prp. nr. 29 (1979-80) side 14 - 15, Schei side 1180 og Mæland side 165. Modelloven har i artikkel 28 uttrykkelig regulert spørsmålet om det rettslige avgjørelsesgrunnlaget. Utgangspunktet er at partene kan bestemme hvilke regler som skal anvendes for å løse tvisten. I mangel av slik avtale skal gjeldende rett på området anvendes. Voldgiftsretten kan bare avgjøre tvisten ut fra rimelighet dersom partene uttrykkelig har angitt dette, og voldgiftsretten skal også i slike tilfeller løse tvisten i henhold til kontraktens bestemmelser og alminnelig forretningsskikk på området.

Den svenske voldgiftsloven har valgt å ikke ta inn en bestemmelse som regulerer forholdet. Bakgrunnen for det var en oppfatning om at dersom man hadde en slik regel, måtte manglende etterlevelse av den fra voldgiftsrettens side kunne gi grunnlag for angrep på dommen. Det ble ansett for lite ønskelig. Den alminnelige oppfatningen i Sverige er imidlertid at voldgiftsretten skal anvende gjeldende rett dersom ikke annet er avtalt, jf. Heuman side 495. Se i denne sammenheng også Prop 1998/99:35 side 122 - 123 og SOU 1994:81 side 153 - 154.

Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunnlag for å fravike det anerkjente utgangspunktet om at partene kan avtale hvilken materiell rett tvisten skal løses etter. Denne muligheten kan være en av grunnene til at partene velger voldgift. Denne avtalefriheten bør også, i tråd modelloven, kunne gi grunnlag for at partene avtaler at voldgiftsretten skal avgjøre tvisten ut fra det den finner rimelig. Men avgjørelse på et slikt grunnlag, bør forutsette uttrykkelig avtale om det. Blant annet hensynet til forutberegnelighet tilsier det.

Dersom partene ikke har avtalt hvilket rettslig grunnlag tvisten skal løses etter, er det bred internasjonal enighet om at voldgiftsretten skal anvende den gjeldende rett som tvisten normalt hører under, jf. Binder side 174. Dette bør også gjelde etter voldgiftsloven. Det kan tenkes innvendt mot en slikt regel at siden det ikke er et krav om at det skal sitte en jurist i voldgiftsretten, kan en bestemmelse om at avgjørelsen skal grunnes på gjeldende rett i noen tilfeller gi liten mening. I denne sammenheng er det imidlertid grunn til å peke på at partene som utgangspunkt selv velger voldgiftsdommerne, og at det ikke er en opphevelsesgrunn at retten har lagt uriktig rettsanvendelse til grunn. At voldgiftsdommerne ikke trenger å være jurister, er etter utvalgets mening i det hele ikke noe argument mot en regel om at retten skal anvende gjeldende rett.

Om voldgiftsrettens rettsanvendelse vises til utkastets § 6-1 og bemerkningene til denne bestemmelsen.

8.10.3 Frist for avsigelse av voldgiftsavgjørelsen

Verken i tvistemålsloven, modelloven eller i den svenske voldgiftsloven er det oppstilt en frist for når voldgiftsretten skal ha avgjort tvisten. Partene kan imidlertid avtale en slik frist. Enkelte andre land har oppstilt en særskilt frist for dette, som kommer til anvendelse dersom partene ikke har avtalt noe annet, jf. de svenske forarbeidene Prop 1988/99:35 side 125 og SOU 1994: 81 side 156. Etter utvalgets mening er det ikke grunnlag for å oppstille en slik frist i en ny norsk lov. I mange tilfeller vil en standardisert frist være lite tilpasset den konkrete saken og kan virke mot sin hensikt.

8.10.4 Avstemningsregler

I de tilfeller der voldgiftsretten består av bare en voldgiftsdommer, vil det ikke oppstå spørsmål om stemmeregler. Hvor voldgiftsretten har flere dommere, vil derimot reglene for hvordan en avgjørelse skal treffes ved uenighet mellom dommerne, kunne være av avgjørende betydning for utfallet tvisten.

Tvistemålsloven bestemmer at avgjørelser skal treffes av alle voldgiftsdommerne i fellesskap og at det gjelder et flertallsprinsipp, jf. § 463. Dersom det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse, trer voldgiftsavtalen ut av kraft hvis ikke partene har bestemt noe annet.

Modelloven bestemmer at partene kan avtale etter hvilke prinsipper en avgjørelse skal treffes, men i mangel av slik avtale skal flertallsprinsippet gjelde, jf. artikkel 29. Det er ikke oppstilt noe krav om at alle voldgiftsdommerne skal ta del i avgjørelsen så lenge de har hatt mulighet til å delta, jf. A/CN.9/232, para. 138 og Binder side 180. Dette skal hindre at en voldgiftsdommer kan blokkere en avgjørelse av saken ved å utebli uten saklig grunn. Modelloven regulerer ikke hva som skal skje dersom det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse, jf. Binder side 179. Dersom en slik situasjon skulle oppstå, må man søke løsningen i partenes avtale eller i nasjonal lovgivning. Dette var et bevisst valg ved utformingen av modelloven da det var vanskelig å oppnå enighet om hva en eventuell regel skulle være. Behovet for en slik regel ble heller ikke ansett for stort.

Den svenske voldgiftsloven regulerer i 30 § spørsmålet på samme måte som modelloven med den forskjell at den også regulerer tilfellet der det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse. Voldgiftsrettens leder skal da ha dobbeltstemme. Det ble ved forberedelsen av denne loven vurdert om man i stedet for en slik regel, skulle la avgjørelsen gå ut på det som det var mulig å oppnå en flertallsavgjørelse for. En slik løsning ble imidlertid ikke valgt da den ble ansett for å være lite kjent internasjonalt, se Prop 1998/99:35 side 127 - 129 og SOU 1994: 81 side 159 - 161.

Etter utvalgets syn er det ingen grunn til å fravike utgangspunktet om at partene kan avtale avstemningsreglene. I mangel av slik avtale bør det gjelde stemmeregler som er utformet slik at tvisten blir avgjort. Utgangspunktet for en slik regel bør være at avgjørelsen treffes etter flertallsprinsippet. For alltid å kunne oppnå en avgjørelse, bør det også gis regler for den situasjon at det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse. Etter utvalgets oppfatning bør regelen være at voldgiftsrettens leder har dobbeltstemme hvor det ellers ikke ville vært mulig å oppnå stemmeflertall, med en noe avvikende regel ved dom for pengebeløp eller størrelser, se § 6-4.

8.10.5 Forlik

Etter tvistemålsloven har forlik inngått for voldgiftsretten i utgangspunktet samme virkning som en rettskraftig dom, jf. tvistemålsloven § 464 fjerde ledd. På denne måten oppnår partene det samme ved et forlik som ved en voldgiftsdom.

Etter modelloven skal voldgiftsretten heve voldgiftsforhandlingene dersom partene inngår forlik, jf. artikkel 30. En slik heving har ikke samme virkning som en voldgiftsdom. Voldgiftsretten kan imidlertid stadfeste et forlik i en voldgiftsdom dersom begge parter er enige om det, jf. artikkel 30. Gjennom dette får forliket samme virkning som en alminnelig voldgiftsdom. Voldgiftsretten kan motsette seg en slik stadfestelse i mer spesielle tilfeller, jf. artikkel 30 og Binder side 183 - 185. Den nye svenske loven inneholder tilsvarende regulering, jf. 27 § annet stykke og Prop 1998/99:35 side 230 og Olsson og Kvart side 121.

Voldgiftsreglene bør ikke være til hinder for å løse tvisten ved forlik. Utvalget mener av den grunn at et forlik bør få samme virkning som en voldgiftsdom ved at det stadfestes av voldgiftsretten. En regel om forlik er inntatt i utkastets § 6-5.

8.10.6 Voldgiftsavgjørelsens form og innhold

Tvistemålsloven forutsetter at voldgiftsdommen skal være skriftlig selv om det ikke er sagt uttrykkelig, jf. Mæland side 169. Avgjørelsen skal begrunnes dersom ikke partene har frafalt det, jf. § 464 første ledd.

Modelloven angir at dommen skal være skriftlig og signert av flertallet av dommerne og krever også at avgjørelsen er begrunnet om ikke annet er avtalt mellom partene, jf. artikkel 31(1) og (2). I tillegg skal avgjørelsen inneholde opplysninger om dato og sted for avsigelsen, jf. artikkel 31(3).

Etter den svenske loven skal også avgjørelsen være skriftlig og underskrevet av flertallet av dommerne, jf. 31 §. Denne loven har derimot et motsatt løsning når det gjelder kravet til begrunnelse. Voldgiftsdommen skal bare begrunnes dersom partene har inngått avtale om det, jf. Heuman side 509. Bakgrunnen for denne regelen er at et krav om begrunnelse vil medføre økte omkostninger. Er det behov for begrunnelse, vil partene normalt avtale dette, se Prop 1998/99:35 side 133 - 135 og SOU 1994:81 side 165 - 166.

Etter utvalgets oppfatning bør en voldgiftsdom av notoritetshensyn være skriftlig. Den bør videre være signert av voldgiftsdommerne. Det bør imidlertid være tilstrekkelig at flertallet av dommerne signerer avgjørelsen, så lenge grunnen til at ikke alle har signert fremgår. En slik løsning kan motvirke at enkelte av dommerne ved å nekte å signere kan hindre voldgiftsretten i å avsi dom. Videre bør voldgiftsdommen inneholde dato og sted for avsigelse, da disse forholdene har betydning i ulike relasjoner. Det bør etter utvalgets mening være et krav til begrunnelse. Riktignok vil en begrunnelse kunne medføre et arbeid for voldgiftsretten som kan koste en del penger. En begrunnelse vil imidlertid kunne ha stor betydning for partene, og den kan også være viktig for å forstå avgjørelsen. Videre vil en begrunnelse sikre at avgjørelsen blir gjennomtenkt og gjennomarbeidet slik at den gir et riktig resultat. Dersom partene av hensyn til omkostningene ikke ønsker at avgjørelsen skal begrunnes, vil de kunne avtale det. Det vises til utkastets § 6-6.

8.10.7 Oppdeling av pådømmelsen

Spørsmålet om voldgiftsretten kan dele pådømmelsen og avsi deldom, er ikke regulert i tvistemålsloven, og løsningen må anses usikker, jf. Mæland side 160. Modelloven regulerer heller ikke dette spørsmålet uttrykkelig, men det synes forutsatt i artikkel 32(1) at deldom kan avsies, jf. Binder side 194 - 195. Den svenske voldgiftsloven gir voldgiftsretten kompetanse til å avsi deldom, såkalt særskilt voldgiftsdom, dersom ikke begge partene motsetter seg det, jf. 29 §, se Prop 1998/99:35 side 130 - 132 og SOU 1994: 81 side 162 - 164.

En adgang til å avsi deldom vil i mange tilfeller kunne gjøre voldgiftsbehandlingen mer effektiv og prosessøkonomisk. Deldom bør som regel bare kunne avsies for forhold det hadde vært mulig å avsi selvstendig dom for. Voldgiftsretten bør være bundet av partenes enighet med hensyn til om deldom skal avsies eller ikke. I tilfelle partene ikke er enige om hvorvidt deldom skal avsies, bør spørsmålet avgjøres av voldgiftsretten. Utvalget foreslår derfor at en regel svarende til bestemmelsen i den svenske loven tas inn i den nye norske lovteksten, se utkastets § 6-3.

8.10.8 Retting, tolkning og tilleggsdom

Bestemmelsene om retting av dommer i tvistemålsloven §§ 156 til 158 gjelder tilsvarende for voldgiftsdommer, jf. tvistemålsloven § 464 tredje ledd. Retten kan rette voldgiftsdommen av eget tiltak, men det er begrenset til «skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser», jf. tvistemålsloven § 156. På begjæring fra en av partene kan voldgiftsretten i tillegg rette «uriktigheter, uklarheter, motsigelser eller ufuldstændigheter» i domsgrunnen, jf. tvistemålsloven § 157. Retten kan også avsi tilleggsdom etter de samme regler som for retting, jf. tvistemålsloven § 464 tredje ledd, jf. tvistemålsloven § 160. Etter tvistemålsloven er det derimot ikke adgang til å henvende seg til domstolene for å be om en uttalelse om hvordan dommen skal tolkes, jf. Mæland side 177. Dette gjelder både for de alminnelige domstoler og for voldgiftsretter.

Modelloven gir voldgiftsretten adgang til både å rette og tolke en voldgiftsdom og til å avsi tilleggsdom innen nærmere angitte frister, jf. artikkel 33. Voldgiftsretten kan forlenge disse fristene. Retting kan skje både på voldgiftsrettens eget initiativ og etter begjæring fra en av partene. Tilleggsdom kan bare avsies etter begjæring fra en av partene. Tolkning kan bare skje dersom begge parter begjærer det. Begjæringen må gjelde et bestemt punkt eller en bestemt del av avgjørelsen.

Den tyske loven bygger på modellovens regel, men fraviker modelloven ved at den ikke krever en avtale mellom partene for at det skal kunne bes om en tolkning, jf. paragraf 1058. Det er altså tilstrekkelig at en av partene begjærer en slik tolkning. Voldgiftsretten kan ikke forlenge fristen for å rette, tolke eller avsi dom.

Også den nye svenske voldgiftsloven inneholder en regel som er utformet etter mønster fra modelloven, jf. 32 §. Den skiller seg imidlertid fra modelloven på tre punkter. For det første kan hver av partene begjære en tolkning av avgjørelsen, men slik tolkning er begrenset til å gjelde domsslutningen. Dernest kan voldgiftsretten på eget initiativ avsi en tilleggsdom. For det tredje kan voldgiftsretten ikke forlenge fristene for at retten skal foreta den aktuelle handlingen. En nærmere redegjørelse for de svenske vurderinger fremgår av Prop 1998/99:35 side 135 - 138 og SOU 1994: 81 side 167 - 168.

Etter utvalgets oppfatning bør voldgiftsretten ha adgang til å rette en voldgiftsavgjørelse. Slik retting bør kunne skje på eget initiativ eller etter begjæring fra en av partene. Det er imidlertid bare skrivefeil, regnefeil eller andre åpenbare feil som bør kunne rettes, og ikke uriktigheter som kan føres tilbake til for eksempel feil i rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen. En slik begrensning er i samsvar med modelloven og den svenske loven. Voldgiftsretten bør også på nærmere vilkår kunne avsi tilleggsdom. Det bør imidlertid bare kunne skje etter begjæring fra en av partene.

Utvalget er under en viss tvil kommet til at det ikke bør åpnes for en adgang til å gi uttalelser om hvordan dommen er å forstå. Er det noe som er uklart eller tvetydig og som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen, vil det kunne rettes innen den ramme som er gitt. Det er først og fremst dette behovet som det er viktig å ivareta. En nærmere klarlegging av meningsinnhold ut over det, vil lett kunne munne ut i diskusjoner og krav om klargjøring som utelukkende vil ha preg av omkamp eller trenering. Det er mulig at det i enkelte situasjoner vil kunne være en fordel om det kunne gis tolkningsuttalelser, men slik utvalget ser det, kan et slikt mulig behov ikke overskygge de ulemper en nokså skjønnsmessig tolkningsregel vil måtte ha. Dersom man, ut fra hensynet til oppnå et enda større samsvar med modelloven, ønsker å ha en tolkningsregel, må voldgiftsretten gis en vidtgående skjønnsmessig adgang til å avslå en begjæring om tolkning.

En adgang for voldgiftsretten til å rette eller å avsi tilleggsdom, medfører at partene ikke kan være helt sikre på at avgjørelsen er helt fullstendig. For partene er det av betydning at de så snart som mulig kan innrette seg på at avgjørelsen med det innhold som foreligger, er endelig. Av denne grunn bør det innføres relativt korte frister både for når en part kan fremme begjæringer om retting eller tilleggsdom, og for når voldgiftsretten eventuelt må foreta slike handlinger. Etter utvalgets mening bør de frister som modelloven stiller opp, legges til grunn.

Modelloven gir voldgiftsretten adgang til å forlenge fristene. Begrunnelsen er at de oppstilte fristene i konkrete tilfeller vil kunne være for korte. Utvalget er enig i at det kan tenkes tilfeller der voldgiftsretten har et legitimt behov for ytterligere tid. På den annen side er det tungtveiende hensyn som taler for at partene må kunne innrette seg etter eksakte frister for når en avgjørelse skal kunne anses endelig. Det er bare i unntakstilfeller det vil være aktuelt å rette en dom eller å avsi tilleggsdom. Etter utvalgets oppfatning er de foreslåtte tidsfristene tilstrekkelige til å ivareta også voldgiftsrettens behov for tid. Utvalget er derfor blitt stående ved at det ikke bør være en adgang for voldgiftsretten til å forlenge fristene. Dette i samsvar med både den svenske og tyske loven.

Regler om retting og tilleggsdom er inntatt i utkastets § 6-8.

8.10.9 Saksomkostninger og sikkerhetsstillelse

I voldgiftssaker er det to kategorier saksomkostninger som er aktuelle. Den ene er omkostninger til voldgiftsretten, mens den andre gjelder partenes omkostninger. Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen regler om saksomkostninger. Likevel er det på det rene at partene kan legge ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger også i voldgiftssaker. Det er antatt at voldgiftsrettens ved bedømmelsen av spørsmålet om saksomkostninger skal følge tvistemålslovens alminnelige regler om saksomkostninger så langt de passer, jf. Mæland side 173 - 175.

Modelloven inneholder heller ikke en regulering av saksomkostningsspørsmålet. Dette var et bevisst valg, jf. A/CN.9/216, para. 99 og Binder side 236. Det er overlatt til de ulike land å fastsette regler om dette.

Den nye svenske voldgiftsloven har en relativt detaljert regulering av saksomkostningsspørsmålet. Det vises til Prop 1998/99:35 side 159 - 169 og SOU 1994: 81 side 193 - 203. Når det gjelder voldgiftsrettens omkostninger, er utgangspunktet at retten selv fastsetter disse, og at partene er solidarisk ansvarlige for dem dersom ikke partene har avtalt noe annet og dette må anses bindende også for voldgiftsdommerne, jf. 37 og 39 §§. Avgjørelsen av omfanget av omkostningene til voldgiftsretten kan bringes inn for de alminnelige domstoler innen visse frister. Dersom omkostningene blir redusert, gjelder avgjørelsen også for parter som ikke deltok i saksanlegget for de alminnelige domstolene, jf. 41 §.

Når det gjelder spørsmålet om hvem av partene som skal betale saksomkostningene, er dette regulert i den svenske lovens 42 §. Dersom ikke partene har avtalt noe annet, skal voldgiftsretten, om en part krever det, avgjøre spørsmålet om hvem som skal dekke omkostningene. I denne sammenheng avgjør retten om en av partene skal dekke motpartens omkostninger og også hvordan omkostningene til voldgiftsretten skal fordeles. Denne avgjørelsen kan ikke bringes inn for de alminnelige domstoler for overprøving, jf. Heuman side 583 og Olsson og Kvart side 171.

Den svenske loven inneholder også regler om voldgiftsrettens adgang til å kreve sikkerhet fra partene for voldgiftsrettens egne omkostninger, jf. 38 §. Slik sikkerhet må kreves av begge parter dersom ikke annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene, og det selv om bakgrunnen for kravet om sikkerhet for eksempel er den ene partens økonomiske problemer, jf. Heuman side 574 og Olsson og Kvart side 163. Sikkerhet, eller eventuelt ytterligere sikkerhet, kan kreves på et hvilket som helst trinn av saken, jf. Olsson og Kvart side 163.

Konsekvensen av at sikkerhet ikke blir stilt, er at voldgiftsretten kan avslutte voldgiftssaken eller eventuelt unnlate å ta opp til avgjørelse det krav som sikkerheten gjelder behandlingen av. For det tilfellet at en av partene unnlater å stille den nødvendige sikkerhet, kan den annen part også stille sikkerhet for denne delen. Alternativt kan den annen part bringe tvisten inn for de alminnelige domstolene, jf. Heuman side 577 og Olsson og Kvart side 163. Den part som har unnlatt å stille sikkerhet, kan da ikke påberope seg voldgiftsavtalen som et rettergangshinder, se 5 § nr. 3.

I mangel av annen avtale mellom partene og voldgiftsretten bør voldgiftsretten selv fastsette sine egne omkostninger. Voldgiftsretten bør også kunne fordele disse omkostningene mellom partene.

Utvalget mener at det ikke er hensiktsmessig i loven detaljert å angi prinsippene for hvordan omkostningene til retten skal fordeles mellom partene. Dette bør overlates til voldgiftsretten. Det vil for voldgiftsretten være naturlig å se hen til de prinsipper for fordeling av saksomkostninger som gjelder for de alminnelige domstolene.

Voldgiftsrettens omkostningskrav bør ikke i siste instans avgjøres av voldgiftsretten selv. Hver av partene bør kunne bringe denne fastsettelsen inn for de alminnelige domstoler. En eventuell reduksjon av omkostningene bør få virkning for alle parter, også for dem som ikke har brakt spørsmålet inn for domstolene.

Utvalget foreslår at partene skal være solidarisk ansvarlige for voldgiftsrettens krav på omkostningsdekning. Det bør være adgang for voldgiftsretten til å kreve sikkerhet for sine omkostninger dersom ikke annet er avtalt mellom partene og retten. Slik sikkerhet bør i mangel av avtale mellom partene og retten kreves av begge parter i samme omfang. Sikkerhet eller ytterligere sikkerhet bør kunne kreves gjennom hele voldgiftsbehandlingen. Dette fordi det kan være vanskelig for voldgiftsretten på et bestemt tidspunkt å anslå hvorvidt det er behov for sikkerhet og hvor stor den eventuelt skal være. Dersom retten ble tvunget til å ta stilling til dette ved begynnelsen av behandlingen, ville det kunne resultere i at retten for sikkerhets skyld krevde en sikkerhet som tok høyde for alle eventualiteter. Dette vil bli mer byrdefullt for partene enn nødvendig.

En naturlig konsekvens av at partene ikke stiller den sikkerhet som er krevd, er at voldgiftsretten kan avslutte voldgiftsbehandlingen eller behandlingen av det krav som den manglende sikkerheten gjelder behandlingen av. Dersom det er den ene av partene som unnlater å stille sikkerhet, må den annen part kunne forhindre at behandlingen av tvisten stopper opp. I motsatt fall ville en part med enkelhet kunne hindre behandlingen ved å unnlate å stille pålagt sikkerhet. Parten bør i et slikt tilfelle kunne stille den sikkerhet som i utgangspunktet var pålagt den andre parten, for å unngå at voldgiftsretten avslutter voldgiftsbehandlingen. Det er imidlertid ikke rimelig at den eneste muligheten parten har for å motvirke obstruksjon, er å påta seg ytterligere økonomiske forpliktelser. Han bør i stedet for å stille ytterligere sikkerhet kunne bringe tvisten inn for de alminnelige domstoler.

Det vil fremgå av drøftelsene at utvalgets vurderinger omkring regler om omkostninger og sikkerhetsstillelse, i det alt vesentlige samsvarer med det som ligger til grunn for de svenske reglene om dette. Det vises ellers til utkastets §§ 7-1 til 7-3.

8.10.10 Innsending av voldgiftsdommer til tingrettene

Etter tvistemålsloven § 465 annet ledd skal voldgiftsretten sende et underskrevet eksemplar av avgjørelsen til tingretten til oppbevaring i rettens arkiv. I praksis etterleves dette påbudet i liten grad, og det er heller ikke knyttet noen rettsvirkninger til manglende oppfyllelse av det, jf. Schei side 1182 og Mæland side 176. Bakgrunnen for påbudet var å sikre en mulighet for å bringe avgjørelsens innhold på det rene ved en senere anledning. Verken modelloven eller den svenske loven har en tilsvarende ordning.

Så lenge ikke påbudet etterleves i praksis, synes det ikke hensiktsmessig å opprettholde det i dagens form. Enten bør påbudet sløyfes eller så må man vurdere å knytte sanksjoner til manglende etterlevelse. Etter utvalgets oppfatning er det ikke sterke hensyn som taler for at de alminnelige domstolene skal ha et arkivansvar for voldgiftsavgjørelser. Det er også vanskelig å se hvilke sanksjoner som det ville være hensiktsmessig å oppstille i forbindelse med et slikt påbud. Utvalget mener ut fra dette at regelen om innsending av voldgiftsdommer til tingretten, bør oppheves.

8.11 Ugyldige voldgiftsdommer

Utgangspunktet i de fleste lands rettssystemer er at en voldgiftsavgjørelse er endelig. Et hovedpoeng med voldgiftsbehandling er raskt å få en avgjørelse med samme virkning som en rettskraftig dom. Skal det oppnås, må adgangen til å få satt en voldgiftsavgjørelse til side gjennom en etterfølgende, og kanskje langvarig prosess for de alminnelige domstoler, være meget snever. Men det kan forekomme situasjoner som tilsier at en voldgiftsdom ikke bør bli stående som en rettskraftig avgjørelse av en tvist. At en voldgiftsdom anerkjennes på linje med en rettskraftig dom av de ordinære domstoler, tilsier at det må stilles krav blant annet til rettssikkerhet ved behandlingen. Tilsidesettelse av slike rettssikkerhetshensyn bør i en del tilfeller kunne gi grunnlag for å sette en voldgiftsdom til side. Også andre tungtveiende hensyn kan tilsi at en voldgiftsdom må kunne settes til side. Det er imidlertid grunn til å understreke at spørsmålet om å sette en voldgiftsavgjørelse til side som ugyldig, ikke er et spørsmål om en materiell overprøving på grunn av eventuelle feil ved rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen.

Muligheten til å få kjent en voldgiftsavgjørelse ugyldig må ses i sammenheng med de grunner som er til hinder for tvangsfullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser. Det er en åpenbar fordel at de grunner som medfører ugyldighet, samsvarer med de grunner som hindrer tvangsfullbyrdelse. I motsatt fall vil en få situasjoner der en gyldig voldgiftsavgjørelse ikke kan fullbyrdes, eller situasjoner der det blir spørsmål om å fullbyrde en ugyldig avgjørelse. På denne bakgrunn bør man ved utformingen av ugyldighetsreglene særlig se hen til de grunner som etter New York-konvensjonen utelukker tvangsfullbyrdelse.

Tvistemålsloven inneholder flere ugyldighetsgrunner. Loven skiller mellom ugyldighetsgrunner som får virkning av seg selv og ugyldighetsgrunner som må påberopes av partene. Det er tvilsomt om lovens ugyldighetsgrunner er uttømmende, men det er iallfall klart at det bare kan være tale om en meget begrenset supplering av reglene.

Modellovens ugyldighetsgrunner bygger i det vesentlige på de grunner som etter New York-konvensjonen hindrer tvangsfyllbyrdelse, jf. Binder side 208 - 209. Oppregningen av ugyldighetsgrunnene er uttømmende, jf. artikkel 34 og Binder side 207 - 208. Modelloven har som system at partene selv må angripe voldgiftsavgjørelsen for at den skal bli satt til side, men den skiller mellom ugyldighetsgrunner som retten av eget initiativ skal prøve og dem som partene må påberope seg. Antallet ugyldighetgrunner etter modelloven er relativt få. Det er grunn til å nevne særskilt to ugyldighetsgrunner som har et mer generelt anvendelsesområde. Den ene er ugyldighet som følge av saksbehandlingsfeil, jf. artikkel 34(2)(a)(iv). Den andre er ugyldighet som følge av at avgjørelsen virker støtende på rettsordenen, såkalt ordre public, jf. artikkel 34(2)(b)(ii). Modelloven inneholder videre en adgang for de alminnelige domstoler til å gi voldgiftsretten en mulighet til å rette opp forhold som kan resultere i at avgjørelsen kjennes ugyldig, jf. artikkel 34(4).

Den svenske loven inneholder en uttømmende oppregning av i hvilke tilfeller en voldgiftsavgjørelse kan bli satt til side, jf. 33 § og 34 § og Heuman side 587 med videre henvisninger. Loven skiller mellom såkalte ugyldighetgrunner og klandergrunner. Ugyldighetsgrunner får virkning uavhengig av om en part angriper voldgiftsdommen, mens klandergrunner bare får virkning dersom voldgiftsdommen blir angrepet og domstolene finner at klandergrunnen foreligger. Det er særlig to av grunnene som bør nevnes spesielt. Den ene er ugyldighetsgrunnen om at voldgiftsdommen eller måten den er kommet i stand på er «uppenbart uföreneligt med grunderna för rättsordningen i Sverige», jf. 33 § nr 2. Denne formuleringen er ment å omfatte det samme som ordre public. Den andre er klandergrunnen om opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil som sannsynligvis har innvirket på resultatet, jf. 34 § nr 6. Den svenske loven inneholder også regler om at de alminnelige domstoler i en viss utstrekning kan gi voldgiftsretten mulighet til å ta opp igjen voldgiftsforhandlingene for å avhjelpe et forhold som kan resultere i at avgjørelsen settes til side, jf. 35 §. For en mer utførlig fremstilling av de svenske reglene vises til Prop 1998/99:35 side 138 - 159 og SOU 1994: 81 side 169 - 192.

Adgangen til å sette til side voldgiftsavgjørelser må ivareta både behovet for en endelig løsning av tvisten på en effektiv måte og kravet til rettssikkerhet.

Den svenske loven skiller, som nevnt, mellom ugyldighetsgrunner som får virkning av seg selv og klandergrunner. Ugyldighetsgrunnene etter den svenske loven 33 §, særlig nr. 1 og 2, samsvarer i det vesentlige med tvistemålsloven § 467. Det er snakk om de mest graverende typer av feil, som at tvisten ikke kan avgjøres ved voldgift eller at dommen er åpenbart i strid med grunnleggende rettsgrunnsetninger. Klandergrunnene etter den svenske loven 34 § tilsvarer for det vesentligste ugyldighetsgrunnene i tvistemålsloven § 468. Tvistemålsutvalget har vurdert om ugyldighetsgrunnene i lovutkastet burde inndeles på samme måte som etter den svenske loven. Det som til en viss grad taler for et slikt skille, er at enkelte typer feil er så grove at det virker uakseptabelt at dommen skal ha rettsvirkninger. Utvalget har likevel ikke funnet tilstrekkelige grunn til å innføre noe slikt skille. For det første antar utvalget det gir større klarhet at man ikke har regler som innbyr til usikkerhet om dommen er bindende eller ikke. Etter de svenske reglene kan partene, med god grunn, ha ulik oppfatning av om dommen er åpenbart i strid med svenske rettsgrunnsetninger. Det innebærer at tvisten mellom partene reelt sett forblir uløst. Hvis dommen ikke etterlater noe å tvangsfullbyrde, vil det heller ikke gjennom en slik prosess bli brakt på det rene om dommen er gyldig eller ikke. Det må da etter Tvistemålsutvalgets syn være bedre om gyldighetsspørsmålet blir avklart, enten i særskilt søksmål om gyldigheten eller i forbindelse med tvangsfullbyrdelse. Videre kan det påpekes at verken tvistemålsloven eller modelloven har noe slikt skille. Både tradisjon og hensynet til å følge modelloven taler dermed mot å innføre et slikt skille som i den svenske loven. Uakseptable dommer må etter utvalgets syn heller avhjelpes ved tilstrekkelig adgang til å anfekte dommen ved gyldighetssøksmål eller ved spørsmål om anerkjennelse eller fullbyrdelse.

Utvalget tilføyer at i praksis vil en voldgiftsdom ikke bli satt til side som ugyldig uten at dommen er angrepet av en part.

Partene har behov for å kunne forutse i hvilke tilfeller en voldgiftsavgjørelse risikerer å bli satt til side. For å oppnå en slik forutberegnelighet, bør ugyldighetgrunnene angis på en uttømmende måte i loven. Dette er også i samsvar med ordningen i de fleste lover, blant annet modelloven og den svenske loven. På den annen side må ikke en uttømmende oppregning medføre at tilfeller som åpenbart burde vært omfattet, faller utenfor. Etter utvalgets syn nødvendiggjør dette bruk av enkelte mer generelt formulerte ugyldighetsgrunner som kan fange opp slike tilfeller. Dette er for så vidt også i samsvar med tvistemålsloven som omfatter ugyldighet som følge av at avgjørelsen «strider mot lov eller ærbarhet», jf. tvistemålsloven § 467 nr. 4, og som følge av saksbehandlingsfeil som sannsynligvis har hatt betydning for resultatet, jf. tvistemålsloven § 468 nr. 3. Utvalget foreslår at ugyldighetsgrunnene i en ny norsk lov formuleres etter mønster av modelloven. Utvalget kan ikke se at dette innebære store endringer i forhold til de grunner som etter tvistemålsloven kan føre til ugyldighet.

Tvistemålsloven § 467 nr. 1 gjelder tilfeller der det er avsagt voldgiftsdom om noe som partene ikke har fri rådighet over. Dette tilfellet svarer til det som er foreslått i utkastet § 8-2(2)(a). § 467 nr. 2 referer seg til tilfeller der en av voldgiftsdommerne ikke var myndig eller var fradømt stemmeretten, jf. tvistemålsloven § 453 annet ledd. I utkastet til ny lov er det ikke stilt slike krav til voldgiftsdommerne, slik at denne ugyldighetsgrunnen ikke lenger er aktuell. § 467 nr. 3 omhandler situasjonen der domsslutningen er selvmotsigende eller tvetydig. Utkastet til ny lov inneholder ikke en slik bestemmelse. Det er imidlertid liten grunn til å tro at dette får særlig praktisk betydning. Selvmotsigelser eller tvetydigheter vil ofte kunne kreves rettet. En uklarhet eller tvetydighet i dommen som ikke rettes, og som er til hinder for at en part kan nyttiggjøre seg dommen, vil ellers kunne utgjøre en saksbehandlingsfeil som vil kunne gi grunnlag for å sette dommen til side etter § 8-2(1)(d). § 467 nr. 4 angir ugyldighet der dommen strider mot lov eller ærbarhet. De tilfeller som faller inn under dette alternativet, vil for de fleste praktise formål omfattes av utkastet § 8-2(2)(b) om ugyldighet dersom voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen (ordre public). Det vises til drøftelsen i bemerkningene til bestemmelsen om forholdet til § 467 nr. 4.

Tvistemålsloven § 468 nr. 1 omfatter tilfellet der det ikke foreligger en gyldig avtale om voldgift. Denne situasjonen er en ugyldighetsgrunn etter utkastet § 8-2(1)(a) og § 8-2(1)(c). § 468 nr. 2 regulerer situasjonen der voldgiftsretten går utenfor de grensene for sitt verv som følger av voldgiftsavtalen. Dette tilfellet omfattes av utkastet § 8-2(1)(c). § 468 nr. 3 regulerer tilfellet der voldgiftsretten har fraveket de saksbehandlingsreglene som enten følger av partenes avtale eller av lov, og det er sannsynlig at feilen har påvirket resultatet. Utkastet § 8-2(1)(d) omfatter denne situasjonen. § 468 nr. 4 oppstiller som ugyldighetsgrunn at en av voldgiftsdommerne var inhabil etter domstolsloven § 106. Inhabilitet etter domstolsloven §§ 107 og 108 omfattes ikke av bestemmelsen, jf. Schei side 1187 og Mæland side 200 - 201. Utkastet § 8-2(1)(d) gjelder alle tilfeller der en dommer anses inhabil og rekker derfor videre enn tvistemålslovens regel. Utkastet § 3-3(2) har regler om når en voldgiftsdommer er ugild, som langt på vei svarer til tvistemålsloven § 456 første ledd.

Etter § 468 nr. 5 kan det påberopes som ugyldighetsgrunn at det foreligger en av de grunner som etter § 407 gir grunnlag for gjenopptakelse. De tilfeller som er beskrevet i § 407 nr. 1 til 6, vil i det vesentlige være omfattet av utkastet § 8-2(2)(b) eller § 8-2(1)(d).

Det er imidlertid grunn til å understreke at utkastet § 8-2(2)(b) om ugyldighet som følge av at voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen, skal tolkes restriktivt. Teoretisk vil det kunne medføre at utkastet i enkelte sammenhenger kan innebære en viss innstramming med hensyn til hvilke forhold som kan medføre ugyldighet. De tilfeller som i dag ville kunne gitt grunnlag for ugyldighet, vil imidlertid for praktiske formål gå inn under § 8-2. Særlig utkastets § 8-2(1)(d) og (2)(b) har en så vidt generell utforming at bestemmelsen tar høyde for de situasjoner som kan omfattes av de ulovfestete ugyldighetsgrunnene det er antatt at man har i dag.

Partenes behov for en endelig løsning av tvisten tilsier at det settes en frist for å fremme ugyldighetssøksmål. En slik regel vil samsvare med modelloven og den svenske loven. Skillet mellom ugyldighetsgrunner og klandergrunner, innebærer at fristen bare har betydning for klandergrunnene, jf. Heuman side 585. Etter modelloven får derimot fristen betydning for alle typer ugyldighetsgrunner, jf. artikkel 34(3) og Binder side 213.

Tvistemålsutvalgets lovutkast sondrer ikke mellom ugyldighetsgrunner på slik måte som den svenske loven. I lovutkastet foreslås det derfor at fristen for å fremme ugyldighetssøksmål, skal gjelde for alle ugyldighetsgrunnene. Fristen settes i samsvar med modelloven og den svenske loven til tre måneder.

At en slik felles frist får virkning for alle ugyldighetsgrunner, representerer en ny regel i forhold til tvistemålsloven som har ulike frister avhengig av ugyldighetsgrunnen, jf. tvistemålsloven § 469. Utvalget vil imidlertid peke på at alle ugyldighetsgrunnene, uavhengig av fristen, kan påberopes som innsigelse i forbindelse med anerkjennelse og fullbyrdelse.

Domstolene kan i forbindelse med et ugyldighetssøksmål i dag enten anse voldgiftsavgjørelsen som gyldig eller ugyldig. De har ingen mulighet til å foreta endringer i en voldgiftsdom. Selv om det forhold som begrunner en eventuell ugyldighet med letthet kunne vært reparert, må domstolen uansett statuere ugyldighet. Det vil så være opp til partene å starte opp en ny voldgiftssak. Hensynet til å få tvisten løst på en effektiv måte tilsier domstolen i et slikt tilfelle bør kunne konstatere ugyldighet og så henvise saken til voldgiftsretten til videre behandling og ny avgjørelse. Dette vil først og fremst være aktuelt ved feil av mer formell karakter, se utkastet § 8-3 og bemerkningene til denne bestemmelsen.

Et særlig spørsmål er om partene bør kunne inngå avtale som innebærer at det blir gitt avkall på ugyldighetsgrunnene. I den svenske loven er det åpnet opp for dette i internasjonale tvister med hensyn til klandergrunner, jf. 51 §. Regelen er begrunnet i partsautonomien og i det forhold at det uansett vil skje en prøving av avgjørelsen i forbindelse med tvangsfullbyrdelsen, jf. Prop 1998/99:35 side 156 - 157. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å gi partene adgang til gjennom avtale å gi avkall på ugyldighetsgrunnene. Det er lovgivers oppgave å sikre partene et minimum av rettssikkerhet også ved voldgiftsbehandling, og dette oppnås best ved at de få ugyldighetsgrunnene som foreslås gjøres ufravikelige.

8.12 Anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser

Et viktig hensyn for partene ved voldgift, er at avgjørelsen vil anerkjennes og kan fullbyrdes på samme måte som en rettskraftig dom. Spørsmålet om anerkjennelse oppstår bare for utenlandske voldgiftsavgjørelser. Fullbyrdelsesspørsmålet oppstår både for norske og for utenlandske voldgiftsavgjørelser.

For norske voldgiftsavgjørelser reguleres hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende, tilsynelatende både i tvistemålsloven § 470 og i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første ledd (b). Forholdet mellom disse reglene er ikke helt opplagt. Som lex specialis for tvangsfullbyrdelse, og som den nyeste loven, kunne det være naturlig at § 4-2 første ledd (b) gikk foran tvistemålsloven § 470. På den annen side kan det hevdes at § 470 er den spesielle bestemmelsen som dermed skal gå foran, når det gjelder voldgift. Heller ikke litteraturen gir noe entydig svar. Schei side 1190 forutsetter at det er tvistemålsloven § 470 som regulerer adgangen til å bruke feil ved voldgiftsdommen som innsigelse ved tvangsfullbyrdelse. I Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 2. utgave, ser spørsmålet ikke ut til å være berørt.

For utenlandske voldgiftsavgjørelser, løses spørsmålet om anerkjennelse og tvangskraft av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(f) jf. § 4-2. For at en utenlandsk voldgiftsdom skal være tvangsgrunnlag i Norge, må man imidlertid som hovedregel anlegge søksmål ved norsk domstol, jf. Mæland side 240. Dette gjelder likevel ikke dersom annet følger av overenskomst med fremmed stat. Den viktigste overenskomsten i denne sammenheng er som nevnt New York-konvensjonen som innebærer at utenlandske avgjørelser i stor grad kan fullbyrdes i Norge uten særskilt saksanlegg. Det vises for øvrig til redegjørelsen i 5.9.

Etter utvalgets oppfatning bør reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser, både nasjonale og internasjonale, tas inn i en ny voldgiftslov. Dette er ordningen blant annet i modelloven og den tyske loven. Det innebærer at de samme regler får anvendelse både for norske og for utenlandske voldgiftsavgjørelser når det gjelder hvilke innsigelser som kan fremsettes med mindre det gis særregler i voldgiftsloven. Videre innebærer det at en utenlandsk voldgiftsdom skal anerkjennes og fullbyrdes i Norge uavhengig av om den er avsagt i et land tilknyttet New York-konvensjonen eller annen aktuell konvensjon, så lenge vilkårene i voldgiftsloven er oppfylt. Utvalget antar det kan innebære en viss forenkling i rettsanvendelsen for namsmyndighetene.

Det bør klargjøres i tvangsfullbyrdelsesloven at reglene i § 4-2 står tilbake for reglene i voldgiftsloven. Som påpekt i 8.11 ovenfor, bør reglene om hvilke innsigelser som kan fremføres mot anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av en voldgiftsdom, utformes på samme måte som ugyldighetsgrunnene. Denne parallelliteten ivaretas enklest ved at reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse også tas inn i voldgiftsloven.

Når det gjelder hvilke grunner som etter modelloven er til hinder for anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av en voldgiftsavgjørelse, er de oppregnet i artikkel 36. Bestemmelsen omfatter både nasjonale og internasjonale voldgiftsavgjørelser, jf. Binder side 221. De grunner som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse etter artikkel 36,samsvarer med ugyldighetsgrunnene i artikkel 34. Begge bestemmelsene bygger på de forhold som etter New York-konvensjonen er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser, jf. Binder side 221.

Utvalget har i sitt utkast foreslått at ugyldighetsreglene i voldgiftsloven skal samsvare med modelloven. En naturlig konsekvens av dette er at også reglene om anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse må samsvare med modellovens bestemmelser.

Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunnlag for å oppstille forskjellige regler for henholdsvis nasjonale og internasjonale voldgiftsavgjørelser. De samme grunner bør være til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse for begge typer avgjørelser.

Reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse er inntatt i utkastet §§ 9-1 til 9-3.

8.13 Taushetsplikt og offentlighet

Trolig er hensynet til diskresjon - at andre ikke skal få kjennskap til forhold omkring tvisten - en viktig grunn til at mange velger konfliktløsning gjennom voldgift. Tvistemålsloven har ikke regler om taushetsplikt og innsyn i voldgiftssaker. Tilsvarende gjelder for modelloven og den svenske loven, jf. henholdsvis Binder side 233 og Heuman side 32.

I de tilfeller hvor partene har avtalt taushetsplikt om voldgiftsbehandlingen, er det på det rene at ingen av dem kan offentliggjøre forhold omkring tvisten. Dette vil omfatte både det forhold at det eksisterer en tvist, forhold i forbindelse med selve voldgiftsbehandlingen og voldgiftsdommen. Der partene ikke har avtalt noe særskilt om taushetsplikt eller innsyn, er rettstilstanden mer usikker. En svensk høyesterettsdom av 27. oktober 2000 slår fast at det i mangel av avtale mellom partene, ikke er taushetsplikt om voldgiftsbehandlingen. I juridisk teori synes derimot oppfatningen mer entydig å være at det foreligger en taushetsplikt om tvisten og dommen, dersom ikke annet er avtalt, jf. for eksempel Heuman side 30.

Etter utvalgets oppfatning bør voldgiftsloven klargjøre spørsmålet. Utgangspunktet bør være at partene fritt kan avtale taushetsplikt både for voldgiftsbehandlingen og dommen. Dette har sin bakgrunn i partsautonomiens sterke stilling i voldgiftsinstituttet. En slik avtale kan imidlertid ikke være til hinder for den bekjentgjøring som er nødvendig for at partene skal kunne oppfylle den opplysningsplikt som følger av preseptoriske lovregler, eksempelvis børslovgivningen. Videre kan en part heller ikke være avskåret fra den bekjentgjøring som er nødvendig for at parten skal kunne nyttegjøre seg dommen, eksempelvis i forbindelse med tvangsfullbyrdelse.

Et annet spørsmål er hva som bør være den deklaratoriske regelen med hensyn til taushetsplikt. Denne regelen vil kunne ha sin praktiske betydning for eksempel der partene har ulikt syn på ønskeligheten av publisitet omkring saken. Det er på det rene at allmennheten og rettssamfunnet kan ha behov for kunnskap om voldgiftsavgjørelser, se Knut Kaasen i Tidsskrift for forretningsjus, 2001 side 139 flg. Et slikt behov kan begrunnes både med hensyn til den betydning avgjørelsene vil kunne ha for rettsutviklingen og med allmennhetens behov for innsyn i den rettsanvendelse voldgiftsretter legger til grunn på vedkommende rettsfelt. Dette taler for at voldgiftsavgjørelser i mangel på annen avtale mellom partene ikke bør være underlagt taushetsplikt. Mothensynet er at partenes valg av voldgift nettopp kan være truffet ut fra et ønske om diskresjon.

Rettssamfunnet og allmennhetens behov for kunnskap om voldgiftssaker knytter seg i det vesentlige til selve voldgiftsdommen. Utvalget er av den oppfatning at det trolig vil være mest i samsvar med partenes ønsker at voldgiftsforhandlingene er underlagt taushetsplikt, dersom partene ikke har avtalt noe annet. En motsatt regel vil kunne innebære at det i standardvilkår inntas generelle klausuler om taushetsplikt, for å unngå publisitet og innsyn omkring en verserende tvist. Tilsvarende vil gjelde for profesjonelle parter som ikke benytter standardvilkår. Det er grunn til å frykte at en slik avtalepraksis i tilfelle også vil omfatte voldgiftsdommene, noe som vil være lite ønskelig.

Rettssamfunnet og allmennhetens behov for kunnskap om voldgiftsdommene er langt større enn behovet for kunnskap om voldgiftsforhandlingene. Utvalget foreslår derfor at selve voldgiftsdommen ikke skal være underlagt taushetsplikt med mindre partene har avtalt noe annet. Selv om dette er utgangspunktet, vil partene i en del tilfeller kunne ha et legitimt behov for diskresjon med hensyn til voldgiftsdommen, også der dette ikke er uttrykkelig avtalt på forhånd. Regelen om at voldgiftsdommen ikke er underlagt taushetsplikt bør derfor ikke være absolutt. Unntak bør gjelde i de tilfeller der en part har saklig grunn for å motsette seg at dommen blir tilgjengelig for andre, eventuelt at den blir tilgjengelig annet enn i anonymisert form. Det vises ellers til § 1-5 og bemerkningene til denne bestemmelsen.

8.14 Ulike behandlingsbehov

Det er i mandatet påpekt at voldgiftsreglene må passe både for små og store saker. Generelt mener utvalget at det lovutkast som fremmes, er tilpasset dette. Reglene har, med henblikk på hvordan behandlingen skal skje, en høy grad av fleksibilitet, som muliggjør at en enkel tvist behandles enkelt og at en mer komplisert tvist undergis en grundig behandling. Det vil også generelt være mulig å oppnå proporsjonalitet mellom behandlingen og betydningen av tvisten for partene.

For behandlingen av små og middelstore krav, vil det kunne være viktig at saken blir avgjort av en voldgiftsrett satt med bare én dommer. Det er grunn til å tro at partene også normalt vil se seg tjent med det, og at voldgiftsavtalen i slike tilfeller nettopp vil gå ut på at saken skal behandles av en enedommer. Men det kan forekomme tilfeller der det også ved behandlingen av små krav blir uenighet på dette punkt, og i så fall må man falle tilbake på utkastets regler om oppnevnelse i tilfelle av uenighet, se § 3-2. Det vises ellers til drøftelsen under 8.8.3.

I mandatet er det pekt på at reglene må være utformet med henblikk på at de skal kunne anvendes også av ikke-jurister. Til dette vil utvalget først bemerke at rettsregler av den karakter det her er snakk om, må ha et rimelig presisjonsnivå. Det er utvalgets klare oppfatning at lovutkastet ikke er vanskeligere tilgjengelig enn annen prosesslovgivning som også skal anvendes av ikke-jurister. Videre vil utvalget peke på at voldgiftssaker med ikke-jurister som voldgiftsdommere, gjerne forekommer i to sammenhenger. Det er enten som institusjonsvoldgift eller i tilfeller hvor voldgiftsretten er satt dels med jurister og dels med ikke-jurister. I det første tilfellet, vil det være grunn til å tro at det foreligger materiale fra institusjonen om hvordan behandlingen skal foregå. Vanligvis vil det her dreie seg om enklere saker, hvor også behandlingen vil være enkel. I det andre tilfellet vil en eventuell klarlegging av reglene kunne skje ved veiledning fra kolleger i dommerpanelet. Ikke-juristene vil her ikke stå i noen annen stilling enn det som er tilfellet for fagkyndige meddommere i saker for de alminnelige domstolene. Utvalget vil tilføye at det for ikke-jurister neppe er forståelsen av voldgiftsreglene som de vil oppleve som spesielt vanskelig som voldgiftsdommere. Det vil være å ta stilling til det faktum og de rettsregler som de skal legge til grunn for den dom de skal avsi.

8.15 Egen lov

Et særskilt spørsmål er om voldgiftsreglene skal være en del av tvisteloven eller om reglene skal tas inn i en egen lov om voldgift. Dette valget påvirker ikke innholdet av reglene. En rekke land har en egen lov for voldgift, herunder Sverige, Danmark og England. På den annen side har Tyskland tatt voldgiftsreglene inn i den alminnelige prosessloven.

Hensynet til utenlandske parter taler for at reglene tas inn i en egen lov. Det er lettere for parter fra andre jurisdiksjoner å forholde seg til en avgrenset lov enn til en omfattende lov som tvisteloven. Det vil gjelde selv om voldgiftsreglene tas inn i et eget kapittel i tvisteloven. Når voldgiftsreglene bygger på modellovenes systematikk, slik som utvalget foreslår, tilsier også dette at reglene tas inn i en egen lov. Systematikk, oppbygging og utforming av voldgiftsloven avviker en god del fra de løsninger som her er valgt i tvisteloven. Også det forhold at tvistelovens behandlingsregler ikke generelt skal supplere voldgiftsreglene, gjør det mindre naturlig å ta voldgiftsreglene inn som en del av tvisteloven. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at reglene om voldgift tas inn i en egen lov om voldgift, som i offisiell kortform betegnes voldgiftsloven, se også I.2.5.

9 Administrative og økonomiske konsekvenser av voldgiftsloven

Etter mandatet skal utvalget utrede de administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget. For utkastet til tvistelov er det redegjort for dette under II.25 i innstillingen til lov om tvisteløsning.

Generelt kan utvalget ikke se at det er store administrative konsekvenser av voldgiftsloven, om det overhodet er noen. Systemet med involvering av de alminnelige domstoler for visse prosessuelle avgjørelser, og også for søksmål om tilsidesettelse av voldgiftsdommen, blir omtrent som etter tvistemålslovens kapittel 32. Det er få slike spørsmål eller tvister som bringes inn for de alminnelige domstoler, og det er ikke holdepunkter for at utvalgets forslag her vil medføre noen endring. Det bemerkes for øvrig at i den grad domstolene skal treffe avgjørelser i tilknytning til en voldgiftssak, bør det kreves et gebyr for dette som gjennomsnittlig gir dekning for det arbeid domstolen har. Regelen i tvistemålsloven § 465 annet ledd, om at et eksemplar av voldgiftsdommen skal innsendes til den stedlige domstol, er ikke videreført i lovutkastet. Det får neppe noen merkbar betydning for domstolene, i det regelen i dag bare etterleves i liten grad.

Utvalget tilføyer at det heller ikke kan se at lovutkastet økonomisk eller på annen måte vil ha negative konsekvenser for parter i voldgiftssaker. Det er ikke lagt opp til en prosess som gjennomsnittlig vil bli mer omfattende eller kostbar enn den som følger av tvistemålsloven kapittel 32. Lovutkastet åpner for en proporsjonal og kostnadseffektiv behandling. Generelt vil det også for en del parter være en fordel å ha en lov som er bygget opp etter mønster av UNCITRALs modellov.