Del 3
Bemerkninger til de enkelte bestemmelser i lovutkastet

1 Alminnelige bestemmelser

§ 1-1 Anvendelsesområde

(1) Denne lov kommer til anvendelse på voldgift som etter § 5-3 finner sted i Norge. Den får anvendelse også hvor voldgift følger av lov.

(2) Kapittel 9 kommer også til anvendelse på utenlandske voldgiftsavgjørelser.

§ 1-1(1) angir at loven kommer til anvendelse på voldgift som finner sted i Norge. Dette omfatter både nasjonale og internasjonale tvister. Voldgiftsloven gjelder også for de få tilfeller hvor voldgift følger av lov, med mindre det i den aktuelle lov er gitt bestemmelser om noe annet. Voldgift som finner sted i utlandet faller utenfor lovens generelle anvendelsesområde. Ved anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer gjelder imidlertid kapittel 9, jf. (2).

Se også II.8.2.

§ 1-2 Forholdet til domstolene

(1) Domstolene har ingen kompetanse i tvister som hører under voldgiftsbehandling ut over det som følger av denne lov. Med domstolene menes i denne lov de alminnelige domstoler.

(2) I de tilfeller domstolene er tillagt kompetanse, er den domstol kompetent som tvisten kunne vært anlagt for dersom det ikke forelå en voldgiftsavtale. Den domstol som først har fått med saken å gjøre, skal behandle senere begjæringer til domstolene. Bevissikring kan også foregå ved annen domstol.

(3) Reglene i lov om tvisteløsning kommer til anvendelse på domstolenes befatning med saken dersom ikke annet fremgår av denne lov. Behandlingen i domstolen er normalt skriftlig. Muntlig forhandling holdes når hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål. Søksmål om tilsidesettelse av en voldgiftsdom etter kapittel 8 behandles etter tvisteloven kapittel 9 eller 10.

§ 1-2 regulerer de alminnelige domstolers kompetanse i tvister som hører under voldgiftsbehandling. Tvistemålsloven har ikke en slik uttrykkelig bestemmelse, men den foreslåtte regelen svarer i det vesentlige til gjeldende rett.

Etter (1) har ikke de alminnelige domstoler kompetanse til å behandle tvister som omfattes av en voldgiftsavtale, med mindre dette følger av voldgiftsloven. Dette er i samsvar med modelloven artikkel 5. Domstolene er imidlertid gitt kompetanse gjennom flere bestemmelser i voldgiftsloven.

I de tilfeller der de alminnelige domstoler har kompetanse etter voldgiftsloven, angir (2) hvilken domstol som er kompetent. Bestemmelsen har sin parallell i modelloven artikkel 6. Kompetent domstol er den domstol som tvisten ville kunne vært brakt inn for dersom det ikke forelå en voldgiftsavtale. Dette kan være flere domstoler. Den som fremmer den aktuelle begjæringen, kan da velge mellom disse domstolene. Hvis en domstol har behandlet en begjæring, er det denne domstolen som også skal behandle senere begjæringer. Bevissikring kan foretas ved annen domstol, f.eks. domstolen på stedet der vitnet som skal avgi forklaring ved bevisopptak bor.

Noen land har lagt oppgavene for de alminnelige domstoler til den regulære anneninstans. Det kan gjelde generelt eller være begrenset til visse spørsmål, som f.eks. ugyldighetssøksmål. I Sverige må ugyldighetssøksmål fremmes for hovrätten, og hovrättens dom kan ikke ankes, jf. lag om skiljeförfarande 43 §. Bakgrunnen for det er blant annet at også domstolsbehandlingen skal gå hurtig, jf. Prop 1998/99:35 side 171 flg.

Utvalget finner av flere grunner ikke å burde foreslå en slik ordning i Norge. For det første kan ikke minst ugyldighetssøksmålene reise kompliserte faktiske og rettslige spørsmål, slik at mulghet for behandling bare i én instans ikke blir tilstrekkelig betryggende. Dersom det ikke skulle knytte seg tvil til avgjørelsen av et ugyldighetssøksmål, vil for øvrig situasjonen ofte kunne være at lagmannsretten vil kunne nekte en anke fordi det er klart at anken ikke vil føre frem, se utkast til tvistelov § 11-13(2).

En annen viktig grunn er at helt eller delvis å legge kompetansen for de alminnelige domstoler til lagmannsretten i stedet for til tingretten, ville innebære en prioritering av voldgiftssakene sammenliknet med andre tvister for de ordinære domstoler. En slik prioritering kan etter utvalgets mening ikke begrunnes. Hvis tvister om ugyldighet av voldgiftsdommer skulle bringes inn for lagmannsretten i første instans, ville det også bli et press for at en anke skal bli fremmet for Høyesterett. Her som ellers i saker hvor Høyesterett har vært første ankeinstans, vil det lett få som resultat at tvister som ikke bør bli behandlet i Høyesterett, likevel fremmes, med de konsekvenser det får for Høyesteretts mulighet for å behandle andre saker hvor det av hensyn til rettsavklaring og rettsutvikling er behov for å få Høyesteretts avgjørelse.

Etter (3) første punktum får reglene i tvisteloven anvendelse på domstolens behandling. Unntak fra dette følger både av (3) og av andre bestemmelser i loven. Er det snakk om å fullbyrde en voldgiftsdom etter kapittel 9, vil saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven supplere reglene i kapittel 9.

Etter (3) annet punktum er behandlingen i domstolene normalt skriftlig. Det vil være prosessuelle spørsmål som forelegges domstolene. Også i saker for de vanlige domstoler vil slike spørsmål regulært bli behandlet skriftlig. Skriftlig behandling vil ofte være rask og dermed bidra til at domstolens befatning med saken ikke unødig sinker voldgiftssaken. Muntlig forhandling skal likevel holdes dersom det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og rettferdig rettergang, jf. tredje punktum. Det kan være tilfellet hvor saken reiser kompliserte faktiske og rettslige spørsmål, hvor avgjørelsen har særlig stor betydning for partene eller saken reiser prinsipielle spørsmål. Domstolen kan bestemme at den muntlige forhandlingen skal begrenses til enkeltspørsmål eller enkeltkrav, jf. fjerde punktum. Det kan være ett enkelt rettslig eller faktisk spørsmål som er komplisert og viktig. Da vil det være naturlig å begrense den muntlige forhandlingen til dette spørsmålet.

(3) femte punktum bestemmer at de regler som gjelder for domstolenes behandling av saker i første instans, kommer til anvendelse på ugyldighetssøksmål. Normalt vil behandlingen skje etter tvisteloven kapittel 9. Kapittel 10 om småkravsprosess vil imidlertid som hovedregel gjelde hvis tvistegjenstandens verdi er 2 G eller mindre, se tvisteloven § 10-1.

§ 1-3 Adgangen til å fravike lovens regler ved avtale

(1) Lovens regler om voldgiftsrettens oppnevnelse og sammensetning, og om voldgiftsrettens saksbehandling og avgjørelser i kapittel 3 til 7, kan fravikes ved avtale med mindre annet er bestemt.

(2) Regler om domstolenes befatning med voldgiftssaker kan ikke fravikes.

Det er et særtrekk ved behandlingsreglene - og i det hele et grunnleggende prinsipp ved voldgift - at partene har stor frihet til ved avtale å bestemme hvordan tvisten skal behandles. I en rekke av reglene i modelloven er det angitt at de kan fravikes ved avtale. Avtalefriheten er så vidtgående at det teknisk sett er enklere å fastsette denne dels gjennom et par generelle regler, og så ha noen få unntak fra hovedreglene i de enkeltbestemmelser der dette er aktuelt. Tvistemålsutvalget har valgt en slik tilnærming, som altså teknisk sett innebærer en annen løsning enn modellovens, men som ikke gir andre løsninger med hensyn til hva det er avtalefrihet om. Utvalgets forslag innebærer den samme avtalefrihet. Denne løsningen gir mulighet for å utarbeide et noe enklere regelsett. Som påpekt under I.2.8, har ikke utvalget sett dette valget av teknikk som vesentlig i forhold til det å få voldgiftsloven anerkjent av UNCITRAL som en modellov.

Etter § 1-3(1) kan reglene i kapittel 3 til 7 fravikes ved avtale med mindre annet er bestemt. Slik annen bestemmelse følger av § 1-3(2) som gir et mer generelt unntak fra hovedregelen om avtalefrihet. Unntak i kapitlene 3 til 7 er gitt i § 3-3(3), § 4-1(5), § 5-1, § 6-6(5) og § 6-8(5).

Det at det er avtalefrihet, er imidlertid ikke det samme som at denne i alle situasjoner er ubegrenset. § 5-1 vil f.eks. helt generelt være et hinder for avtaler som vil favorisere den ene part ved voldgiftsbehandlingen, i forhold til den annen. Det er også regler det er vanskelig å tenke seg at partene i det hele kan ha noe fornuftig ønske om å fravike ved avtale, f.eks. § 6-4(2). Avtalen må gjelde alle partene i saken. Et særtilfelle er 7-1(1) og (2) og 7-3, der også voldgiftsdommerne må være med i avtalen.

Etter (2) kan ikke reglene om domstolenes befatning med voldgiftssaker fravikes. I det ligger det at partene ikke kan avtale at de regler som en gir en part adgang til å fremme begjæringer for de alminnelige domstoler, f.eks. i forbindelse med opprettelse av voldgiftsretten, ved innsigelser mot en voldgiftsdommer eller ved bevisinnhenting, ikke skal gjelde eller ha et annet virkeområde. Partene kan heller ikke ved avtale gi avvikende bestemmelser om hvordan domstolene skal behandle de begjæringer som fremmes. (2) er ikke knyttet opp til kapitlene 3 til 7, men gjelder helt generelt.

Adgangen etter (1) til å avtale unntak fra lovens regler er altså begrenset til å gjelde kapitlene 3 til 7. For lovens øvrige kapitler gjelder ingen hovedregel om avtalefrihet. For en rekke av bestemmelsene i de andre kapitlene ville det for øvrig følge av (2) at det ikke kunne fravikes ved avtale. Men uansett (2), må det ved disse kapitlene være særlig bestemt at de kan fravikes, for at det kan skje. Adgang til ved avtale å fravike reglene i de øvrige kapitler, er gitt i § 1-5(4), § 2-2(2) og 8-3(3).

§ 1-4 Tap av retten til å fremme innsigelse

En part som kjenner eller burde kjent til at voldgiftsbehandlingen ikke er i samsvar med fravikelige bestemmelser i denne lov eller med voldgiftsavtalen, må fremsette innsigelse om dette innen de frister som er oppstilt, og dersom ikke slik frist er oppstilt, uten unødig opphold. I motsatt fall kan innsigelsen ikke gjøres gjeldende.

Bestemmelsen avskjærer adgangen til å gjøre innsigelser gjeldende dersom de ikke blir fremsatt innen de frister som er oppstilt. Den får anvendelse både ved voldgiftsrettens og de alminnelige domstolers behandling av saken. Bestemmelsen bygger i stor grad på modelloven artikkel 4. Partene kan ikke direkte fravike regelen ved avtale. Mer indirekte vil partene likevel kunne redusere virkningen av § 1-4 ved å avtale romslige frister.

Det er en forutsetning for at en innsigelse skal gå tapt etter denne bestemmelsen, at parten kjenner eller burde kjenne til det forhold som danner grunnlag for innsigelsen. At også forhold som en part burde kjenne til omfattes, er en utvidelse i forhold til modellovens regulering, jf. Binder side 39. Det er bare innsigelser om at voldgiftsbehandlingen ikke er i samsvar med voldgiftsavtalen eller fravikelige bestemmelser i loven, som kan prekluderes. Innsigelser om at voldgiftsbehandlingen er i strid med ufravikelige bestemmelser i loven, kan ikke prekluderes etter bestemmelsen.

Innsigelse om at voldgiftsbehandlingen ikke er i samsvar med voldgiftsavtalen, kan som nevnt gå tapt. Med voldgiftsavtalen menes i denne sammenheng ikke bare avtalen om at tvisten skal behandles ved voldgift, men også avtaler om hvordan behandlingen skal gjennomføres. Tilsvarende gjelder etter modelloven artikkel 4, jf. Binder side 37 - 38.

For at en innsigelse ikke skal gå tapt, er det et vilkår at den er fremmet innen den frist som er oppstilt, eller i mangel av en slik frist, uten unødig opphold. Frister kan være oppstilt enten i loven eller i avtale mellom partene. Hvorvidt en innsigelse er fremsatt uten unødig opphold, beror på en konkret vurdering. Utgangspunktet er at en part må fremsette innsigelsen når vedkommende har oversikt over de faktiske forhold som gir grunnlag for den, dersom ikke særlige grunner er til hinder for det.

Konsekvensen av at en innsigelse ikke er fremsatt innen fristen, er at den ikke kan gjøres gjeldende. Dette innebærer at innsigelsen verken kan gjøres gjeldende under voldgiftsbehandlingen eller i et senere angrep på voldgiftsdommen etter kapittel 8 eller kapittel 9.

§ 1-5 Taushetsplikt og offentlighet

(1) Voldgiftsbehandlingen er unntatt offentlighet og underlagt taushetsplikt. En part kan likevel gi de opplysninger som følger av lovbestemt opplysningsplikt, eller som er nødvendig for å utøve sin rett etter voldgiftsdommen.

(2) Taushetsplikten for voldgiftsdommen opphører én måned etter at den er avsagt. Voldgiftsretten kan bestemme at taushetsplikten ikke skal opphøre, eller at dommen bare skal kunne publiseres i anonymisert form, hvis det er saklig grunn for begrensningen. Begjæring må fremsettes før taushetsplikten opphører. Voldgiftsretten skal treffe avgjørelsen innen én måned fra spørsmålet er brakt inn for den. Mens voldgiftsretten behandler spørsmålet, er voldgiftsdommen underlagt taushetsplikt.

(3) Når en voldgiftsdom ikke er underlagt taushetsplikt, kan den publiseres.

(4) Det kan avtales andre løsninger for offentlighet og taushetsplikt enn det som følger av (1) til (3). En part kan likevel alltid gi opplysninger som nevnt i (1) annet punktum.

Bestemmelsen regulerer i hvilken grad voldgiftsbehandlingen er underlagt taushetsplikt. Spørsmålet er også behandlet under II.8.13. Modelloven har ingen tilsvarende regulering, jf. Binder side 233.

Partene kan avtale i hvilken grad det skal gjelde taushetsplikt og i hvilken grad forhandlingene skal være offentlige. Det eneste unntaket fra dette følger av (1) annet punktum som ikke kan fravikes ved avtale mellom partene, jf. (4). Brudd på taushetsplikten kan tenkes å få sivilrettslige følger.

Utgangspunktet etter (1) første ledd er at voldgiftsbehandlingen er unntatt offentlighet og underlagt taushetsplikt. Voldgiftsbehandlingen omfatter alle forhold knyttet til en voldgiftssak, herunder at voldgiftssak er reist, selve voldgiftsforhandlingene og voldgiftsdommen.

Taushetsplikten er aldri til hinder for at en part kan gi de opplysninger som følger av lovbestemt opplysningsplikt eller som parten må gi for å kunne nyttiggjøre seg dommen. Lovbestemt opplysningsplikt følger av flere regler, blant annet børs- og finanslovgivningen. Parten vil også kunne måtte gjøre dommen kjent for å kunne oppnå den rett som dommen gir, f.eks. i forbindelse med å få dommen anerkjent og fullbyrdet. En parts ønske om gjøre dommen kjent fordi han mener at den gir opplysninger som bør være allment tilgjengelig, må i tilfelle forankres i (2).

I mangel av annen avtale opphører taushetsplikten etter (1) én måned etter at avgjørelsen er avsagt, jf. (2) første punktum. På mange rettsområder er voldgift dominerende. Det er av stor betydning for dem som inngår avtaler på disse områdene eller som her skal rådgi i rettsspørsmål, å ha kunnskap om det rettsstoffet som voldgiftsdommer representerer. Dette er bakgrunnen for regelen om at taushetsplikten opphører når det er gått én måned etter at voldgiftsdommen ble avsagt.

Men regelen om opphør av taushetsplikten for voldgiftsdommer én måned etter avsigelsen, gjelder ikke absolutt. I en del tilfeller vil en eller begge parter ha en beskyttelsesverdig interesse i at dommen ikke blir kjent. Den kan inneholde opplysninger om forretningsmessige eller andre forhold som det for en part er viktig ikke kommer ut. Det kan også være saklige grunner for at partsforholdet ikke skal bli kjent, slik at en offentliggjøring bare skal skje i anonymisert form.

Partene kan før taushetsplikten opphører etter (2) første punktum fremsette begjæring til voldgiftsretten om at taushetsplikten ikke skal opphøre eller at publisering bare kan skje i anonymisert form. Vilkåret er at det foreligger saklig grunn for begrensningen. Etter omstendighetene kan det være riktig å se et krav om at taushetsplikten fortsatt skal gjelde, som et subsidiært krav om anonymisering. Voldgiftsretten må i tilfelle avklare dette dersom den ikke tar til følge kravet om dommen fortsatt skal være undergitt taushetsplikt.

I enkelte saker vil det ikke være mulig å anonymisere dommen på en slik måte at partenes identitet ikke blir kjent. Dette forhindrer ikke publisering dersom dommen er anonymisert så langt som det er rimelig å kreve, med mindre voldgiftsretten har funnet saklig grunn til at taushetsplikten ikke skal opphøre overhodet.

Dersom hensynet til vedkommende part kan ivaretas ved at bare deler av dommen underlegges taushetsplikt, må det kunne bestemmes at de øvrige deler av dommen ikke skal være taushetsbelagt. Dette må imidlertid forutsette at de deler av dommen som kan offentliggjøres, ikke gir et skjevt bilde av saken.

Voldgiftsrettens avgjørelse etter (2) er endelig.

2 Voldgiftsavtalen

§ 2-1 Gjenstand for voldgift

(1) Tvister i rettsforhold partene har fri rådighet over kan avgjøres ved voldgift.

(2) De privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen kan prøves i en voldgiftssak.

Bestemmelsen regulerer hva som kan være gjenstand for voldgift. Problemstillingen er også behandlet under II.8.5. § 2-1(1) tilsvarer regelen i tvistemålsloven § 452 første ledd første punktum.

Det er tvister som er undergitt partenes fri rådighet, som kan være gjenstand for voldgift. Indispositive rettsforhold kan ikke voldgis. Hvilke rettsforhold som er undergitt partenes fri rådighet, følger av de regler som er gitt for den aktuelle type tvist, se nærmere II.8.5.2.

(2) klargjør at voldgiftsretten kan prøve de privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen mellom partene. Det vises til II.8.5.3. Det understrekes at denne bestemmelsen ikke må forstås antitetisk. De privatrettslige virkninger av preseptoriske regler på andre rettsområder, f.eks. immaterialretten, vil også kunne voldgis. Når utvalget har valgt å foreslå en bestemmelse som § 2-1(2), er det fordi spørsmålet om voldgiftsrettens kompetanse i saker som reiser konkurranserettslige spørsmål, internasjonalt sett har voldt særlig tvil.

§ 2-2 Voldgiftsavtalen

(1) Partene kan avtale voldgift for tvister som er oppstått og for alle eller særlige tvister som kan oppstå i et bestemt rettsforhold.

(2) Med mindre annet er avtalt mellom partene i voldgiftsavtalen, følger voldgiftsavtalen med ved overdragelse av det rettsforhold den omfatter.

(3) En part som ikke reiser innsigelse mot voldgiftsrettens adgang til å behandle saken som fastsatt i § 4-1(3), kan ikke senere gjøre gjeldende at voldgift ikke er avtalt.

§ 2-2 omhandler voldgiftsavtalen. Problemstillinger omkring voldgiftsavtalen er drøftet i II.8.6.

Det er ikke krav til skriftlighet eller annen form ved avtaleinngåelsen. Om voldgiftsavtaler i forbrukerforhold, se § 2-3.

En voldgiftsavtale kan bare omfatte rettstvister, jf. (1). I dette ligger at det bare er de tvister som ellers kan bringes inn for domstolene til avgjørelse, som kan voldgis. Både kravet til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon må være oppfylt. Dette samsvarer med de krav som følger av utkast til tvistelov § 1-3, se 8.5.5.

Det er ikke noe vilkår for voldgift at tvisten i mangel av en voldgiftsavtale ville hørt under de ordinære domstoler. Også rettstvister som ellers hører under særdomstoler, kan voldgis. Det er f.eks. adgang til å avtale voldgift i tvister som ville hørt under skjønn.

Partene kan avtale voldgift både for inntrådte rettstvister og for rettstvister som måtte oppstå i fremtiden. En avtale om voldgift for fremtidige rettstvister må imidlertid gjelde et bestemt rettsforhold. Dette innebærer at det ikke kan inngås en voldgiftsavtale som omfatter alle mulige fremtidige rettstvister mellom partene.

Tvister som ikke er omfattet av voldgiftsavtalen, kan ikke bringes inn for voldgiftsretten, heller ikke som motkrav eller som motregningsinnsigelse. Det vises til drøftelsen i II.8.6.8.

§ 2-2(2) regulerer situasjonen der det rettsforhold som omfattes av voldgiftsavtalen blir overdratt. Modelloven inneholder ikke en slik bestemmelse. Ved partssuksesjon følger voldgiftsavtalen med ved overdragelsen av rettsforholdet, med mindre annet er avtalt mellom partene i voldgiftsavtalen. Regelen omfatter enhver form for overdragelse, se nærmere II.8.6.7.

Den innsigelsen at det ikke er inngått en voldgiftsavtale, går tapt dersom parten innlater seg på forhandlinger om sakens realitet uten å gjøre dette gjeldende. Forhandlinger utelukkende om saksbehandlingen, herunder oppnevning av voldgiftsdommere, har derimot ikke en slik virkning, se § 4-1(3), som er gitt tilsvarende anvendelse.

Selv om det ikke fremgår direkte av bestemmelsen, kan en voldgiftsavtale også gi partene rett til å anke en voldgiftsdom inn for en ny voldgiftsrett. Dette er i samsvar med tvistemålsloven § 466. Dersom voldgiftsavtalen inneholder en slik ankeadgang, får reglene i denne lov anvendelse så langt de passer.

§ 2-3 Forbrukerforhold

(1) En voldgiftsavtale der en forbruker er part, skal tas inn i et eget dokument, som kan være elektronisk, og signeres av begge parter.

(2) En voldgiftsavtale inngått før tvisten oppstod, er ikke bindende for forbrukeren. § 2-2(3) gjelder bare dersom forbrukeren innlater seg på forhandlinger for voldgiftsretten etter å ha blitt gjort oppmerksom på at voldgiftsavtalen ikke er bindende.

Bestemmelsen oppstiller særlige begrensninger i adgangen til å inngå voldgiftsavtaler i forbrukerforhold. Modelloven har ikke særregler for forbrukerforhold. Problemstillingen er behandlet nærmere i punkt II.8.5.4.

Regelen gjelder voldgift i forbrukerforhold. Forbrukerbegrepet varierer noe i den materielle lovgivning. Her tas det sikte på avtaleforhold der en forbruker er part. Det er ikke noe krav om at den annen part skal være næringsdrivende. For at en part skal anses som forbruker, kreves det imidlertid at voldgiftsavtalen omhandler en tvist knyttet til varer eller tjenester til personlig bruk for ham. En part er ikke å anse som forbruker dersom tvisten ikke gjelder varer eller tjenester, men eksempelvis gjelder en nabotvist.

Etter (1) er det et strengt skriftlighetskrav for voldgiftsavtaler der en forbruker er part. Formkravet til en slik voldgiftsavtale er at den er tatt inn i et eget dokument, som kan være skriftlig eller elektronisk, og som er signert av begge parter. Partene kan signere på tradisjonell måte eller ved hjelp av elektroniske signaturer.

En voldgiftsavtale der en forbruker er part kan ikke omfatte fremtidige rettstvister, jf. (2). Avtale om voldgift kan bare inngås etter at tvisten er oppstått. Det unntaket fra formkravet som følger av § 2-2(3), gjelder bare dersom forbrukeren er gjort oppmerksom på at voldgiftsavtalen ikke er bindende for ham. Det er uten betydning hvem som har gjort forbrukeren oppmerksom på dette.

§ 2-4 Saksanlegg for domstolene

(1) Domstolene skal avvise søksmål om rettsforhold som er omfattet av en voldgiftsavtale, dersom en part begjærer avvisning senest samtidig med at parten går inn på sakens realitet. Domstolen skal fremme saken hvis den finner at voldgiftsavtalen er ugyldig eller av andre grunner ikke kan gjennomføres.

(2) Hvis voldgiftssak er innledet etter § 5-4 når søksmål anlegges, skal saken bare fremmes dersom domstolen finner det klart at voldgiftsavtalen er ugyldig eller av andre grunner ikke kan gjennomføres.

(3) Selv om søksmål verserer for domstolene, kan voldgiftsretten starte eller fortsette voldgiftsbehandlingen, og også avgjøre tvisten.

Bestemmelsen omhandler situasjonen der en tvist som omfattes av en voldgiftsavtale blir brakt inn for de alminnelige domstolene. Innholdet i bestemmelsen har likhetstrekk med det som følger av tvistemålsloven § 452 tredje ledd. Modelloven artikkel 8 har i stor grad en tilsvarende regulering.

En voldgiftsavtale har den konsekvens at domstolene skal avvise søksmål om rettsforhold som er omfattet av avtalen, dersom en part krever dette senest når han går inn på sakens realitet, jf. (1). Domstolen kan ikke avvise et søksmål med denne begrunnelsen på eget initiativ. Med hensyn til spørsmålet om når en part anses for å ha gått inn på sakens realitet, vises til bemerkningene til § 4-1(3).

Konsekvensen av at en part ikke krever søksmålet avvist innen fristen, er at domstolen anses kompetent til å behandle og avgjøre tvisten. Denne kompetansen må også gjelde for krav det ville vært naturlig å trekke inn i saken dersom tvisten hadde blitt avgjort ved voldgift. Fremtidige tvister under voldgiftsavtalen må imidlertid parten kunne kreve avgjort ved voldgift. Det at parten unnlater å kreve avvisning, vil normalt ikke kunne forstås som et avkall på retten til voldgift også i fremtidige saker.

Selv om en part krever avvisning, skal domstolen likevel fremme saken dersom den finner at voldgiftsavtalen er ugyldig. Om voldgiftsavtalen er ugyldig, vil bero på de materielle rettsreglene som kommer til anvendelse. Saken skal også fremmes hvis voldgiftsavtalen av andre grunner ikke kan gjennomføres. Det kan f.eks. være bestemmelser om sammensetningen av voldgiftsretten som ikke lar seg gjennomføre. Konkrete personer er i avtalen angitt som voldgiftsdommere, og en eller flere av disse vil ikke kunne påta seg oppdraget. Hvis ikke voldgiftsavtalen i et slikt tilfelle må forstås på den måten at det i stedet skal utpekes andre, vil ikke voldgift kunne gjennomføres.

Domstolens prøving er betinget av at en part påberoper seg den aktuelle ugyldighetsgrunn eller det forhold som medfører at voldgiftsavtalen ellers ikke kan gjennomføres. Domstolen skal imidlertid på eget initiativ prøve hvorvidt tvisten i det hele tatt kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett og om voldgiftsavtalen virker støtende på rettsordenen (ordre public).

Dersom voldgiftssak allerede er innledet når søksmål anlegges, skal domstolen bare fremme saken om det er klart at voldgiftsavtalen er ugyldig eller av andre grunner ikke kan gjennomføres, jf. (2). Denne begrensningen har sammenheng med at når voldgiftssak er innledet, er det voldgiftsretten som i utgangspunktet skal ta stilling til sin kompetanse. Der voldgiftssak blir innledet etter at søksmål er reist, men før domstolen har tatt stilling til avvisningsspørsmålet, gjelder ikke denne særlige regelen.

Selv om søksmål verserer for domstolene, kan voldgiftsbehandlingen starte eller fortsette dersom den allerede er startet, jf. (3). Voldgiftsdom kan også avsies. Lovgrunner er for å unngå at søksmål anlegges for å trenere voldgiftsbehandlingen. I mangel av enighet mellom partene avgjør voldgiftsretten om behandlingen skal fortsette. Adgangen til å fortsette behandlingen for voldgiftsretten gjelder også der en domstol har besluttet å fremme saken, så lenge tvisten for domstolen ikke er rettskraftig avgjort.

Det vises også til II.8.7.

§ 2-5 Midlertidig sikring

Domstolene kan beslutte bruk av midlertidig sikring etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15 selv om en tvist hører under voldgift.

Bestemmelsen omhandler midlertidig sikring besluttet av domstolene. Den kan ikke fravikes ved avtale mellom partene, jf. § 1-3 og bemerkningene til bestemmelsen. Regelen er i samsvar med det som følger av gjeldende rett, men det er ikke inntatt en slik uttrykkelig regel i tvistemålsloven. Modelloven har en parallell bestemmelse i artikkel 9.

En part kan etter de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15 begjære midlertidig sikring selv om det foreligger en voldgiftsavtale. Forutsetningsvis følger at en part ikke mister retten til å påberope voldgiftsavtalen som et rettergangshinder selv om midlertidig sikring er begjært hos domstolene.

Voldgiftsretten kan ikke beslutte midlertidig sikring etter tvangsfullbyrdelsesloven. Om voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak, se § 4-2.

3 Voldgiftsretten

§ 3-1 Antall voldgiftsdommere

Voldgiftsretten består av tre dommere.

Bestemmelsen fastslår at antall voldgiftsdommere i utgangspunktet er tre. Spørsmålet er behandlet i II.8.8.2.

Bestemmelsen tilsvarer tvistemålsloven § 454 første ledd og modelloven artikkel 10.

Partene kan avtale antallet voldgiftsdommere. Det er ingen begrensninger med hensyn til hvilket antall som kan avtales, herunder partall. Gjelder tvisten små verdier, vil det fort kunne gjøre behandlingen uforholdsmessig kostbar med tre dommere. Som påpekt i § 8 8.2 vil det da være praktisk å avtale at det bare skal være én dommer.

§ 3-2 Oppnevnelse av voldgiftsretten

(1) Voldgiftsdommerne skal være upartiske og uavhengige av partene og være kvalifisert for vervet. Partene skal såvidt mulig oppnevne voldgiftsretten i fellesskap.

(2) Skal voldgiftsretten ha tre medlemmer, og partene ikke blir enige om sammensetningen, oppnevner hver part ett medlem. Fristen er én måned etter at parten mottok anmodning om oppnevnelse. Disse medlemmene oppnevner i fellesskap voldgiftsrettens leder innen én måned.

(3) Hvis voldgiftsretten ikke lar seg etablere i henhold til avtalen eller (2), kan hver av partene kreve at domstolen oppnevner den eller de voldgiftsdommere som mangler. Oppnevnelsen kan ikke ankes.

Innledningsvis har § 3-2 en bestemmelse om at voldgiftsdommerne skal være upartiske og uavhengige og ha de nødvendige kvalifikasjoner for vervet. Denne bestemmelsen gir grunnvilkårene for hvem som kan oppnevnes. Den viktigste delen av bestemmelsen er imidlertid at den angir oppnevnelsesprosedyren for voldgiftsretten, se også II.8.8.3. Den er mer detaljert og avviker også på enkelte punkter fra tvistemålsloven §§ 454 første ledd og 455. Paragrafen har viktige elementer fra modelloven artikkel 11.

Utvalget har som prinsipal løsning at partene i fellesskap skal oppnevne hele voldgiftsretten. Det er en fordel om partene kan bli enige om voldgiftsretten i sin helhet. Den får da generelt en mindre partstilknytning og et større preg av uavhengighet enn hvor partene oppnevner hver sin dommer, som så oppnevner den tredje. Hvis partene ikke blir enige, mener imidlertid utvalget at man nettopp bør falle tilbake på denne måten - hver av partene oppnevner en voldgiftsdommer som så oppnevner den tredje. Dersom man i stedet skulle tenke seg en lovfestet ordning med at domstolene eller en institusjon i stedet skulle oppnevne voldgiftsretten hvis partene ikke ble enige, ville det føre til at det helt sentrale element med innflytelse fra partene på voldgiftsrettens sammensetning, ville bli borte.

For de tilfeller hvor partene eller andre som etter voldgiftsavtalen skal oppnevne en eller flere dommere til voldgiftsretten, og ikke gjør det innen de frister som er fastsatt, kan en part kreve at domstolene gjør dette. Men domstolen skal da bare reparere den mangel som foreligger. Er det en av partene som ikke har oppnevnt voldgiftsdommer, er det bare denne dommeren domstolen skal oppnevne og ikke hele voldgiftsretten.

§ 3-2(1) første punktum om kvalifikasjonskrav gjelder uansett hvem som oppnevner voldgiftsdommerne. Når domstolen skal oppnevne, må den gi partene mulighet for å komme med forslag til voldgiftsdommere. Domstolen kan også innhente forslag fra partene, men i denne sammenheng bør den være særlig oppmerksom på kravet om at dommerne skal være upartiske og uavhengige. Domstolens oppnevnelse av voldgiftsdommere kan ikke ankes. Det er for å sikre at voldgiftsretten blir etablert hurtig. Innsigelser mot de oppnevnte voldgiftsdommerne kan imidlertid fremmes på vanlig måte etter at voldgiftsretten er etablert.

§ 3-3 Innsigelsesgrunner mot voldgiftsdommere

(1) Den som blir kontaktet om mulig oppnevnelse som voldgiftsdommer, skal uoppfordret opplyse om forhold som kan være egnet til å skape berettiget tvil om upartiskhet eller uavhengighet. En voldgiftsdommer skal fra oppnevnelsen og gjennom hele voldgiftsbehandlingen, straks gi opplysninger til partene om nye slike forhold.

(2) Innsigelse kan bare gjøres gjeldende mot en voldgiftsdommer dersom det foreligger forhold som skaper berettiget tvil om voldgiftsdommerens upartiskhet eller uavhengighet, eller dersom dommeren ikke har kvalifikasjoner som avtalt mellom partene. Mot en voldgiftsdommer som parten har deltatt i oppnevnelsen av, kan det bare gjøres gjeldende innsigelse på grunn av forhold som parten er blitt kjent med etter at oppnevnelsen er foretatt.

(3) Bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale.

Bestemmelsen bygger på modelloven artikkel 12. Problemstillingen er også behandlet i punkt II.8.8.4.

§ 3-3(1) pålegger den som blir kontaktet om et mulig voldgiftsoppdrag, en opplysningsplikt om forhold som kan være egnet til å skape berettiget tvil sin upartiskhet eller uavhengighet. Vedkommende skal opplyse om alle forhold som kan tenkes å gi grunnlag for en diskusjon om habiliteten, selv om det er tvilsomt om forholdet medfører inhabilitet. Den mulige voldgiftsdommeren må selv sørge for å informere partene. Det er ikke tilstrekkelig at partene har fått informasjonen fra andre kilder. Plikten til å informere foreligger både før vedkommende er oppnevnt og gjennom hele voldgiftssaken. Vedkommende trenger selvfølgelig ikke gi opplysninger dersom det er klart at oppdraget er uaktuelt. Da kan oppdraget avslås uten opplysninger som nevnt.

(1) gir ikke anvisninger på sanksjoner knyttet til manglende overholdelse av opplysningsplikten. Det forhold at en voldgiftsdommer har fortiet opplysninger, kan imidlertid tas i betraktning ved vurderingen av om vedkommende er upartisk og uavhengig, og kan også få betydning for krav på godtgjørelse for oppdraget og etter omstendighetene medføre et erstatningsansvar.

(2) regulerer når en voldgiftsdommer ikke kan gjøre tjeneste i saken. Etter (2) er voldgiftsdommeren ugild dersom det foreligger forhold som skaper berettiget tvil om hans upartiskhet eller uavhengighet eller dersom dommeren ikke har kvalifikasjoner som avtalt mellom partene. Andre innsigelser kan ikke gjøres gjeldende. For kravet om kvalifikasjoner for dommeren, er det en liten forskjell til § 3-2(1) første punktum. Det er her et helt generelt krav om at dommeren må være kvalifisert. Etter § 3-3 er det bare det forhold at «dommeren ikke har kvalifikasjoner som avtalt mellom partene», som kan gjøres gjeldende som innsigelse mot en dommer og etter § 3-4 gi grunnlag for å få satt en oppnevnelse til side. Det er naturlig å knytte muligheten for å reise innsigelse til det som er avtalt om kvalifikasjoner, ellers vil det kunne legges opp til en mulighet for innsigelser som i atskillig grad vil kunne trenere etableringen av voldgiftsretten. En annen sak er at selv om det ikke er noen uttrykkelig avtale om kvalifikasjoner, kan disse for en som foreslås som voldgiftsdommer være så åpenbart utilstrekkelige at det vil stride mot enhver fornuftig forutsetning om hvem som skal kunne være voldgiftsdommer. Hvis det er strid med slike åpenbare forutsetninger, må det gi grunnlag for innsigelse, selv om kvalifikasjonskravene ikke er nedfelt uttrykkelig i avtalen om voldgift.

§ 3-3(2) er ny, men innholdsmessig svarer den langt på vei til tvistemålsloven § 456 første ledd. Etter § 456 første ledd får reglene i domstolloven §§ 106 til 108 direkte anvendelse gjennom henvisningen til de habilitetskrav som gjelder for dommere. Etter utkastet § 3-3(2) kan reglene i domstolloven ikke anvendes direkte. De fleste typetilfeller etter domstolloven §§ 106 og 107 må imidlertid også lede til berettiget tvil om at voldgiftsdommeren er upartisk og uavhengig. Det samme gjelder når dommeren ville vært inhabil etter domstolloven § 108 på grunn av «andre særegne omstendigheter».

En part kan ikke gjøre gjeldende innsigelse mot en dommer som vedkommende har deltatt i oppnevnelsen av, når innsigelsen knytter seg til forhold parten var kjent med ved oppnevnelsen, jf. (2) annet punktum. Dette er for å sikre fremdriften i voldgiftssaken. En part anses for å ha deltatt i oppnevnelsen av en voldgiftsdommer også i andre tilfeller enn der parten selv eller sammen med de andre partene oppnevner dommeren. En part som har foreslått vedkommende oppnevnt, eller som har gitt sin tilslutning til at han oppnevnes, har «deltatt i oppnevnelsen» av ham.

§ 3-4 Behandling av innsigelse mot en voldgiftsdommer

(1) Innsigelse mot en voldgiftsdommer skal begrunnes og fremsettes skriftlig overfor voldgiftsretten innen to uker etter at parten fikk kjennskap til oppnevnelsen av dommeren og de omstendigheter som innsigelsen bygger på. Voldgiftsretten avgjør innsigelsen, med mindre dommeren trekker seg eller den annen part sier seg enig i innsigelsen.

(2) Dersom en innsigelse etter (1) eller (2) ikke blir tatt til følge, kan den part som har fremmet innsigelsen bringe spørsmålet inn for domstolene innen én måned fra melding ble mottatt om at innsigelsen ikke ble tatt til følge. Domstolen avgjør spørsmålet ved kjennelse. Innsigelsen kan ikke senere brukes som ugyldighetsgrunn eller som innsigelse mot anerkjennelse eller fullbyrdelse. Voldgiftsretten, inkludert den voldgiftsdommer som det er rettet innsigelse mot, kan fortsette voldgiftsbehandlingen og avgjøre tvisten selv om spørsmålet verserer for domstolene.

§ 3-4 angir hvordan en innsigelse mot en voldgiftsdommer skal behandles. Bestemmelsen er ny og bygger i stor grad på modelloven artikkel 13. Den har enkelte likhetstrekk med tvistemålsloven § 456. Problemstillingen er behandlet i II.8.8.4.

I mangel av annen avtale, skal en begrunnet innsigelse fremsettes skriftlig overfor voldgiftsretten innen to uker etter at parten fikk kjennskap til oppnevnelsen av den aktuelle dommeren og de forhold som foranlediger innsigelsen, jf. (1). En part kan unnlate å fremme en innsigelse selv om det foreligger omstendigheter som omfattes av § 3-3(2). En prøving av spørsmålet forutsetter at en av partene krever dette. Med mindre dommeren trekker seg frivillig eller de øvrige partene er enig i innsigelsen, avgjør voldgiftsretten spørsmålet. Den voldgiftsdommer som det er reist innsigelse mot, deltar også i behandlingen. Dersom voldgiftsretten består av én dommer, skal vedkommende derfor selv avgjøre spørsmålet.

Den part som fremsatte innsigelsen, kan bringe den inn for domstolene innen én måned om innsigelsen ikke blir tatt til følge, jf. (2) første punktum. I motsetning til modelloven er ikke domstolenes behandling av saken begrenset til én instans.

Dersom innsigelsen blir tatt til følge av voldgiftsretten, er denne avgjørelsen endelig og kan ikke bringes inn for domstolene.

Vilkåret for å bringe innsigelsen inn for domstolene, er altså at den ikke ble tatt til følge av voldgiftsretten. Denne adgangen til å bringe innsigelsen inn for domstolene, vil gjelde ikke bare der voldgiftsretten har prøvd innsigelsen, men også hvor voldgiftsretten har avvist den, f.eks. fordi den er fremsatt for sent. Domstolen må i et slikt tilfelle først ta stilling til avvisningsgrunnen. Dersom den finner at det ikke var grunnlag for å avvise innsigelsen, må den prøve innsigelsen mot voldgiftsdommeren.

§ 3-5 Manglende oppfyllelse av en voldgiftsdommers oppdrag

(1) Dersom det blir rettslig eller faktisk umulig for en voldgiftsdommer å oppfylle sitt oppdrag, eller en voldgiftsdommer av andre grunner unnlater å handle uten unødig opphold, opphører oppdraget hvis voldgiftsdommeren trekker seg eller partene er enige om at oppdraget skal opphøre. I motsatt fall kan hver av partene kreve at domstolene avgjør spørsmålet om de nevnte grunner foreligger og oppdraget dermed skal opphøre. Domstolens beslutning kan ikke ankes.

(2) Dersom en voldgiftsdommer trekker seg eller partene er enige om at oppdraget skal opphøre etter denne bestemmelsen eller § 3-4(1), innebærer dette ikke noen godkjennelse av holdbarheten av grunnlaget for innsigelsen etter denne bestemmelsen eller etter § 3-3(2).

Bestemmelsen omhandler situasjonen der en voldgiftsdommer ikke oppfyller oppdraget sitt. Den bygger på modelloven artikkel 14. Spørsmålet er kommentert nærmere i punkt II.8.8.5. Bestemmelsen har likhetstrekk med tvistemålsloven § 457.

(1) angir praktisk viktige tilfeller der en voldgiftsdommers oppdrag ikke blir oppfylt. Det vil blant annet være hvor det blir rettslig eller faktisk umulig for vedkommende å oppfylle oppdraget, eller hvis dommeren av andre grunner unnlater å handle uten opphold. En dommer anses for å ha unnlatt å handle både hvor vedkommende helt lar være å foreta seg noe i saken og der handlemåten er av en slik karakter at det er naturlig å likestille den med en unnlatt handling. Dommeren har plikt til å gjøre det han skal i saken uten unødig opphold.

Bestemmelsen inneholder ikke en uttømmende oppregning av de tilfeller hvor en voldgiftsdommers oppdrag opphører. Partene kan når som helst under saken avtale at dommerens oppdrag skal opphøre. Opphør av oppdraget vil også skje hvor dommeren trekker seg, uansett hva grunnen til det er. At det kan oppstå krav på godtgjøring eller erstatning dersom oppdraget tilbakekalles eller voldgiftsdommeren trekker seg uten rimelig grunn, er en annen sak.

(2) er parallell med modelloven artikkel 14(2). Den kan f.eks. få betydning der en av partene vil kreve erstatning av en voldgiftsdommer fordi oppdraget er misligholdt.

§ 3-6 Oppnevnelse av ny voldgiftsdommer

(1) I de tilfeller voldgiftsdommerens oppdrag opphører etter §§ 3-4 eller 3-5, voldgiftsdommeren trekker seg av annen grunn, partene avtaler å tilbakekalle oppnevnelsen eller i andre tilfeller der oppdraget opphører, skal en ny voldgiftsdommer oppnevnes etter de regler som ble benyttet ved oppnevnelse av den voldgiftsdommeren som ble skiftet ut.

(2) Alle tidligere voldgiftsforhandlinger som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget, gjentas dersom en ny voldgiftsdommer oppnevnes.

Bestemmelsen gjelder spørsmålet om oppnevnelse av ny voldgiftsdommer der en voldgiftsdommers oppdrag opphører før voldgiftssaken er avsluttet. Problemstillingen er behandlet i II.8.8.6.

§ 3-6(1) svarer til modelloven artikkel 15 og angir at en ny voldgiftsdommer skal oppnevnes etter de regler som ble benyttet ved oppnevnelsen av den voldgiftsdommeren som ble skiftet ut. Dette gjelder i alle situasjoner der en voldgiftsdommer fratrer.

(2) slår fast at alle tidligere voldgiftsforhandlinger som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget, skal gjentas dersom det blir oppnevnt en ny dommer. Dette innebærer at forhandlinger knyttet til prosessuelle spørsmål ikke trenger å gjentas. Voldgiftsretten avgjør hvorvidt en forhandling utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget eller ikke. Modelloven har ingen utrykkelig regulering av dette.

4 Voldgiftsrettens kompetanse

§ 4-1 Voldgiftsrettens avgjørelse av egen domsmyndighet

(1) Voldgiftsretten avgjør spørsmål om sin egen domsmyndighet, herunder innsigelser knyttet til eksistensen eller gyldigheten av voldgiftsavtalen.

(2) Ved anvendelsen av denne bestemmelse skal en voldgiftsavtale som utgjør en del av en kontrakt, anses som en selvstendig avtale uavhengig av de andre deler av kontrakten. En avgjørelse av voldgiftsretten om at kontrakten er ugyldig, medfører ikke i seg selv at voldgiftsavtalen er ugyldig.

(3) Innsigelse om at voldgiftsretten mangler domsmyndighet til å avgjøre saken eller kravet, må gjøres gjeldende senest i partens første innlegg til realiteten i kravet. Voldgiftsretten kan tillate at innsigelser mot dens domsmyndighet fremmes på et senere tidspunkt dersom parten ikke er vesentlig å bebreide for at innsigelsen ikke ble fremsatt tidligere. En part blir ikke avskåret fra å fremme slik innsigelse ved å delta i oppnevnelsen av voldgiftsretten.

(4) Voldgiftsretten kan behandle innsigelser mot dens domsmyndighet enten under voldgiftsbehandlingen eller i voldgiftsdommen som avgjør tvisten. Dersom voldgiftsretten under voldgiftsbehandlingen avgjør at den har domsmyndighet, kan hver av partene, innen én måned fra avgjørelsen ble mottatt, bringe spørsmålet inn for domstolene som avgjør det ved kjennelse. Voldgiftsretten kan fortsette voldgiftsbehandlingen og avgjøre tvisten selv om spørsmålet verserer for domstolene.

(5) Bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale.

§ 4-1 regulerer voldgiftsrettens adgang til å avgjøre sin egen domsmyndighet, og bygger i det vesentlige på modelloven artikkel 16. Bestemmelsen svarer til det som følger av gjeldende rett. Spørsmålet er behandlet nærmere under II.8.7.2 til II.8.7.4.

Av (1) fremgår at voldgiftsretten avgjør spørsmål om sin egen domsmyndighet. Voldgiftsretten kan prøve ethvert spørsmål knyttet til domsmyndigheten. Dette omfatter blant annet innsigelser om at det ikke foreligger en voldgiftsavtale, at voldgiftsavtalen ikke dekker tvisten eller at tvisten i det hele tatt ikke kan være gjenstand for voldgift.

(1) gjelder den kompetanse voldgiftsretten har. Den regulerer ikke direkte om voldgiftsretten av eget tiltak har plikt eller rett til å ta opp sin egen domsmyndighet. For innsigelser som partene ikke har rådighet over, må regelen være at voldgiftsretten plikter å avgjøre dette, hvis det her kan være tvil. Det vil f.eks. gjelde at tvisten i det hele ikke kan være gjenstand for voldgift. For innsigelser det står en part fritt om han vil påberope, må iallfall den klare hovedregel være at voldgiftsretten ikke kan tillegge dette vekt dersom en innsigelse ikke er fremsatt.

(2) fastslår prinsippet om atskilthet (separability). Dette prinsippet gjør det mulig for voldgiftsretten å sette til side en materiell avtale uten at voldgiftsavtalen, som gir voldgiftsretten domsmyndighet, må anses for bortfalt.

(3) omhandler prøvingen av spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet. Innsigelse må fremsettes innen den frist som er oppstilt. Voldgiftsretten kan tillate en innsigelse som fremsettes etter fristen dersom parten ikke er vesentlig å bebreide. Om en part er «vesentlig å bebreide», vil bero på et skjønn, som av og til vil kunne være vanskelig. Av betydning vil det blant annet være om man er på et felt hvor voldgift er vanlig og hvor partene er profesjonelle og representert ved advokat. Da skal det mye til for å godta en innsigelse som fremsettes etter fristen. Dette kan stille seg annerledes ved voldgift i mindre tvister, og særlig for en part som ikke er representert ved advokat. Generelt må det kreves at parten omgående fremsetter innsigelsen etter at han er blitt oppmerksom på at fristen er oversittet.

En innsigelse som settes til side som for sent fremsatt, vil heller ikke kunne gjøres gjeldende som grunnlag for å angripe voldgiftsdommen i ettertid etter kapittel 8 eller 9. Dette gjelder imidlertid ikke for innsigelser voldgiftsretten plikter å vurdere av eget tiltak, som at tvisten ikke kan være gjenstand for voldgift.

Hvor parten helt unnlater å ta del i voldgiftsbehandlingen, får preklusjonsregelen i (3) ikke anvendelse. Da gjelder det generelt at parten kan gjøre gjeldende innsigelser mot voldgiftsrettens domsmyndighet i et angrep på voldgiftsdommen etter kapittel 8 eller 9

(4) gjelder voldgiftsrettens behandling av en innsigelse mot dens domsmyndighet. Voldgiftsretten avgjør om innsigelsen skal behandles særskilt under voldgiftsbehandlingen eller i voldgiftsdommen. Dersom voldgiftsretten under voldgiftsbehandlingen avgjør at den har domsmyndighet, kan en part bringe spørsmålet inn for domstolene innen én måned. Innsigelsen går ikke tapt selv om parten i et slikt tilfelle unnlater å bringe spørsmålet inn for domstolene. Den kan likevel gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn, eller i forbindelse med anerkjennelse eller fullbyrdelse.

§ 4-2 Voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak

(1) Voldgiftsretten kan etter begjæring fra en part pålegge enhver part å foreta slike midlertidige tiltak som voldgiftsretten finner nødvendig. Voldgiftsretten kan pålegge de parter som har begjært tiltaket, å stille sikkerhet for eventuelle konsekvenser av det. Pålegg fra voldgiftsretten kan ikke tvangsfullbyrdes.

(2) Viser det seg at kravet som det midlertidige tiltaket skulle sikre ikke besto på det tidspunktet tiltaket ble besluttet, plikter de parter som begjærte tiltaket å erstatte det økonomiske tap som det har påført andre parter. Erstatningskravet avgjøres av voldgiftsretten.

Bestemmelsen omhandler voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak. Den må ikke blandes sammen med midlertidig sikring besluttet av domstolene etter § 2-5.

§ 4-2(1) svarer langt på vei til modelloven artikkel 17, se også den svenske lov 25 § tredje ledd. Voldgiftsretten kan etter krav fra en part gi pålegg om midlertidige tiltak som er nødvendig for å sikre partens interesser, dvs. de krav de fremmer. Det kan f.eks. være å gi bestemmelser som skal sikre at det tvisten gjelder ikke skal forringes, at visse bevis skal bevares mv.

Som påpekt må midlertidige tiltak etter § 4-2, holdes ut fra midlertidig sikring etter § 2-5. Krav om midlertidig sikring etter § 2-5 må fremmes for de vanlige domstoler. Avgjørende for om de kan gis medhold vil være tvangsfullbyrdelsesloven regler om midlertidig sikring, eventuelt andre lovbestemmelser om dette. Avgjørelse av domstolene om midlertidig sikring vil kunne tvangsfullbyrdes. Det kan derimot ikke midlertidige sikringstiltak besluttet av voldgiftsretten etter § 4-2(1).

De parter som krever tiltaket, kan pålegges å stille sikkerhet for ansvar etter (1) annet punktum. Det vanlige vil være at bestemmelse om sikkerhet treffes etter begjæring fra den part som tiltaket er rettet mot, men voldgiftsretten kan også gi et pålegg om sikkerhet på eget initiativ. Størrelsen på sikkerheten avgjøres av voldgiftsretten. Sikkerheten kan omfatte ikke bare kostnadene med å iverksette tiltaket, men også eventuelt økonomisk tap som det er sannsynlig at tiltaket vil påføre den annen part.

(2) oppstiller et objektivt erstatningsansvar for de parter som krevde det midlertidige tiltaket iverksatt. Voldgiftsretten avgjør erstatningskravet med endelig virkning. Modelloven inneholder ikke en slik erstatningsbestemmelse.

Det kan reises spørsmål om behovet for § 4-2. Hvor det er helt nødvendig å gripe inn for å unngå uopprettelig skade, vil det ofte være mulig å få en midlertidig forføyning for namsretten. Siden en beslutning fra voldgiftsretten ikke vil kunne tvangsfullbyrdes, vil den ikke kunne gi den sikkerhet som en midlertidig forføyning ved namsretten vil gi. Tross disse innvendingene vil adgangen til å beslutte midlertidige tiltak etter § 4-2 likevel kunne være nyttig ved at den gir autoritet til voldgiftsrettens beslutninger om slike tiltak. Det skal mye til at en part velger å se bort fra en slik avgjørelse av voldgiftsretten. Utvalget har også i sin vurdering av om man burde gi en regel som § 4-2, lagt vesentlig vekt på at modelloven har en slik bestemmelse, og at alle modellovland, så vidt utvalget kan se, har fulgt opp dette, jf. Binder side 274-275. Også Sverige har her valgt å følge modelloven, jf. 25 §. Utvalget tilføyer at det innen UNCITRAL er startet et arbeide med en mulig revisjon av artikkel 17, et arbeid som for øvrig ikke tar sikte på å redusere voldgiftsrettens adgang til å treffe midlertidige tiltak.

5 Saksbehandlingen i voldgiftsretten

§ 5-1 Likebehandling av partene

(1) Partene skal gis lik behandling på ethvert trinn av voldgiftsbehandlingen og ha full anledning til å fremføre sin sak.

(2) Bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale.

Bestemmelsen er ny og fastslår to sentrale prinsipper for voldgiftsbehandlingen. Tilsvarende følger av modelloven artikkel 18. Prinsippene er i samsvar med hva som gjelder i dag. Et utslag av prinsippene følger av tvistemålsloven § 460.

Bestemmelsen angir at partene skal gis lik behandling på ethvert trinn av voldgiftsbehandlingen og full anledning til å fremføre sin sak. Selv om bestemmelsen er inntatt i kapitlet om saksbehandlingen i voldgiftsretten, gjelder den på alle stadier i en voldgiftssak. At partene skal gis lik behandling, innebærer at ingen av dem skal få særlige fordeler ved gjennomføringen av voldgiftssaken, eksempelvis ved at en av partene får utpeke flere voldgiftsdommere enn den andre parten.

Retten til å få fremføre sin sak innebærer at partene skal få tid og anledning til presentere sitt syn på saken for voldgiftsretten. Men at en part har en slik rett, er ikke ensbetydende med at han har krav på å få legge frem bevismateriale som åpenbart er uten betydning eller at parten har rett til å fremlegge materiale uavhengig av tidsfrister voldgiftsretten har en saklig grunn til å fastsette for å hindre at saken unødig trekkes ut i tid. Voldgiftsretten må også blant annet kunne sette tidsbegrensninger for varighet av muntlige innlegg i rettsmøter og må kunne avskjære deler av en parts fremstilling ut fra at den ikke bringer noe nytt i forhold til det parten tidligere har redegjort for.

Det er ikke adgang til å avtale begrensninger i partenes rettigheter etter § 5-1.

§ 5-2 Regler for saksbehandlingen

Innenfor rammen av partenes avtale og denne lov skal voldgiftsretten behandle saken på den måte den finner hensiktsmessig. Straks voldgiftsretten er oppnevnt, skal voldgiftsretten eller dens leder, etter drøfting med partene, fastlegge en plan for den videre behandlingen.

Bestemmelsen omhandler hvilke regler som gjelder for saksbehandlingen, og bygger i stor grad på modelloven artikkel 19. Bestemmelsen er ny, men innholdet svarer i det vesentlige til hva som er gjeldende rett i dag. Om saksbehandlingen vises ellers til II.8.9.

Partene kan avtale regler for saksbehandlingen innefor rammen av de ufravikelige bestemmelsene i loven. Ut over dette er det ingen begrensninger med hensyn til hvilke saksbehandlingsregler partene kan avtale. I praksis vil partene ofte avtale å bruke et sett med voldgiftsregler utarbeidet av et voldgiftsinstitutt. Når det gjelder hvilke bestemmelser som er ufravikelige, vises til § 1-3 og bemerkningene til denne bestemmelsen. Partene kan inngå avtale om saksbehandlingen både før voldgiftssaken er startet og på ethvert tidspunkt under voldgiftsbehandlingen.

I mangel av avtale mellom partene, bestemmer voldgiftsretten saksbehandlingen ut fra det den finner hensiktsmessig innenfor de rammer voldgiftsloven setter. Hva som er hensiktsmessig, må avgjøres ut fra tvistens karakter, partene i saken og forholdene ellers. Annet punktum oppstiller en plikt for voldgiftsretten til å drøfte den videre behandlingen av saken med partene. Partene eller voldgiftsretten kan overlate til voldgiftsrettens leder å gjennomføre slik drøftelse. Bakgrunnen for regelen er at en aktiv saksstyring fra voldgiftsrettens side ofte vil være avgjørende for å få til en god og effektiv behandling av saken.

Effektiv saksfremdrift tilsier at det lages et bindende opplegg for den videre behandling av saken. Det er viktig at dette fastsettes etter drøftelser mellom voldgiftsretten og partene eller deres prosessfullmektiger. Voldgiftsretten avgjør hvordan drøftelsene skal finne sted. Dette kan f.eks. være i et møte eller et fjernmøte, som holdes som en telefon- eller videokonferanse.

Lovutkastet gir relativt få regler for saksbehandlingen. Dette er vanlig i lover om voldgift. Dersom voldgiftsretten føler behov for et mer detaljert mønster for behandlingen, vil blant annet de regler som etter tvisteloven gjelder for behandlingen i tingretten, i høy grad kunne tjene som det. Gjelder saken små eller middelsstore verdier, vil kapittel 10 om småkravsprosess kunne passe og ellers kapittel 9 om allmennprosessen. I mangel av avtale om noe annet, vil det - innen de få preseptoriske skranker som voldgiftsloven stiller opp - være opp til voldgiftsretten å avgjøre hvor langt disse reglene skal følges.

§ 5-3 Voldgiftsstedet

(1) Voldgiftsretten bestemmer voldgiftsstedet under hensyn til praktisk behandling av saken, herunder partenes mulighet for å delta i muntlig forhandling.

(2) Uavhengig av voldgiftsstedet kan voldgiftsretten holde møte på ethvert sted den finner hensiktsmessig for rådslagning, for å avhøre vitner, sakkyndige eller parter eller for å undersøke bevis.

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til modelloven artikkel 20.

Voldgiftsforhandlingene skal i utgangspunktet finne sted på voldgiftsstedet. Men det er ikke nødvendig at alle forhandlingene skjer der.

I mangel av avtale mellom partene, fastsetter voldgiftsretten voldgiftsstedet. Voldgiftsrettens valgfrihet er bare begrenset ved at den skal ta hensyn til hva som er hensiktsmessig for en praktisk behandling av saken.

Etter (2) kan voldgiftsretten møtes på andre steder uten at dette påvirker valget av voldgiftssted etter (1). Voldgiftsretten står fritt til å velge dette, men det er et krav at valget av sted er hensiktsmessig. Voldgiftsrettens valgfrihet kan også begrenses av avtale mellom partene.

§ 5-4 Innledning av voldgiftssaken

Voldgiftssaken er innledet den dag saksøkte mottok krav om at tvisten skal behandles ved voldgift.

Bestemmelsen regulerer tidspunktet for når voldgiftssaken er innledet. Modelloven har en tilsvarende bestemmelse i artikkel 21. Tidspunktet er av betydning blant annet for beregning av enkelte frister i denne loven og for fristavbrudd etter foreldelsesloven § 15 nr. 3.

I mangel av annen avtale, er saken innledet den dag saksøkte mottok krav om at tvisten skal behandles ved voldgift. Bestemmelsen angir ikke nærmere hva et slikt krav til saksøkte skal inneholde. For at kravet skal innlede voldgiftssaken, må det imidlertid inneholde en tilstrekkelig angivelse av tvisten og uttrykkelig og ubetinget angi at saksøker krever tvisten avgjort ved voldgift. En meddelelse om at saksøker vurderer å bringe saken inn for voldgift, er ikke tilstrekkelig. Kravet om voldgift trenger ikke å fremsettes skriftlig, selv om det i praksis vil være den måten kravet fremsettes på.

§ 5-5 Voldgiftsspråk

(1) Voldgiftsspråket skal være norsk dersom alle parter er hjemmehørende i Norge. I andre tilfeller bestemmer voldgiftsretten voldgiftsspråket. Er voldgiftsspråket norsk, kan svensk eller dansk brukes.

(2) Voldgiftsspråket skal anvendes i enhver skriftlig erklæring fra partene, i muntlige forhandlinger og i avgjørelser og annen kommunikasjon fra voldgiftsretten.

(3) Voldgiftsretten kan kreve skriftlige bevis oversatt til det språk som partene er blitt enige om eller som voldgiftsretten har fastsatt.

Bestemmelsen omhandler voldgiftsspråket og bygger i det vesentlige på modelloven artikkel 22. Partene står i utgangspunktet fritt til å avtale voldgiftsspråket og når dette skal anvendes. Det kan avtales at mer enn ett språk skal være voldgiftsspråk.

I mangel av avtale mellom partene avgjør voldgiftsretten det eller de språk som skal være voldgiftsspråk. Voldgiftsrettens valg er begrenset der alle parter er hjemmehørende i Norge. Da skal voldgiftsspråket i mangel av avtale være norsk, dog slik at også dansk og svensk vil kunne benyttes. Når det er gitt en slik regel, som altså partene står fritt i å fravike ved avtale, er det blant annet fordi språket gir føringer for valg av voldgiftsdommere. Oppnevner en part en voldgiftsdommer som ikke behersker norsk, svensk eller dansk, vil det kunne medføre store utgifter til oversettelse. Bestemmelsen diskriminerer ikke utenlandske parter. Er det en utenlandsk part, gjelder ikke regelen om at rettsspråket i mangel av avtale skal være norsk. Ut over de tilfeller der alle parter er hjemmehørende i Norge, gir bestemmelsen ingen retningslinjer for voldgiftsrettens valg av språk. Imidlertid må voldgiftsretten ta hensyn til prinsippene i § 5-1.

Har ikke partene avtalt noe annet, anses det som en forutsatt kvalifikasjon etter § 3-2(1) og 3-3(2) at voldgiftsdommerne behersker voldgiftsspråkene. Dette vil kunne påvirke partenes valg av både voldgiftsdommere og voldgiftsspråk, og også voldgiftsrettens eventuelle valg av voldgiftsspråk.

(2) og (3) angir anvendelsesområdet for voldgiftsspråket. Dette kan enten avtales av partene eller avgjøres av voldgiftsretten der retten har fastsatt språket. Dersom ikke anvendelsesområdet er fastsatt av partene eller voldgiftsretten, skal språket benyttes i all skriftlig og muntlig kommunikasjon fra partene og retten. Der det er flere voldgiftsspråk, er det i utgangspunktet tilstrekkelig at ett av dem benyttes. I muntlige forhandlinger kan partene uansett benytte sitt eget språk dersom dette oversettes til et voldgiftsspråk ved hjelp av tolk. Den aktuelle part må selv bære kostnaden ved dette. Ved vitneforklaringer fra vitner som ikke behersker et voldgiftsspråk, skal også tolk benyttes. Kostnadene til tolk i slike tilfeller anses imidlertid som en del av kostnadene til voldgiftsretten etter § 7-1.

Det er ikke noe ubetinget krav at skriftlige bevis skal oversettes til voldgiftsspråket. Voldgiftsretten avgjør om det er nødvendig. Avgjørelsen må treffes blant annet i lys av den antatte betydning for saken som dokumentet kan ha, omkostningene og sakens betydning for partene.

§ 5-6 Stevning og tilsvar

(1) Saksøker skal innen den frist voldgiftsretten har fastsatt, inngi stevning til voldgiftsretten som angir det krav som gjøres gjeldende, en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever, den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet og de bevis som vil bli ført.

(2) Saksøkte skal innen den frist voldgiftsretten har fastsatt, inngi tilsvar til voldgiftsretten som opplyser om kravet i stevningen godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at voldgiftsretten behandler saken. Tilsvaret skal inneholde en påstand med det domsresultat saksøkte krever, den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden og de bevis som vil bli ført. Fremsetter saksøkte krav som det begjæres dom for, gjelder reglene om stevning og tilsvar for dette kravet.

(3) Partene kan fremsette nye krav, utvide påstanden til krav som er fremsatt, fremsette nye påstandsgrunnlag og nye bevis. Påstandsgrunnlag er rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på. Voldgiftsretten kan etter krav fra en part nekte endringen foretatt når hensynet til sakens fremdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier at den ikke bør tillates.

Bestemmelsen bygger i stor grad på modelloven artikkel 23.

§ 5-6(1) omhandler saksøkers plikt til å inngi stevning. Denne plikten kan ikke fravikes ved avtale mellom partene. En stevning må ikke blandes sammen med det kravet som innleder voldgiftssaken etter § 5-4, selv om en stevning også kan innlede en voldgiftssak dersom stevningen er det første dokumentet i saken. Saksøker skal inngi stevningen innen den frist som partene har avtalt eller voldgiftsretten har fastsatt.

Regelen forutsetter at stevningen er skriftlig, eventuelt elektronisk, se II.8.9. Bestemmelsen angir de krav som stilles til innholdet av stevningen. Innholdet skal gi saksøkte grunnlag for å ta stilling til kravet og ivareta egne interesser, samt gi voldgiftsretten mulighet for å vurdere sin egen domsmyndighet. Blant annet skal stevningen angi det krav som gjøres gjeldende og den faktiske og rettslige begrunnelse for det.

(2) behandler saksøktes plikt til å inngi tilsvar. Reglene for tilsvar er i det vesentlige de samme som for stevning. Fremmer saksøkte krav som kreves pådømt, får reglene om stevning og tilsvar anvendelse for dette kravet.

(3) gjelder adgangen til å fremsette nye krav, utvide påstanden til et fremsatt krav, fremsette et nytt påstandsgrunnlag og nye bevis. Regelen kan fravikes ved avtale mellom partene. Utgangspunktet er at partene kan foreta slike endringer eller suppleringer på et hvilket som helst tidspunkt. Dette må ses i sammenheng med at en voldgiftssak normalt bare behandles i én instans. Voldgiftsretten kan imidlertid etter krav fra en part nekte slik endring eller supplering når hensynet til sakens fremdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier det. Også virkningene for den part som eventuelt blir nektet å endre eller supplere som nevnt, må trekkes inn i vurderingen. Ved vurderingen av om hensynet til sakens fremdrift tilsier preklusjon, må voldgiftsretten se hen til hvorvidt endringen eller suppleringen vil medføre forsinkelser og hvor store de i tilfelle vil være. Det er også et vilkår at preklusjon ikke er urimelig. Spørsmålet om urimelighet vil blant annet bero på konsekvensene for partene og i hvilken grad den parten som søker å foreta endringen eller suppleringen, kan bebreides for at den ikke er foretatt tidligere. Selv om vilkårene er de samme for alle typer endringer og suppleringer, er det klart at den konkrete vurderingen meget vel kan falle forskjellig ut alt etter hva slags endring eller supplering det er tale om.

§ 5-7 Muntlig og skriftlig behandling

(1) Voldgiftsretten avgjør om det skal holdes muntlig forhandling i saken eller om den skal avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling. En part kan kreve muntlig forhandling, som da skal holdes på et hensiktsmessig tidspunkt under saksbehandlingen.

(2) Partene skal gis rimelig forhåndsvarsel om enhver muntlig forhandling og ethvert møte der de har rett til å være tilstede.

(3) Alle meddelelser, dokumenter og annen informasjon som blir lagt frem for voldgiftsretten, skal parten samtidig sende til de øvrige parter i saken. Materiale voldgiftsretten mottar direkte fra andre enn partene, skal den straks oversende til dem.

Bestemmelsen er ny og bygger på modelloven artikkel 24. Det vises til II.8.9.

(1) slår fast at med mindre partene har avtalt noe annet, bestemmer voldgiftsretten om saken skal avgjøres etter skriftlig eller muntlig behandling. Voldgiftsretten må vurdere konkret om den anser det nødvendig med muntlig forhandling. Valgfriheten til voldgiftsretten er imidlertid begrenset ved at en part kan kreve muntlig forhandling. Et slikt krav trenger ikke å begrunnes. I så tilfelle skal voldgiftsretten gjennomføre muntlig forhandling på et hensiktsmessig tidspunkt under voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten avgjør hvilket tidspunkt den anser hensiktsmessig. En part har ikke krav på at det holdes mer enn én muntlig forhandling. Selv om en part kan kreve muntlig forhandling, er ikke det til hinder for at voldgiftsretten oppstiller en rimelig frist for når slikt krav må fremsettes.

Etter (2) skal partene gis rimelig varsel om muntlige forhandlinger og møter der partene har rett til å være til stede. På hvilket tidspunkt varselet må gis, beror på det konkrete tilfellet. Ved midlertidige tiltak etter § 4-2 vil behovet for raskt å kunne gjennomføre slike tiltak kunne nødvendiggjøre en svært kort varslingstid.

Alt materiale som en part legger frem for voldgiftsretten, skal parten samtidig tilstille de øvrige parter slik at de umiddelbart får innsyn i det, jf. (3). Bestemmelsen omfatter ikke materiale vedrørende rettsanvendelsen og heller ikke dokumenter utarbeidet av voldgiftsretten til internt bruk. Dersom voldgiftsretten får tilsendt materiale direkte fra andre enn partene, må den sørge for at det straks blir oversendt til dem. I praksis vil § 5-1 stenge for at de rettigheter for partene som følger av § 5-7(3), kan innskrenkes ved avtale.

§ 5-8 Forsømmelse fra partene

(1) Dersom saksøkeren uten rimelig grunn forsømmer å inngi stevning etter § 5-6(1), skal voldgiftsretten heve voldgiftssaken.

(2) Dersom saksøkte uten rimelig grunn unnlater å inngi tilsvar etter § 5-6(2), skal voldgiftsretten fortsette behandlingen av saken uten å tillegge forsømmelsen virkning som innrømmelse av saksøkerens krav.

(3) Hvis en part uteblir til en muntlig forhandling eller unnlater å fremlegge dokumentbevis, kan voldgiftsretten fortsette behandlingen og avsi dommen på det grunnlag som foreligger.

Bestemmelsen omhandler virkningen av enkelte typer forsømmelser fra partenes side. Den bygger i det vesentlige på modelloven artikkel 25. Partene kan avtale andre virkninger enn dem som fremgår av bestemmelsen, jf. § 1-3. Det vises til II.8.9.

For at det skal foreligge en forsømmelse, må unnlatelsen være skjedd uten rimelig grunn. Har parten rimelig grunn, representerer ikke unnlatelsen en forsømmelse. Det er ikke et krav om at oppfyllelse er umulig, men det må foreligge gode grunner for unnlatelsen.

(1) gjelder det tilfellet at saksøker unnlater å inngi stevning etter § 5-6(1). Voldgiftsretten skal heve saken dersom saksøker forsømmer å inngi stevning. Bestemmelsen angir ikke virkningen av at saken heves. Saksøkte kan ikke, i motsetning til etter § 6-7(2), motsette seg heving og kreve voldgiftsdom avsagt. At saken heves, vil heller ikke innebære at saksøker anses for å ha oppgitt kravet. Saksøkte vil gjennomgående ha krav på saksomkostninger ved hevingen. Voldgiftsretten avgjør dette.

(2) regulerer tilfellet der saksøkte forsømmer å inngi tilsvar etter § 5-6(2). Virkningen er at voldgiftsretten skal fortsette behandlingen av saken på det grunnlag som foreligger, og kan også avgjøre tvisten. Voldgiftsretten har ikke mulighet til å avsi forfallsdom (uteblivelsesdom) i den forstand begrepet benyttes i tvisteloven kapittel 22. Dette innebærer at alminnelig voldgiftsdom kan avsies selv om saksøkte ikke inngir tilsvar. Manglende inngivelse av tilsvar skal imidlertid ikke ses på som en aksept av saksøkers krav. Voldgiftsretten må i mangel av andre holdepunkter legge til grunn at saksøkte motsetter seg kravet.

(3) angir virkningen av at en part uteblir fra et rettsmøte eller unnlater å foreta en pålagt prosesshandling. Virkningen er at voldgiftsretten skal fortsette behandlingen av saken på samme måte som etter (2).

Det sier seg selv at å avsi voldgiftsdom i en situasjon hvor en part ikke inngir tilsvar eller ikke møter til rettsmøte, kan være problematisk for retten. Retten må her søke å bringe på det rene at varsel er mottatt av parten, og at det på partens side ikke foreligger forhold som gir ham rimelig grunn til ikke å handle - inngi tilsvar eller møte. Hvis saken gjelder verdier av betydning, vil situasjonen, også i tilfeller hvor parten ikke hadde grunn til å unnlate å handle, ofte kunne være at det er rimelig at retten gir ham en ny frist for tilsvar eller berammer et nytt møte. Men rettslig sett vil det ikke være en plikt til det for retten. Og den må iallfall sørge for at parten ikke oppnår å forsinke vesentlig den videre behandling.

§ 5-9 Bevis

(1) Partene har ansvaret for å opplyse saken og har rett til å føre de bevis de ønsker. Voldgiftsretten kan nekte et bevis ført dersom det åpenbart ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten, eller begrense bevisføringen dersom det ikke er et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen.

(2) Voldgiftsretten kan oppnevne en eller flere sakkyndige til å avgi erklæring om særskilte spørsmål som skal avgjøres av voldgiftsretten. Voldgiftsretten kan kreve at partene skal gi den sakkyndige all relevant informasjon og at de skal legge frem eller sørge for tilgang til bevis.

(3) En sakkyndig som har avgitt skriftlig erklæring, plikter om det kreves av partene eller voldgiftsretten finner det nødvendig, å møte til muntlig forhandling hvor partene gis anledning til å stille spørsmål og til å føre sakkyndige vitner om temaet.

(4) Reglene om innsigelse mot voldgiftsdommere i §§ 3-3 og 3-4(1) kommer til anvendelse så langt de passer på sakkyndige oppnevnt av voldgiftsretten.

Bestemmelsen gjelder bevisføring i saken. Modelloven har ingen tilsvarende regulering til det som følger av (1) og (4), mens (2) og (3) bygger på modelloven artikkel 26.

(1) første punktum slår fast at det er partene, og ikke voldgiftsretten, som har ansvaret for å opplyse saken. Det er altså opp til partene å fremskaffe dokument- og vitnebevis. Annet punktum begrenser partenes frihet når det gjelder bevisføring. Voldgiftsretten kan for det første nekte et bevis ført dersom det åpenbart ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten. Dette omfatter både bevis som ikke har noen relevans i saken, og bevis som retter seg mot forhold som allerede anses tilstrekkelig belyst. I kravet til «åpenbart» ligger at det må være klart at beviset ikke har betydning. I tvilstilfeller skal voldgiftsretten tillate beviset. For det andre kan voldgiftsretten begrense bevisføringen ut fra en proporsjonalitetsvurdering.

(2) inneholder et unntak fra hovedregelen om at det er partene som skal sørge for bevisføringen. Voldgiftsretten kan på eget initiativ oppnevne sakkyndig for å uttale seg om særskilte spørsmål. Det må foretas en konkret vurdering av behovet for sakkyndige. Men også her har partene avtalefrihet, slik at sakkyndige ikke kan oppnevnes hvis partene motsetter seg det. Dersom bare en part motsetter seg oppnevnelsen av sakkyndig, bør voldgiftsretten ta dette med i betraktningen ved vurderingen av om oppnevnelse skal skje. Bruk av sakkyndige kan medføre betydelig økte kostnader for partene. Voldgiftsretten kan pålegge partene å gi den sakkyndige relevant informasjon og skaffe ham tilgang til bevis.

(3) omhandler en etterfølgende muntlig forklaring fra den sakkyndige. Den sakkyndige skal gi en muntlig tilleggsforklaring, dersom en av partene eller voldgiftsretten krever dette.

Partene kan også føre sakkyndige vitner om de spørsmål det gjelder. Kostnadene til sakkyndige vitner anses som en del av partens egne saksomkostninger.

(4) slår fast at en part kan gjøre de samme innsigelser gjeldende mot en sakkyndig oppnevnt av voldgiftsretten, som mot voldgiftsdommere. Dette gjelder ikke for partenes sakkyndige vitner.

§ 5-10 Bistand fra domstolene

(1) Voldgiftsretten, eller en part med samtykke fra voldgiftsretten, kan be om at domstolene opptar partsforklaringer, vitneforklaringer og andre bevis. Voldgiftsretten skal gis rimelig forhåndsvarsel om bevisopptaket. Voldgiftsdommerne har rett til å være til stede og til å stille spørsmål.

(2) Når en voldgiftsrett må ta stilling til tolkningen av EØS-avtalen med protokoller, vedlegg og de rettsakter vedleggene omhandler, kan den, av eget tiltak eller etter begjæring fra en part, be domstolene om å forelegge tolkningsspørsmålet for EFTA-domstolen etter reglene i domstolloven § 51 A.

Bestemmelsen gjelder bistand fra de alminnelige domstoler i forbindelse med voldgiftssaken. Den inneholder blant annet regler i samsvar med tvistemålsloven § 462. (1) første punktum bygger på modelloven artikkel 27, mens modelloven ikke har en regulering som svarer til resten av bestemmelsen.

§ 5-10(1) slår fast at voldgiftsretten, eller en part med voldgiftsrettens samtykke, kan be om bistand fra de alminnelige domstoler for å få gjennomført bevisføring som ikke oppfylles frivillig. En part kan ikke be om bistand fra domstolene uten voldgiftsrettens samtykke. Domstolene skal yte bistand etter de alminnelige reglene som gjelder for dette. Voldgiftsretten skal gis rimelig forhåndsvarsel om bevisopptak og bevisundersøkelse, slik at retten får en reell mulighet til å overvære bevisopptaket eller undersøkelsen. Domstolen sørger for at voldgiftsretten får forhåndsvarselet. Dersom voldgiftsretten unnlater å møte, er det ikke til hinder for at bevisopptaket eller granskningen gjennomføres. Har ikke voldgiftsretten fått rimelig forhåndsvarsel, kan det gi grunnlag for et nytt bevisopptak. Domstolen kan i et slikt tilfelle også velge å utsette bevisopptaket.

En voldgiftsrett kan ikke forelegge EFTA-domstolen spørsmål etter domstolloven § 51 A. Men også voldgiftssaker kan reise vanskelige spørsmål, f.eks. om konkurranseretten hvor det er viktig at voldgiftsretten anvender EØS-regelverket korrekt. I visse situasjoner kan en uriktig rettsanvendelse her føre til at voldgiftsdommen kan kjennes ugyldig, se ovenfor under II.8.5.3. Dette er bakgrunnen for § 5-10(2). Domstolen må ta stilling til om det er grunn til å rette begjæringen til EFTA-domstolen. Selv om anmodningen kommer fra en ordinær domstol, er det ikke gitt at EFTA-domstolen vil føle seg forpliktet til å gi en slik uttalelse i en voldgiftssak. Utvalget anser det dog sannsynlig at domstolen vil se det behov som her foreligger, og vil gi uttalelse.

6 Avgjørelse av voldgiftssaken

§ 6-1 Rettsanvendelsen

(1) Voldgiftsretten skal anvende de rettsregler som partene har valgt for de materielle tvistespørsmål saken gjelder. En henvisning til et lands lov eller rettssystem skal anses som en henvisning til dette lands materielle rettsregler og ikke til landets lovvalgsregler, med mindre annet fremgår.

(2) Der partene ikke har valgt rettsregler, skal voldgiftsretten anvende de lovregler som følger av norske lovvalgsregler.

(3) Voldgiftsretten skal bare treffe avgjørelse etter rimelighet dersom partene uttrykkelig har bemyndiget voldgiftsretten til dette.

(4) I alle tilfeller skal voldgiftsretten bygge på avtalen og legge vekt på handelspraksis.

Bestemmelsen omhandler hvilket rettslig grunnlag voldgiftsretten skal bygge avgjørelsen på. Den bygger på modelloven artikkel 28. Spørsmålet er også behandlet i punkt II.8.10.2. Bestemmelsen er ny, men innholdet svarer i det vesentlige til det som følger av gjeldende rett.

Partene kan velge hvilke rettsregler som skal anvendes ved avgjørelsen av de materielle tvistespørsmål, jf. (1) første punktum. Med rettsregler menes ikke bare hvilken lov som skal anvendes. Partene kan således avtale at rettsregler fra ulike rettssystemer kommer til anvendelse. Det kan også avtales at rettsregler som ikke er trådt i kraft skal legges til grunn.

(2) slår fast at dersom ikke partene har valgt rettsregler etter (1), skal voldgiftsretten anvende de lovregler som følger av norske lovvalgsregler. På dette punkt er det en forskjell til modelloven, jf. artikkel 28(2), som gir voldgiftsretten myndighet til selv å finne frem til de anvendelige lovvalgsreglene. Det skaper da etter utvalgets syn større sikkerhet og forutberegnelighet for partene at norske lovvalgsregler blir bestemmende for hvilken materiell lov som skal anvendes. Det synes også å være et naturlig utgangspunkt at norske voldgiftsregler anvendes i voldgiftsretter som har sete i Norge.

I overensstemmelse med modellovens artikkel 28(1) og (2) er det en forskjell mellom «rettsregler» brukt i § 6-1(1) og «lovregler» brukt i 6-1(2), se Binder side 172-175 og Moss side 265 flg. Det siste er rettsregler i mer snever forstand, og f.eks. ikke regler som kan være vedtatt som lov, men som ikke er trådt i kraft. Etter (2) kan voldgiftsretten ikke, i motsetning til etter (1) når partene har bestemt det, anvende regler fra ulike rettssystemer.

(3) omhandler voldgiftsrettens adgang til å avgjøre tvisten etter rimelighet. Det kan bare skje dersom partene uttrykkelig har bemyndiget voldgiftsretten til dette. I det at bemyndigelsen skal være uttrykkelig, ligger et klarhetskrav. Det er imidlertid ikke noe krav om at det for dette må foreligge en skriftlig avtale. At tvisten skal avgjøres etter rimelighet, innebærer at voldgiftsretten ikke trenger å basere avgjørelsen på bestemte rettsregler, men i stedet baserer avgjørelsen på sin egen oppfatning av hva som er rimelig og rettferdig i det konkrete tilfellet.

(4) kan synes overflødig. Men regelen har for det første den betydning at det markeres at kontrakt og handelspraksis er relevant uansett hvilke rettsregler som anvendes, og uansett om avgjørelsen skal treffes etter rimelighet i henhold til (3). Dernest kommer at modelloven artikkel 28, som ellers er mønster for § 6-1, har en slik regel i artikkel 28(4). Tilsvarende regler er også meget utbredt i andre lands lovgivning. Utvalget har, først og fremst av hensyn til saker om internasjonal voldgift, funnet det riktig å ta inn bestemmelsen, for å markere at det her ikke er noen forskjell til modelloven.

§ 6-2 Forholdet til partenes prosesshandlinger. Bevisbedømmelsen

(1) Voldgiftsretten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har lagt ned, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt.

(2) Voldgiftsretten bestemmer det saksforhold avgjørelsen skal bygge på ved en fri bedømmelse av de bevis som er ført.

Bestemmelsen gjelder hvordan partenes prosesshandlinger binder voldgiftsretten. Modelloven har ikke en eksplisitt regulering av dette spørsmålet.

Etter (1) første punktum kan voldgiftsretten bare avgjøre de krav som er reist i saken. I dette ligger at voldgiftsretten er bundet slik at den bare kan avgjøre det rettsforhold som partene har brakt inn for avgjørelse. Partenes påstander angir sakens rammer, jf. annet punktum. Innenfor disse rammene er voldgiftsretten ikke bundet av påstandene, men avgjørelsen kan ikke gå ut på noe kvalitativt annet enn påstandene. Det må ut fra en tolkning av påstandene i saken avgjøres om de utgjør en kvantitativ eller en kvalitativ grense. Annet punktum angir også at voldgiftsretten bare kan bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Dette er den samme regel som i dag ofte formuleres som at retten er bundet av partenes anførsler. Påstandsgrunnlag er en betegnelse på de rettsstiftende faktiske forhold en part må påberope for at voldgiftsretten skal kunne bygge på dem. I kravet til påberopelse ligger som hovedregel at parten må ha fremhevet vedkommende forhold som begrunnelse for sitt standpunkt. Så lenge kravet til kontradiksjon er ivaretatt, vil voldgiftsretten også i en viss utstrekning kunne bygge på faktiske forhold som ikke har vært særlig fremhevet av en part.

Voldgiftsretten må bygge avgjørelsen på de bevis som er ført, jf. (2). Dette må ses i sammenheng med § 5-9(1) om at partene har ansvaret for bevisføringen i saken. Voldgiftsretten er imidlertid ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

§ 6-3 Oppdeling av forhandlinger og pådømmelse

(1) Voldgiftsretten kan bestemme at det skal forhandles særskilt om ett eller flere krav i saken, eller om ett eller flere tvistepunkter.

(2) Voldgiftsretten kan pådømme særskilt ett eller flere krav i saken eller en del av et krav. Påstandsgrunnlag som ikke leder til avgjørelse av et krav, kan bare pådømmes særskilt hvis partene samtykker.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å oppdele forhandlinger og pådømmelse. Modelloven inneholder ikke en direkte regulering av spørsmålet, men det synes forutsatt i artikkel 32(1) at oppdeling kan skje, jf. Binder side 194 - 195. Spørsmålet er også behandlet i II.8.10.7. Oppdeling kan ikke skje dersom partene motsetter seg det. «Partene» betyr her, som ellers hvor dette er brukt i loven, alle partene i tvisten. Det hindrer altså ikke oppdeling at én part motsetter seg dette.

(1) gir en helt generell adgang til oppdeling, slik at voldgiftsretten kan bestemme at forhandlingene foreløpig skal begrenses til ett eller flere krav eller til ett eller flere tvistepunkter. For krav som avgjøres etter muntlig forhandling, kan det også være hensiktsmessig at saksforberedelsen deles opp, og voldgiftsretten kan bestemme det. En oppdeling må ha et fornuftig formål. Det vil det stort sett bare være hvor en særskilt behandling vil kunne lede til at saken, eller i det minste ett av de krav som er reist i saken, blir løst. Det kan for eksempel være et faktisk forhold som er helt avgjørende for om det fremsatte krav er foreldet.

Utvalget har vært inne på å begrense oppdelingsadgangen etter disse linjene, altså slik at oppdeling bare kan skje hvor det kan lede til pådømmelse av et krav eller en del av et krav. Utvalget har imidlertid fått motforestillinger og ønsker om at voldgiftsretten også må kunne dele opp i noe videre utstrekning. Det er blant annet pekt på at oppdeling bør kunne skje for å få behandlet enkelte rettsspørsmål særskilt. Det kan f.eks. være praktisk med henblikk på en forenkling av den videre behandling eller på at det skal være mulig å få til en minnelig løsning på tvisten. Her kan man tenke seg at partene er enige om å få et rettsspørsmål behandlet særskilt, og så be om å få voldgiftsrettens foreløpige syn på dette. Som påpekt er det imidlertid ikke adgang til å dele pådømmelse ut over det som er hjemlet i (2).

(2) åpner for særskilt pådømmelse av ett eller flere krav som er fremmet i saken. Dette vil være praktisk hvor det er forhandlet særskilt om kravene. Det er også generelt åpnet for særskilt pådømmelse av en del av et krav. Særskilt pådømmelse vil kunne være praktisk hvor en del av kravet er erkjent, og det er behov for å få dette avgjort særskilt. Det kan også være aktuelt hvor en del av kravet er enkelt å pådømme, mens resten vil kreve en lengre behandling.

Hovedregelen etter (2) er at voldgiftsretten bare kan dele pådømmelsen slik at ett eller noen av flere krav, eller en del av et krav, avgjøres særskilt. Det kan ikke avsies særskilt dom om enkelte påstandsgrunnlag. Er det for eksempel gjort gjeldende en foreldelsesinnsigelse til et krav, og innsigelsen ikke fører frem, kan ikke denne innsigelsen avgjøres særskilt. Det kan den bare hvis innsigelsen fører frem. Da blir saksøkte frifunnet for det pengekrav som er fremmet mot ham.

Det er flere grunner til denne hovedregelen. Saker bør ikke stykkes for mye opp. Dernest kan det få betydning for det endelige resultat om påstandsgrunnlag avgjøres særskilt. Hovedregelen ved avgjørelsen av materielle krav er at voldgiftsretten, hvor flere dommere deltar, stemmer over resultatet i saken, ikke over de enkelte påstandsgrunnlag. Dommere kan komme til samme resultat på ulike grunnlag. Det vil kunne bli avgjørende for utfallet, selv om det ikke er flertall for noe enkelt grunnlag. Stemmes det over de enkelte påstandsgrunnlag, vil situasjonen kunne være at det ikke er flertall for noe grunnlag, og resultatet av tvisten vil da kunne bli et annet.

I enkelte tilfeller vil det kunne være praktisk med særskilt dom om et påstandsgrunnlag, selv om det ikke leder til en avgjørelse av det krav som er fremmet. Det vil kunne gi en mer oversiktlig behandling, og det vil kunne danne et grunnlag for en minnelig løsning. Det bør derfor åpnes for at voldgiftsretten, med partenes samtykke, kan avgjøre påstandsgrunnlag som ikke leder til avgjørelse av et krav. Partenes samtykke bør kreves på grunn av den betydning en oppdeling kan ha for utfallet av saken. Slik oppdeling bør bare skje hvor det fremtrer som klart hensiktsmessig. Oppdelingsadgangen gjelder bare påstandsgrunnlag og ikke særskilte tvistepunkter innen det enkelte grunnlag eller den enkelte innsigelse.

§ 6-4 Avstemningsregler

(1) Voldgiftsrettens avgjørelser treffes ved stemmeflertall. Dersom det ikke er mulig å oppnå stemmeflertall, er stemmen til voldgiftsrettens leder avgjørende. Er det ikke flertall for noe resultat når pengebeløp eller andre størrelser skal fastsettes, legges stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest følgende til det blir flertall.

(2) Dersom et mindretall av dommerne nekter å delta i en avstemning, kan de øvrige voldgiftsdommerne treffe avgjørelsen.

(3) Saksbehandlingsspørsmål kan voldgiftsrettens leder avgjøre på egen hånd dersom lederen er bemyndiget til dette av partene eller av en samlet voldgiftsrett.

§ 6-4 regulerer avstemningen i voldgiftsretten. Bestemmelsen bygger på modelloven artikkel 29, med unntak av første ledd annet punktum. Spørsmålet er behandlet i II.8.10.4. Bestemmelsen har sin parallell i tvistemålsloven § 463, men avviker fra denne på enkelte punkter.

I mangel av avtale treffer voldgiftsretten etter (1) avgjørelser ved stemmeflertall. Det gjelder alle avgjørelser som voldgiftsretten skal treffe i saken, både materielle og prosessuelle avgjørelser. Voldgiftsretten avgjør selv hva som skal være voteringstema.

Dersom det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse, er stemmen til voldgiftsrettens leder avgjørende. Dette kan eksempelvis være tilfellet der partene har avtalt at antallet voldgiftsdommere er et partall eller der alle voldgiftsdommerne er av ulik oppfatning med hensyn til avgjørelsens innhold. Det er gitt en særregel for det tilfellet at det er gitt ulike stemmer for pengebeløp eller andre størrelser, jf. § 6-4(1) tredje punktum. Det vises til utkast til tvistelov § 21-3(4) tredje punktum, som har en tilsvarende regel. Stemmer f.eks. en voldgiftsdommer for en erstatning på kr 10 000, en dommer for kr 20 000 og en for kr 50 000, blir domsresultatet kr 20 000. Uten denne regelen for pengebeløp eller andre størrelser, ville lederens stemme vært avgjørende. Hvis lederen her hadde stemt for kr 10 000 eller kr 50 000, er det ikke vanskelig å se at et slikt resultat ville blitt lite rimelig.

(2) omhandler situasjonen der et mindretall av voldgiftsdommerne nekter å delta i en avstemning. Modelloven inneholder ikke en eksplisitt regulering av denne situasjonen, men rettsstillingen etter modelloven er den samme som den foreslåtte regelen, jf. A/CN.9/232, para. 138 og Binder side 180. I slike tilfeller kan de øvrige voldgiftsdommerne treffe avgjørelsen, med mindre annet er avtalt. Prinsippet om stemmeflerhet gjelder. Det er bare i de tilfeller der en voldgiftsdommer nekter å delta, at de øvrige dommerne kan avgjøre spørsmålet alene. Nektelse foreligger ikke dersom dommeren har saklig grunn for sitt fravær. Regelen har til hensikt å avskjære en voldgiftsdommers mulighet for å blokkere avgjørelsesprosessen i voldgiftsretten.

(3) representerer et unntak fra utgangspunktet om at voldgiftsretten treffer alle avgjørelser ved stemmeflertall. Voldgiftsrettens leder kan alene avgjøre saksbehandlingsspørsmål dersom partene eller en enstemmig voldgiftsrett har bemyndiget ham til dette. Regelen forutsetter at det er oppnevnt en leder. Det er bare avgjørelser om saksbehandlingen som er overlatt til lederen. Dette står i motsetning til avgjørelser av materielle sider av saken. Voldgiftsretten avgjør i tvilstilfeller hvorvidt det er tale om et saksbehandlingsspørsmål eller et materielt spørsmål.

§ 6-5 Forlik

(1) Dersom partene inngår forlik for voldgiftsretten, skal voldgiftsretten på begjæring fra partene stadfeste forliket i en voldgiftsdom.

(2) En voldgiftsdom som stadfester et forlik har den samme virkning som andre voldgiftsdommer.

Bestemmelsen gjelder forlik og bygger på modelloven artikkel 30. Spørsmålet er behandlet i II.8.10.5. Bestemmelsen er ny, men samsvarer reelt sett med hovedtrekkene i tvistemålsloven § 464 fjerde ledd. At det ikke inngås rettsforlik, men at forliket stadfestes i voldgiftsdom, er i praksis et spørsmål om en teknisk ulik utforming av den samme realitet.

Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, vil ikke voldgiftsretten kunne stadfeste forliket i en voldgiftsdom dersom forliket innebærer en disposisjon i strid med vilkåret om fri rådighet, jf. § 2-1, eller forliket virker støtende på rettsordenen (ordre public). En voldgiftsdom som stadfester et forlik, trenger ikke å begrunnes, men skal ellers ha samme form og innhold som en ordinær voldgiftsdom.

En voldgiftsdom som stadfester et forlik, har samme virkning som en voldgiftsdom som ikke bygger på et forlik mellom partene, jf. (2). Formelt og reelt sett er det en voldgiftsdom. Kapitlene 8 og 9 om ugyldighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse får også anvendelse på en slik dom. Det at grunnlaget for dommen er en avtale om hva avgjørelsen skal gå ut på, kan imidlertid få betydning for muligheten for tilsidesettelse etter §§ 8-2 eller 9-2. Hovedsynspunktet må være at for at de ugyldighetsgrunner som retten bare kan tillegge virkning om de påberopes av parten, skal kunne gi grunnlag for tilsidesettelse, må det være nærliggende at de har fått virkning på forliket - enten ved at forlik overhodet ble inngått eller på dets innhold. Det kan, iallfall som hovedregel, ikke være nok at ugyldighetsgrunnen bare rammer det forhold at voldgift ble igangsatt eller andre sider ved voldgiftsbehandlingen enn forliket.

Særlige spørsmål oppstår hvis det er knyttet ugyldighet til selve den avtalen som er grunnlag for forliket og derved for dommen. Ugyldighetsgrunnene i §§ 8-2 og 9-2 er ikke utformet med denne situasjonen for øyet. § 8-2(1)(a) annet alternativ gjelder f.eks. selve avtalen om voldgift. Grovere tilfeller av ugyldighet ved avtalen om forliket, må imidlertid kunne føre til at dommen settes til side etter § 8-2(b) eller § 9-2(b) eller eventuelt etter § 8-2(1)(d) annet alternativ eller § 9-2(1)(d) annet alternativ. Har f.eks. en part holdt tilbake vesentlige bevis i forbindelse med inngåelsen av forliket, vil det kunne være støtende mot rettsordenen om han kan kreve fullbyrdet en dom basert på det forlik han har opnådd gjennom uredelig opptreden.

§ 6-6 Voldgiftsdommens form og innhold

(1) Voldgiftsdommen skal være skriftlig og signert av alle voldgiftsdommerne. I voldgiftssaker med mer enn én dommer er det tilstrekkelig at flertallet signerer voldgiftsdommen dersom årsaken til at ikke alle har signert fremgår av dommen.

(2) Voldgiftsdommen skal angi de grunner som den bygger på, med mindre dommen stadfester et forlik etter § 6-5. Det skal opplyses om dommen er enstemmig. Hvis det ikke er tilfelle, opplyses hvem som er uenig og hvilke punkter uenigheten gjelder.

(3) Voldgiftsdommen skal angi tid og sted for domsavsigelsen etter § 5-3(1). Voldgiftsdommen skal anses avsagt på dette stedet.

(4) Den signerte voldgiftsdommen sendes partene.

(5) Reglene i (1) og (3) kan ikke fravikes ved avtale.

Bestemmelsen inneholder de formelle minstekravene til en voldgiftsdom og er i samsvar med modelloven artikkel 31. Det vises til de generelle bemerkningene i II.8.10.6.

(1) første punktum angir at voldgiftsdommen skal være skriftlig og signert av alle voldgiftsdommerne. Dette er også utgangspunktet etter gjeldende rett, jf. Mæland side 169. Selv om hovedregelen er at alle dommerne skal signere dommen, gjelder ikke det dersom flertallet signerer og årsaken til at ikke alle har signert fremgår av dommen, jf. annet punktum. Bestemmelsen skal hindre at en voldgiftsdommer kan blokkere domsavsigelsen ved å unnlate å signere. Sammen med regelen i § 6-4(2) innebærer dette at voldgiftsretten kan avsi dom uten at samtlige voldgiftsdommere deltar. Signaturer fra et flertall av voldgiftsdommerne er tilstrekkelig uansett hva som er begrunnelsen for at noen har unnlatt å signere.

En voldgiftsdom skal være begrunnet, med mindre partene har avtalt noe annet eller dommen stadfester et forlik etter § 6-5. Bestemmelsen inneholder ikke nærmere krav til begrunnelsen. Hvor utførlig denne skal være må vurderes i det konkrete tilfellet. Voldgiftsretten må imidlertid i det minste redegjøre for hva den har funnet bevist og for rettsanvendelsen.

Det er adgang til å avtale at det i dommen ikke skal opplyses om dissenser. Men i mangel av slik avtale, skal en dissens og grunnlaget for den angis, jf. (2) annet og tredje punktum.

Etter (3) skal voldgiftsdommen angi tid og sted for domsavsigelsen. Voldgiftsdommen skal anses avsagt på det stedet som er angitt i dommen. Selv om det er et absolutt krav at dommen inneholder en slik angivelse av tid og sted for domsavsigelsen, vil manglende oppfyllelse ikke medføre at dommen er ugyldig.

Voldgiftsretten skal sende hver av partene signerte gjenparter av dommen, jf. (4). Dette kan godt være en elektronisk versjon av dommen med elektronisk signatur. Ordningen med innsendelse til tingretten for oppbevaring etter tvistemålsloven § 465 annet ledd, foreslås ikke opprettholdt.

§ 6-7 Avslutning av voldgiftssaken

(1) Voldgiftssaken avsluttes med den endelige voldgiftsdommen eller med voldgiftsrettens beslutning om heving etter (2) til (4).

(2) Voldgiftsretten skal heve voldgiftssaken dersom saksøkeren frafaller kravet, med mindre saksøkte motsetter seg heving og voldgiftsretten finner at saksøkte har saklig grunn for å få voldgiftsdom.

(3) Voldgiftsretten skal heve voldgiftssaken dersom partene er enige om dette.

(4) Voldgiftsretten skal heve voldgiftssaken dersom den finner at en fortsettelse av saken er unødvendig eller umulig.

(5) Voldgiftsrettens kompetanse opphører når voldgiftssaken er avsluttet, med unntak av det som følger av §§ 1-5(2), 6-8 og 8-3(2).

Bestemmelsen angir når voldgiftssaken skal anses avsluttet. Den bygger på modelloven artikkel 32. I tillegg til de tilfeller som er nevnt i denne bestemmelsen, angir loven i § 5-8(2) og § 6-5(1) andre tilfeller der saken skal avsluttes.

(1) angir at voldgiftssaken avsluttes med avsigelsen av den avsluttende voldgiftsdommen eller ved voldgiftsrettens beslutning om heving etter (2) til (4). Den avsluttende voldgiftsdommen er den dommen som naturlig avslutter hele voldgiftssaken, i motsetning til f.eks. en deldom.

(2) angir at voldgiftsretten skal heve saken dersom saksøkeren frafaller kravet, med mindre saksøkte motsetter seg heving og voldgiftsretten finner at saksøkte har saklig grunn for å få voldgiftsdom. Saksøkte kan f.eks. ha et behov for en rettskraftig avgjørelse for å unngå gjentatte voldgiftssaker om det samme spørsmålet.

Voldgiftsretten skal heve saken dersom partene er enige om det, jf. (3). Slik enighet kan også oppnås gjennom en avtale som innebærer at voldgiftsretten skal heve saken på en bestemt dato eller etter utløpet av en bestemt tidsperiode.

(4) angir at voldgiftsretten skal heve saken dersom den finner at en fortsettelse av saken er unødvendig eller umulig. Bestemmelsen inneholder ikke en nærmere angivelse av når fortsettelsen av en sak er unødvendig eller umulig. Det beror på en konkret vurdering. Et slikt tilfelle vil blant annet foreligge der saken blir gjenstandsløs.

(5) angir at voldgiftsrettens kompetanse i utgangspunktet opphører når voldgiftssaken er avsluttet. Unntakene er angitt i bestemmelsen.

§ 6-8 Retting av voldgiftsdommen. Tilleggsdom

(1) Hver av partene kan innen én måned etter domsavsigelsen be voldgiftsretten om å

(a) rette en dom som på grunn av skrive- eller regnefeil, trykkfeil eller liknende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med voldgiftsrettens mening, og

(b) avsi tilleggsdom til avgjørelse av krav som er fremsatt under voldgiftssaken og som skulle vært avgjort, men som ikke er tatt med i dommen.

(2) Anmodningen sendes samtidig til de øvrige parter. Voldgiftsretten skal ta anmodningen til følge dersom det er grunnlag for den. Retting må foretas og tilleggsdom avsies senest én måned etter at anmodningen ble mottatt.

(3) Voldgiftsretten kan innen én måned etter domsavsigelsen foreta retting på eget initiativ. Partene skal da varsles og gis mulighet til å uttale seg før retting.

(4) Reglene i § 6-6 kommer til anvendelse på retting av voldgiftsdommen og på avsigelse av tilleggsdom.

(5) Adgangen til å rette feil som nevnt i (1)(a), kan ikke fravikes ved avtale.

Bestemmelsen gjelder retting av voldgiftsdommen samt avsigelse av tilleggsdom. Innholdet svarer, med unntak for tolkning, til modelloven artikkel 33. Bestemmelsen viderefører med enkelte endringer tvistemålsloven § 464 tredje ledd. Det vises til II.8.10.8.

(1) gjelder en parts adgang til å be voldgiftsretten om å rette voldgiftsdommen eller avsi tilleggsdom. (1)(a) gjelder retting av feil i hele dommen, både innledning, begrunnelse og slutning. Retting kan bare skje av feil som består i at dommen har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening. Dommens innhold kan ikke rettes. Det må dreie seg om en klar feil. Vilkåret er noe mindre strengt enn at feilen må være åpenbar. Oppregningen av typer feil er ikke uttømmende, men det må dreie seg om en liknende type feil. At retten har oppfattet bevisføringen uriktig eller tatt feil med hensyn til rettsanvendelsen, kan ikke rettes.

(1)(b) gjelder avsigelse av tilleggsdom. Det er et vilkår for tilleggsdom at kravet var fremsatt i voldgiftssaken og skulle vært avgjort i dommen.

Anmodning om retting eller tilleggsdom må fremsettes innen én måned etter at dommen er mottatt. Etter (2) første punktum skal anmodningen samtidig meddeles de øvrige parter. Bestemmelsen inneholder ikke en angivelse av virkningen av unnlatt meddelelse, men § 5-1 vil oftest nødvendiggjøre at de øvrige partene må få anledning til å uttale seg om den fremsatte anmodningen.

Etter (2) annet punktum skal voldgiftsretten ta en anmodning som oppfyller vilkårene i (1) til følge dersom den er berettiget.

(3) gjelder voldgiftsrettens adgang til å foreta retting på eget initiativ. Tilleggsdom kan bare foretas etter anmodning fra en av partene. Partene skal varsles før voldgiftsretten foretar retting etter (3).

Reglene om voldgiftsdommers form og innhold i § 6-6 kommer til anvendelse på retting og av voldgiftsdommen og avsigelse av tilleggsdom, jf. (4). En retting blir en del av den allerede avsagte voldgiftsdommen, mens tilleggsdommen utgjør en egen voldgiftsdom.

Etter (5) er det ikke adgang til å avtale at feil som nevnt i (1)(a) ikke skal kunne rettes.

7 Saksomkostninger

§ 7-1 Omkostninger til voldgiftsretten

(1) Voldgiftsretten fastsetter sin egen godtgjørelse og utgiftsdekning, med mindre annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene. Fastsettelsen inntas i dom, eller i avgjørelse som avslutter saken. Beløpet forfaller til betaling én måned etter at dommen eller avgjørelsen er avsagt.

(2) Partene er solidarisk ansvarlige for omkostningene til voldgiftsretten, med mindre annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene.

(3) Fastsettelsen etter (1) blir tvangskraftig, med mindre den bringes inn for domstolene innen én måned fra den dag parten mottok omkostningsavgjørelsen. Dersom det blir anmodet om eller foretatt retting eller avsigelse av tilleggsdom etter reglene i § 6-8, løper en ny frist fra den dag parten mottok avgjørelsen. Domstolen avgjør spørsmålet ved kjennelse. Dersom kostnadene til voldgiftsretten blir redusert, får dette virkning også for de parter som ikke brakte spørsmålet inn for domstolene.

Bestemmelsen regulerer omkostningene til voldgiftsretten. Modelloven inneholder ingen regulering av saksomkostningsspørsmålet i det hele tatt, jf. A/CN.9/216, para. 99 og Binder side 236. Spørsmålet er nærmere behandlet i 8.10.9. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale mellom partene og voldgiftsretten, men derimot ikke ved en avtale partene i mellom.

Voldgiftsretten fastsetter sin egen godtgjørelse og utgiftsdekning, jf. (1) første punktum. Med utgiftsdekning menes alle utgifter som knytter seg til voldgiftsbehandlingen med unntak av partenes egne saksomkostninger. Slike utgifter vil eksempelvis kunne være utgifter til leie av rettslokaler eller utgifter til tolk i forbindelse med avhør av sakkyndige oppnevnt av voldgiftsretten.

Beløpet tas enten inn i en voldgiftsdom eller i avgjørelsen som avslutter saken, jf. (2) annet punktum. Med voldgiftsdom menes både en eventuell særskilt pådømmelse etter § 6-3(2) eller den voldgiftsdommen som avslutter saken. Det må fremgå hvem av dommerne som er kreditor for de ulike beløpene. I motsatt fall har betaling til en av dommerne frigjørende virkning. I de tilfeller der saken ikke avsluttes med en voldgiftsdom, inntas det utestående beløpet i den avgjørelsen som avslutter saken. Beløpet forfaller til betaling én måned etter at dommen eller avgjørelsen er avsagt.

Retting eller avsigelse av tilleggsdom påvirker ikke forfallstidspunktet. Ofte vil det imidlertid ved retting eller tilleggsdom påløpe ytterlige kostnader som da kan kreves dekket. Dette beløpet kan tas inn i forbindelse med rettingen eller tilleggsdommen.

Bestemmelsen inneholder ingen regler om voldgiftsrettens krav på renter ved forsinket betaling. Dette spørsmålet reguleres av de alminnelige regler for krav på renter ved forsinket betaling.

Voldgiftsretten mister ikke sitt krav på godtgjørelse eller utgiftsdekning selv om ikke dette tas inn i en dom eller annen avgjørelse. I et slikt tilfelle må imidlertid kravet gjøres gjeldende som et alminnelig pengekrav overfor partene.

Etter (2) er partene solidarisk ansvarlige for omkostningene til voldgiftsretten. Solidaransvaret omfatter både voldgiftsrettens godtgjørelse og utgiftsdekning. Dette ansvaret er oppstilt av hensyn til voldgiftsretten, og gjelder uavhengig av hvordan omkostningene blir fordelt mellom partene etter § 7-2(1).

(3) første punktum angir at voldgiftsrettens fastsettelse av sin egen godtgjørelse og utgiftsdekning blir tvangskraftig dersom den ikke bringes inn for domstolene innen nærmere angitte frister. Tvangskraft inntrer bare dersom fastsettelsen er inntatt i en dom eller i avgjørelsen som avslutter saken. I andre tilfeller må voldgiftsretten anlegge et alminnelig søksmål for å få tvangsgrunnlag for pengekravet.

Voldgiftsrettens fastsettelse av godtgjørelsen og utgiftsdekningen kan bringes inn for domstolene innen én måned fra parten mottok omkostningsavgjørelsen, jf. første punktum. Voldgiftsdommerene blir motpart ved en slik begjæring, og har i denne sammenheng vanlige partsrettigheter. Dersom voldgiftsretten blir anmodet om å foreta retting eller avsi tilleggsdom etter § 6-8, løper en ny frist på én måned fra den dag parten mottok avgjørelsen, jf. annet punktum. Det løper også en ny frist der en anmodning ikke blir tatt til følge.

Bestemmelsen angir ikke etter hvilke kriterier domstolene skal prøve omkostningene. Ved prøvingen må domstolen legge betydelig vekt på vanlige normer for honorarer som voldgiftsdommer. Dersom domstolen helt eller delvis tar et krav om nedsettelse av omkostningene til følge, får dette virkning også for de parter som ikke brakte spørsmålet inn for domstolene, jf. fjerde punktum.

§ 7-2 Fordeling av saksomkostninger

(1) Voldgiftsretten skal etter begjæring fra en part fordele omkostningene til voldgiftsretten mellom partene slik den finner riktig.

(2) Voldgiftsretten kan etter begjæring fra en part pålegge en annen part å dekke alle eller deler av partens omkostninger med saken dersom den finner dette riktig.

(3) Voldgiftsrettens fordeling av omkostningene tas inn i dommen eller i avgjørelsen som avslutter saken. Voldgiftsrettens fordeling av omkostninger mellom partene er endelig.

Bestemmelsen gjelder fordelingen av saksomkostningene mellom partene. Modelloven inneholder ikke en slik bestemmelse. Problemstillingen er også behandlet i II.8.10.9. Med saksomkostninger menes både omkostninger til voldgiftsretten etter § 7-1 og partenes egne omkostninger med saken.

(1) gjelder fordeling av omkostninger til voldgiftsretten. Slike omkostninger skal etter begjæring fra en part fordeles mellom partene slik voldgiftsretten finner riktig, med mindre annet er avtalt mellom partene. Dersom voldgiftsretten har grunnlag for å pålegge den ene parten å dekke den annen parts saksomkostninger etter (2), vil det normalt være rimelig at den parten som pålegges å dekke omkostningene etter (2), også i det interne forhold blir pålagt å betale omkostningene til voldgiftsretten.

Dersom voldgiftsretten ikke treffer noen bestemmelse om fordeling etter (1), blir det opp til partene å bli enige om fordelingen av omkostningene innad. Uansett om fordeling foretas eller ikke, er begge parter overfor voldgiftsretten solidarisk ansvarlige for alle voldgiftsrettens omkostninger, jf. § 7-1(2).

(2) gjelder partenes omkostninger med saken. Voldgiftsretten kan etter begjæring fra en part pålegge en annen part å dekke hele eller deler av partens omkostninger, med mindre annet er avtalt. Dette vil blant annet kunne omfatte utgifter til prosessfullmektig, vitner og utgifter til tolk som parten selv skal dekke. Bestemmelsen inneholder ikke en nærmere angivelse av når det er riktig å pålegge en annen part å dekke hele eller deler av en annen parts omkostninger. Voldgiftsretten vil ikke være bundet av tvistelovens saksomkostningsregler, men bør ved avgjørelsen se hen til de prinsipper for avgjørelse av saksomkostningskrav som gjelder i saker for de alminnelige domstoler.

Etter (3) skal voldgiftsrettens fordeling av omkostninger mellom partene skje i dommen eller den avgjørelsen som avslutter saken. Fordelingen er endelig og blir retts- og tvangskraftig på samme måte som dommen eller avgjørelsen for øvrig. Dette innebærer at den ikke kan bringes inn til domstolene. Fordelingen forblir uforandret selv om omkostningene til voldgiftsretten blir redusert ved avgjørelse av domstolen etter § 7-1(3).

§ 7-3 Sikkerhetsstillelse

(1) Voldgiftsretten kan pålegge partene å stille sikkerhet for voldgiftsrettens omkostninger, med mindre annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene. Voldgiftsretten kan helt eller delvis avslutte voldgiftssaken dersom ikke slik sikkerhet blir stilt.

(2) Dersom en part unnlater å stille pålagt sikkerhet, kan den annen part stille hele sikkerheten eller bringe tvisten inn for domstolene til avgjørelse.

Bestemmelsen gjelder partenes sikkerhetsstillelse for voldgiftsrettens omkostninger. Modelloven inneholder ikke en slik bestemmelse. Problemstillingen er også behandlet i II.8.10.9.

(1) første punktum slår fast at voldgiftsretten kan pålegge partene å stille sikkerhet for voldgiftsrettens omkostninger, med mindre annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene. Voldgiftsretten kan gi pålegg om sikkerhetsstillelse før eller under voldgiftsbehandlingen, og ytterligere sikkerhet kan kreves. Voldgiftsretten kan også pålegge særskilt sikkerhetsstillelse knyttet til enkelte krav. Et pålegg om sikkerhetsstillelse skal rette seg til alle partene med like andeler. Unntak fra dette gjelder der partene har avtalt en annen kostnadsdeling seg i mellom. Regelen gir ikke noen anvisning på hvor stor sikkerheten skal være. Dette er opp til voldgiftsretten å vurdere. Sikkerhetens størrelse må stå i et rimelig forhold til voldgiftsrettens forventede kostnader.

(1) annet punktum angir at voldgiftsretten helt eller delvis kan avslutte voldgiftssaken dersom ikke pålagt sikkerhet blir stilt. Dersom det er krevd særskilt sikkerhet knyttet til et enkelt krav, er det bare for dette kravet voldgiftssaken kan avsluttes.

Bestemmelsen regulerer ikke når voldgiftsretten kan tiltre sikkerheten. Voldgiftsretten kan benytte seg av sikkerheten under voldgiftsbehandlingen til dekning for påløpte utlegg. Når det gjelder voldgiftsrettens godtgjørelse, kan sikkerheten først tiltres når beløpet har forfalt til betaling.

(2) gjelder situasjonen der en part unnlater å stille pålagt sikkerhet. Det vil kunne medføre at voldgiftsretten avslutter voldgiftssaken etter (1) annet punktum. For å unngå dette kan den annen part stille hele sikkerheten. Parten kan i stedet bringe tvisten inn for domstolen til avgjørelse. Retten til å bringe tvisten inn for domstolen gjelder uten hensyn til om voldgiftsretten avslutter hele eller deler av voldgiftssaken som følge av manglende sikkerhetsstillelse. De øvrige partene kan da ikke påberope seg voldgiftsavtalen som rettergangshinder.

8 Ugyldighet

§ 8-1 Krav om tilsidesetting av voldgiftsdommen

En voldgiftsdom kan bare settes til side som ugyldig av domstolene gjennom et søksmål etter §§ 8-2 og 8-3.

Kapittel 8 har regler om hvilke ugyldighetsgrunner som kan gjøres gjeldende, og fristene for å reise søksmål om gyldigheten av en voldgiftsdom.

I modelloven er reglene om dette samlet i artikkel 34. I lovutkastet er reglene delt opp i tre paragrafer for å øke tilgjengeligheten for brukerne.

I hovedtrekk videreføres de någjeldende ugyldighetsreglene fra tvistemålsloven kapittel 32, med enkelte endringer på detaljplanet. Det er også noen endringer i fristreglene. Det vises til den generelle drøftelsen i II.8.11 ovenfor.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at partene avtaler at en voldgiftsdom skal være gjenstand for overprøving ved en annen voldgiftsrett, slik også modelloven tillater, jf. A/CN.9/216, para. 106, A/CN.9/264, artikkel 34, para. 2 og Binder side 208.

Domstolene kan ikke sette en voldgiftsdom til side etter en materiell overprøving. Noe upresist kan det uttrykkes slik at domstolen ikke kan prøve voldgiftsdommens riktighet, bare dens gyldighet. Kapittel 8 gir bare domstolene kompetanse til å sette voldgiftsdommen til side dersom de angitte ugyldighetsgrunnene foreligger. Etter § 1-2 har ikke domstolene kompetanse ut over det som følger av denne loven. Kompetanse for domstolene til å sette en voldgiftsdom til side etter en materiell prøving foreligger ikke.

Det er en voldgiftsdom som kan settes til side etter § 8-1. Hva som skal anses som en voldgiftsdom i denne relasjon, defineres ikke i loven. Inn under begrepet hører alle avgjørelser av voldgiftsretten som avgjør materielle krav, både deldommer og avsluttende dommer.

§ 8-2 Ugyldighetsgrunner

(1) En voldgiftsdom kan bare settes til side av domstolene dersom

(a) en av partene i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne; eller voldgiftsavtalen er ugyldig etter de rettsregler som partene har avtalt skal anvendes på avtalen, eller i mangel av slik avtale, etter norsk rett,

(b) den part som har anlagt ugyldighetssøksmål ikke ble gitt tilstrekkelig varsel om oppnevnelsen av en voldgiftsdommer eller om voldgiftssaken, eller ikke har fått anledning til å fremstille sitt syn på saken,

(c) voldgiftsdommen ligger utenfor voldgiftsrettens domsmyndighet, eller

(d) voldgiftsretten har hatt en uriktig sammensetning, eller saksbehandlingen strider mot loven eller partenes avtale og det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen.

(2) Når spørsmålet om gyldigheten av en voldgiftsdom er brakt inn for domstolene skal domstolen av eget tiltak sette dommen til side dersom

(a) tvisten ikke kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett, eller

(b) voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen (ordre public).

(3) Dersom ugyldighetsgrunnen bare rammer en del av dommen, får ugyldigheten bare virkning for denne delen.

Bestemmelsen angir ugyldighetsgrunnene og svarer til modelloven artikkel 34(2), med unntak av (1)(d) og (3). Når det gjelder forholdet mellom ugyldighetsgrunnene i denne bestemmelsen og ugyldighetsgrunnene etter gjeldende rett, vises til II.8.11.

(1) og (2) opplister de ulike ugyldighetsgrunnene. Opplistingen er uttømmende. En slik uttømmende regulering innebærer trolig en viss innstramming i forhold til gjeldende rett. Ugyldighetsgrunnene svarer til de forhold som kan være til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse etter § 9-2. § 9-2 svarer igjen i det vesentlige til de grunner som etter New York-konvensjonen kan være til hinder for fullbyrdelse. Likheten mellom ugyldighetsgrunnene og de forhold som kan hindre anerkjennelse og fullbyrdelse, er tilsiktet.

Det er en sentral forskjell mellom ugyldighetsgrunnene i (1) og (2). Ugyldighetsgrunnene i (1) må påberopes av en part. Dette kan kalles relative ugyldighetsgrunner. De forholdene som er nevnt i (2) skal domstolen derimot ta stilling til av eget tiltak. Dette er såkalte absolutte ugyldighetsgrunner. Inndelingen er velkjent blant annet fra tvistemålsloven § 384 første og annet ledd.

Modelloven har en tilsvarende inndeling av ugyldighetsgrunnene i to kategorier. For den kategorien feil som er dekket i (1), fastslår modelloven at feilen kan tillegges virkning når «the party making the application furnishes proof that . . .». Direkte sier modelloven med dette bare noe om bevisbyrde. Det reelle innholdet blir imidlertid det samme som etter lovutkastet § 8-2(1). Også etter lovutkastet blir det først snakk om å tillegge feilen virkning når parten har sannsynliggjort at det foreligger en feil. Dette er ikke direkte sagt i lovteksten, men følger av det alminnelige utgangspunkt om at domstolen må legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig etter bevisføringen. Etter modelloven blir innfallsvinkelen litt annerledes, men resultatet trolig det samme. Tilsidesettelse av dommen kan bare skje hvis feilen er sannsynliggjort gjennom bevisføringen. For den kategorien av feil som er dekket i § 8-2(2), fastslår modelloven at voldgiftsdommen er ugyldig hvis «the court finds that . . .» feilen foreligger. Domstolen må ta stilling til dette av eget tiltak, og uten at modelloven pålegger noen av partene en bestemt bevisbyrde, jf. Binder side 212. Men hvis feilen ikke sannsynliggjøres gjennom bevisføringen, vil domstolen rimeligvis ikke kunne tillegge feilen virkning. Det samme vil følge av § 8-2(2).

(1)(a) gjelder slike ugyldighetsgrunner som er nevnt i modelloven artikkel 34(2)(a)(i). Det er for det første de tilfeller der en av partene i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne. Det er ikke spesifisert hvilken lov som regulerer partenes rettslige handleevne. Hovedregelen vil være at det er den enkelte parts hjemlandslov, se Gaarders Innføring I Internasjonal Privatrett, ved Hans Petter Lundgaard, Oslo 2000, side 175 - 177. Er vedkommende part hjemmehørende i Norge, vil altså spørsmålet om hans rettslig handleevne bli avgjort etter norsk rett. Videre gjelder (1)(a) de tilfeller hvor voldgiftsavtalen er ugyldig (av andre grunner enn manglende rettslig handleevne). Gyldighetsspørsmålet må, i mangel av avtale, avgjøres etter norsk rett. Det er i samsvar med modelloven, jf. Binder side 211.

(1)(b) omfatter situasjonen der den part som har anlagt ugyldighetssøksmålet, ikke ble gitt tilstrekkelig varsel om oppnevnelsen av en voldgiftsdommer eller om voldgiftssaken, eller ikke har fått anledning til å fremstille sitt syn på saken.

(1)(c) gjelder det tilfellet der voldgiftsdommen ligger utenfor voldgiftsrettens domsmyndighet. Dette vil være situasjonen både der det ikke foreligger noen voldgiftsavtale og der voldgiftsretten går utenfor voldgiftsavtalen. Voldgiftsrettens domsmyndighet reguleres i § 4-1. Innsigelse om at voldgiftsretten mangler domsmyndighet kan gå tapt etter § 4-1(3). Det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen.

(1)(d) omfatter for det første den situasjon at voldgiftsrettens har en uriktig sammensetning, dvs. en sammensetning som er i strid med partenes avtale eller med de lovregler som i mangel av avtale skal legges til grunn. Dernest gjelder den at saksbehandlingen i voldgiftsretten ikke var i overensstemmelse med ufravikelige lovregler eller partenes avtale. I tillegg er det et vilkår om at det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for resultatet. Et slikt vilkår er ikke oppstilt når det gjelder feil ved voldgiftsrettens sammensetning. En vurdering av sannsynligheten for en påvirkning på resultatet kan her bli et temmelig umulig tema.

Kravet om at det skal være nærliggende at saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold skiller seg fra modelloven, jf. Binder side 211.

(2) angir de ugyldighetgrunner som domstolen av eget tiltak skal undersøke om foreligger. Det er imidlertid en forutsetning at spørsmålet om gyldigheten av voldgiftsdommen er brakt inn for domstolene. Ugyldighetsgrunnene får således ikke virkning av seg selv.

(2)(a) omfatter de tilfeller der voldgiftsdommen avgjør en tvist som ikke kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett. Dette spørsmålet må vurderes etter § 1-2.

(2)(b) omfatter de tilfeller der voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen. Bestemmelsen er en ordre public-regel og retter seg mot voldgiftsdommer der fundamentale rettsprinsipper av materiell eller prosessuell karakter er tilsidesatt. Bestemmelsens innhold har likhetstrekk med det som følger av tvistemålsloven § 467 nr. 4 om at voldgiftsdommen ikke må stride mot lov eller ærbarhet. (2)(b) er generelt formulert. Den skal ha et meget snevert anvendelsesområde. At dommen strider mot en preseptorisk lovregel, betyr ikke uten videre at dommen er ugyldig etter ordre public-regelen. Det må dreie seg om mer grunnleggende regler eller prinsipper i materiell lovgivning eller om saksbehandlingen. Bestemmelsen samsvarer med modelloven artikkel 34(2)(b). Se nærmere omtale av denne hos Binder side 212 - 213. Det kan også vises til drøftelsen av ordre public i internasjonale forhold hos Moss side 306 - 311. Selv om § 8-2(2)(b) etter dette har et snevrere anvendelsesområde enn tvistemålsloven § 467 nr. 4, får det neppe noen videre praktisk betydning. En gjennomgåelse av domssamlingene og fremstillingene hos Schei og Mæland, viser at § 467 nr. 4 ikke har satt spor etter seg i rettspraksis.

(3) angir generelt at en ugyldighetsgrunn bare får virkning på den del av en voldgiftsdom den rammer. Øvrige deler av voldgiftsdommen er gyldig. Dette vil eksempelvis være tilfellet der voldgiftsretten har avgjort en tvist som den hadde domsmyndighet til å avgjøre, og også en annen tvist som ikke var omfattet av domsmyndigheten. I et slikt tilfelle blir avgjørelsen av den tvisten som omfattes av domsmyndigheten ikke satt til side. Regelen gjelder for alle ugyldighetsgrunnene. Dette skiller seg fra modelloven som i hvert fall eksplisitt bare nevner dette i forbindelse med én av ugyldighetgrunnene, jf. artikkel 34 (2)(a)(iii).

§ 8-3 Søksmålsfrist og behandling av søksmålet

(1) Søksmål om å sette til side en voldgiftsdom må anlegges innen tre måneder fra den dag parten mottar voldgiftsdommen. Dersom voldgiftsretten foretar retting eller avsier tilleggsdom etter § 6-8, løper fristen fra dette tidspunktet. Tilsvarende gjelder der voldgiftsretten beslutter å ikke ta til følge en parts anmodning om retting eller avsigelse av tilleggsdom etter § 6-8.

(2) Domstolen kan, når det er reist sak etter (1) og det er grunnlag for ugyldighet, sette voldgiftsdommen til side og samtidig henvise saken til videre behandling og ny avgjørelse i voldgiftsretten.

(3) Tilsidesettelse av en voldgiftsdom medfører at den aktuelle voldgiftsavtalen igjen blir virksom, med mindre annet er avtalt mellom partene.

Bestemmelsen regulerer søksmålsfrister ved ugyldighetssøskmål og behandlingen av slike søksmål. Videre omfatter den virkningen for voldgiftsavtalen at en voldgiftsdom settes til side. Bestemmelsen svarer til modelloven artikkel 34(3), med unntak av (3). Problemstillingene er også behandlet i II.8.11.

Etter (1) første punktum må et ugyldighetssøksmål anlegges innen tre måneder fra den dag parten mottar voldgiftsdommen. Dette gjelder alle ugyldighetsgrunnene i § 8-2 og uavhengig av partenes kunnskap om de forhold som begrunner ugyldigheten. Dersom ugyldighetssøksmål er anlagt innen fristen, kan en part påberope andre ugyldighetgrunner nevnt i § 8-2(1) i den grad dette tillates etter de alminnelige reglene i tvisteloven. Domstolen skal av eget tiltak undersøke om ugyldighetsgrunnene i § 8-2(2) foreligger dersom søksmål er anlagt innen fristen.

Unntak fra utgangspunktet om at fristen løper fra den dag parten mottar voldgiftsdommen gjelder der voldgiftsretten foretar retting eller avsier tilleggsdom etter § 6-8, jf. annet punktum. I slike tilfeller løper fristen fra det tidspunktet partene har mottatt den avgjørelsen som retter eller tolker dommen eller tilleggsdommen. Der en anmodning om retting eller avsigelse av tilleggsdom ikke tas til følge, løper fristen fra parten mottok avgjørelsen om dette, jf. tredje punktum.

Hvis voldgiftsdommen er ugyldig, skal domstolen konstatere dette. Voldgiftsdommen blir da satt til side, og tvisten må i tilfelle avgjøres gjennom en ny voldgiftssak, om man da ikke må tolke voldgiftsavtalen slik at den faller bort dersom voldgiftsdommen kjennes ugyldig. I noen tilfeller er det imidlertid mer formelle feil som kan føre til ugyldighet. Voldgiftsdommen er f.eks. ikke signert. Det kan også være tilfeller hvor feilen som fører til ugyldighet, nok kunne vært avhjulpet ved retting, men hvor fristen for dette er oversittet. I et slikt tilfelle kan domstolen bestemme tilsidesettelse og samtidig henvise saken til videre behandling og avgjørelse i volgiftsretten, jf. (2).

9 Anerkjennelse og fullbyrdelse

§ 9-1 Anerkjennelse og fullbyrdelse

(1) En voldgiftsdom skal anerkjennes og kunne fullbyrdes etter denne bestemmelsen og § 9-2, uavhengig av i hvilket land den er avsagt.

(2) Anerkjennelse og fullbyrdelse av en voldgiftsdom forutsetter at en part gjør voldgiftsdommen tilgjengelig i original eller ved attestert kopi. Dersom voldgiftsdommen ikke er utformet på norsk, svensk, dansk eller engelsk, skal parten også gjøre tilgjengelig en attestert oversettelse. Det kan kreves dokumentasjon for at det forelå avtale eller annet grunnlag for voldgift.

(3) Fullbyrdelse skjer etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven så langt ikke annet følger av dette kapittel.

Kapittel 9 har regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer. I modelloven er disse reglene gitt i artikkel 35 og 36. Lovutkastet § 9-1 dekker det samme som modelloven artikkel 35. Modelloven artikkel 36(1) er dekket i § 9-2, mens artikkel 36(2) er dekket i § 9-3. Det er de samme regler som gjelder for norske voldgiftsdommer og utenlandske voldgiftsdommer.

Lovutkastet innebærer visse endringer i forhold til gjeldende rett. Lovteknisk er den største forskjellen i forhold til i dag at reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer er inntatt sammen med de øvrige reglene for norske voldgiftsdommer. Forholdet mellom tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 og reglene om innsigelser mot fullbyrdelse av norske voldgiftsdommer i tvistemålsloven kapittel 32, kan virke noe uklart i dag. Utvalget har foreslått at tvangsfullbyrdelsesloven endres ved at § 4-2 gis et nytt fjerde ledd, som klargjør at innsigelser mot tvangsfullbyrdelse er uttømmende regulert sammen med de øvrige voldgiftsreglene.

Det vises for øvrig til den generelle drøftelsen i II.8.12 ovenfor.

Bestemmelsen omhandler anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsavgjørelser og svarer i det vesentlige til modelloven artikkel 35. Spørsmålet er også behandlet i punkt II.8.12.

(1) slår fast at en voldgiftsdom skal anerkjennes og fullbyrdes etter de regler som fremgår av §§ 9-1 og 9-2. Dette gjelder både norske og utenlandske voldgiftsdommer. Det er ikke noe gjensidighetsprinsipp i den forstand at det kreves at det landet som voldgiftsdommen er avsagt i, skal anerkjenne og fullbyrde norske voldgiftsdommer.

(2) angir de formelle krav som en part som ønsker en voldgiftsdom anerkjent eller fullbyrdet, må overholde. Partene må ha voldgiftsdommen i original eller attestert kopi. Dersom dommen ikke er på norsk, svensk, dansk eller engelsk, må det også foreligge en attestert oversettelse. Det kreves ikke at det må foreligge en skriftlig voldgiftsavtale, men det må fremlegges dokumentasjon som viser at voldgift er avtalt eller at parten er blitt bundet til voldgift, f.eks. ved ikke i tide å reise innsigelse for voldgiftsretten om at voldgiftsavtale ikke forelå.

Kapittel 9 inneholder ikke nærmere bestemmelser om fremgangsmåten ved anerkjennelse og fullbyrdelse. Anerkjennelse vil i praksis være aktuelt der voldgiftsdommen kreves lagt til grunn i ulike relasjoner. Fremgangsmåten for anerkjennelse følger av de alminnelige reglene som gjelder i det aktuelle tilfellet. Fullbyrdelse skal etter (3) skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven så langt ikke annet følger av kapittel 9. Fremgangsmåten ved fullbyrdelse fremgår således av tvangsfullbyrdelsesloven.

§ 9-2 Forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse

(1) Anerkjennelse eller fullbyrdelse av en voldgiftsdom kan bare nektes dersom

(a) en av partene i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne; eller voldgiftsavtalen er ugyldig etter de rettsregler som partene har avtalt skal anvendes på avtalen, eller i mangel av slik avtale, etter det lands rett hvor voldgiftsdommen ble avsagt,

(b) den part som voldgiftsdommen er påberopt overfor ikke ble gitt tilstrekkelig varsel om oppnevnelsen av en voldgiftsdommer eller om voldgiftssaken, eller ikke har fått anledning til å fremstille sitt syn på saken,

(c) voldgiftsdommen ligger utenfor voldgiftsrettens domsmyndighet, eller

(d) voldgiftsretten har hatt en uriktig sammensetning, eller saksbehandlingen strider mot loven på voldgiftsstedet eller partenes avtale og det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen.

(e) voldgiftsdommen ennå ikke er bindende for partene, eller den varig eller midlertidig er satt til side av en domstol på voldgiftsstedet eller av en domstol i det landet hvis rettsregler er anvendt ved avgjørelsen av tvistegjenstanden.

(2) Domstolene skal av eget tiltak nekte anerkjennelse og fullbyrdelse av en voldgiftsdom når

(a) tvisten ikke kunne avgjøres ved voldgift etter norsk rett, eller

(b) anerkjennelse eller fullbyrdelse av voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen (ordre public).

(3) Dersom grunnen til å nekte anerkjennelse eller fullbyrdelse bare rammer en del av dommen, er det kun denne del som kan nektes anerkjent eller fullbyrdet.

Bestemmelsen omhandler forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse. Dersom det ikke foreligger slike forhold, skal voldgiftsdommen anerkjennes og fullbyrdes etter § 9-1. Bestemmelsen svarer til modelloven artikkel 36(1), med unntak av (1)(d) og (3).

Forholdene som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse svarer i det vesentlige til de grunner som etter New York-konvensjonen er til hinder for fullbyrdelse. De forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse, svarer også i det vesentlige til de grunner som kan medføre at en voldgiftsdom blir satt til side som ugyldig etter § 8-2.

(1) og (2) inneholder en uttømmende oppregning av de forhold som kan være til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse. Bestemmelsen svarer som sagt i det vesentlige til § 8-2, og det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen. De få ulikhetene mellom § 8-2 og denne bestemmelsen skal imidlertid kommenteres.

(1)(a) gjelder der en part i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne eller voldgiftsavtalen ellers er ugyldig. Om bedømmelsen av den rettslige handleevnen, se bemerkningene til § 8-2 om den tilsvarende ugyldighetsgrunnen. Vurderingen av om voldgiftsavtalen er ugyldig av andre grunner enn manglende rettslig handleevne, skal i mangel av annen avtale, skje etter det lands rett hvor voldgiftsdommen ble avsagt. Dette avviker fra § 8-2 der vurderingen skal skje etter norsk rett i mangel av annen avtale. En slik formulering er nødvendig for å ta høyde for utenlandske voldgiftsdommer der gyldigheten av voldgiftsavtalen skal vurderes ut fra voldgiftsstedets rett.

(1)(b) og (c) samsvarer med de tilsvarende bestemmelsene i § 8-2.

(1)(d) omfatter saksbehandlingsfeil som det er nærliggende at kan ha virket inn på avgjørelsene. Vurderingen av om det foreligger slike feil, skal i mangel av annen avtale skje etter loven på voldgiftsstedet. Dette avviker også fra § 8-2 der vurderinger skjer etter denne lov. En slik avvikende formulering i § 9-2 er nødvendig for å ta høyde for anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer.

(1)(e) omfatter situasjonen der voldgiftsdommen ikke er bindende for partene eller der den har blitt satt til side, varig eller midlertidig, av en domstol på voldgiftsstedet eller i det landet der de rettsregler som er anvendt ved avgjørelsen av de materielle tvistespørsmål er hjemmehørende. Dette alternativet finnes ikke i § 8-2 da det bare er relevant ved anerkjennelse og fullbyrdelse. En voldgiftsdom blir bindende når den ikke lenger er gjenstand for materiell overprøving, eksempelvis der partene har avtalt at dommen kan bringes inn for en ny voldgiftsrett. At dommen allerede er satt til side, retter seg mot situasjonen der en domstol i et annet relevant land har kjent voldgiftsdommen ugyldig. En voldgiftsdom er midlertidig satt til side der domstolene har utsatt en behandling av et ugyldighetssøksmål for å gi voldgiftsretten mulighet til å avhjelpe eventuelle ugyldighetsgrunner.

(1) er formulert slik at anerkjennelse og fullbyrdelse bare kan nektes dersom forhold som nevnt i (a) til (e) foreligger. Det ligger i dette at voldgiftsdommen skal nektes anerkjent eller fullbyrdet dersom slike forhold foreligger.

(2) svarer til § 8-2 annet ledd, og tredje ledd svarer innholdsmessig i det vesentlige til § 8-2 tredje ledd.

§ 9-3 Utsettelse og sikkerhetsstillelse

Domstolen kan utsette avgjørelsen om anerkjennelse og fullbyrdelse dersom den finner dette hensiktsmessig og søksmål om tilsidesettelse av en voldgiftsdom er anlagt ved en domstol som nevnt i § 9-2(1)(e). Domstolen kan i et slikt tilfelle, etter krav fra den part som krever anerkjennelse eller fullbyrdelse, pålegge den annen part å stille sikkerhet.

Bestemmelsen omfatter domstolenes adgang til å utsette behandlingen av kravet om anerkjennelse og fullbyrdelse samt sikkerhetsstillelse i denne forbindelse. Den svarer til modelloven artikkel 36(2). Bestemmelsen er ny. Den omfatter både nasjonale og utenlandske voldgiftsdommer.

Første punktum gir domstolene rett til å utsette behandlingen dersom det er anlagt ugyldighetssøksmål ved domstol som nevnt i § 9-2(1)(e). Det kan være hensiktsmessig å avvente resultatet av ugyldighetssøksmålet, da det vil være avgjørende for om voldgiftsdommen skal anerkjennes eller fullbyrdes. Domstolene har en diskresjonær adgang til å beslutte utsettelse dersom den finner dette hensiktsmessig.

Annet punktum angir at domstolen, etter krav fra den part som krever anerkjennelse eller fullbyrdelse, kan pålegge en annen part å stille sikkerhet. Denne sikkerheten må gjelde det økonomiske tap som utsettelse av saken kan medføre.