NOU 2002: 21

Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler— Utredning nr. 9 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Alminnelige motiver

1 Kommisjonens mandat og sammensetning

1.1 Mandatet mv.

Banklovkommisjonen ble oppnevnt i 1990 for å gjennomgå finanslovgivningen. Senere er kommisjonens mandat blitt utvidet flere ganger. En nærmere omtale av mandatet er tatt inn som vedlegg til utredningen.

Kommisjonens mandat knyttet til forsikringstakerens adgang til å avbryte forsikringsforholdet, ble gitt i brev av 21. mai 2002 fra Justisdepartementet til Banklovkommisjonen. Mandatet som ble gitt i samråd med Finansdepartementet lyder slik:

”Banklovkommisjonen bes utrede om det bør foretas en endring av reglene om forsikringstakeres adgang til å si opp forsikringsavtaler i forsikringsavtaleloven § 3-2 og § 12-3.

Forsikringsavtaleloven § 3-2 bestemmer for skadeforsikring at en forsikringstaker i forsikringstiden bare kan si opp et løpende forsikringsforhold dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger andre særlige grunner. Det samme gjelder for løpende ulykkes- eller sykeforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 12-3 tredje ledd. Når det gjelder livsforsikring, kan forsikringstakeren derimot når som helst avbryte forsikringsforholdet, jf. § 12-3 første ledd.

Banklovkommisjonen bes vurdere om forsikringstakere bør gis en videre adgang til å si opp forsikringsavtaler i forsikringstiden når det gjelder skadeforsikring og ulykkes- og sykeforsikring. Kommisjonen bes også vurdere oppsigelsesfristene etter de nåværende reglene. Dersom kommisjonen kommer til at reglene bør endres, bes det om at det utformes forslag til slike lovendringer. I utredningen bør det redegjøres for gjeldende regler, bakgrunnen for disse og om konkurransehensyn, forbrukerhensyn eller andre hensyn tilsier lovendringer. Det bes særskilt vurdert om det er grunn til å skille mellom ulike typer skadeforsikringer, og når det gjelder personforsikring, om det nåværende skillet mellom livsforsikringer på den ene siden og ulykkes- og sykeforsikringer på den andre siden bør videreføres. Det vises for øvrig til vedlagt utskrift fra spørretimen i Stortinget onsdag 20. mars 2002.

Det bes om at utredningen foreligger senest 1. november 2002.”

Justisdepartementet har vært varslet om at sluttarbeidet med utredningen har tatt noe mer tid enn opprinnelig antatt, og at utredningen derfor avgis noe senere enn mandatets frist 1. november 2002.

Av interesse for kommisjonens oppdrag vises det til stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheims (A) spørsmål i Stortingets spørretime 20. mars 2002:

”Mener statsråden at forsikringsselskapene kan binde opp sine kunder opptil ett år ved inngåelse av forsikringsavtale og at de mange fusjoner i forsikringsbransjen gjør at konkurransesituasjonen for norske forbrukere er reell, og hvilken betydning dette har hatt å si for forsikringspremien til norske forbrukere?”

Statsråd Per-Kristian Foss besvarte spørsmålet slik:

”Jeg tillater meg først å si at dette er et ganske omfattende spørsmål. Svaret lyder slik:

I forhold til kundenes rett til å si opp forsikringsavtaler er det hensiktsmessig å se nærmere på både skadeforsikring og livsforsikring hver for seg. I skadeforsikring tegnes normalt kontrakter med ett års varighet. Vil forsikringstakeren si opp forsikringen fra utløpet av forsikringstiden, må vedkommende varsle selskapet om dette senest en måned fra den dag selskapet har sendt ordinært premievarsel for den nye perioden. Forsikringstakeren kan i forsikringstiden kun si opp et løpende forsikringsforhold dersom behovet for forsikring faller bort, eller det foreligger andre særlige grunner. Dette har sin hjemmel i forsikringsavtaleloven § 3-2, som for øvrig ligger under Justisdepartementets ansvarsområde.

I livsforsikring avtales normalt kontrakter med mange års varighet. Av forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 følger det at en livsforsikringskontrakt ved melding til selskapet kan sies opp for overføring til et annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. I flytteforskriften spesifiseres nærmere oppsigelses- og oppgjørsfristene ved overføring av midler. Disse varierer fra to til åtte måneder, avhengig av størrelsen på kontrakten.

Virksom konkurranse i forsikringsmarkedet er avhengig av flere forhold. Ett forhold er kundenes adgang til å bytte leverandør i forsikringstiden. Dette har særlig betydning for langvarige forsikringsavtaler, dvs. livsforsikringskontrakter o.l. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at en generell flytteadgang for livsforsikring, med ajourførte konti, som en har i Norge, faktisk ikke er vanlig i andre land. Dette ble innført for å styrke kundenes rettigheter da forsikringsloven ble modernisert i 1988, og dette tiltaket styrket dermed norske livselskapers konkurranseposisjon også. I Sverige er det f.eks. ikke en slik lovfestet rett, men det er opp til det enkelte selskap å ta standpunkt.

Antallet aktører, deres markedsføringsstrategier og kundenes prisbevissthet er andre forhold som også har betydning for konkurransesituasjonen. Ved utgangen av 2001 var det åtte tradisjonelle livselskaper i det norske markedet og 53 skadeforsikringsselskaper med konsesjon fra norske myndigheter. Videre er det i dag, særlig innen skadeforsikring, etablert utenlandske filialer med sterke markedsandeler i Norge. Selskapet If er et eksempel på det. Det foregår også noe grensekryssende virksomhet på forsikringsområdet. Av Konkurranseflateutvalgets innstilling går det frem at markedsandelen til de fem største livselskapene målt etter opptjent premie, er noe større i Norge enn i andre nordiske land.

Det er flere forhold i forsikringsavtaleloven som kan forbedres sett fra forbrukernes interesser. Jeg vil i samråd med justisministeren se nærmere på loven, slik at en liberalisering kan gi forbrukerne større fleksibilitet. Justisdepartementet tar i løpet av året sikte på å sende på høring spørsmålet om man bør utvide adgangen til å si opp forsikringsavtaler i forsikringstiden. Det vil være naturlig å se på tidshorisonter som selskapene kan binde opp sine kunder, som stortingsrepresentanten her har tatt opp i sitt spørsmål. Jeg vil i tillegg også vurdere bestemmelser som gjør forbrukerne oppmerksom på at kunden har rett til å si opp forsikringen – herunder flytte forsikringen til et annet selskap – senest én måned fra den dag premievarselet er sendt.”

1.2 Sammensetning

Banklovkommisjonen har arbeidet med utredningen siden september 2002 og har i denne forbindelse avholdt 3 møter.

Banklovkommisjonen har ved avgivelsen av denne utredning følgende 20 medlemmer:

  • Professor dr. juris Erling Selvig, leder (Universitetet i Oslo)

  • Direktør Bernt Nyhagen, nestleder (Norges Bank)

  • Avdelingsdirektør Olav Breck (Sparebankforeningen i Norge)

  • Konst. banksjef Ottar Dalsøren (Sparebanken Sogn og Fjordane/Finansforbundet)

  • Spesialrådgiver Kjersti Elvestad (Kredittilsynet)

  • Direktør Grete Faremo (Storebrand ASA)

  • Tekstilkjøpmann Ragnhild Fusdahl (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)

  • Rådgiver Jo Gjedrem (Forbrukerombudet)

  • Økonomisk rådgiver Eystein Gjelsvik (Landsorganisasjonen i Norge)

  • Advokat Arnhild Dordi Gjønnes (Næringslivets Hovedorganisasjon)

  • Ekspedisjonssjef Jan A. Halvorsen (Arbeids- og administrasjonsdepartementet)

  • Direktør Tor Kobberstad (Finansnæringens Hovedorganisasjon)

  • Advokat Øivind Fegth Knutsen (advokatfirmaet Fegth Knutsen, Finne & Co. DA)

  • Avdelingsdirektør Øystein Løining (Finansdepartementet)

  • Direktør Per Melsom, Oslo

  • Advokat Erling G. Rikheim (Wikborg, Rein & Co)

  • Generalsekretær Rolf A. Skomsvold (Norske Pensjonskassers Forening)

  • Direktør Per Anders Stalheim (Forbrukerrådet)

  • Tingrettsdommer Liv Synnøve Taraldsrud (Justisdepartementet)

  • Direktør Olav Vannebo (Finansnæringens Hovedorganisasjon).

I forhold til kommisjonens åttende utredning, har kommisjonen to nye medlemmer. Førstebyfogd Eva Nygaard Ottesen, Oslo, ba i brev av 6. juni 2002 til Finansdepartementet om å bli løst fra vervet som medlem av kommisjonen. Eva Nygaard Ottesen ble 1. oktober 2002 løst fra vervet som medlem av kommisjonen. Fra samme tidspunkt ble prosjektleder Liv Synnøve Taraldsrud, Justisdepartementet, oppnevnt som nytt medlem. Avdelingsdirektør Hilde Merethe Berg, Forbrukerombudet, ble 1. oktober 2002 løst fra vervet som medlem av kommisjonen. I brev av 1. oktober 2002 oppnevnte Finansdepartementet rådgiver Jo Gjedrem som Forbrukerombudets medlem av kommisjonen.

Sekretærer ved utarbeidelsen av denne utredningen har vært:

  • Advokat Sven Iver Steen (Arntzen de Besche Advokatfirma AS).

  • Seniorrådgiver Lise Ljungmann, hovedsekretær (Kredittilsynet).

  • Dommer Arne Lyng (Oslo tingrett).

  • Rådgiver Gudrun Rogdaberg (Finansdepartementet).

  • Sekretær Kari Lærum (Norges Bank).

Fra sekretariatets side har arbeidet med utredningen i hovedsak vært utført av advokat Sven Iver Steen.

2 Generelt om oppsigelse mv. i kontraktsforhold

2.1 Hva menes med oppsigelse?

En avtale kan bringes til opphør ved ensidig disposisjon fra en av partene i avtaleforholdet ved hevning og ved oppsigelse. Hevning forutsetter i alminnelighet vesentlig (kvalifisert) mislighold fra den annen part og medfører som regel at avtaleforholdet straks bringes til opphør.

En oppsigelse innebærer at en part bringer avtalen til opphør uten at dette er begrunnet i mislighold fra den annen parts side. Det ville skape betydelig usikkerhet i kontraktsforhold dersom oppsigelse av løpende avtaler ikke var underlagt begrensninger. På den annen side ville det i løpende kontraktsforhold – både i forhold til den enkelte kontraktspart og av hensyn til konkurransen - kunne være uheldig om partene ikke hadde mulighet til å bringe avtalen til opphør. Rett til å avslutte avtaleforholdet ved oppsigelse er derfor vanligvis knyttet til forhåndsvarsel med fastsatt frist. Dessuten vil det i mange forhold gjelde særlige regler om oppgjør eller andre forhold knyttet til avviklingen av kontraktsforholdet. Oppsigelsesretten er et viktig institutt i moderne kontraktslovgivning og er forholdsvis ofte kilde til rettslige tvister.

I løpende kontraktsforhold er avtalen gjerne utformet slik at den løper uten at det er spesifisert noe opphørstidspunkt. I andre tilfeller er det avtalt opphørstidspunkt, men avtalen inneholder en mekanisme hvor avtalen blir fornyet med mindre en av partene foretar en aktiv handling. I disse tilfeller vil partene fornye avtalen ved å holde seg passiv. For den nye avtaleperiode skjer det således kontrahering ved passivitet. I enkelte tilfeller er det knyttet vilkår til når det må varsles om at man ikke ønsker fornyelse. I noen avtaleforhold kan man se at det er lagt ned mye arbeid i å utforme fornyelsesklausuler. Ofte er det fastsatt frister og prosedyrer for den som skal varsle om at fornyelse ikke skal skje. Slike klausuler har ofte aktverdige grunner. Partene har behov for å vite om avtaleforholdet blir fornyet i god tid før den løpende avtaleperiode løper ut. I andre tilfeller kan man ha inntrykk av at klausulene delvis er utformet som ”feller” som skal medvirke til at den part som ikke er tilstrekkelig årvåken ikke varsler i tide eller på formelt riktig måte.

Også i de tilfeller hvor en løpende avtale er begrenset til en tidsbestemt periode, og det er avtalt automatisk fornyelse dersom det ikke gis varsel fra den annen, benyttes ofte betegnelsen oppsigelse på det varsel som må gis for å unngå fornyelse. Denne terminologien passer ikke så godt. I disse tilfeller opphører kontrakten på det tidspunkt som opprinnelig ble avtalt. For å holde disse tilfeller atskilt fra de egentlige oppsigelser, kan det være naturlig å omtale disse tilfeller som manglende eller unnlatt fornyelse av kontraktsforholdet.

Når det gjelder de egentlige oppsigelser som foretas før de avtalte ytelser er levert eller før avtalt kontraktsperiode er utløpt, kan disse være av noe ulik karakter. I noen tilfeller har oppsigelsen sammenheng med at den ene parten ikke lenger ønsker den avtalte ytelse fra den annen part. Grunnen kan for eksempel være at man ikke lenger har behov for den avtalte ytelse eller man ikke lenger har økonomiske midler til å betale for ytelsen. For å betegne slike tilfeller benyttes ofte begrepet avbestilling. Hvilket ansvar den som avbestiller har overfor den annen part omtales som avbestillingsansvar. I de tilfeller hvor forbrukere kjøper varer eller tjenester av profesjonelle leverandører, vil det kunne være aktuelt å verne forbrukeren med hensyn til omfanget av avbestillingsansvaret.

En part kan i kontraktstiden ønske å skifte leverandør. Denne form for oppsigelse omtales i noen tilfeller som skifte av leverandør eller som flytting. I markeder hvor det er ønskelig med økt mobilitet av hensyn til konkurranseforholdene, vil det gjennom lovgivning kunne utformes regler som hindrer innelåsingseffekter for eksempel gjennom lovregler som pålegger leverandøren å akseptere flytting, eventuelt på nærmere fastlagte vilkår.

Det kan være et ønske om endring av partsforholdet på leverandørsiden. Dette kan ha sammenheng med selskapsrettslige endringer, for eksempel fusjon eller fisjon eller ved at eierforholdet til leverandøren endres. Dette er endringer som en kontraktsmotpart stort sett må finne seg i med mindre annet er uttrykkelig avtalt. I andre tilfeller ønsker leverandøren å selge virksomhet (innmat). Dette kan være som ledd i å restrukturere virksomhet, konsentrasjon om visse produkter eller kundegrupper mv. Slike endringer kan innebære en effektivisering og optimalisering av samfunnets ressursbruk. Overdragelse av en kundemasse med tilhørende løpende kontrakter er å anse som en oppsigelse, men omtales ofte som porteføljeoverdragelse. I utgangspunktet kan kundene fastholde at det er den opprinnelige tjenesteleverandøren som skal levere de avtalte produkter. Et slikt kundekrav har hjemmel i det alminnelige prinsipp om at debitorskifte krever den annen parts samtykke. For en del avtaletyper er det gitt regler for å legge til rette for slike porteføljeoverdragelser i den forstand at kunden ikke kan fastholde leveranse fra den opprinnelige avtalepart, men er gitt rett til å bringe avtaleforholdet til opphør dersom dette kreves. På forsikringsområdet er slike regler gitt i forskrift fastsatt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare overdragelse av forsikringer som er tegnet etter reglene om etableringsrett eller utveksling av tjenesteytelser. 1

I løpende kontraktsforhold er ofte partenes rettigheter og plikter ved oppsigelse regulert i avtalen. Så fremt reguleringen ikke er i strid med ufravikelig lovgivning, vil partene være henvist til å gå frem i samsvar med det som er avtalt. I mange tilfeller oppstår likevel spørsmål som ikke avtalen uttrykkelig tar stilling til, eller partene er uenige om de aktuelle oppsigelsesregler er anvendelige i det enkelte tilfelle. I mange avtaler er det dessuten en sammenblanding av oppsigelses- og hevningsregler som kan skape uklarhet. Avtalen vil da ofte kunne utfylles av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.

2.2 Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

En oppsigelse kan være hjemlet i lov eller i avtale, etablert praksis mellom partene, handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene. På områder hvor det ikke foreligger slikt grunnlag for oppsigelse, vil oppsigelsesregler kunne være hjemlet i den alminnelige (ulovfestede) obligasjonsrett.

En oppsigelse er å anse som et påbud. Etter alminnelig lære binder en oppsigelse adressaten når den har kommet frem. Dette betyr at avsenderen har forsendelsesrisikoen for oppsigelsen. Oppsigelsesfristen vil derfor måtte vurderes ut fra når oppsigelsen kom frem.

Det er antatt som et alminnelig tolkningsprinsipp, at i de tilfeller en avtale har bestemmelse om oppsigelsesrett uten å spesifisere nærmere hvem oppsigelsesretten tilkommer, må avtalen tolkes slik at begge parter i avtaleforholdet kan benytte seg av oppsigelsesadgangen.

Hovedregelen innen alminnelig obligasjonsrett er at løpende avtaler kan sies opp av begge parter med rimelig varsel. Hva som er å anse som rimelig varsel må vurderes nærmere i hvert enkelt tilfelle. Viktige momenter i vurderingen vil kunne være hvor lenge kontraktsforholdet har vart, hvor store investeringer den annen part har foretatt og generelt hvor viktig kontrakten er for den som mottar oppsigelse. I mange tilfeller vil oppsigelse med 3-6 måneders varsel anses for rimelig. En eneforhandler eller en franchisetaker som har basert sin forretning på varer fra en enkelt leverandør, vil kunne ha behov for lengre tid til å områ seg til en ny hverdag etter en oppsigelse, mens en leverandør som leverer masseprodukter, f.eks en strømleverandør eller en teleleverandør i konsumentmarkedet, som regel ikke vil lide stor last om en kunde sier opp med svært kort frist. I slike tilfeller som nevnt, vil imidlertid oppsigelsesretten som regel være nærmere regulert i avtale. Et særskilt spørsmål er om konkurranseforholdene i den aktuelle bransje bør tillegges betydning ved vurdering av oppsigelsesfristens lengde.

Innen enkelte sektorer vil det kunne være utviklet normer for oppsigelsesadgangen. Lenge før låntakerens rett til å si opp en låneavtale ved førtidig innfrielse ble lovfestet, var det for eksempel alminnelig akseptert at en låntaker kunne innfri en låneavtale uten oppsigelsesfrist.

For forvaltningsavtaler vil det være vanlig at kunden kan si opp avtalen med forvalteren straks eller med en kort oppsigelsesfrist. I den utstrekning forvaltningsavtalen gjelder betydelige midler og inngår i et større forretningsforhold, vil det imidlertid kunne være rimelig å legge til grunn en lengre oppsigelsesfrist eller avtale at forvaltningsoppdraget eller deler av dette skal gjelde for en nærmere bestemt tidsperiode. Oppsigelsesadgangen ved forvaltningsavtaler er som oftest avtalt. I den standardavtale som Kredittilsynet fastsatte i 1994 for aktiv forvaltningsservice og som tidligere skulle benyttes av verdipapirforetak i forbindelse med aktiv forvaltning, kunne begge parter si opp forvaltningsavtalen med øyeblikkelig virkning. Denne avtalen benyttes fremdeles som mal av mange av aktørene i bransjen.

I et løpende eneforhandlerforhold vil det ofte være avtalt regler om oppsigelse. Mangler avtalen regler om oppsigelsesfrist, vil forhandlerforholdet kunne sies opp med rimelig varsel. Hva som kan betegnes som en oppsigelse med rimelig varsel vil måtte vurderes konkret for det enkelte eneforhandlerforhold. Hvis ikke særlige forhold foreligger, for eksempel at forhandlerforholdet har vart i mange år og en oppsigelse vil ramme forhandleren spesielt hardt, må det kunne legges til grunn at seks måneders oppsigelsesfrist ligger innenfor det rimelige. I Rt. 1991 side 395 hadde forhandlerforholdet vart i 4 ½ år. Den tidsbestemte avtalen ble sagt opp med ca. 10 ukers varsel. Høyesterett uttalte at ”bakgrunnen for og utviklingen av rettsforholdet mellom partene” tilsa en ”vesentlig lengre oppsigelsestid”. Høyesterett pekte eksplisitt på det forhold at av forhandlerens totale omsetning utgjorde leverandørens produkter 30 prosent.

2.3 Lovgivning om oppsigelse

Moderne kontraktslovgivning omfatter stadig flere områder. I dette kapitlet gjennomgås oppsigelsesregler i slik lovgivning. Et gjennomgående trekk ved oppsigelsesregler i kontraktslovgivningen er at reglene beskytter den antatt ”svake part” i avtaleforholdet.

Arbeidsavtaler kan bringes til opphør av arbeidstaker uten nærmere begrunnelse. Arbeidsmiljøloven inneholder en rekke begrensninger i arbeidsgivers adgang til å bringe arbeidsavtalen til opphør. Oppsigelse fra arbeidsgivers side skal være saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Oppsigelse begrunnet i driftinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak vil ikke være saklig begrunnet dersom arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. I disse tilfeller skal det dessuten foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper som oppsigelsen påfører arbeidstakeren. Arbeidsmiljøloven har dessuten særskilte regler som skal verne arbeidstakeren mot å miste arbeidet i forbindelse med bortsetting (outsourcing) av virksomhet og andre former for virksomhetsoverdragelse. Oppsigelse av arbeidsavtaler skal foretas skriftlig. Loven bestemmer at oppsigelse fra arbeidsgiverens side skal ha et nærmere angitt innhold, og det gjelder en rekke krav til hvordan arbeidsgiveren skal gå frem i forbindelse med oppsigelse av en arbeidstaker. Oppsigelsesfristen er fra 1 til 6 måneder regnet fra første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted, jf. arbeidsmiljøloven § 58. Oppsigelsesfristens lengde er avhengig av hvor lenge arbeidstakeren har vært ansatt i virksomheten og for oppsigelse fra arbeidsgiverens side har alderen på arbeidstakeren også betydning.

Husleieavtalerkan være inngått for en bestemt tid eller for en ubestemt tid, jf. husleieavtaleloven § 9-1. En tidsubestemt avtale kan sies opp av leietakeren uten nærmere begrunnelse med mindre annet er avtalt. Utleier kan bare si opp en avtale dersom det foreligger saklig grunn, herunder at utleieren selv skal bruke boligen, at riving eller ombygging av eiendommen gjør at husrommet må fravikes eller at leieren har misligholdt avtalen. I husleieforhold er oppsigelsesfristen som hovedregel tre måneder etter utløpet av en kalendermåned. Oppsigelse fra utleiers side skal være skriftlig, den skal begrunnes og ellers inneholde nærmere opplysninger om hvordan leietakeren skal gå frem dersom han vil protestere på oppsigelsen. En oppsigelse som ikke tilfredsstiller disse krav anses som ugyldig.

Avtaler inngått etter 1. januar 2002 2 vedrørende feste av tomt til bolighus, vil gjelde inntil fester har sagt opp avtalen eller til tomten blir innløst. For fritidseiendommer vil tomtefesteavtalen gjelde inntil avtalen blir sagt opp av festeren. Avtale om feste av tomt til annet enn bolig- eller fritidseiendom vil gjelde uten tidsavgrensning med oppsigelsesadgang for begge parter, med mindre noe annet er avtalt. Etter tomtefesteloven § 9 er oppsigelsesfristen for festeavtaler i utgangspunktet to år.

Agentavtaler kan inngås for et bestemt tidsrom eller på ubestemt tid. I sistnevnte tilfelle kan både hovedmannen og agenten si opp avtalen uten nærmere begrunnelse, jf. agentloven § 25. Loven bestemmer at oppsigelsesfristen skal være fra én til seks måneder avhenging av hvor lenge agenturforholdet har løpt. Ved opphør av agenturforholdet vil agenten kunne ha krav på avgangsvederlag dersom agenten har tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart økt omsetning og hovedmannen fortsatt vil få vesentlig fordeler av dette og avgangsvederlag anses som rimelig.

En kontoavtale kan sies opp av kontohaveren uten forhåndsvarsel med mindre annet er avtalt, jf. finansavtaleloven § 21. Dersom det er avtalt begrensninger i kontohaverens oppsigelsesadgang, kan begrensningen ikke gjøres gjeldende dersom institusjonen endrer avtalevilkår til kontohaverens skade. I tilfelle må kontohaveren si opp kontoavtalen innen fire uker. Institusjonen kan bare si opp kontoavtalen dersom det foreligger saklig grunn og det ikke er avtalt lengre bindingstid. Oppsigelsen skal skje skriftlig og grunnen til oppsigelsen skal opplyses.

En låntaker har rett til å tilbakebetale lånet helt eller delvis før avtalt forfallstid, jf. finansavtaleloven § 53. Låneavtalenkan sies opp fra låntakerens side gjennom førtidig innbetaling uten forhåndsvarsel. Långiveren kan ikke kreve lånekostnader utover den benyttede kredittid. Utenfor forbrukerforhold kan institusjonen beregne seg et avviklingsgebyr når dette er avtalt. For fastrentelån kan institusjonen likevel kreve dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden dersom långiverens rettigheter følger av avtalen. Slikt gebyr skal være avgrenset til kostnadene ved den førtidige tilbakebetaling. Institusjonen kan ikke si opp låneavtalen, men kan kreve førtidig forfall dersom det foreligger en hevningssituasjon.

En andelseier i verdipapirfond kan si opp andelsforholdet uten forhåndsvarsel og uten nærmere begrunnelse. Innløsning av andelen skal da skje etter andelens verdi ifølge første beregning etter at innløsningskravet er kommet inn til forvaltningsselskapet. Innløsningen skal gjennomføres snarest mulig og senest to uker etter at kravet om innløsning ble fremsatt, jf. verdipapirfondloven § 6-9.

Håndverkertjenesteloven har regler om forbrukerens rett til avbestilling. Etter lovens § 39 kan forbrukeren tilbakekalle oppdraget helt eller delvis. Tjenesteyteren kan kreve tap som følge av avbestillingen. Dette gjelder også tapt fortjeneste så langt det godtgjøres at det ikke var mulig å oppnå en tilsvarende fortjeneste ved oppdrag for andre.

Bustadoppføringsloven har også regler om forbrukerens rett til avbestilling. Forbrukeren kan avbestille ytelser eller deler av denne før overtaking, jf. lovens § 52. Entreprenøren kan kreve vederlag for det arbeid som er utført før avbestillingen, og erstatning for økonomisk tap så langt forbrukeren rimelig kunne regne med tapet som følge av avbestillingen. Det kan kreves erstatning for tapt fortjeneste så langt det blir godtgjort at det ikke var mulig å oppnå en tilsvarende fortjeneste ved oppdrag fra andre.

3 Avbrytelse av forsikringsavtaler

3.1 Skadeforsikring og personforsikring

Forsikringsavtaleloven av 1989 har to deler. Del A som omfatter kapitlene 1 til 9 gjelder for skadeforsikring. Del B som omfatter kapitlene 10 til 19 gjelder for personforsikring. Lovens kapittel 20 som er inntatt i del C, har fellesregler om nemndbehandling og beregning av frister. Disse bestemmelser gjelder for begge forsikringstyper. Del A og del B er i hovedsak bygget opp etter samme mønster, og en rekke bestemmelser i de to deler er like. Forsikringsavtaleloven gjelder ikke for gjenforsikring og kreditt- eller kausjonsforsikring.

Med personforsikring menes livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jf. FAL § 10-1 annet ledd. Videre heter det at personforsikring kan tegnes for forsikringstakerens, eller på én eller flere andre personers liv eller helse. Livsforsikring omfatter kapitalforsikringer, livrenteforsikringer og pensjonsforsikringer.

Det sentrale for personforsikringene er at forsikringene på en eller annen måte er knyttet til risikoen for personers liv eller helbred. Når det gjelder forsikring på en persons liv, tegnes ikke bare forsikring mot risikoen for død. Et like sentralt forsikringsområde er forsikring knyttet til ”risikoen” for at forsikringstakeren får et langt liv. En forsikringsavtale om alderspensjon er et typisk eksempel på dette.

Begrepet skadeforsikring er negativt avgrenset i forsikringsavtaleloven. I § 1-1 annet ledd er det bestemt at med skadeforsikring menes forsikring mot skade på eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader, og annen forsikring som ikke er personforsikring.

Grensen mellom skadeforsikringer og personforsikringer i forsikringsavtaleloven følger i hovedsak også bransjeoppdelingen mellom skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper. Det er likevel slik at en rekke ulykkesforsikringer og reiseforsikringer som dels er personforsikringer, tegnes i skadeforsikringsselskap. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd kan livsforsikringsselskaper bare overta livsforsikringer. Med Kredittilsynets tillatelse kan livsforsikringsselskaper også overta andre personforsikringer. Etter paragrafens tredje ledd kan skadeforsikringsselskaper bare overta forsikringer som ikke er livsforsikringer eller kredittforsikringer. Med Kredittilsynets tillatelse kan skadeforsikringer likevel overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet og gjenforsikring innen livsforsikring.

3.2 Automatisk fornyelse

Løpende kontraktsforhold er gjerne utformet slik at avtalen løper uten at det er spesifisert noe opphørstidspunkt. I andre tilfeller er det avtalt opphørstidspunkt, men avtalen inneholder en mekanisme hvor avtalen blir fornyet uten at partene behøver å forhandle om en ny avtale. Denne teknikken er blant annet benyttet i forsikringsavtaleloven for skadeforsikringer, ulykkesforsikringer og sykeforsikringer. Her er forsikringstiden gjerne satt til ett år. Fornyelse skjer automatisk ved at selskapet sender ut premievarsel for en ny periode med mindre en av partene innen fastsatt frist har varslet om at fornyelse skal unnlates. Når en skade- ulykkes- eller sykeforsikring gjelder for en periode på mindre enn ett år, vil den ikke bli automatisk fornyet, med mindre dette følger av forsikringsavtalen.

For skadeforsikring, ulykkes- og sykeforsikring som gjelder for ett år eller mer, er den automatiske fornyelse av sentral betydning. Premiens forfall, partenes adgang til å avbryte forsikringsforholdet og forsikringstidens opphør og inntreden er knyttet til dette tidspunktet. Den automatiske fornyelse bidrar til å dele opp selskapets risiko i passe lengder, og åpner adgang for justeringer av pris og vilkår. Automatisk fornyelse av forsikringer gjennom passiv kontrahering er en effektiv og rimelig måte å la forsikringsforholdet fortsette på. Reglene er i sterk grad i forsikringstakerens interesse. Hvis loven hadde krevet en aktiv handling fra forsikringstakerens side for å forlenge forsikringsforholdet, risikerte forsikringstakeren å stå uten forsikring om den aktive handling ble utelatt eller dersom varsel eller krav om forlengelse ikke nådde frem til selskapet. I gjeldende forsikringsavtalelov kommer regelen om automatisk fornyelse indirekte til uttrykk gjennom lovens §§ 3-2, 3-6, 12-3 og 12-7.

Kommisjonen foreslår at regelen om automatisk fornyelse nedfelles i egne paragrafer i kapitlene 3 og 12.

3.3 Bruken av begrepet oppsigelse

Under kapittel 2.1 har kommisjonen redegjort for hva som i alminnelighet menes med oppsigelse. I forsikringsavtaleloven er det en rekke bestemmelser som omhandler oppsigelse.

I FAL § 4-3 er selskapet gitt rett til å si opp forsikringer med 14 dagers varsel om det på noe vesentlig punkt har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger om risikoen. Har forsikringstakeren opptrådt svikaktig, kan selskapet si opp denne og andre forsikringsavtaler med forsikringstakeren med øyeblikkelig virkning. For personforsikringer er det en lignende bestemmelser i FAL § 13-3. Ved svik i forbindelse med skadeoppgjør kan forsikringen sies opp med en ukes varsel, jf. FAL §§ 8-1 og 18-1. Selv om loven her bruker begrepet oppsigelse, dreier det seg i disse tilfeller om en sanksjon pga. mislighold av avtaleforholdet. Avbrytelsen av avtaleforholdet omtales i slike tilfeller vanligvis som hevning. Kommisjonen vil i utredningen og i lovutkastet ikke behandle reglene om avbrytelse av forsikringsforholdet i slike situasjoner.

FAL §§ 3-2 og 12-3 omhandler forsikringstakerens rett til å avbryte forsikringsforholdet. Det dreier seg dels om retten til å unnlate å fornye forsikringen ved utløpet av forsikringstiden, dels å avbryte forsikringsforholdet i forsikringstiden. I loven omtales begge disse to opphørssituasjoner som oppsigelser, selv om det bare er i de sist nevnte tilfeller det dreier seg om oppsigelser i egentlig forstand. I kommisjonens lovutkast er oppsigelsesbegrepet søkt benyttet bare om avbrytelse av forsikringsforholdet i forsikringstiden.

3.4 Forsikringstakerens rett til å bringe skade-, ulykkes- og sykeforsikring til opphør ved utløpet av forsikringstiden

Hvordan forsikringstakeren kan bringe en skadeforsikring til opphør ved utløpet av forsikringstiden behandles i FAL § 3-2, mens den tilsvarende bestemmelse for ulykkes- og sykeforsikring finnes i FAL § 12-3.

Skade-, ulykkes- og sykeforsikring er vanligvis inngått på bestemt tid. Som oftest er forsikringstiden ett år. For enkelte forsikringstyper er det imidlertid vanlig at forsikringstiden er avgrenset på annen måte. Det kan for eksempel være tilfelle for en reiseforsikring som skal gjelde for en bestemt reise, eller en ansvarsforsikring mot risikoen for at en nærmere definert begivenhet skal inntre.

FAL § 3-2 første ledd og § 12-3 annet ledd bestemmer at forsikringstakeren kan si opp forsikringen fra utløpet av forsikringstiden. I samsvar med terminologien som det er redegjort for under kapittel 2.1, jf. 3.3, omtales dette i utredningen her som manglende eller unnlatt fornyelse av kontraktsforholdet. Det dreier seg ikke om noen oppsigelse i egentlig forstand, men om et varsel for å hindre automatisk kontrahering for en ny periode.

For å hindre automatisk fornyelse kreves det varsel fra forsikringstakeren. Varslet kan være muntlig eller skriftlig. Det kan sendes i elektronisk form eller på annen måte.

Loven krever videre at forsikringsselskapet må være varslet senest én måned fra den dag selskapet har sendt ordinært varsel for den nye perioden til forsikringstakeren. På hvilket tidspunkt varselfristen løper ut, vil således være avhengig av når forsikringsselskapet har sendt ut premievarslet for den nye perioden. Hvis forsikringsselskapet sender ut ordinært premievarsel halvannen måned før forsikringsperioden løper ut, vil fristen for å hindre fornyelse løpe ut et par uker før den nye forsikringsperioden begynner. Forfall for premien vil ofte være fornyelsesdatoen. Hvis forsikringstakeren først i de siste par uker før forfallsdato begynner å tenke på å skifte forsikringsleverandør, vil han eller hun være for sent ute i forhold til fristen for å hindre automatisk fornyelse. Forsikringsselskapene er ikke pålagt å minne forsikringstakeren om regelen om at melding om oppsigelse må gis innen én måned etter at premievarslet er sendt fra selskapet, og det har heller ikke vært praksis blant selskapene om å ta med denne informasjonen på premievarselet. For forsikringstaker som i forhold til premievarslet er for sent ute med å varsle at han eller hun ikke ønsker fornyelse, vil én-måneds regelen kunne komme som en ubehagelig overraskelse.

Kommisjonenforeslår at selskapet på en tydelig måte skal opplyse forsikringstakeren skriftlig om når fristen løper ut for å varsle om unnlatt fornyelse. Slik informasjon skal selskapet sende forsikringstakeren senest to måneder før fristen løper ut.

Kommisjonen foreslår at forsikringstakeren kan varsle selskapet om at forsikringen ikke skal fornyes helt frem til den dag forsikringstiden utløper med mindre annen frist er fastsatt i forsikringsavtalen. Fristen kan etter forslaget løpe ut tidligst 14 dager før forsikringstidens utløp. Avtale om at fristen for å varsle om unnlatt fornyelse skal løpe ut på et tidligere tidspunkt enn når forsikringstiden løper, antas å være særlig aktuell for de tilfeller selskapet risikerer å stå ansvarlig overfor medforsikrede eller skadelidte etter forsikringstidens utløp. Ved å avtale at fristen for å varsle om unnlatt fornyelse skal løpe ut før fornyelsestidspunktet, vil lengden av selskapets ”risikoetterslep” etter forsikringstidens utløp kunne kortes ned. Selskapets risiko etter utløpet av forsikringstiden er behandlet nærmere i kapittel 7.

I kapittel 3.10 er bransjepraksis med hensyn til utsendelse av ordinært premievarsel nærmere omtalt. Av de selskaper som kommisjonen har vært i kontakt med, ble premievarslet sendt ut med forfall 35 til 40 dager fra utsendelse av varslet. Forsikringstakerens frist til å varsle om unnlatt fornyelse vil da løpe ut 4 til 12 dager før premiens forfall. Kommisjonens forslag om at fristen skal kunne settes til 14 dager før forsikringstidens utløp skulle medføre at selskapene vanligvis ikke kommer i en ugunstigere stilling med hensyn til et ”risikoetterslep” enn det som følger av dagens praksis.

3.5 Forsikringsbehovet faller bort i forsikringstiden

Forsikringstakeren har adgang til å si opp en skade-, ulykkes- eller sykeforsikring i forsikringstiden dersom forsikringsbehovet faller bort, jf. FAL §§ 3-2 annet ledd og 12-3 tredje ledd. For skadeforsikring vil forsikringsbehovet anses bortfalt om det forsikrede objekt, for eksempel en bil eller et hus, selges. Ved ansvarsforsikring i næringsvirksomhet kan behovet falle bort dersom forsikringstakerens utøvelse av næringsvirksomhet opphører. For ulykkes- og sykeforsikring kan et behov tenkes bortfalt dersom forsikrede er blitt varig syk eller skadet og er helt arbeidsufør. Blir forsikringstakeren hardt rammet av sykdom eller ulykke og det er uaktuelt å gjennomføre reise, vil behovet for å ha en løpende reiseforsikring falle bort.

Kommisjonen foreslår å videreføre regelen om at bortfall av forsikringsbehovet er oppsigelsesgrunn. I lovutkastet foreslår kommisjonen en uttrykkelig bestemmelse om at avhendelse av gjenstand som er forsikret, er oppsigelsesgrunn.

3.6 Andre opphørsgrunner

Forsikringstakeren har rett til å si opp forsikringen i forsikringstiden dersom det foreligger ”andre særlige grunner”. Denne regelen gjelder for skade-, ulykkes- og sykeforsikring, jf. FAL § 3-2 annet ledd og 12-3 tredje ledd. Hva som menes med ”andre særlige grunner” i forhold til begge forsikringsformer må avgjøres konkret i den enkelte sak. Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m m, side 46 flg. at en inntruffet skade alltid må anses som grunnlag for oppsigelse fra forsikringstakeren. På den annen side vil det, at det i forsikringstiden introduseres en ny forsikringsordning som etter forsikringstakerens oppfatning gir vesentlig bedre dekning, i utgangspunktet ikke være en ”særlig grunn” for oppsigelse. Forsikringsskadenemnda ga imidlertid i uttalelse FSN-1853 sikrede medhold i at han kunne si opp en forsikring som ikke dekket nye, oppståtte forhold (streik i utlandet). Dette til tross for at sikrede selv hadde avslått denne dekningsformen ved inngåelsen av forsikringsforholdet. Forsikringsskadenemnda begrunnet dette med at ”når det opprinnelige selskap nekter å utvide polisen med et særvilkår som dette, må sikrede som regel kunne si opp polisen når han kan få samme forsikring med dette særvilkåret i et annet selskap”.

Heller ikke det forhold at konkurrerende selskap tilbyr samme forsikring med lavere premie vil kunne påberopes av forsikringstakeren som oppsigelsesgrunn etter gjeldende rett.

I Forsikringsskadenemndas uttalelse FSN-2060 var det forhold at et konstituerende møte i et sameie hadde besluttet å si opp den forsikringsavtale som den midlertidige forretningsfører hadde inngått på sameiets vegne ikke ”særlig grunn” for oppsigelse. Begrunnelsen var at forsikringsavtalen var inngått og premien betalt før det konstituerende møte ble avholdt.

Det er relativt få avgjørelser som gjelder kravet til ”andre særlige grunner”. Det som synes klart, er at det etter gjeldende rett ikke vil være enkelt for forsikringstakeren å oppfylle kravet om særlige grunner for å si opp en inngått forsikringsavtale i forsikringstiden.

Bortsett fra de rene oppsigelsesgrunner, kan det nevnes at lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast salgssted (angrerettloven), vil kunne gi forsikringstakeren mulighet til å komme seg ut av et inngått forsikringsforhold. Vilkårene er at avtalen er inngått per telefon etter uanmodet oppringing fra selskapets representant. Angrefristen er 14 dager med mindre selskapet har unnlatt å opplyse om angreretten, hvoretter fristen er 1 år.

Kommisjonen foreslår å videreføre ”særlige forhold” som oppsigelsesgrunn. Det foreslås å ta inn i lovteksten regelen om at inntrådt skade gir forsikringstakeren rett til å si opp forsikringen. Som nevnt under kapittel 3.4, foreslår k ommisjonenat selskapet skal gi forsikringstakeren informasjon om når fristen for å unnlate å fornye forsikringen løper ut. Informasjonen skal selskapet sende forsikringstakeren senest to måneder før forsikringstiden løper ut. Etter kommisjonens oppfatning vil selskapets mislighold av denne opplysningsplikten være å anse som et særlig forhold som gir forsikringstaker rett til å bringe forsikringen til opphør i forsikringstiden.

Videre foreslår kommisjonen å innføre en ny regel som gir forsikringstakeren rett til å si opp forsikringen for flytting til annet selskap. I samsvar med det alminnelige prinsipp om at løpende avtaler kan sies opp med rimelig frist, foreslår kommisjonen at oppsigelse for flytting må varsles med en frist på minst en måned. Varslet skal opplyse om hvilket selskap som forsikringen skal flyttes til og om tidspunktet for flyttingen. Ved fastsettelse av fristens lengde har kommisjonen lagt vekt på at selskapene er leverandører i et ”massemarked” og at selskapene ikke har et stort beskyttelsesbehov mot oppsigelse av enkeltavtaler. Den sterke konsentrasjonen av aktører på leverandørsiden trekker også i retning av en forholdsvis kort oppsigelsesfrist. En frist på én måned vil være tilstrekkelig for selskapet til å beregne premierefusjonsbeløpet. Medforsikrede og skadelidte kan straks varsles, og foruten bilansvaret vil ”risikoetterslepet” for selskapet etter opphørstidspunktet da være begrenset. Det vises i denne forbindelse til at etter forsikringsavtaleloven gjelder en varslingsfrist på én måned både overfor medforsikrede og overfor offentlig myndighet ved tvungen ansvarsforsikring for at selskapets risiko overfor tredjemenn skal opphøre. I kapittel 7 er selskapets risiko etter forsikringstidens utløp behandlet nærmere.

Kommisjonens forslag om oppsigelsesrett for flytting i kombinasjon med de øvrige oppsigelsesgrunner ligger nær opp til en generell avbestillingsrett for forsikringstakeren. Det er likevel viktige forskjeller. En generell avbestillingsrett vil kunne åpne for uheldig ”spekulasjon” fra forsikringstakerens side. Forsikringstakeren vil for eksempel kunne tegne en båtforsikring fra det tidspunktet ”landstedsbåten” settes på vannet 1. juli og kort tid etter si opp forsikringen slik at den opphører når båten tas opp 15. august. Et annet eksempel er forsikringstakeren som skal på reise i 14 dager. Han tegner en reiseforsikring på ett år, og sier opp forsikringen straks slik at den opphører når reisen er over. Selv om noe av spekulasjonsmomentet kan dempes gjennom utforming av regler for premierefusjon og gebyrer, utelukker kommisjonen likevel ikke at en generell avbestillingsrett kan stimulere til slik uheldig adferd. En annen fordel ved å begrense en utvidelse av oppsigelsesretten til flytting, er at i disse tilfeller vil et annet selskap overta hele risikoen eller i alle fall vesentlige deler av denne. Avgivende selskaps ”risikoetterslep” vil da være begrenset. Dette vil ikke minst ha betydning i bilansvarsforsikring hvor selskapet har risikoen overfor skadelidte i to måneder etter at bilregisteret eller politiet har fått melding om at forsikringsavtalen er opphørt. Ved flytting av en bilansvarsforsikring vil det nye selskapet overta risikoen fra flyttetidspunktet, og avgivende selskap vil dermed slippe å bære risikoen etter dette tidspunktet.

3.7 Oppsigelse av livsforsikringsavtaler

I livsforsikring kan forsikringstakeren når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold, jf. FAL § 12-3 første ledd. Bakgrunnen for den frie oppsigelsesadgangen i livsforsikring er at slik forsikring tegnes for å dekke et konkret trygghetsbehov, og at forsikringstakeren derfor bør ha rett til å si opp avtalen på hvilket som helst tidspunkt dersom han eller hun vurderer situasjonen slik at behovet ikke lenger er til stede eller er endret. I kollektiv forsikring kan forsikringstakerens frie oppsigelsesrett innsnevres, jf. paragrafens fjerde ledd.

Når en livsforsikring blir avbrutt i forsikringstiden, skal forsikringstakeren godskrives forsikringens verdi, herunder overskytende premie, jf. FAL § 12-5. Selv om forsikringstakeren sier opp en livsforsikringsavtale og skal godskrives forsikringens verdi, betyr ikke det at forsikringstakeren uten videre straks vil få utbetalt forsikringens verdi. I de fleste tilfeller vil utbetaling av forsikringens verdi først skje når den forsikrede når en viss alder eller det inntrer en annen begivenhet som beskrevet i forsikringsavtalen.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 har regler om rett til overføring av oppsamlede midler på en livsforsikring og på egen eller tjenestepensjonsforsikring til nytt forsikringsselskap. I medhold av denne bestemmelse er det gitt forskrift 27. november 1991 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring (flytteforskriften). Etter forskriftens hovedregel er fristen for å overføre midlene to måneder. Dersom beløpet som skal overføres er kroner 10 millioner eller mer, er fristen fire til åtte måneder avhengig av størrelsen av det beløpet som skal overføres.

Med unntak av en mindre endring i FAL § 11-1 som også vil gjelde for livsforsikring, vil kommisjonen ikke behandle livsforsikringsavtaler nærmere her. K ommisjonen vil i en senere utredning komme nærmere tilbake til flyttereglene innen livs- og pensjonsforsikring.

3.8 Fravikelighet

Forsikringsavtalelovens utgangspunkt er at lovens bestemmelser ikke kan fravikes til skade for den som utleder sin rett etter forsikringen, jf. FAL §§ 1-3 og 10-3. Lovens oppsigelsesbestemmelser kan i kollektiv forsikring likevel fravikes til skade for den som utleder sin rett etter forsikringen, jf. FAL § 3-2 tredje ledd og § 12-3 fjerde ledd. Det kan således avtales at en kollektiv forsikringsavtale ikke kan sies opp selv om behovet er falt bort eller det foreligger andre særlige forhold. Bakgrunnen for denne særreguleringen av kollektive forsikringer er at selskapet ofte har nedlagt arbeid i å spesialtilpasse forsikringsdekningen og satt inn ressurser for å følge opp forsikringsforholdet. Dermed vil selskapet kunne ha behov for å kunne stole på at forsikringen blir opprettholdt for en viss tid, jf. NOU 1987: 24 side 65.

For skadeforsikringer kan lovens oppsigelsesbestemmelser dessuten fravikes ved forsikring i tilknytning til næringsvirksomhet og forsikringen gjelder foretak som ved avtaleinngåelsen eller senere fornyelser oppfyller minst to av følgende minstekrav; 250 ansatte, 100 millioner i omsetning eller eiendeler i følge siste balanse på 50 millioner. Reglene kan i tillegg fravikes i forbindelse med internasjonale virksomheter, skip, luftfartøy mv., jf. FAL § 1-3.

Kommisjonenforeslår ingen materielle endringer i reglene om lovens fravikelighet.

3.9 Avbrytelse av forsikringsforholdet fra selskapets side mv.

Forsikringsselskapets rett til å avbryte forsikringsforholdet i forsikringstiden er for skadeforsikringer regulert i FAL § 3-3 og for ulykkes- og sykeforsikringer i FAL § 12-4 annet til fjerde ledd. Avbrytelse av forsikringsforholdet fra selskapets side kan foretas når kunden har forsømt sin opplysningsplikt enten i forbindelse med tegning eller fornyelse av forsikringen eller ved skadeoppgjør, jf. utredningens kapittel 3.3. For øvrig kan oppsigelse bare skje når det foreligger et særlig forhold som er bestemt i vilkårene og oppsigelse er rimelig. Loven krever videre at oppsigelse foretas uten ugrunnet opphold etter at selskapet ble kjent med det forhold som begrunner oppsigelsen. Oppsigelsen skal være skriftlig og grunngitt. Oppsigelsesfristen skal være minst to måneder, med mindre loven foreskriver en kortere frist. Videre skal forsikringstakeren bli orientert om de muligheter som foreligger for å få prøvd oppsigelsens lovlighet.

Forsikringsselskapet kan ikke ta forbehold om å endre vilkårene i forsikringstiden, FAL jf. §§ 3-4 og 12-7. Selskapet kan således ikke omgå reglene om oppsigelse ved å endre vilkårene i forsikringstiden.

De fleste skadeforsikringer gjelder for en periode på ett år eller mer. Ønsker selskapet ikke å forlenge forsikringen utover den avtalte forsikringsperiode, må det varsle forsikringstakeren senest to måneder før utløpet av forsikringstiden. I motsatt fall fornyes forsikringsforholdet for ett år, jf. FAL §§ 3-6 og 12-7. Selskapet har imidlertid ingen fri adgang til å unnlate fornyelse. Det må foreligge særlige grunner som gjør det rimelig å unnlate fornyelse. Som særlige grunner kan tenkes å være at risikoen har vist seg å være en vesentlig annen enn det som var forutsatt ved avtaleinngåelsen. Nærmere regler er fastsatt i FAL § 3-6 annet ledd.

Ved utløpet av forsikringstiden kan forsikringsselskapet endre vilkårene. Selskapet skal i så fall gi forsikringstakeren de nye vilkår med en redegjørelse for de endringer som er gjort. FAL §§ 3-6 tredje ledd og 12-7 fjerde ledd inneholder nærmere regler om dette. Endringene må ikke være så omfattende at det i realiteten dreier seg om en ny avtale om forsikring. Videre må en vilkårsendring eller en premieforhøyelse heller ikke være slik at den i realiteten innebærer at forsikringstakeren er henvist til å avslutte forsikringsforholdet. Slike tilfeller vil bli vurdert etter reglene om unnlatt fornyelse fra selskapet.

For å tydeliggjøre at også betydelige premieøkninger reguleres av reglene om endring av vilkårene, foreslår kommisjonen at ordene vilkårene byttes med henholdsvis ordene forsikringsavtalen og avtalevilkår, jf. utkastet § 3-13.

3.10 Forsikringsvilkår og bransjepraksis

Kommisjonen har tilskrevet fire forsikringsselskaper og bedt om å få oversendt forsikringsvilkår og redegjørelse for bransjepraksis.

Reglene om varsling for å unnlate automatisk fornyelse og oppsigelse av forsikringen i forsikringstiden er nedfelt i selskapenes generelle vilkår. Når det gjelder forsikringstakerens adgang til å avbryte forsikringsforholdet, er det et gjennomgående trekk at de generelle vilkår gjenspeiler lovens regler. Selskapene har ikke benyttet seg av muligheten til å formulere regler som er mer gunstige for forsikringstakeren enn det som følger av lovens minstestandard.

Når det gjelder utsendelse av ordinært premievarsel i tilknytning til fornyelse, har to selskaper opplyst at premievarslet sendes ut 35 dager før forfall. Ett selskap har opplyst at premievarslet sendes ut minst 35 dager før forfall. Ett selskap sendte ut premievarslet 40 dager før forfall. Forsikringstakerens frist for å varsle om at forsikringen ikke skal fornyes løper ut en måned etter at premievarslet er sendt fra selskapet. Selskapenes fastsettelse av forfallstid på premievarslet medfører at fristen for å varsle om unnlatt fornyelse løper ut 4 til 12 dager før premievarslet forfaller.

Ingen av selskapene sender forsikringstakeren særskilt informasjon om fristen for å unnlate å fornye forsikringen ved fornyelse. Noen av selskapene sender imidlertid alltid ut forsikringsvilkårene sammen med premievarslet. Reglene om å unnlate automatisk fornyelse fremgår i disse tilfeller av de generelle vilkår som forsikringstakeren fikk tilsendt.

Ett selskap har opplyst kommisjonen om at selv om fristen for å varsle om unnlatt fornyelse er løpt ut, aksepterer selskapet melding fra forsikringstakeren om å avbryte forsikringen ved utløpet av forsikringstiden. Hvis forsikringstakeren ikke varsler om forsikringens opphør, men unnlater å betale det ordinære premievarslet, blir nytt premievarsel sendt forsikringstakeren i henhold til de vanlige regler som er omtalt i utredningens kapittel 6. Betaler forsikringstakeren heller ikke det nye premievarslet, er det selskapets policy ikke å inndrive forsikringspremie som selskapet har til gode.

3.11 FAL 1930 og forarbeidene til FAL 1989

I forsikringsavtaleloven av 1930 (FAL 1930) kunne forsikringstakeren ved livsforsikring når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold, jf. FAL 1930 § 98. For skadeforsikring inneholdt FAL 1930 ingen regler om oppsigelse i forsikringstiden eller om fornyelse. Hovedregelen var at forsikringsavtalen var bindende for begge parter i forsikringstiden. Forsikringstakeren måtte med andre ord kunne påvise en særskilt hjemmel for å kunne si opp forsikringsavtalen i forsikringstiden. Disse rettsregler var hjemlet i ulovfestet rett. I selskapenes generelle vilkår var imidlertid begge parter gitt rett til å si opp forsikringsavtalen med 14 dagers varsel etter skade.

Forsikringsavtalelovutvalget foreslo i NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring og NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring, at forsikringstakeren når som helst skulle kunne tre ut av forsikringsavtalen. Utvalget mente at det ville være kunstig å betrakte et løpende forsikringsforhold som en tidsbegrenset avtale jf. NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring, side 65. Samtidig mente utvalget at det neppe var grunn til å tro at forsikringstakeren i særlig grad ville nytte en slik oppsigelsesadgang uten i de tilfeller hvor forsikringstakeren hadde en saklig grunn for å ville komme seg ut av forsikringsforholdet.

Under lovarbeidet var imidlertid Justisdepartementet av en annen oppfatning enn utvalget og foreslo i Ot.prp. nr. 49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m m, nåværende lovbestemmelser. Hovedbegrunnelsen for ikke å følge utvalgets forslag var at en fri oppsigelsesadgang kunne medføre uoverveide oppsigelser eller åpne for uheldig påvirkning utenfra. Det ble blant annet vist til Kredittilsynets merknad om at en sterkere påvirkning utenfra kunne skje for eksempel i forbindelse med overføringer av forsikringer i forbindelse med lånetilsagn. I høringsuttalelsen fra Norges Forsikringsforbund ble det antatt at fri oppsigelsesadgang lett ville føre til økte omkostninger for selskapene, som igjen måtte belastes forsikringstakerne, og at man ikke kunne se at forbrukerne var tjent med en slik ordning som ville virke omkostningsdrivende for premien. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m m, side 44 flg.

4 Konkurransesituasjonen i skadeforsikringsmarkedet

4.1 Behovet for konkurranse

Effektiv konkurranse mellom flere aktører i et marked er av stor betydning for at produksjonen, og allokeringen av ressurser, skal foregå mest mulig effektivt, og for at foretak skal ha insentiv til å utvikle og tilby produkter som tilfredsstiller kundenes ønsker og behov. Konkurranse er ikke et mål i seg selv, men et middel til å oppnå effektiv ressursbruk. Dette er også nedfelt i lov av 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) som ifølge formålsparagrafen skal ”sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse”. Svak konkurranse og utøvelse av markedsmakt kan skape ineffektivitet i bedriftsøkonomisk og allokeringsmessig forstand, eksempelvis ved at insentiver til kostnadseffektivitet kan bli svake og at produkttilbudet kan begrenses og prissettes høyere enn det som ville være tilfellet med konkurranse i markedet.

Innen finansnæringen har konkurranse nasjonalt og internasjonalt vært vektlagt som virkemiddel for å bidra til effektiv allokering av ressurser og tjenester. Dette gjenspeiles i det norske regelverket og i EU-direktivene. I NOU 2000: 9 Konkurranseflater i finansnæringen, diskuterte Konkurranseflateutvalget forutsetninger for konkurranse i finansnæringen i Norge. Utvalget drøftet blant annet ulike kjennetegn som påvirker konkurransesituasjonen i ulike deler av den finansielle sektor, blant annet skadeforsikringsmarkedet. For en nærmere analyse av disse momenter, herunder omtale av avgrensingen av relevante markeder, betydning av stordriftsfordeler, informasjonsskjevheter og etableringshindre vises til Konkurranseflateutvalgets utredning kapittel 4.

Kommisjonen vil i det følgende gi et overblikk over ulike deler av skadeforsikringsmarkedet, blant annet knyttet til markedsandeler i ulike bransjer 3. Kommisjonen har ikke foretatt en nærmere analyse i forhold til avgrensingen av de relevante markeder knyttet til eksempelvis produktkarakteristika eller geografi, slik det ville blitt gjort i en konkurranseanalyse. Det vises for øvrig til at Konkurransetilsynet arbeider med å ferdigstille et internt utredningsprosjekt der konkurransesituasjonen i finansmarkedene, herunder skadeforsikringsmarkedet kartlegges.

4.2 Markedsandeler og mobilitet i markedet

Det norske skadeforsikringsmarkedet domineres av fire store aktører If Skadeforsikring NUF, Gjensidige NOR Forsikring, Vesta Skadekonsern og Sparebank 1 Skadeforsikring AS. If Skadeforsikrings filial i Norge 4 er størst med en markedsandel på nærmere 30 prosent målt i brutto premieinntekter. Totalt har utenlandske filialer og datterselskaper (inkludert Vesta) nær 50 prosent av skadeforsikringsmarkedet i Norge målt i brutto premieinntekter. Gjensidige NOR Forsikring er det største norske skadeselskapet.

I henhold til Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNHs) statistikk over landbasert skadeforsikring, er If Skadeforsikrings markedsandeler noe redusert de siste år, mens Vesta har økt sine markedsandeler jf. tabell 4.1. Det bemerkes at statistikken ikke omfatter alle selskaper i markedet 5.

Tabell 4.1 Markedsandel i prosent. Landbasert skadeforsikring i alt, basert på bestandspremie1)

  30. juni 200030. juni 200130. juni 2002
If Skadeforsikring37,7 %35,8 %33,9 %
Gjensidige NOR29,1 %29,2 %27,7 %
Vesta17,5 %18,0 %20,1 %
VÅR2)9,1 %--
Sparebank 1 Skadeforsikring1,2 %10,6 %10,3 %
SUM94,6 %93,6 %92,0 %
Andre5,4 %6,4 %8,0 %
SUM100 %100 %100 %

1)Bestandspremie er summen av premier for forsikringene i bestanden på betraktningspunktet for den avtaleperioden som da gjelder. Premien som summeres er premien for forsikringene som er i kraft slik de var på betraktningstidspunktet, men til den tariffpremie som gjaldt da avtaleperioden ble påbegynt.

2)VÅRs portefølje inngår i porteføljen til Sparebank 1 Skadeforsikring fra 2001.

Kilde: FNHs premiestatistikk skadeforsikring 2. kvartal 2002

Konkurranseflateutvalget så nærmere på hvor stor markedsandel, målt etter opptjent premie, de fem og ti største skadeforsikringsselskapene hadde i hvert enkelt nordisk land ved utgangen av 1998. Konkurranseflateutvalget pekte på at markedskonsentrasjonen, målt etter de fem største selskapene, er høyere i Norge enn i Finland, men litt lavere enn i Sverige.

I tabell 4.2 nedenfor vises samlede markedsandeler basert på forfalt bruttopremie for de største aktørene i det norske skadeforsikringsmarkedet. Ved beregningen av markedsandelene er det lagt til grunn at alle selskapene i en gruppering eller i et konsern regnes som en aktør.

Tabell 4.2 Markedsandel 5 (4) største aktører i alle skadeforsikringsbransjer, basert på forfalt bruttopremie1)

Markedsandel 5 (4) største aktører1998199920002001
Alle skadeforsikringsbransjer85 % (81 %)85 % (81 %)85 % (81 %)84 % (80 %)

1)Tabellen omfatter både privatforsikring og næringsforsikring, herunder sjøforsikring.

Kilde: Kredittilsynet

For et utvalg bransjer er markedsandelene, basert på opptjent bruttopremie, for de fire og fem største aktører i bransjen gitt i tabell 4.3.

Tabell 4.3 Markedsandel 5 (4) største aktører i utvalgte bransjer, basert på opptjent bruttopremie1)

Markedsandel 5 (4) største aktører1998199920002001
Brannforsikringer/kombinerte forsikringer – privat99 % (98 %)96 % (95 %)98 % (97 %)96 % (95 %)
Motorvognforsikringer privat98 % (97 %)99 % (98 %)99 % (97 %)96 % (94 %)
Fritidsbåtforsikringer99 % (98 %)99 % (98 %)100 % (99 %)99 % (98 %)
Ulykkesforsikringer2)(96 %)(90 %)(83 %)(82 %)
Reiseforsikringer100 % (99 %)100 % (99 %)100 % (100 %)100 % (99 %)
Øvrige landbaserte forsikringer – privat100 % (100 %)100 % (100 %)100 % (100 %)100 % (99 %)
Yrkesskadeforsikringer93 % (89 %)93 % (89 %)87 % (83 %)90 % (85 %)
Landbasert forsikring - privat99 % (98 %)97 % (96 %)98 % (97 %)95 % (94 %)
Landbasert forsikring - næring94 % (91 %)93 % (90 %)90 % (87 %)90 % (87 %)

1)I tabellen er det beregnet markedsandeler med utgangspunkt i at alle selskaper i en gruppering er omfattet. Eksempelvis er Enter Forsikring og Aktiv Forsikring regnet sammen med Vesta.

2)Tallene for de 5 største aktørene er usikre og er ikke tatt med.

Kilde: Kredittilsynet

I henhold til den danske Konkurrencestyrelsens Konkurranseredegjørelse 2002, har de fire største selskapene i det danske skadeforsikringsmarkedet en samlet markedsandel målt i premieinntekt på 67 prosent av markedet for privatforsikringer og en markedsandel på 70 prosent for næringslivsforsikringer (erhvervsforsikringer). Ifølge rapporten er det kun Finland og Sverige av EU-landene som har høyere konsentrasjon enn Danmark dersom man ser på markedsandeler for de fem største selskapene. Av Finland og Sverige er det Finland som her oppgis å ha den høyeste konsentrasjonen. I England, Italia, Spania og Tyskland har de fem største skadeforsikringsselskapene markedsandeler rundt 40 prosent og lavere.

På bakgrunn av konkurranseflateutvalgets rapport og materiale gjengitt i den danske Konkurranseredegjørelse 2002, og med forbehold om at tallene er sammenlignbare, ser det ut til at med unntak for Finland og kanskje også for Sverige, er markedskonsentrasjonen i Norge høyere enn i alle EU-land basert på markedsandelene for de 5 største skadeselskaper i hvert land.

Selv om markedsandeler, endringer i markedsandeler og konsentrasjonsmål (for eksempel samlet markedsandel for de tre, fem eller ti største tilbyderne i markedet) kan gi indikasjoner på om forholdene i markedet ligger til rette for virksom konkurranse, er slike måltall likevel ikke tilstrekkelige for å fastslå graden av konkurranseintensitet. Også andre forhold vil kunne ha vesentlig innflytelse. Eksempelvis kan det ha stor betydning for konkurransegraden om produktene som tilbys er homogene eller heterogene, i hvilken grad det er barrierer for kunder som ønsker å skifte leverandør og i hvilken grad det er effektiv potensiell konkurranse gjennom mulige nyetableringer av selskaper. Også forhold på etterspørselssiden vil ha betydning, for eksempel hvor pris- og kvalitetsbevisste kundene er. Disse momenter fanges ikke opp i markedsandeler eller konsentrasjonsmål.

En annen indikasjon i forhold til hvor sterk konkurransen er, kan være fortjenestemarginen i en næring og hvordan denne har utviklet seg over tid. Dette henger sammen med at svak konkurranse kan resultere i høy avkastning på eiernes investerte kapital. Små marginer kan tolkes som tegn på sterkere konkurranse og liten mulighet for tilbyderne å hente ut ekstrafortjeneste på grunn av markedsmakt. Konkurranseflateutvalget viste til at resultat av ordinær virksomhet i prosent av brutto premier, og i prosent av bokført egenkapital, hadde sunket fra 1995 til 1998, og at dette kunne tyde på økt konkurranse for skadeselskapene. Men det kan også skyldes at skadeutbetalingene har økt, og at selskapene er kommet noe på etterskudd med innkreving av forhøyede premier. Skadeforsikringsselskapene som har rapportert nøkkeltall til Kredittilsynet (46 selskaper) hadde første halvår 2002 et samlet underskudd av ordinær drift på 1,7 milliarder kroner. I tilsvarende periode i fjor var underskuddet av ordinær drift 0,7 milliarder kroner. Det er særlig negative netto finansinntekter som bidrar til det dårlige resultatet. Teknisk regnskap viste første halvår 2002 et overskudd på 585 millioner kroner, sammenlignet med 121 millioner kroner samme periode i fjor. En av grunnene til at fortjenestemargin ikke gir en sikker indikasjon er at fortjeneste kan sløses bort gjennom ineffektivitet eller profittsøking (rent seeking). Det vil være mange andre faktorer ved siden av konkurranseintensitet som påvirker selskapenes resultater, jf. over. Det kan tenkes uventede endringer i skadeutbetalinger knyttet til naturkatastrofer, eller at skadeutbetalinger kan være særlig høye i en høykonjunkturperiode, for deretter å reduseres i en lavkonjunktur.

Lønnsomheten av forsikringsrelatert virksomhet kan uttrykkes ved combined ratio 6, som er summen av erstatninger og forsikringsrelaterte driftskostnader for egen regning i prosent av premieinntekter for egen regning. Combined ratio for alle norske skadeforsikringsselskaper var 103,8 første halvår 2002. Dette er en klar nedgang fra 109,8 i første halvår 2001, jf. tabell 4.4. Kredittilsynet opplyser i Rapport for finansinstitusjoner 1. halvår 2002 at nivået på combined ratio nå har falt til et nivå som er i samsvar med selskapenes uttalte målsetninger.

Tabell 4.4 Combined ratio i ulike grupper av norske skadeforsikringsselskaper (ikke filialer)

  Knyttet til konsernCaptivesØvrige AS’erSjøforsikrings-selskaperØvrige gjensidigeKredittforsikringAlle
1. halvår 2002105,8 %63,5 %110,6 %121,6 %93,7 %178,8 %103,8 %
1. halvår 2001109,5 %103,8 %133,1 %110,8 %93,9 %119,6 %109,8 %

Kilde: Kredittilsynets Rapport for finansinstitusjoner 1. halvår 2002

Konkurranseflateutvalget pekte på at skadeprosenten, det vil si det prosentvise forholdet mellom påløpt erstatning for inntrufne skader og opptjent premie, kan være en indikator for å måle konkurransen i markedet for skadeforsikring. En økning i dette tallet fra 1995 til 1998, kunne ifølge utvalget tolkes som et tegn på at det er så vidt stor konkurranse innen skadeforsikring at det har blitt vanskelig for det enkelte selskap å øke premien til tross for større skadeomfang. Men heller ikke her kan en se bort fra at ”tids-laget”, som nevnt foran, kan være en viktig forklaringsfaktor, og at det derfor ikke trenger å være slik at konkurranseintensiteten har økt. Skadeprosenten for norske skadeselskaper har for øvrig falt med 6,2 prosentpoeng fra første halvår 2001, og lå på 79,3 prosent i første halvår 2002. Dette skulle da i tilfelle tilsi redusert konkurranse. Men helt tilsvarende kan det også her være at ”tids-laget” er forklaringen.

I figur 4.1 er illustrert utviklingen i skadeprosent for et utvalg ulike bransjer innen privat landbasert forsikring.

Figur 4-1 Skadeprosent for egen regning i utvalgte bransjer

Figur 4-1 Skadeprosent for egen regning i utvalgte bransjer

Kilde: Kredittilsynet

Selv om utvikling i skadeprosent kan gi visse indikasjoner om konkurransesituasjonen, er det viktig å merke seg at konkurranseintensiteten kan påvirkes av hensynet til tilstrekkelig soliditet i skadeforsikringsselskapene. En nedgang i skadeprosent kan for eksempel også skyldes helt nødvendige premieøkninger ut fra soliditetsmessige vurderinger.

Kostnadsprosenten, dvs. forsikringsrelaterte driftskostnader for egen regning i prosent av premieinntekter for egen regning, til de norske skadeforsikringsselskapene har ifølge Kredittilsynet steget med 0,2 prosentpoeng til 24,5 fra første halvår 2001 til første halvår 2002. Ifølge den danske Konkurranseredegjørelse 2002 har kostnadsprosenten for danske skadeforsikringsselskaper steget på 1990-tallet, og lå på over 28 prosent i 1999, noe som av danske konkurransemyndigheter regnes som uttrykk for fallende effektivitet. Ifølge rapporten ligger gjennomsnittlig kostnadsprosent i EU under 26 prosent.

Konkurranseflateutvalget pekte på at den internasjonale konkurransen innen skadeforsikringsmarkedet er kommet vesentlig lenger enn innen livsforsikringsmarkedet. Dette henger blant annet sammen med at produkter innen skadeforsikring er enklere å selge på tvers av landegrensene, mens livproduktene i større grad må tilpasses skattereglene i hvert enkelt land. Kulturelle forskjeller kan også utgjøre en barriere for tegning av livsforsikring i utenlandske selskaper. Utenlandsandelen innen skadeforsikring i det norske markedet har økt vesentlig som følge av etableringen av det fellesnordiske skadeforsikringsselskapet If Skadeforsikring idet Storebrands skadeforsikringsvirksomhet i Norge ble overført til en filial av det svenske selskapet. Storebrand hadde i 1999 nær 40 prosent av det norske skadeforsikringsmarkedet. Filialetableringen og grenseoverskridende virksomhet var før dette begrenset, noe som Konkurranseflateutvalget mente kunne tyde på hard konkurranse innenlands, slik at det var lite attraktivt for utenlandske selskaper å etablere seg eller drive grensekryssende virksomhet.

Det kan imidlertid bemerkes at selv om utenlandsandelen i dag er høy i skadeforsikringsmarkedet, er ikke dette nødvendigvis et uttrykk for betydelig konkurranse eller at konkurranseintensiteten har økt de seneste år. Det kan tenkes at de strukturendringer som er foretatt på eiersiden isolert sett har gjort det mindre sannsynlig at andre utenlandske aktører etablerer seg i det norske skadeforsikringsmarkedet.

Ifølge den danske Konkurranseredegjørelse 2002 har en rekke utenlandske forsikringskonsern forsøkt å etablere seg i det danske skadeforsikringsmarkedet, for deretter å trekke seg ut igjen. Det heter i rapporten:

”Flere selskaber har oplyst, at det danske forsikringsmarked ikke er attraktivt. Det gælder i særlig grad privatforsikringer. De anfører, at produkterne skal målrettes specielt til det relativt lille danske marked, hvorfor det ikke er muligt at opnå stordriftsfordele. Specielt peges på, at der trods fælles EU-regler på området, fortsat er forskelle i traditioner, lovgivning og standarder. Danske forsikringsselskaber kan derfor næppe forvente et større konkurrencepres fra udenlandske forsikringsselskaber.”

I det norske markedet har det vært eksempler på at nykommere har etablert seg, og operert med lave priser (i en kortere periode) for å vinne markedsandeler. Det er imidlertid også eksempler på at internasjonale skadeselskaper som har vært i det norske markedet en stund velger å trekke seg ut. Eksempelvis har Allianz og Zürich overdratt hele eller store deler av sin forretning i Norge til Vesta/Tryg.

Det er videre interessant å se på hvilken mobilitet det synes å være i det norske skadeforsikringsmarkedet. Forsikringsselskapene overvåker og analyserer i varierende grad tall for avganger og tilganger av kunder og kontrakter. Materiale vedrørende slike endringer er beregnet for internt bruk, og det benyttes ulike definisjoner i forhold til hva som oppfattes som en avgang. Det foreligger derfor ingen enhetlig og felles statistikk for omfanget av skifte av skadeforsikringsselskap. Etter kontakt med enkelte selskaper har kommisjonen imidlertid fått inntrykk av at det er forskjeller i intensiteten mellom ulike forsikringsbransjer med hensyn til å skifte selskap. For en rekke bransjer kan det synes som om avgangen gjennom året ligger i området 10 til 15 prosent av forsikringsbestanden. Mobiliteten innen bilforsikring er høyere enn innenfor hjem og villaforsikring. Store prisøkninger synes å være den mest aktuelle direkte årsak som utløser skifte av forsikringsselskap.

Ifølge den danske Konkurranseredegjørelse 2002 har mobilitetsundersøkelser vist at i løpet av de siste tre år har 28 prosent skiftet forsikringsselskap, slik at man i det danske forsikringsmarkedet har en kundeutskifting på litt under 10 prosent hvert år. Ifølge undersøkelsen var de viktigste årsaker til at kundene ikke skiftet forsikringsselskap blant annet ”at det er svært at overskue priser og dækninger, at der ikke er realistiske alternativer til det nuværende selskab, og at mange finder den økonomiske gevinst for lille i forhold til besværet ved at skifte selskab”.

Ovenfor er presentert enkelte indikatorer i forhold til konkurranse i markedet for skadeforsikring, men disse bør benyttes med nøkternhet. De ulike indikatorene gir heller ikke helt entydige signaler. Det synes etter dette noe vanskelig å trekke helt klare slutninger om konkurranseintensiteten i det norske skadeforsikringsmarkedet.

4.3 Enkelte kjennetegn ved markedet som kan ha betydning for konkurransen

En forutsetning for at konkurransen i et marked skal fungere, er at kundene har mest mulig informasjon om pris og kvalitet på det produktet som kjøpes. Hvis et produkt fremstår som komplisert, blir det viktig at markedet er gjennomsiktig slik at nødvendig informasjon tilflyter kundene.

Forsikringsselskapene konkurrerer ikke kun på pris. Innen skadeforsikring vil produktene som tilbys av ulike selskaper være forskjellige. Forsikringsvilkårene vil variere fra selskap til selskap og vil kunne være komplekse og vanskelig å forstå. Selskapene vil ha ulike løsninger med hensyn til kundebehandling generelt og kundebehandling etter skade. Slik sett konkurrerer selskapene på en rekke ulike parametere. Det kan være krevende for den enkelte kunde å få oversikt over selskapenes ulike produkter og å foreta sammenligninger mellom disse. Enda vanskeligere er det for kunder å jevnføre pris med de ulike vilkårene som forskjellige selskaper tilbyr.

Kommisjonen antar at konkurransen innen næringslivsforsikring i utgangspunktet vil være noe sterkere enn innen forbrukerforsikring, blant annet på bakgrunn av forsikringstakernes ressurser og forhandlingsmakt.

Forsikringspremien fastsettes generelt ut fra risiko og økonomi. I store næringslivsdekninger spiller den konkrete vurderingen av den risiko som overtas en avgjørende rolle, men ved premiefastsettelse er det også gjerne et innslag av forhandling. Forhandling om premie er mindre vanlig for forbrukerforsikringer. Utgangspunktet er her faste kriterier i tariffene. Når det likevel forekommer at også privatpersoner kan få tilbud om lavere premie ved kontakt med sitt selskap, for eksempel når de har fått et bedre tilbud fra en konkurrent, er det etter det kommisjonen kjenner til ofte slik at selskapet finner en begrunnelse for avslag i sine tariffer. Mer unntaksvis kan også selskapenes salgspersonale sitte med fullmakter til å gi situasjonsbestemte rabatter.

I den senere tid er det i pressen satt fokus på at det er en del uoversiktlige sider i forhold til skadeselskapenes prisfastsettelse. Forbrukerrådet har tatt opp med Konkurransetilsynet 7 at det gis såkalt ”startrabatt” ved nytegning, og at forsikringspremien øker betydelig året etter, uten at forbrukerne på tegningstidspunktet var tilstrekkelig klar over dette. Videre har Forbrukerrådet pekt på at nye kunder som opplyser at de bytter forsikringsselskap ofte får en høyere forsikringspremie enn kunder som opplyser at de har holdt seg til ett selskap i flere år.

Etter kommisjonens oppfatning har rabattsystemene bidratt til at det kan være vanskelig å gjennomskue effekten av premieendringer. Markedet blir også lite gjennomsiktig idet det blir svært vanskelig å sammenligne prisen på forsikring i ulike selskaper. Kommisjonen vil peke på at betydelige priskorrigeringer ved fornyelse etter omstendighetene vil måtte vurderes som avbrytelse av forsikringsforholdet fra selskapets side og tilbud om ny forsikring. Det vises om dette til utredningens kapittel 3.9.

Videre er det utbredt å benytte lojalitetsprogrammer (helkundekonsepter) der selskaper tilbyr rabatt dersom kundene samler mange forsikringer i samme selskap. Hensikten med slike programmer er vanligvis å ”binde” kundene til selskapet. Mobiliteten i markedet kan videre bli lav fordi transaksjonskostnader ved flytting oppleves som høye, eksempelvis fordi det er krevende å sette seg inn i helt nye forsikringsvilkår. Helkundeforhold behandles nærmere i utredningens kapittel 8.

I kapittel 4.2 ble blant annet markedskonsentrasjon innen skadeforsikring omtalt. Noe av bakgrunnen for at et begrenset antall selskaper kontrollerer store markedsandeler, kan være knyttet til eksistens av stordriftsfordeler. Med stordriftsfordeler menes at gjennomsnittlige enhetskostnader synker når produksjonsvolumet øker. I henhold til Konkurranseflateutvalget er det sannsynlig at det finnes stordriftsfordeler innen skadeforsikring.

Når produksjonen i et marked er karakterisert av stordriftsfordeler, kan sammenslåing av ulike tilbydere, og følgende økt markedskonsentrasjon, representere en velferdsforbedring. Dette forutsetter at den totale produksjonen i markedet gjøres med mindre bruk av ressurser og at den sammenslåtte enheten ikke får økt markedsmakt som gjør det mulig å kreve høyere priser fra kundene. Hvorvidt en tilbyder kan oppnå slik markedsmakt etter en sammenslåing, avhenger blant annet av den potensielle konkurransen fra inntrengere i markedet.

Konkurranseflateutvalget var ikke kjent med empiriske studier av mulige kostnadsmessige stordriftsfordeler i skadeforsikring, men de pekte på at den økte diversifisering av forsikringsrisiko et skadeselskap kan oppnå ved å bli større, trolig vil innebære at det er stordriftsfordeler til stede. Selv om de fleste skadeselskaper vil være reassurert for en stor del av sin risiko, vil diversifisering være viktig for den gjenværende risikoen. Utvalget pekte videre på at det innen skadeforsikring i Europa er en tendens til dannelse av storselskaper med datterselskaper i flere land. Det ser således ut til at aktørene i markedet opptrer i tråd med hypotesen om at det er stordriftsfordeler i skadeforsikringsmarkedet. Stordriftsfordeler kan være et moment som medvirker til begrenset nyetablering.

Siden vilkårene i forsikringsavtalene kan være vanskelige å gjennomskue, vil kundene innen skadeforsikring gjerne etter at det er skjedd en skade gjøre seg viktige erfaringer om forsikringen. De fleste forsikringstakerne har således på tegningstidspunktet ikke full kjennskap til produktets kvaliteter. Prisen på produktet er på den annen side kjent og enklere å sammenligne mellom ulike tilbydere. Dette kan medføre at det i noen tilfeller vil være vanskelig for tilbyder å få kompensert høy produktkvalitet med høy pris. På den annen side antas det at ønsket om å fornye kundeforhold og faren for å få et dårlig rykte vil bidra til at kvaliteten på produktene holdes på et rimelig høyt nivå. Videre kan aktører benytte pris til å signalisere kvalitet.

Et annet utslag av informasjonsskjevheter i skadeforsikringsmarkedet - men nå i forhold til at selskapene har begrenset informasjon om sine kunder - kan være at personer som har særlig stor risiko for skade tegner forsikring, mens potensielle kunder med lav risiko tilbys samme pris og finner produktet for dyrt, jf. ugunstig utvalg. Videre kan kundenes atferd påvirkes i det forsikringen er tegnet, for eksempel slik at vedkommende tar høyere risiko enn før, jf. atferdsrisiko. Selskapene vil således kunne ønske å innføre rabatter ved skadeforebygging og egenandeler for å påvirke kundenes insentiver. Ved slike tiltak kan selskapene tilby kundene en meny slik at kundene selv velger ønsket produktsammensetning, såkalt selvseleksjon, eksempelvis ved at en høyrisikokunde vil ønske lav egenandel på sin bilforsikring. Selskapene vil således også i forhold til å håndtere ulike typer kunder, ha insentiver til å benytte forskjellige former for egenandeler og rabatter.

4.4 Mulige effekter på konkurransen og kostnader av en regelrevisjon

I kapittel 4.3 er det pekt på problemer som er knyttet til at det er krevende for forsikringstakerne å oppfatte forskjellene mellom selskapenes ulike forsikringsvilkår. For at markedet skal fungere bedre, er det en stor utfordring å gjøre det enklere for kunder å sammenligne tilbud. Selskapene har en viktig oppgave med å forklare produktene på en forståelig måte. I flyttebestemmelsen i lovutkastet foreslår kommisjonen å gjenta regelen som gjelder ved tegningen om at selskapet skal opplyse forsikringstakeren om vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren kan vente er dekket under vedkommende forsikring. Dette er begrunnet ut fra hvor viktig denne bestemmelsen er både i forhold til den enkelte forsikringstaker og ut fra konkurransen i markedet. Regelen vil også i noen utstrekning kunne bidra til å motvirke en uheldig utvikling i markedet med en ensidig konkurranse på pris på bekostning av stadig dårligere forsikringsdekninger.

For et selskap kan det være mer fristende å konkurrere om kunder som forventes å være lojale. Det kan tenkes at en flytterett utenom hovedforfall bidrar til at kundene oppfattes som mer flyktige, og dermed mindre fristende å konkurrere om. Det kan for øvrig ikke ses bort fra at andre tiltak, eksempelvis knyttet til informasjon og transparens, ville ha større påvirkning på konkurransen enn å endre forsikringsavtaleloven slik at det tillates flytting utenom hovedforfall.

En flytterett vil imidlertid bidra til at kunder står friere til å skifte tilbyder og at selskapene kan få raskere kunderespons på eventuelle markedsjusteringer av premiene i positiv eller negativ retning. Kommisjonen er noe usikker på hvor stor effekten vil bli i praksis, og denne vil i stor grad avhenge av hvor store kostnadene ved flytting vil bli for kunder og eventuelle selskaper som mottar forsikringene. Dersom de direkte kostnader ved å avbryte forsikringer i forsikringstiden pga. utformingen av regler for premierefusjon og gebyrer blir uforholdsmessig store, vil den enkelte forsikringstaker ikke ønske å flytte sin forsikring. Også de ressurser som kreves av forsikringstakeren med hensyn til å orientere seg om forsikringsproduktets kvaliteter, er en kostnad som vil virke bremsende på omfanget av flytting.

Kommisjonen vil likevel konkludere med at en regelendring som åpner for flytting i forsikringstiden, vil medvirke til økt mobilitet og konkurranse i markedet for skade-, ulykkes- og sykeforsikring.

Saksbehandlingskostnader i selskapene som følge av flytting av kontrakter utenom hovedforfall er vanskelig å anslå. FNH har opplyst at i forbindelse med en diskusjon om kostnader i yrkesskadeforsikring, har man kommet fram til at et årsverk, inklusive alle indirekte kostnader og utgifter som er nødvendige for at den ansatte kan utføre jobben sin, innebærer samlede kostnader på noe over en million kroner. Med 1600 timer i et årsverk tilsvarer dette om lag 10 kroner per minutt. Det er fra FNHs side antydet at dersom man legger til grunn at polisehåndtering, beregning av gjenstående premie ved en flytting og fakturering i alt tar rundt 25 minutter, tilsier dette administrative kostnader på om lag 250 kroner i selskapet kunden flytter fra. I selskapet kunden flytter til vil også risiko- og premieberegning samt plikten til å gi informasjon medføre ressursbruk.

Kommisjonen har i lovforslaget åpnet for at avgivende selskap kan kreve et gebyr av forsikringstakerne for kostnader ved opphøret av forsikringen. Et slikt gebyr vil hindre eller redusere at ”lojale” kunder kryssubsidierer de kunder som flytter i forsikringstiden. Det vises for øvrig til omtalen i kapittel 6.4 om gebyr.

Kommisjonen vil ikke utelukke at en åpning for oppsigelse ved flytting i forsikringstiden kan endre skadeforsikringsmarkedets funksjonsmåte og innebære mer generelle endringer i selskapenes kostnadsnivå. Det kan for eksempel tenkes at selskapene vil intensivere sin markedsføring og øke sin innsats for å få forsikringstakere til å flytte tidligere enn ved første forfall. En slik opptrappet salgsinnsats vil kunne medføre økte kostnader. Kommisjonen har ikke forsøkt å beregne størrelsen av en slik mulig effekt.

Oppsigelse ved flytting i forsikringstiden kan medføre at selskapene i større grad enn i dag vil foreta forsikringstekniske beregninger i forhold til perioder som er kortere enn ett år. Kommisjonen ser ikke bort fra at selskapene i så fall får behov for å justere beregningsmetoder og systemer i forhold til forsikringer som sies opp i forsikringstiden og forsikringer som mottas fra andre selskaper. En flytteadgang vil for øvrig innebære flere problemstillinger knyttet til blant annet asymmetrisk risiko, jf. kapittel 6.3.

Det er fra forsikringsnæringen pekt på at det i risikopremiene og særlig i administrasjonskostnadene ligger degressive elementer som tilsier at forsikringer med kort forsikringstid blir relativt sett dyrere (per tidsenhet) enn forsikringer med lengre forsikringstid. FNH har videre opplyst at anslag tyder på at dersom den gjennomsnittlige tiden som kunder blir værende hos et selskap avtar med 25 prosent, gir dette en økning av selskapets totale kostnader på 8 til 14 prosent per forsikringskunde. Kommisjonen har ikke forutsetninger for å anslå i hvilken grad gjennomsnittlig tid kundene er i et selskap vil bli redusert som følge av en adgang til oppsigelse ved flytting i forsikringstiden. Dette vil blant annet avhenge av omfanget av oppsigelser ved flytting i forsikringstiden.

Etter kommisjonens vurdering vil det i forhold til de sistnevnte og mer generelle kostnadsendringer, kunne være vanskelig å kanalisere disse til de kundene som faktisk benytter muligheten til oppsigelse ved flytting. Muligheten til å flytte i forsikringstiden kan i og for seg også ses som en opsjon som samtlige kunder nyter godt av. I tillegg kan faktisk flytting bidra til at forsikringsselskap av konkurransehensyn endrer vilkår og premier og at kunder som ikke flytter, også nyter godt av dette. I neste omgang kan slike justeringer av vilkår og premier redusere behovet for skifte av forsikringsselskap.

5 Internasjonale rettsforhold

5.1 Lovvalg

Er en forsikringsavtale inngått med et utenlandsk forsikringsselskap, vil det være behov for å fastlegge hvilket lands rett som regulerer avtalen. Det samme gjelder tilfelle hvor avtalen inngås med et norsk forsikringsselskap her i Norge, men avtalen sikrer personer eller gjenstander i et annet land. De norske reglene om hvilke lands avtalelovgivning som skal komme til anvendelse på avtaler om direkte forsikring er fastsatt i lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring (lovvalgsloven). Loven gjennomfører bestemmelser gitt i annet skadeforsikringsdirektiv (88/357/EØF) artikkel 7 og 8 endret ved tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF) artikkel 27.

Gjelder avtalen skadeforsikring, er hovedregelen at avtalelovgivningen i det landet risikoen består kommer til anvendelse såfremt forsikringstakeren har vanlig bosted eller hovedsete i vedkommende land, jf. lovvalgsloven § 9 første ledd. I tilfelle hvor forsikringsobjektet er realregistrert, vil risikoen bestå i det land registreringen er foretatt. Gjelder forsikringen en fast eiendom vil avtalelovgivningen i det land eiendommen ligger i utgangspunktet være avgjørende. For andre forsikringsobjekter i skadeforsikring vil risikoen bestå i det land hvor forsikringstaker har sitt vanlige bosted, jf. lovvalgsloven § 2. Norsk forsikringsavtalelovgivning vil dermed komme til anvendelse dersom forsikringstakeren er bosatt i Norge.

Ved ulykkes- og sykeforsikring vil risikoen normalt anses å bestå i det land forsikringstakeren har sitt vanlige bosted eller dersom forsikringstakeren er en juridisk person, der virksomheten ligger.

Ved skadeforsikringer som tegnes av andre enn forbrukere, er det i loven gitt en vid adgang til å velge et annet lands avtalelovgivning enn det som følger av lovens hovedregler, jf. lovvalgsloven § 9 a. Ved livsforsikringer hvor forsikrede har fast bosted eller er statsborger i et annet land enn Norge, er det også åpnet for at dette landets lovgivning kan velges i stedet for norsk lovgivning.

I tilfeller hvor en norsk forbruker inngår en forsikringsavtale, vil vedkommende vanligvis ha norsk bosted og ved skadeforsikring vil også formuesobjektet som sikres i alminnelighet befinne seg i Norge. De norske bestemmelsene om oppsigelse og fornyelse av forsikringsavtaler er tatt inn i forsikringsavtaleloven. Av lovvalgsloven følger det at disse regler i forsikringsavtaleloven i stor grad vil komme til anvendelse på slike forsikringsavtaler. Dette gjelder selv om avtalen er inngått med et utenlandsk forsikringsselskap. Eventuelle endringer av forsikringsavtalelovens bestemmelser vil derfor også få virkning for avtaler hvor risikoen består i Norge og som inngås av utenlandske forsikringsselskaper.

For livsforsikring er bestemmelsene om forsikringstakers rett til å si opp en avtale og flytte midlene knyttet til forsikringen, fastsatt i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8. Det vises til kapittel 3.7 om flytting av slik forsikring.

Lovvalgsloven gjelder bare valg av lovbestemmelser som regulerer forsikringsavtaler. Loven regulerer således ikke lovvalget av bestemmelser som regulerer forsikringsvirksomhet. Forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter gjelder i utgangspunktet ikke for utenlandske forsikringsselskapers virksomhet her i Norge. Imidlertid er det i forskrift av 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS § 10 nr. 3 fastsatt at forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 gjelder for all virksomhet som drives i Norge. Det samme gjelder de mest sentrale bestemmelsene i flytteforskriften. Dette er begrunnet i det forhold at flytteretten i livsforsikring anses som grunnleggende for å sikre konkurranse i markedet og av hensyn til forsikringstakerne.

5.2 Svensk rett

Forsikringsavtaler reguleres i svensk rett i hovedsak av to lover: Lag (1927:77) om försäkringsavtal og Konsumentförsäkringslag (1980:38). Sistnevnte lov gjelder forsikring i forbrukerforhold som omfatter bl.a. hjem og villaforsikring, reiseforsikring og båtforsikring.

Etter lag om försäkringsavtal vil avtalens opphør i utgangspunktet reguleres av forsikringsvilkårene. Rett til oppsigelse for forsikringstaker følger ikke direkte av lovteksten, men etter lovens 16 § regnes en eventuell rett for forsikringstakeren til oppsigelse som ”annan anledning” til opphør av forsikringsforholdet. Forutsetningen for en slik oppsigelsesadgang er som nevnt at vilkårene inneholder bestemmelse om adgang til oppsigelse før avtalens avtalte utløp.

Av 31 § lag om försäkringsavtal fremgår det at i tilfelle hvor det er avtalt at forsikringen skal forlenges for en periode som overstiger ett år, med mindre avtalen sies opp, skal forsikringsselskapet senest en måned før utgangen av den tid oppsigelse kan skje, varsle forsikringstaker om at forlengelse vil skje dersom avtalen ikke sies opp.

Etter 20 § i lag om konsumentförsäkring kan forsikringstakeren si opp en forsikring med umiddelbar virkning dersom forsikringsbehovet faller bort eller det inntreffer en ”annan liknande omständighet”. Premien for en fornyet ”konsumentförsäkring” skal betales senest den dag da den nye forsikringen begynner å løpe. Premien behøver imidlertid ikke å betales tidligere enn en måned etter at selskapet har sendt skriftlig varsel om betaling til forsikringstakeren, jf. lovens 22 §.

Konsumentförsäkringslag, 14 § bestemmer at en forsikring fornyes med mindre den har blitt sagt opp ved utløpet av forsikringstiden og forsikringstakeren innen utløpet av forsikringstiden har tegnet tilsvarende forsikring hos annet selskap. En forsikringstaker kan når som helst i forsikringsperioden gi beskjed om at avtalen sies opp ved utløpet av forsikringsperioden, jf. lovens 16 §. Dersom forsikringen fornyes, skjer dette på de vilkår som gjaldt for den forrige periode med mindre selskapet senest fjorten dager før forsikringstidens utgang har varslet om endring i forsikringsvilkårene ved fornyelse, jf. lovens 17 §.

5.3 Dansk rett

I dansk rett reguleres forsikringsavtaler av lov nr. 129 af 15. april 1930 om forsikringsaftaler. Forsikringstakerens rett til å si opp forsikringsforholdet følger ikke direkte av loven, men må vurderes på bakgrunn av forsikringsvilkårene. I Danmark er det vanlig at forsikringsavtaler inngås for en viss periode og for øvrig med en oppsigelsesadgang. I henhold til alminnelige forsikringsvilkår kan forsikringen sies opp ved hovedforfall. Videre fastsetter alminnelige forsikringsvilkår at forsikringen kan sies opp av hver part etter behandlingen av et skadekrav.

Etter lovens § 31 vil en forsikringsavtale som forlenges med mer enn ett år, dersom den ikke sies opp, bare kunne anses som fornyet dersom selskapet tidligst 3 måneder og senest 1 måned før oppsigelsestidens utløp har sendt et varsel til forsikringstakere hvor vedkommende påminnes om at avtalen forlengelse med mindre avtalen sies opp. På forbrukerområdet tegnes det imidlertid sjelden skadeforsikringsavtaler med lengre varighet enn ett år. Et unntak er eierskifteforsikringer. Dette er i overensstemmelser med en henstilling i 1976 fra bransjeorganisasjonen Forsikring & Pension i Danmark. Forsikring & Pension har videre opplyst at flere danske forsikringsselskaper har meddelt at de for kontrakter med forsikringstid innenfor ett år vil tilby produkter med forkortede oppsigelsesvarsler. Dette er et resultat av en diskusjon i Danmark om forbrukere skal ha en løpende adgang til å si opp sine forsikringer. Det er ennå uklart om spørsmålet vil bli underlagt noen regulering i lovgivningen.

Videre vil en skadeforsikring falle bort dersom forsikringsbehovet faller bort. Heller ikke dette fremkommer direkte av loven, men følger av forarbeidene til lovens § 1, stk. 2. For personforsikring gjelder etter dansk praksis at forsikringen opphører dersom den fare som forsikringen omfatter bortfaller.

For livsforsikring bestemmer lovens § 98 at dersom premien betales i flere perioder, vil forsikringstakeren ikke være forpliktet til å holde forsikringen i kraft ved innbetaling av senere premier.

Det kan for øvrig nevnes at lovens § 14 fastsetter at selskapets ansvar etter avtalen opphører dersom senere premier enn første premiebetaling, ikke betales innen en uke etter påkrav. Påkravet må gis innen en uke før forfallsdagen.

6 Premie og gebyr

6.1 Premie

Selskapene kan iverksette nye premietariffer eller nye forsikringsvilkår for den enkelte kontrakt først ved fornyelse. Det betyr at nye premietariffer eller nye vilkår blir gjort gjeldende etter hvert som forsikringskontraktene forfaller til fornyelse. Dette gir en forutsigbarhet for forsikringstakeren.

Det tar vel ett år før en ny premietariff eller nye vilkår får virkning for hele bestanden. I en del situasjoner, særlig ved betydelige forverringer i risikobildet, kan dette etterslepet i iverksettelsen av endringer, ha negative konsekvenser for selskapenes økonomi og i noen grad for hele markedets funksjonsmåte. Økningen i inntektene kommer for sent i forhold til økningen i skadeutbetalingene, og vil således forsterke behovet for premieøkning i neste omgang. Omvendt ved forbedringer i risikobildet. Da vil selskapene nyte godt av at skadereduksjonen kommer før inntektsreduksjonen. I situasjoner med stadige skift i risiko, vil det kunne oppstå svingninger i premiene, og manglende samsvar mellom pris og risiko for en gitt tidsperiode.

Forsikringsavtaleloven kapitlene 5 og 14 har regler om premiebetaling for forsikringer. Reglene omhandler premie, forfall, og når betaling skal anses skjedd.

Selskapet kan sette som vilkår at premien er betalt før dets ansvar skal begynne å løpe (kontantforbehold). Når det ikke er tatt kontantforbehold, forfaller premien ved påkrav. I slikt påkrav skal betalingsfristen være minst én måned. Selv om betaling ikke skjer ved forfall, forsetter selskapets ansvar å løpe.

Hvis forsikringstakeren ikke har betalt forsikringen ved forfall, må selskapet sende et nytt premievarsel med minst 14 dagers betalingsfrist. I dette varslet må det være klart angitt at forsikringen opphører dersom premien ikke blir betalt innen utløpet av den nye betalingsfristen, jf. FAL §§ 5-2 og 14-2.

Misligholder forsikringstakeren også den nye betalingsfristen, opphører forsikringen. Betaler forsikringstakeren premien etter den nye betalingsfristen, skal dette anses som en anmodning om ny forsikring etter FAL § 3-1 tredje ledd. Dersom det er på det rene at selskapet uten videre ville ha imøtekommet en tegning av en slik forsikringsavtale som betalingen gjelder, vil selskapets ansvar løpe fra dagen etter at premien er betalt. FAL § 5-3 har nærmere regler om når betaling skal anses å ha skjedd etter forfallsreglene i kapittel 5. Det kan nevnes at etter paragrafens bokstaver (a) og (c), anses innsending av betalingsoppdrag til postverket eller bank som betaling i relasjon til forfallstidspunktet.

Sanksjonsreglene i forsikringsavtaleloven ved unnlatt eller forsinket betaling suppleres av reglene i lov om forsinkelsesrente. Selskapet vil ha krav på forsinkelsesrente fra forsikringstaker når premien ikke betales ved det opprinnelige forfallstidspunktet.

For forsikringer som har en løpetid på ett år eller mer, og som dermed er gjenstand for automatisk fornyelse (FAL §§ 3-6 og 12-7), vil reglene om kontantforbehold ikke være aktuelle ved fornyelse. I forbindelse med slik fornyelse må derfor forfallstiden på premievarslet som er å anse som et påkrav, være på minst én måned. Hvis selskapet ved fornyelse gir forsikringstakeren en lengre betalingsfrist enn minstefristen på én måned, vil forsikringstakerens frist for å varsle om at automatisk fornyelse ikke skal skje, være utløpt på et tidligere tidspunkt enn når premien forfaller til betaling. Forsikringstaker som først kort tid før premien forfaller kommer til at han eller hun ikke ønsker å fornye forsikringen, vil da kunne oppdage å være for sent ute. Se også utredningens kapittel 3.4 om dette.

6.2 Premierefusjon

Forsikringspremie vil i alminnelighet forfalle forut for eller i begynnelsen av forsikringsperioden. Premien vil derfor vanligvis være betalt forskuddsvis. Selskapets ansvar vil derfor i sin helhet eller hovedsakelig løpe etter at forsikringstakeren har betalt premie. Opphører forsikringen i forsikringstiden, oppstår spørsmålet om forsikringsselskapet skal tilbakebetale en del av den innbetalte premien. Både for skadeforsikring og personforsikring er det bestemt at forsikringstakeren i disse tilfeller skal godskrives overskytende premie som er innbetalt, jf. FAL §§ 3-5 og 12-5. Bestemmelsen gjelder uansett om opphøret av forsikringen skyldes oppsigelse fra forsikringstakerens eller selskapets side. I forsikringsbransjen blir den premien som skal refunderes forsikringstakeren gjerne omtalt som ristorno.

Loven har ingen regler om hvor mye premie forsikringstakeren skal godskrives eller hvordan premie skal beregnes. Forsikringsavtaleloven bestemmer at vilkårene skal inneholde nærmere regler om dette eller henvise til slike regler. Kommisjonenforeslår å videreføre den del av regelen som bestemmer at vilkårene skal inneholde nærmere regler om størrelsen av den premie som forsikringstakeren skal godskrives.

I generelle forsikringsvilkår kommisjonen har innhentet innen skadeforsikring, er det som hovedregel bestemt at selskapet har krav på å få refundert premie forholdsmessig beregnet etter den tiden forsikringen har vært i kraft. De vilkår kommisjonenhar innhentet innen skadeforsikring, skiller ikke mellom den del av premien som er forutsatt å dekke selskapets administrative kostnader (administrasjonspremie) og den del av premien som er forutsatt å dekke selskapets risiko (risikopremie). Kommisjonen har i lovutkastet foreslått å lovfeste som hovedregel at premie som skal godskrives forsikringstakeren, skal utgjøre samme forholdsmessige andel av premien som den gjenstående forsikringstid utgjør i forhold til den samlede forsikringstid.

6.3 Asymmetrisk risiko

For mange forsikringstyper inntrer skader med omtrent samme hyppighet og med omtrent samme skadeomfang gjennom hele kalenderåret. For noen forsikringstyper er skadefrekvensen konsentrert til visse tider av året. Et typisk eksempel på dette er fritidsbåtforsikringer hvor hovedtyngden av skader inntrer i løpet av 2-3 måneder i sommerhalvåret. For ulike skiforsikringer inntrer skadene først og fremst i noen få vintermåneder. For andre typer forsikringer vil det kunne være relativt jevnt med skader gjennom hele året, men likevel slik at visse tider av året viser et større skadeomfang.

Når erfaringstall viser at skader inntrer ujevnt gjennom året, kan man si at selskapets risiko er asymmetrisk i forhold til kalenderåret. Opphører forsikring som gjelder for ett år i forsikringstiden og risikoen er klart asymmetrisk, vil det kunne være naturlig å la dette forhold ha innvirkning på premierefusjonens størrelse. I tillegg kommer det forholdet at selskapets administrasjonskostnader for en forsikring ikke fordeler seg jevnt over forsikringstiden. I generelle skadeforsikringsvilkår som kommisjonen har innhentet, er det bestemt at hovedregelen for forholdsmessig premierefusjon gjelder med mindre noe annet fremgår av vilkårene for de enkelte forsikringstyper.

Kommisjonen har i lovutkastet foreslått en regel om at dersom forsikringstekniske risikobetraktninger tilsier en annen premierefusjon enn forholdsmessig godskriving, kan premien som skal godskrives forsikringstakeren justeres tilsvarende. Dette gir ikke selskapene adgang til å praktisere regler for premierefusjon etter eget forgodtbefinnende. For det første må vilkårene beskrive nærmere hvordan refusjonen for den enkelte forsikring skal skje. For det andre må de regler som utformes om premierefusjon, hvis refusjonen ikke er forholdsmessig, være saklig forankret i forsikringstekniske risikobetraktninger. Det vil stride mot lovforslagets formål hvis selskapene søker å utforme premierefusjonsordninger i den hensikt å ”låse inn” kunder.

6.4 Gebyr

I kapittel 3.7 har kommisjonen omtalt forslaget om en ny regel som åpner for at forsikringstaker kan si opp forsikringsforholdet i forsikringstiden for flytting av forsikringen fra ett selskap til et annet. Slik flytting av forsikring fra ett selskap til et annet medfører kostnader både for avgivende og mottakende selskap. Også for forsikringstaker vil flyttingen medføre bruk av ressurser i mindre eller større grad.

Mottakende selskap vil kunne innkalkulere kostnadene ved nytegningen i premien. Avgivende selskap ville kunne dekke kostnadene på to ulike måter. Ett alternativ er at premien inneholder et element som tar høyde for kostnadene ved at en del forsikringstakere må antas å flytte i forsikringstiden. Kostnadene ville på denne måten bli utjevnet på alle forsikringstakerne. Forsikringstakere som ikke eller bare sjelden benyttet adgangen til å flytte forsikringen i forsikringstiden, ville på denne måten bidra til å betale de kostnader som oppstod gjennom oppsigelse av flyttingen. De ”lojale” forsikringskundene ville således ”subsidiere” de kunder som stadig flytter sine forsikringer. Det andre alternativet er å belaste de kunder som vil flytte og som har initiert kostnaden for hele eller deler av kostnadene som oppstår.

Kommisjonens flertall, som består av alle medlemmene med unntak av medlemmet Stalheim, har kommet til at selskapene bør gis adgang til å kreve betaling av de kunder som flytter forsikringen i forsikringstiden slik at disse betaler kostnadene ved flyttingen eller deler av disse. Det foreslås at selskapet skal kunne kreve et gebyr for kostnader ved opphøret av forsikringen. Forsikringsvilkårene skal inneholde nærmere regler om størrelsen av slikt gebyr. Kongen kan gi nærmere regler om gebyrets størrelse. Det er ikke meningen at gebyrets størrelse skal være begrenset til forsikringstakerens krav på gjenstående premie. I prinsippet kan forsikringstakeren således komme i den situasjon at han eller hun må foreta en innbetaling til avgivende selskap som følge av flyttingen. I praksis må det imidlertid antas at forsikringstakeren i slike tilfeller vil avvente å skifte selskap til forsikringstiden løper ut, eller vil foretrekke å være dobbeltforsikret en periode. Selskapet kan ikke kreve gebyr ved skifte av selskap ved forsikringstidens utløp når forsikringstakeren har gitt varsel etter lovens regler.

Stalheim, kommisjonens mindretall,er uenig i de vurderinger som flertallet i Banklovkommisjonen legger til grunn vedrørende avgivende forsikringsselskaps anledning til å ilegge kunden et gebyr ved flytting av sin forsikringsavtale til konkurrerende selskap og vil gi uttrykk for følgende:

Et helt sentralt element i arbeidet med å legge forholdene til rette for virksom konkurranse, og gjennom dette sikre best mulig ressursutnyttelse, er at man søker å gjøre kundenes mulighet til å flytte mellom ulike selskaper som leverer tilsvarende produkter/tjenester så enkel og så billig som mulig. Jeg viser her til Statsråd Per-Kristian Foss sitt svar i spørretimen den 22. mars 2002 hvor han la til grunn følgende: ”Jeg vil i samråd med justisministeren se nærmere på loven, slik at en liberalisering kan gi forbrukerne større fleksibilitet.” Forbrukernes fleksibilitet og mulighet for friest mulig valg er som kjent en klar forutsetning for effektive markeder.

Mindretallet er oppmerksom på at en eventuell flytting vil kunne ha kostnadsmessige konsekvenser for avgivende selskap. Slike transaksjonskostnader vil imidlertid alltid være til stede i markeder der prisdannelsen ikke er underlagt politiske prioriteringer. I andre markeder er slike kostnader som det her vises til blitt en del av den av den alminnelige prisdannelse. Mindretallet har av den grunn, gitt mandat og de synspunkter som Statsråd Per-Kristian Foss ga uttrykk for i spørretimen 22. mars 2002, problemer med å forstå bakgrunnen for påstanden om at økt flytteadgang vil kunne føre til at ”lojale” forsikringskunder vil ”subsidiære” de kunder som stadig flytter sine forsikringer. En løsning langs de linjer som flertallet i kommisjonen nå legger opp til vil føre til en individualisering av transaksjonskostnadene knyttet til flytting. En slik løsning vil redusere mulighetene for virksom konkurranse. Mindretallet er av den grunn uenig i at det skal være anledning til å kreve gebyr ved flytting av forsikringsavtaler.

7 Selskapets risiko etter utløpet av forsikringstiden

7.1 Generelt

I kapittel 3 har kommisjonen redegjort for bestemmelsene i forsikringsavtaleloven om avbrytelse av forsikringsforholdet i forsikringstiden eller i forbindelse med fornyelse. Disse bestemmelser har ikke regler om når partenes rettigheter og forpliktelser opphører ved slik oppsigelse. Selskapets plikter i forholdet til forsikringstakeren vil i utgangspunktet opphøre ved utløpet av forsikringstiden. Selskapet vil imidlertid etter utløpet av forsikringstiden kunne ha ansvar i forhold til andre sikrede eller skadelidte. Selskapet vil således kunne ha et ”risikoetterslep” etter utløpet av forsikringstiden. Når en oppsigelse eller unnlatt fornyelse blir effektiv, vil derfor kunne avhenge av grunnlaget for at forsikringen opphører og de faktiske omstendigheter.

7.2 Avhendelse av det forsikrede objekt

Avhendelse av det forsikrede objekt gir forsikringstakeren rett til å si opp forsikringen, jf. kapittel 3.5 ovenfor. Selv om forsikringstakeren har avhendet objektet, faller ikke selskapets forpliktelser umiddelbart bort. I FAL § 7-2 er det bestemt at skifter den ting forsikringen er knyttet til eier, og ikke annet er avtalt, gjelder forsikringen også til fordel for den nye eier. Vanligvis er det avtalt at forsikringen skal falle bort om tingen skifter eier. Likevel svarer selskapet for forsikringstilfeller som inntrer innen fjorten dager etter eierskiftet. Har erververen tegnet ny forsikring, opphører likevel selskapets ansvar. Selskapet vil således ofte ha ansvar for det forsikrede objekt i en lengre eller kortere periode etter at det er avhendet.

7.3 Tvungne ansvarsforsikringer

Bilansvarsloven regulerer erstatning for skade som motorvogner gjør og har visse særregler for selskapets ansvar etter en bilansvarsforsikring. I lovens § 19 er det bestemt at

”endå om ein trygdeavtale held opp å gjelda, vert trygdinga ståande ved makt til bate for dei som har rett på skadebot, til dess det er gjort ein ny trafikktrygdavtale. Trygdinga fell likevel bort når det er lide 2 månader etter at bilregisteret eller politiet har fått skriftleg melding frå trygdaren om at avtalen har halde opp å gjelda”.

Sier forsikringstakeren opp ansvarsforsikringen for en bil eller unnlater å fornye forsikringen uten å tegne ny forsikring i annet selskap, blir således selskapet i en viss periode etter at forsikringsavtalen har opphørt sittende med ansvar overfor alle følger av skader som inntreffer.

Inntrer det skade i en slik periode, oppstår spørsmålet om bilansvarsselskapet kan kreve regress for sine utlegg. Den vanlige oppfatning er at selskapet i slike tilfeller har en form for erstatningsansvar mot den som skulle ha sørget for forsikringen. Nils Nygaard, Bilansvar (1990), side 456 flg. tar til ordet for å bygge regressansvaret på lovens § 13 annet ledd, som igjen henviser til § 12 og som inneholder regler om regressrett for selskapet.

Foruten bilansvarsforsikring finnes en rekke andre typer tvungne ansvarsforsikringer. Med tvungen ansvarsforsikring menes ansvarsforsikring som er tegnet av forsikringstakeren for å oppfylle pålegg gitt eller i medhold av lov. Som eksempler kan nevnes ansvarsforsikringer for advokater, atomenergivirksomhet, bobestyrere for dødsbo, bobestyrere for konkursbo, eiendomsmeglere, forsikringsmeglere, den som søker om tillatelse etter § 11 i forurensningsloven, inkassobyråer, legemiddelansvar, låneformidlingsansvar, pasientskadeansvar, petroleumsvirksomhet, produktansvar, reisearrangøransvar, revisoransvar, tivoli og fornøyelsesparker og verdipapirforetak. Det følger av forsikringsavtaleloven § 7-7 at selskapet ikke kan

”gjøre gjeldende innsigelser som det kunne ha gjort gjeldende mot forsikringstakeren eller sikrede, dersom det vet eller bør vite at det dreier som en tvungen ansvarsforsikring. Er en tvungen ansvarsforsikring oppsagt eller på annen måte bortfalt, får dette virkning i forhold til skadelidte en måned etter at vedkommende myndighet har mottatt varsel om forholdet”.

Hvis selskapet blir ansvarlig overfor skadelidte for skader voldt av sikrede etter at en tvungen ansvarsforsikring er oppsagt eller på annen måte bortfalt, følger det av alminnelige rettsregler at den som er skyld i at selskapet er blitt påført utlegg, vil kunne pådra seg ansvar overfor selskapet. I forarbeidene til forsikringsavtaleloven er det antatt at de alminnelige verneregler for den regressansvarlige etter skadeerstatningsloven kapittel 4 vil komme til anvendelse i regressomgangen.

7.4 Medforsikring av panthavere

Forsikringsavtaleloven § 7-1 annet ledd bestemmer at

”ved forsikring av fast eiendom gjelder forsikringen til fordel for forsikringstakeren og for innehaver av tinglyst eiendomsrett, panterett eller annen tinglyst sikkerhetsrett”.

I det følgende vil panthaverens stilling ved oppsigelse av forsikring bli omtalt.

Medforsikringen dekker her alle tredjemenn som har panterett i eiendommen, når pantet er tinglyst på det tidspunkt skade inntreffer på eiendommen. Både avtale- og utleggspanthavere er medforsikret. Medforsikringen innebærer at selskapet som hovedregel overfor panthaver ikke kan gjøre gjeldende innsigelser knyttet til handling eller unnlatelse som skal bedømmes etter reglene i forsikringsavtaleloven kapittel 4 eller § 8-1. Som eksempler på dette kan nevnes uriktige opplysninger gitt av forsikringstakeren i forbindelse med tegningen eller skadeoppgjøret, sikredes fremkallelse av forsikringstilfellet, ansvarsbegrensning på grunn av endring av risiko og sikredes overtredelse av sikkerhetsforskrift. Er forsikringen endret, oppsagt eller bortfalt, gjelder dette ikke i forhold til panthaver hvis ikke selskapet har varslet panthaver særskilt om forholdet med en måneds frist.

8 Helkundeforhold

8.1 Forslag om regulering av produktpakker

I NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet (utredning nr. 6) side 84, la kommisjonen til grunn at reglene om produktpakker ikke bør motvirke kostnadsbesparende produktkombinasjoner i finansforetakene. Finansforetak bør gis anledning til å premiere kundegrupper for eksempel gjennom rabattordninger knyttet til totalkundeavtaler eller lignende. Vellykkede kundekonsepter hvor det oppnås større lojalitet hos kunden, kan medføre store kostnadsbesparelser som en følge av at store sirkulasjoner i kundegruppen elimineres. En premiering utover de kostnadsbesparelser totalkundekonseptet medfører vil imidlertid kunne føre til en konkurransevridning ved at finansforetakene premierer gode/viktige kunder/kundegrupper på bekostning av andre kundegrupper. Kommisjonen uttrykte at det er viktig at det gis lovregler som motvirker kundekonsepter hvor rabatter og lignende ”finansieres” av andre kunder enn de som rabatten kommer til gode.

Kommisjonen foreslo i utredning nr. 6 at finansforetak ikke skal ha adgang til å tilby en tjeneste eller et produkt med vilkår om at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste eller et annet produkt. (Se utkast til lov om finansforetak § 13-4.) Det blir videre foreslått at foretaket i et samlet tilbud om to eller flere tjenester eller produkter skal opplyse om vilkårene for å utnytte tilbudet samt prisen på de enkelte tjenester eller produkter som inngår i pakken.

Kommisjonen foreslår nå å ta inn en tilsvarende opplysningspliktregel i forsikringsavtaleloven. Både ved nytegning og ved fornyelse skal selskapet – om kundeforholdet omfatter flere forsikringer - opplyse skriftlig om premien for hvert av produktene.

8.2 Rett til ikke å fornye ett eller flere produkter

Kommisjonenønsker at det vernet for kunden som er forslått i utredning nr. 6, utbygges slik at forsikringstaker får en uttrykkelig rett til å si opp det enkelte produkt eller tjeneste i en produktpakke som omfatter flere forsikringer uten at dette får betydning for de øvrige forsikringer i avtalen. På denne måten vil man sikre at man oppnår konkurranse om hvert enkelt produkt i en forsikringsavtale selv om avtalen er inngått som en produktpakke med premiering for den kostnadsbesparelse en slik pakke innebærer.

Dersom forsikringen ikke fornyes for ett eller flere produkter i forsikringsavtalen, kan dette selvfølgelig medføre at vilkårene for rabatten bortfaller. Prisen oppgitt for hvert produkt må imidlertid kunne gjøres gjeldende ved fornyelsen av de produkter forsikringstakeren fortsatt ønsker å beholde.

Kommisjonens lovforslag skal leses slik at retten til å unnlate fornyelse ved forsikringstidens utløp og retten til å si opp forsikringen i forsikringstiden, ikke behøver å gjøres gjeldende for hele kundeforholdet under ett, men kan utnyttes i forhold til hvert enkelt produkt i avtaleforholdet.

8.3 Skille mellom flere forsikringsprodukter

I utredning nr. 6 er det lagt til grunn at bestemmelsene i utkastet til lov om finansforetak § 13-4 ikke regulerer finansforetakenes adgang til å ”produsere” tjeneste/produkt som består av flere forskjellige elementer. I de spesielle motiver til forslagets § 13-4 er det pekt på at ved vurderingen av hva som menes med en tjeneste eller et produkt, skal det legges vekt på om det er en naturlig sammenheng mellom de elementer som inngår i tjenesten/produktet. I utredningen legges det til grunn at det naturlige utgangspunktet vil være å se på finansforetakets produktspekter på tilbudstidspunktet og i tiden forut for dette. Hva som ellers er vanlig i markedet vil ha betydning for bedømmelsen. Tilsvarende vurderinger vil måtte foretas i forhold til de opplysningspliktreglene som kommisjonen foreslår i forsikringsavtaleloven, ved utøvelse av retten til oppsigelse i forsikringstiden og ved utøvelse av retten til å unnlate å fornye forsikringen.

Livsforsikringsselskaper skal melde sine produkter til Kredittilsynet etter forskrift om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag. På dette området vil meldingen derfor kunne danne et naturlig utgangspunkt for vurderingen.

I skadeforsikring gjelder det ingen tilsvarende plikt som i livsforsikring om at beregningsgrunnlaget for nye forsikringsprodukter må meldes til Kredittilsynet før markedsføringen av produktet kan starte opp. Ved forsikringstegning foretar imidlertid skadeforsikringsselskapene en risikovurdering og premiefastsettelse for hvert enkelt forsikringsobjekt eller forsikringsrisiko som en avtale omfatter.

Omfatter en forsikringsavtale to forskjellige biler, foretas det risikovurderinger i forhold til den enkelte bil selv om forsikringstaker er den samme. Ved slike avtaler er kommisjonen av den oppfatning at forsikringen av bilene må anses som to produkter og at prisen skal opplyses for hvert produkt. Et tilfelle hvor forsikringen dekker en hel bilpark og det kun foretas en registrering av bilparken og ikke en risikovurdering i forhold til det enkelte kjøretøy, vil være naturlig å betrakte som ett produkt.

En ulykkesforsikring vil ofte bestå av en dødsrisikodel og uføredel. Disse to deler har en nær sammenheng både for forsikringstakeren og forsikringsselskapet. En slik forsikring bør derfor betraktes som ett produkt i denne sammenheng. Det samme gjelder for en huseierforsikring som dekker både risiko mot skade på huset og erstatningsansvar som pådras i egenskap av eier eller en reiseforsikring som dekker tap av reisegods, erstatningsansvar som måtte pådras på reiser, kostnader ved lege eller sykehusopphold i forbindelse med reiser og ulykke som måtte oppstå.

9 Kommisjonens sammenfattende vurderinger

De fleste forsikringsavtaler innen skade-, ulykkes- og sykeforsikring gjelder for ett år. For slike forsikringer skjer det automatisk fornyelse med mindre en av partene varsler om at fornyelse ikke skal skje.

Forsikringsavtalelovutvalget anså det kunstig å betrakte slike avtaler som tidsbegrensede. Utvalget foreslo at forsikringstaker når som helst kunne si opp slike avtaler. Under lovarbeidet endret Justisdepartementet Forsikringslovutvalgets forslag og innførte ulike regler for å avbryte forsikringsforholdet i forsikringstiden og i forbindelse med fornyelse. Denne endringen innebar i realiteten at Forsikringslovutvalgets synspunkt om ikke å betrakte slike avtaler som tidsbegrensede, ikke ble forfulgt i det videre lovarbeidet. Kommisjonenvurderer forholdet slik at forsikringsavtaler med automatisk fornyelse ligger i skjæringsfeltet mellom løpende avtaler uten definert opphørstidspunkt og tidsbegrensede avtaler. Ved utforming av rettsregler om fornyelse, oppsigelse, premiebetaling, vilkårsendring mv. vil det derfor være naturlig å se hen dels til regler som gjelder for løpende avtaler uten definert opphørstidspunkt og dels til regler som er vanlige for tidsbegrensede avtaler. Det er videre naturlig å fortsette linjen fra forsikringsavtaleloven med lempeligere regler for forsikringstakeren enn selskapet med hensyn til å avbryte avtaleforholdet. Dette er helt i tråd med moderne kontraktslovgivning som verner den antatt ”svake part” bl.a. i tilknytning til oppsigelse og andre opphørssituasjoner.

Kommisjonen mener at fristene for å varsle om unnlatt fornyelse både må tilfredsstille forsikringstakerens behov for å vurdere om forsikringsforholdet bør fortsette og selskapets eventuelle behov for i rimelig tid før forsikringstidens utløp å vite om forsikringen vil bli videreført. Videre er det viktig at reglene sikrer at forsikringstakeren er kjent med hvilken frist som gjelder.

Ved fornyelsen bør det fortsatt være en generell adgang for forsikringstakeren til å avbryte forsikringsforholdet. Forsikringsavtalen har da løpt i den avtalte periode som er definert som forsikringstiden. Selskapet har mottatt premien og har til gjengjeld stått risikoen. Selskapet vil ikke ha rett til å kreve tilleggsvederlag i form av premie eller gebyr ved avbrytelse av forsikringsforholdet på dette tidspunktet.

Etter gjeldende rett må forsikringstakeren varsle selskapet om å unnlate å fornye forsikringen en måned etter at selskapet har sendt ordinært premievarsel. Er forfallstiden for premievarslet lengre enn en måned, vil forsikringstakerens rett til å avbryte forsikringsforholdet i forbindelse med fornyelsen være utløpt på det tidspunkt premien forfaller til betaling. Selskapene informerer ikke forsikringstakerne uttrykkelig om disse regler, og det må antas at det er relativt få forbrukere som kjenner til fristen for å avbryte forsikringsforholdet ved fornyelse. Dersom forsikringstakeren først i dagene før forfallet tar initiativ for å avbryte forsikringsforholdet, vil forsikringstakeren kunne oppdage at forsikringsavtalen allerede er fornyet for ytterligere ett år. Mange vil nok føle dette som lite rimelig innelåsing. Kommisjonen mener derfor at både forbrukerhensyn og hensynet til konkurransen taler for å justere gjeldende regler om avbrytelse av forsikringsforholdet ved fornyelse og innføre en plikt for selskapet om å informere forsikringstakeren om reglene for å unngå automatisk fornyelse. En slik revisjon vil kunne øke mobiliteten i forsikringsmarkedet og således føre til en viss skjerpelse av konkurransen for skade-, ulykkes- og sykeforsikring. Kommisjonen antar at den vanligste form for opphør av forsikringsavtaler også i fremtiden vil være unnlatt fornyelse. Det er på denne bakgrunn viktig å justere opphørsreglene ved utløpet av forsikringstiden.

Kommisjonen foreslår at selskapet i tilknytning til fornyelsen på tydelig måte og skriftlig skal opplyse forsikringstakeren om når fristen løper ut. Slik informasjon skal gis senest to måneder før forsikringstiden løper ut. Forsikringstakerens varsel om unnlatt fornyelse må være kommet frem innen forsikringstidens utløp med mindre en annen frist er fastsatt i forsikringsavtalen. Fristen kan tidligst løpe ut 14 dager før forsikringstidens utløp. Dette innebærer at fristen for å varsle om unnlatt fornyelse vil tidligst løpe ut seks uker etter at selskapet har sendt varsel til forsikringstakeren. Tidspunktet for når fristen løper ut, vil til en viss grad avhenge av hva som er bestemt i forsikringsavtalen. I de tilfeller hvor selskapet er opptatt av å redusere varigheten av ”risikoetterslepet” i forhold til medforsikrede eller mulige skadelidte, vil det i forsikringsavtalen således kunne bestemmes at fristen for forsikringstakerens varsel skal løpe ut inntil 14 dager før fornyelsestidspunktet. På bakgrunn av den bransjepraksis som kommisjonen er blitt kjent med gjennom sitt arbeide, vil selskapene med en slik regel ikke komme ugunstigere ut etter kommisjonens lovforslag enn det som følger av dagens praksis.

Etter gjeldende rett er adgangen til å si opp forsikringen i forsikringstiden snever. Oppsigelse kan bare skje når forsikringsbehovet er falt bort eller det foreligger andre særlige grunner. Fra bransjehold er det gjort gjeldende at det er liten pågang fra kundene med hensyn til å si opp forsikringer i forsikringstiden i den hensikt å skifte selskap. Så vidt kommisjonen vet, finnes det ikke noen registrering av slike henvendelser, og omfanget av pågang fra kundene med hensyn til dette fremstår derfor som usikkert. I den utstrekning det i dag er liten forespørsel fra kundene om oppsigelse for flytting i forsikringstiden, kan dette ha sammenheng med at det nå ikke er adgang til å avbryte forsikringsforholdet på dette grunnlaget. Uansett er det kommisjonens oppfatning at en rett til å si opp forsikringen for flytting til annet selskap vil styrke forsikringstakers rettsstilling og tilrettelegge for økt konkurranse i markedet.

Kommisjonenforeslår på denne bakgrunn å utvide oppsigelsesadgangen. Forsikringstakeren vil etter forslaget ha rett til å si opp forsikringen for flytting til annet selskap. Selv om kommisjonenikke foreslår en generell avbestillingsadgang, innebærer forslaget materielt sett en sterk tilnærming til Forsikringsavtalelovutvalgets forslag. Når Justisdepartementet i sin tid ikke ønsket en så bred oppsigelsesadgang, ble dette begrunnet med risikoen for uoverveide oppsigelser og uheldig påvirkning utenfra. Kredittilsynet viste til påvirkning utenfra ved overføringer av forsikringer i forbindelse med lånetilsagn. Norges Forsikringsforbund antok at en fri oppsigelsesadgang ville virke kostnadsdrivende for selskapene og medføre økte premier for kundene.

Kredittmarkedet har endret seg mye siden den gang. Det er i dag for eksempel fastsatt et forbud mot kobling mellom tegning av forsikringer og lån, jf. forskrift av 1. juni 1990 nr. 429 om produktpakker mv. § 2.

Kommisjonen deler i noen utstrekning Justisdepartementets bekymring for at uoverveide oppsigelser kan bli en følge av en bredere oppsigelsesadgang. Kommisjonen vil bemerke at økte muligheter til flytting innebærer en viss risiko for at forsikringstaker blir lokket over til nytt selskap utelukkende på grunn av lavere premie uten at dette totalt sett behøver å gi en bedre situasjon for forsikringstakeren hensett blant annet til mulige vesentlige forskjeller mellom forsikringsdekningen i avgivende og i mottakende selskap. Dette kan blant annet skyldes at det er vanskelig å tilegne seg kunnskap om hva den enkelte forsikringsavtale innebærer av dekninger og unntak mv. I tillegg kommer det forhold at det kan være sprik i praktiseringen av forsikringsvilkårene mellom to selskaper selv om vilkårene etter ordlyden er like eller relativt like. Kommisjonener betenkt på å stimulere til økt konkurranse dersom konkurransen alene vil komme til å foregå ut fra pris. Dette vil kunne føre til at en forsikringstaker flytter en forsikring fra et selskap til et annet for å spare premie uten å være klar over at det er store forskjeller mellom forsikringen i avgivende selskap og den forsikring som tilbys i mottakende selskap. Det er også en risiko at dette over tid vil kunne føre til at selskapene innfører stadige nye unntak i dekningene for å tilfredsstille markedets etterspørsel etter lave premier. Dette vil ikke være i forbrukernes interesse. Som et bidrag til å motvirke en slik uheldig uvikling har kommisjoneni flyttebestemmelsen i lovutkastet gjentatt regelen om at selskapet skal opplyse forsikringstakeren om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket under vedkommende forsikring. Mottakende selskap skal for øvrig i forbindelse med tilbudet om forsikring sende forsikringstakeren de avtalevilkår den vil legge til grunn.

Det vil alltid være kostnader ved flytting uansett om dette skjer i forsikringstiden eller ved fornyelse. Kostnadene for selskapet vil imidlertid vanligvis være høyere ved flytting i forsikringstiden bl.a. fordi selskapet må beregne størrelsen av den premie som forsikringstakeren har til gode. Dessuten vil selskapet bare delvis ha fått dekket kostnadene ved tegningen eller fornyelsen når forsikringen avbrytes i forsikringstiden. Kommisjonens flertall foreslår en regel om at ved opphør på grunn av flytting kan selskapet kreve gebyr for å dekke kostnader ved opphøret av forsikringen. Dette vil gi et dekningsbidrag til selskapet mht til kostnadene ved flyttingen og således dempe en eventuell generell premieøkning som følge av økt flytting. Forsikringsvilkårene skal inneholde nærmere regler om størrelsen av gebyret. Det foreslås videre at Kongen kan gi nærmere regler om størrelsen av gebyret.

Spørsmålet om økt flytting kan bidra til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser må ellers ses i en større sammenheng enn bare ut fra kostnadene forbundet med flytting. Økt konkurransetrykk mot bransjen kan medføre en økt bevissthet i selskapene mht til ressursbruk, og samlet sett vil derfor økt konkurranse over tid kunne medføre en reduksjon i forsikringskostnadene. Kommisjonen antar at det er viktig å legge til rette for økt mobilitet og konkurranse i et marked hvor 5 tjenesteytere inntar en så dominerende rolle som tilfellet er i det norske markedet. Selv om det kan være vanskelig å vurdere hvor stor virkning lovforslagene vil ha på konkurranseforholdene i forsikring, er det kommisjonensoppfatning at regler som legger til rette for flytting vil ha en positiv konkurranserettslig effekt.

En fordel ved flytting fremfor en generell avbestillingsrett, er at spekulasjonsmuligheter fra kunders side med hensyn til oppsigelse i forsikringstiden blant annet som følge av asymmetrisk risiko, vil være begrenset. Ved flytting vil dessuten mottakende selskap overta risikoen eller den vesentligste av denne og et ”risikoetterslep” for avgivende selskap vil derfor være fraværende eller redusert. Selskapene har utviklet en hensiktsmessig praksis i forbindelse med overgang av risiko mellom selskapene. Kommisjonen legger til grunn at slik praksis også vil kunne følges ved flytting i forsikringstiden. Avgivende selskap vil kunne be forsikringstakeren om dokumentasjon på at forsikringen vil bli flyttet til annet selskap. Forsikringstakeren behøver ikke tegne en forsikring i mottakende selskap som er lik den som gjaldt i avgivende selskap. Hvis dekningsomfanget til den forsikring som tegnes i mottakende selskap er meget sterkt begrenset i forhold til dekningen i avgivende selskap, kan det oppstå spørsmål om vilkåret om at oppsigelsen må gjelde flytting er oppfylt. Vanskeligheten som unntaksvis kan oppstå med hensyn til om oppsigelsen faller utenfor flytteretten, kunne trekke i retning av å innføre en generell avbestillingsrett, men kommisjonen har ikke funnet dette avgjørende.

Etter gjeldende rett skal forsikringstakeren ved opphør av forsikringen i forsikringstiden godskrives overskytende premie, jf. FAL § 3-5. Kommisjonen foreslår at den premie som skal godskrives forsikringstakeren i utgangspunktet skal utgjøre samme forholdsmessige andel av premien som den forsikringstid som gjenstår. Forholdsmessig premierefusjon vil kunne passe for forsikringer som erfaringsmessig ikke har betydelig risikovariasjon gjennom forsikringstiden. I generelle forsikringsvilkår kommisjonen har innhentet fra forsikringsselskap, er forholdsmessig premierefusjon fastsatt som en hovedregel.

For en del forsikringstyper vil det imidlertid være betydelig risikovariasjon gjennom forsikringstiden. Selskapets administrasjonskostnader vil heller ikke fordele seg jevnt over forsikringstiden.

For å avhjelpe disse forholdene foreslår kommisjonen at dersom forsikringstekniske risikobetraktninger tilsier en annen premierefusjon enn forholdsmessig godskrivning, kan premien som skal godskrives forsikringstakeren justeres tilsvarende. Dette gir ikke selskapene noen fri adgang til å fastsette størrelsen av det premiebeløp som skal refunderes. For det første skal vilkårene beskrive størrelsen av den premie forsikringstakeren skal godskrives. For det andre må de regler som utformes om premierefusjon som ikke er forholdsmessig, være saklig forankret i forsikringstekniske risikobetraktninger .Gebyr og fradrag for asymmetrisk risiko kan imidlertid hemme flyttingen. En regel som gir kundene rett til å si opp for flytting til annet selskap, aktualiserer reglene om premierefusjon på en helt annen måte enn i dag. Det er derfor naturlig å lovfeste hovedprinsipper for premierefusjon samtidig som det åpnes for flytting.

Etter alminnelige regler kan løpende avtaler uten definert opphørstidspunkt sies opp med rimelig varsel. Kommisjonenforeslår at oppsigelse for flytting til annet selskap skal varsles av forsikringstakeren med en måneds varsel. I oppsigelsestiden vil avgivende selskap måtte beregne størrelsen av premierefusjonen og vil ha mulighet til å varsle medforsikrede og eventuelle myndigheter så tidlig at et eventuelt ”risikoetterslep” blir lite. Ved flytting vil for øvrig risikoen eller den vesentligste av denne, både i forhold til forsikringstakeren og i forhold til tredjemenn, bli overtatt av annet selskap.

Forsikringstakerens tilgodehavende, som består av premierefusjonsbeløpet fratrukket eventuelle gebyrer som påløper ved flyttingen, skal avgivende selskap utbetale til forsikringstakeren.

Kommisjonen vil presisere at forsikringstakeren kan velge om en avbrytelse av forsikringsforholdet - enten det skjer ved fornyelse eller i forsikringstiden – skal omfatte hele forsikringsforholdet i selskapet eller bare ett eller enkelte av de forsikringsprodukter som det er inngått avtale om. For at forsikringstakeren skal ha kunnskap om premien for hver enkelt forsikring foreslår kommisjonenen tilføyelse i lovens regler om informasjon ved nytegning og fornyelse om at det skal opplyses skriftlig om premien for hvert av produktene. Det er i dag forholdsvis vanlig at selskapene gir slik informasjon i tilknytning til forsikringsbevisets bekreftelse av hvilke forsikringer som er tegnet i selskapet.

Medlemmene Kobberstad, Skomsvold og Vannebo er enig i at rett til å avslutte et forsikringsforhold og mulighet for å flytte forsikringer er viktige elementer for konkurranse i forsikringsmarkedet. Det samme gjelder klare og godt kjente frister for når det må handles for å iverksette slike endringer.

Disse medlemmene vil likevel peke på at det er vanskelig å anslå de generelle kostnadsøkninger som en omlegging vil kunne medføre, særlig med tanke på den tid Kommisjonen har hatt til rådighet. Det er derfor vanskelig for Kommisjonen å gi et klart svar på om de endringer som foreslås, representerer så vesentlige forbedringer i forsikringsmarkedets funksjonsmåte, at de forsvarer kostnadene ved å gjennomføre endringene. Dette vil innebære en særlig utfordring for forsikringsnæringen i høringsrunden.

Disse medlemmene vil særlig peke på at både teoretiske og praktiske hensyn tilsier at forsikringer med kort forsikringstid blir relativt sett dyrere (dyrere pr tidsenhet) enn forsikringer med lengre forsikringstid. Dermed vil det også, under ellers like forhold, innebære kostnader å splitte opp et forsikringsforhold i kortere forsikringsperioder.

Disse medlemmene mener derfor at det forholdsmessighetsprinsipp for godskriving av premie som er lagt til grunn i forslaget til § 3-10, representerer en prinsipielt sett feilaktig prisingsmetode. Disse medlemmene kan derfor ikke se at annet ledd i bestemmelsen kan gis noen god begrunnelse, og mener at den bør utgå.

Disse medlemmene legger imidlertid til grunn at det er viktig med informasjon til forsikringstakerne både om størrelsen av den premie som skal godskrives, og om det gebyr som vil bli krevet ved flytting, og ser positivt på at det foreslås regler på dette området som er noe klarere enn dagens.

Disse medlemmene er enig i at det er hensiktsmessig å skille mellom det tilfellet at en forsikring sies opp uten at det inngås en ny avtale, og en oppsigelse for tegning av ny forsikring i et annet selskap. Det avgjørende er, etter disse medlemmenes syn, at problemene med etterslep i risiko for selskapet, og hensynet til at tredjeparter kan ha rettigheter under forsikringen, kan ivaretas på en rimelig god måte når forsikringstakeren fortsatt skal være forsikret. Disse medlemmene er også enig i at det foreslås nye frister for varsling dersom forsikringstaker ikke ønsker automatisk fornyelse av sin forsikring. Det etterslep i risiko som forsikringsselskapet er utsatt for, tilsier imidlertid at det bør være mulig å avtale en lengre frist enn de 14 dagene som er foreslått i § 3-4. En måned ville gitt en mer rimelig avveining mellom de ulike hensyn som skal ivaretas.

10 Administrative og økonomiske konsekvenser

Kommisjonens lovforslag vil medføre visse administrative ressurser for det offentlige i tilknytning til vedtakelsen og ikrafttredelsen av en endring av forsikringsavtaleloven. For selskapene vil lovendringen medføre behov for enkelte justeringer av forsikringsvilkårene.

Kommisjonens forslag om at selskapene i forbindelse med fornyelsen på tydelig måte skal informere forsikringstakerne om når fristen løper ut for å varsle om ikke å fornye forsikringen, vil kunne oppfylles gjennom endring av de datasystemer som benyttes for å produsere dokumenter som sendes til forsikringstakerne. Denne informasjonsplikten vil kunne oppfylles ved at informasjonen tas med i det materialet som selskapene sender ut sammen med det ordinære premievarselet. Oppfyllelse av informasjonsplikten behøver derfor ikke medføre noen økning av selskapenes forsendelseskostnader. Bestemmelsen om at informasjonen skal sendes ut senest 2 måneder før utløpet av forsikringstiden vil kreve en endring av selskapenes rutiner. I dag sender selskapene ut ordinært premievarsel på et noe senere tidspunkt i forhold til fornyelsestidspunktet. Denne forandring av rutinene kan også gjennomføres ved endring av de datasystemer som benyttes for å produsere dokumenter i forbindelse med fornyelse.

Forslaget om å åpne for oppsigelse for flytting av forsikringen til annet selskap, vil føre til at flere forsikringer enn i dag avbrytes i forsikringstiden. Det vil medføre bruk av administrative ressurser og økonomiske kostnader for selskapene. Kundenes henvendelser mht. å avbryte forsikringen må betjenes, premierefusjon og eventuelle gebyrer må beregnes, medforsikrede og eventuelle offentlige myndigheter må varsles og data må innlegges for å gjennomføre opphøret maskinelt. Det vil imidlertid kunne antas at kunder som måtte si opp forsikringen for flytting til annet selskap i forsikringstiden, ville ha skiftet selskap ved nærmeste fornyelse om flytting ikke ble tillatt. En god del av det administrative arbeidet og de økonomiske kostnader som selskapene måtte bli påført i forbindelse med oppsigelse i forsikringstiden, vil selskapene derfor spare inn igjen ved at det vil bli færre som varsler om opphør av forsikringen i forbindelse med fornyelse. Ved oppsigelse for flytting i forsikringstiden, vil selskapet ha anledning til å kreve et gebyr av forsikringstaker for kostnadene ved opphøret av forsikringen. Slikt gebyr kan selskapet ikke kreve ved skifte av selskap ved forsikringstidens utløp.

I tillegg til de administrative ressurser og økonomiske kostnader for selskapene knyttet direkte til en oppsigelse for flytting i forsikringstiden, vil en rett til å flytte forsikringen i forsikringstiden kunne ha visse andre økonomiske kostnader for selskapene. Selskapenes kostnader ved nytegning og fornyelse vil være kalkulert inn i premien. Når en forsikring opphører før forsikringstidens utløp og forsikringstiden dermed blir kortere enn forutsatt, vil selskapet kunne ha vanskeligheter med å få dekket inn disse kostnader av den forsikringstaker som sier opp. I alminnelighet vil forsikringer med kort forsikringstid bli relativt sett dyrere enn forsikringer med lengre forsikringstid. Det synes imidlertid usikkert om kommisjonens forslag vil ha innvirking av betydning på den samlede varigheten av kundeforholdene i selskapene.

Det legges til grunn at kommisjonens forslag ikke vil innebære behov for selskapene eller det offentlige til å benytte økte ressurser og kostnader med hensyn til kontroll av selskapenes virksomhet. Kommisjonen kan heller ikke se at forslagene skulle medføre flere tvister enn i dag, og domstolene, klagenemndene og andre tvisteløsningsorganer skulle derfor ikke få økt arbeidsbyrde.

Kommisjonens forslag vil føre til at forsikringstakere i forsikringstiden kan flytte forsikringer til andre selskaper. Dette kan være ønskelig på grunn av at andre selskaper har bedre tilbud med hensyn til premier, vilkår eller kundehåndtering. Adgangen til oppsigelse for flytting vil således virke som et konstant trykk mot selskapene om å være konkurransedyktige til enhver tid. Det vil virke fremmende for effektiv ressursbruk og komme kundene til gode. Det antas derfor at lovforslaget samlet sett vil innebære samfunnsmessige gevinster. Også i kapitlene 4.4 og 10 er mulige administrative og økonomiske virkninger av lovutkastet omtalt.

Fotnoter

1.

I tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF) artikkel 12 og 53 er det fastsatt bestemmelser om overføring av hele eller deler av forsikringsporteføljen fra et forsikringsselskap til et annet forsikringsselskap. For å sikre at forsikringsselskapet som overtar porteføljen har tilstrekkelig soliditet og for å sikre at forsikringstakerne gis tilstrekkel ig informasjon, er det fastsatt særskilte prosedyrer som skal følges i slike tilfelle. Forsikringstakerne gis bl.a. en mulighet til å si opp avtalen selv om forsikringsperioden ikke er utløpt. Slik porteføljeoverføring vil være initiert av forsikringsselskapene og disse bestemmelsene berører således ikke de tilfelle hvor forsikringstaker ønsker å flytte sin forsikringsavtale fra et selskap til et annet i forsikringsperioden. Det er ikke gitt andre bestemmelser i skadeforsikringsdirektivene (79/239/EØF, 88/357/EØF og 92/49/EØF) som berører forsikringstakers rett til å flytte eller si opp en skade- eller personforsikring. Heller ikke i livsforsikringsdirektivene (79/267/EØF, 90/619/EØF og 92/96/EØF) er spørsmålet om flytting eller oppsigelse av enkeltkontrakter berørt. (Livsforsikringsdirektivene er nå slått sammen til et fellesdirektiv godkjent 30. september 2002 som trer i kraft i 2004.)

2.

For festeavtaler som er inngått før 1. januar 2002, men etter 1975, er festetiden 80 år med mindre det er avtalt lengre festetid, avtalt feste uten tidsavgrensning eller det er avtalt at festeavtalen faller bort ved innløsning eller oppsigelse fra festerens side, jf. tomtefesteloven § 7 andre ledd. For tomtefesteavtaler inngått før 1976, reguleres festetiden av avtalen.

3.

Enkelte bransjer omfatter også dekninger i form av personforsikringer.

4.

Tidligere skadeforsikringsselskap i Storebrand konsernet.

5.

Følgende 12 selskaper inngår i statistikken: AIG Europe, Fiskernes Gjensidige Trygdelag, Gjensidige NOR, If Skadeforsikring, Jernbanepersonalets forsikring, KLP skadeforsikring, Sparebank 1 Skadeforsikring, Terra Skadeforsikring, Trygg-Hansa, Vesta, Vital, Zurich Forsikring. Disse selskapene utgjør hovedtyngden av det norske markedet for landbasert skadeforsikring, selv om de samlede markedsandeler vil variere noe fra bransje til bransje.

6.

Combined ratio= skadeprosent + kostnadsprosent.

7.

Brev 11. september 2002.

Til dokumentets forside