17 Utvalgets forslag til ny utlendingslov mv.

17.1 Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

§ 1 Lovens saklige virkeområde

Loven gjelder utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Også norske statsborgere kan pålegges plikter etter loven.

§ 2 Lovens forhold til internasjonale regler

Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling.

§ 3 Utlendingers rettsstilling

Dersom ikke noe annet følger av gjeldende rettsregler, har utlending under sitt lovlige opphold i riket samme rettigheter og plikter som norske statsborgere.

§ 4 Nærmere om hvem loven gjelder for

  1. Med utlending forstås i denne lov enhver som ikke er norsk statsborger.

  2. For utlending som er nordisk borger, gjelder ikke lovens bestemmelser om krav til oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i riket.

  3. For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos utenlandske representanter.

  4. For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om innreisekontroll, reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak som følger av avtalen.

§ 5 Lovens stedlige virkeområde

  1. Loven gjelder for riket, herunder for innretninger og anlegg som nyttes på den norske del av kontinentalsokkelen. Den gjelder også for innretninger og anlegg tilknyttet den norske del av kontinentalsokkelen.

  2. Kongen kan i forskrift fravike lovens regler for innretninger og anlegg som nevnt i første ledd, samt gi forskrift om pass- og grensekontroll ved reise mellom disse og norsk landterritorium.

  3. Loven gjelder også for Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om utlendingers adgang til Jan Mayen som fraviker lovens regler.

  4. Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan gi forskrift om kontroll med reisende som kommer fra eller reiser til Svalbard.

  5. Loven gjelder ikke for norske skip i utenriks fart.

Kapittel 2 Kontroll med inn- og utreise

§ 6 Definisjoner knyttet til Schengensamarbeidet

I denne lov forstås med

  1. Schengensamarbeidet: samarbeidet mellom Norge, Island og EU om opphevelse av personkontroll på de indre grenser og samarbeid om yttergrensekontroll mv. i henhold til avtale av 18. mai 1999

  2. indre Schengengrense: grense mot annen stat som deltar i Schengensamarbeidet

  3. ytre Schengengrense: grense mot stat som ikke deltar i Schengensamarbeidet, herunder de deler av havner og lufthavner som anløpes av skip eller luftfartøy som kommer fra stat utenfor Schengensamarbeidet

§ 7 Reisedokument

  1. Dersom ikke annet er bestemt, skal utlending som kommer til riket, ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument.

  2. Departementet fastsetter kravene for å godta pass eller annet legitimasjonsdokument som gyldig for innreise og opphold i riket.

  3. Utlendingsdirektoratet kan i særlige tilfeller frita utlending fra kravet om pass eller godta annet dokument enn det som følger av de alminnelige reglene.

§ 8 Visumplikt og visumfrihet

  1. Utlending må ha skriftlig innreisetillatelse til Norge i form av visum for å kunne reise inn i riket, med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet. Utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse (asyl) etter reglene i kapittel 6, eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 84 vil komme til anvendelse, har likevel rett til innreise uten visum.

  2. Utlending som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet, er unntatt fra visumplikt. Med oppholdstillatelse menes her tillatelse av en hvilken som helst art som gir rett til opphold på utstederlandets territorium, med mindre utstederstaten har bestemt at tillatelsen ikke gir rett til visumfri innreise i andre land som deltar i Schengen-samarbeidet. Når oppholdstillatelsen er utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet i påvente av behandlingen av søknad om asyl eller opphold på annet grunnlag, må utlendingen ha reisedokument utstedt av det land som har utstedt oppholdstillatelsen for å være unntatt fra visumplikt.

  3. Visum utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet gir rett til innreise og opphold i riket i den periode visumet gjelder for, når denne retten fremgår av visumet. Visum utstedt av land som deltar i Schengensamarbeidet i medhold av Schengenkonvensjonen artikkel 18 for opphold av mer enn tre måneders varighet, gir adgang til transitt gjennom Norge. Slikt visum gir også rett til innreise og opphold i Norge når dette fremgår av visumet, i inntil tre måneder fra første dag i den angitte tidsperiode.

  4. Samlet oppholdstid på Schengenterritoriet for utlending som er unntatt fra visumplikten etter første og annet ledd eller som har adgang til innreise og opphold i henhold til bestemmelsene i tredje ledd, kan ikke overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder. Oppholdstiden løper fra den dato ytre Schengengrense ble passert. Har utlendingen oppholdstillatelse i annet land som deltar i Schengensamarbeidet, løper oppholdstiden fra den dato indre Schengengrense ble passert. I dette tilfellet skal ikke opphold i det Schengenland hvor utlendingen har oppholdstillatelse tas med ved beregningen av oppholdstiden.

  5. Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra bestemmelsene i fjerde ledd og kan gi nærmere regler om tidsberegningen.

§ 9 Besøksvisum, transittvisum og lufthavntransittvisum

  1. For å kunne innvilge visum for besøk inntil 3 måneder kreves det at søkeren oppfyller vilkårene i Konvensjon om gjennomføring av Schengenavtalen av 14. juni 1985 artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e, og at det ellers vil være i samsvar med de kriteriene for visumutstedelse som følger av Schengensamarbeidet å utstede visum.

  2. Utlending som oppfyller vilkårene etter første ledd skal gis visum med mindre utenrikspolitiske eller innvandringsregulerende hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser taler mot det, eller det foreligger omstendigheter som ville gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i loven.

  3. Det foreligger ikke rett til visum dersom det ut fra en vurdering av risikoen for at søkeren eller medfølgende barn vil bli utsatt for mishandling eller utnyttelse, ville virke støtende å innvilge visum.

  4. Besøksvisum gis for én eller flere innreiser. Bestemmelsen i § 8 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

  5. Kongen kan i forskrift gi utfyllende regler om vilkårene for å innvilge besøksvisum, og om varigheten og innholdet av slikt visum. Kongen kan i forskrift også gi regler om transittvisum og lufthavntransittvisum.

§ 10 Besøksvisum av humanitære grunner mv.

  1. Når det er nødvendig av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser, kan besøksvisum utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene i § 9 ikke er oppfylt. Reglene i § 8 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

  2. Visum som utstedes i henhold til denne paragraf er bare gyldige for innreise og opphold i Norge i den angitte tidsperiode. De øvrige Schengenland skal underrettes ved utstedelse.

  3. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 11 Visum for innreise med sikte på langtids-opphold i henhold til en gitt eller fremtidig oppholdstillatelse

Utlending som har til hensikt å oppholde seg i riket i mer enn tre måneder i henhold til en gitt eller fremtidig oppholdstillatelse, kan gis visum for innreise etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift. Slikt visum er bare gyldig for opphold i Norge.

§ 12 Vedtaksmyndighet og utstedelse av visum

  1. Søknad om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Myndighet til å avgjøre søknad om visum i henhold til § 9 kan også legges til utenrikstjenesten. Myndighet til å innvilge søknad om visum i henhold til § 9 kan dessuten legges til en utenrikstjeneste tilhørende et annet land som deltar i Schengensamarbeidet. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

  2. Utlending som er i Norge på besøksvisum og skal reise ut av Schengenterritoriet, kan av politiet gis visum for ny innreise innen utløpet av den tidsperiode som er gitt i visumet. For innehaver av nasjonalt visum, jf. § 10, gjelder tilsvarende ved reise ut av Norge. Visum med kortere varighet enn nevnt i § 9 første ledd, kan av politiet forlenges inntil maksimal oppholdstid. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

  3. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utstedelse av visum, herunder om utstedelse av visum på grensen (nødvisum), om visum i kollektivt pass, og om fremgangsmåten ved søknad.

§ 13 Tilbakekall av visum

  1. Visum kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

  2. Vedtak om tilbakekall av visum treffes av Utlendingsdirektoratet. Dersom visum er gitt av et annet organ, har også dette organet kompetanse til å tilbakekalle visumet.

§ 14 Grensepassering og grensekontroll

  1. Inn- og utreise skal skje over godkjente grenseovergangssteder dersom ikke annet er bestemt. Departementet avgjør hvor det skal være godkjente grenseovergangssteder. Uten hinder av denne lov kan indre Schengengrense passeres hvor som helst.

  2. Enhver som kommer til riket, skal straks melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Unntak gjelder ved passering av indre Schengengrense, med mindre det foretas grensekontroll av hensyn til den offentlige orden eller statens sikkerhet.

  3. Enhver som reiser fra riket, skal ved utreisen melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Unntak gjelder ved passering av indre Schengengrense, med mindre det foretas grensekontroll av hensyn til den offentlige orden eller statens sikkerhet.

  4. Departementet kan unnta fra plikten etter annet og tredje ledd.

§ 15 Gjennomføring av grensekontroll

  1. Ved inn- og utreisekontroll påses at utlendingen har pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument, og at visumpliktige har gyldig visum.

  2. Ved inn- og utreise kan det også foretas andre former for identitetskontroll.

  3. Ved inn- og utreise kan politiet undersøke kjøretøy, fartøy og luftfartøy for å fastslå om det finnes personer der som forsøker å unndra seg personkontroll.

  4. Kongen kan i forskrift:

    1. gi nærmere regler om inn- og utreisekontroll,

    2. gi nærmere regler om politiets myndighet til å foreta innkreving av pass og andre reise- eller identitetsdokumenter fra utlending før innreisen i riket, samt til å ta kopi av slike dokumenter, og

    3. pålegge fører av skip eller luftfartøy å kontrollere at reisende har gyldig reise- eller identitetsdokument, samt plikt til å ta kopi av slike.

§ 16 Tillatelse til å fratre stilling på skip. Landlov

  1. Utlending som forlater stilling ombord i skip eller luftfartøy, eller som er blindpassasjer, må ikke gå i land i riket uten tillatelse fra politiet. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om sjømenn som fratrer stilling på skip og deres adgang til å gå i land i riket.

  2. Kongen kan i forskrift gi regler om utenlandske sjøfolks landlov under opphold på skip i norsk havn og om adgangen til å nekte ­landlov.

§ 17 Bortvisning ved grensekontroll

  1. Utlending kan bortvises:

    1. når utlendingen ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument når dette er nødvendig,

    2. når utlendingen ikke viser visum når dette er nødvendig,

    3. når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) med sikte på å nekte innreise,

    4. når utlendingen mangler nødvendig tillatelse til opphold,

    5. når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet,

    6. når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket og til hjemreise,

    7. når utlendingen er straffet som nevnt i § 77 første ledd bokstav b eller c, eller når andre omstendigheter gir særlig grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i annet nordisk land vil begå straffbar handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,

    8. når en administrativ myndighet i et land som deltar i Schengensamarbeidet har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det foreligger alvorlige grunner til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger, eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger å begå slike handlinger på territoriet til et land som deltar i Schengen-samarbeidet,

    9. når utlendingen ifølge kompetent helsepersonell åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,

    10. når utlendingen ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut av riket eller har uoppgjort bøtestraff eller uoppgjort gebyr,

    11. når det er nødvendig av hensyn til Norges eller annet Schengenlands grunnleggende nasjonale interesser, offentlige orden eller internasjonale forbindelser.

  2. Utlending som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan bare bortvises dersom:

    1. det foreligger forhold som nevnt i første ledd bokstav a,

    2. utlendingen oppholder seg ulovlig i riket, eller

    3. det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning.

  3. Utlending som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse kan ikke bortvises. Det samme gjelder nordisk borger som er bosatt i riket.

  4. Bortvisning etter første ledd bokstav a til c treffes av politiet. Forvaltningsloven kapittel V og VI om vedtak og klage gjelder ikke ved bortvisning etter bokstav a til c.

  5. Bortvisning for øvrig besluttes av politimesteren eller den han bemyndiger.

  6. Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 84 vil komme til anvendelse, eller det bortvises i medhold av bokstav k, skal saken forelegges Utlendingsdirektoratet til avgjørelse.

§ 18 Utlendingens plikt til å gi melding til myndighetene

  1. Utlending som har fått oppholdstillatelse før innreise, skal senest innen én uke etter innreisen melde seg for politiet på oppholdsstedet.

  2. Utlending som skifter bopel mens behandling av sak etter loven pågår, skal gi melding om dette til politiet.

  3. Kongen kan i forskrift gi regler om at utlending som ikke trenger oppholdstillatelse eller som har permanent tillatelse, skal gi melding til politiet om sin bopel i riket og melding til vedkommende myndighet om sitt arbeid eller erverv.

§ 19 Plikt i andre tilfelle til å gi melding til myndighetene

  1. Kongen kan ved forskrift gi bestemmelser om at:

    1. føreren av luftfartøy som kommer fra, eller går til utlandet, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap,

    2. føreren av skip som passerer grensen på vei til eller fra norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap,

    3. den som driver hotell, pensjonat, losjihus, leirplass o.l., skal føre fortegnelse over alle som overnatter og gi politiet melding om dem, samt at også andre kan pålegges å gi melding til politiet når utlending overnatter hos dem hvis sikkerhets- eller beredskapsmessige hensyn tilsier dette,

    4. den som tar utlending i sin tjeneste eller gir utlending lønnet arbeid, skal melde dette til politiet før arbeidet begynner,

    5. den som driver arbeidsformidling skal gi melding til politiet om de utlendinger som søker eller får arbeid,

    6. folkeregistret skal gi melding til politiet om utlendinger som meldes inn og ut,

    7. utdanningsinstitusjoner etter anmodning skal gi politiet fortegnelse over utenlandske elever eller studenter.

  2. Meldeplikten etter bestemmelsene i første ledd bokstav d, e og g gjelder ikke dersom utlendingen er nordisk borger.

  3. Kongen kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger fortegnelsene skal inneholde og hvordan opplysningene skal formidles.

  4. Den det skal gis melding om, plikter å gi de opplysninger som er nødvendige for at meldeplikten kan bli oppfylt.

§ 20 Annen utlendingskontroll

  1. I forbindelse med håndheving av bestemmelsene om utlendingers innreise og opphold i riket, kan politiet stanse en person og kreve legitimasjon når det antas at vedkommende er utenlandsk statsborger og omstendighetene (tid, sted og situasjon), gir grunn til slik kontroll. Ved slik kontroll må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utøvelsen av denne kontrollen.

  2. Beslutning om politikontroll i medhold av paragrafen her treffes av politimesteren eller den han bemyndiger. Beslutningen skal nedtegnes og begrunnes skriftlig, så vidt mulig før kontrollen skjer. Beslutningen skal gjelde for et nærmere angitt tidsrom.

§ 21 Kompetansebestemmelser

  1. Politiet har ansvaret for grensekontrollen.

  2. Tollvesenet skal bistå politiet i kontrollen med utlendingers inn- og utreise i henhold til denne loven. Ved utøvelsen av slik kontroll har tollvesenet de samme rettigheter og plikter når det gjelder undersøkelse av person, bagasje og kjøretøy, som når politiet utfører utlendingskontroll.

  3. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om tollvesenets utlendingskontroll og om annen kontrollmyndighet.

Kapittel 3 Kortvarig opphold

§ 22 Besøk inntil tre måneder

  1. Utlending som ikke er gitt oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittel 4, 5, 6, 7 og 8, men som oppfyller vilkårene for innreise i riket, har rett til besøksopphold i inntil tre måneder uten oppholdstillatelse. Utlendingen har ikke rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet under oppholdet, med mindre noe annet er fastsatt.

  2. Kongen kan i forskrift bestemme at visse kategorier arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som ellers ville falle inn under reglene i kapittel 5, skal kunne oppholde seg i riket uten oppholdstillatelse i inntil tre måneder i forbindelse med forretningsreiser, forskningsopphold, arbeid som artist eller journalist med videre.

  3. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om beregning av oppholdstiden etter første og annet ledd.

  4. I forhold til utlendinger som trenger visum for innreise og opphold i riket, kan tidsrommet for opphold begrenses til mindre enn tre ­måneder.

§ 23 Korttidsopphold ut over tre måneder

  1. Oppholdstillatelse for inntil 9 måneder kan gis dersom forholdet etter sin art faller utenfor lovens øvrige regler og innvandringsregulerende hensyn ikke taler mot det.

  2. Søknad om oppholdstillatelse etter første ledd kan ikke fremsettes av utlending som:

    1. oppholder seg i riket i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse etter kapittel 6 eller i påvente av utreise etter avslag på slik søknad,

    2. har reist inn i riket uten å oppfylle vilkårene for innreise, eller

    3. oppholder seg ulovlig i riket.

  3. Kongen fastsetter nærmere regler i forskrift, herunder regler om fremsettelse av søknad.

Kapittel 4 Opphold i forbindelse med arbeid, studier mv. for utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

§ 24 Rett til opphold for statsborgere i land som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

  1. Utlending som er statsborger i land som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, og som

    1. er arbeidssøker eller arbeidstaker som omfattes av EØS-avtalens eller EFTA-konvensjonens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere,

    2. skal drive ervervsvirksomhet eller skal være yter eller mottaker av tjenester i riket i henhold til reglene om etableringsrett og fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen,

    3. oppebærer tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller har tilstrekkelige egne midler,

    4. er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon når formålet med oppholdet hovedsaklig er å gjennomføre en yrkesrettet utdanning og søkerens underhold er sikret,

    kan uten oppholdstillatelse reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende. Opphold i annet nordisk land kommer ikke til fradrag ved beregning av oppholdstiden.

  2. Utlending som nevnt i første ledd som tar opphold i riket utover periodene nevnt i første ledd, må ha oppholdstillatelse. Første gangs oppholdstillatelse kan søkes etter innreise. Oppholdstillatelse kan bare nektes når vilkårene for utvisning er oppfylt. Videre kan arbeidssøkere som etter seks måneder fortsatt ikke har funnet arbeid, nektes oppholdstillatelse.

  3. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler, herunder unntak fra kravet om oppholdstillatelse og regler om plikt til å gi melding til myndighetene.

  4. Vedtak om oppholdstillatelse treffes av Utlendingsdirektoratet, med mindre Kongen i forskrift har lagt myndighet til å innvilge søknader til politiet.

  5. Bestemmelsen i § 37 første ledd gjelder tilsvarende for oppholdstillatelse etter denne paragraf.

§ 25 Oppholdstillatelse for familiemedlemmer av statsborgere i land som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

Familiemedlem til utlending som har eller får opphold i riket i medhold av § 24 har uten hensyn til statsborgerskap krav på familiegjenforening eller familieetablering når de vilkår som følger av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er oppfylt. Slike familiemedlemmer kan også få oppholdstillatelse etter reglene i kapittel 8. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

§ 26 Fortsatt opphold etter avsluttet yrkesaktivitet i Norge

Kongen kan ved forskrift gi regler om rett til fortsatt opphold etter avsluttet yrkesaktivitet for utlending som nevnt i § 24 første ledd bokstav a og b, og for utlendingens familiemedlemmer, jf. § 25.

§ 27 Innholdet av oppholdstillatelse

  1. Første gangs oppholdstillatelse etter §§ 24 til 26 gis i alminnelighet for fem år.

  2. Når arbeidsforholdet har en varighet av fra tre måneder til ett år, gis tillatelsen til utlending som nevnt i § 24 første ledd bokstav a tilsvarende varighet.

  3. Tillatelse til utlending som yter eller mottar tjenester, jf. § 24 første ledd bokstav b, gis samme varighet som tjenesteytelsen eller tjenestemottaket.

  4. Første gangs tillatelse til utlending som nevnt i § 24 første ledd bokstav c kan gis en varighet på to år. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.

  5. Tillatelse til utlending som nevnt i § 24 første ledd bokstav d gis for et tidsrom tilsvarende utdanningens varighet, likevel ikke ut over ett år.

§ 28 Fornyelse av oppholdstillatelse

  1. Oppholdstillatelse etter §§ 24 til 26 fornyes etter søknad når vilkårene fortsatt er oppfylt. § 27 første til femte ledd gjelder tilsvarende ved beregningen av den fornyede oppholdstillatelsens lengde.

  2. Dersom søker har vært ufrivillig arbeidsledig i mer enn de siste tolv på hverandre følgende måneder, gis tillatelse for ett år ved første gangs fornyelse.

  3. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.

§ 29 Tilbakekall av oppholdstillatelse

  1. Oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom det foreligger forhold som nevnt i § 73, likevel slik at tillatelsen ikke kan tilbakekalles utelukkende med den begrunnelse at utlendingen ikke lenger er yrkesaktiv, dersom dette skyldes midlertidig arbeidsutdyktighet på grunn av sykdom eller ulykke, eller dersom utlendingen er uforskyldt arbeidsledig og ­dette bekreftes av arbeidsmarkedsmyndig­hetene.

  2. Oppholdstillatelse gitt første gang etter § 24 første ledd bokstav a til c kan tilbakekalles dersom utlendingen har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende i mer enn seks måneder, såfremt fraværet ikke skyldes verneplikt.

§ 30 Mulighet for å søke oppholdstillatelse etter kapittel 5

Utlending som har rett til oppholdstillatelse etter § 24 første ledd bokstav a og b kan etter eget valg søke om midlertidig oppholdstillatelse i medhold av kapittel 5 med sikte på å oppnå rett til permanent oppholdstillatelse etter § 72.

§ 31 Oppholdstillatelse for tredjelandsborgere av hensyn til reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen

Utlending som ikke er statsborger i et land som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, men som er arbeidstaker i et foretak som skal utføre arbeid i Norge i henhold til reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, har rett til opphold når dette følger av disse reglene. Kongen gir nærmere regler i forskrift, herunder om i hvilken grad utlending som nevnt i første punktum må ha oppholdstillatelse.

§ 32 Overgangsordninger for nye avtaleparter til EØS-avtalen

Ved utvidelse av EØS-avtalen til nye avtaleparter kan Kongen i forskrift gi overgangsbestemmelser som avviker fra bestemmelsene i dette kapittel.

Kapittel 5 Opphold for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende mv. som ikke er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

§ 33 Oppholdstillatelse for arbeidstakere

  1. Utlending som ikke har rett til oppholdstillatelse etter kapittel 4, kan få oppholdstillatelse for å utføre arbeid i en annens tjeneste når Kongen i forskrift har åpnet for det og følgende vilkår er oppfylt:

    1. Stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra annet EØS-land innen rimelig tid.

    2. Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.

    3. Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal gjelde arbeid for én arbeidsgiver, med mindre særlige grunner tilsier noe annet.

  2. Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser til første ledd. Herunder kan Kongen fastsette:

    1. at oppholdstillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 72,

    2. at oppholdstillatelsen ikke skal kunne fornyes eller bare fornyes for et fastsatt tidsrom,

    3. at arbeidstakere som har fagutdanning eller spesielle kvalifikasjoner eller som skal utføre bestemte typer arbeid, skal kunne få oppholdstillatelse uten individuell vurdering av om det finnes alternativ innenlandsk arbeidskraft,

    4. at førstegangs oppholdstillatelse kan knyttes til en bestemt type arbeid,

    5. at oppholdstillatelse skal kunne gis med kortere varighet enn ett år,

    6. fat oppholdstillatelsen gir adgang til flere kortere opphold for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder,

    7. at det kan gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse som nevnt i bokstav f for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener,

    8. at retten til å ta arbeid er begrenset til bestemte geografiske områder av riket, jf. § 70 tredje ledd bokstav b, og

    9. i hvilken grad utlendingen skal ha rett til fortsatt opphold for å søke nytt arbeid i tilfelle av at vedkommende blir arbeidsledig.

§ 34 Oppholdstillatelse til fremme av økonomisk, vitenskapelig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling

Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om opphold når dette fremmer økonomisk, vitenskapelig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling, og om innholdet av slik oppholdstillatelse, jf. § 70.

§ 35 Oppholdstillatelse for å drive selvstendig næringsvirksomhet

Utlending som ikke har rett til oppholdstillatelse etter kapittel 4, og som skal drive varig selvstendig næringsvirksomhet i Norge, kan få oppholdstillatelse på nærmere vilkår som fastsettes av Kongen i forskrift. Det skal godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften.

§ 36 Oppholdstillatelse i utdanningsøyemed o.l.

  1. Utlending som ikke har rett til oppholdstillatelse etter kapittel 4, kan få oppholdstillatelse i Norge som

    1. elev eller student ved utdanningsinstitusjon,

    2. praktikant, eller

    3. au pair.

  2. Kongen fastsetter nærmere regler i forskrift om vilkårene for å få opphold etter første ledd. Kongen kan også fastsette at oppholdstillatelse skal kunne gis i lignende typer tilfeller som nevnt i første ledd.

  3. Utlending som har oppholdstillatelse i medhold av første ledd, har ikke alminnelig rett til å ta arbeid i riket med mindre annet er fastsatt av Kongen i forskrift.

  4. Oppholdstillatelse etter denne paragraf kan ikke danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf § 72.

  5. Oppholdstillatelse etter denne paragraf kan gis for kortere tid enn ett år, jf § 70 første ledd annet punktum.

§ 37 Tilsyn. Sanksjoner mot arbeidsgiver som bryter sine forpliktelser overfor utenlandsk arbeidstaker

  1. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at vilkårene for oppholdstillatelse følges i virksomhetene med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår og stillingens omfang. Enhver som er underlagt tilsyn etter bestemmelsen skal, når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt, fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Petroleumstilsynet har tilsvarende tilsynsansvar innenfor sitt myndighetsområde.

  2. Dersom en arbeidsgiver i forhold til sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger bryter regler som skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår, og som er gitt i eller i medhold av denne lov eller lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., kan utlendingsmyndighetene treffe vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse for å utføre arbeid hos vedkommende arbeidsgiver. Vedtak etter denne bestemmelsen skal gjelde for inntil to år. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.

Kapittel 6 Beskyttelse

§ 38 Oppholdstillatelse for utlending som trenger beskyttelse (asyl)

  1. Utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad få oppholdstillatelse som flyktning dersom utlendingen

    1. har en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1 avsnitt A og protokoll av 31. januar 1967, eller

    2. uten å falle inn under bokstav a likevel ved tilbakevending til hjemlandet vil være utsatt for en slik fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff at Norge er folkerettslig forpliktet til ikke å sende vedkommende hjem.

  2. Den omstendighet at beskyttelsesbehovet har oppstått etter at utlendingen forlot hjemlandet, herunder at beskyttelsesbehovet skyldes søkerens egne handlinger utenfor hjemlandet, utelukker ikke at utlendingen har rett til oppholdstillatelse etter første ledd. Dette gjelder ikke dersom formålet med utlendingens egne handlinger utenfor hjemlandet var å oppnå oppholdstillatelse.

  3. Også ektefelle eller samboer til utlending som gis oppholdstillatelse som flyktning, og flyktningens barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, har rett til oppholdstillatelse som flyktning med mindre særlige grunner taler mot det.

  4. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av denne paragraf og §§ 39 og 40.

§ 39 Nærmere om forfølgelsesbegrepet i § 38 første ledd bokstav a

  1. For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i forhold til § 38 første ledd bokstav a må de enten

    1. enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller

    2. utgjøre flere forskjellige tiltak, inkludert krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

  2. Forfølgelse kan blant annet ta form av

    1. fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,

    2. lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,

    3. strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,

    4. fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,

    5. strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 45 første ledd, eller

    6. handlinger som er motivert av kjønn eller rettet særskilt mot barn.

  3. Forfølger kan være

    1. staten,

    2. organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet eller en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke kan henvises til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. § 38 første ledd bokstav a, eller

    3. ikke-statlige aktører hvis de aktører som er nevnt i bokstav a og b, inkludert internasjonale organisasjoner, er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom et virksomt system for å oppdage, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse.

  4. Retten til oppholdstillatelse etter § 38 første ledd bokstav a gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet.

§ 40 Nærmere om grunnlaget for forfølgelse i henhold til § 38 første ledd bokstav a

  1. Ved anvendelsen av § 38 første ledd bokstav a skal følgende legges til grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen:

    1. Rase skal særlig anses å omfatte hudfarge, avstamning og tilhørighet til en bestemt etnisk gruppe.

    2. Religion skal særlig anses å omfatte

      • både religiøse og andre typer livssyn,

      • deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse, enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre,

      • andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller livssyn,

      • individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning.

    3. Begrepet nasjonalitet skal foruten statsborgerskap eller mangel på statsborgerskap også omfatte medlemskap i en gruppe som er definert ved sin kulturelle, etniske eller språklige identitet, sin geografiske eller politiske opprinnelse eller sin forbindelse med befolkningen i en annen stat.

    4. En spesiell sosial gruppe skal særlig anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet. Det felles kjennetegn kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig, eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller en overbevisning som er så grunnleggende for identitet, samvittighet eller utøvelse av menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes å oppgi den.

    5. Politisk oppfatning skal blant annet anses å omfatte oppfatninger om de aktuelle forfølgerne eller deres politikk eller metoder, uansett om søkeren har handlet i henhold til denne oppfatningen.

  2. Ved vurderingen av om det foreligger en velgrunnet frykt for forfølgelse er det irrelevant om søkeren har de kjennetegn eller den politiske oppfatning som fører til forfølgelsen, såfremt forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.

§ 41 Internasjonalt samarbeid mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner

  1. Søknad om oppholdstillatelse etter § 38 kan avvises dersom utlendingen

    1. har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land,

    2. kan kreves mottatt av et annet land som deltar i samarbeidet i henhold til avtale mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (Dublinsamarbeidet),

    3. kan kreves mottatt av annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten,

    4. har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen vil få en søknad om beskyttelse behandlet.

  2. Adgangen til å avvise søknad fra utlending som nevnt i første ledd kan ikke benyttes dersom § 84 er til hinder for det.

§ 42 Adgang til å stille saksbehandlingen i bero

Ved utsikt til en snarlig bedring i situasjonen i det område der søkere om oppholdstillatelse etter § 38 kommer fra, slik at det ikke lenger vil være grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter § 38, kan departementet beslutte at behandlingen av søknadene fra personer fra dette området skal stilles i bero i inntil seks måneder. På samme vilkår kan perioden hvor saksbehandlingen stilles i bero forlenges med ytterligere seks måneder.

§ 43 Kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon

  1. Dersom det foreligger en massefluktsituasjon, kan Kongen i statsråd beslutte at bestemmelsene i denne paragraf får anvendelse. Kongen i statsråd beslutter også når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse etter annet ledd skal bortfalle.

  2. Utlending som omfattes av massefluktsituasjonen som nevnt i første ledd, og som kommer til riket eller er her når denne paragraf får anvendelse, kan etter søknad få en midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av en gruppevurdering (kollektiv beskyttelse). Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen gjelder for ett år, og kan fornyes eller forlenges i inntil tre år fra det tidspunkt utlendingen første gang fikk oppholdstillatelse. Deretter kan det gis en midlertidig tillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter ett år med slik tillatelse skal det gis permanent oppholdstillatelse såfremt de øvrige vilkår er oppfylt, jf. § 72.

  3. Søknad om oppholdstillatelse etter § 38 fra utlending som nevnt i annet ledd, kan stilles i bero i inntil tre år fra det tidspunkt utlendingen første gang fikk tillatelse. Når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse er bortfalt, eller det er gått tre år siden utlendingen første gang fikk tillatelse, skal utlendingen informeres om at søknaden bare vil bli tatt under behandling dersom utlendingen innen en fastsatt frist uttrykkelig tilkjennegir et ønske om det.

  4. Vedtak etter annet og tredje ledd treffes av Utlendingsdirektoratet. Direktoratet kan gi politiet myndighet til å gi oppholdstillatelse og stille søknad som nevnt i bero.

§ 44 Oppholdstillatelse etter anmodning fra internasjonal organisasjon mv.

  1. Etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger, annen internasjonal organisasjon eller fra annen instans etter nærmere regler fastsatt av Kongen, kan utlending gis oppholdstillatelse etter §§ 38 eller 47. Når det tas stilling til søknaden etter innreise, skal det legges vekt på om søkeren hadde grunn til å regne med å bli behandlet som flyktning.

  2. Forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse og vedtak gjelder ikke sak etter første ledd, med mindre vedtak først skal treffes etter innreise.

  3. Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring kommer bare til anvendelse i sak hvor Utlendingsdirektoratet har innvilget oppholdstillatelse, eller vedtak om dette først treffes etter innreise.

§ 45 Utelukkelsesgrunner

  1. Rett til oppholdstillatelse etter § 38 foreligger ikke dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen

    1. har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, slik disse forbrytelser er definert i internasjonale avtaler som tar sikte på å gi bestemmelser om slike forbrytelser,

    2. har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor Norges grenser, eller

    3. har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper, herunder Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 av 28. desember 2001 om bekjempelse av terrorisme.

  2. Rett til oppholdstillatelse etter § 38 foreligger heller ikke dersom utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet, eller har fått en dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunn.

  3. Rett til oppholdstillatelse etter § 38 første ledd bokstav b foreligger ikke dersom utlendingen forlot hjemlandet for å unngå straffreaksjoner for en eller flere straffbare handlinger som kunne ha blitt straffet med fengsel dersom handlingene var blitt begått i Norge.

  4. For utlendinger som faller inn under første til tredje ledd, men som etter § 84 annet ledd likevel er vernet mot utsendelse, gjelder § 85.

§ 46 Opphør og tilbakekall av oppholdstillatelse etter §§ 38 eller 43

  1. Ved siden av tilbakekall etter § 73 kan en midlertidig oppholdstillatelse etter §§ 38 og 43 også tilbakekalles dersom:

    1. utlendingen faller inn under § 45,

    2. utlendingen frivillig på nytt har søkt det lands beskyttelse han er borger av; eller

    3. han etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig har gjenervervet det; eller

    4. han har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det land han er blitt borger av; eller

    5. han frivillig på nytt har bosatt seg i det land han forlot, eller som han oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse; eller

    6. han ikke lenger kan nekte å nyte godt av det lands beskyttelse, i hvilket han har statsborgerrett, fordi de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning etter § 38 eller fikk beskyttelse etter § 43 ikke lenger er til stede; eller

    7. han ikke er borger av noe land, og på grunn av de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning etter § 38 eller fikk beskyttelse etter § 43 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin bopel.

  2. Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd bokstav f eller g dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det land i hvilket han har statsborgerrett eller å nekte og vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel.

Kapittel 7 Adgang til opphold av sterke rimelighetsgrunner mv.

§ 47 Oppholdstillatelse av sterke rimelighetsgrunner

  1. Utlendingsmyndighetene kan av eget tiltak innvilge oppholdstillatelse til en utlending som har fått avslag på sin søknad om opphold på annet grunnlag dersom det på grunn av særlige omstendigheter eller ut fra en totalvurdering av situasjonen ville fremstå som urimelig å nekte opphold.

  2. Som særlige omstendigheter etter første ledd regnes blant annet:

    1. utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,

    2. tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket, eller

    3. utlendingen har en særlig sterk tilknytning til riket.

  3. Ved vurderingen av om tillatelse bør gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

  4. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

  5. Når behovet er midlertidig eller andre særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen kan også gis med kortere varighet enn ett år.

  6. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift, og kan herunder åpne for at det kan søkes om oppholdstillatelse direkte etter denne paragraf.

§ 48 Oppholdstillatelse når det foreligger praktiske returhindringer

  1. Utlending som har fått endelig avslag på sin søknad om oppholdstillatelse som for tiden ikke iverksettes, kan få en midlertidig oppholdstillatelse inntil hinderet for hjemreise bortfaller. Tillatelsen gir rett til å ta arbeid.

  2. Oppholdstillatelse etter denne paragraf gir ikke rett til å besøke andre land som deltar i Schengensamarbeidet.

  3. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for vedtak etter denne paragraf.

  4. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Kapittel 8 Familieinnvandring

I. Familiegjenforening

§ 49 Familiegjenforening mellom ektefeller

  1. Søker som er ektefelle til en referanseperson som er:

    1. norsk eller nordisk statsborger,

    2. utlending med permanent oppholdstillatelse i riket,

    3. utlending som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller

    4. utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 43 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt,

      og som har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge med oppholdstillatelse, har rett til oppholdstillatelse.

  2. Det er et vilkår for familiegjenforening etter første ledd at begge parter har fylt 21 år, med mindre:

    1. referansepersonen har fått oppholdstillatelse i riket etter §§ 38 eller 43 og samlivet var etablert før søkeren ankom Norge, eller

    2. partene har levd i et etablert samliv i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse.

  3. Med mindre særskilte omstendigheter foreligger er det et vilkår for familiegjenforening etter første ledd at ektefellene skal bo sammen.

  4. Dersom referansepersonen får opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få oppholdstillatelse. Dersom referansepersonen har opphold i riket og inngår ekteskap i utlandet med mer enn én, kan bare den først ektede få oppholdstillatelse. Har referansepersonen opphold i riket og inngår ekteskap i utlandet med en som er gift, kan vedkommende ikke få oppholdstillatelse.

§ 50 Familiegjenforening mellom samboere

  1. Søker som har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år eller som har barn med en referanseperson som nevnt i § 49 første ledd, har rett til oppholdstillatelse. Det er et vilkår at ingen av partene er gift.

  2. Begge parter må være over 21 år, med mindre referansepersonen har fått oppholdstillatelse i riket etter §§ 38 eller 43 og samlivet var etablert før søkeren ankom Norge.

  3. Oppholdstillatelse kan gis til parter som ikke har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år dersom partene venter barn sammen.

  4. Oppholdstillatelse kan også gis selv om en av partene er gift, dersom det foreligger varige hindringer for å oppfylle vilkåret i første ledd om at ingen av partene må være gift.

  5. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

§ 51 Familiegjenforening mellom barn og foreldre

  1. Søker som er barn under 18 år, har rett til oppholdstillatelse når begge foreldre har eller får oppholdstillatelse i riket.

  2. Søker som er barn under 18 år, har rett til oppholdstillatelse når én av foreldrene har oppholdstillatelse i riket, med mindre hensynet til barnets beste taler mot det. Det er et vilkår at referansepersonen har foreldreansvaret, alene eller delt med den andre av foreldrene. Er foreldreansvaret delt, må samtykke foreligge fra den andre av foreldrene, med mindre dette er umulig å innhente eller særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis. Barn over 12 år skal gis anledning til å uttale seg. Dersom referansepersonen har flere enn én ektefelle, kan oppholdstillatelse bare gis til flere enn ett barn når de er helsøsken.

  3. Første og annet ledd gjelder tilsvarende for barn under 18 år som blir adoptert etter utenlandsk lov eller vil bli adoptert etter lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Samtykke må være gitt av Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen før barnet er innreist i riket.

  4. Søker som er barn under 21 år uten ektefelle eller samboer, og som er forsørget av en utlending som er borger av en stat som har tiltrådt Den europeiske sosialpakt 18. oktober 1961, har rett til opphold når begge foreldrene har oppholdstillatelse i riket.

  5. Retten til oppholdstillatelse etter første til fjerde ledd gjelder ikke dersom foreldrene er gitt oppholdstillatelse i medhold av loven §§ 48 eller 85. Kongen kan også fastsette unntak fra retten til oppholdstillatelse i andre tilfeller hvor foreldrene er gitt oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

§ 52 Familiegjenforening mellom barn med opphold etter §§ 38 eller 43 og barnets foreldre og søsken

  1. Søkere som er foreldre til barn under 18 år med opphold i riket etter §§ 38 eller 43 har rett til opphold, med mindre familiegjenforening kan finne sted i foreldrenes hjemland eller eventuelt det land hvor de oppholder seg, og hensynet til barnets beste ikke taler avgjørende mot det. Dersom søkeren er enslig far eller mor, har den av foreldrene som hadde foreldreansvar og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet, fortrinnsrett til opphold i Norge.

  2. Tilsvarende gjelder for søsken under 18 år som ikke har ektefelle eller samboer og som bor sammen med foreldrene, eller den av dem som får opphold.

§ 53 Familiegjenforening mellom norsk barn og barnets far eller mor

  1. Søker som er mor eller far til norsk barn under 18 år som søkeren har foreldreansvar for og bor fast sammen med, har rett til oppholdstillatelse for å bo sammen med barnet i Norge.

  2. Oppholdstillatelse kan likevel nektes dersom dette ville lede til at søkeren ville bli gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer med en annen person her.

§ 54 Mor eller far som skal ha samvær med barn i Norge

  1. Søker som er mor eller far til barn under 18 år som har oppholdstillatelse og bor fast sammen med den andre av foreldrene i riket, har rett til oppholdstillatelse. Det er et vilkår at søkeren:

    1. har bodd sammen med barnet eller har utøvet samvær av et visst omfang det siste året i utlandet,

    2. har samværsrett av et visst omfang i riket, og

    3. sannsynliggjør at vedkommende vil benytte samværsretten.

  2. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om tidsberegningen etter første ledd bokstav a og om kravet til omfanget av samværsretten etter bokstav a og b.

§ 55 Enslig mor eller far med voksent barn i Norge

Mor eller far over 60 år uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, kan gis oppholdstillatelse dersom referansepersonen er søkerens barn over 18 år, og er:

  1. norsk eller nordisk borger,

  2. utlending som har permanent oppholdstillatelse i riket,

  3. utlending som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller

  4. utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 43 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.

§ 56 Korttidsopphold for å besøke barn i riket

  1. Oppholdstillatelse av inntil ni måneders varighet kan gis til foreldre som skal besøke barn som er bosatt i riket, og som er:

    1. norsk eller nordisk borger,

    2. utlending som har permanent oppholdstillatelse i riket, eller

    3. utlending som har oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

  2. Ved vurderingen av om tillatelse bør gis, skal det blant annet tas hensyn til sannsynligheten for at søkeren vil returnere til hjemlandet etter besøksperioden.

  3. Oppholdstillatelse etter denne paragraf gir ikke rett til å ta arbeid og danner ikke grunnlag for permanent opphold.

  4. Ny tillatelse etter denne bestemmelsen kan tidligst gis etter ett års opphold utenfor riket.

  5. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

§ 57 Familiegjenforening i andre tilfeller

  1. Dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det, kan oppholdstillatelse også gis til annet familiemedlem enn nevnt i §§ 49 til 56, og det kan gjøres unntak fra vilkår knyttet til referansepersonens status.

  2. Ved vurderingen av om oppholdstillatelse bør innvilges, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

  3. Når særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller at oppholdstillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid.

  4. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

II. Familieetablering

§ 58 Familieetablering gjennom ekteskap

  1. Søker som er ektefelle til referanseperson som:

    1. er norsk eller nordisk borger,

    2. er utlending som har permanent oppholdstillatelse i riket,

    3. utlending som har eller får oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller

    4. utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 43 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt,

      men som ikke har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge, har rett til oppholdstillatelse.

  2. Dersom referansepersonen allerede er gift med en annen, kan oppholdstillatelse etter denne paragraf ikke gis. En søker som selv allerede er gift i utlandet før ekteskap ble inngått med referansepersonen, kan ikke få oppholdstillatelse etter denne paragraf.

  3. Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som sannsynlig at det hovedsaklige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

  4. Oppholdstillatelse etter denne paragraf kan nektes dersom det ut fra en vurdering av risikoen for at søkeren eller dennes barn vil bli utsatt for mishandling eller utnyttelse, ville virke støtende å innvilge en tillatelse.

  5. Bestemmelsene i § 49 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

  6. Ekteskap inngått ved fullmektig gir ikke rett til familieetablering.

  7. Kongen kan fastsette regler i forskrift om rett til familieetablering med referanseperson med oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for permanent opphold.

§ 59 Oppholdstillatelse for å inngå ekteskap

  1. Oppholdstillatelse med inntil 6 måneders varighet kan innvilges til søker som skal inngå ekteskap med slik referanseperson som nevnt i § 58 første ledd. Bestemmelsene i § 49 annet og tredje ledd og § 58 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende. Kongen kan fastsette nærmere vilkår i forskrift.

  2. Oppholdstillatelse etter denne paragraf danner ikke grunnlag for permanent opphold og gir ikke rett til å ta arbeid.

III. Andre bestemmelser om familieinnvandring

§ 60 Referanseperson

Med referanseperson menes i denne lov den person som søkeren ønsker å bli gjenforent med eller å etablere familieliv med.

§ 61 Barn under 18 år

Når det er avgjørende for en persons rettigheter etter dette kapittel om vedkommende er eller har barn under 18 år, er barnets alder på det tidspunkt rettigheten påberopes overfor utlendingsmyndighetene avgjørende. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

§ 62 Unntak fra retten til familieinnvandring

  1. Dersom det ville være i strid med forutsetningene for referansepersonens oppholdstillatelse å innvilge oppholdstillatelse til søkeren etter dette kapitlet, og det ut fra en helhetsvurdering ikke fremstår som urimelig, kan tillatelse nektes.

  2. Oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapitlet her kan nektes dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse eller dersom det er grunn til å anta at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.

§ 63 Særskilte bestemmelser om fortsatt oppholds-tillatelse på grunnlag av samværsordning med barn

  1. Søker som er mor eller far til barn under 18 år som har opphold i riket sammen med den andre av foreldrene som barnet bor fast sammen med, har rett til oppholdstillatelse dersom søkeren har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året, har samværsrett av et visst omfang og benytter denne.

  2. Søker som ikke oppfyller vilkåret om samvær etter første ledd, kan likevel gis oppholdstillatelse dersom det sannsynliggjøres at vilkåret vil være oppfylt i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år.

  3. Ved samlivsbrudd som fører til at utlending mister oppholdstillatelsen, kan utlendingen få ny oppholdstillatelse dersom utlendingen har foreldreansvar for barn under 18 år som bor fast sammen med utlendingen, og den andre av foreldrene oppfyller vilkårene etter § 49 første ledd og dokumenterer samværsrett av et visst omfang med barnet og oppfyller denne retten. Tilsvarende gjelder for barnet dersom barnet gjennom samlivsbruddet mistet oppholdstillatelsen.

§ 64 Ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag

  1. Søker som nevnt i §§ 49, 50 eller 58 første ledd skal gis oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag dersom samlivet er opphørt på grunn av referansepersonens død.

  2. Oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag til søker som nevnt i §§ 49, 50 eller 58 første ledd, kan også gis dersom:

    1. samlivet er opphørt og det er grunn til å anta at søkeren eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet,

    2. søkeren som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der, eller

    3. søkeren for øvrig vil komme i en særlig vanskelig situasjon dersom tillatelse nektes.

Kapittel 9 Allmenne regler om oppholds-tillatelse mv.

§ 65 Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittel

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder for alle oppholdstillatelser i medhold av loven, med unntak for:

  1. oppholdstillatelse etter kapittel 3 (om kortvarig opphold) og kapittel 4 (om opphold i forbindelse med arbeid, studier mv. for nordiske statsborgere og statsborgere som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen),

  2. oppholdstillatelse etter § 48, og

  3. oppholdstillatelse etter § 85.

§ 66 Søknad om oppholdstillatelse

  1. Første gangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i riket.

  2. Bestemmelsen i første ledd innebærer ingen begrensning i retten til å søke asyl, jf. § 38, eller til å påberope et vern mot utsendelse, jf. § 84.

  3. Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre unntak fra vilkårene i første ledd når sterke rimelighetsgrunner tilsier det.

  4. Dersom oppholdstillatelse søkes etter §§ 49, 50 eller 58, og ekteskapet er inngått eller samboerforholdet er etablert i utlandet etter at referansepersonen, jf. § 60, først har vært bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse ikke innvilges før referansepersonen har returnert til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene, med mindre

    1. saken gjelder en søknad etter §§ 49 eller 58 og referansepersonen var til intervju i anledning saken før ekteskapet ble inngått, eller

    2. søkeren har rett til innreise uten visum.

  5. Kongen kan fastsette unntak fra første og fjerde ledd i forskrift. Kongen kan også gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad om oppholdstillatelse og om gjennføringen av slikt intervju som nevnt i fjerde ledd.

  6. Når søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra riket, avslås søknaden på dette grunnlag. Det samme gjelder når søkeren ikke fyller vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt.

§ 67 Oppholdstillatelse under søknadsbehand-lingen

  1. Når det er sannsynlig at søknaden vil bli innvilget, kan utlendingen etter anmodning gis en oppholdstillatelse som løper inntil vedtak foreligger.

  2. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for utlending som søker oppholdstillatelse etter kapittel 6 i denne lov.

  3. Oppholdstillatelse etter denne paragraf danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

  4. Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder ikke for vedtak om oppholdstillatelse etter denne paragraf.

§ 68 Krav om sikret underhold

Kongen kan i forskrift stille som krav for oppholdstillatelse at søkeren er sikret underhold og bolig i den perioden søknaden gjelder for.

§ 69 Krav til utlendingens vandel mv.

  1. En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse, kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som ville gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i loven.

  2. Oppholdstillatelse kan likevel ikke nektes etter § 38 med hjemmel i denne paragraf.

§ 70 Oppholdstillatelsens innhold

  1. Første gangs oppholdstillatelse gis som en midlertidig oppholdstillatelse for inntil tre år. Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven, skal tillatelsen gis for minst ett år. Varigheten av tillatelse gitt etter bestemmelsene i kapittel 8 skal likevel ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen, jf § 60.

  2. Kongen kan gi nærmere regler om varigheten av oppholdstillatelser etter første ledd.

  3. Med mindre annet er særskilt fastsatt i eller i medhold av loven, gjelder følgende:

    1. Oppholdstillatelsen gir rett til opphold i hele riket,

    2. oppholdstillatelsen gir rett til å ta arbeid og til å drive ervervsvirksomhet i hele riket,

    3. oppholdstillatelsen gir adgang til gjentatte innreiser i riket så lenge den gjelder, og

    4. oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 72.

  4. For tillatelse gitt til familiemedlem i medhold av bestemmelsene i kapittel 8 gjelder på tilsvarende måte de begrensninger i tillatelsen som er fastsatt for tillatelsen til referansepersonen, jf § 60.

  5. De vilkår og begrensninger som er fastsatt, skal fremgå av tillatelsen.

§ 71 Fornyelse av oppholdstillatelse

  1. Utlending har etter søknad rett til fornyelse av midlertidig oppholdstillatelse dersom grunnlaget for første gangs tillatelse fortsatt er til stede. Dette gjelder likevel ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes, eller det foreligger omstendigheter som ville gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i loven.

  2. Med mindre det er grunnlag for opphør eller tilbakekall etter § 46, skal oppholdstillatelse etter §§ 38 og 43 fornyes. Oppholdstillatelse etter § 43 annet ledd kan likevel ikke fornyes dersom det er besluttet at adgangen til å gi kollektiv beskyttelse er bortfalt, jf. § 43 første ledd.

  3. For tillatelse etter kapittel 8 gjelder ikke krav om at barn skal være under 18 eller 21 år ved fornyelse.

  4. Vilkårene i § 33 første ledd bokstav a gjelder ikke ved fornyelse.

  5. Fornyet tillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse og i alminnelighet for ett eller to år.

  6. Utlending som søker om fornyelse av midlertidig oppholdstillatelse, kan få fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er avgjort, og har rett til slikt opphold dersom utlendingen søker om fornyelse senest én måned før tillatelsen utløper. Dette gjelder ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke skal kunne fornyes.

  7. Utlending som søker oppholdstillatelse på nytt faktisk eller rettslig grunnlag kan få fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere tillatelse inntil søknaden er avgjort, og har rett til dette dersom utlendingen søker om ny tillatelse senest en måned før utløpet av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig opphold i medhold av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene.

  8. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 72 Permanent oppholdstillatelse

  1. Utlending har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse dersom

    1. utlendingen har bodd sammenhengende i riket med midlertidig oppholdstillatelse de siste tre årene [mindretallet: de siste fem årene] uten begrensninger i retten til å få permanent oppholdstillatelse,

    2. utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for en oppholdstillatelse uten begrensninger i retten til å få permanent oppholdstillatelse, og

    3. det ikke foreligger forhold som nevnt i § 77.

  2. Permanent oppholdstillatelse gir rett til opphold i riket uten tidsbegrensning, og gir et utvidet vern mot utvisning, jf. 79. Bestemmelsen i § 70 tredje ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende. En permanent oppholdstillatelse kan ikke inneholde unntak fra bokstav a til c.

  3. Tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Vedtak om bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. Utlending kan etter søknad gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år uten at tillatelsen skal falle bort.

  4. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om bortfall av permanent oppholdstillatelse, og om behandlingen av søknad som nevnt i tredje ledd.

  5. Kongen kan fastsette i forskrift at permanent oppholdstillatelse skal kunne gis i andre tilfeller enn nevnt i første ledd, og fastsette regler om beregning av tilleggstid dersom det foreligger forhold som kan gi grunnlag for utvisning.

§ 73 Tilbakekall av oppholdstillatelse

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

§ 74 Vedtaksmyndighet

  1. Vedtak om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, fornyelse og tilbakekall, fattes av ­Utlendingsdirektoratet.

  2. Kongen kan i forskrift fastsette at politiet kan avgjøre søknad om midlertidig og permanent oppholdstillatelse og fornyelse.

§ 75 Reisebevis for flyktning og utlendingspass

  1. Utlending som får oppholdstillatelse etter § 38, skal etter søknad også gis reisebevis for flyktning for reise utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot det. Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder denne retten bare når Norge i henhold til internasjonal avtale har plikt til å utstede reisebevis for flyktning.

  2. Utlending som får oppholdstillatelse etter § 43, skal gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det. Utlendingspass kan også utstedes i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen.

  3. Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknad om reisebevis for flyktning eller utlendingspass.

  4. Kongen kan gi forskrift om utstedelse, gyldighetsområde, fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktning og utlendingspass og de nærmere vilkårene for dette.

Kapittel 10 Bortvisning og utvisning

§ 76 Bortvisning etter innreise

  1. Utlending kan bortvises etter reglene i kapittel 2 også etter innreise i riket.

  2. Beslutning om bortvisning etter innreise treffes av politimesteren eller den han bemyndiger. Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 84 vil komme til anvendelse, eller det bortvises på grunnlag av § 17 første ledd bokstav k, skal saken forelegges Utlendingsdirektoratet til avgjørelse. Tilsvarende gjelder dersom det bortvises senere enn tre måneder etter innreise.

§ 77 Utvisning

Utlending kan utvises:

  1. når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,

  2. når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbart forhold som nevnt,

  3. når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,

  4. når en administrativ myndighet i et land som deltar i Schengensamarbeidet har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,

  5. når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147a eller 147b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse,

  6. når hensynet til grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.

§ 78 Begrensning i adgangen til å utvise utlending som har midlertidig oppholdstillatelse

Utlending som har midlertidig oppholdstillatelse kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år eller dersom straffeloven §§ 228 første ledd, 237, 342 første ledd bokstav b eller c, 352a, 384 eller 385 er overtrådt.

§ 79 Begrensning i adgangen til å utvise utlending som har permanent oppholdstillatelse

  1. Utlending som har permanent oppholdstillatelse kan bare utvises:

    1. når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbare forhold som nevnt,

    2. ,når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbare forhold som nevnt,

    3. når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147a eller 147b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse,

    4. når hensynet til grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.

  2. Første ledd gjelder tilsvarende for utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen og som har hatt opphold i riket med oppholdstillatelse i tre år [mindretallet: fem år].

§ 80 Begrensning i adgangen til å utvise utlending som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan bare utvises når det foreligger grunnlag som nevnt i §§ 77 til 79 og de EØS-rettslige hensyn til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det. Det er et vilkår at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Utlending som har overtrådt straffeloven §§ 147a eller 147b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått en slik forbrytelse, kan utvises.

§ 81 Krav til forholdsmessighet

  1. Utvisning besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

  2. Utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises eller utvises.

§ 82 Utvisningens varighet

Utvisning er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år. Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.

§ 83 Vedtaksmyndighet

  1. Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet. Sak om utvisning forberedes av politiet.

  2. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Kapittel 11 Absolutt vern mot utsendelse (non refoulement)

§ 84 Absolutt vern mot utsendelse

  1. Utlending kan ikke sendes til område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 38 første ledd bokstav a, med mindre utlendingen etter § 45 er utelukket fra beskyttelse.

  2. Utlending kan heller ikke sendes til et område der vedkommende er i en situasjon som nevnt i § 38 første ledd bokstav b. Dette gjelder også den som er utelukket etter § 45.

  3. Vernet etter første og annet ledd gjelder også mot utsendelse til et område der vedkommende ikke ville være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område som nevnt i § 38 første ledd.

  4. Vernet etter første til tredje ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven. Bestemmelser i loven og lovgivningen for øvrig som gir adgang til å sende utlendinger ut av riket, viker for denne bestemmelsen.

§ 85 Utlending hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 84

Utlending hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 84, får en midlertidig oppholdstillatelse inntil hinderet for utsendelse bortfaller. I oppholdstillatelsen kan det gis pålegg om at utlendingen skal oppholde seg på et bestemt sted. Det kan også fastsettes at tillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift. Oppholdstillatelse etter denne paragraf gir ikke rett til å besøke andre land som deltar i Schengensamarbeidet.

Kapittel 12 Organisering av utlendings-myndigheten

§ 86 Utøvelse av myndighet etter loven

  1. Kongen gir forskrift om regulering av innvandringen. For øvrig gjennomføres loven av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instanser skal ha etter loven.

  2. Enkeltvedtak i medhold av loven treffes av Utlendingsdirektoratet, med mindre annet følger av loven eller kompetansen er delegert til politiet, utenriksstasjon eller annen forvaltningsmyndighet. Direktoratets vedtak etter loven påklages til Utlendingsnemnda.

  3. Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. Videre kan departementet instruere om prioritering av saker. For øvrig kan departementet verken instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

§ 87 Utlendingsnemnda

  1. Innenfor de rammer som følger av § 86 tredje ledd avgjør Utlendingsnemnda som et uavhengig organ de klagesaker som er lagt til den.

  2. Utlendingsnemnda ledes av en direktør. Nemnda skal videre ha nemndledere i heltids- eller deltidsstilling. Direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd. Åremålsperioden er seks år for direktøren og fire år for nemndlederne. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.

  3. Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen i statsråd etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. De oppnevnes for fire år. Gjenoppnevning kan foretas én gang. Vervet er frivillig. Suppleringer i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra de samme instansene. Departementet kan løse et nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt, grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller selv ber om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.

  4. Nemnda skal ha et koordineringsutvalg med en leder og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jf. tredje ledd. De oppnevnes av departementet for fire år, fortrinnsvis blant dem som har erfaring med nemndarbeidet. Utvalget behandler spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid mv.

  5. Nemndas møter foregår for lukkede dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.

  6. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets vedtak truffet etter loven her etter 1. januar 2001 eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet.

§ 88 Behandlingsformer mv. i Utlendingsnemnda

  1. I den enkelte sak deltar en nemndleder og to medlemmer, jf. likevel annet ledd. Det ene medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund. Det andre medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Den enkelte nemnd kan behandle flere saker.

  2. Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en leder alene, er blant annet klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket. På samme vilkår kan en leder under behandlingen av slik anmodning beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken.

  3. Nemnda bestemmer selv behandlingsformen. Saker som behandles etter første ledd, avgjøres ved flertallsvedtak.

  4. Klageren kan gis adgang til å møte personlig og uttale seg i sak som behandles etter første ledd. I saker hvor reglene i § 38 er påberopt, skal slik adgang som hovedregel gis. Klagerens advokat eller en annen representant for klageren kan møte sammen med klageren. Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse.

  5. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om behandlingsform og personlig fremmøte.

  6. Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene.

Kapittel 13 Saksbehandlingsregler m.m.

I. Alminnelige regler om saksbehandlingen m.m.

§ 89 Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av loven her.

§ 90 Utlendingens rett til å uttale seg

I saker etter §§ 38 og 84, samt i saker som gjelder bortvisning og utvisning, skal utlendingsmyndighetene sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal skje så snart som mulig, og under enhver omstendighet før det treffes vedtak i saken. Det skal legges til rette for utlendinger med spesielle behov. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

91 Unntak fra plikten til å fremlegge saksopplysninger for søkeren til uttalelse

I saker som gjelder:

  1. visum etter §§ 9 til 11,

  2. familieetablering etter §§ 58 og 59,

  3. oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittel 4 eller 5, eller

  4. oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,

    og hvor søkeren befinner seg i utlandet, gjøres det unntak fra den plikten som ellers måtte følge av forvaltningsloven § 17 med hensyn til å forelegge saksopplysninger for søkeren til uttalelse.

§ 92 Veiledningsplikt

I sak om bortvisning, utvisning og tilbakekall av gitt tillatelse, og når utlending påberoper seg å være flyktning, skal politiet gi veiledning om at utlendingen har rett til fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12, og rettshjelp, jf. denne lovs § 103, samt rett til å sette seg i kontakt med sitt lands representasjon, en representant for FNs høykommissær for flyktninger og en norsk flyktningorganisasjon.

§ 93 Utlendingens møte- og opplysningsplikt

  1. I forbindelse med sak etter loven, kan den utlending saken gjelder pålegges å møte personlig for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket.

  2. Ved innreise, og frem til antatt korrekt identitet er registrert, har utlending plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlending slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige.

  3. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre for å oppfylle plikten etter første og annet ledd.

§ 94 Opplysningsplikt

  1. Offentlig myndighet skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om utlendingers personlige forhold til bruk i sak etter loven uten hinder av taushetsplikt etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. § 8-8 eller lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 6-7.

  2. Ved mistanke om overtredelse av vilkårene for oppholdstillatelse etter kapittel 4 og 5, eller om at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal Arbeidstilsynet varsle utlendingsmyndighetene. Det samme skal petroleumsmyndighetene ved mistanke om tilsvarende overtredelse innenfor sitt myndighetsområde.

§ 95 Vandelskontroll i sak om familieetablering, jf. §§ 58 og 59

  1. Politiet kan som ledd i forberedelse av sak etter §§ 58 eller 59 benytte vandelsopplysninger om referansepersonen, jf. § 60.

  2. Dersom politiet har opplysninger om forhold knyttet til referansepersonens vandel mv. som er av betydning for om oppholdstillatelse skal avslås etter § 58 fjerde ledd, kan det i slik sak gis en uttalelse om dette til det organ som avgjør saken.

§ 96 Vandelskontroll i sak om visum etter § 9

Dersom Utlendingsdirektoratet finner at det foreligger særlig grunn til å undersøke referansepersonens vandel i sak om visum for å avgjøre om det kan være grunn til å nekte visum i henhold til § 9 tredje ledd, kan det innhentes uttalelse fra politiet om forhold som er av betydning for å bedømme dette spørsmål.

§ 97 DNA-testing

Dersom de øvrige opplysningene i en sak etter lovens kapittel 8 ikke gir grunnlag for å fastslå familierelasjonen mellom søkeren og en referanseperson i Norge, kan utlendingsmyndighetene gi søkeren og referansepersonen muligheten til å foreta DNA-test.

§ 98 Alderstesting

Dersom de øvrige opplysninger i en sak etter loven ikke gir grunnlag for å fastslå en søkers eller en referansepersons alder, og slike opplysninger har betydning for saken, kan søkeren eller referansepersonen pålegges å underkaste seg slik aldersundersøkelse som fastsatt av Kongen i forskrift.

§ 99 Registrering av opplysninger

Utlendingsmyndighetene kan registrere personopplysninger som nevnt i personopplysningsloven § 2 nr. 1 og 8 i forbindelse med behandling av sak etter denne lov. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.

§ 100 Gebyr

Kongen kan ved forskrift gi regler om at det skal tas gebyr for å behandle søknader etter denne lov, med unntak av søknad om beskyttelse etter kapittel 6.

§ 101 Iverksetting av vedtak

  1. Et vedtak kan iverksettes før det er endelig dersom vedtaket gjelder

    1. bortvisning,

    2. utvisning av person som ikke har oppholdstillatelse, eller

    3. nordisk borger som ikke har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder.

  2. Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 84 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er endelig dersom

    1. søknaden om opphold er avvist i medhold av § 41, eller

    2. vilkårene for opphold etter §§ 38 eller 85 åpenbart ikke er oppfylt.

  3. Vedtak i sak hvor det er tatt stilling til om § 47 kommer til anvendelse, kan bare iverksettes før det er endelig dersom vilkårene åpenbart ikke er oppfylt.

  4. Vedtak som gjelder søknad om første gangs oppholdstillatelse, og søknad om fornyelse fremsatt etter fristen i § 71 sjette ledd, kan bare iverksettes før det er endelig dersom utlendingen har fått mulighet til å fremsette klage, og tidligst 48 timer etter at melding om vedtaket er kommet frem til utlendingen. Dersom Utlendingsdirektoratet anser søknaden åpenbart grunnløs, kan vedtaket likevel iverksettes så snart fristen for å begjære utsatt iverksetting er utløpt, og direktoratet har tatt stilling til begjæringen.

  5. Vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise med en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom pålegget ikke blir fulgt, eller det er overveiende sannsynlig at det ikke vil føre til at utlendingen forlater riket, kan politiet føre utlendingen ut. Når særlige grunner taler for det, kan utlendingen bli ført til et annet land enn det vedkommende kom fra. Beslutninger som gjelder iverksetting regnes ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

  6. Når Utlendingsnemnda har truffet et vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, kan den instruere politiet om å utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom slikt endelig vedtak er truffet av direktoratet. Utlendingsnemnda kan instruere politiet om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet på nemndas saksområde, når vedtaket innebærer at utlendingen må forlate riket.

  7. Utlending som nevnt i femte ledd som ikke har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette.

§ 102 Ansvar for utgifter mv.

  1. Utlending som i medhold av loven føres ut av riket, plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi utlendingen ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

  2. Når utlending som er kommet med skip eller luftfartøy, eller som er brakt til riket av transportør som utfører yrkesmessig landtransport av personer, blir bortvist, plikter transportmiddelets eier eller leier, og på dennes vegne dets fører eller agent i riket, enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen ut av riket, eller å dekke utgifter som måtte bli påført det offentlige ved at utlendingen føres ut. På samme måte foreligger plikt til å ta om bord og dekke utgifter til mannskap for eskorte til utlendingen ut av riket når politiet finner dette nødvendig.

  3. Annet ledd gjelder tilsvarende ved utvisning som reaksjon på overtredelse av lovens regler om innreise og ved uttransportering av utlending som nektes innreise til riket på grunn av et fortsatt gjeldende utvisningsvedtak.

  4. Har utlending som trenger tillatelse fra politiet etter § 16 for å gå i land i riket, gjort dette uten slik tillatelse, gjelder det samme som etter tredje ledd. Ansvaret omfatter da i alminnelighet også utgifter som måtte bli påført det offentlige i inntil tre måneder ved utlendingens opphold i riket.

  5. Dersom utgiftene ved at utlendingen føres ut av riket ikke dekkes etter første til femte ledd, dekkes de av staten.

  6. Ansvaret etter tredje til femte ledd gjelder ikke ved innreise over indre Schengengrense.

§ 103 Rettshjelp

  1. I saker om utvisning som nevnt i § 77 bokstav e og f og sak om bortvisning som nevnt i § 17 første ledd bokstav k, samt i sak om tilbakekall av gitt tillatelse etter §§ 29, 46 eller 73, har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I annen sak etter loven har utlendingen rett til fritt rettsråd etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp når vilkårene der er oppfylt.

  2. Utlending som søker oppholdstillatelse etter § 38 eller påberoper seg vernet mot utsendelse etter § 84, har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ved negativt vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet. Dette gjelder likevel ikke der utlendingen klager over bare å ha fått oppholdstillatelse etter § 47. Ved søknader fra ­enslige mindreårige asylsøkere, og saker som kan berøre utenrikspolitiske forhold, grunnleggende nasjonale interesser eller hvor utelukkelse etter § 45 kan bli utfallet, gis det rettshjelp også i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet.

  3. Retten skal oppnevne prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om fengsling etter § 113. Det samme gjelder når retten prøver spørsmålet om pålegg etter §§ 101, 111 annet ledd og 112, med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig. Dersom utlendingen allerede har advokat på det offentliges bekostning, skal vedkommende advokat som regel oppnevnes. Oppnevningen faller bort når retten bestemmer det.

  4. Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving gi bevilling til fri sakførsel når prosessfullmektig oppnevnes etter tredje ledd.

  5. I de tilfelle det er ytet fri sakførsel eller fritt rettsråd uten behovsprøving, kan det offentliges utgifter i forbindelse med rettshjelpen kreves helt eller delvis erstattet dersom utlendingen har økonomisk evne til det. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

II. Særskilte regler for søknader om beskyttelse (asylsaker)

§ 104 Tidspunkt for fremsettelse av søknad om beskyttelse. Opplysning av saken

  1. Søknad om beskyttelse etter § 38 skal fremsettes uten ugrunnet opphold. Søknaden fremsettes for politiet ved passering av ytre Schengen-grense, eller for øvrig ved nærmeste politidistrikt etter innreise i riket. Pass eller annet reisedokument utlendingen er i besittelse av, skal innleveres sammen med søknaden.

  2. Dersom omstendigheter som nevnt i § 38 inntreffer først etter utlendingens innreise i riket, skal søknad fremsettes uten ugrunnet opphold etter at utlendingen ble klar over omstendighetene.

  3. Den som registrerer søknaden, skal ta fotografi og fingeravtrykk av utlendingen, jf. § 108 tredje ledd bokstav b. Når det anses nødvendig, kan det tas kopi av dokumenter utlendingen er i besittelse av.

  4. Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon, og for å medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger. I dette øyemed kan søkeren pålegges å være tilgjengelig på nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente tilgjengelige opplysninger før avgjørelse blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.

  5. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av saksbehandlingen.

§ 105 Søkerens rettsstilling under behandlingen av søknaden

  1. Kongen kan ved forskrift fastsette at utlending som søker om oppholdstillatelse etter §§ 38, 43 eller 47, må oppholde seg i den kommune der vedkommende blir utplassert inntil søknaden er endelig avgjort.

  2. Søkeren kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden er avgjort. Det er en forutsetning for tillatelse at følgende vilkår er oppfylt:

    1. Det er tatt asylintervju av søkeren,

    2. det er ikke tvil om søkerens identitet, og

    3. det er ikke aktuelt å bortvise søkeren eller fremme tilbaketakelsesbegjæring overfor annet land.

  3. Er søknad om asyl avslått i første instans, gjelder gitt tillatelse fortsatt dersom klage fremsettes og gis oppsettende virkning. Klager som ikke allerede har tillatelse etter annet ledd, kan etter anmodning gis slik tillatelse forutsatt at vilkårene i annet ledd er oppfylt og klagen er gitt oppsettende virkning.

  4. Tillatelse etter annet og tredje ledd gis av Utlendingsdirektoratet, som også kan gi politiet myndighet til å gi tillatelse. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for vedtak om slik tillatelse.

§ 106 Oppholdssted under søknadsbehandlingen

Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om oppholdssted for utlending som søker beskyttelse og økonomiske ytelser til beboeren, og bestemmelser om drift av slikt oppholdssted.

§ 107 Oversending av opplysninger

  1. I den utstrekning Norge er forpliktet til det som deltaker i Schengensamarbeidet og samarbeidet i henhold til avtale mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (Dublinsamarbeidet), kan utlendingsmyndighetene uten hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner til myndighetene i land som deltar i slikt samarbeid, som ledd i eller til bruk ved behandling av sak om grensekontroll, visum, bortvisning, utvisning eller oppholdstillatelse. Med oppholdstillatelse menes i denne paragrafen tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet og som gir rett til opphold på dets territorium. Tillatelse til opphold med sikte på behandling av en søknad om oppholdstillatelse omfattes likevel ikke.

  2. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke forhold det kan opplyses om og vilkår som må være oppfylt før oversending kan finne sted.

III. Tvangsmidler

§ 108 Fotografi og fingeravtrykk

  1. Det kan tas fotografi og fingeravtrykk av utlending som

    1. ikke kan dokumentere sin identitet, eller som det er grunn til å mistenke for å oppgi falsk identitet,

    2. søker en tillatelse etter loven,

    3. har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter loven, eller

    4. er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde seg ulovlig i riket.

  2. Fingeravtrykk og fotografi tatt i medhold av denne bestemmelsen kan registreres elektronisk i et register. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler for føring og bruk av registeret. Politiet kan bruke registeret i forbindelse med etterforskning av en eller flere handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

  3. For behandling av fingeravtrykk i henhold til avtale mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (Dublinsamarbeidet), gjelder reglene i § 109.

  4. Beslutning om at det skal tas fotografi eller fingeravtrykk treffes av polititjenestemann eller Utlendingsdirektoratet.

  5. Politiet kan avgjøre at fingeravtrykk tas med tvang. I slike tilfeller kan utlendingen bringe inn for retten spørsmålet om rettmessigehten av å ta fingeravtrykk.

§ 109 Behandling av fingeravtrykk. Eurodac

  1. Som ledd i samarbeidet i henhold til avtale mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (Dublinsamarbeidet), kan fingeravtrykk tas av utlending som har fylt 14 år, og som

    1. søker oppholdstillatelse etter § 38,

    2. uten å bli bortvist, blir anholdt i forbindelse med ulovlig passering av en ytre Schengen-grense, eller

    3. oppholder seg ulovlig i riket.

  2. Sammen med fingeravtrykkene kan det samles inn følgende opplysninger: Dato for den dag fingeravtrykkene ble tatt, sted og dato for fremleggelsen av søknad om beskyttelse etter § 38, kjønn og opprinnelsesstat. Opplysningene skal overføres til en sentralenhet for fingeravtrykksopplysninger.

  3. Personopplysningsloven gjelder for behandlingen av opplysningene hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om behandling av opplysningene, herunder om overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring, sammenlikning med andre opplysninger, overføring av resultatene av slik sammenlikning, sikkerhet, sperring og sletting av opplysninger, samt regler for å sikre korrekte og oppdaterte opplysninger.

§ 110 Undersøkelse

  1. Dersom det er skjellig grunn til å anta at utlending skjuler opplysninger om sin identitet eller annen opplysning av vesentlig betydning for saken, kan det foretas undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted.

  2. Dersom det er skjellig grunn til å tro at utlendingen har penger som kan brukes til å dekke utgifter i forbindelse med utreisen som utlendingen har plikt til å dekke, eller billetter som kan sikre uttransportering, kan det foretas undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted.

  3. Undersøkelse etter første og annet ledd kan bare foretas etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold kan beslutningen treffes av politimesteren eller den han bemyndiger. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen og hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før undersøkelsen foretas skal beslutningen leses opp eller forevises for utlendingen.

  4. Reglene i straffeprosessloven §§ 198 til 202 gjelder så langt de passer.

§ 111 Beslag

  1. Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, kan det foretas beslag av reisedokument, billetter og annet materiale som kan bidra til å avklare identiteten. Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når dette har betydning for retten til opphold i riket.

  2. For å sikre at vedtak som medfører at utlendingen plikter å forlate riket skal kunne iverksettes, og det foreligger særlig grunn til å frykte at utlendingen vil unndra seg iverksetting, kan det foretas beslag av reisedokument og annet materiale som kan dokumentere utlendingens identitet.

  3. For å sikre uttransportering kan politiet beslaglegge billetter. Politiet kan også beslaglegge penger til dekning av kostnader som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreisen.

  4. Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren eller den han bemyndiger. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det muntlig opplyses hva saken gjelder og formålet med beslaget.

  5. Når utlending ankommer riket, ved undersøkelse etter § 110 og i situasjoner hvor det er fare ved opphold, kan beslag tas av polititjenestemann. Beslaget skal straks meldes til den som ellers treffer avgjørelse om beslag, jf. fjerde ledd. Hvis beslaget opprettholdes, utferdiges beslutning etter fjerde ledd.

  6. Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for at den som rammes av beslaget blir gjort kjent med denne retten. Reglene i straffeprosessloven kapittel 16, med unntak av § 210, gjelder så langt de passer.

§ 112 Meldeplikt og bestemt oppholdssted

  1. Dersom utlendingen nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til mistanke om at utlending oppgir falsk identitet, kan utlendingen pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted.

  2. For å sikre at et vedtak som nevnt i § 101 skal kunne iverksettes, og det er særlig grunn til å frykte at utlendingen vil unndra seg iverksetting, kan utlendingen pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted.

  3. Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller den han bemyndiger. Utlendingen kan kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt eller bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å opprettholde forføyninger som er tatt. Straffeprosessloven §§ 175 første ledd annet punktum, 184 og 187a gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 113 Pågripelse og fengsling

  1. Dersom utlending nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til mistanke om at utlending oppgir falsk identitet, kan utlendingen pågripes og fengsles.

  2. Når det er nødvendig for å sikre iverksetting, kan utlending pågripes og fengsles. Tilsvarende gjelder når utlending ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten om å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument.

  3. Pågripelse besluttes av politimesteren eller den han bemyndiger. Når det er fare ved opphold, kan polititjenestemann foreta pågripelse. Vil politiet beholde den pågrepne, må vedkommende snarest mulig, og så vidt mulig dagen etter pågripelsen, fremstilles for tingretten med begjæring om fengsling. Straffeprosessloven §§ 174 flg. gjelder tilsvarende så langt de passer.

  4. Samlet fengslingstid kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner.

§ 114 Utlendingsinternat

  1. Utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 113, skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat. Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men administreres av politiet.

  2. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 115 Generelt om bruk av tvangsmidler

  1. Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

  2. Tvangsmidler for å sikre iverksetting av vedtak kan anvendes når vedtak som innebærer at utlending må forlate riket er fattet, og når det verserer sak som kan føre til slikt vedtak.

Kapittel 14 Avsluttende bestemmelser

§ 116 Særregler av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn

  1. Innreise kan nektes og søknad om midlertidig eller permanent oppholdstillatelse kan avslås, eller det kan settes begrensninger eller vilkår, når utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig. Vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet.

  2. Reglene i første ledd kommer ikke til anvendelse i sak om beskyttelse etter kapittel 6 og 11.

  3. Av hensyn som nevnt i første ledd kan ­utlending gis oppholdstillatelse i Norge. ­Vedtak treffes av departementet.

  4. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om praktiseringen av første og annet ledd.

  5. Under krig eller når krig truer, eller under særlige forhold ellers, kan Kongen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser gi ytterligere bestemmelser om meldeplikt enn det som fremgår av § 112 og forskrift gitt i medhold av § 119.

§ 117 Overtredelsesgebyr

Utlending som oppholder seg ulovlig i riket ut over den frist som følger av §§ 8 tredje ledd, 9 fjerde ledd eller 18, kan ilegges et gebyr etter nærmere regler fastsatt av Kongen.

§ 118 Straff

  1. Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller med begge deler straffes den som:

    1. forsettlig eller uaktsomt overtrer loven her, eller forskrifter, forbud, påbud eller vilkår gitt i medhold av loven; eller

    2. forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven.

  2. Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes den som:

    1. forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven; eller

    2. forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig for utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon; eller

    3. forsettlig ved falske forespeilinger eller liknende utilbørlig adferd forleder utlending til å reise inn i riket med sikte på å bosette seg her; eller

    4. overlater til en annen pass, reisebevis for flyktning, annet reisedokument eller liknende dokument som kan bli brukt som reisedokument, når vedkommende vet eller bør forstå at det kan bli brukt av utlending til å reise inn i riket eller til annen stat.

  3. Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den som:

    1. forsettlig hjelper utlending til ulovlig opphold i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet; eller

    2. forsettlig hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet.

  4. Med bøter eller med fengsel inntil 6 år straffes den som i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat.

  5. Medvirkning straffes på samme måte.

  6. Overtredelse av første ledd regnes som forseelse.

  7. Når allmenne hensyn krever det, skal Utlendingsdirektoratet anmelde forholdet når det er grunn til å tro at det er skjedd en overtredelse av

    1. første ledd bokstav a som gjelder bruk av arbeidskraften til en utlending som ikke har nødvendig tillatelse etter loven, eller

    2. annet ledd bokstav a.

  8. Overtredelse av denne paragraf påtales bare når allmenne hensyn krever det.

§ 119 Forskrifter i medhold av loven

Foruten forskrifter som nevnt i de enkelte paragrafer, kan Kongen i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring av loven.

§ 120 Ikrafttreden og overgangsbestemmelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Kongen kan gi overgangsbestemmelser i forskrift.

17.2 Forslag til endringer i andre lover

17.2.1 Lov om adgangen til visse områder 07.03.1940 nr. 1

Lov om adgangen til visse områder § 2 tredje ledd foreslås opphevet. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.

17.2.2 Lov om fri rettshjelp 13.06.1980 nr. 35

Lov om fri rettshjelp § 13 første ledd skal lyde:

I saker etter utlendingsloven har utlending rett til fritt rettsråd uten behovsprøving som bestemt i [ny utlendingslov]§ 103 første og annet ledd . I saker om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31 har siktede rett til fritt rettsråd uten behovsprøving.

Lov om fri rettshjelp § 19 nr. 4 skal lyde:

4. for utlending i tilfeller som nevnt i [ny utlendingslov] § 103 tredje ledd .

17.2.3 Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) 22.05.1981 nr. 25

Straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d skal lyde:

d) forbrytelse mot militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, tolloven § 66, merverdiavgiftsloven § 72, ligningsloven § 12-1, [ny utlendingslov] § 118 annet ledd, jf. femte ledd og regnskapsloven § 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum.

17.2.4 Lov om folketrygd (folketrygdloven) 28.02.1997 nr. 19

Folketrygdloven § 1-7 skal lyde:

Med flyktning menes i denne loven en person som er innvilget oppholdstillatelse i medhold av [ny utlendingslov] § 38 .

17.2.5 Lov om kystvakten (kystvaktloven) 13.06.1997 nr. 42

Kystvaktloven § 12 første ledd bokstav g skal lyde:

g) [ny utlendingslov] ,

17.2.6 17.2.6 Lov om Schengen informasjonssystem (SIS-loven) 16.07.1999 nr. 66

SIS-loven § 7 nr. 2 skal lyde:

2. opplysninger om personer som ikke skal gis tillatelse til innreise fordi

  1. det i forbindelse med utvisning etter [ny utlendingslov] § 77 bokstav a er truffet vedtak om innreiseforbud, og vedtaket fortsatt er gjeldende, eller

  2. det i forbindelse med utvisning etter [ny utlendingslov] § 77 bokstav b, c eller d er truffet vedtak om innreiseforbud som fortsatt er gjeldende, og som bygger på at vedkommendes opphold i Norge kan utgjøre en fare for den offentlige orden eller sikkerhet eller statens sikkerhet.

SIS-loven § 12 første ledd bokstav b skal lyde:

b) utlendingsmyndighet med ansvar for behandling av visumsøknader, behandling av tillatelser til opphold, og ellers ved håndheving av [ny utlendingslov] med hensyn til de opplysninger som er lagt inn i medhold av § 7 nr. 2 for å gjennomføre bestemmelsene om personbevegelse i konvensjonen om gjennomføring av Schengenavtalen.

17.2.7 Lov om introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) 04.07.2003 nr. 80

Introduksjonsloven § 2 første ledd skal lyde:

Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram gjelder for nyankommet utlending mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering og som har fått

  1. oppholdstillatelse som flyktning , jf. [ny utlendingslov] §§ 38 ,

  2. oppholdstillatelse etter anmodning fra internasjonal organisasjon mv. , jf. [ny utlendingslov] § 44 ,

  3. oppholdstillatelse etter [ny utlendingslov] § 47 på grunnlag av søknad om asyl,

  4. kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. [ny utlendingslov] § 43 , eller

  5. fornybar oppholdstillatelse som familiemedlem til personer som nevnt i bokstav a, b, c og d , jf. [ny utlendingslov]kapittel 8 . For å være omfattet av denne bestemmelsen er det et vilkår at personer som nevnt i bokstav a, b, c og d ikke har vært bosatt i en kommune i mer enn fem år før det søkes om familiegjenforening.

Introduksjonsloven § 3 tredje ledd skal lyde:

Kommunen kan tilby introduksjonsprogram til nyankommet utlending med oppholdstillatelse i henhold til [ny utlendingslov] kap. 8 som er familiemedlemmer til andre enn personer nevnt i § 2, til nyankommet utlending over 55 år med oppholdsgrunnlag som nevnt i § 2 første ledd, og til nyankommet utlending som nevnt i § 2 som er bosatt i kommunen uten særskilt avtale mellom utlendingsmyndighetene og kommunen.

Til dokumentets forside