2 Sammendrag av utvalgets vurderinger og forslag
2.1 Fornærmede i straffeprosessen – et nytt perspektiv
2.1.1 Grunnleggende utgangspunkter
Etter utvalgets oppfatning har den som har vært utsatt for en straffbar handling – fornærmede – betydelige og legitime interesser i straffesaken, både av faktisk og rettslig art. Den som har blitt voldtatt eller utsatt for grov vold har for eksempel en temmelig selvsagt interesse i at gjerningspersonen blir identifisert og stilt til ansvar. Fornærmedes legitime interesser reflekteres imidlertid ikke godt nok i regelverket i dag. Den fornærmede bedømmes først og fremst som et vitne og har få rettigheter i kraft av å være den som er rammet av lovbruddet.
Gjeldende rett bygger på at en straffesak hovedsakelig er et anliggende mellom staten som anklager og tiltalte som anklaget. Den sterke vekten på statens interesse og rolle i straffesakene har historisk sett hatt gode grunner for seg. Innføring av et tilnærmet monopol for staten til å straffe førte i sin tid til den nødvendige avskaffelse av privat rettshåndhevelse. Dette er etter utvalgets oppfatning fortsatt essensielt. Men det tradisjonelle utgangspunkt hvoretter straffesaken bare oppfattes som et «oppgjør» mellom tiltalte og samfunnet, må etter utvalgets syn nå nyanseres. Samfunnsforhold, den rettslige tenkningen og befolkningens forventninger er i høy grad forandret.
Tiden er etter utvalgets oppfatning definitivt inne for å justere kursen innenfor straffeprosessen slik at fornærmedes legitime interesser i saken reflekteres bedre i lovgivningen. Dette forutsetter at rettssamfunnet i noen grad redefinerer fornærmedes interesser.
Erkjennes det at fornærmede har legitime interesser i straffesaken, må det også legges til rette for og godtas at fornærmede ivaretar disse interessene. I et moderne samfunn er den enkeltes rett til innsyn i saker som angår en, til å kunne imøtegå opplysninger fra annet hold og til å gi uttrykk for sitt syn, ansett som grunnleggende forutsetninger for en god og betryggende saksbehandling. Dette gjelder i mange av livets forhold, men særlig i forholdet mellom den enkelte og myndighetene. Forvaltningsloven, lov om pasientrettigheter, saksbehandlingsreglene i barnevernlovgivningen, psykisk helsevernloven og andre lover er konkrete uttrykk for en slik tankegang. Men først og fremst er slike rettigheter grunnleggende i prosesslovgivningen.
Utvalget har lagt stor vekt på synspunkter fra fornærmede selv, etterlatte og interesseorganisasjoner. Utvalget vil gjerne rette en takk til de mange som har bidratt til å øke utvalgets innsikt ved å dele sine personlige opplevelser knyttet til straffbare handlinger som har rammet dem og den påfølgende etterforsking og rettslige prosess. For noen av utvalgets informanter var dette meget krevende.
Det er dessverre ikke tvil om at en god del fornærmede opplever møtet med rettsvesenet som utilfredsstillende og til dels som en betydelig tilleggsbelastning. Sen saksbehandling, manglende informasjon og opplevelsen av å ikke bli inkludert i en prosess som direkte angår dem, beskrives som de største problemene.
Styrkes ikke fornærmedes rettigheter, kan rettsvesenet komme i utakt med folks rettsoppfatning. Det fører over tid til svekkelse av den tillit rettsvesenet er avhengig av.
Skal tilliten opprettholdes, må fornærmede ha slike grunnleggende rettigheter som rett til å bli informert om utviklingen i saken, innsyn i saksdokumentene, varsel om og rett til å være tilstede i domstolen når saken mot lovbryteren skal behandles og rett til å få gi uttrykk for sitt syn og å kunne imøtegå opplysninger (kontradiksjon) både under etterforsking og iretteføring.
Fornærmedes legitime interesse i at saken oppklares og at den skyldige straffes, må ikke forveksles med et ønske om hevn. Utvalgets gjennomgang viser at de fornærmede har interesser i straffesaken av helt andre grunner enn hevn. Hevn er heller ikke noe de fornærmede selv eller deres organisasjoner nevner som motiv for styrkede rettigheter. Anerkjennelse av at fornærmede har berettigede interesser i saken og den styrking av offerets rettigheter som bør følge av dette, angriper ikke det sunne prinsipp at det er statens, og ikke den enkeltes, oppgave å reagere mot lovbrudd og å sørge for gjenopprettelse av urett. Styrking av fornærmedes rettigheter har intet med hevn å gjøre.
Selv om fornærmede har klare og legitime interesser i saken, og etter utvalgets oppfatning må gis styrkede prosessuelle rettigheter for å ivareta disse, er det like fullt statens straffekrav saken først og fremst gjelder. Om det skal straffes, hva slags straff som idømmes og hvor streng den bør være, bør etter utvalgets syn fortsatt i hovedsak være statens anliggende.
Styrkede rettigheter for fornærmede til innsyn i saken, tilstedeværelse i domstolen og kontradiksjon, vil etter utvalgets syn fremme de fleste prinsipper for en god prosessordning. Det er særlig hensynene til at prosessordningen skal være hurtig og billig som kan tale mot å styrke fornærmedes rettigheter. Lang saksbehandlingstid er et betydelig problem i deler av dagens strafferettsapparat og er i seg selv en stor påkjenning for mange fornærmede og pårørende. Lang saksbehandlingstid kan også hindre god saksopplysning. Det er så viktig å hindre at saksbehandlingstiden øker som følge av utvalgets forslag, at det for utvalget er en absolutt forutsetning at de nødvendige ressurser stilles til rådighet.
En oppvurdering av fornærmedes interesser og rettigheter medfører ikke en tilsvarende nedprioritering av siktedes rettigheter og interesser. Det er ikke noen nødvendig motsetning mellom fornærmede og siktede i et rettighetsperspektiv. Styrking av fornærmedes rett til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon fratar ikke siktede prosessuelle rettigheter, og begrenser ikke siktedes rett til et effektivt forsvar. Siktede vil ha full rett til innsyn og kontradiksjon også overfor opplysninger og anførsler fra fornærmede. Utvalget understreker at det gjennomgående er en forfeilet problemstilling når det argumenteres for at man må finne den rette «balanse» mellom siktede og fornærmede. En slik tankegang forutsetter at siktedes posisjon svekkes hvis fornærmede gis økte rettigheter. Forholdet er imidlertid oftest at fornærmede kan gis rettigheter som siktede allerede har. Det reduserer selvsagt ikke siktedes stilling.
Heller ikke synspunktet om at økte rettigheter til fornærmede gir en urettferdig «to mot en» situasjon har etter utvalgets syn særlig vekt. Tanken om at «to mot en er galt» må antagelig ha sitt utspring i en nokså uklar sammenligning med sportsverden hvor det er viktig at det er like mange på hvert lag for at konkurransen skal bli rettferdig. I en offentlig straffesak er helt andre hensyn dominerende. I straffesaker er formålet å finne frem til det riktige resultat under ivaretakelse av alle rettssikkerhetsgarantier. Det er noe ganske annet enn en sportsbegivenhet hvor det interessante er å se hvem som vinner. I en straffesak er det ingen «vinnere».
2.1.2 Hvilke fornærmede bør gis økte rettigheter?
Utvalget foreslår først og fremst en styrking av de fornærmedes prosessuelle rettigheter i saker om alvorlige integritetskrenkelser, det vil særlig si alvorlige voldsforbrytelser og seksuallovbrudd. Begrunnelsen for å skille ut en gruppe av fornærmede med særlige rettigheter, er dels at utfallet av straffesaken har særlig stor betydning for disse ofrene, dels at straffesaken ofte er spesielt belastende siden det dreier seg om krenkelser som kan medføre store fysiske, psykiske og sosiale skadevirkninger.
Utvalget legger opp til at fornærmedes styrkede rettigheter i alvorlige straffesaker gjennomgående skal utøves gjennom advokat. Dette vil gjøre det lettere for ofrene å utøve sine rettigheter og vil være en praktisk fordel for politiet, påtalemyndigheten og domstolene.
2.1.3 Partsstatus?
Et viktig spørsmål i mandatet er om fornærmede generelt bør gis partsstatus i straffeprosessen. Utvalget har nærmet seg dette spørsmålet ved en konkret gjennomgang av fornærmedes behov på de enkelte trinn i saksbehandlingen og deretter vurdert hvilke tiltak som bør gjennomføres. Utvalget har kommet til at fornærmede ikke bør gis en formell partsstilling.
De rettigheter utvalget foreslår innført for fornærmede i alvorlige straffesaker, sammen med utvalgets forståelse av hva som er fornærmedes legitime interesser, styrker likevel fornærmedes rettslige posisjon betydelig. Det er da av mindre praktisk betydning at fornærmede etter utvalgets forslag ikke er «part» i formell forstand. Noen av de rettigheter utvalget foreslår ville heller ikke følge av en partsstatus. Det gjelder for noen av informasjonsrettighetene (blant annet rett til et møte med aktor) og rettigheter etter rettskraftig dom. På andre områder går ikke utvalget inn for å gi de samme rettigheter som en «part» ville hatt. Det viktigste her er antagelig at et samlet utvalg ikke går inn for at fornærmede skal ha rett til å anke over straffutmålingen og at flertallet, alle unntatt Austegard, heller ikke vil gi fornærmede rett til å anke over det strafferettslige skyldspørsmålet.
For å gjøre fornærmede og etterlatte mer synlige i lovverket og for å klargjøre deres rettigheter, foreslår utvalget at en del hovedbestemmelser samles i et nytt kapittel 8 a i straffeprosessloven. Reglene om siktede finnes allerede i et eget kapittel i loven.
2.1.4 Etterlatte
Også etterlatte har etter utvalgets oppfatning klare og legitime interesser i straffesaken som bør gjenspeiles og anerkjennes i straffeprosessens regelverk. De etterlatte har for eksempel en selvsagt og legitim interesse i at saken blir oppklart. For mange etterlatte vil det være av stor mental betydning å få klarhet i hendelsesforløpet. Usikkerhet og spekulasjoner om hva avdøde måtte gjennomgå, er for mange en tung tilleggsbelastning. Økt – og bedre – informasjon er et nøkkelpunkt også i forhold til etterlatte. Dette gjelder både i etterforskingsfasen, under sakens behandling i retten og mens domfelte soner. Etterlatte kan også ha et berettiget ønske om å gi forklaring for eksempel om hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for dem og å kunne imøtegå negative anførsler om avdøde.
2.2 Fornærmede i straffeprosessen – nye rettigheter
Utvalget foreslår en rekke endringer for å styrke fornærmedes prosessuelle rettigheter. Forslagene kan stikkordsmessig angis slik:
Før anmeldelse:
Utvalget mener fornærmede i saker som faller inn under bistandsadvokatordningen bør ha rett til kostnadsfri konsultasjon med advokat for å vurdere om forholdet bør anmeldes, uavhengig av om anmeldelse senere inngis. Etter gjeldende rett dekkes utgiftene til slik konsultasjon bare hvis forholdet anmeldes og fornærmede dermed får krav på bistandsadvokat. Hvis forholdet ikke blir anmeldt, foreslår utvalget at konsultasjonen skal dekkes etter rettshjelploven som fritt rettsråd uten behovsprøving eller egenandel.
På etterforskingsstadiet:
Utvalget foreslår en rekke nye informasjonsrettigheter på etterforskingsstadiet. Etter utvalgets utkast til «fanebestemmelse» om politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt, skal fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift med mindre dette er «utilrådelig». Videre foreslås at de samme fornærmede ved anmeldelse skal gis skriftlig informasjon i form av en folder, med opplysninger blant annet om politiets arbeid og straffesakers gang.
I tillegg til en generell regel om informasjonsplikt, foreslår utvalget at de fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser skal:
i alminnelighet informeres om at anmeldte er avhørt
informeres på forhånd dersom det planlegges pressekonferanse el.
underrettes om at siktede er varetektsfengslet og for hvor lang tid
varsles om rekonstruksjoner som kan berøre dem.
Politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt foreslås opphevet overfor fornærmede slik at det blir tydeliggjort at denne ikke er til hinder for å gi informasjon til de fornærmede eller deres representanter. Politiet og påtalemyndigheten skal kunne forby at informasjonen gis videre.
Det foreslås at det oppnevnes en kontaktperson i politiet for fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser.
Fornærmede bør gis rett til å peke ut en stedfortreder som kan motta informasjon på hans eller hennes vegne.
Utvalget anbefaler at påtalemyndigheten og politiet etter mønster av ordningen i England utarbeider nye og mer informative standardbrev til fornærmede til bruk blant annet ved underretning om påtaleavgjørelser.
Det foreslås klargjort at også fornærmede og bistandsadvokaten kan bringe avslag på dokumentinnsyn inn for retten.
Ved avhør av fornærmede foreslås at politiet rutinemessig skal spørre om den avhørte har opplysninger om vitner og andre bevis som kan bidra til å oppklare saken. Fornærmede skal etter forslaget også oppfordres til å ta kontakt med politiet dersom de har ytterligere opplysninger eller ønsker gjennomført særskilte etterforskingsskritt.
Den informasjonen som skal gis til fornærmede ved avhør, om adgangen til å få fremmet krav i forbindelse med straffesaken foreslås utdypet. Fornærmede bør gjøres kjent med den nærmere fremgangsmåten for fremme av kravet. Informasjonen som gis bør sikre at et eventuelt krav blir godt forberedt og dokumentert. Fornærmede bør også gjøres oppmerksom på at det er et vilkår for å kreve voldsoffererstatning at erstatningskravet er forsøkt tatt med i straffesaken.
Det foreslås at politiet, på bistandsadvokatens oppfordring, skal gjennomføre et særskilt avhør av fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser for å belyse virkningene av lovbruddet.
Etter krav fra fornærmede foreslås at retten skal kunne oppnevne sakkyndige for å utrede fornærmedes helseskader dersom dette er nødvendig for å avgjøre krav etter § 3, typisk et erstatningskrav.
Fornærmede bør i utgangspunktet gis rett til å være til stede under alle rettsmøter, også om de går for lukkede dører. Fornærmede med bistandsadvokat bør også varsles om rettsmøter gjennom advokaten.
Aldersgrensen for dommeravhør av barn foreslås hevet fra 14 til 16 år. Flertallet , alle unntatt lederen og Vignes, foreslår at fristen for å avholde dommeravhøret reduseres til en uke. Mindretallet går inn for å opprettholde gjeldende frist på to uker.
Etter gjeldende rett har siktedes nære slektninger mv. rett til å bli fritatt fra å gi vitneforklaring. Etter gjeldende rett må også barn spørres om de ønsker å forklare seg for eksempel i en sak om vold mellom foreldrene. For å unngå dette foreslås fritaksretten opphevet for barn under 12 år. Er vitnet mellom 12 og 16 år, foreslås at dommeren avgjør om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å gi forklaring.
Fornærmede og andre som får sitt hjem avsperret i forbindelse med etterforskingen, har etter gjeldende rett anledning til å til å bringe spørsmålet om opprettholdelse av tiltaket inn for retten. Utvalget foreslår at den som rammes skal underrettes om denne muligheten.
Påtalespørsmålet
Alle fornærmede som har inngitt anmeldelse bør etter utvalgets mening underrettes om påtalemyndighetens avgjørelse, også om saken avgjøres ved forelegg.
Utvalget foreslår at det i saker om alvorlige integritetskrenkelser innføres en frist på 6 uker fra det var en mistenkt i saken for å ta ut tiltale hvis den fornærmede var under 18 år da lovbruddet skjedde. (Dette er samme frist som allerede gjelder hvor siktede var under 18 år på handlingstiden.)
Av pedagogiske grunner foreslås det uttrykkelig lovfestet i straffeprosessloven § 59 a at fornærmede har klagerett over påtalemyndighetens avgjørelser.
Forberedelse og berammelse av hovedforhandlingen
Etter utvalgets forslag gis fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser rett til å foreslå supplerende bevisførsel om straffekravet. Avslår påtalemyndigheten å føre beviset, bør spørsmålet kunne bringes inn for retten.
Begrensningene i fornærmedes rett til innsyn i dokumentene av hensyn til sakens behandling ved retten foreslås opphevet.
Fornærmede som har blitt utsatt for en alvorlig integritetskrenkelse foreslås gitt rett til en samtale med aktor før hovedforhandlingen.
Flertallet , alle unntatt Stabell, foreslår innført frister for berammelse av hovedforhandling i saker om alvorlige integritetskrenkelser mot personer som var under 18 år på handlingstiden. (Fristene er de samme som hvor siktede var under 18 år da lovbruddet ble begått.)
Under hovedforhandlingen:
Rekkefølgen av forklaringene foreslås endret slik at fornærmede forklarer seg før tiltalte. Dette er etter utvalgets oppfatning en pedagogisk fordel og gir fornærmede rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen. (Straffeprosessloven § 129 bestemmer at vitner regel ikke bør høre på forhandling i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen. Når fornærmede avhøres først, oppstår ingen motstrid mellom rett til tilstedeværelse og prinsippet i straffeprosessloven § 129).
Flertallet , alle unntatt Stabell, foreslår at bistandsadvokaten gis rett til å stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, også om det ikke fremmes krav om erstatning.
Flertallet , alle unntatt Stabell, går inn for at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser gis samme adgang som tiltalte til å uttale seg etter forklaringer og skriftlige bevis. Flertallet mener videre at fornærmede, på samme måte som tiltalte, bør kunne komme med en sluttbemerkning.
Fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør etter utvalgets oppfatning gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av lovbruddet («victim impact statement»).
Vitnegodtgjørelsesloven foreslås endret slik at fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser gis rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen.
Utvalget foreslår utvidet adgangen etter vitnegodtgjørelsesloven til å få dekket omkostninger til ledsager for fornærmede ved hovedforhandlingen
Muligheten for å gi forklaring ved videooverføring bør etter utvalgets oppfatning utvides, men utvalget fremsetter ikke konkrete forslag om dette. Det skyldes at en slik ordning bør omfatte flere enn fornærmede, og at det er nødvendig med tekniske og praktiske vurderinger utenfor utvalgets mandat og kompetanse.
Etter utvalgets syn er tiden moden for en ny vurdering av hvordan skyldspørsmålet best kan overprøves i ankeinstansen. Dette reiser imidlertid spørsmål som rekker langt videre enn hensynet til å spare fornærmede for gjentatte forklaringer. Utvalget fremsetter derfor ikke konkrete forslag til endringer.
Rettigheter ved tilståelsesdom
I saker om alvorlige integritetskrenkelser foreslår utvalget at fornærmede skal:
underrettes om begjæringen om pådømmelse som tilståelsessak
gis anledning til å klage over siktelsens innhold når saken fremmes som tilståelsessak
gis rett til å fremme erstatningskrav med fulle partsrettigheter. (Siktede foreslås i tilfelle gitt krav på forsvarer.)
Dagens regel om at retten må finne kravet utvilsomt for å kunne pådømme det, foreslås opphevet i saker om alvorlige integritetskrenkelser. (Det vil være både bistandsadvokat og forsvarer i saken.)
Utvalget foreslår at det skal presiseres i loven og påtaleinstruksen at fornærmedes interesser skal tas i betraktning ved avgjørelsen av om saken bør avgjøres ved tilståelsesdom.
Opplysning om dom
Utvalget foreslår at retten skal sørge for meddelelse av avsagt dom til fornærmede med bistandsadvokat og til alle fornærmede som har fått avgjort krav etter straffeprosessloven § 3, typisk erstatningskrav.
Rettigheter ved anke og ankebehandling
Et mindretall i utvalget, Austegard, foreslår at fornærmede gis rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet i saker om alvorlige integritetskrenkelser.
Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å underrette fornærmede ved bistandsadvokaten og fornærmede med borgerlige krav om anke og ankens innhold.
Påtalemyndigheten skal etter utvalgets forslag underrette fornærmede i alvorlige integritetskrenkelser om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett.
Tiltak etter rettskraftig dom
Fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser bør etter utvalgets oppfatning underrettes om soningsutsettelser.
Utvalget foreslår regler som sikrer at fornærmede, dersom det er av betydning for vedkommende, skal varsles ved alle avgjørelser som innebærer at domfelte kan påtreffes utenfor fengselet uten følge. I særlige tilfelle mener utvalget at fornærmede også bør varsles om fremstilling av domfelte med følge.
Gjenopptakelse
Utvalget foreslår at fornærmede skal varsles om at saken er begjært gjenopptatt dersom gjenopptakelseskommisjonen ikke forkaster begjæringen etter straffeprosessloven § 397 tredje ledd.
Fornærmede bør gis rett til å uttale seg skriftlig i gjenopptakelsessaken. Retter gjenopptakelsesbegjæringen seg mot fornærmedes troverdighet, bør fornærmede gis rett også til å forklare seg muntlig for kommisjonen.
Utvalget støtter Justisdepartementets forslag om at kommisjonen gis adgang til å oppnevne bistandsadvokat for fornærmede.
Besluttes gjenopptakelse, bør fornærmede etter utvalgets oppfatning straks underrettes.
2.3 Nye rettigheter for etterlatte
Utvalget foreslår at pårørende gis styrkede rettigheter, men begrenset til tilfeller der fornærmede er død. Selv om også andre pårørende kan være hardt rammet, mener utvalget at deres tilknytning til straffesaken gjennomgående er for fjern til at de bør gis selvstendige prosessuelle rettigheter. En annen sak er at foreldre til barn som har vært utsatt for straffbare handlinger kan ha prosessuelle rettigheter som verger.
Utvalget har kommet til at gruppen av etterlatte som gis rettigheter bør utvides i forhold til dem som ble gitt rettigheter ved lov 2. juli 2004 nr. 61. Ved denne lovendringen ble det i hovedsak gitt rettigheter til den som hadde foreldreansvaret eller var verge til en person under 18 år som har omkommet som følge av en straffbar handling. Etter utvalgets oppfatning har også andre etterlatte gjennomgående en nær tilknytning til avdøde, og sterke interesser i saken. Utvalget foreslår derfor at rettigheter gis til fornærmedes ektefelle/samboer/registrert partner, myndige barn og foreldre, og at det inntas en definisjon av etterlatte i straffeprosessloven som gir rettigheter til denne gruppen.
Er det flere etterlatte, for eksempel både en ektefelle og myndige barn, er det i noen tilfeller naturlig at de alle gis selvstendige rettigheter. I andre tilfeller kan det være rimelig at rettighetene tilkommer bare én enkelt eller noen av dem. I de sistnevnte tilfellene fremgår dette av utvalgets forslag ved at rettighetene er gitt til «etterlatte i prioritert rekkefølge». Enkelte rettigheter bør etter utvalgets oppfatning bare tilkomme etterlatte som er særlig hardt rammet og har fått oppnevnt bistandsadvokat. Disse etterlatte betegnes i lovforslaget som «etterlatte med særlige rettigheter». Det vises til spesialmerknadene for nærmere forklaring av hvem som omfattes av de ulike gruppene av etterlatte og hvilke grupper som er gitt hvilke rettigheter.
Mange av utvalgets forslag er parallelle for fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser og etterlatte. For oversiktens skyld oppsummeres likevel utvalgets forslag til styrkede rettigheter for etterlatte:
På etterforskingsstadiet:
Utvalget foreslår en rekke nye informasjonsrettigheter på etterforskingsstadiet. Etter utvalgets utkast til «fanebestemmelse» om politiets og påtalemyndighetens informasjonsplikt, skal etterlatte i prioritert rekkefølge holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift med mindre dette er «utilrådelig».
I tillegg til en generell regel om informasjonsplikt, foreslår utvalget at etterlatte i prioritert rekkefølge skal:
informeres på forhånd dersom det holdes pressekonferanse el.
underrettes om at siktede er varetektsfengslet og for hvor lang tid
varsles om rekonstruksjoner som kan berøre dem.
Politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt foreslås opphevet overfor etterlatte slik at det blir klargjort at den ikke er til hinder for å gi informasjon til etterlatte eller deres representanter. Politiet og påtalemyndigheten skal kunne forby at informasjonen gis videre.
Etterlatte i prioritert rekkefølge bør få oppnevnt en kontaktperson i politiet.
Etterlatte i prioritert rekkefølge bør gis rett til å peke ut en stedfortreder som kan motta informasjon på deres vegne.
Etter utvalgets forslag skal også etterlatte ved avhør få informasjon om adgangen til å få fremmet krav i forbindelse med straffesaken. De bør videre gjøres kjent med den nærmere fremgangsmåten for fremme av kravet. Informasjonen som gis bør sikre at et eventuelt krav blir godt forberedt og dokumentert. Etterlatte bør også gjøres oppmerksom på at det er et vilkår for å kreve voldsoffererstatning at erstatningskravet er forsøkt tatt med i straffesaken.
Ved avhør av etterlatte foreslås at politiet rutinemessig skal spørre om den avhørte har opplysninger om vitner og andre bevis som kan bidra til å oppklare saken. Etterlatte skal etter forslaget også oppfordres til å ta kontakt med politiet dersom de har ytterligere opplysninger eller ønsker gjennomført særskilte etterforskingsskritt.
Utvalget foreslår at etterlatte i prioritert rekkefølge gis rett til dokumentinnsyn. Nektelse av innsyn bør kunne bringes inn for retten.
Det foreslås at politiet, på bistandsadvokatens oppfordring, skal gjennomføre et særskilt avhør av etterlatte for å belyse virkningene av lovbruddet.
Alle etterlatte bør i utgangspunktet gis rett til å være til stede under alle rettsmøter, også om de går for lukkede dører. Etterlatte med bistandsadvokat bør også varsles om rettsmøtet gjennom advokaten.
Etterlatte som får sitt hjem avsperret i forbindelse med etterforskingen, har etter gjeldende rett anledning til å bringe spørsmålet om opprettholdelse av tiltaket inn for retten. Utvalget foreslår at de skal underrettes om denne muligheten.
Påtalespørsmålet
Alle fornærmede som har inngitt anmeldelse bør etter utvalgets mening underrettes om påtalemyndighetens avgjørelse, også om saken avgjøres ved forelegg.
Utvalget foreslår at straffeprosessloven § 59 a endres slik at det utrykkelig fremgår at etterlatte i prioritert rekkefølge har rett til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser.
Forberedelse og berammelse av hovedforhandlingen
Etter utvalgets oppfatning bør også etterlatte i prioritert rekkefølge bli orientert om at de kan kreve å gjøre seg kjent tiltalebeslutningen og sakens dokumenter på samme måte som fornærmede.
Etterlatte i prioritert rekkefølge bør etter utvalgets oppfatning varsles om hovedforhandlingen, selv om de ikke skal vitne eller krever erstatning.
Etterlatte i prioritert rekkefølge foreslås gitt rett til en samtale med aktor før hovedforhandlingen.
Under hovedforhandlingen:
Alle etterlatte gis etter utvalgets forslag rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen. Dersom hensynet til sakens opplysning tilsier at etterlatte ikke bør overvære forhandlingene før de selv har forklart seg, bør retten kunne bestemme at de skal forklare seg først.
Et mindretall , Austegard, foreslår at bistandsadvokaten gis rett til å stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige, også om det ikke fremmes krav om erstatning. Hun går også inn for at etterlatte med bistandsadvokat gis samme adgang som tiltalte til å be om å få uttale seg etter forklaringer og skriftlige bevis og til å komme med en sluttbemerkning. Flertallet mener at etterlatte, i motsetning til fornærmede, ikke har så nær tilknytning til saken at de bør gis slike prosessuelle rettigheter.
Etterlatte med bistandsadvokat bør etter utvalgets oppfatning gis anledning til å gi en sammenhengende forklaring om virkningene av lovbruddet («victim impact statement»).
Vitnegodtgjørelsesloven foreslås endret slik at etterlatte kan gis godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen, også om de ikke vitner. Det er dissens i utvalget mht. hvor mange av de etterlatte som bør gis godtgjørelse.
Opplysning om dom
Utvalget foreslår at retten skal sørge for meddelelse av avsagt dom til etterlatte med bistandsadvokat og til etterlatte som har fått avgjort krav etter straffeprosessloven § 3, typisk erstatningskrav.
Rettigheter ved anke og ankebehandling
Et mindretall i utvalget, Austegard, foreslår at etterlatte gis rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å underrette etterlatte ved bistandsadvokaten om anke og ankens innhold.
Påtalemyndigheten skal etter utvalgets forslag varsle etterlatte i prioritert rekkefølge om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett.
Tiltak etter rettskraftig dom
Etterlatte i prioritert rekkefølge bør etter utvalgets oppfatning underrettes om soningsutsettelser.
Utvalget foreslår regler som sikrer at dersom det er av betydning, skal etterlatte i prioritert rekkefølge varsles ved alle avgjørelser som innebærer at domfelte kan påtreffes utenfor fengselet uten følge. I særlige tilfelle mener utvalget at etterlatte i prioritert rekkefølge også bør varsles om fremstilling av domfelte med følge.
Gjenopptakelse
Utvalget foreslår at etterlatte i prioritert rekkefølge skal varsles om at saken er begjært gjenopptatt dersom gjenopptakelseskommisjonen ikke forkaster begjæringen etter straffeprosessloven § 397 tredje ledd.
Etterlatte i prioritert rekkefølge bør gis rett til å uttale seg skriftlig i gjenopptakelsessaken. Alle etterlatte bør kunne be om å få forklare seg for kommisjonen.
2.4 Styrking av bistandsadvokatordningen
De nye rettigheter som foreslås for fornærmede og etterlatte, og utvalgets utvidede forståelse av hvilke interesser fornærmede har i straffesaken, vil øke bistandsadvokatenes oppgaver vesentlig. Det er også grunn til å tro at det vil bli mer attraktivt å påta seg oppdrag som bistandsadvokat om utvalgets forslag gjennomføres.
Det har gjort seg gjeldende atskillig usikkerhet med hensyn til hva oppdraget som bistandsadvokat innebærer. Utvalget gjennomgår bistandsadvokatens oppgaver på de ulike trinn i saksbehandlingen og klargjør advokatens rolle.
Utvalget foreslår at bistandsadvokatordningen utvides til å omfatte en del nye lovbruddskategorier:
seksuell handling med barn under 16 år, jf. straffeloven § 200 annet ledd (i dag gis bare rett til bistandsadvokat hvis handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. tredje ledd)
vold i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219
saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219
menneskehandel, jf. straffeloven § 224
kjønnslemlestelse, jf. lov 15. desember 1995 nr. 74.
I tillegg foreslås å fjerne kravet om at det også må anses å være behov for advokat i saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred.
For etterlatte foreslås innført en skjønnsmessig bestemmelse som gir retten mulighet for å oppnevne bistandsadvokat for etterlatte når særlige forhold tilsier at det er behov for advokat. Det er meningen at terskelen for oppnevning av bistandsadvokat for etterlatte skal være lavere enn etter gjeldende rett.
Et mindretall , Austegard, foreslår at det oppnevnes bistandsadvokat for barnet i saker der et barn er omkommet som følge av en straffbar handling og en eller flere av de nærmeste er siktet i saken.
Utvalget har kommet til at det ikke er formålstjenlig å oppnevne norsk bistandsadvokat etter straffeprosessloven for å bistå fornærmede eller etterlatte i straffesaker som behandles av myndighetene i andre land. Etter utvalgets oppfatning vil det i noen tilfeller være behov for bistand fra norsk advokat. Dette bør, som i dag, dekkes etter reglene om fri rettshjelp, og utvalget foreslår ikke endringer i vilkårene for dette.
Mange bistandsadvokater utfører sitt oppdrag på en god og samvittighetsfull måte. Det er like fullt behov for tiltak for å bedre den generelle kvaliteten på bistanden. I tillegg til at utvalgets forslag forhåpentligvis vil gjøre oppdragene som bistandsadvokat mer interessante og dermed trekke til seg dyktige advokater, går utvalget inn for at det innføres en ordning med faste bistandsadvokater ved de enkelte domstoler, lik den man i dag har for forsvarere.
2.5 Endringer i reglene om borgerlige rettskrav
Utvalget har inntrykk av at det varierer hvor viktig ofre for kriminalitet synes det er å få erstatning. Det ser ut til å være en nokså gjennomgående oppfatning at andre forhold er av større betydning, blant annet at saken oppklares og at den skyldige stilles til ansvar. Mange fornærmede gir også uttrykk for at det viktigste ved å få tilkjent erstatning eller oppreisning ikke er pengene, men stadfestelsen av at de har vært utsatt for urett. På den annen side har flere av utvalgets kilder fremhevet at en del fornærmede lider betydelige økonomiske tap som følge av den straffbare handlingen, som det er viktig å få dekket.
Fornærmedes erstatningskrav blir etter utvalgets oppfatning ikke alltid tilfredsstillende behandlet i straffesaken. Dette skyldes dels regelverket, dels at kravet ikke er godt nok forberedt av påtalemyndigheten eller av bistandsadvokaten.
Regelverket om pådømmelse av erstatningskrav mv. i samband med straffesaken er komplisert og fragmentert. Ideelt sett burde hele regelverket vært gjennomgått. Dette ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat.
Etter utvalgets syn er det behov for regler som bedre enn i dag sikrer at fornærmedes erstatningskrav blir fremmet og pådømt under straffesaken. Det bør også etableres bedre rutiner for behandlingen av kravene slik at både fornærmede og tiltalte får ivaretatt sine interesser på en betryggende måte. Utvalget foreslår en rekke regelendringer for å bedre behandlingen av de borgerlige rettskravene, men beholder stort sett strukturen i det gjeldende regelverket.
Utvalget foreslår at det i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, skal være bistandsadvokatens oppgave fullt ut å forberede og prosedere erstatningskravet. I slike saker kan fornærmede etter utvalgets forslag ikke lenger be om at påtalemyndigheten fremmer kravet. Dermed vil fornærmede som har bistandsadvokat alltid ha fulle partsrettigheter i forhold til erstatningskravet, jf. straffeprosessloven § 428 annet ledd. En slik ordning vil skape ansvarsklarhet, skjerpe bistandsadvokatene og bidra til en bedre opplysning av erstatningskravene. Ordningen vil også spare politiet og påtalemyndigheten for arbeid.
Utvalget foreslår en del justeringer i reglene om påtalemyndighetens og rettens plikt til å fremme og pådømme fornærmedes erstatningskrav med sikte på å snevre inn adgangen til å nekte kravene fremmet.
Utvalget foreslår regler for å sikre en bedre forberedelse av borgerlige rettskrav for ankeinstansen.