11 Tiltak for å styrke bistandsadvokatordningen

11.1 Innledning

11.1.1 Kritikk av gjeldende regler

Utvalget har mottatt flere innvendinger mot gjeldende regler om bistandsadvokatens stilling. Dels er kritikken utslag av et ønske om å styrke fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Det oppleves for eksempel som støtende at bistandsadvokaten har en langt svakere stilling under hovedforhandlingen enn forsvareren. Dels gjelder kritikken at reglene er uklare og praktiseres forskjellig. Dette gjelder særlig bistandsadvokatens stilling under hovedforhandlingen, men også bistandsadvokatens oppgaver med behandling av borgerlige rettskrav, særlig i ankeinstansene. Det er også behov for klargjøring av bistandsadvokatens oppgaver i saker om besøksforbud.

Det er også pekt på at politi, påtalemyndighet og domstoler glemmer å gi lov- og instruksbestemte varsler og underretninger til bistandsadvokaten, og det etterlyses tiltak som kan bedre dette. Det er også behov for regler om underretning til bistandsadvokaten om anke i straffesaken.

Utvalget har dessverre fått mange innspill om varierende kvalitet på bistanden fra advokater. Det etterlyses ordninger som kan gi veiledning om valg av advokat.

11.1.2 Utvalgets generelle vurderinger

Som det er redegjort for i kapittel 8 og 9, er utvalget kommet til at fornærmedes rolle i straffeprosessen må redefineres. Særlig i de alvorligste sakene foreslår utvalget flere nye rettigheter for fornærmede. Utvalget foreslår også regler som i sterkere grad ivaretar etterlattes interesser i straffesaken. Det nye synet på fornærmedes og etterlattes plass i straffeprosessen får betydning også for bistandsadvokatens rolle, spesielt under sakens behandling for domstolene. En del av de nye rettighetene forutsettes utøvd nettopp gjennom, eller under veiledning av, bistandsadvokaten.

Som det fremgår av punkt 8.3, mener utvalget at det fortsatt bør være påtalemyndighetens oppgave alene å avgjøre om straffesak skal reises, hva tiltalen skal gå ut på, å fremme straffekravet under hovedforhandlingen og å prosedere spørsmål om strafferettslig skyld og straffutmåling, samt å avgjøre om straffedommen skal ankes. At dette er påtalemyndighetenes eneansvar medfører visse begrensninger i hvilke oppgaver og rettigheter bistandsadvokaten bør ha.

Synspunktet innbærer likevel ikke at bistandsadvokaten ikke skal ha oppgaver som har betydning for behandlingen av straffesaken. Også etter gjeldende regler har advokaten flere slike oppgaver, for eksempel rett til å stille spørsmål til fornærmede, til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som gjelder fornærmede og til å påklage påtalemyndighetens avgjørelser. Utvalgets forslag gir fornærmede og bistandsadvokaten en sterkere rett til å bidra til opplysningen av straffesaken, men rokker ikke ved påtalemyndighetens eneansvar for straffekravet.

Utvalget gjennomgår i punkt 11.2 hvilke oppgaver og rettigheter bistandsadvokaten bør ha. Det er også behov for å klargjøre enkelte av dagens regler.

Utvalget forslår i punkt 11.3 å utvide bistandsadvokatordningen til noen flere sakstyper. I punkt 11.5 foreslår utvalget tiltak for å få til en kvalitets­heving. Utvalget antar dessuten at en styrking og klargjøring av bistandsadvokatens oppgaver vil bidra til ansvarliggjøring og kvalitetsheving.

Bistandsadvokatens oppgaver ved fremme av borgerlige krav behandles i kapittel 12.

11.2 Bistandsadvokatordningens innhold

11.2.1 Systematikken i reglene

Bistandsadvokatens oppdrag er etter straffe­prosessloven § 107 c første ledd første punktum å «ivareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken». I de etterfølgende leddene er bistandsadvokaten gitt konkrete prosessuelle rettigheter. I tillegg kan bistandsadvokaten utøve de prosessuelle rettig­hetene som straffeprosessloven og påtaleinstruksen gir til fornærmede selv dersom de ikke er av rent personlig karakter.

Som nevnt i punkt 11.1.1 er utvalget kjent med at reglene om bistandsadvokatens oppgaver og rettigheter oppfattes som uklare og praktiseres ulikt. Dette gjelder særlig bistandsadvokatens stilling under hovedforhandling. Det er blant annet usikkerhet om hvorvidt reglene i straffeprosessloven § 107 c annet til fjerde ledd uttømmende regulerer advokatens oppgaver og rettigheter. For eksempel er det omstridt om bistandsadvokaten har rett til å stille spørsmål til andre vitner enn fornærmede eller til tiltalte. I forarbeidene synes det lagt til grunn at lovens regulering i utgangspunktet er uttømmende. 1 Det uttales også at advokaten «normalt» ikke skal ha rett til å stille spørsmål til vitner eller tiltalte. I juridisk teori er det uenighet om hvorvidt lovens oppregning er uttømmende. 2 I praksis varierer det hvorvidt bistandsadvokaten gis adgang til å stille spørsmål til andre vitner enn fornærmede. Ellers er lovens regler om bistandsadvokatens oppgaver under hovedforhandlingen i praksis ansett uttømmende.

På etterforskingsstadiet synes det derimot ikke å være uenighet om at advokaten kan utlede en rekke oppgaver og rettigheter av den generelle angivelsen av oppdraget om å ivareta fornærmedes interesser.

Etter utvalgets mening er lovens systematikk uoversiktlig. En annerledes systematikk er valgt for forsvarerne, der det i kapittel 9 er gitt regler om når siktede skal ha forsvarer, mens forsvarerens rettigheter i hovedsak er regulert i lovens øvrige kapitler.

Utvalget foreslår en noe annen systematikk enn i dagens lov. Regler om oppnevning og godtgjørelse av bistandsadvokaten og generelle regler om bistandsadvokatens oppgaver foreslås beholdt i kapittel 9 a, mens reglene om advokatens oppgaver under saksbehandlingens enkelte ledd, som for forsvareren, bør fremgå av lovens øvrige kapitler. Kapittel 9 a bør inneholde en generell henvisning til disse reglene, samt opplyse at fornærmedes rettigheter etter loven kan utøves av bistandsadvokaten på fornærmedes vegne, med mindre rettig­heten gjelder fornærmede personlig.

Bistandsadvokatens oppgaver når det gjelder erstatningskravet er i gjeldende lov bare uttrykkelig berørt i § 107 c fjerde ledd, der det er bestemt at bistandsadvokaten skal gis adgang til å uttale seg om borgerlige rettskrav som tilkommer fornærmede også når kravet fremmes av påtalemyndig­heten. Selv om det ikke er utrykkelig sagt i loven, er det klart at bistandsadvokatens oppgave også er å hjelpe fornærmede med å forberede og fremsette erstatningskravet overfor politiet når kravet begjæres fremmet av påtalemyndigheten. Videre er det som nevnt bistandsadvokatens oppgave å fremme erstatningskravet på fornærmedes vegne, med fulle partsrettigheter, når fornærmede velger å fremme erstatningskravet selv. Bistandsadvokaten utøver her fornærmedes rettigheter etter lovens kapittel 29 om borgerlige rettskrav på fornærmedes vegne. Utvalget foreslår nedenfor i kapittel 12 en utvidelse og klargjøring av bistandsadvokatens oppgaver i forbindelse med erstatningskravet. Det vises til drøftelsene der.

11.2.2 Bistand før anmeldelse

Bistandsadvokatordningen utløses når det foreligger en sak om overtredelse av de straffebestemmelsene som er oppregnet i straffeprosessloven § 107 a. For at det skal foreligge en sak må det være inngitt anmeldelse eller satt i verk etterfors­king på annet grunnlag. Advokatbistand som er gitt før anmeldelsen er dekket av ordningen, såfremt forholdet senere blir anmeldt.

Hvis forholdet ikke anmeldes, foreligger det ingen «sak» som nevnt i straffeprosessloven § 107 a (med mindre etterforsking er iverksatt på annet grunnlag). Fornærmede har dermed ikke krav på å få dekket slik forberedende advokatbistand under bistandsadvokatordningen. 3 Bistanden må vurderes etter rettshjelploven § 11 tredje ledd som sier at det «unntaksvis [kan] innvilges fritt rettsråd dersom … saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad». I tillegg må søkeren oppfylle de økonomiske vilkårene. 4 Frem til Justisdepartementet utga samlerundskrivet om fri retthjelp i 1996, 5 ble fri rettshjelp for advokatbistand som ikke førte til anmeldelse gitt uten behovsprøvning i forhold til søkerens inntekt og formue og uten egenadel. 6

Etter utvalgets syn kan de fornærmede ha et berettiget behov for å rådføre seg med advokat før de bestemmer seg for om de skal gå til anmeldelse. De kan for eksempel ha behov for å undersøke hva som er straffbart, få informasjon om rettigheter og plikter under saken og få en advokats vurdering av utsikten til domfellelse i saken. Dette gjelder blant annet i saker om voldtekt, der henleggelses- og frifinnelsesandelen er høy og belastningene for fornærmede ved å gjennomgå etterforsking og hovedforhandling er tunge. Også i saker der ungdom eller voksne vurderer å anmelde incest eller andre seksuelle overgrep som de ble utsatt for i barndommen, kan det være behov for å rådføre seg med advokat. I slike saker er det ofte spørsmål om saken er foreldet.

Utvalget er ikke kjent med bakgrunnen for at den tidligere ordningen med fri rettshjelp bortfalt i 1996. Som det fremgår ovenfor fylte ordningen et klart behov. En samtale med advokat kan bidra til at fornærmede får et bedre grunnlag for å vurdere om anmeldelse er ønskelig, og til å unngå anmeldelser som ikke har noe for seg. Utvalget foreslår at det gjeninnføres en særlig ordning etter rettshjelpsloven som gir fornærmede krav på fritt rettsråd uten behovsprøvning eller egenandel for å vurdere anmeldelse i saker som omfattes av bistandsadvokatordningen, se endringsforslag til rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6. Utvalget forutsetter at det fastsettes en hensiktsmessig godtgjørelse for slik bistand. Hvordan dette nærmere skal gjøres, er det ikke naturlig for utvalget å gå inn på.

11.2.3 Oppgaver ved anmeldelse og under etterforskingen

Som tidligere nevnt innfortolkes en rekke oppgaver for bistandsadvokaten under etterforskingen i den alminnelige angivelse av advokatens oppdrag i straffeprosessloven § 107 c første ledd første punktum: å ivareta fornærmedes interesser. I korthet er de viktigste oppgavene å gi alminnelig informasjon til fornærmede, skaffe innsyn i etterforskings­dokumentene, følge opp kvaliteten og tempoet i etterforskingen og om nødvendig gjøre gjeldende synspunkter på tiltalespørsmålet eller påklage påtaleavgjørelsen. I tillegg skal advokaten forberede eventuelle erstatningskrav. Det vises til den nærmere fremstilling i punkt 3.4.5.

Om fornærmedes og etterlattes interesser under etterforskingen, vises til punkt 7.5.1, 9.5 og 10.5. Viktigst er at saken blir oppklart og best mulig opplyst, og at etterforskingen gjennomføres så raskt som mulig. Fornærmede og etterlatte har også behov for generell informasjon om straffesakers gang og konkret informasjon om utviklingen i deres egen sak. Videre er det viktig at de fornærmede blir hørt og blir behandlet med respekt.

Utvalget har i punkt 9.5 foreslått en styrking av fornærmedes rettigheter under etterforskingen på en rekke punkter. Det blir bistandsadvokatens oppgave å informere fornærmede og etterlatte også om disse rettighetene og gi råd til sine klienter om bruk av rettighetene. Bistandsadvokaten kan også i samråd med sine klienter og på deres vegne utøve fornærmedes og etterlattes prosessuelle rettigheter som ikke er av rent personlig karakter. Det siste foreslås lovfestet i straffeprosessloven § 107 c siste ledd siste punktum.

I tillegg foreslår utvalget at det uttrykkelig lovfestes at bistandsadvokaten på fornærmedes eller etterlattes vegne kan utøve deres rett til dokumentinnsyn under etterforskingen etter straffeprosessloven § 242. I dag er bistandsadvokatens rett til dokumentinnsyn bare nevnt i straffeprosessloven § 264 a om forberedelsen til hovedforhandlingen.

Videre foreslår utvalget at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse i straffeprosessloven § 107 c annet ledd tredje punktum om at bistandsadvokaten kan anmode politi og påtalemyndighet om at det foretas ytterligere etterforskingsskritt i saken. Etter denne bestemmelsen kan bistandsadvokaten foreslå avhør av flere vitner, innhenting av dokumentbevis osv. Bestemmelsen er en lovfesting av gjeldende praksis, men tydeliggjør at det påligger bistandsadvokaten i samråd med sin klient å vurdere om slike skritt skal foreslås. Bestemmelsen er mest aktuell for de fornærmede som har vært vitne til den straffbare handlingen.

Endelig foreslår utvalget at det inntas uttrykkelige bestemmelser i straffeprosessloven § 107 c annet ledd annet punktum og i påtaleinstruksen § 8-4 i første ledd om at bistandsadvokaten skal varsles om og har rett til å være til stede ved andre etterforskingsskritt slik som åstedsbefaringer, rekonstruksjoner, konfrontasjonsparader og lignende når fornærmede skal delta i slike etterforskingsskritt. Det samme gjelder ved legemsundersøkelser av fornærmede. At bistandsadvokaten skulle ha rett til å være til stede ved slike etterforskingsskritt, var også forutsatt i forarbeidene. 7

11.2.4 Oppgaver ved avgjørelse av påtalespørsmålet

Utvalget mener som det fremgår i punkt 9.6 og 10.6 at det ikke er tilstrekkelig grunn til å innføre en formalisert rett for de fornærmede og etterlatte til å bli hørt før tiltalespørsmålet avgjøres. Men hvis saken reiser særlige rettslige spørsmål, for eksempel om lovanvendelse eller foreldelse, kan det være naturlig at bistandsadvokaten av eget tiltak på fornærmedes vegne gir uttrykk for synspunkter om dette.

Bistandsadvokaten skal etter gjeldende rett ha underretning om påtaleavgjørelsene.

Utvalget foreslår en viss utvidelse av adgangen til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser. Det vil høre under bistandsadvokaten å bistå i forbindelse med en eventuell klage.

De oppgavene som er nevnt i dette punkt følger av den alminnelige bestemmelse i straffeprosess­loven § 107 c første ledd første punktum om bistandsadvokatens oppgaver. Utvalget anser det ikke nødvendig å lov- eller instruksfeste disse oppgavene.

11.2.5 Oppgaver ved forberedelse av hovedforhandlingen

Etter straffeprosessloven § 264 a tredje ledd skal påtalemyndigheten sende kopi av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven og så vidt mulig av sakens dokumenter til bistandsadvokaten. I praksis forekommer det ikke sjelden at bistandsadvokaten har forslag om ytterligere bevisførsel og tar dette opp med aktor. Typisk gjelder dette vitneforklaringer fra terapeuter eller personer som kjenner fornærmede eller de etterlatte godt, og som kan forklare seg om virkningene av handlingen for fornærmede. Utvalgets inntrykk er at slike anmodninger ofte tas til følge. Som drøftet i punkt 9.7.2 og 10.7 kan det likevel som en sikkerhetsventil, av hensyn til sakens opplysning, være ønskelig å formalisere fornærmedes rett til å komme med innspill til bevisførselen. Utvalget foreslår en bestemmelse om dette i straffeprosessloven § 264 a annet ledd. Det er naturlig at denne retten utøves gjennom bistandsadvokaten.

Utvalgets flertall, alle unntatt Austegard, mener denne retten, som andre rettigheter i tilknytning til bevisførselen, bør forbeholdes fornærmede med særlige rettigheter. Austegard mener at også etterlatte bør ha rett til å komme med innspill til bevisførselen. Se nærmere punkt 10.7.

I tilfelle der vitner eller andre avhøres ved bevisopptak forut for hovedforhandlingen etter reglene i straffeprosessloven § 270, foreslår utvalget at bistandsadvokaten gis varsel om og rett til å være til stede ved bevisopptaket. Dette følger av forslaget til § 107 c annet ledd første punktum om at bistandsadvokaten skal varsles om og ha rett til å være til stede ved alle rettsmøter i saken. Av pedagogiske hensyn foreslås dette også gjentatt i straffeprosessloven §§ 243 og 244, som også gjelder ved bevisopptak til hovedforhandling gjennom henvisninger i § 271 annet ledd. Det foreslås dessuten endringer i § 271 første ledd slik at bistandsadvokaten også varsles om begjæringen om bevisopptak.

Utvalget foreslår som det fremgår av punkt 9.7.6 at bistandsadvokaten i saker om alvorlige integritetskrenkelser skal få rett til å stille supplerende spørsmål til vitner og andre under bevisopptak. Når bistandsadvokaten fremmer erstatningskrav på vegne av fornærmede eller etterlatte, har bistandsadvokaten rett til å stille spørsmål som gjelder erstatningskravet.

Straffeprosessloven § 272 om rettsmøter under saksforberedelsen inneholder ikke bestemmelser om hvem som skal varsles om rettsmøtet. Ettersom de beslutninger som eventuelt skal treffes i forbindelse med rettsmøtet ellers ville vært truffet under hovedforhandlingen, må de samme regler gjelde her som ved varsling om hovedforhandlingen. Det innbærer at også bistandsadvokaten skal varsles, jf. straffeprosessloven § 275. Utvalget finner derfor ikke grunn til å ta inn en egen bestemmelse om dette i § 272. Utvalgets viser for øvrig til den alminnelige regelen i utkastet § 107 c annet ledd om at bistandsadvokaten skal varsles til alle rettsmøter.

Som det fremgår av punkt 9.7.8 og 10.7 har utvalget foreslått at fornærmede i de sakene som gir rett til bistandsadvokat og etterlatte, kan be om et møte med aktor før hovedforhandlingen. Det vil være bistandsadvokatens oppgave å be om et slikt møte, og eventuelt å delta på møtet sammen med sin klient.

11.2.6 Forberedelse av borgerlige rettskrav

Utvalget foreslår i punkt 12.3 at borgerlige rettskrav i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat alltid skal fremmes etter straffeprosessloven § 428. Kravet kan i slike saker ikke fremmes gjennom påtalemyndigheten. Bistandsadvokaten skal altså fremsette, forberede og prosedere erstatnings­kravet på fornærmedes eller etterlattes vegne. Utvalget foreslår også andre endringer for å sikre en bedre forberedelse av kravet. Det vises til punkt 12.6.

11.2.7 Oppgaver under hovedforhandlingen

Dersom bistandsadvokaten fremmer erstatningskrav på vegne av fornærmede eller etterlatte, kan bistandsadvokaten utøve fornærmedes rettigheter som part etter straffeprosessloven § 428, det vil si holde innledningsforedrag, stille spørsmål til tiltalte, andre vitner og sakkyndige, føre egne bevis og prosedere erstatningskravet. Utvalget foreslår som det fremgår av punkt 12.3 at når fornærmede eller etterlatte har fått oppnevnt bistandsadvokat, er det bistandsadvokaten som skal fremme erstatningskravet etter reglene i straffeprosessloven § 428.

Selv om det ikke fremmes erstatningskrav, foreslår utvalgets flertall i punkt 9.8.6.3 at bistandsadvokaten på vegne av fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser likevel gis rett til å stille supplerende spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige etter at aktor og forsvarer har avsluttet sin eksaminasjon. Derimot foreslår flertallet i punkt 10.8.3 at bistandsadvokaten ikke skal gis rett til å stille spørsmål som nevnt eller føre bevis på vegne av de etterlatte.

Etter gjeldende regler har bistandsadvokaten som nevnt rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede. I forarbeidene er det som eksempler nevnt spørsmål om saken skal gå for lukkede dører og om tiltalte skal utvises under fornærmede forklaring. 8 Som andre eksempler kan nevnes spørsmål om fornærmedes forklaringsplikt, om fornærmede har gyldig forfall eller om opplesning av fornærmedes politiforklaringer. Bistandsadvokaten må også kunne uttale seg om generelle spørsmål som angår hele saken, for eksempel om rettens medlemmer er habile, om saken skal utsettes og lignende. Hvis bistands­advokaten fremmer erstatningskrav på vegne av fornærmede eller etterlatte, har bistandsadvokaten dessuten rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som kan ha betydning for avgjørelsen av erstatningskravet.

Utvalget har drøftet hvorvidt bistandsadvokaten, også om det ikke fremmes erstatningskrav, bør gis rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som ikke direkte angår fornærmedes prosessuelle stilling. Som eksempel kan nevnes spørsmål om andre vitners forklaringsplikt, om opplesning av andre vitners eller tiltaltes politiforklaring, om anonyme vitner, avskjæring av bevis osv. Slike spørsmål kan i noe videre forstand sies å angå fornærmedes interesse i at saken opplyses. Dette må veies mot hovedsynspunktet at det er aktor som på statens vegne fremmer straffekravet og som må ha den prosessuelle styring av saken på statens side.

Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard, er kommet til at fornærmedes interesse i å uttale seg om slike spørsmål seg må vike, og at bistandsadvokaten derfor fortsatt bare skal ha rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede og etterlatte. En regel som gir bistandsadvokaten rett til å uttale seg om alle prosessuelle spørsmål, vil ikke være forenlig med hovedsynspunktet om at det er aktor som på statens vegne fremmer straffekravet og som må ha den prosessuelle styring av saken på statens side. En slik generell bestemmelse vil også være prosessøkonomisk uheldig. For å skape større klarhet i hva bistandsadvokaten kan uttale seg om, kunne man tenkt seg en regel som gir anvisning på en konkret vurdering av hva som med rette kan anses å «angå fornærmede». Dette er imidlertid vanskelig å angi presist og utvalget går ikke videre med dette.

Utvalgets mindretall , Austegard, foreslår at bistandsadvokaten gis anledning til å uttale seg om alle prosessuelle spørsmål som oppstår under hovedforhandlingen. Avgjørelsen av prosessuelle spørsmål har som oftest direkte eller indirekte betydning for sakens opplysning. Fornærmede og etterlatte har derfor en legitim interesse i å få uttale seg. Austegard kan heller ikke se at en slik uttalerett vil krenke noen berettigede interesser.

Austegard foreslår dessuten at bistandsadvokaten gis utskytingsrett ved etableringen av lagretten på linje med aktor og forsvarer. 9 Austegard viser til at forsvarerne i saker som gjelder overgrep mot barn ikke sjelden bruker utskytingsretten til å utelukke personer som har gode kunnskaper om barn, for eksempel lærere eller ansatte i barne­vernet. Hvis bistandsadvokaten også gis utskytingsrett, vil skadevirkningene ved forsvarers utskytningsrett i noen grad bli redusert, ved at det maksimalt antall personer som forsvarer kan skyte ut vil bli gå ned fra tre til to lagrettemedlemmer. 10 Utvalgets flertall mener i tråd med det som er sagt ovenfor om at aktor bør ha den prosessuelle styringen av straffesaken på statens vegne, at bistandsadvokaten ikke bør gis en slik rett.

Etter straffeprosessloven § 107 c annet ledd tredje punktum kan retten bestemme at bistandsadvokaten skal fratre når bevisførselen er avsluttet. Hvis bistandsadvokaten skal prosedere erstatningskravet eller uttale seg om dette, kan denne adgangen ikke brukes. Spørsmålet er om bestemmelsen bør oppheves. Etter utvalgets erfaring vises det nå ganske stor tilbakeholdenhet med å bruke adgangen til å bestemme at advokaten skal fratre. 11

Spørsmålet ble drøftet også i Innst. O. nr. 39 (1993-1994) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrking av kriminalitetsofres stilling). 12 Justiskomiteen uttalte at det kan være svært nyttig for offeret å ha bistandsadvokaten til stede under hele hovedforhandlingen. Komiteen viste blant annet til at det kan være nødvendig at bistandsadvokaten har fått med seg hele førsteinstansbehandlingen av saken dersom den ankes. En av bistandsadvokatens oppgaver er å forklare offeret hva som skjer i saken, og dette kan kreve tilstedeværelse. Komiteen konkluderte med at bistandsadvokaten som hovedregel bør være til stede under hele hovedforhandlingen.

Utvalget er enig i disse synspunktene, og bemerker i tillegg at det kan være vanskelig for bistandsadvokaten å argumentere i åpen rett for å få følge forhandlingene til ende, hvis begrunnelsen er at bistandsadvokaten ønsker å høre prosedyrene for å kunne forklare en eventuell frifinnelse for sin klient. Særlig gjelder dette i lagrettesaker, der avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke begrunnes. Utvalget tilføyer at det for fornærmede kan virke krenkende at bistandsadvokaten, i motsetning til forsvareren, pålegges å fratre før forhandlingene avsluttes. Utvalget foreslår etter dette at bestemmelsen oppheves.

11.2.8 Særlig om saker som avgjøres ved tilståelsesdom

Utvalget foreslår i punkt 9.9.2.5 at fornærmede med særlige rettigheter skal underrettes om påtale­myndighetens begjæring om pådømmelse av en sak som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248. Fornærmede med særlige rettigheter foreslås også gitt rett til å klage over siktelsens innhold. Videre foreslås det at fornærmede skal kunne fremme erstatningskravet selv etter straffeprosessloven § 428 også når straffesaken avgjøres ved tilståelsesdom. Det vil høre under bistands­advokatens oppgaver å bistå fornærmede i utøvelsen av disse rettighetene.

Hvis fornærmede ikke fremmer noe borgerlig krav i saken, har bistandsadvokaten normalt ikke behov for å varsles til rettmøtet i tilståelsessaken. På den annen side kan fornærmede i disse sakene ha behov for å vite når saken kommer opp til pådømmelse. Utvalget finner ikke grunn til å gjøre noe unntak fra den alminnelige regel i utkastet §§ 107 c annet ledd om at bistandsadvokaten skal varsles om alle rettsmøter i saken.

11.2.9 Oppgaver ved anke i straffesaken

Som det fremgår av punkt 9.11.1 og 10.8.5 foreslår ikke utvalgets flertall at fornærmede eller etterlatte skal gis rett til å anke over rettens avgjørelse av straffekravet. Utvalgets mindretall Austegard foreslår at fornærmede og etterlatte skal gis rett til å anke over avgjørelsen av skyldspørsmålet, men ikke over straffutmålingen.

Utvalget mener, med subsidiær tilslutning fra Austegard, at bistandsadvokaten bør undersøke om fornærmede eller de etterlatte ønsker å uttale seg om dommen i straffesaken bør påankes og eventuelt å gjøre statsadvokaten kjent med deres syn i god tid før ankefristens utløp, samt å gi beskjed om hvorvidt avgjørelsen av erstatningskravet påankes. Det foreslås imidlertid ingen lovregulering av dette.

Om underretning til bistandsadvokaten om anken, berammelse av ankesaken og om avgjørelser under ankebehandlingen, vises til punkt 9.11.2. og 10.8.5.

Ved anke til lagmannsretten som behandles ved muntlig hovedforhandling, blir bistandsadvokatens oppgaver som i tingretten. Bistandsadvokaten må søke om ny oppnevnelse.

Ved begrenset anke i lagmannsrett og ved ankeforhandling i Høyesterett, blir spørsmålet om oppnevnelse av bistandsadvokat og advokatens oppgaver noe annerledes. Etter ordlyden i straffeprosessloven § 107 a gjelder retten til bistandsadvokat i «sak om» overtredelse av de oppregnede straffebestemmelsene. Også begrenset ankeforhandling i lagmannsretten om for eksempel straff­utmåling eller saksbehandlingen i en sakstype som nevnt i straffeprosessloven § 107 a kan oppfattes som «sak om» overtredelse av en av de oppregnede bestemmelser. Utvalget har inntrykk av at det er en noe usikker praksis om dette i lagmannsretten.

Utvalget mener at fornærmede kan ha behov for bistandsadvokat også ved behandlingen av begrensede anker i lagmannsretten. Etter utvalgets lovforståelse er det ikke nødvendig med lovendringer på dette punkt. Utvalget finner likevel grunn til å bemerke følgende om når det bør oppnevnes bistandsadvokat ved begrensede anker:

Skal fornærmede forklare seg for retten, bør bistandsadvokat oppnevnes på vanlig måte, også ved begrenset anke. Dette er først og fremst praktisk ved anker over straffutmålingen. Også anker over saksbehandlingen kan gjelde prosessuelle spørsmål som angår fornærmedes rettsstilling. Typisk vil dette gjelde spørsmål om fornærmedes forklaringsplikt, om fornærmede har gyldig forfall, om adgangen til å lese opp fornærmedes politiforklaring, om utvisning av tiltalte under fornærmedes forklaring, om lukkede dører og habilitetsspørsmål. I så fall bør det oppnevnes bistandsadvokat for fornærmede, og advokaten bør gis anledning til å uttale seg om spørsmålene. Det er sjelden at rene lovanvendelsesanker behandles i lagmannsretten, i alle fall i saker hvor det kan være aktuelt å oppnevne bistandsadvokat. Det kan imidlertid tenkes, i alle fall teoretisk, at en ren lovan­delsesanke kommer til behandling i en bistands­advokatsak og at det er grunn til å oppnevne bistandsadvokat.

Oppnevning av bistandsadvokat for fornærmede i saker for Høyesterett reiser særlige problemstillinger. Dersom fornærmede anker særskilt over avgjørelsen av erstatningskravet til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 435, er det lagt til grunn i teori og praksis at bistandsadvokatoppdraget også omfatter den sivile ankesaken. 13 Det samme gjelder dersom Høyesterett behandler erstatningskravet i forbindelse med en anke i straffe­saken, jf. straffeprosessloven § 434. 14

Spørsmålet her er derfor om fornærmede også i tilfeller der Høyesterett ikke skal behandle erstatningskrav bør ha rett til bistandsadvokat i forbindelse med Høyesteretts behandling av anke i straffesaken. Anke til Høyesterett kan ikke grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anker over saksbehandlingen kan som nevnt ovenfor reise spørsmål som har betydning for fornærmedes stilling. Utvalget mener derfor at det også for Høyesterett bør oppnevnes bistandsadvokat hvis anken gjelder prosessuelle spørsmål som angår fornærmedes rettsstilling. I tråd med det utvalget har sagt ovenfor om lovens ordlyd, er det ikke nødvendig med endringer i loven for dette forslaget. Rene anker over lovanvendelsen er mer praktisk i Høyesterett enn i lagmannsretten. Utvalget antar at disse ankene sjelden vil angå fornærmede på en slik måte at det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat, men det kan tenkes. Ved straff­utmålingsanker kan utvalget vanskelig se at det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat i Høyesterett. 15

Hvis Høyesterett også behandler erstatningsspørsmål, kan en anke over lovanvendelsen ha betydning for erstatningskravet. Som eksempel nevnes spørsmål om grensen mellom seksuell handling og seksuell omgang hvor det kan være naturlig å høre også bistandsadvokatens synspunkter.

Utenom de tilfellene hvor en anke over lovanvendelsen eller saksbehandlingen i straffesaken kan tenkes å angå fornærmede direkte, kan det være rimelig at bistandsadvokaten, i forlengelsen av oppnevnelsen for lagmannsretten, gis godtgjørelse for å følge saken i Høyesterett og veiledning til fornærmede eller etterlatte om sakens behandling og utfall. Dette gjelder også ved anker over straffutmålingen. Utvalget forutsetter at bistandsadvokatene gis en rimelig godtgjørelse for dette, men finner det ikke naturlig å foreslå nærmere regler om dette.

11.2.10 Oppgaver ved ny behandling av det borgerlige kravet ved anke i straffe­saken

Utvalget foreslår i punkt 12.9 at det innføres regler i straffeprosessloven § 434 om frist for partene til å begjære ny behandling av det borgerlige kravet ved anke i straffesaken. Utvalget foreslår også at det innføres bestemmelser som stiller krav til innholdet i anken og om en viss kontradiktorisk skriftlig saksbehandling før hovedforhandlingen i ankesaken.

Når fornærmede har bistandsadvokat, vil det være bistandsadvokatens oppgave å begjære ny behandling, forberede og prosedere erstatningskravet på fornærmedes vegne.

11.2.11 Oppgaver ved ny behandling av det borgerlige kravet etter tvistelovens regler

Utvalget foreslår at det gjøres klart i loven at oppdraget som bistandsadvokat også omfatter særskilt anke over borgerlige krav etter straffeprosessloven § 435, se forslag til straffeprosessloven § 107 a femte ledd. At bistandsadvokatoppdraget omfatter slik ankeforhandling er antatt i juridisk teori. 16 Utvalget foreslår at det samme bør gjelde ved fortsatt behandling av kravet etter straffeprosessloven § 434. 17

11.2.12 Oppgaver i saker om besøksforbud

Utvalget foreslår i punkt 11.3.8 å utvide retten til bistandsadvokat i saker om besøksforbud. Også når besøksforbud ilegges på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219, mener utvalget at den forbudet skal beskytte bør gis rett til bistandsadvokat. Utvalget foreslår samtidig at den som forbudet vil rette seg mot, gis krav på forsvarer i samme type saker.

Om bistandsadvokatens oppgaver i saker om besøksforbud heter det i Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) under merknadene til § 107 a:

«Bistandsadvokatens oppgaver reguleres av § 107 c så langt den passer. Men ettersom advokat først skal oppnevnes idet saken bringes inn for retten, vil vedkommendes rolle på etterforskingsstadiet være mindre enn ellers. Bistandsadvokaten skal varsles om, og har rett til være til stede ved, avhør av den forbudet skal beskytte etter at saken er brakt inn for retten. Videre har bistandsadvokaten rett til å være til stede under rettens behandling av saken.

Bistandsadvokaten skal også til en viss grad yte hjelp og støtte som ikke er av juridisk natur, jf § 107 c første ledd annet punktum. Det kan dreie seg om samtaler med klienten og dennes nærmeste, informasjon om prosessen og rettsapparatet, og bistand av mer praktisk art.»

Forarbeidene går ikke nærmere inn på bistandsadvokatens rolle under rettsmøtet. Det er mest nærliggende å forstå dette slik at reglene om bistandsadvokatens oppgaver under hovedforhandlingen er ment å få tilsvarende anvendelse. I så fall vil bistandsadvokatens oppgaver i alminnelighet være begrenset til å protestere mot spørsmål til sin klient, stille supplerende spørsmål til klienten og å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår klienten.

Som omtalt under punkt 3.4.5.12 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. november 2005 en kjennelse om bistandsadvokatens rolle i sak om besøksforbud. 18 Kjæremålsutvalget uttalte der at den som søker et besøksforbud ikke er part i saken.

Utvalget antar at uttalelsen er begrenset til tilfellene der påtalemyndigheten har ilagt besøksforbud og dette bringes inn for stadfestelse av retten. Hvis påtalemyndigheten ikke nedlegger besøksforbud, har den som forbudet skal beskytte, rett til å bringe saken inn for retten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd tredje punktum. I slike tilfeller må den som forbudet skal beskytte anses som part.

Utvalget bemerker at begjæring om besøksforbud ikke gjelder samfunnets krav om straff, men vedkommendes krav om beskyttelse mot den forbudet retter seg mot. Den forbudet skal beskytte har rett til å bringe saken inn for retten hvis påtalemyndigheten ikke treffer avgjørelse om besøksforbud. Den forbudet skal beskytte har behov for bistand fra en advokat til å argumentere for at retten ilegger besøksforbud. Ofte møter ikke påtalemyndigheten i slike saker. Utvalget kan ikke se noen prinsipielle eller praktiske innvendinger mot at bistandsadvokaten gis anledning til å uttale seg om kravet om besøksforbud, også når det er påtalemyndighetens beslutning om å ilegge besøksforbud som bringes inn for retten. Dette må gjelde også der bistandsadvokat er oppnevnt etter straffeprosessloven § 107 a første ledd i forbindelse med etterforskingen av straffbare forhold som ligger til grunn for begjæringen om besøksforbud.

Advokaten må også på sin klients vegne få kopi av dokumentene før rettsmøtet.

Dersom advokaten mener det er behov for å opplyse saken ytterligere, må advokaten ta spørsmålet opp med dommeren, som avgjør om det skal føres bevis. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå særskilte regler om dette.

11.2.13 Oppgaver i saker om kontaktforbud

Ved lovendring 20. mai 2005 nr. 28 ble fornærmede gitt rett til bistandsadvokat i saker om kontaktforbud i eget hjem. Kontaktforbud er et rettighetstap og er en strafferettslig reaksjon, i motsetning til besøksforbud som er et forebyggende tiltak. Det er ikke sagt noe i forarbeidene om når retten til advokat inntrer eller hva som er advokatens rolle. Utvalget antar retten til bistandsadvokat oppstår ved utferdigelse av tiltale med opplysning om at påtalemyndigheten vil påstå idømt kontaktforbud i eget hjem. Det følger av påtaleinstruksen § 22-1 tredje ledd annet punktum at påtalemyndigheten bør opplyse i tiltalebeslutningen om at det vil bli satt frem krav om rettighetstap. Det kan etter utvalgets mening overveies om en tilsvarende regel også burde tas inn i straffeprosessloven. Siden dette gjelder flere rettighetstap enn kontaktforbud i eget hjem, foreslår ikke utvalget noen lovendring på dette punkt.

Utvalget bemerker for øvrig at det etter utvalgets forslag til utvidelser av retten til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første ledd, er lite sannsynlig at det i saker der påtalemyndig­heten akter å påstå kontaktforbud i eget hjem, ikke allerede er oppnevnt bistandsadvokat etter første ledd. Slikt rettighetstap vil for eksempel særlig være aktuelt i saker om vold i nære relasjoner etter straffeloven § 219, som etter utvalgets forslag vil gi rett til bistandsadvokat. Det kan etter dette spørres om retten til bistandsadvokat i saker om kontaktforbud i eget hjem vil ha særlig selvstendig praktisk betydning. Utvalget viker likevel tilbake for å foreslå endringer i en så nylig vedtatt bestemmelse, særlig når endringen – i alle fall teoretisk – ville innebære en svekkelse av fornærmedes rett til bistandsadvokat.

Om bistandsadvokatens rolle i saker om besøksforbud og kontaktforbud i eget hjem heter det i straffeprosessloven § 107 a tredje ledd annet punktum at reglene i kapittel 9 a gjelder tilsvarende. I motsetning til i saker om besøksforbud holdes det i saker om kontaktforbud vanlig hovedforhandling. Utvalget legger derfor til grunn at bistandsadvokaten har de samme rettighetene under hovedforhandlingen som i saker etter straffeprosessloven § 107 a første ledd. Utvalget foreslår utvidede rettigheter for bistandsadvokaten og fornærmede i saker etter § 107 a første ledd. Også i saker om kontaktforbud i eget hjem bør fornærmede og bistandsadvokaten ha disse særlige rettighetene. Dette reiser visse lovtekniske problemer. For det første fordi utvalgets definisjon av fornærmede med særlige rettigheter i straffeprosessloven § 93 a er knyttet til hvem som har fått oppnevnt advokat etter § 107 a første ledd, mens kontaktforbud i eget hjem altså er regulert i femte ledd. For det annet fordi fornærmedes og bistandsadvokatens rettigheter fremgår også av andre bestemmelser i loven enn kapittel 9 a – henvisningen til reglene i «kapitlet her» er derfor ikke helt dekkende. Ettersom utvalget antar at saker hvor det påstås kontaktforbud i eget hjem i praksis også vil falle inn under straffeprosessloven § 107 a første ledd, vil disse lovtekniske problemene neppe bli satt på spissen. Uansett bør reglene om fornærmede med særlige rettigheter kunne anvendes analogisk. Det foreslås derfor ingen særlige regler for dette.

Det tilføyes at dersom spørsmålet om oppnevnelse av bistandsadvokat først skulle oppstå på tiltalestadiet og det er aktuelt med oppnevnelse av bistandsadvokat både etter første og femte ledd, bør advokaten oppnevnes etter første ledd slik at bistandsadvokatens rolle og funksjoner er klar.

11.2.14 Oppgaver etter rettskraftig dom

Det følger av rettspraksis at bistandsadvokatens oppgaver også omfatter å utarbeide søknad om voldsoffererstatning, også i de tilfelle dette gjøres lenge etter at straffesaken er avsluttet, jf. punkt 3.4.5.11.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå at bistandsadvokatens oppgaver skal utvides til å gjelde ivaretakelse av fornærmedes eller etterlattes interesser i forbindelse med spørsmål om soning, jf. omtalen av straffeprosessloven § 459 om soningsutsettelse og straffegjennomføringslovens regler i punkt 9.13.2 og 10.8.6. Bistandsadvokaten bør imidlertid gjøre fornærmede kjent med disse reglene.

Utvalget har i punkt 9.13.3 og 10.8.6 foreslått at fornærmede og etterlatte skal varsles om gjenopptakelsesbegjæringer og gis anledning til å uttale seg, med mindre kommisjonen treffer beslutning om å forkaste begjæringen etter straffeprosess­loven § 397 tredje ledd. Etter straffeprosessloven § 397 annet ledd kan kommisjonen oppnevne forsvarer for siktede når særlige grunner foreligger. I et høringsnotat fra Justisdepartementet 3. november 2005 om etterkontroll av reglene om gjenopptakelseskommisjonen foreslås det at kommisjonen skal ha anledning til å oppnevne bistandsadvokat i saken. Utvalget støtter dette forslaget. Det vil særlig være behov for advokat dersom troverdigheten av fornærmedes forklaring er et sentralt moment i gjenopptakelsessaken eller dersom fornærmede skal gi forklaring for kommisjonen.

Dersom straffesaken blir besluttet gjenopptatt, vil fornærmede og etterlatte ha krav på bistands­advokat etter de vanlige reglene når saken behandles for domstolene. 19

11.2.15 Særlig om bistandsadvokatens oppgaver i saker om tvangsekteskap

Bistandsadvokatordningen ble ved lov 2. juli 2004 nr. 62 utvidet til å gjelde saker om tvangsekteskap (straffeloven § 222). Lovendringen ble vedtatt etter initiativ fra Stortingets justiskomité. 20 Komiteen ba også om at anvendelsen av bistandsadvokatordningen i disse sakene ble nærmere utredet: 21

«Komiteen finner det også viktig at det vurderes på hvilket tidspunkt i prosessen bistands­advokaten skal komme inn. Det er herunder naturlig å vurdere rett til bistandsadvokat i saker der tvangsekteskapet ikke er gjennomført, men der en person er på flukt fra en situasjon der tvangsekteskap er under planlegging. Kravene til bevis for at det foreligger en «tvangsekteskapelig» situasjon, bør også problematiseres. Eventuelle uklarheter rundt praktiseringen av retten til bistandsadvokat i tvangsekteskapssaker, bør avklares av utvalget som skal utrede fornærmedes stilling i straffeprosessen.»

Da straffeprosessloven § 107 a ble endret ved lov 20. mai 2005 nr. 28, falt henvisningen til straffeloven § 222 annet ledd utilsiktet ut av oppregningen av bestemmelser som gir rett til bistandsadvokat. Henvisningen er foreslått tatt inn igjen i Ot.prp. nr. 50 (2005-2006). Utvalget legger til grunn at fornærmede i slike saker også i mellomtiden vil gis rett til bistandsadvokat.

Som tidligere påpekt er det et krav for at det skal oppnevnes bistandsadvokat at det foreligger anmeldelse eller av andre grunner er iverksatt etterforsking om brudd på saker som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd, eventuelt forsøk på eller medvirkning til overtredelse av disse bestemmelsene. Om dekning av utgifter til advokat for å vurdere om en sak skal anmeldes, vises til punkt 11.2.2. Behovet for advokatbistand som gjelder andre oppgaver enn anmeldelse og straffesak, faller utenfor bistandsadvokatordningen og må reguleres etter rettshjelpsloven. Etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 7 og § 16 første ledd kan den som er utsatt for tvangsekteskap gis fritt rettsråd og fri saksførsel uten behovsprøving eller egenandel.

Det er etter utvalgets syn ikke behov for ytterligere endringer i reglene.

11.2.16 Hjelpeverge og oppdraget som bistandsadvokat

I rundskriv fra Justisdepartementet 22. april 1965 er det lagt til grunn at en forsvarer ikke bør oppnevnes som hjelpeverge for siktede. Fra rundskrivet siteres:

«Departementet er gjort kjent med at det har forekommet at den beskikkede forsvarer er blitt oppnevnt som hjelpeverge for siktede. I forbindelse med en konkret sak har departementet blant annet innhentet uttalelse fra riksadvokaten og justitiarius om dette.

Justitiarius i Oslo gir i sin uttalelse uttrykk for den oppfatning at en kombinasjon av vervene som forsvarer og hjelpeverge bør søkes unngått. Når en siktet eller tiltalt etter lovgivningen skal biståes både av en forsvarer og av en hjelpeverge, bør det være plass for divergerende oppfatninger, og innehaverne av de to verv bør kunne rådføre seg med hverandre.

Riksadvokaten erklærer seg i sin uttalelse helt ut enig i det som er anført av justitiarius i Oslo byrett.

...

Justisdepartementet er enig i de uttalelser som riksadvokaten og justitiarius i Oslo byrett her har gitt. Departementet skal be om at man ved vergeoppnevnelser så vidt mulig unngår å oppnevne siktedes forsvarer som hjelpeverge for ham. Dersom det på grunn av forholdene likevel er nødvendig å foreta slik vergeoppnevnelse, bør man på det senere trinn i saken sørge for å få oppnevnt en annen hjelpeverge dersom man ikke har grunn til å gå ut fra at siktedes faste verge vil komme til å møte.»

De samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til bistandsadvokaten. Utvalgets oppfatning er at det ikke vil være forenlig med bistandsadvokatens rolle om vedkommende også skulle være verge for klienten.

11.3 Utvidelse av bistandsadvokat­ordningen

11.3.1 Innledning

11.3.1.1 Historikk

Da bistandsadvokatordningen ble innført i 1981 omfattet den bare saker om voldtekt og voldtektslignende forhold. 22 Ordningen er senere utvidet flere ganger:

• I 1985 ble ordningen utvidet til å gjelde saker om utuktig omgang med barn (straffeloven §§ 195 og 196). 23 Samtidig ble det tatt inn et nytt fjerde ledd i § 107 b om at retten, der fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære oppnevnt advokat, i særlige tilfelle kan oppnevne advokat til å ivareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste.

• I 1994 ble ordningen utvidet til å gjelde en rekke andre bestemmelser i straffelovens sedelighetskapittel. Det ble samtidig tilføyd en bestemmelse om at retten i alle sakstyper kan oppnevne bistandsadvokat hvis handlingen medfører «betydelig skade på legeme eller helbred» og det anses å være behov for advokat. 24

• I 2000 ble straffelovens sedelighetskapittel revidert og paragrafhenvisningene i straffeprosessloven § 107 a tilsvarende justert. 25

• I 2003 ble retten til bistandsadvokat utvidet til saker om overtredelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a jf. straffeloven § 342 første ledd bokstav c. Samtidig ble det tilføyd et nytt annet ledd i straffeprosessloven § 107 a om rett til bistandsadvokat når en sak om besøksforbud i eget hjem 26 bringes inn for retten. 27

• I 2004 ble retten til bistandsadvokat utvidet til å gjelde enkelte grupper etterlatte, 28 og til saker om tvangsekteskap (straffeloven § 222 annet ledd). 29

• I 2005 ble bistandsadvokatordningen utvidet til å gjelde sak om ileggelse av kontaktforbud i eget hjem etter straffeloven § 33 tredje ledd, og ved brudd på kontaktforbud generelt (ikke bare i eget hjem).

Opprettelsen av bistandsadvokatordningen og dens opprinnelige rekkevidde ble i forarbeidene til loven i 1981 begrunnet slik:

«Voldtekt er en alvorlig forbrytelse som kan få store konsekvenser for offeret - både fysisk og psykisk. En gjenoppleving av voldtekten i forbindelse med forklaring for politi og dommer, vil ofte være en stor belastning.

På den annen side vil fornærmedes forklaring vanligvis være et viktig bevismiddel i saken. I de fleste voldtektsaker er det ikke vitner til det som har skjedd, og det er ofte begrenset hva som blir funnet av spor etter handlingen ved legems- og klesundersøkelser. Selv om man fra politiets og domstolenes side forsøker å unngå unødig belastende avhør, setter hensynet til sakens opplysning grenser for hvor langt man kan gå i å beskytte fornærmede mot ubehagelige avhør. Den siktede, som kan risikere en lang fengselsstraff hvis han blir funnet skyldig, har krav på at saken får en retts­sikkerhetsmessig forsvarlig behandling.

Både ved selve avhøret og med sikte på en mer alminnelig støtte under saken, vil dermed fornærmede kunne ha behov for hjelp fra en som utelukkende skal vareta hennes interesser i saken. Det er etter gjeldende regler ikke noe i vegen for at fornærmede f.eks under avhør har med en person som hun kjenner og har tiltro til. Men etter departementets mening vil det ofte også kunne være behov for hjelp fra en som på forhånd er kjent med rettsapparatets behandling av voldtektsaker, og som kan gi bistand av mer sakkyndig karakter.

En slik bistand bør etter departementets mening gis i form av advokathjelp betalt av det offentlige. Denne ordningen bør som utgangspunkt begrenses til voldtektsaker. I andre voldssaker enn voldtekt bør man heller basere seg på mer direkte økonomisk hjelp til fornærmede.

Departementet er klar over at også for ofre i andre typer voldssaker kan politietterforskingen og domstolsbehandlingen bli en stor belastning. Men i voldtektsaker foreligger det særlige forhold som etter departementets mening bør føre til at disse sakene får en særbehandling.

Et viktig forhold i voldtektsaker er at handlingen ikke er straffbar dersom kvinnen har samtykt i den eller den siktede har trodd at hun samtykte. Under avhøret av kvinnen og bevisførselen ellers vil man derfor i mange tilfeller komme inn på hvordan kvinnen har opptrådt. Fra forsvarets side blir det ofte hevdet at kvinnen var villig til å innlate seg med siktede, eller i det minste ga inntrykk av å være villig. Et avhør i voldtektsaker vil derfor kunne bli en stor belastning for fornærmede, særlig ved at man i praksis også ofte går inn på hennes tidligere seksuelle atferd.» 30

De senere utvidelser av bistandsadvokatordningen har hatt ulike begrunnelser:

• Utvidelsen til saker om seksuelle overgrep mot barn i 1985 ble begrunnet med at det kan være vanskelig på et tidlig stadium av etterforskingen å avgjøre hvilke straffebud (§ 192 eller §§195-196) som kan være overtrådt når fornærmede er mindreårig. 31

• Ved utvidelsen i 1994 til andre bestemmelser i straffelovens sedelighetskapittel, ble det understreket at adgangen til å få oppnevnt bistandsadvokat burde være forbeholdt ofre med særlig behov for slik hjelp. Sedelighetsforbrytelsene og strafferettspleiens behandling av slike saker ble ansett særlig belastende for offeret. Videre ble det vist til det ulike styrkeforholdet mellom gjerningsperson og offer i mange slike saker. 32

• Utvidelsen i 2003 til saker om rettslig prøving av besøksforbud i eget hjem ble blant annet begrunnet med at konfliktnivået i slike saker ofte er høyt. Bistandsadvokaten (og forsvareren) burde kunne bidra til at dette ikke økes ytterligere når begge parter er til stede under rettens behandling av saken. 33

• Utvidelsen i 2004 til enkelte grupper etterlatte ble begrunnet med at straffesaken kunne være en så stor belastning for de etterlatte at de kunne ha behov for hjelp og støtte fra en bistandsadvokat, selv om det verken var fare for at den avdødes ettermæle ville bli skadet eller behov for bistand i forbindelse med et erstatningskrav. 34

• Utvidelsen i 2005 ble begrunnet med at saker om kontaktforbud knyttet til lovbryterens eget hjem normalt vil være av så stor betydning for de berørte at både den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte bør gis rett til advokatbistand. 35

• At overtredelse av ilagt kontaktforbud skal gi den fornærmede rett til bistandsadvokat, var en naturlig parallell til at den som et besøksforbud skal beskytte har rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av ilagt besøksforbud.

Parallelt med innføringen og de senere utvidelser av bistandsadvokatordningen, er det innført særlige ordninger med fri rettshjelp for noen grupper voldsofre, jf. punkt 3.4.8. At det gis fri rettshjelp gir imidlertid ikke advokaten de samme rettighetene som bistandsadvokat oppnevnt etter straffe­prosessloven. Dette gjelder for eksempel rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede, rett til å stille spørsmål til fornærmede i retten og til å uttale seg om erstatningskravet når dette fremmes av påtalemyndigheten. En advokat som ikke er oppnevnt som bistandsadvokat kan på sin klients vegne bare utøve de rettigheter som k­lienten selv har som fornærmet i saken.

11.3.1.2 Momenter i vurderingen av om bistandsadvokatordningen bør utvides til flere ­sakstyper

Hvorvidt bistandsadvokatordningen skal utvides til nye sakstyper, bør etter utvalgets syn bero på om ofrene har behov for hjelp ut over den informasjon, veiledning og bistand som kan forventes fra politi, påtalemyndighet og andre myndigheter. Det må også vurderes om behovet forutsetter bistand fra en advokat som har de særlige rettigheter som følger av bistandsadvokatordningen. I så fall er ikke innvilgelse av fri rettshjelp tilstrekkelig for å ivareta ofrenes interesser.

Ofre for de fleste former for kriminalitet, også ordinær vinningskriminalitet, kan ha behov for informasjon og bistand i større eller mindre grad. Stort sett kan disse behovene dekkes på annen måte enn ved oppnevning av bistandsadvokat. Først og fremst er dette oppgaver for politi og påtalemyndighet. I en del større byer er det opprettet rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Justisdepartementets arbeidsgruppe har foreslått at det opprettes slike kontorer i alle politidistrikt, jf. punkt 6.4. En utbygging av denne tjenesten vil dekke mange ofres behov for informasjon og bistand.

Etter utvalgets syn er det først og fremst ofre for alvorlig kriminalitet som har behov for bistandsadvokat. Men også her kan behovet variere. Når man innenfor denne gruppen av ofre skal vurdere hvilke sakstyper som bør gi rett til bistandsadvokat, bør utgangspunktet være graden av integritetskrenkelse ofrene er påført. Alvorlig integritetskrenkende handlinger påfører offeret særlige belastninger. Mange ofre for denne typen kriminalitet er redde og traumatiserte og har av den grunn et særlig behov for hjelp og støtte. Videre er de ofte påført helseskader og har behov for bistand til å kreve erstatning for skadene. Slike erstatningskrav kan reise kompliserte faktiske og rettslige spørsmål.

Et viktig vurderingstema bør videre være om etterforsking og hovedforhandling i de enkelte sakstyper antas å være spesielt belastende for ofrene. I slike saker har de et særlig behov for informasjon om sine rettigheter og plikter i saken og om sakens fremdrift. Også bistand under etterforskingen og hovedforhandling kan være nødvendig. En nær relasjon mellom offer og gjerningsperson kan medføre at etterforsking og rettssak blir spesielt belastende for offeret. Det samme gjelder dersom det er en ulik styrkeposisjon mellom offer og gjerningsperson, for eksempel der offeret er et barn, står i avhengighetsforhold til gjerningspersonen eller har spesiell grunn til å frykte gjerningspersonen. Saken kan også oppleves spesielt belastende hvis offerets forklaring er et viktig bevismiddel i saken. Det samme gjelder hvis det er et sentralt moment i saken om offeret har motsatt seg handlingen, som for eksempel i voldtektssaker.

I vurderingen av hvilke sakstyper som bør gi rett til bistandsadvokat bør det dessuten legges vekt på om sakens utfall har særlig stor betydning for offeret, herunder om ofrene lett kan oppfatte det som at de ikke har blitt trodd hvis saken henlegges eller tiltalte frifinnes. Her er det et moment om det dreier seg om en sakstype der det erfaringsmessig stilles spørsmål ved fornærmedes troverdighet. Dette skjer gjerne i saker der fornærmede har en nær relasjon til gjerningspersonen. Hvis utfallet av saken har stor betydning for de fornærmede, har de en særlig interesse i å kunne bidra til at saken blir best mulig opplyst, og til det trengs ofte juridisk bistand.

Siden utvalget avgrenser en del rettigheter etter hvilke fornærmede som har fått oppnevnt bistandsadvokat, er det også et viktig hensyn at reglene om hvem som har rett til bistandsadvokat ikke i for stor grad åpner for skjønn.

I det følgende gjennomgår utvalget hvorvidt bistandsadvokatordningen bør utvides til nye sakstyper – basert på de vurderingsmomentene som er fremhevet ovenfor.

11.3.2 Saker om vold, tvang eller trusler o.l.

11.3.2.1 Oversikt

Straffebestemmelser som rammer utøvelse av vold spenner over et vidt spekter av sakstyper, fra de svært alvorlige til mer bagatellmessige. Straffe­loven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred omfatter blant annet bestemmelser om forsettlig og uaktsomt drap (§§ 233 og 239), legemsfornærmelse (§ 228), legemsbeskadigelse (§ 229), grov legemsbeskadigelse (§ 231) og legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter (§ 232). Også bestemmelsene om ran (§§ 267 og 268) innholder volds- og trusselelementer. 36 Andre straffebestemmelser som rammer bruk av vold eller trusler finnes i straffeloven kapittel 21 om forbrytelser mot den personlige frihet. Kapittelet gjelder blant annet visse former for tvang (§ 222), ulovlig frihetsberøvelse (§ 223), menneskehandel (§ 224) og trusler som er skikket til å fremkalle alvorlig frykt (§ 227). Straffeloven § 219, som står i kapittelet om forbrytelser med hensyn til familieforhold, rammer blant annet fysisk og psykisk mishandling av ektefelle eller barn.

11.3.2.2 Offeret er påført betydelig skade

I mange av de sakstyper som er nevnt ovenfor, er offeret påført helseskade. Hvis det er grunn til å tro at fornærmede er påført «betydelig skade på legeme eller helbred», kan retten etter gjeldende rett oppnevne bistandsadvokat hvis fornærmede har behov for det. Hva som skal til for at skaden skal anses betydelig, fremgår av straffeloven § 9:

«Ved betydelig Skade paa Legeme eller Helbred forstaaes i denne Lov Skade, hvorved nogen mister eller faar væsentlig Svækkelse paa Syn, Hørsel, Taleevne eller Evne til at forplante sin Slægt, bliver vanfør, udygtig til at fortsætte sit Erhverv eller i høi Grad vansiret, falder i livsfarlig eller langvarig Sygdom eller bliver påført alvorlig psykisk skade.

Som betydelig Skade ansees det ogsaa, naar Forbrydelsen øves mod en svanger Kvinde, og Fosteret som Følge heraf faar Skade eller gaar tilgrunde.»

Det er tilstrekkelig at det dreier seg om en påregnelig skade. Sykdom i fire måneder er i praksis regnet som langvarig, mens syv uker ikke er ansett tilstrekkelig. I tillegg legges det vekt på skadens alvor. 37 Uttrykket «alvorlig psykisk skade» omfatter foruten psykoser, slike tilstander som alvorlige og langvarige depresjoner, tvangs- og angstnevroser, spiseforstyrrelser og lignende. Derimot er uttrykket ikke ment å omfatte lettere depresjoner, konsentrasjonsproblemer, irritabilitet, lettere angsttilstander eller lignende. 38

Om det er «behov for» bistandsadvokat i saker der det er grunn til å tro at fornærmede er påført betydelig skade på legeme eller helbred, må retten avgjøre etter en konkret vurdering av fornærmedes situasjon. At siktede ikke er søkegod er ikke avgjørende. 39 I forarbeidene er det lagt til grunn at det som hovedregel vil være behov for advokat der fornærmede er påført betydelig skade. Blant annet er det vist til at fornærmede i slike tilfeller ofte vil ha et komplisert erstatningskrav. 40

På denne bakgrunn antar utvalget at det bare unntaksvis når fornærmede er påført betydelig skade på legeme eller helbred, er aktuelt å nekte å oppnevne bistandsadvokat fordi det ikke er behov for det. Det er derfor etter utvalgets syn ikke tilstrekkelig grunn til å beholde kravet om at retten skal foreta en konkret vurdering av behovet. Det er ønskelig at reglene på dette området er mest mulig klare og forutsigbare. Utvalget foreslår derfor at kravet om behovsprøving i straffeprosessloven § 107 a første ledd annet punktum utgår.

11.3.2.3 Andre sakstyper

Utvalget har vurdert om ordningen med bistandsadvokat bør utvides til andre grupper ofre for voldsforbrytelser enn dem som er påført betydelig skade på legeme eller helbred.

Hvis det er en nær familiemessig relasjon mellom offer og gjerningsperson, kan etterforsking og rettssak i en voldssak som nevnt bli spesielt belastende for offeret. I mange slike saker er det videre et ulikt styrkeforhold mellom gjerningsperson og offer, og det blir ofte stilt spørsmål ved offerets troverdighet. Utvalget foreslår under punkt 11.3.3 at bistandsadvokatordningen utvides til familievoldssaker.

Videre foreslår utvalget i punkt 11.3.4 at ofre for menneskehandel gis rett til bistandsadvokat.

Utover dette er det etter utvalgets oppfatning ikke noe generelt behov for bistandsadvokat i voldssaker. Rettsvesenet behandler årlig et stort antall saker om legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser. 41 Belastningene og konsekvensene for ofrene varierer fra helt bagatellmessige til svært alvorlige. I de mindre alvorlige sakene, som for eksempel en enkeltstående ørefik eller slag, får handlingen som regel ikke andre følger for ofrene enn den umiddelbare smerten og krenkelsen ved selve handlingen. I mer alvorlige saker kan etterforsking og hovedforhandling utgjøre en sterk belastning for ofrene. Mange blir påført fysisk eller psykisk helseskade som merkbart påvirker livskvaliteten, men uten at skadene er så alvorlige at de er å anse som betydelig skade på legeme eller helbred. Mange er for eksempel plaget av angst, mareritt, søvnforstyrrelser og gjenopplevelser av hendelsen i våken tilstand. Konsentrasjons- og hukommelsessvikt og ulike former for psykosomatiske plager er heller ikke uvanlig. Det er altså ikke tvil om at ofrene i enkelte saker vil kunne ha behov for advokat ut fra de konsekvensene lovbruddet har hatt.

I punkt 11.3.1.2 har utvalget fremhevet som et viktig moment i vurderingen av hvem som bør gis rett til bistandsadvokat, hvilket forhold det er mellom gjerningsperson og offer. I andre voldssaker enn familievoldssaker er det som oftest ikke noen nær relasjon, avhengighetsforhold eller ulik styrke­posisjon mellom offer og gjerningsperson. Mange saker gjelder vold i ungdomsmiljøer, der både offer og gjerningsperson kan være påvirket av rusmidler og hvor det kan være tilfeldig hvem som er voldsutøver og hvem som er offer. Ofte er det heller ikke tvil om at offeret har vært utsatt for vold. En frifinnelse skyldes som regel ikke at det er stilt spørsmål ved troverdigheten i at fornærmede har vært utsatt for vold. Tvilen knytter seg ofte til gjerningspersonenes identitet eller om gjerningspersonen skal frifinnes på grunn av provokasjon eller retorsjon (gjengjeldelse).

Også i saker om tvang (§ 222), ulovlig frihetsberøvelse (§ 223) og trusler som er skikket til å fremkalle alvorlig frykt (§ 227) vil belastningene og konsekvensene for ofrene variere betydelig.

Saker om ran står i en særlig stilling. En del ransofre, særlig de som har følt seg truet på livet, sliter med psykiske ettervirkninger. Ved bank- og postran forekommer det at ansatte som har vært utsatt for ranet ikke makter å gå tilbake til en stilling i skranken. I ranssaker er det imidlertid som oftest ikke noen nær relasjon, avhengighetsforhold eller forutgående relasjon med ulik styrkeposisjon mellom offer og gjerningsperson. Som oftest er det heller ikke tvil om at det har skjedd et ran. En frifinnelse skyldes som regel ikke tvil om hvorvidt fornærmede faktisk har vært utsatt for et ran. En del ransofre frykter represalier hvis opplysninger fra dem kan bidra til identifikasjon. Ordningene med vitnebeskyttelse mv., se punkt 13.3, kan hjelpe, men hindrer ikke at ofrene kan være engstelige.

Utvalget er ikke i tvil om at en del ofre for voldshandlinger har behov for den hjelp en bistandsadvokat kan gi. Utvalget antar at behovet er noe bredere enn det som fanges opp av dagens regel om betydelig skade på legeme eller helbred. Det vil imidlertid føre for langt å gi rett til bistandsadvokat i alle saker der offeret er påført mindre alvorlig skade på legeme eller helbred.

En mulig mellomløsning kunne være å føye til de aller mest alvorlige sakstypene til listen i straffeprosessloven § 107 a første ledd over bestemmelser som gir rett til bistandsadvokat. Aktuelle sakstyper ville være bestemmelsene om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter (§ 232), (forsøk på) drap (§ 233) og trusler som er skikket til å fremkalle alvorlig frykt (§ 227). Men også en slik generell oppregning ville etter utvalgets oppfatning favne for vidt.

I noen saker kan ofrene være så traumatiserte at de har behov for bistandsadvokat, for eksempel etter å ha blitt utsatt for forsøk på drap. I andre tilfelle kan det være forhold ved fornærmede som gjør vedkommende særlig sårbar, eller medfører at vedkommende har et særlig behov for hjelp. Det kan for eksempel være lav eller høy alder, psykisk utviklingshemming eller lignende. Utvalget har derfor vurdert om det bør innføres en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat i voldssaker der det på grunn av sakens alvorlighetsgrad, fornærmedes alder eller særlige sårbarhet er et spesielt behov for advokat. En slik bestemmelse ville imidlertid åpne for en betydelig grad av skjønn og dermed også risiko for ulik praktisering. Etter utvalgets forslag knytter det seg ganske omfattende prosessuelle virkninger til skillet mellom de saker som gir rett til bistandsadvokat og andre saker. Det er betenkelig å knytte dette skillet til sterkt skjønnsmessige kriterier. Utvalget har derfor under noe tvil kommet til at retten til bistandsadvokat ikke nå bør utvides til andre voldssaker enn der fornærmede har fått betydelig skade på legeme eller helbred. Utvalget har også lagt en viss vekt på at det kan være hensiktsmessig å vente med å utvide ordningen til mange nye sakstyper til man har vunnet erfaringer med de nye regler om bistandsadvokatens oppgaver.

11.3.2.4 Vold mot prostituerte

Utvalget har vurdert om prostituerte som er utsatt for vold og mishandling fra halliker eller kunder bør gis rett til bistandsadvokat. I slike tilfeller gis det i dag fri rettshjelp etter samme regler som for dem som utsettes for vold i nære relasjoner. 42 En del av utvalgets generelle vurderingskriterier for om bistandsadvokat bør oppnevnes, vil ofte foreligge i slike saker. De prostituerte er ofte i en svak og utsatt posisjon i forhold til gjerningspersonen og kan være engstelige for ikke å bli trodd. De kan være redde for represalier og oppleve etter­forsking og rettssak som særlig belastende. Mange lever også under vanskelige livsforhold som gjør at de har et særlig behov for hjelp. På den annen side vil også disse sakene spenne over et vidt spekter fra de mindre alvorlige til de svært alvorlige. I de mindre alvorlige tilfellene er det etter utvalgets syn ikke grunn til å oppnevne bistandsadvokat. I de alvorligere sakene vil de prostituerte kunne ha krav på bistandsadvokat etter andre regler. Dette vil være tilfelle i saker om menneskehandel, voldtekt eller andre seksuallovbrudd eller ved betydelig skade på legeme eller helbred. Utvalget er blitt stående ved å ikke forelå en egen bestemmelse om rett til bistandsadvokat for prostituerte i andre tilfeller.

Utvalget tilføyer at det hjelpebehov mange voldsofre har, et stykke på vei vil kunne dekkes ved en videre utbygning av andre ordninger som nå er etablert eller under utprøving, slik som Rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, støttesentre for fornærmede og vitnestøtteordninger.

11.3.3 Vold i nære relasjoner

Ofre for vold i nære relasjoner står etter utvalgets syn i en særstilling. For så vidt gjelder virkningene av vold mot kvinner i nære relasjoner viser utvalget til kapittel 5 i Kvinnevoldsutvalgets utredning, NOU 2003: 31. I utredningens kapittel 9 om politiet og rettsvesenet, anbefaler Kvinnevoldsutvalget å utvide bistandsadvokatordningen til å omfatte saker om vold mot kvinner. 43

Fornærmedeutvalget er enig i at ofre for vold i nære relasjoner har særlig behov for den hjelp en bistandsadvokat kan gi. Nær relasjon mellom offer og gjerningsperson, avhengighetsforhold og ulikt styrkeforhold kan gjøre etterforsking og rettssak særlig belastende for ofrene. Ikke sjelden trekkes offerets troverdighet i tvil, for eksempel ved at det stilles spørsmål om hvorfor hun eller han ikke gikk ut av samlivet tidligere. I noen tilfeller blir det anført at volden er utløst av psykiske eller fysiske provokasjoner fra offeret. Ofrene i disse sakene kan være traumatiserte, nedbrutte og ha mistet mye av selvtilliten og har også derfor et særlig behov for hjelp. I tillegg vil utfallet av straffesaken kunne påvirke deres livssituasjon i lang tid. Særlig gjelder dette hvis gjerningspersonen er offerets ektefelle eller samboer og det er barn i samlivet. Selv om utfallet av en straffesak ikke er avgjørende i en senere tvist om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett, vil likevel resultatet i straffesaken kunne påvirke offerets posisjon i en tvist etter barneloven.

Som nevnt i punkt 3.4.8 har den som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, rett til fritt rettsråd etter rettshjelploven i forbindelse med straffesak mot gjerningspersonen. Utvalget mener imidlertid at de særlige behov denne gruppen har, ikke i tilstrekkelig grad ivaretas ved fri rettshjelp. Fornærmede i slike saker trenger en advokat som har status som bistandsadvokat med de særlige prosessuelle rettigheter det gir. Utvalget foreslår derfor en rett til bistandsadvokat i saker om vold i nære relasjoner.

Retten til bistandsadvokat bør ikke bare omfatte saker om vold mot ektefelle eller samboer, men også saker som vold mot slektninger i rett oppstigende og nedstigende linje, det vil si mot barn og barnebarn osv og mot foreldre, besteforeldre osv. Selv om de fleste gjerningspersoner i saker om familievold er menn som utøver vold mot nåværende eller tidligere ektefelle/samboer og/eller mindreårige barn, har eldre som er ofre for vold fra barn og/eller barnebarn og ofre for kvinners vold 44 i familien det samme behov for hjelp fra en bistandsadvokat. 45

Utvalget mener at den nye bestemmelsen i straffeloven § 219 gir en passende avgrensning av de tilfelle av vold i nære relasjoner som bør gi rett til bistandsadvokat.

Bestemmelsen lyder slik:

«Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler

1. sin tidligere eller nåværende ektefelle,

2. sin eller tidligere eller nåværende ektefelles slektning i rett nedstigende linje,

3. sin slektning i rett oppstigende linje,

4. noen i sin husstand, eller

5. noen i sin omsorg

straffes med fengsel inntil 3 år.

Dersom mishandlingen er grov eller fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid og om det foreligger forhold som nevnt i § 232.

Medvirkning straffes på samme måte.»

Bestemmelsen rammer altså grov eller gjentatt mishandling, slik at for eksempel enkeltstående tilfelle av legemsfornærmelser faller utenfor.

I de senere år har man fått økte kunnskaper om hvor skadelig det er for barn å være vitne til vold i familien og om omfanget av dette problemet. Utvalget viser til NOU 2003: 31 punkt 4.3.5, 5.2 og 8.4. Barn som er vitne til vold mot en av foreldrene fra en annen voksen i familien kan påføres store belastninger og risiko for langvarige og omfattende helsemessige og sosiale skadevirkninger. Mye taler etter utvalgets syn for å gjøre det straffbart å utsette et barn for å være vitne til vold mot en av barnets foreldre, når gjerningspersonen er gift med eller samboer med den det utøves vold mot. Hvis det innføres en slik lovbestemmelse, bør det overveies å gi barnet rett til bistandsadvokat.

11.3.4 Menneskehandel

Straffeloven § 224 om menneskehandel rammer den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter noen til nærmere bestemte formål opplistet i paragrafens første ledd bokstav a til d, eller forleder noen til å la seg utnytte til slike formål. Formålene omfatter a) prostitusjon eller andre seksuelle formål, b) tvangsarbeid, c) krigstjeneste i fremmed land og d) fjerning av vedkommendes organer. Bestemmelsens annet ledd rammer ulike former for medvirkning. Tredje ledd rammer handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt.

Ofre for menneskehandel er gjerne i en særlig vanskelig posisjon. Av dem som faller inn under bokstav a har mange også vært utsatt for voldtekt eller overtredelse av andre bestemmelser i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd og kan på dette grunnlag ha krav på bistandsadvokat. Etter utvalgets oppfatning bør ofre for menneskehandel gis selvstendig krav på bistandsadvokat. Utvalget antar at mange av disse ofrene også før de blir utsatt for menneskehandel var i en svak og sårbar posisjon, og at de som følge av utnyttelsen er blitt ytterligere sårbare. Det er sannsynlig at ofrene med god grunn er redde for å vitne i saken. Mange av ofrene er hentet fra utlandet og har derfor spesielt vanskelig for å skaffe seg informasjon om sine plikter og rettigheter i straffesaken og innsikt i hvordan det norske rettsvesenet fungerer. De kan ha erfaringer fra hjemlandet som gjør at de er redde for politi og myndigheter og kan derfor ha et særlig behov for å rådføre seg med en person de stoler på. Utvalget antar videre at mange er påført fysisk eller psykisk helseskade og har behov for bistand til å fremme et erstatningskrav i saken.

Utvalget finner det etter dette lite tvilsomt at ofrene for menneskehandel har et særlig behov for bistandsadvokat og foreslår at straffeloven § 224 føyes til oppregningen av de bestemmelser som gir rett til bistandsadvokat.

I Ot.prp. nr. 50 (2005-2006) er det foreslått å utvide straffeloven § 224 til å omfatte tvangstjenester, herunder tigging. Utvalget er i tvil om behovet for bistandstjenester, herunder tigging. Utvalget er i tvil om behovet for bistandsadvokat for denne gruppen, men antar at det vil dreie seg om få saker. Utvalget har derfor valgt å avstå fra å foreslå unntak for denne gruppen.

11.3.5 Seksuelle overgrep mot barn

Som det fremgår av punkt 3.4.2.2, har fornærmede etter dagens regler rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av de fleste sedelighetsforbrytelsene i straffeloven kapittel 19.

I alle saker om seksuell omgang med barn har barnet krav på bistandsadvokat. Seksuell omgang omfatter samleie og samleielignende handlinger, slik som masturbasjon. Etter dagens regler har barnet rett til bistandsadvokat ved seksuelle handlinger bare hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 200 tredje ledd. Seksuell handling omfatter slikt som beføling av kjønnsorganer og bryster. Begrepet avgrenses oppad mot seksuell omgang. 46 Ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det etter straffeloven § 200 tredje ledd annet punktum legges særlig vekt på «hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, stilling, avhengighetsforhold eller nært tillitsforhold og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte».

Det kan reises spørsmål om skillet mellom seksuell omgang og seksuell handling bør være avgjørende for retten til bistandsadvokat. 47 Da retten til bistandsadvokat i 1994 ble utvidet til å gjelde saker etter daværende straffelov § 212 annet ledd annet punktum, som i hovedsak tilsvarer gjeldende § 200 tredje ledd, var begrunnelsen at det er «ved disse groveste formene for utuktig handling behovet for bistandsadvokat er størst». 48

Straffeloven § 200 annet ledd første punktum rammer som nevnt slike handlinger som beføling av bryster og kjønnsorganer. Slike seksuelle handlinger spenner fra grensen mot de straffrie handlinger – berøringer som ikke er seksuelle – til handlinger som ligger i grenseland mot masturbasjon. Noen slike handlinger vil ikke medføre påviselige skadevirkninger for barnet, mens andre kan oppleves krenkende og skremmende. I de minst alvorlige sakene er behovet for bistandsadvokat antagelig lite.

Utvalgets syn er at saker som nevnt i § 200 tredje ledd gjennomgående er mer skadelige for barnet enn saker etter annet ledd. Oftest må behovet for bistandsadvokat derfor antas å være større i saker etter tredje ledd enn ved saker etter annet ledd. I saker etter tredje ledd kan det dessuten kreves erstatning etter skadeserstatningsloven §§ 3-1 og 3-2 og oppreisning etter § 3-5 på grunnlag av selve krenkelsen, og uten at loven stiller krav om at det foreligger personskade, jf. § 3-3 og § 3-5 første ledd bokstav b.

Felles for alle saker om seksuelle overgrep mot barn er det ulike styrkeforholdet mellom gjerningsperson og offer, og at barn er en sårbar gruppe som har behov for særlig vern. Også saker etter straffeloven § 200 annet ledd, kan være klart skadelige for barnet. Dette tilsier at det bør være rett til bistandsadvokat i alle saker om seksuelle handlinger mot barn.

I noen saker om berøring av kjønnsorganene kan det være vanskelig å fastslå om berøringen har hatt karakter av seksuell omgang eller seksuell handling. Avgjørende for om det foreligger masturbasjon eller beføling av kjønnsorganene, er om bevegelsene er av en viss intensitet. 49 Særlig mindre barn kan ha vanskelig for å beskrive de sidene ved overgrepene som er avgjørende for sondringen. Når det lett kan være tvil om hva slags handlinger som er begått, kan det tale for at det bør være samme rett til bistandsadvokat i begge kategorier, jf. foran under punkt 11.3.1.1 om utvidelsen bistandsadvokatordningen til enkelte saker om seksuelle overgrep mot barn i 1985.

Utvalget er etter en samlet vurdering kommet til at det bør være rett til bistandsadvokat i saker om saker seksuelle handlinger med barn under 16 år også i de saker der det ikke forligger særdeles skjerpende omstendigheter (straffeloven § 200 annet ledd første punktum).

Videre er det spørsmål om det bør være rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd annet punktum, som rammer å forlede barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som nevnt i § 201. Paragraf 201 rammer krenkende eller annen uanstendig atferd på offentlig sted (blotting), i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket til det eller i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Å bli forledet av en voksen til s­eksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd kan lett skape forvirring og skyldfølelse hos barnet og oppleves som svært krenkende. Utvalget antar at slike handlinger lett kan få varige skadevirkninger for barnet. Utvalget foreslår at barnet gis rett til bistandsadvokat også i disse i sakene.

Utvalget finner ikke at det er behov for å utvide bistandsadvokatordningen til andre bestemmelser i sedelighetskapittelet enn de bestemmelser som er nevnt ovenfor.

11.3.6 Saker om kjønnslemlestelse

Ved lov av 15. desember 1995 nr. 74 ble det innført forbud mot kjønnslemlestelse. 50 Loven rammer den som «forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer». Strafferammen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt, og inntil 8 år dersom inngrepet har som følge død eller betydelig skade på legeme eller helbred. Medvirkning og rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte.

Utvalget foreslår at fornærmede i saker om kjønnslemlestelse gis rett til bistandsadvokat. Mange av de momenter som er nevnt ovenfor under punkt 11.3.1.2 som tilsier at de fornærmede har et særlig behov for advokatbistand, foreligger i disse sakene. Det dreier seg om alvorlige integritetskrenkelser hvor fornærmedes foreldre ofte vil ha medvirket. Kjønnslemlestelse foretas normalt når fornærmede er barn, og saken kan komme opp da eller i ungdomsårene. Den nære relasjonen og det ulike styrkeforholdet mellom fornærmede og gjerningspersonene, og særlig til foreldrene som medvirkere, samt sakens karakter medfører at det ofte vil være svært byrdefullt for fornærmede å forklare seg til politiet og i retten. De fornærmede kan også være redde, og er i en sårbar og utsatt stilling. Alt dette tilsier at de har særlig behov for den hjelp og støtte en bistandsadvokat kan gi.

11.3.7 Saker om tvangsekteskap

Som nevnt i punkt 11.2.14 falt henvisningen til straffeloven § 222 annet ledd (tvangsekteskap) utilsiktet ut da straffeprosessloven § 107 a ble endret ved lov 20. mai 2005 nr. 28. I Ot.prp. nr. 50 (2005-2006), er henvisningen foreslått tatt inn igjen. Det er derfor ikke behov for forslag fra utvalget om dette.

11.3.8 Saker om besøksforbud

Besøksforbud ilegges i første omgang av påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten skal senest innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Både den forbudet skal beskytte og den forbudet retter seg mot har rett til å være til stede i retten og til å uttale seg.

Avslår påtalemyndigheten et krav om besøksforbud, kan den det skal beskytte bringe saken inn for retten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd tredje punktum.

Etter straffeprosessloven § 107 a tredje ledd har den et forbud skal beskytte også rett til bistandsadvokat i saker om ileggelse av besøksforbud i eget hjem etter straffeprosessloven § 222 a annet ledd annet punktum. Gjelder forbudet ikke opphold i eget hjem, har den besøksforbudet skal beskytte, ikke krav på bistandsadvokat. Hvis besøksforbudet nedlegges etter at den fornærmede har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, er det lagt til grunn i forarbeidene at bistandsadvokatoppdraget også omfatter bistand i forbindelse med besøksforbudet. Forutsetningen må imidlertid være at anmeldelsen og saken om besøksforbudet gjelder det samme forholdet. 51

Da retten til bistandsadvokat ved saker om besøksforbud i eget hjem ble innført i 2003, fikk den forbudet retter seg mot, ubetinget rett til forsvarer på det offentliges bekostning i slike saker, se straffeprosessloven § 100 b. 52

Av forarbeidene fremgår at enkelte høringsinstanser hadde tatt til orde for å gi partene rett til bistandsadvokat/forsvarer også i andre saker om besøksforbud enn ved saker om besøksforbud i eget hjem. 53 Det ble pekt på at en ubetinget rett til advokatbistand i alle saker om besøksforbud kunne dempe konfliktnivået, og at den besøks­forbudet er rettet mot, eller den det skal beskytte, kan ha behov for advokatbistand når det skal vurderes å bruke rettsmidler mot rettens kjennelse. Departementet sa seg enig i dette, men kom likevel til at det i første omgang var tilstrekkelig å gi rett til advokatbistand i de mest alvorlige sakene.

Utvalget bemerker at en avgjørelse om besøksforbud kan være svært viktig for dem avgjørelsen gjelder, også i de tilfelle der besøksforbud ikke gjelder hjemmet til den forbudet retter seg mot. Mange saker om besøksforbud gjelder tidligere ektefeller eller samboere som ikke lengre har felles hjem. I mange slike tilfelle er forbud nødvendig for at den forbudet skal beskytte blir vernet mot å bli oppsøkt, truet og plaget på bopel eller arbeidsplass. Sett fra den annen parts side, kan forbud oppleves som svært inngripende når partene har felles barn og forbud mot å kontakte den annen eller mot å oppsøke den annen på bopel hindrer eller vanskeliggjør utøvelsen av samværsrett med barna.

På den annen side er det også mange saker om besøksforbud som er av mindre alvorlig karakter. Besøksforbudsordningen har et vidt anvendelsesområde, og en lav bevisterskel. Det er tilstrekkelig for å ilegge besøksforbud at det er nødvendig for å unngå at noen vil forfølge en annen person eller krenke en annens fred, og et forbud mot å oppsøke en annen er ikke alltid noe vesentlig inngrep for den som rammes av forbudet. Det er viktig at reglene utformes slik at enkle og kurante saker ikke skal kreve unødvendig ressursbruk. Doms­tolene avgjør årlig et stort antall saker om besøksforbud. Det er viktig at sakene behandles raskt, og at saksbehandlingen ikke gjøres for komplisert.

Utvalgets erfaring er at saker om besøksforbud kan være dårlig opplyst. Påtalemyndigheten møter sjelden i rettsmøtet. Den forbudet retter seg mot kan komme med opplysninger i rettsmøtet som det hadde vært ønskelig å høre den andre partens syn på. Vedkommende forbudet retter seg mot er heller ikke alltid avhørt av politiet før saken fremmes for retten. Hvis vedkommende er avhørt, og kommer med nye opplysninger, har ikke alltid politiet undersøkt disse opplysningene nærmere før saken oversendes retten. Den forbudet skal beskytte er ofte redd og avstår ikke sjelden fra å møte i rettsmøtet. Av hensyn til sakens opplysning kan det være ønskelig å legge forholdene til rette for at begge møter i retten og uttaler seg.

Den som forbudet skal beskytte har ofte behov for den støtte og beskyttelse som en bistandsadvokat kan gi, både for å kunne møte i retten og for å få hjelp til å få saken best mulig opplyst der. Et tilbud fra politiet om trygghetstiltak for fornærmede i forbindelse med rettsmøtet og informasjon fra politiet til fornærmede om betydningen av å møte kan også ha betydning. Også den som forbudet rammer kan ha behov for advokatbistand for å få saken best mulig opplyst. Dersom begge parter er representert ved advokat, kan det gi mulighet for å dempe konflikten i retten og til å komme frem til praktiske ordninger som kan dempe motsetningene og behovet for videre besøksforbud. Andre saker om besøksforbud kan være ukompliserte og tilstrekkelig opplyst i saksdokumentene.

Utvalget foreslår etter dette at retten til advokatbistand utvides til å gjelde alle saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219 (vold i nære relasjoner). I slike saker vil det som oftest også pågå en etterforsking om overtredelse av straffeloven § 219, slik at den forbudet skal beskytte vil ha krav på bistandsadvokat på dette grunnlag. I så fall vil bistandsadvokatens oppdrag også omfatte å ivareta sin klients interesser i en sak om bevisforbud. Hvis etterforsking ikke er påbegynt, eller straffesaken er endelig avgjort, vil den forbudet skal beskytte, likevel ha behov for bistandsadvokat i forbindelse med rettens behandling av krav om besøksforbud. I så fall må den forbudet retter seg mot, også ha krav på forsvarer.

11.3.9 Tilfeller der fornærmede ikke er i stand til å begjære oppnevnt advokat

Straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum lyder slik:

«I andre tilfeller hvor den fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt, kan retten i særlige tilfelle oppnevne advokat til å vareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste.»

Om bakgrunnen og forståelsen av bestemmelsen vises det til punkt 3.4.2.6. Bestemmelsen må i lys av forarbeidene trolig forstås slik at den uttømmende regulerer retten til bistandsadvokat for personer som ikke selv er i stand til å begjære advokat oppnevnt. 54 Dette innebærer i så fall at personer som på grunn av lovbruddets art ville ha krav på bistandsadvokat etter den alminnelige bestemmelsen i første ledd stilles dårligere dersom de ikke er i stand til å be om oppnevnelse selv siden det etter annet ledd tredje punktum krever at det foreligger et «særlig tilfelle». Bakgrunnen for denne løsningen må i tilfelle være at fornærmede i denne kategori ikke blir utsatt for de samme påkjenninger i forbindelse med anmeldelse og avhør i saken. Forarbeidene kan forstås i denne retningen. Skal loven leses på denne måten, innebærer det for eksempel at en fornærmet som er så hardt skadet ved den straffbare handling at vedkommende ikke er i stand til å fremsette begjæring om advokatoppnevnelse ikke har samme rett til advokat som en fornærmet som er utsatt for samme type forbrytelse, men ikke er så hardt skadet. Etter utvalgets oppfatning er dette lite rimelig.

Utvalget bemerker at det kan være tvilsomt hvilke grupper av fornærmede som omfattes av bestemmelsen. Ordlyden – «ikke er i stand til å begjære» – kan forstås slik at den omfatter tilfelle der fornærmede er sterkt sinnslidende, psykisk utviklingshemmet, sterkt svekket av sykdom eller ligger i koma. Utvalget antar imidlertid at bestemmelsen ikke er ment å ha et så vidt virkeområde. Tanken bak bestemmelsen er som nevnt antagelig at de fornærmede som ikke er i stand til å be om å få oppnevnt bistandsadvokat, heller ikke ville være i stand til å avgi forklaring til politiet eller til å møte i retten, og at de derfor ikke har behov for bistandsadvokat. Dette, sammen med det som er referert i forarbeidene fra en henvendelse fra riksadvokaten, tyder på at det man har hatt for øye er tilfeller der fornærmede har vært så sterkt skadet at de ikke har vært i stand til å be om å få oppnevnt advokat, og at man ikke har tenkt på sinnslidende, personer med psykisk utviklingshemning m.m.

Uansett hvordan loven er å forstå, er det utvalgets oppfatning at de fornærmede som ikke selv er i stand til å begjære bistandsadvokat oppnevnt, uansett hva grunnen er, bør ha samme rett til bistandsadvokat som andre fornærmede. Dette gjelder så vel sinnslidende, personer med psykisk utviklingshemning som de som er sterkt svekket av sykdom eller ligger i koma. Selv om fornærmede på grunn av sin tilstand ikke kan forklare seg for politiet eller under hovedforhandlingen, vil vedkommende ha behov for bistandsadvokat i andre sammenhenger, for eksempel i forbindelse med oppfølgningen av etterforskingen, forberedelse og prosedyre av erstatningskrav osv. For fornærmede med psykisk utviklingshemning eller tilsvarende funksjonssvikt vil det dessuten kunne være behov for bistandsadvokat i forbindelse med et eventuelt dommeravhør, jf. straffeprosessloven § 239. Det må være opp til advokaten å vurdere om det er behov for at advokaten er til stede under hovedforhandlingen.

Utvalget foreslår etter dette at passusen «eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt» i straffeprosessloven § 107 a annet ledd utgår. Disse tilfellene blir således å vurdere etter §107 a første ledd på vanlig måte.

Etter straffeprosessloven § 107 a er det et vilkår for oppnevning av bistandsadvokat at vedkommende selv ønsker det. Hvis fornærmede selv ikke er i stand til å fremsette krav om bistandsadvokat, må spørsmålet avgjøres av verge eller hjelpeverge. Utvalget viser til sitt utkast til nytt kapittel 8 a om fornærmede § 93 b. Når fornærmede kan ha krav på bistandsadvokat, men ikke er i stand til å fremsette begjæring om det, må politiet om nødvendig kontakte vedkommendes verge eller hjelpeverge, slik at vergen kan ta stilling til om det skal bes om oppnevnelse av bistandsadvokat, eller sørge for at overformynderiet oppnevner en hjelpeverge dersom de etterlatte ikke sørger for dette. Utvalget finner ikke grunn til å regelfeste dette.

11.3.10 Etterlatte

Utvalget har som det fremgår av punkt 10.2.1 foreslått at flere grupper etterlatte skal gis utvidede rettigheter i straffesaken, også etterlatte etter voksne, og at rettighetene i prioritert rekkefølge bør omfatte ektefelle eller samboer, myndige barn og foreldre.

Straffeprosessloven § 107 a annet ledd første og annet punktum gir rett til bistandsadvokat for den som hadde foreldreansvar eller var verge i saker hvor noen under 18 år er død som følge av en straffbar handling. Utvalget har vurdert om den ubetingede retten til bistandsadvokat bør utvides til andre grupper etterlatte. Bestemmelsene i annet ledd første og annet punktum ble tilføyd ved lovendringen i 2004, som trådte i kraft 1. januar 2005. At bestemmelsene er så nye, kan tilsi at man venter med å endre dem inntil det er vunnet erfaringer med praktiseringen av bestemmelsene.

En regel om at de etterlatte i prioritert rekkefølge, jf. utkastet § 93 a annet ledd første jf. annet punktum, skal ha krav på bistandsadvokat der noen har omkommet som følge av en straffbar handling vil omfatte svært mange saker. I en del saker vil ikke behovet for bistandsadvokat være særlig markert. Som eksempel kan nevnes straffesak etter vegtrafikkloven § 3 i saker der voksne barn mister sine foreldre eller foreldre mister sine voksne barn i en trafikkulykke. Ofte vil det også være begrenset hva bistandsadvokaten kan gjøre i slike saker. I saker der de etterlatte krever erstatning, vil det derimot gjennomgående være behov for bistandsadvokat.

Utvalget er kommet til at bestemmelsen om ubetinget krav på bistandsadvokat bør forbeholdes foreldre i saker hvor noen under 18 år dør som følge av en straffbar handling. Alle andre tilfeller bør vurderes etter en ny bestemmelse om at bistandsadvokat kan oppnevnes i andre saker der det foreligger særlige forhold som tilsier at det er behov for advokat. Det vises til de momenter som er nevnt under punkt 11.3.1.2. De fleste saker der noen er omkommet som følge av en straffbar handling, vil utgjøre en stor belastning for de etterlatte. Dette momentet i seg selv bør normalt ikke være tilstrekkelig til å oppnevne bistandsadvokat. Vilkåret må være at det foreligger særlige forhold som tilsier at det er behov for advokat. Som eksempel på særlige forhold nevnes om det fremmes krav om erstatning eller oppreisning, om advokat er nødvendig for å ivareta avdødes omdømme, handlingens karakter og relasjonen til avdøde. Meningen er å senke terskelen noe i forhold til dagens praksis. I saker om drap (§ 233) bør det vanligvis oppnevne advokat dersom ektefellen ønsker det.

Etter ordlyden i dagens bestemmelse og utvalgets forslag kan det synes som det er en betingelse at det er på det rene at noen har omkommet som følge av en straffbar handling. Utvalget mener at det i enkelte tilfeller kan være grunn til å oppnevne advokat selv om dette ikke er avklart at noen har omkommet ved en straffbar handling hvis det er iverksatt etterforsking for å undersøke om det er tilfellet. Utvalget antar at det likevel ikke er behov for å lovfeste dette.

11.3.11 Saker der et barn under 18 år er omkommet og de nærmeste er siktet i saken

Utvalgets medlem Austegard foreslår at det oppnevnes bistandsadvokat for barnet i saker der et barn er omkommet som følge av en straffbar handling og en eller flere av de nærmeste er siktet i saken. I slike saker har det i praksis vist seg at avdøde har behov for en representant som kan ivareta vedkommendes interesser. I slike tilfelle vil det være en klar interessekonflikt hvor det ikke kan påregnes at de nærmeste ivaretar avdødes interesser. Austegard foreslår derfor følgende tilføyelse i straffeprosessloven § 107 a:

«Er noen under 18 år død som følge av en straffbar handling, skal det oppnevnes bistandsadvokat for avdøde når siktede er en av avdødes nærmeste.»

Utvalgets øvrige medlemmer slutter seg ikke til forslaget. Utvalget har ikke den nødvendige sammensetning eller ressurser til å undersøke om politi og påtalemyndighet behandler disse sakene på en tilfredsstillende måte, eller for å vurdere hva som eventuelt kan gjøres bedre. Det ligger også utenfor mandatet. Viktigst for flertallet er imidlertid at eventuelle reformbehov på dette området bør ivaretas på andre måter enn ved at det oppnevnes bistandsadvokat for avdøde. Formålet med en advokatordning er å yte hjelp og støtte til en person som har behov for bistand og støtte i møte med rettsvesenet. Hvor et barn er død som følge av en straffbar handling, er situasjonen annerledes, og det finnes heller ingen «klient» som kan ta stilling til eventuelle klager etc. Utvalgets mandat er å foreslå tiltak for å bedre de fornærmedes og etterlattes straffeprosessuelle stilling. I sakene som nevnt ovenfor er det ingen som kan gis straffeproses­suelle rettigheter. Når fornærmede er død, og det ikke er etterlatte som har behov for bistand, svikter mye av begrunnelsen for å oppnevne advokat.

11.3.12 Savnede personer

Utvalget har vurdert om pårørende til savnede personer bør gis rett til bistandsadvokat. Fra en del pårørende er det de senere år reist kritikk mot mangelfullt politiarbeid. Kritikken gjelder gjerne at politiet ikke gjør nok for å finne den savnede, og manglende informasjon til de pårørende.

Det ligger langt fra alltid straffbare forhold bak en forsvinning. Så lenge det ikke er grunn til å tro at det er begått noe straffbart forhold, er politiets undersøkelser, ettersøking og leteaksjoner ikke å anse som etterforsking. Dermed gjelder ikke straffe­prosessloven og påtaleinstruksen direkte for virksomheten. Etterforsking skal settes i verk når det er rimelig grunn til å undersøke om den savnede har forsvunnet som følge av en kriminell handling, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Etterforsking kan også settes i verk ved brann og andre ulykker, selv om det ikke er grunn til mistanke om et straffbart forhold, jf. straffeprosess­loven § 224 fjerde ledd.

I riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 er det gitt retningslinjer for etterforskingsmessige tiltak i forbindelse med slike meldinger. Her anbefales det blant annet at de straffeprosessuelle reglene om bevisinnhenting og bevissikring følges så langt det er praktisk også i ettersøkingssaker. I rundskrivets punkt VIII gis retningslinjer for informasjon til de pårørende. Det understrekes at de pårørende har et sterkt og legitimt behov for å vite hva som har skjedd. Dersom det ikke kan skade etterforskingen, skal de pårørende orienteres om hva politiet akter å foreta seg, og om begrunnelsen for de valg som tas. Det skal også fastlegges prosedyrer som sikrer at pårørende holdes løpende informert om politiets arbeid og om sakens utvikling så langt det er mulig. Det skal vurderes å utpeke en bestemt tjenestemann som bindeledd mellom politiet og de pårørende. 55

Utvalget bemerker at hvis det er satt i verk etterforsking fordi det er rimelig grunn til å undersøke om den savnede er omkommet ved en straffbar handling, kan det være grunn til å oppnevne bistandsadvokat etter de vanlige regler, se punkt 11.3.9. Spørsmålet her er om pårørende i savnet­saker bør gis rett til bistandsadvokat i saker der det 1) ikke er satt i verk etterforsking fordi det ikke grunn til å tro at vedkommende er forsvunnet som følge av en straffbar handling eller 2) i saker der det er satt i gang etterforsking, men der det ikke er grunn til å tro at savnede er omkommet (typisk kidnappingssaker).

Så lenge det ikke er satt i verk etterforsking, får straffeprosessloven ikke anvendelse. Spørsmålet om rettshjelp må da vurderes etter rettshjelpsloven. Etter utvalgets mening har de etterlatte i slike saker i alminnelighet ikke et slikt særlig rettshjelpsbehov at det er grunn til å foreslå særlige ordninger etter rettshjelpsloven. Spørsmålet om behov for rettshjelp bør vurderes etter lovens alminnelige regler.

Hvis det er satt i gang etterforsking, men det ikke er grunn til å tro at vedkommende er omkommet, har de pårørende behov for informasjon og samarbeid med politi og påtalemyndighet, slik det gis anvisning på i riksadvokatens rundskriv. Etter utvalgets syn har de pårørende derimot ikke et slikt behov for advokatbistand at det bør innføres en bistandsadvokatordning. Når den umiddelbart fornærmede er i live, bør eventuelt tilbud om bistandsadvokat med de prosessuelle rettigheter det gir, være forbeholdt vedkommende selv, jf. foran i punkt 8.8.2. De pårørende har for øvrig ikke formell stilling som fornærmet i saken eller straffeprosessuelle rettigheter, med mindre de fremmer krav om erstatning for tap etter straffeprosess­loven § 3 første ledd, jf. fjerde ledd.

11.3.13 Saker i utlandet

11.3.13.1 Bakgrunn

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om den norske bistandsadvokatordningen bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Det er vist til Innst. S. nr 189 (2003-2004) side 3, justiskomiteens tilråding del II, der det heter:

«Stortinget ber Regjeringen gi utvalget som skal utrede fornærmedes stilling i straffe­prosessen, i mandat å vurdere hvordan straffeprosessloven kan endres på en hensiktsmessig måte slik at flere får rett til bistandsadvokat, herunder nordmenn som utsettes for grov kriminalitet i utlandet.»

Spørsmålet ble behandlet på nytt i Stortinget i Innst. S. nr.109 (2004-2005). 56 Fra komitéflertallets bemerkninger gjengis:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet legger til grunn at straffeprosesslovens bestemmelser om bistandsadvokat (kapittel 9 a) bare gjelder saker som behandles av norske domstoler. Videre at det legges til grunn at straffbare handlinger som er begått i utlandet, i en del tilfeller kan forfølges i Norge, jf straffeloven § 12 nr. 3 og 4.

Flertallet er kjent med at norske borgere som er fornærmet i straffesaker som behandles for domstoler i utlandet, i mange land har samme rett til advokatbistand etter dette landets regler som landets egne borgere i tilsvarende situasjon. Flertallet mener at i mange situasjoner er dette den beste løsningen da lokale advokater er de som best kjenner landets rettsregler og kultur.

Imidlertid vil flertallet vise til at ikke alle land har samme ordning med advokatbistand for fornærmede som Norge. I slike tilfeller får ikke fornærmede i dag dekket sine behov på en tilfredsstillende måte.

Flertallet er kjent med at Fornærmede­utvalget har fått i mandat å vurdere om den norske bistandsadvokatordningen også bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Flertallet vil avvente dette arbeidet, men vil allerede nå signalisere at det er et behov for at fornærmede i de mest alvorlige straffesaker får mulighet til advokatbistand i saker som behandles for utenlandske domstoler.»

Vedlagt innstillingen var et brev datert 6. desember 2004 fra Justisdepartementet ved statsråden til komiteen, der det blant annet heter:

«Ikke alle land har samme ordninger for advokatbistand til fornærmede som Norge. Departementet er kjent med at det kan oppleves som en belastning for den enkelte fornærmede at ordningen i det landet saken behandles, ikke er like god som den norske. En endring av dagens ordning reiser imidlertid prinsipielle spørsmål som bør vurderes grundig. For eksempel må det vurderes hvilke lovbrudd som skal gi grunnlag for en rett til bistand fra norsk advokat når straffesaken behandles i utlandet, og hvilke oppgaver det skal gi dekning for. På denne bakgrunn har departementet bedt Fornærmedeutvalget vurdere om den norske bistandsadvokatordningen også bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Jeg vil derfor ikke gå inn for endringer på dette området nå.

Selv om man avventer vurderingen av bistandsadvokatordningens virkeområde først etter at utvalget har lagt frem sin utredning, er det andre måter å gi fornærmede i konkrete saker økonomisk støtte til advokatbistand på. Hvis vedkommende land ikke har en bistandsadvokatordning, og handlingen er så grov at den ville gitt rett til bistandsadvokat etter den norske straffeprosessloven hvis den hadde funnet sted i Norge, vil norske myndigheter kunne dekke bistandsadvokat i saken i medhold av rettshjelpsloven. Bistanden vil for eksempel kunne omfatte utgifter til reise og opphold for fornærmede og eventuell ledsager, eller utgifter til nødvendig oversettelse av politidokumenter.»

Da rettshjelploven ble endret ved lov 15. april 2005 nr. 17, ble det i § 12 annet ledd bestemt at det «unntaksvis» kan innvilges helt eller delvis rettsråd i saker for utenlandsk domstol dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt og særlig grunner taler for det. I rundskriv G-12/05 er det lagt til grunn at annet ledd i utgangspunktet kan omfatte bistand til fornærmede i alvorlige straffesaker i utlandet. Men hvis det i vedkommende land eksisterer et tilbud om juridisk bistand, legges det som hoved­regel til grunn at behovet for bistand er tilstrekkelig ivaretatt gjennom dette. Departementet legger videre til grunn at det

«[n]ormalt ikke vil... være behov for bistand fra norsk advokat i slike tilfeller. I helt spesielle tilfeller vil slik bistand likevel kunne dekkes. I vurderingen må det ses hen til sakens karakter, søkerens situasjon og den bistand fornærmede faktisk får fra den utenlandske ordningen. For å innvilge bistand må det foreligge konkete holdepunkter for at den bistand som ytes i vedkommende land utvilsomt ikke ivaretar søkerens grunnleggende rettssikkerhetsbehov».

Forholdet til Fornærmedeutvalgets mandat ble etter det utvalget kan se, ikke berørt i forbindelse med lovens vedtagelse og er heller ikke nevnt i rundskrivet. Utvalget antar at det derfor fortsatt er ønskelig med en vurdering av om bistandsadvokatordningen bør utvides til saker i utlandet, jf. nedenfor.

11.3.13.2 Behov for bistandsadvokat?

Det er etter utvalgets syn ikke formålstjenlig å oppnevne bistandsadvokat etter straffeprosessloven for å bistå fornærmede eller de etterlatte i utlandet i straffesaker som behandles av utenlandske myndigheter.

Utvalget tar ved denne vurderingen utgangspunkt i at ordningen med bistandsadvokat etter straffeprosessloven kapittel 9 a gir advokaten straffe­prosessuelle rettigheter etter norsk straffeprosesslov i saker som behandles av norske myndigheter . Hvilke rettigheter en advokat for fornærmede eller de etterlatte har i forhold til andre lands myndigheter, beror på vedkommende lands regler om de fornærmedes, de etterlattes og deres advokaters straffeprosessuelle stilling. Hertil kommer at en norsk advokat ikke uten videre kan opptre for domstolene i andre land. Hvorvidt en norsk advokat i vedkommende land vil bli tillatt å utøve rettigheter som advokat der, avhenger av vedkommende lands prosess- og advokatlovgivning.

Norsk lov kan uansett ikke gi en norsk advokat straffeprosessuelle rettigheter i utlandet. Etter utvalgets oppfatning bør derfor slik støtte eventuelt gis i form av fri rettshjelp etter rettshjelpsloven. Avgjørelsen om å gi fri rettshjelp i slike saker bør treffes av forvaltningen, og ikke av domstolene. Domstolene har ikke særlige forutsetninger eller grunnlag for å treffe avgjørelser om advokatbistand i saker som ikke hører inn under norske domstoler. Forvaltningsmessig behandling vil gi et bedre grunnlag for en enhetlig behandling av slike saker og for å bygge opp kunnskaper om de forhold som er av betydning for å vurdere behovet i den enkelte sak, jf. nedenfor.

Utvalget bemerker likevel at de vanlige reglene om bistandsadvokat gjelder hvis en straffbar handling som er begått i utlandet etterforskes eller domstolsbehandles i Norge. 57

Hvorvidt en straffbar handling som er begått i utlandet, kan straffes i Norge, beror på straffelovens regler om norsk strafferetts virkekrets. 58 Mange straffbare handlinger som er begått i utlandet, kan straffes i Norge. Men det er opp til politi og påtalemyndighet å avgjøre om det er rimelig grunn til å foreta etterforsking i saken. 59 Hvis saken er begått i utlandet og etterforskes der, vil det som regel ikke være grunn til å etterforske saken i Norge, og en eventuell anmeldelse til norsk politi vil da bli henlagt på dette grunnlaget. Hvis handlingen er begått i utlandet av person som ikke er hjemmehørende i Norge, hører påtalespørsmålet normalt under Kongen i statsråd. 60 Normalt vil det ikke bli reist straffesak her for handlinger som er begått i utlandet, og en anmeldelse vil bli henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å etterforske den i Norge.

Hvis en straffbar handling som er begått i utlandet etterforskes eller domstolsbehandles i Norge, gjelder de vanlige regler om bistandsadvokat.

Hvis straffesaken behandles av utenlandske myndigheter, forekommer det at fornærmede eller andre vitner etter anmodning fra det land der saken behandles, blir avhørt av norsk politi, at det foretas andre etterforskingsskritt av norsk politi, eller at det foretas bevisopptak ved norske domstoler. I så fall gir gjeldende norske regler antagelig adgang til å oppnevne bistandsadvokat i Norge for å ivareta fornærmedes rettigheter i forbindelse med slike etterforskings- eller rettergangsskritt, forutsatt at det dreier seg om en sakstype som ville gitt rett til bistandsadvokat etter norske regler. 61 Utvalget antar at det ikke er behov for å presisere dette i loven.

11.3.13.3 Bistand til søknad om voldsoffererstatning

Etter voldsoffererstatningsloven § 2 første ledd ytes voldsoffererstatning når den skadevoldende handling har funnet sted i Norge. I andre tilfelle kan det når særlige grunner foreligger ytes voldsoffererstatning dersom skadelidte eller vedkommendes etterlatte hadde bopel i riket på skadetidspunktet. Etter rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6 kan fornærmede som ikke har krav på bistands­advokat gis rett til fritt rettsråd for å fremme en sak om voldsoffererstatning. Denne retten er behovsprøvd. Utvalget antar at retten etter § 11 annet ledd nr. 6 også gjelder i de tilfellene der voldsoffererstatning kan søkes for handlinger som har funnet sted i utlandet.

11.4 Endringer i rettshjelploven

Rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 gir rett til fritt rettsråd uten behovsprøving eller egenandel i saker om mishandling fra nærstående i forbindelse med straffesak mot gjerningspersonen. Det vises til punkt 3.4.8. Utvalget antar at utvidelsen av bistandsadvokatordningen til saker om vold i nære relasjoner (straffeloven § 219) og om menneskehandel (straffeloven § 224), langt på vei vil gjøre rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 overflødig. Denne bestemmelsen foreslås derfor opphevet. Skulle noen saker som tidligere ble omfattet av rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 likevel ikke bli omfattet av bistandsadvokatordningen, legger utvalget til grunn at det i disse sakene kan gis fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 tredje ledd. Det antas at behovsprøvingen i slike saker ikke vil representere noe praktisk problem.

11.5 Rett til å la seg bistå av annen advokat

I saker der fornærmede har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, bør fornærmede etter utvalgets mening ha rett til i stedet å la seg representere av en advokat som fornærmede selv betaler, men som skal ha de samme prosessuelle rettigheter som en oppnevnt bistandsadvokat. Den praktiske betydning av dette er at fornærmede gis anledning til å velge en advokat som betinger seg vederlag etter andre satser enn de som gjelder ved betaling fra det offentlige (salærforskriften). Utvalget viser til at en advokat som er oppnevnt etter § 107 a, ikke kan kreve godtgjørelse fra sin klient med mindre denne før advokaten ble oppnevnt, har samtykket i å betale, og advokaten har gitt avkall på godtgjørelse fra staten, jf. straffeprosessloven § 107 d første punktum, jf. § 107 annet ledd annet punktum.

Fornærmede i alle sakstyper må ellers ha rett til å engasjere advokat til å ivareta sine straffeprosessuelle rettigheter som fornærmet i saken. Det kan være aktuelt i de saker der vilkårene for offentlig oppnevnt bistandsadvokat ikke er oppfylt. Advokaten bør på fornærmedes vegne kunne utøve fornærmedes egne prosessuelle rettigheter som fornærmet i den utstrekning rettighetene ikke er av rent personlig karakter. For eksempel kan advokaten begjære dokumentinnsyn, påklage påtaleavgjørelser osv., eller fremme erstatningskravet etter straffeprosessloven § 428. Utvalget foreslår at retten til å bruke advokat lovfestes i en egen bestemmelse i kapittel 9 a.

Robberstad 62 har tatt opp spørsmålet om fornærmede i egenskap av vitne – og også andre vitner – har rett til å bruke advokat i retten, herunder rådføre seg med advokaten under egen forklaring. Spørsmålet er videre om fornærmede med partsstilling etter straffeprosessloven § 428 har rett til å rådføre seg med advokat under sin forklaring i retten. Utvalget bemerker at fornærmede med rett til bistandsadvokat etter dagens regler under avhør i retten med rettens samtykke kan gis adgang til å rådføre seg med bistandsadvokaten før vedkommende svarer på spørsmål. Hvis det oppstår spørsmål om fornærmedes forklaringsplikt eller andre prosessuelle spørsmål om fornærmedes vitneforklaring, vil bistandsadvokaten etter gjeldende regler også ha rett til å uttale seg om dette. Utvalget mener at disse reglene på en hensiktsmessig måte ivaretar både fornærmedes behov for advokatbistand i forbindelse med egen forklaring og behovet for at fornærmede gir en mest mulig umiddelbar forklaring. Utvalget foreslår ingen endringer i disse reglene. Utvalget antar at det sjelden forekommer at tilsvarende spørsmål oppstår for de fornærmede som ikke har rett til bistandsadvokat, og finner derfor ikke tilstrekklig grunn til å foreslå noen lovregulering på dette området.

11.6 Bistandens kvalitet

11.6.1 Nærmere om kritikken

Utvalget har fra mange hold, særlig fra fagpersoner som bistår ofrene, fått høre at kvaliteten på det arbeidet som utføres av bistandsadvokatene er varierende. Misnøyen gjelder blant annet manglende tilgjengelighet, sendrektighet, manglende juridiske kunnskaper, dårlig informasjon til klientene om deres rettigheter og plikter, manglende oppfølgning av prosessuelle rettigheter, slik som retten til å klage over henleggelsen eller utforming av tiltalen, samt utilstrekkelig forberedelse og innsats i retten.

Også Justisdepartementets arbeidsgruppe har registrert kritikk av kvaliteten på det arbeidet som utføres fra bistandsadvokatene, jf. rapporten side 14.

Utvalget tilføyer ut fra egen erfaring at mange bistandsadvokater utfører oppdraget på en god og samvittighetsfull måte, men at det ikke helt sjelden skjer at innsatsen i retten er preget av manglende erfaring og utilstrekkelige juridiske kunnskaper. Erstatningskravene er ikke sjelden dårlig forberedt og presenteres svært kort tid før hovedforhandlingen.

11.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget antar at den varierende kvaliteten på bistandsadvokatenes innsats i noen grad skyldes at oppdraget som bistandsadvokat oppfattes som lite prestisjefylt, slik at disse oppdragene kan havne hos de minst erfarne advokatene med lite kunnskap om området. Utvalget antar at den styrking av bistandsadvokatrollen som uvalget foreslår, vil kunne få som bieffekt at bistandsadvokatoppdragene blir mer attraktive og at innsatsen skjerpes. Ikke minst vil den klargjøring av fornærmedes legitime interesser i straffesaken som utvalget legger opp til, gjøre at bistandsadvokatens rolle blir mer avklart, mer aktiv og sannsynligvis mer interessant. Dette kan også føre til at flere godt kvalifiserte og erfarne advokater vil påta seg slike oppdrag og derigjennom øke kvaliteten.

Utvalget finner at det vanskelig kan gis regler som stiller andre formelle krav til bistandsadvokater enn de alminnelige krav som stilles for å oppnå advokatbevilling eller autorisasjon som advokatfullmektig. Det er en oppgave for advokatene selv og deres organisasjoner å sørge for en bedre skolering av bistandsadvokatene. Utvalget er kjent med at det gjennom Juristenes utdanningssenter (JUS) holdes egne kurs for bistandsadvokater, og at det for tiden er god søkning til kursene.

Mange har etterlyst et sted man kan henvende seg for å få hjelp til å finne en kvalifisert bistandsadvokat. Av prinsipielle grunner bør verken domstolene, påtalemyndigheten, politiet eller andre offentlige instanser anbefale eller fraråde bestemte advokater. Derimot foreslår utvalget at det innføres en ordning med faste bistandsadvokater ved de enkelte domstoler, lik den man i dag har for forsvarere. 63 Ved utnevnelsen av faste bistandsadvokater vil det kunne være et moment blant flere om advokaten har gjennomført skolering som bistands­advokat. En slik ordning vil være til en viss hjelp for personer som søker å orientere seg i advokatmarkedet. Utvalget kan ikke se at det er noe i veien for at politiet opplyser fornærmede om hvilke advokater som er faste bistandsadvokater. En fordel med en slik ordning vil også være at det kunne etableres en vaktordning for å sikre advokater som raskt kan påta seg å bistå fornærmede ved dommeravhør, og at det etableres en gruppe advokater som kan påta seg oppdrag som bistandsadvokat hvis det er nødvendig å oppnevne ny bistandsadvokat for å unngå forsinkelse av hovedforhandlingen.