NOU 2008: 14

Samstemt for utvikling?— Hvordan en helhetlig norsk politikk kan bidra til utvikling i fattige land

Til innholdsfortegnelse

4 Handel

4.1 Handelens betydning for fattigdomsreduksjon og utvikling

Handel er grunnleggende og avgjørende for å forbedre menneskers levekår. En forutsetning for å nyttiggjøre seg av handel er å ha noe å selge. Hva man handler med, og på hvilken måte handelen foregår, er derfor viktig. Mange fattige utviklingsland har i dag hovedsakelig råvarer å tilby, noe som setter dem i et ufordelaktig bytteforhold. Prisene på råvarer i verdensmarkedene har vært relativt lave, mens ferdigvarene de har måttet importere, har vært forholdsvis mye dyrere. En langsiktig utviklingsstrategi er derfor avhengig av at utvik­lingslandenes produksjon av ferdigvarer og tjenester blir styrket, slik at bytteforholdene og dermed handelsbalansen med utlandet bedres.

Figur 4.1 Verdens og fattige lands eksport av varer og tjenester 2001–2006

Figur 4.1 Verdens og fattige lands eksport av varer og tjenester 2001–2006

Kilde: World Development Indicators 2007.

De siste tiårene har vært preget av økt handel med varer og tjenester og en mer integrert global økonomi. I mange land – som Sør Korea, India, Kina, Indonesia og Malaysia – har dette bidratt til økonomisk oppsving og nye arbeidsplasser. Kina har hatt den mest imponerende utviklingen og har løftet over 400 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom de siste 20 årene. Kina er blant de landene som har innført sine reformer gradvis, har faset dem i forhold til nasjonale prioriteringer, og som på grunn av lave produksjonskostnader har oppnådd en formidabel økning i eksporten hvor inntektene har vært pløyd tilbake i økonomien for å skape ytterligere vekst. Kina har lyktes med å høste gevinster fra økt markedsadgang og økt eksport ved å kombinere dette med reguleringer av egen økonomi og en nasjonal industripolitikk. Kina har et stort nasjonalt marked, og den økte kjøpekraften blant kineserne har utviklet dette markedet. Voksende ulikhet er imidlertid også en viktig del av utviklingen i Kina de siste to tiårene.

Noen av verdens aller fattigste land, spesielt i Afrika, har fram til i dag stått utenfor veksten i internasjonal økonomi og handel. I dag opplever mange afrikanske land en betydelig økonomisk vekst. Afrika sør for Sahara har de siste årene hatt en gjennomsnittlig vekst på om lag 6 prosent. Samtidig er de nasjonale markedene i mange afrikanske land små og preget av lave husholdsinntekter og betydelig fattigdom. The Growth and Development Commission, som nylig la fram sin rapport 1, anbefaler derfor aktiv bruk av handelspreferanser for å bidra til at denne veksten resulterer i langsiktig verdiskapning og utvikling.

Utvalgets vurderinger

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, påpeker at deltakelse i internasjonal handel er en indikasjon på et land med kapasitet til verdiskapning, sysselsetting og til å finansiere velferd for egen befolkning. Det norske samfunnet utviklet seg ved å kombinere handel og markedsmekanismer med en sterk velferdsstat og offentlige reguleringer av deler av økonomien, og der en blant annet gjennom skattepolitikken styrer overskuddet som produseres, mot nye investeringer og fordeling av velferdsgoder. På handelssiden har den norske modellen også vært preget av beskyttelse av landbruket – gjennom kvoter og høy toll på import av mange landbruksvarer – i tillegg til ulike former for subsidier knyttet til drift og salg av næringens produkter. Denne kombinasjonen av kontrollert markedsøkonomi og selektiv beskyttelse har vært viktige elementer i utvikling for dagens industriland.

Julie Christiansen og Kristian Norheim deler ikke utvalgets syn på den norske modellen som mal for andre land. Den felles nordiske erfaringen viser at fri handel og frie markeder har gitt god økonomisk vekst, og at det er svært krevende å bruke offentlige reguleringer, herunder skattepolitikken, til å styre samfunnets ressurser for å fremme vekst og fordeling. En særlig erfaring er at en aktiv bruk av skattepolitikken lett kan virke mot sin hensikt, at skattepolitikken ikke er særlig egnet til aktiv styring av investeringer og produksjon, men best kan sikre inntekter til fellesskapet gjennom lave skattesatser og en bred skattebase. På handelssiden har den norske varianten av den nordiske modellen vært preget av beskyttelse av en rekke næringer. Etter hvert som flere næringer er blitt fritatt fra beskyttelse, ser det ut til at beskyttelsen har vært til hinder for utviklingen snarere enn til hjelp. En konsekvens av den norske politikken har vært at næringer som burde omstilles, ofte bruker uforholdsmessig store ressurser på å oppnå politisk beskyttelse. Christiansen og Norheim mener at den selektive beskyttelsen ikke har vært et godt element i utviklingen av dagens industriland.

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener at kontroversene i internasjonal handelspolitikk handler både om at verdens stater forfølger ulike nasjonale interesser, det faktum at det eksisterer en grunnleggende ubalanse i makt og økonomisk styrke mellom rike og fattige land, og om svakheter ved det internasjonale avtaleverket for internasjonal handel. Et samlet utvalg mener det er behov for en bedre balanse i det internasjonale handelsregelverket mellom nasjonale interesser og de målene det internasjonale samfunnet i fellesskap har satt for utviklingspolitikken.

Figur 4.2 Verdenshandelen er i stadig vekst. Skipsfart er viktig for
 transport av varer.

Figur 4.2 Verdenshandelen er i stadig vekst. Skipsfart er viktig for transport av varer.

Utviklingslands krav om økt markedsadgang og politisk handlingsrom til beskyttelse av landbruk og framvoksende industri- og tjenestesektorer er sentrale i den internasjonale handelsdebatten. Rike lands beskyttelse av sine landbruksmarkeder ved hjelp av subsidier, kvoter, toll og strenge helserelaterte fytosanitære bestemmelser hindrer i dag utviklingslandene i å få solgt sine produkter i fullt omfang. Bruddet i WTO-forhandlingene sommeren 2008 skyldes en konflikt mellom i hovedsak USA og India om utviklingslandenes beskyttelse av markedene for landbruksvarer. Dette viser viktigheten av anerkjennelse av utviklingslands behov for både markedsadgang og politisk handlingsrom i form av beskyttelsesmekanismer. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, er samlet i vurderingen av at det er behov for slik fordelaktig behandling 2 for utviklingslandene. Blant annet anbefaler et samlet utvalg at Norge fortsatt legger en asymmetri til grunn ved inngåelse av bilaterale og regionale handelsavtaler. Derimot er utvalget delt i synet på hvor omfattende og permanent slike avtaler om positiv særbehandling skal være.

Fattige utviklingsland i dag har sine komparative fortrinn i råvaresektoren, og kan bli hengende igjen i en råvareprodusent-felle. Økonomisk historie viser at en posisjon som ensidig råvareeksportør i det internasjonale varebyttet holder land fast i fattigdom, mens industrialisering og eksport av foredlede varer skaper avgjørende positive ringvirkninger 3. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener derfor at en samstemt norsk utviklingspolitikk må prioritere bidrag som gir utviklingsland økt kapasitet til å videreutvikle eget næringsliv.

Handel med matvarer står i en særstilling, selv om kun 10 prosent av verdens matproduksjon krysser en landegrense før den konsumeres. World Development Report (WDR) 2008 viser at når BNP i utvik­lingsland øker gjennom vekst i landbrukssektoren, reduseres fattigdommen minst dobbelt så effektivt som når BNP øker på grunn av vekst i andre sektorer. Landbrukssektoren har imidlertid ikke bare et spesielt potensial for å redusere fattigdom, men også for å dra i gang økonomisk vekst i andre sektorer gjennom det overskudd og den etterspørsel etter andre produkter som skapes. Samtidig er ensidig eksport av landbruksråvarer ikke en god strategi for å fremme langsiktig økt vekst og utvikling. Ettersom matvarer har stor betydning for liv og helse, er spørsmålet om handel med mat omdiskutert.

Dagens høye press i matmarkedet skaper store utfordringer for verdens matproduksjon. Prisene har fortsatt å øke i 2008, og de fleste analyser indikerer høye matvarepriser minst fram til 2015. Det er imidlertid viktig å ta med i betraktningen at matprisene før den siste prisveksten har ligget på et unaturlig lavt nivå. Mye av prisøkningen skyldes også økte priser på innsatsfaktorer som energi og kunstgjødsel. Selv om økte priser vil være gunstig for mange fattige som livnærer seg av jordbruk (gitt at det er disse gruppene som nyter godt av de økte prisene), viser beregninger fra Verdensbanken at så mange som 100 millioner mennesker som har disse produktene som sine viktigste næringsmidler, av samme grunn står i fare for å oppleve økt fattigdom.

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener at i et langsiktig utviklingsperspektiv vil økt produksjonskapasitet generelt, et mer produktivt jordbruk med høyere bearbeidingsgrad, industrialisering og styrket tjenesteproduksjon være avgjørende for utviklingslandenes mulighet for å nyttegjøre seg handel som et utviklingspolitisk virkemiddel. Derfor må internasjonale, regionale og bilaterale handelsregler sikre markedsadgang og politisk handlingsrom for utviklingslandene til å utvikle produksjonskapasitet og gjennom en aktiv nærings- og sysselsetningspolitikk gjennomføre slike omstillingsprosesser. Internasjonale handelsregler må også motvirke tendensen til marginalisering av de fattigste og svakeste landene i verden gjennom å gi disse positiv særbehandling.

Utvalgsmedlemmene Anne K. Grimsrud, Audun Lysbakken, Hildegunn Gjengedal, Lars Haltbrekken og Linn Herning mener at for å møte den økte etterspørselen etter mat, er det behov for en betydelig økning og bedre fordeling av produksjonen. Alle land må ta sitt ansvar og utnytte sine potensialer. Klimaendringer kan gjøre tidligere landbruksjord uegnet til matproduksjon, og økt etterspørsel etter bioenergi på verdensmarkedet kan konkurrere med de fattiges behov for mat. I tillegg vil hensyn til klimautfordringer og transportbehov gjøre det globale markedet mindre egnet som arena for en forsvarlig fordeling av matvarer. Kravet om bærekraftig ressursbruk og forvaltning av matjord og ferskvann tilsier at industrialisering og tradisjonell intensivering av matproduksjonen også har sine begrensninger. Disse medlemmene mener derfor det må satses langt mer offensivt både bilateralt og multilateralt på støtte til lokale matprodusenter og investeringer for å øke matproduksjonen i fattige land.

Utvalgsmedlemmene, Hildegunn Gjengedal, Lars Haltbrekken og Anne Grimsrud, viser også til at bruddet i WTO-forhandlingene sommeren 2008 illustrerer hvor viktig det er for utviklingslandene å beskytte landbrukssektoren. Indias handelsminister sa etter bruddet at han ikke kan selge ut levebrødet til fattige bønder mot kommersielle interesser i industriland.

Utvalgets medlemmer Kristian Norheim og Julie Christiansen mener at liberaliseringen innen internasjonal handel og de mer forutsigbare rammebetingelsene som WTO bidrar til, har økt produktiviteten og teknologioverføringer mellom land. Økt konkurranse har gitt reduserte priser og større utvalg av varer og tjenester samt økt kjøpekraft som kommer forbrukerne til gode. Verdens etterspørsel – også etter varene utviklingslandene produserer – vil øke og føre til en vekst som alle land vil nyte godt av.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim mener landbrukspolitiske reformer fra rike lands side, men også fra utviklingslandenes side, vil være avgjørende for å få til et globalt løft for verdens fattige. I et utviklingspolitisk perspektiv bør Norge gå i spissen for et oppgjør med den proteksjonistiske handelspolitikken som eksisterer i forhold til landbruksprodukter fra utviklingsland. I fora som WTO bør Norge være en pådriver for en liberalisering av handel med landbruksprodukter gjennom å arbeide for fjerning av tollbarrierer og fjerning av direkte og indirekte subsidier av landbruksprodukter. Liberalisering av handelen med matvarer vil komme norske forbrukere til gode, men ikke minst vil det komme de fattige selv til gode, ikke minst de aller fattigste. I rapporten «Trade for development» (2006), utarbeidet av Task Force for Trade for FNs tusenårsprosjekt, går det klart frem viktigheten av at utviklingslandene selv også liberaliserer landbrukssektoren sin og åpner opp sin økonomi og sine markeder for konkurranse og investeringer utenfra. I følge rapporten vil OECD-landenes liberalisering og nedbygging av tollmurer bidra positivt for de fattige landene, men den største gevinsten for de fattige vil faktisk oppnås gjennom liberalisering av landbrukssektoren i de fattige landene selv. En proteksjonistisk landbrukspolitikk i de fattige landene tjener ikke det brede lag av befolkningen i disse landene. Norge bør ikke gå i bresjen for posisjoner i WTO som tar sikte på å støtte opp under enkelte utviklingslands motstand mot å åpne sine egne markeder og intern landbruksreform i forhold til subsidieregime og tollregime. Proteksjonisme kombinert med byråkrati og manglende infrastruktur preger mange utviklingsland i dag. Nasjonal landbruksproteksjonisme er ikke løsningen, men selve problemet i for eksempel Afrika. Over 70 % av verdens tollbarrierer er innført av utviklingslandene selv for å ramme handelen med andre utviklingsland. Joachim Braun ved Det internasjonale matvareinstituttet kaller dette en «sult din nabo»-politikk. En slik politikk kan ikke Norge støtte, selv om det går under dekke av å høre inn under utviklingslandenes «politiske handlingsrom».

4.2 Det internasjonale handelsregelverket

Etableringen av WTO bidro til å styrke det multilaterale avtaleregimet for handel. WTO-avtalen hviler på tre pilarer: avtaleverket, tvisteløsningene og forhandlingsinstituttet. Avtaleverket omfatter tre fundamentale forpliktelser: prinsippet om bestevilkår (sikrer likebehandling av alle medlemsland), prinsippet om nasjonal likebehandling (sikrer likebehandling mellom importerte varer/tjenester og nasjonalt produserte varer/tjenester) og prinsippet om bindende forpliktelser (sikrer at inngåtte forpliktelser ikke kan endres annet enn ved nye forhandlinger).

I 2001, ett år etter at verdens statsledere hadde gitt sin tilslutning til FNs tusenårsmål og etter flere tidligere forsøk, startet den første forhandlingsrunden siden etableringen av WTO. Doha-runden kalles også for «utviklingsrunden» og bygger på en erkjennelse av at mange av de fattigste utviklingslandene i dag ikke tar del i den velferds- og velstandsøkningen som handel kan bidra til.

De tre mest framtredende forhandlingstemaene er landbruk, industrivarer (herunder fisk og andre naturressurser) og tjenester. Norge har klare handelspolitiske interesser i WTO-forhandlingene. På den ene siden har Norge defensive interesser i det «… en ny avtale skal sikre oss et handlingsrom for å føre en nasjonal landbrukspolitikk som gjør det mulig å opprettholde et aktivt landbruk i hele landet» 4. På den andre siden har Norge offensive næringsinteresser innen tjenesteforhandlingene og forhandlingene om industrivarer, herunder fisk.

Ministererklæringen fra Doha i 2001 5 definerer tre kriterier for utvikling i WTO-forhandlingene.

  1. Økt markedsadgangav interesse for utviklingslandene

  2. Balanserte regler som gir utviklingslandene politisk handlingsromtil å gjennomføre utvik­lingspolitiske vedtak tilpasset deres behov og utviklingsstadier

  3. Programmer for teknisk bistand og assistanse

Det internasjonale handelsregelverket har fra starten av anerkjent fordelaktig behandling av utviklingsland. Krav om ytterlige fordelaktig behandling har vært framsatt siden starten på WTO-forhandlingene. Da politiske ledere fra 132 land i sør samlet seg til den andre South Summit i juni 2005 i Doha, formulerte de klare krav om et styrket politisk handlingsrom:

«Vi understreker nødvendigheten av internasjonale regler som gir politisk handlingsrom og fleksibilitet til utviklingsland, siden de har en direkte virkning på utviklingsstrategiene til nasjonale myndigheter. Vi understreker videre nødvendigheten av politisk handlingsrom for å utvikle utviklingsstrategier som tar hensyn til nasjonale interesser og de ulike kravene til land som ikke alltid blir tatt hensyn til i internasjonal handelspolitikk i prosessen med å integrere verdensøkonomien.»

WTOs regelverk gir også rom for ulike preferanseordninger, slik som den norske GSP-ordningen. Utviklingslandene har i UNCTAD-sammenheng videreut­viklet et preferansesystem seg imellom, GSTP, som har som mål å utvikle seg til en internasjonal handelsavtale mellom utviklingsland.

Det stadig mer omfangsrike handelsregelverket gir også særlige utfordringer for de fattigste utviklingslandene i forhold til forhandlingskapasitet, implementeringstakt og ressurser til å nyttegjøre seg av tvisteløsningsmekanismene.

Utvalgets vurderinger

Et forpliktende, regelbasert multilateralt handelssystem beskytter mot vilkårlighet, ulovlige beskyttelsestiltak, dumping og den sterkestes rett, og er derfor viktig for så vel små stater som fattige land. Et robust og balansert internasjonalt handelsregelverk vil kunne bidra positivt til vekst, utvikling og fattigdomsreduksjon. Dagens handelsregelverk innebærer imidlertid fortsatt utfordringer for utvik­lingslands muligheter til å bruke handel og handelspolitikk som ledd i en utviklingsstrategi.

Utvalget mener at et forpliktende regelverk betyr at alle parter avstår deler av eget handlingsrom i bytte mot at andre land gjør det samme. På den måten får medlemmene i fellesskap et resultat som man ellers ikke ville kunne oppnå dersom alle handlet isolert fra hverandre. Internasjonalt samarbeid også på handelsområdet dreier seg nettopp om å skape kollektive goder.

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim og Julie Christiansen, mener at utviklingsland må sikres fordelaktig behandling. Dersom toll- og kvotebeskyttelse bygges ned gjennom WTO med tilnærmet like forpliktelser for rike og fattige land, berøves utviklingslandene muligheten til å bruke den samme formen for beskyttelsespolitikk som dagens rike land benyttet i utviklingen av sin næringsstruktur og økonomi. Hovedutfordringene er å finne den riktige balansen for det enkelte land mellom beskyttelse og åpenhet – ut ifra landets egne forutsetninger. De land som er mest marginalisert i internasjonal handel, har i stor grad defensive interesser. For disse landene vil fordelaktig behandling være spesielt viktig.

Skal man også se på marginaliseringen av de fattigste landene, bør en se spesielt på forslagene som disse landene har fremmet i forhandlingene, da spesielt de minst utviklede landene (MUL), afrikanske land og gruppen av afrikanske stater, karibiske stater og stillehavsstater (ACP-landene). Utviklingslandene, alene og gjennom ulike allianser, har uttalt misnøye med at det har vært svært liten framgang på utviklingstemaene som blant annet inkluderer ulike former for fordelaktig behandling, markedsadgang, beskyttelse av egne markeder og handelsrettet bistand (Aid for Trade). Gitt marginaliseringen av disse forslagene bør man i forståelsen av Doharunden som utviklingsrunde legge til et krav om forhandlingsprosess, åpenhet og deltakelse ettersom dette også har vært et gjentatt krav fra de svakeste i forhandlingene.

Den største utfordringen i WTO-forhandlingene er etter utvalgets flertalls mening at det kun er gjennom uttalt og aktiv støtte til utviklingslandenes posisjoner at Norge kan bidra til å endre forhandlingsresultatet i utviklingslands favør. Kristian Norheim reserverer seg mot dette.

Fra utviklingslandenes side har det vært reist kritikk mot uforutsigbarheten i preferanseordningene. Landene som gir preferanser, står fritt til å endre eller avslutte ordningene. Utviklingslandene er også redde for å miste preferansene når det generelle tollnivået senkes. Dels fordi de inneholder sikkerhetsmekanismer som setter ordningene ut av spill når de truer markedsstabiliteten i det landet som har gitt preferansene. Derfor har utviklingslandene som et sentralt krav at preferanseordningene må bindes i WTO. Dette kravet støttes av Utviklingsutvalget. Utvalget mener at de norske preferanseordningene også må gjennomgås med sikte på forbedringer, blant annet ved at null toll-ordningen bindes til WTO. Utvalget mener også at Norge bør vurdere målrettede tiltak for å støtte økt sør-sør-handel.

4.3 Jordbruksforhandlingene

Under ministerkonferansen i Doha i 2001 ble man enig om forpliktende og klargjørende retningslinjer for landbruksforhandlingene, blant annet ved å presisere målet om betydelig forbedring i markedsadgang, betydelige reduksjoner i handelsvridende støtte og reduksjoner for å fase ut eksportsubsidier. Man ble også enige om å ta hensyn til ikke-handelsmessige forhold.

Landbrukssubsidier i rike land har vært en sentral del av WTO-forhandlingene. Det er mye debatt om hvor handelsvridende de ulike støtteordningene er, og om hva som er reelle eksportsubsidier. Det hevdes, blant annet fra UNCTAD, at rike land i stadig større grad driver med «boksbytting», det vil si at subsidiene opprettholdes, men endrer form, og at de dermed faller inn under andre definisjoner i WTO-systemet enn eksportsubsidier. EU og USAs jordbruksreformer baserer seg i økende grad på produksjonsuavhengige subsidier, samtidig som landbrukspolitikken legger opp til en betydelig eksportorientering.

I Doha-forhandlingene har industrilandene akseptert fordelaktig behandling for utviklingslandene gjennom ordningene Spesiell sikkerhetsmekanisme (SSM) og Spesialprodukter (SP). Det vil i praksis si at utviklingsland basert på SSM kan innføre høyere toll under gitte forhold, og gjennom SP få rett til mindre tollreduksjoner på utvalgte landbruksvarer enn det de ellers blir forpliktet til. Størrelsen på og fleksibiliteten av disse beskyttelsesmekanismene er under diskusjon.

På WTOs siste ministermøte i Hong Kong i 2005 ble det oppnådd enighet om avvikling av eksportsubsidier før utgangen av 2013 under visse forutsetninger. Det ble også enighet om at industriland og de utviklingsland som ser seg i stand til det, skal gi toll- og kvotefri markedsadgang for 97 prosent av varene fra de minst utviklede landene (MUL). De gunstige handelsvilkårene vil etter alt å dømme få full effekt først etter hvert som MUL-landene får bedret sin kapasitet til å produsere og eksportere. MUL-landene får i første omgang heller ikke fullt ut utnyttet markedsadgangen ettersom importørlandene har mulighet til å unnta 3 prosent av tollinjene. De fleste MUL-land har svært begrenset antall eksportvarer, og kan fullstendig utestenges fra viktige markeder gjennom 3 prosent-unntaket. MUL-landene ønsker derfor full toll- og kvotefrihet, samt at industrilandene skal binde sine toll- og kvotefrihetsordninger. Norge innførte i 2002 full «nulltoll» og kvotefrihet for alle varer fra MUL-landene. Denne ordningen ble i 2008 utvidet til å gjelde alle lavinntektsland med befolkning under 75 millioner. Null toll-ordningen har en sikkerhetsmekanisme som skal slå ut ved større markedsforstyrrelser i Norge som følge av importen.

Boks 4.1 Kvinner og handel

«Women constitute the majority of the poor globally. There are many reasons for this –but what is clear is that no discussion of poverty eradication can be conducted without recognizing that gender equality is a pre-requisite for poverty eradication. At the Beijing Conference, the human rights of women were recognized for the first time. This constituted recognition that some human rights remain hidden from dominant discourse of the day- and need to be highlighted and acted upon. For example, violence against women in the domestic sphere was given new visibility. In similar ways, decent work serves also to give new voice to the excluded –to the recognition of their rights. But it also helps in the practical business of getting people out of poverty. It is not surprising that those key areas which we focus on in the Declaration are most likely to affect poor people –and are areas we have to address in tackling poverty.

Export expansion may have potential benefits in terms of higher growth, increased employment and improved women’s welfare. But this calls for an understanding of existing structural inequities, which may undermine rather than enable sustainable human development. Unregulated import liberalization, for instance, has threatened the livelihood of women working in formerly protected areas of the domestic economy.

Increased food imports and dumping, coupled with increasing prices for farm inputs have left many female food producers worse off than they were in the early 1980s before structural adjustment. Although some rural women farmers who were integrated in village markets have managed to increase their incomes, others have not, particular those who could not afford to buy modern inputs such as fertilizer. Thus, even when new markets create opportunities, women are slow to take advantage of them, as they often lack access to credit.»

Elizabeth Eilor

Executive Director

African Women’s Economic Policy Network

Fra norsk side har en siden starten på forhandlingene lagt vekt på behovet for nasjonal produksjon for å sikre ikke-handelsmessige hensyn som distriktshensyn, matvaresikkerhet og vern av kulturlandskap. Det har også vært framhevet at en ønsker å trygge bærekraftig produksjon gjennom fortsatt handlingsrom i nasjonal politikkutforming. Det har vært lagt særlig vekt på behov for importvern.

Utvalgets vurderinger

For mange utviklingsland, særlig de fattigste, vil landbruket være spesielt viktig på kort og mellomlang sikt. Landbrukssektoren har stort potensial for fattigdomsreduksjon, og mange utviklingsland i dag har gode forutsetninger for å konkurrere på det internasjonale markedet. Økningen i de internasjonale matvareprisene gir større insentiv til å investere i og utvikle produksjonskapasiteten i landbruket.

Ettersom utviklingsland som gruppe er netto landbruksvareimportører, bør produksjonen økes radikalt gjennom satsing på matproduksjon. Eksportsatsing bør etter utvalgets syn, med unntak av Kristian Norheim, i hovedsak videreutvikles gjennom foredlede jordbruksprodukter for å øke ringvirkningene og vekstpotensialet i landbrukseksporten. Norge bør arbeide internasjonalt for at utviklingsland skal kunne styrke sitt landbruk både for nasjonale formål og for eksport.

Figur 4.3 Handel med jordbruksprodukter er et viktig og omstridt tema.

Figur 4.3 Handel med jordbruksprodukter er et viktig og omstridt tema.

Så godt som alle utviklingsland er opptatt av reduksjoner i handelsforstyrrende intern støtte. Både direkte og indirekte subsidiert eksport er kilde til stor urimelighet med hensyn til hvordan internasjonal handel med landbruksvarer er regulert. Subsidiert eksport er først og fremst et virkemiddel for rike land og presser landbruket i utviklingsland ut av så vel internasjonal handel som eget hjemlig marked.

Utvalgsmedlemmene Hildegunn Gjengedal, Lars Haltbrekken og Anne K. Grimsrud mener at alle land må ha rett til å beskytte og støtte produksjon av mat til egen befolkning. Av dette følger at utviklingslandene i WTO-forhandlingene må få lov til å beskytte og bygge opp eget landbruk, først og fremst for egne markeder. Det er den nasjonale matproduksjonen som er sentral, både i sør og nord. Det er viktig at regelverket i WTO, som er ment å regulere de rundt 10 prosent av matproduksjonen som havner på verdensmarkedet, ikke slår beina under produksjon for lokale markeder. En stor satsing på landbruksvareeksport fra de fattigste landene kan gå utover både matvaresikkerhet og miljø, og i større grad tilgodese store og mer ressurssterke bønder, land og selskaper enn de fattigste bøndene og landene. Særlig er det fare for at kvinner som bønder og matprodusenter i Afrika kan bli ytterligere marginalisert.

Disse medlemmene vil også understreke at en norsk handelspolitikk som prioriterer internasjonal fattigdomsreduksjon og større rettferdighet mellom rike og fattige land, har fått nye utfordringer gjennom økt erkjennelse av globale klimatrusler og matmangel. Globalisering av markedene eller en friest mulig handel med mat og biodrivstoff er ikke løsningen verken på disse utfordringene eller for å bringe verden nærmere en bærekraftig og mer rettferdig verdensorden. Matproduksjonen i verden har økt i takt med befolkningsøkningen. Det er derfor ikke først og fremst en produksjonskrise, men en fordelingskrise vi i dag opplever som matmangel. Så lenge vi aksepterer maktsentralisering og maktkonsentrasjon til et globalt marked, vil vi ikke ha et system som kan fordele, uansett hvor mye produksjonen øker. For i markedet er det kjøpekraften som fordeler, og penger er hva fattige ikke har. 80 prosent av verdens befolkning lever i dag i land der forskjellene øker. Lokale og nasjonale markeder, og rammer under demokratisk kontroll, kan lettere redusere betydningen av ulikheter i kjøpekraft. Retten til mat er en av de viktigste menneskerettighetene. Matvaresikkerhet er like viktig som energisikkerhet. For fattigdomsreduksjon er det viktig å sikre nasjonalt og lokalt eierskap og kontroll over jorda, foredlingskjeden og distribusjonen av mat, og hindre at dette kommer i hendene på multinasjonale selskaper og globale økonomiske spekulanter. Landbrukspolitikken i et land har derfor mer med fordeling og sikkerhetspolitikk å gjøre enn med nærings- og handelspolitikken. Norge bør i internasjonale fora, som WTO og Verdensbanken/IMF, støtte fattige lands rett til selv å bygge seg opp mot matsikkerhet for egen befolkning. Dessverre har nettopp disse institusjonene en forhistorie i å forlede fattige land til å tro at det beste for dem var å produsere varer som verdensmarkedet hadde behov for, for deretter å importere mat til egen befolkning, i tråd med frihandelsteorien. Men virkeligheten svarer med økt sårbarhet, matmangel og sosial og politisk uro. Mange av de fattigste landene i dag er blitt nettoimportører av mat. Det er tid for å tilpasse teorien til virkeligheten. Med liten kjøpekraft blant verdens fattige er det også mer lønnsomt å bruke matjord og selge jordbruksprodukter til selskaper som vil produsere biodrivstoff. Bilkjørere i rike land er villige til å betale mer for varen enn sultne folk uten penger. Både mat og biodrivstoff vil best kunne produseres og fordeles gjennom mindre markeder, primært nasjonalt og regionalt. Demokratisk kontroll over knappe ressurser og grunnleggende behov hos befolkningen kan dermed lettere ivaretas. Tilgang på nok ferskvann kan bli et større problem enn mat, dersom klimaendringene blir store. Det kan for eksempel bli mer rettferdig eller bærekraftig å produsere matvarer som krever mye vann i Norge, framfor å importere dem fra land som mangler vann. Fattigdomsreduksjon vil alltid være forbundet med muligheten for å få dekket sine grunnleggende behov. Om frihandelsfilosofien skal styre fordelingen av grunnleggende behov, vil kjøpekraften vinne og fattige tape. Globale handelsregler vil være viktige for de varer og tjenester det er overskudd på, og som det er naturlig å handle med for å oppnå god ressursutnyttelse. Et framtidsrettet regelverk i WTO legger ikke kun til rette for maksimert avkastning gjennom retten til å erobre stadig større markeder hos andre. For å bli mer utviklingsorientert må WTO sikre rammer og gi tilbud om coaching for fattige land som ønsker å utvikle sin økonomi gjennom egen produksjon og sysselsetting, for å komme opp i «matchvekt» slik at de kan konkurrere på mer likeverdig grunnlag med andre i samme «vektklasse». Boksekamper mellom «fjærvekt» og «tungvekt» kan aldri bli rettferdige. Handel er et middel, ikke et mål i seg selv, og regelverket i WTO må derfor tilpasses overordnede hensyn i verdenssamfunnet, som blant annet klima, rettferdig fordeling og fattigdomsbekjempelse.

Utvalgsmedlemmene Kristian Norheim og Julie Christiansen viser til at de minst utviklede landene står for kun 1 prosent av verdenshandelen med jordbruksprodukter, en andel som har sunket over tid. Jordbruket er imidlertid et unikt instrument for utvikling og fattigdomsbekjempelse i en rekke utviklingsland. Arbeidet for å redusere hindringene for utviklingslandenes eksport av jordbruksprodukter er derfor av stor betydning i kampen mot fattigdom. Norge bør arbeide for at WTO-forhandlingene blir tatt opp igjen så raskt som mulig og arbeide for å redusere handelsbarrierer og legge til rette velfungerende markeder. Det er et særlig viktig mål å senke tollsatser og redusere subsidier på landbruksområdet. På sikt er det et mål å fjerne tollsatser på jordbruksprodukter. Med en slik politikk vil bønder i utviklingslandene få nye muligheter til å selge sine produkter på verdensmarkedet, og deres arbeid med å øke egen produksjon og produktivitet vil styrkes. Handelen med jordbruksprodukter og matvarer mellom utviklingsland har økt betydelig. Norge bør i WTO bidra til å styrke denne utviklingen. Alle former for eksportstøtte må elimineres innen rammene for Doha-runden. Eksportstøtte i EU og andre land medfører en risiko for at produkter slås ut på innenlandske markeder, noe som særlig rammer utviklingslandene.

4.4 Forhandlingene om industrivarer, fisk og naturressurser (NAMA)

NAMA-forhandlingene har fire hovedpilarer: kutt i tollsatser, binding av tollsatser, fjerning av ikke-tollmessige handelshindre samt spesielle beskyttelsestiltak og fordelaktig behandling basert på utviklingsnivå. Videre er det foreslått at noen sektorer skal ha full tollfrihet på globalt nivå.

Norge har offensive interesser i NAMA-forhandlingene, først og fremst i forhold til markedsadgang for fisk- og fiskeprodukter. EØS-avtalen gir Norge nulltoll til EU på alle industriprodukter unntatt fisk. En del fiskeslag har tollettelser gjennom EØS, men det er unntak for noen viktige fiskeslag slik at generelle tollreduksjoner gjennom WTO-forhandlingene vil kunne bety mye for norsk fiskeeksport. De norske interessene overfor utviklingsland i disse forhandlingene dreier seg om de store markedene for industrivarer i Latin-Amerika, ASEAN, Kina, Korea, Taiwan, India og Pakistan. Norge har blitt kritisert av NAMA-11 gruppen 6 for å gå langt i å avkreve drastiske tollreduksjoner i disse og flere land. Dette skyldes i stor grad at de norske forhandlingsposisjonene på fiskeri også får vidtrekkende konsekvenser for tollvernet i andre industrisektorer. Det er hittil i forhandlingene laget flere unntaksordninger for ulike u-landsgrupper, og MUL-gruppen er helt unntatt forpliktelser, men det er stor uenighet om ordningene er tilstrekkelige for å gi positiv særbehandling.

Mange mener en må sikre at fiskeriene – i en situasjon der utviklingslandenes andel av verdens fiskeeksport har steget betydelig – ikke sees utelukkende som en industrinæring. I Norge så man tidligere fiskeriene som en flerfunksjonell sektor på linje med landbruket, og lokale fiskere hadde lovfestede preferanser som bidro til å sikre bosettingen langs kysten. NAMA-11-gruppen, hvor blant annet Namibia er med, mener at denne funksjonen for fiskeriene i utviklingsland bør anerkjennes slik at utviklingslandene får muligheter til å bruke fiskeriene sine på samme måte som blant annet Norge har gjort.

Utvalgets vurderinger

Norge har en uttalt politikk på å støtte utviklingslandenes krav og bidra til å bevare deres politiske handlingsrom. Dette setter Norge i et dilemma i NAMA-forhandlingene. Ettersom forhandlingene i utgangspunktet krever like store tollkutt i alle sektorer, vil en gjennomføring av norske krav om økt markedsadgang for fisk føre til betraktelig mindre handlingsrom for utviklingsland til å regulere tollsatser innen alle sektorer. Når Norge kritiseres for forsatt å være aggressiv ovenfor utviklingsland, på tross av ulike unntaksordninger, mener utvalget at man bør se på mulighetene til å imøtekomme denne kritikken framfor å avvise den som feilaktig. En sentral del av en slik diskusjon må være hvilke land som defineres som «sårbare» og dermed bør tilgodeses en fordelaktig behandling.

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener at Norge bør også følge Stortingets oppfordring om å fokusere på regelforhandlingene om anti-dumping og ikke-tollmessige handelshindre framfor generelle tollkutt som innskrenker handlingsrom. Mens generelle tollkutt er i industrilandenes interesse, er ikke-handelsmessige barrierer ofte sentralt for utviklingslandenes markedsadgang i OECD-landene. Markedsadgang for norske fiskeprodukter rammes også av ikke-tollmessige hindre og antidumping.

MUL-landene er unntatt tollkutt i denne forhandlingsrunden, men oppfordres til å binde flest mulig av sine tollinjer. De risikerer dermed å rammes av tollkutt i naboland som de har nært tollsamarbeid med. Gjennom dette tollsamarbeidet kan de, på tross av unntakene de har, oppleve økt import av industrivarer som kan true arbeidsplasser, ytterligere svekke en allerede negativ handelsbalanse og dermed øke utenlandsgjelden. Derfor er unntak med sikte på regional utvikling og handel en viktig utviklingsfaktor i forhandlingene.

Det er mange debatter knyttet til utviklingshensyn i disse forhandlingene. I tillegg til balansen mellom bundne tollkutt og politisk handlingsrom, er preferanseerosjon (u-land taper i konkurransen ved generell liberalisering), tap av tollinntekter og fordelaktige unntak for ulike grupperinger av utvik­lingsland blant disse.

Utvalgsmedlemmene Anne K. Grimsrud, Audun Lysbakken, Linn Herning, Lars Haltbrekken og Hildegunn Gjengedal mener at hensynet til langsiktig, forsvarlig beskatning av de globale fiskebestandene og god forvaltning av en fornybar matressurs må være overordnet når det forhandles om handelsregler for fisk. Norge bør heller tilby samarbeid om god forvaltning, både for vill fisk og oppdrett, framfor å stille krav til utviklingsland i NAMA-forhandlingene som kan undergrave deres egen produksjon.

4.5 Tjenesteforhandlingene (GATS-avtalen)

Internasjonal handel med tjenester har økt betydelig. Det arbeides derfor med å få på plass en utvidet avtale om handel med tjenester basert på de samme grunnprinsippene som for handel på varer. Tjenestesektorenes andel av BNP anslås til om lag 1/3 i lavinntektsland, om lag 50 prosent i mellominntektsland og om lag 2/3 i høyinntektsland. I Norge arbeider over 70 prosent av de sysselsatte i tjenesteytende næringer 7.

Tjenesteyting forhandles forskjellig fra de andre temaene. GATS-avtalen omfatter både generelle bestemmelser for alle tjenestesektorer og spesifikke forpliktelser for enkeltsektorer nedfelt i nasjonale bindingslister. Forhandlingene går hovedsakelig ut på å øke hvert lands spesifikke forpliktelser, det vil si at landene binder flere av sine tjenestesektorer til GATS-avtalen, eller at man øker liberaliseringsnivået innen en allerede bundet sektor. Land har adgang til å unnta hele sektorer eller deler av sektorer fra forpliktelser. GATS-avtalen opererer ikke med fordelaktig behandling eller sikkerhetsmekanismer for utviklingsland, slik som de andre avtalene. Det arbeides med et MUL-unntak som skal åpne for en positiv diskriminering av krav fra MUL-land. Det ligger ikke inne unntaksordninger som skjermer MUL-land fra krav eller forpliktelser.

Norske myndigheter ønsker et resultat i tjenesteforhandlingene som styrker det multilaterale regelverket, og som fremmer/ivaretar norske næringsinteresser i den internasjonale konkurransen. De viktigste områdene for Norge er skipsfart, telekommunikasjonstjenester, energitjenester og finansielle tjenester. En ønsker generelt å sikre norsk næringsliv minst like god adgang til eksportmarkedene som utenlandske selskaper har til det norske markedet.

Norge har fremmet omfattende bilaterale 8 og kollektive krav 9 i disse forhandlingene. Eksempelvis har Norge sammen med andre land fremmet krav angående energitjenester overfor land som Nigeria, Indonesia, Egypt, Ecuador, Brasil og Mexico. Kravene har blant annet vært å liberalisere investeringslovverket og å åpne for investeringer. Norge har i tillegg krav til liberalisering av tjenester innen sektorer som telekommunikasjon, energi, finans, miljø og maritim sektor.

Regjeringen ønsker også å få ivaretatt utviklingshensyn i forhandlingene og besluttet i 2005 å ikke stille krav ovenfor MUL-land. For høyere utdanning, vann- og strømforsyning skal Norge heller ikke stille krav overfor andre utviklingsland.

Utvalgets vurderinger

Utvalget, med unntak av Julie Christiansen og Kristian Norheim, er bekymret over GATS-avtalens uavklarte forhold til «offentlig sektor». Det står i avtalen at den ikke dekker «tjenester som innebærer å utøve offentlig myndighet» (Art. I.3b). Dette unntaket er imidlertid avgrenset på en måte som åpner for ulike tolkninger av hva som kan regnes som offentlig sektor. Dette gir usikkerhet i forhold til framtidige tolkninger av regelverket. Det kan innebære at tjenester som en i dag ser det mest hensiktsmessig at leveres av myndighetene, i framtiden må legges ut på anbud også for private.

Flertallet mener at det er særlig tre aspekter ved avtalen som bør settes under debatt:

  • GATS-avtalens inngripen i områder som tidligere ble regnet som nasjonal politikk

  • Muligheten til å endre politikk og innføre nye reguleringer

  • Muligheten til å skjerme offentlig sektor

Disse elementene i GATS-avtalen, kombinert med avtalens potensielle altomfattende omfang, gir særlige utfordringer for utviklingslands muligheter til å tilpasse reguleringen av tjenestesektorene i tråd med endringer i økonomien og nasjonale utviklingsstrategier.

Mange utviklingsland er skeptiske til å åpne for utenlandske leveranser av basistjenester som forsyning av vann, utdanning, helse og strøm. En del land har åpnet for privatisering og salg av slike tjenester for i neste omgang å oppleve at kun de betalingsdyktige kunder prioriteres. Disse erfaringene viser behovet for å bevare handlingsrom til å endre politikk som får uønskede konsekvenser for utvikling og fattigdomsreduksjon. Derfor har utvik­lingslandene reist forbehold mot å binde slik tjenesteliberalisering med fornyet legitimitet.

Norge stiller fremdeles krav til tjenesteliberalisering knyttet til sektorer som telekommunikasjon, energi, miljø (herunder avfall og farlig avfall) og den maritime sektor. Kravene innebærer blant annet at utviklingslandene ikke skal kunne stille krav om bruk av lokale varer og tjenester, begrense andel av utenlandsk eierskap i nasjonale selskaper eller legge begrensninger på utførsel av kapital fra landet.

Utvalget mener videre at GATS-avtalen griper inn i det som tradisjonelt har vært regnet som nasjonal politikk. Potensielt kan GATS-avtalen, slik den står i dag, gå inn på samtlige områder innen nasjonal tjenesteyting. Det er også klart at det i overveiende stor grad er rike land, i tillegg til velutviklede tjenestesektorer i noen av de økonomisk sterkeste utviklingslandene, som har interesse av og mulighet til å utnytte internasjonal handel med tjenester. I Doha-runden er det satt spørsmålstegn ved frivilligheten i forhandlingsmetoden ettersom store tjenesteytere som USA og EU har satt høye krav til liberalisering av tjenester som en forutsetning for en avtale.

Utvalgets flertall, med unntak av Håvard Aagensen, Kristian Norheim, Julie Christiansen, Gunstein Instefjord, Malin Stensønes, Camilla Stang og Nina Røe Schefte, mener at liberalisering av investeringslovverket for energitjenester søker å begrense mulighetene for land til å stille krav til internasjonale selskaper om lokalt innhold, nasjonale eierskapsandeler og teknologioverføring. Skulle Norge og de andre forslagsstillerne få gjennomslag for dette, vil det for eksempel umuliggjøre en olje- og energipolitikk på linje med den Norge selv førte ved utbyggingen av norsk sokkel.

Utvalgsmedlemmene Julie Christiansen og Kristian Norheim mener at utviklingsland kan være tjent med at utenlandske tjenestetilbydere får lik tilgang til nasjonale markeder i utviklingsland. Tjenester – ikke minst infrastrukturtjenester – spiller en avgjørende rolle for at industrien og andre næringer skal kunne fungere godt, og konkurranse fra tjenestetilbydere fra industriland kan bidra til bedre og flere tjenester både for produsenter og forbrukere, også fra lokale tilbydere. Kravene kan tilføre disse landene kapital og kunnskaper de trenger for å utnytte sine ressurser bedre og få en raskere økonomisk utvikling. Dersom disse landene legger opp til et forvaltningsregime på energisektoren i tråd med det Norge benyttet i oppbyggingen av virksomheten på norsk sokkel, burde en også kunne unngå at en slik åpning begrenser landenes mulighet til å prioritere lokalt innhold, nasjonale eierskapsandeler og oppbygging av nasjonal kompetanse og arbeidsplasser.

4.6 Bilaterale og regionale handelsavtaler

Stillstanden i WTO-forhandlingene har gjort at land med sterke interesser og stor forhandlingskapasitet søker å finne løsninger gjennom bilaterale forhandlinger, og det har derfor vært en stadig økning i bilaterale og regionale handelsavtaler. Mer enn 380 slike avtaler er registrert hos WTO.

Disse avtalene blir kritisert for å være svært ufordelaktige for den svake part dersom de inngås mellom svært ulike parter. Ser man på avtaler som er blitt inngått mellom rike land og utviklingsland, har disse en sterk tendens til å inkludere avtaleområder som tidligere har blitt avvist av utviklingsland innen rammen av WTO, eller gå lengre enn WTO-avtaleverket. Problemstillingene knyttet til bilaterale avtaler som går utover WTO-regelverket, er omtalt i kunnskapskapitlet og investeringskapitlet, da i forhold til henholdsvis patentlovverk og investeringsavtaler.

Norge forhandler primært bilaterale og regionale avtaler gjennom EFTA, som per mai 2008 har 16 frihandelsavtaler, fem samarbeidserklæringer, pågående forhandlinger med seks land og tre forstudier under arbeid. En ny regional handelsavtale mellom Norge (EFTA) og Tollunionen for det sørlige Afrika (SACU), bestående av Sør-Afrika, Botswana, Namibia, Swaziland og Lesotho, trådte i kraft 1. mai 2008. Norge vil gjennom denne avtalen oppnå tilnærmet de samme betingelser som EU har, og avtalen sikrer at norsk eksport av varer ikke vil bli diskriminert i forhold til EU i Sør-Afrika. Samtidig er dette en såkalt asymmetrisk avtale som gir SACU bedre markedsadgang til det norske markedet enn Norge får til SACUs marked.

Utvalgets vurderinger

Utvalget advarer mot en utvikling der rike land bruker sin forhandlingsmakt for å inngå bilaterale avtaler som inkluderer avtaleområder som tidligere er avvist av utviklingsland i WTO-sammenheng. Dette omtales ytterligere i kunnskapskapitlet og investeringskapitlet.

En slik utvikling kan bidra til å undergrave det multilaterale systemet, og det kan forsterke marginalisering av fattige land i verdenshandelen, ettersom rike land i hovedsak søker slike avtaler med de største og rikeste av utviklingslandene og OECD-land imellom.

I spenningen mellom de bilaterale avtalene og de grunnleggende WTO-prinsippene pågår det en debatt om muligheten for å inngå asymmetriske avtaler mellom utviklingsland og rike land der den svake part favoriseres. Norge og EFTA har valgt å tolke regelverket dit hen at muligheten for asymmetriske avtaler finnes, jamfør EFTA-SACU-avtalen, mens EU har brukt samme paragraf som argument for å reforhandle sine avtaler med tidligere koloniland uten asymmetri. Utvalget mener det er viktig at Norge holder fast ved en fortolkning av regelverket som gir grunnlag for inngåelse av asymmetriske avtaler.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim reserverer seg mot vurderingen i de foregående tre avsnitt.

4.7 Norsk handel med utviklingsland

Norges andel av verdenshandelen er marginal, og handelen med u-land er intet unntak. Eksporten til Afrika og Sør-Amerika utgjør til sammen bare 2,3 prosent av norsk eksport. Importen er i hovedsak konsentrert om industrivarer, og da spesielt tekstilprodukter og ferdige klær (om lag USD 250 millioner hver) og matvarer (om lag USD 50 millioner). Av de rundt 7 000 produktene som importeres til Norge, er om lag 5 900 tollfrie. Produkter som fortsatt pålegges toll, er hovedsakelig landbruksprodukter, noe prosesserte matvarer og noen kjemikalier og tekstiler/klær.

Figur 4.4 Total import og import fra fattige land til Norge 2001–2006

Figur 4.4 Total import og import fra fattige land til Norge 2001–2006

Kilde: Statistisk sentrabyrå, 2008: http://www.ssb.no/emner/09/05/uhaar/tab-35.html http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/.

Norge importerer lite fra de fattigste landene. Importen fra MUL i 2005 utgjorde om lag 893 millioner kroner, 0,2 prosent av Norges samlede import på 357,8 milliarder kroner 10. Importen fra fire av de 50 MUL-landene – Bangladesh, Kambodsja, Ekvatorial-Guinea og Mauritania – utgjorde mer enn 80 prosent av dette, om lag 725 millioner kroner. Importen fra de gjenværende 46 MUL-landene, inkludert alle Norges samarbeidsland i Afrika, beløp seg følgelig til under 170 millioner kroner, kun 0,04 prosent av Norges samlede import. For disse 46 landene har utviklingen i norsk import vært negativ de siste årene, ikke bare som andel av total norsk import, men også målt i nominell verdi i kroner.

I 2005 sto mellominntektsland i Øst-Europa og Øst-Asia for mellom 10 –15 prosent av eksporten av industrivarer til Norge, og disse regionene har økt sine markedsandeler sterkt siden slutten av 1980-tallet. Markedsandelen til Sør-Amerika, Midt-Østen/Nord-Afrika og det sørlige Afrika ligger derimot under 1 prosent, mens Sør-Asia ligger under 2 prosent.

I 2004 sto Sentral- og Sør-Amerika og Afrika for mindre enn 1 prosent av den totale eksporten av tjenester til Norge, hovedsakelig arbeidsintensive tjenester innen sjøfartsnæringen. Europa og Nord-Amerika sto for mer enn 90 prosent. Igjen ser en at til tross for lave tollrestriksjoner på tjenester har lavinntektsland ikke fått stort økonomisk utbytte av eksport til det norske markedet.

Det er fortsatt innen landbrukssektoren at MUL har størst produksjon og muligheter for eksport på kort sikt. I likhet med andre OECD-land har Norge en høyst variert markedsadgang for landbruksvarer, i hovedsak med strengt regulert markedsadgang for varer de produserer selv, og åpen adgang for landbruksvarer de ikke produserer. Regnet på kaloribasis importerer Norge rundt 50 prosent av landsbruksvarene inkludert sukker, men det aller meste av dette kommer fra andre utviklede land.

Norsk import fra MUL-land har økt på to områder 11. Import av klær fra Bangladesh har steget fra tilnærmet null midt på 1980-tallet til nesten 413 millioner norske kroner i 2005, og utgjorde om lag halvparten av Norges samlede import fra MUL i 2005 12. Den direkte importen fra Tanzania utgjorde 45 millioner norske kroner i 2005, som er en liten økning fra tallet for 2000.

Den norske GSP-ordningen ble sist endret i 2008 da man vedtok at de land som OECD/DAC klassifiserer som bistandsmottakere (den såkalte «DAC-listen»), skal omfattes av null-for-MUL-ordningen. Dermed ble ytterligere 14 land innlemmet i ordningen 13. I tillegg ble GSP-systemets ordning med 10 prosent tollreduksjon innen WTOs minsteadgangskvoter for visse landbruksvarer økt til 30 prosent tollreduksjon, noe som blant annet førte til at Brasils eksportkvote på storfekjøtt ble tredoblet. Utvidelsen omfatter imidlertid ikke lavinntektsland med en befolkning på over 75 millioner, noe som ekskluderer India, Pakistan, Nigeria og Vietnam.

Utvalgets vurderinger

Utviklingslandenes eksport til Norge og andre rike land begrenses ikke bare av norske tollbarrierer og ikke-tariffmessige hindringer, men også av landenes manglende kapasitet til å konkurrere på internasjonale markeder. Liberalisering av tollrestriksjoner på importen fra utviklingsland er derfor ofte ikke nok til å garantere verken en økning i handel med eller økte eksportinntekter for utviklingsland. Det er også nødvendig å styrke produksjonskapasiteten i utviklingsland.

Det er en utfordring at Norges import fra de fattigste og mest sårbare landene er så beskjeden. Selv om Norge har hatt en preferanse i form av null toll for import fra de minst utviklede landene siden 2002, har denne ikke hatt en ønsket effekt på importen av varer fra utviklingsland til Norge. Importen fra disse landene er nokså ubetydelig. Utvalgets vurdering er at hovedutfordringen med de norske ordningene er at det er gitt gode preferanser til land som ikke er i stand til å nyttiggjøre seg disse, mens fattige land med større potensial for å nyttiggjøre seg preferanser ikke har hatt denne muligheten da de faller utenfor MUL-kategorien. Den endring som ble vedtatt av Stortinget i 2007 om å utvide toll- og kvotefrihet til også lavinntektsland, representerer et viktig skritt i riktig retning.

Utvalget mener at langsiktighet og forutsigbarhet vil være viktig for at det utvikles en konkurransedyktig produksjon i disse landene og handelsforbindelser mot det norske markedet. Det vil derfor være viktig at det skapes trygghet rundt håndhevingen av sikkerhets- og overvåkningsmekanismen knyttet til toll- og kvotefri import fra lavinntektsland, og at det etableres ordninger for at preferanser kan bindes i WTO-regelverket. Norge bør i større grad tilpasse sitt landbruk til en økt importandel av landbruksvarer fra utviklingsland. Samtidig mener utvalget at det grunnet økt fare for global matmangel er en del av Norges og alle lands globale ansvar å produsere mat.

Utvalgsmedlemmene Hildegunn Gjengedal, Lars Haltbrekken og Anne K. Grimsrud mener lavinntektslandenes lave importandel først og fremst skyldes manglende produksjon av ønskede produkter og svak konkurransekraft i de fattigste landene, og preferanser gitt til andre industriland, som EU. Norge importerer i dag rundt 50 prosent av maten vi trenger på kaloribasis, og det er stort rom for å øke utviklingslandenes andel av denne importen, uten at det går ut over norsk produksjon. Ved utvidelse av dagens preferanseordninger til flere land er det en overhengende fare for at de minst utviklede landene vil bli ytterligere marginalisert. Det er heller ikke et mål i seg selv å øke eksporten av landbruksvarer fra utviklingsland med mindre dette fører til fattigdomsreduksjon. En økt eksportsatsing kan føre til dårligere matvaresikkerhet, miljøproblemer og en ytterligere marginalisering av de fattigste.

4.8 Etisk handel og rettferdig handel

Rettferdig handel viser til garantier som skal sikre at produsentene får rimelig betaling for sine produkter. I Norge er nesten alle såkalte rettferdige varer merket Fairtrade/Max Havelaar. I 2007 ble det i Norge omsatt slike varer for 38 millioner norske kroner. Dette er en økning på 12 prosent fra året før. Selv om økningen er betydelig, er volumet fortsatt lavt. I 2006 brukte hver av oss litt over 15 kroner på å kjøpe rettferdige varer merket Fairtrade/Max Havelaar. Britene bruker ifølge tall fra Fairtrade Foundation nesten fire ganger så mye på slike produkter.

Etisk handel er en samlebetegnelse på samfunnsansvarlig næringsvirksomhet som er prosess­orientert, og som søker å ivareta menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø i hele verdikjeden. Det norske Initiativ for etisk handel (IEH) ble etablert i 2000 av Kirkens Nødhjelp, LO, HSH og Coop Norge. I løpet av IEHs eksistens er etisk handel blitt et stadig mer aktuelt tema. Norsk varehandel baserer seg i stadig sterkere grad på varer produsert i andre land, ofte uten tilfredsstillende overvåkning av arbeidsliv og vern av arbeidstakeres rettigheter. En undersøkelse utført av Opinion på oppdrag fra Norad i 2006 viser også at forbrukere har et tydelig ønske om å framstå som ansvarlige, og at etikk og ansvarlighet er klare motivasjonsfaktorer ved innkjøp. Nesten tre av fire (72 prosent) sier at det er viktig for dem at matvarene er produsert på en etisk og ansvarlig måte. Fire av fem er også enige i at Norge bør handle mer med utviklingsland. Direkte eller indirekte berører derfor etisk handel de fleste norske bedrifter.

Etisk handel har i noen grad bidratt til bedring av helse og sikkerhet på bedrifter i sør 14. Det har imidlertid hatt lite å si på områder som organisasjonsfrihet og diskriminering. Arbeidstakere i ordinære arbeidsforhold opplever oftere forbedringer enn de som har midlertidige ansettelser, men det er også klart fra undersøkelsene at det er vanskelig å tilskrive bedrede arbeidsforhold den etiske handelen alene. Det har likevel vist seg at det er en positiv effekt av at en kritisk masse av selskaper følger aksepterte standarder for arbeidslivet, særlig når de ulike aktører på feltet samarbeider 15.

Rettferdig handel er et partnerskap som søker bærekraftig utvikling for ekskluderte og vanskeligstilte produsenter gjennom bedre handelsbetingelser og holdningsarbeid. For at forbrukerne skal kunne vektlegge etiske, sosiale og miljømessige aspekter, må det finnes lett tilgjengelig informasjon om disse forholdene. Fairtrade er en uavhengig internasjonal sertifiseringsordning som setter sitt merke på produkter som er produsert og handlet etter standarder for sosial ansvarlighet. Formålet er å sette forbrukere og vanskeligstilte produsenter i kontakt med hverandre gjennom et merke for rettferdige handelsvilkår. På den måten styrkes vanskeligstilte produsenters mulighet til å ta kontroll over egen framtid og kjempe mot fattigdom.

Offentlige sektor kjøper varer og tjenester for 275 milliarder kroner i året. Ved innkjøp av varer og tjenester er det et stort potensial for å redusere miljøbelastninger og for å fremme etiske og sosiale hensyn. Det er derfor av betydning hvilke krav stat og kommune stiller som kjøper. Når det stilles konkrete kriterier til miljø og etiske/sosiale hensyn i innkjøpsprosessen, vil virksomheter som leverer slike produkter og tjenester, lettere vinne fram i konkurransen på like vilkår. Regjeringen har satt i gang arbeid med en treårig handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Sentralt i handlingsplanen er bidrag til økt kompetanse og veiledning knyttet til miljø- og samfunnsansvar i offentlige innkjøp, og kartlegging av hvilket handlingsrom som finnes for å stille etiske og sosiale krav innen dagens nasjonale og internasjonale regler for offentlige anskaffelser.

Utvalgets vurderinger

Utviklingsutvalget, med unntak av Kristian Norheim, ser det som viktig å både øke handelen med utviklingsland og den andelen som i dag betegnes som etisk og/eller rettferdig handel. Det er viktig å sikre forbrukerne god informasjon både om varenes innhold og om de forhold varene er produsert under slik at den enkelte forbruker gis bedre mulighet til å bidra til at miljø og sosiale hensyn blir bedre ivaretatt. Pålitelig kunnskap gjennom for eksempel informasjon og produktmerking kan hjelpe forbrukerne til å foreta gode valg på en så enkel måte som mulig.

Tilgang til slik informasjon er likevel mangelfull, og utvalget mener det er et problem at norske importører ikke har noen form for informasjonsplikt overfor forbrukerne om opprinnelse, eller om hensyn til miljø, menneskerettigheter og forbud mot korrupsjon er ivaretatt. Det offentliges innkjøp av varer vurderes også som viktig av utvalget, da det er et betydelig potensial til å fremme etiske og sosiale hensyn i valg av leverandører.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim mener frihandel er rettferdig handel. Rettferdig handel er ikke rettferdig. Den store majoriteten av produsenter i utviklingsland vil ikke nyte godt av at rike hvite mennesker skal kunne vaske sin egen samvittighet litt renere ved å kjøpe produkter som er blitt merket med rettferdig eller etisk produsert. Genuin økonomisk vekst og utvikling skaper velstand i stor skala. I stedet for å satse på småskalaprosjekter når det gjelder fattigdomsreduserende handel bør Norge støtte opp under en politikk som bidrar til at verdensmarkedet åpnes opp mer for produsenter i utviklingsland generelt, og ikke bare for den lille minoriteten av produsenter som har vært så heldige å få satt et godkjentstempel på sine produkter fra vestens side. Symbolpolitikk redder ikke verdens fattige, derfor bør Norge avstå fra dette, og i stedet bidra med sitt til at norske forbrukere både får anledning og lyst til å kjøpe flere varer fra utviklingsland, i stedet for å bruke tollmurer eller å skremme norske forbrukere indirekte fra dette gjennom for eksempel «norske produkter for norske forbrukere» kampanjene til Stiftelsen KSL Matmerk, opprettet av Landbruks- og matdepartementet i 2007.

4.9 Turisme og reiseliv

Turisme er en av de sterkest voksende næringene i verden. For mer enn 50 av verdens fattigste land er turisme rangert blant de tre største sektorene i landenes økonomi. Hver tredje turist i verden reiser til utviklingsland. Bare en liten del av disse drar til det sørlige Afrika, men regionen har en raskt voksende turistnæring. Turismen er en arbeidsintensiv sektor hvor utviklingsland har komparative fortrinn. I mange land gir turisme og reiseliv verdens fattigste «flere bein å stå på». Den kan bidra positivt til fattigdomsreduksjon gjennom arbeid og inntektsøkning for folk som bor på turistdestinasjonene, gjennom leveranser av varer og tjenester der og gjennom eksterne effekter som for eksempel utbygging av infrastruktur.

Figur 4.5 Mange utviklingsland har et stort potensial for bærekraftig
 turisme.

Figur 4.5 Mange utviklingsland har et stort potensial for bærekraftig turisme.

Selv om turismen kan bidra til vekst og velferd for mange, kan dårlig regulert turisme medføre overbelastning av sårbare områder, miljøforringelse og ødeleggelse av biologisk mangfold. Dermed kan både eksisterende og potensielle turistattraksjoner bli skadelidende slik at det går ut over inntjeningen, og dermed kan også den økonomiske utviklingen bli skadelidende. I tillegg ser en enkelte steder at utviklingslandene selv har lite igjen av turistinntektene. Det finnes eksempler fra for eksempel Karibien som viser at 70 prosent av alle inntektene går ut igjen av landet. Turistene bruker importerte varer, eierne av hotellkjedene får det meste av sine leveranser fra utlandet, og kapitalen som skytes inn er utenlandsk. En annen utfordring en møter i fattige turistområder, er økning i prostitusjon og menneskehandel.

Internasjonal turisme har endret seg de siste 10 årene i tråd med at bevisstheten om bærekraft og sosiokulturelle, økonomiske og økologiske effekter av turisme har økt. Både tilbudet og etterspørselen etter turisme har fått impulser fra studier 16 som har vist at en gjennom å kombinere vern av naturområder med turisme kan bidra til å bevare lokalt miljø, samtidig som en kan styrke lokalt næringsliv og slik bidra til redusert fattigdom. Mange av dem som markedsfører seg under fanen bærekraftig turisme, markedsfører seg med at de bidrar positivt til lokaløkonomien og til å beskytte og skape bevissthet om miljø og kulturarv der de opererer. FNs holdningsskapende arbeid har vært svært viktig for å påvirke bransjen. UNWTO og United Nations Environmental Programme (UNEP) har gitt positive impulser til næringen og FNs TOI (Tour Operators Initiative for Sustainable Development) samler en rekke større turoperatører for å jobbe fram bærekraftige strategier for turisme. FNs resolusjon om bærekraftig reiseliv og «Global Code of Ethics for Tourism» er andre eksempler på viktige initiativ som fungerer som veiledere for turistnæringen med hensyn til bærekraftig turisme.

En mer rendyrket form for bærekraftig turisme er såkalt økoturisme. I 2004 vokste økoturismen tre ganger så fort som turistnæringen for øvrig, og en markedsanalyse fra GRIP antyder at så mye som 11 – 22 prosent av befolkningen i vestlige land kan være interessert i å delta i denne typen turisme 17. Konseptet har imidlertid møtt kritikk fra for eksempel «The Pro-Poor Tourism Partnership» som ble dannet av DFID i 1999 18, og som mener økoturismen får for stor oppmerksomhet i forhold til eksempelvis masseturisme som kan ha større potensial for fattigdomsreduksjon.

På økoturismeområdet bidrar GRIP til oppbygging av økoturismealliansen « African Ecotourism Alliance». Slike allianser kan bidra til å overføre kompetanse og informasjon samt gi råd om krav, retningslinjer, kvalitetsmerking og relevante internasjonale konvensjoner. Kompetanse kan også være overførbar i tilfeller hvor lokalsamfunn står overfor vanskelige forhandlinger med utenlandske investorer som ønsker å satse på turistutvikling. Slik organisasjons- eller nettverksbasert kunnskapsinnsamling og erfaringsdeling på sør-sør basis bør støttes av norske myndigheter.

Utvalgets vurderinger

For mer enn 50 av verdens fattigste land er turisme og reiseliv allerede rangert som den første, andre eller tredje største sektoren i landenes økonomi. Potensialet for å ytterligere styrke reiselivet er imidlertid betydelig i mange land. Det vil samtidig være viktig å forsøke å styrke en bærekraftig turistindustri som både bidrar til fattigdomsreduksjon og bevaring av miljø og kultur samtidig som den kan være en kilde til gjensidig forståelse og respekt mellom kulturer.

Mange forbrukere er villige til å akseptere en høyere pris for å sikre at reisen de kjøper har en sosial og miljøvennlig profil. God og pålitelig informasjon, kvalitetsmerking og markedsføring er imidlertid viktig for at forbrukerne skal kunne orientere seg i markedet og for å bidra til holdingsendringer slik at aktørene velger de etisk beste alternativene. Myndighetene kan bidra med slik informasjon for å fremme samfunnsansvar og gode etiske valg.

Økt bevissthet i turistbransjen og blant forbrukere om positive og negative effekter av turisme kan forhåpentligvis bidra til større utviklingseffekter av turisme. Utvalget ønsker å legge vekt på viktigheten av lokale ringvirkninger gjennom lokal sysselsetting, innkjøp og eierskap. Gjennom bruk av lokale innsatsfaktorer og økt bevissthet rundt arbeids-, miljø, og produksjonsforhold vil turistbransjen kunne øke den positive utviklingseffekten av sin virksomhet.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim reserverer seg mot disse vurderingene fra utvalgets flertall.

4.10 Forslag til tiltak innen handelspolitikken

Etter utvalgets vurdering er det på flere områder potensial for å legge om norsk handelspolitikk i en mer utviklingsvennlig retning. Utvalget anbefaler at norske myndigheter bygger en mer utviklingsvennlig handelspolitikk på følgende tre pilarer:

  • Internasjonale handelsregler som styrker utviklingslandenes muligheter, og sikrer nødvendig politisk handlingsrom

  • En norsk handel og handelspolitikk som prioriterer utviklingshensyn

  • En forbrukerpolitikk som fremmer etisk og rettferdig handel

4.10.1 Internasjonale handelsregler som styrker utviklingslandenes muligheter

Utvalget anbefaler at det legges større vekt på utviklingshensyn i utforming av norske forhandlingsposisjoner i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Norge må i forhandlingene vektlegge både markedsadgang og politisk handlingsrom for utvik­lingsland. Skritt i denne retning vil blant annet innbære at:

  1. Norge må arbeide aktivt for å synliggjøre utviklingslandenes posisjoner og for formaliserte regler for åpenhet, deltakelse og representasjon i forhandlingene som sikrer marginaliserte land et bedre forhandlingsutgangspunkt. Regjeringen bør jevnlig legge fram en stortingsmelding om WTO-forhandlingene der utviklingsperspektivet får en sentral plass. Utviklingsministeren involveres aktivt i utformingen av norske forhandlingsposisjoner i WTO

  2. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim og Julie Christiansen, mener at norsk eksport av fiskeri- og sjømatprodukter ikke må tvinges fram på bekostning av utviklingslands mulighet til tollbeskyttelse av industri- og havnæringssektorer. Norge må derfor redusere sine krav til markedsadgang i utviklingsland innen NAMA-forhandlingene. Norge må også videreføre og støtte arbeidet med ulike unntak for utviklingsland i NAMA-forhandlingene, for å sikre utviklingslandene positiv særbehandling og mulighet til i en lengre periode å beskytte sektorer og industrier under oppbygging.

  3. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener at Norge i NAMA-forhandlingene i WTO bør arbeide for å styrke regelverket for anti-dumping innen fiskeindustrien da dette er et viktig anliggende for mange utviklingsland.

  4. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim og Julie Christiansen, mener at vann, helse og utdanning ikke bør være sektorer som ligger under GATS reglementet, men være skjermet med sikte på framtidige generasjoners mulighet til å regulere disse basistjenestene til gode for befolkningen. Norge bør arbeide for en klargjøring og utvidelse av definisjonen av offentlige tjenester som sikrer muligheten for å skjerme disse fra forhandlingene.

  5. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, Camilla Stang, Malin Stensønes og Julie Christiansen, mener at et utvidet WTO-regelverk for tjenester må bidra til klare og forutsigbare regler for internasjonal handel med tjenester, men ikke må hindre utviklingslands mulighet til å bygge konkurransedyktige aktører/selskaper innen tjenestesektoren. Det anbefales derfor at Norge arbeider for nødvendig fleksibilitet i regelverk med muligheter for nasjonal behandling og at Norge ikke krever liberalisering i utviklingsland som innebærer en avvikling av næringspolitiske virkemidler som positiv diskriminering av og subsidier til nasjonale tjenesteytere/aktører/selskaper. Dette gjelder særlig for sektorer som telekommunikasjon, energi og finansielle tjenester.

  6. Utvalget, med unntak av Gunstein Instefjord, Håvard Aagensen, Malin Stensønes, Camilla Stang, Nina Røe Schefte, Kristian Norheim og Julie Christiansen, mener at Norge innen GATS-forhandlingene ikke skal kreve liberalisering av mode 3 (investeringer/etableringer/kommersiell tilstedeværelse), da dette legger begrensninger på et lands mulighet til å ta i bruk politiske virkemidler, eksempelvis krav om lokalt ansatte eller lokale innsatsfaktorer, som kan bidra til langsiktig utvikling. (Se også tiltak om bilaterale investeringsavtaler.)

  7. Utvalget anbefaler at Norge i WTO arbeider for størst mulig reduksjon av både direkte og indirekte eksportsubsidier. Utvalget anbefaler at det foretas en kritisk gjennomgang av alle norske subsidieordninger i lys av dette.

  8. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim og Julie Christiansen, mener at Norge bør arbeide for at utviklingsland sikres mulighet til å bruke importvern for å beskytte og bygge opp eget landbruk. Dette innebærer blant annet at Norge må aktivt støtte utviklingslandenes krav knyttet til spesielle sikkerhetsmekanismer og beskyttelse av spesielle produkter.

  9. Norge bør arbeide for å styrke forutsigbarheten til preferanseordningene ved at disse kan bindes i WTO-systemet. Det anbefales at Norge i påvente av et regelverk for binding av preferanser avgir forpliktende erklæring om binding av egne preferanseordninger og oppfordrer andre land til å gjøre det samme.

  10. Norge bør arbeide aktivt for å styrke utviklingslandenes mulighet til å benytte seg av tvisteløsningsmekanismen. Dette innebærer at Norge må gå imot ethvert unntak fra bruk av tvisteløsningsmekanismen (tidligere såkalt fredsklausul) med mindre det gjelder for svært avgrensede forhandlingsperioder.

4.10.2 Bilaterale handelsavtaler som vektlegger utviklingshensyn

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim og Julie Christiansen, anbefaler at Norge vektlegger asymmetriske bilaterale og regionale handelsavtaler som gir fordeler for utviklingsland både når det gjelder markedsadgang og beskyttelsesrett.

  1. Norge bør ved inngåelse av bilaterale eller regionale handelsavtaler respektere det multilaterale systemet og ikke inkludere temaer som er blitt avvist i WTO, med mindre dette er et ønske fra utviklingsland. Det gjelder særlig regler for investeringsbeskyttelse og TRIPS+ elementer. (Investeringsavtaler behandles i investeringskapitlet og TRIPS i kapittel 8 om Kunnskapspolitikk.)

  2. Norge bør i sine handelsavtaler inkludere unntak og beskyttelsesmekanismer som kan bygge opp og styrke nasjonale produksjons- og tjenestesektorer i utviklingsland.

4.10.3 En norsk handelspolitikk som prioriterer utviklingshensyn

Utvalget mener at utviklingslandenes importandel til Norge bør økes. Norske preferanseordninger ovenfor utviklingsland (null for lavinntektsland, GSP-systemet og kvoter) må gi reell og forutsigbar markedsadgang.

  1. Utvalget anbefaler at ordningen med toll- og kvotefrihet blir evaluert løpende med sikte på ytterligere forbedringer dersom det viser seg nødvendig. Utvalgsmedlemmene Hildegunn Gjengedal, Lars Haltbrekken og Anne K. Grimsrud mener at det i evalueringen må tas hensyn til preferanseerosjon for de fattigste landene, norsk produksjon og matvaresikkerhet i de eksporterende land.

  2. Utvalgsmedlemmene Gunstein Instefjord, Julie Christiansen, Håvard Aagesen, Kristin Røymo, Malin Stensønes og Kristian Norheim mener at nulltollordningen bør utvides ved at alle lavinntektsland uavhengig av befolkningsstørrelse inkluderes i ordningen, og at det gis større tollreduksjoner innen enkelte produktgrupper for mellominntektsland.

  3. Norge bør også bruke preferanseordninger til å vri importen bort fra industriland og heller rette den inn mot utviklingsland med produksjonskapasitet. I den forbindelse bør Norge i forhandlinger med EU foreslå at en andel av kvotene for landbruksprodukter gis til utviklingsland.

  4. Overvåkings- og sikkerhetsmekanismen med gjeninnføring av toll må håndteres etter klare kriterier og på en slik måte at den ikke strider med preferanseordningens hensikt om økt importandel fra utviklingsland. Den bør ikke tre i kraft før etter en grundig vurdering der utviklingshensyn og preferanseordningens formål, ikke kun prisstabilitet i det norske markedet, må veie tungt. Utvalgsmedlemmene Hildegunn Gjengedal og Anne K. Grimsrud mener sikkerhetsmekanismen er nødvendig og legitim for å sikre norsk produksjon, og til nå ikke har hatt betydning for import fra utviklingsland.

  5. Utvalget mener at den norske subsidieinnretningen må utformes på en slik måte at Norge ikke utnytter et utilstrekkelig regelverk i WTO som tillater indirekte eksportsubsidier. Utvalgs­medlemmene Hildegunn Gjengedal og Anne K. Grimsrud mener dette kan gjøres i den grad det får direkte effekt for utviklingslandene. Hvis ikke, må dette skje multilateralt for å sikre at det ikke bare fører til økt konkurransekraft for andre utviklede land.

  6. Norge bør, både i WTO og overfor EU, arbeide for at det ikke foregår misbruk av ikke-tollmessige handelshindre som hygienekrav og lignende mot utviklingslandenes eksport til det europeiske markedet.

  7. Norske importører og handelsleddet må stimuleres til å ta et større ansvar for å importere og omsette flere produkter fra utviklingsland. Det er viktig å legge til rette for og støtte initiativ for å identifisere varer som egner seg for volumimport.

  8. Utvalget anbefaler at det foretas en gjennomgang av tollregimet for å unngå at utviklingsland utsettes for tolleskalering på videreforedlede landbruksprodukter.

  9. Utvalgsmedlem Kristian Norheim mener at frihandel og økonomisk vekst er det mest effektive virkemiddel for å løfte land ut av fattigdom. Norge bør gå foran med et godt eksempel og fjerne all toll på varer fra utviklingsland (omfatter alle fire kategorier på OECD-listen), inkludert innføring av full kvotefrihet på produkter fra utviklingsland. Overvåknings- og sikkerhetsmekanismen bør fjernes umiddelbart. Det bør også foretas en gjennomgang av ikke-tollmessige barrierer fra norsk side som kan være et hinder for økt handel med utviklingslandene.

4.10.4 Etisk og rettferdig handel

  1. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, anbefaler at det offentliges innkjøp av varer og tjenester innrettes mot varer som er produsert på en sosialt og miljømessig bærekraftig måte. Det innebærer at anbudsprosedyrer må stille krav om at sosialt ansvar og miljøhensyn er ivare­tatt i henhold til relevante internasjonale regler. Utvalget anbefaler kartlegging av muligheten for økte anskaffelser utenfor EØS-området gjennom å kunngjøre offentlige anbud i utviklingsland. Dette bør gjøres i forbindelse med det arbeidet Regjeringen har satt i gang for å lage en handlingsplan som blant annet skal kartlegge hvilket handlingsrom som finnes for å stille etiske og sosiale krav innen dagens nasjonale og internasjonale regler for offentlige anskaffelser.

  2. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener at det bør være en målsetting at forbrukere gis best mulig informasjon om hvor og hvordan produktene blir framstilt. Norske importører bør oppfordres til å ha oversikt over produsenter og til å være åpne om hvilke underleverandører de har i utviklingsland. Myndighetene bør støtte opp under initiativ som utvikler og gir bedrifter tilgang til verktøy for å håndtere etikk i verdikjeden. Norske importører bør kunne gi og vedlikeholde etterrettelig informasjon om arbeidsforhold og betingelser i sine leverandørkjeder.

  3. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, anbefaler momsfritak for sertifiserte varer for utviklingsland der det garanteres at produktet er bærekraftig produsert, at arbeidsrettighetene respekteres, og at prisen arbeiderne mottar, står i forhold til produksjons- og levekostnader. For å oppnå dette opprettes en godkjenningsordning av uavhengige sertifiseringsordninger for rettferdig handel.

  4. Utviklingsutvalget, med unntak av Kristian Norheim, vil understreke viktigheten av at handelskjedene har et godt og synlig utvalg av varer og tjenester med etisk og bærekraftig forhistorie, merket gjennom uavhengige og troverdige merkeordninger. Staten bør bidra til dette ved å støtte opp under merkeordninger og føre en aktiv dialog med handelsnæringen og relevante aktører om dette.

4.10.5 Turisme

  1. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, anbefaler at det tas initiativ til at et samarbeid med turistnæringen om hvordan de ved kjøp av tjenester og gjennom samarbeid med lokale leverandører kan bidra til gode arbeidsstandarder og faglige rettigheter så vel som bærekraftig forvaltning av naturressurser. I samarbeid med turistnæringen bør myndighetene bidra til å sette søkelyset på viktigheten av lokale innkjøp og sysselsetting samt samarbeid med lokale leverandører. Gjennom bruk av lokale innsatsfaktorer og økt bevissthet rundt arbeids-, miljø-, og produksjonsforhold vil turistbransjen kunne øke den positive utviklingseffekten av sin virksomhet.

  2. Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, ser det som viktig at det blir lettere for forbrukere å ta bevisste valg i forbindelse med reiser til utviklingsland, og at bevisstheten rundt turistbransjens både positive og negative utviklingseffekt økes. Med utgangspunkt i god praksis innen økoturisme og kulturbasert reiseliv bør myndighetene bidra til videreutvikling av ulike sertifiseringsordninger for økoturisme og kulturbasert reiseliv, og støtte tiltak som kan bidra til at forbrukere blir kjent med disse. Norske myndigheter bør i samarbeid med reiselivsnæringen ta initiativ til en global Code of Conduct for reiselivsbransjen, som inkluderer minstestandarder i tråd med ILO-standarder (inkludert minstelønn, arbeidsbetingelser, forbud mot barnearbeid og sexhandel). Retningslinjene bør gjelde både ved eget operatørskap i utviklingsland og ved valg av lokale samarbeidspartnere.

Fotnoter

1.

www.growthcommission.org/storage/cgdev/documents/Report/GrowthReportfull.pdf.

2.

Begrepet «fordelaktig behanding» er en oversettelse av den engelske termen «special and differentiated treatment» og betegner spesielle tiltak og unntak for utviklingsland eller minst utviklede land som ikke har sitt motsvar i tilsvarende tiltak eller unntak i industriland. Slike består enten av tidsbegrensede unntak fra regler, målrettet markedsadgang, politisk handlingsrom for utviklingspolitikk med mer.

3.

Erik S. Reinert (2005): Global økonomi, Spartacus.

4.

Støre 12.02.2008 ref http://www.regjeringen.no/nb/dep/ ud/dep/Utenriksminister_Jonas_Gahr_Store/taler_artikler/2008/Ukorrekt-gjengitt-i-Nationen.html?id=500656.

5.

Doha Ministerial Declaration, Adopted by the Doha Ministerial Conference on 14. November 2001, www.wto.org.

6.

Dette er en gruppe av utviklingsland som har vært svært aktive som forslagsstillere i NAMA-forhandlingene. Den består av Argentina, Venezuela, Brasil, Egypt, India, Indonesia, Namibia, Filippinene, Sør-Afrika og Tunisia.

7.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/Handelspolitikk/wto/WTO---Doha-runden/krav_tjenester/ 8.html?id=275685.

8.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/Handelspolitikk/wto/WTO---Doha-runden/krav_tjenester/ 2.html?id=275679.

9.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/Handelspolitikk/wto/WTO---Doha-runden/krav_tjenester/ 5.html?id=275682.

10.

«Utviklingslandenes markedsadgang til Norge – En gjennomgang av den norske GSP-ordningen med forslag til forbedringer», Utenriksdepartementet, 03/2007, s.11.

11.

«Utviklingslandenes markedsadgang til Norge – En gjennomgang av den norske GSP-ordningen med forslag til forbedringer», Utenriksdepartementet, 03/2007, s.11. http://www.regjeringen.no/Upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/gspfinal.pdf.

12.

Ser man bort fra den enkeltstående olje-importen fra Ekvatorial-Guinea i 2005 er Bangladesh" andel av MUL-importen enda høyere).

13.

«Endringer i det norske GSP-systemet med virkning fra 1. januar 2008», rundskriv fra Tollvesenet, 11. januar 2008. http://www.toll.no/templates_TAD/CircularLetter.aspx?id=132415&epslanguage=NO.

14.

«The ETI code of labour practice: Do workers really benefit?» Institute of Development Studies 2006.

15.

Barrientos, Stephanie og Smith, Sally (2006) Re p o r t o n the ETI I mp a c t Assessment 2006, The Institute of Development Studies (IDS), University of Sussex.

16.

For eksempel UNEP og http://www.ecotourismglobalconference.org/.

17.

http://www.grip.no/okoturisme/Markedsanalyse.htm.

18.

http://www.propoortourism.org.uk.

Til forsiden