Del 4
Lagmannsrettene

24 Lagmannsrettene

24.1 Innledning

Lagmannsrettene har som anneninstans en svært sentral funksjon i rettssystemet. Gjennom overprøving av avgjørelser fra førsteinstans kan feil i den enkelte sak bli rettet opp. I tillegg til at ankesystemet gir rettssikkerhet for den enkelte part, skal det ha den mer generelle effekt å fremme kvaliteten på arbeidet i førsteinstans. Begge deler er viktig for å sikre tilliten til domstolene. Lagmannsretten har en rolle i å våke over rettsenhet og legger også til rette for den rettsavklaring og rettsutvikling som finner sted i siste instans. Den har derfor ikke bare en funksjon som overprøver av underinstansene, men har også betydning for Høyesteretts rolle som prejudikatsdomstol.

Kommisjonens mandat for lagmannsrettene kan grovt sett deles i to deler: struktur og saksbehandling. Fremstillingen i det videre er konsentrert om struktur og må i tillegg ses i lys av det som er skrevet om tingrettene i del II ovenfor. Flere av kapitlene om tingrettene har overføringsverdi til anneninstans, herunder kapittel 10 om digitalisering.

24.2 Oppgaver

Lagmannsrettene er i likhet med tingrettene fullfaglige domstoler og behandler følgelig et bredt spekter av saker. Lagmannsrettenes primære oppgave er å ta stilling til anker over avgjørelser i sivile saker og straffesaker fra tingrettene.

Ankesystemet for jordskiftesaker ble endret med virkning fra 2016, slik at også alle anker over jordskifterettenes avgjørelser behandles av lagmannsrettene.

Det er også noen få saker som går direkte til lagmannsrettene, uten forutgående behandling i tingretten eller jordskifteretten, og enkelte lagmannsretter har fått et særlig ansvar for slike direkte anker. Saker fra Konkurranseklagenemnda bringes inn for Gulating lagmannsrett og klager over Kartverkets avgjørelser bringes inn for Borgarting lagmannsrett. Kjennelser fra Trygderetten bringes inn til det lagdømmet hvor den ankende part har sitt alminnelige verneting.

24.3 Rettskretser og lokalisering

Anneninstans i det alminnelige domstolsystemet består av seks lagmannsretter, som hver behandler ankesaker fra førsteinstansdomstoler innenfor sitt geografiske område. For angivelsen av rettskretsene er skjæringstidspunktet 1. januar 2020 benyttet, slik at opplistingen nedenfor følger den nye fylkesinndelingen:

• Agder lagmannsrett, med hovedkontor i Skien, dekker Agder og Vestfold og Telemark.

• Borgarting lagmannsrett, med hovedkontor i Oslo, dekker Oslo og Viken (med unntak av Romerike).

• Eidsivating lagmannsrett, med hovedkontor på Hamar, dekker Innlandet og en del av Viken (Romerike).

• Frostating lagmannsrett, med hovedkontor i Trondheim, dekker Trøndelag og Møre og Romsdal.

• Gulating lagmannsrett, med hovedkontor i Bergen, dekker Vestland og Rogaland.

• Hålogaland lagmannsrett, med hovedkontor i Tromsø, dekker Nordland og Troms og Finnmark.

I motsetning til for tingrettene har strukturen for lagmannsrettene ligget fast over lang tid. Den eneste vesentlige endringen siden 1936 er oppdelingen av gamle Eidsivating lagdømme i dagens Borgarting og Eidsivating i forbindelse med to-instansreformen i 1995.

Formelt sett dekker hver lagmannsrett et såkalt lagdømme. Lagdømmet er igjen delt inn i lagsogn, som omfatter rettskretsen til én eller flere tingretter og jordskifteretter.1 I hvert lagsogn fastsetter Domstoladministrasjonen ett eller flere rettssteder.2 Lagmannsretten disponerer derfor rettssaler i tinghus på andre steder enn ved hovedkontoret.

Utgangspunktet i domstolloven er at en sak skal behandles på rettsstedet hvor saken hører hjemme. Lagmannsretten kan likevel sette rett på andre steder etter en hensiktsmessighetsvurdering.3 Det typiske er at saker ofte flyttes til hovedkontoret, men praksisen varierer noe mellom lagmannsrettene. I tillegg til at inndelingen i lagsogn gir føringer for hvor saken i alminnelighet skal behandles, har den betydning for sammensetningen av og trekningen fra utvalgene av meddommere.4

Jordskifterettenes rettskretser følger ikke samme grenser som tingrettene, og enkelte av jordskifterettene har kretser som strekker seg over to lagdømmer. For disse er det angitt i forskrift hvilke kommuner som skal høre under den enkelte lagmannsrett.5

24.4 Organisering

Hver lagmannsrett ledes av en førstelagmann (domstolleder). Noen av lagmannsrettene er organisert i avdelinger, som ledes av en lagmann. I Gulating er det to avdelinger, mens i Borgarting er det fire, hvorav tre dømmende avdelinger og en avdeling som utelukkende behandler skriftlige saker. Lagmannsrettene har også andre enn dommere i ledelsen, med ansvar for ikke-dømmende oppgaver.

I tillegg til domstolleder og lagmennene er de faste dommerembetene i lagmannsretten besatt av lagdommere. Fra 2016 har alle også en jordskiftelagdommer, som sammen med en jordskifteutreder utgjør lagmannsrettenes jordskiftebemanning.

Det er også nokså omfattende bruk av midlertidige dommere i lagmannsrettene. Disse kan deles inn i tre kategorier. For det første er det som i tingrettene noe bruk av konstituerte dommere. For det andre benyttes ekstraordinære dommere, i hovedsak pensjonerte dommere, som tjenestegjør på pensjonistvilkår. For det tredje tilkalles dommere i tingretten til lagmannsretten. Disse tjenestegjør normalt én uke av gangen, gjerne én til to ganger per år.

Fagdommer er fellesbetegnelsen på de faste og de midlertidige dommerne i lagmannsretten. I sivile saker settes retten normalt med tre slike dommere. I enkelte saker suppleres retten med alminnelige meddommere og/eller fagkyndige meddommere.

I straffesaker settes lagmannsretten med tre fagdommere dersom anken gjelder saksbehandling, lovtolking eller straffutmåling i saker med strafferamme under seks års fengsel. Retten settes med to fagdommere og fem meddommere i alle ankesaker som gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og i saker om straffutmåling der strafferammen er over seks års fengsel. I disse sakene kan retten ikke settes med en tilkalt dommer eller ekstraordinær lagdommer med mindre en av lagmannsrettens dommere uventet får forfall.6

I likhet med dommerne i tingrettene er dommerne i lagmannsretten generalister. Det gjennomføres likevel noe moderat spesialisering. Eksempler på dette er at både Borgarting, Gulating og Hålogaland lagmannsretter har funnet behov for å legge til rette for spesialisering innen overskjønn og rettsmekling, og at Borgarting lagmannsrett har lagt all saksforberedelse i straffesaker til ledelsen i de tre dømmende avdelingene.7

Som støtte for det dømmende arbeidet har Gulating lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett en juridisk utrederenhet.

Alle lagmannsrettene har i likhet med tingrettene også saksbehandlere.

24.5 Forskjeller mellom lagmannsrettene

24.5.1 Innledning

Det er klare forskjeller mellom lagmannsrettene i bemanning, rekrutteringsgrunnlag, saksbehandlingstid og forventet befolkningsutvikling i rettskretsene. Særlig gjelder dette Borgarting sammenliknet med de øvrige lagmannsrettene.

24.5.2 Bemanning

Bemanningen i lagmannsrettene varierer både hva gjelder årsverk totalt, sammensetningen av stillingstyper og innkomne saker per årsverk. Figur 24.1 viser ansatte i 2018, basert på lagmannsrettenes egne angivelser i årsrapportene. Borgarting er omtrent dobbelt så stor som den nest største lagmannsretten, som er Gulating, og mellom tre og fire ganger så stor som de øvrige.

24.5.3 Dommerrekruttering

Det er betydelige forskjeller mellom lagmannsrettene når det gjelder antall søkere til utlyste lagdommerstillinger. Figur 24.2 viser gjennomsnittlig antall søkere til lagdommerstillinger for perioden 2009–2017, basert på tall fra Innstillingsrådet for dommere.

På landsbasis er gjennomsnittlig antall søkere per utlyste lagdommerstilling relativt høyt i Borgarting, mens det er lavest i Frostating og Hålogaland. Forskjellen mellom Borgarting på den ene siden og Eidsivating og Agder på den andre er også stor, selv om det er korte avstander mellom disse domstolene og dermed et visst overlappende arbeidsmarked.

Søkertallene sier i utgangspunktet ikke noe om hvor godt kvalifisert søkerne er. Det er likevel slik at høyere søkertall øker sannsynligheten for at kandidaten som blir tilsatt, holder et høyere faglig nivå.

24.5.4 Saksbehandlingstid

Figurene 24.3 og 24.4 viser gjennomsnittlig saksbehandlingstid i perioden 2014–2018 for lagmannsrettene ved anke over dom i sivile saker og ved behandling av bevisanker i straffesaker med over seks års strafferamme. Saksbehandlingstiden er oppgitt i måneder. Borgarting skiller seg ut med lengst saksbehandlingstid i de sivile sakene i hele perioden og i straffesakene de to siste årene. Dette kan skyldes eksterne forhold som saksinngang, men også intern organisering kan ha betydning.

24.5.5 Forespeilet befolkningsvekst

Figur 24.5 viser den forespeilede befolkningsveksten fra 2018 til 2040 for hvert lagdømme. Den forespeilede forskjellen i befolkningsvekst mellom lagdømmene er ikke like påfallende som for tingrettene. Selv om det er en viss variasjon, ventes befolkningen å øke i fem av seks lagdømmer.

Som figuren viser, anslås befolkningen i Borgarting lagdømme å vokse med 9 prosent. Hålogaland lagdømme ventes på sin side å få en befolkningsnedgang.

24.6 Forslag til ny overordnet struktur

Kommisjonen anbefaler å opprettholde den overordnede strukturen i anneninstans. Det gjelder både antall lagmannsretter og lokalisering av hovedkontoret.

Lagmannsrettene er som organisasjoner i større grad enn dagens tingretter rustet til å imøtekomme endringsbehovet domstolene står overfor. Samtlige lagmannsretter disponerer i dag flere dømmende årsverk enn de fleste av tingrettene. Fagmiljøene er dermed heller ikke like sårbare. I tillegg ventes fem av seks lagmannsretter å få befolkningsvekst i sin rettskrets. Hensynet til tilgjengelighet og spredning mellom landsdelene taler også mot å endre den overordnede strukturen i anneninstans.

Kommisjonen foreslår heller ingen endringer i lokaliseringen av hovedkontorene til lagmannsrettene. Når det gjelder øvrige rettssteder, er det grunn til å fremheve betydningen av at alle førsteinstansdomstolene vil bli av en slik størrelse at de vil kunne ha tilgjengelige rettssaler som lagmannsrettene kan disponere ved behov hvis dette anses hensiktsmessig. Det kan i så fall bidra til at teknologisk godt utstyrte rettssaler i tingrettene får høyere belegg og ikke blir stående tomme.

24.7 Justering av rettskretsene Borgarting, Eidsivating og Agder

24.7.1 Innledning

Kommisjonen foreslår enkelte justeringer av rettskretsene til lagmannsrettene. Formålet er å sikre økt fleksibilitet og en jevnere saksinngang mellom lagmannsrettene, noe som kan ventes å bidra til kortere saksbehandlingstid og økt kvalitet på tjenestene lagmannsrettene leverer. Gevinsten vil kunne være bedre ressursutnyttelse, økt rettssikkerhet for borgerne og høyere tillit til domstolene.

Vi har seks sidestilte lagmannsretter som har siste ord i de aller fleste saker, og det er viktig at samtlige av disse domstolene har sterke fagmiljøer som kan levere avgjørelser av jevnbyrdig og høy kvalitet. Det er derfor nødvendig å legge til rette for at lagmannsrettene blir betraktet som attraktive arbeidsplasser for høyt kvalifiserte jurister innenfor sine rettskretser.

24.7.2 Flertallet

Kommisjonens flertall, som består av medlemmene Askim, Bjørneset, Hagen, Juel, Moe, Otterstad, Sperre, Sunde og Aarli ser med en viss bekymring på de store forskjellene i bemanning, sakstilfang og rekrutteringsgrunnlag i lagmannsrettene.

Som følge av geografiske forhold og spredt befolkningsgrunnlag i deler av landet er handlingsrommet for justeringer av rettskretsene begrenset. Etter kommisjonens vurdering er det først og fremst aktuelt å redusere rettskretsen til Borgarting. Ingen av de øvrige lagmannsrettene bør gjøres mindre. Kommisjonens flertall vil i denne delutredningen foreslå at deler av rettskretsen til Borgarting overføres til Agder og Eidsivating. For Frostating, Gulating og Hålogaland foreslås det ingen endringer.

Borgarting er ankedomstol for Oslo tingrett, som er den største domstolen i landet, og som også er særskilt verneting for saker mot staten. Dette er med på å skape et særlig stort press på Borgarting som ankeinstans. Flertallet peker på forskjellene mellom lagmannsrettenes saksbehandlingstid i figur 24.3 og 24.4. Selv om Borgarting har tatt grep for å få ned restansene, er det etter flertallets syn nødvendig å gjøre noe med rettskretsene for å sikre borgerne likere saksbehandlingstid. Behovet for justering forsterkes av at rettskretsen til Borgarting forventes å få den største befolkningsveksten, og dermed saksveksten, i årene fremover.

En justering av rettskretser som gir grunnlag for en større bemanning gjør det mulig å fordele utviklingsoppgaver for anneninstans på flere domstoler. Dette vil kunne gjøre Eidsivating og Agder mer attraktive som arbeidsplasser for velkvalifiserte jurister som ønsker å arbeide med et bredt spekter av juridiske spørsmål på et høyt faglig nivå. Dette vil igjen kunne legge til rette for en mer geografisk differensiert rekruttering til Høyesterett og dermed bidra til tillit til domstolsystemet som helhet.

Flertallet kan ikke se vesentlige betenkeligheter ved den foreslåtte justeringen, verken når det gjelder tilgjengelighet eller rekruttering. Agder, Borgarting og Eidsivating dekker Sør- og Østlandet, hvor infrastrukturen er bedre og avstandene mindre enn i mange andre deler av landet. Det vil som nevnt være mulig å sette rett i hele rettskretsen. Selv om reisevirksomheten for dommerne i Eidsivating og særlig Agder nok vil øke på grunn av justeringene, er kommunikasjonsmulighetene gode. Hensynet til tilgjengelighet kan derfor ikke ses å være til hinder for de foreslåtte endringene.

Flertallet har videre merket seg at Borgarting i dag har et større tilfang av søkere til utlyste lagdommerstillinger enn Agder og Eidsivating, men har vanskelig for å konkludere med at det av den grunn ikke vil være mulig å rekruttere gode kandidater til mer jevnbyrdige domstoler i fremtiden. Figur 24.2 viser at ingen av de tre domstolene har spesielt høye søkertall. Der Borgarting kan vise til 8,8 søkere per utlyst stilling, har Eidsivating 6,1 søkere og Agder 5,4 søkere. Uten den styrte styrkingen av fagmiljøet i Eidsivating og Agder som det flertallet foreslår, kan det være grunn til å tro at denne forskjellen i attraktivitet i arbeidsmarkedet mellom lagmannsrettene bare vil øke.

Konkret foreslår kommisjonens flertall på denne bakgrunn at rettskretsen til nye Buskerud tingrett overføres til Agder, og at de foreslåtte rettskretsene til nye Follo tingrett og nye Østfold tingrett overføres til Eidsivating.

Befolkningsfordelingen mellom lagmannsrettene, basert på de foreslåtte rettskretsene, fremgår av figur 24.6. Borgarting, Eidsivating og Gulating antas etter justeringene å få en rettskrets med omtrent like stor befolkning mellom 16 og 66 år i 2040 (se punkt 30.2, hvor bakgrunnen for dette aldersintervallet er forklart). Rettskretsen til Agder antas å bli noe mindre. Til sammen antas Frostating og Hålogaland å få en tilsvarende størrelse som hver av de tre største lagmannsrettene.

Når det gjelder virkningen for brukerne, vises det til flertallets begrunnelse ovenfor. Jevnere saksinngang vil kunne bidra til kortere saksbehandlingstid. Justeringene antas videre å ha liten betydning for brukernes reisetid. De fleste saker avsluttes i tingretten, se punkt 7.4. For de sakene som behandles i anneninstans, vil Agder og Eidsivating i likhet med de andre lagmannsrettene ved behov kunne sette rett i lokalene til alle tingrettene i rettskretsen. Brukernes reisetid vil være et relevant moment i denne vurderingen, særlig der det er snakk om sårbare parter. I tillegg vil behovet for befaring kunne gjøre det aktuelt å sette rett flere steder i rettskretsen.

For Agder, Borgarting og Eidsivating vil justeringene føre til endret saksinngang og dermed også endret bemanningsbehov. Virkningen vil bli størst for Borgarting. Ved vurderingen av hvilke utslag endringene i rettskretser vil gi for saksinngangen, har flertallet særlig sett hen til hvor stor andel av anker over dom i straffesaker og sivile saker Borgarting vil beholde sammenliknet med i dag.

Med de foreslåtte justeringene vil Borgarting beholde anslagsvis 63 prosent av saksinngangen den hadde i perioden 2015–2017. Dette fremgår av figur 24.7. Fordelingen mellom sakstyper er også angitt.

Det er imidlertid grunn til å understreke at Borgarting fortsatt vil behandle alle ankesakene som i dag kommer fra Oslo tingrett. Ut fra situasjonen i 2015–2017 vil Borgarting beholde så mye som 76 prosent av ankene over dom i sivile saker med tvistesum over 125 000 kroner.

På grunn av den antatt sterke befolkningsveksten i Borgartings nye rettskrets antas effekten av justeringen å avta over tid. På denne bakgrunn legger flertallet til grunn at endringer i bemanningsbehovet til Borgarting vil kunne gjennomføres ved naturlig avgang.

For både Agder og Eidsivating antas forslaget å medføre behov for økt bemanning. Flertallet forutsetter imidlertid at justeringene mellom Borgarting, Agder og Eidsivating – muligens med unntak av en overgangsperiode – ikke vil medføre netto økt bemanning i de tre lagmannsrettene samlet sett.

Selv om Borgarting i dag har et større tilfang av søkere, mener flertallet det ikke er holdepunkter for at Agder og Eidsivating vil ha utfordringer med å rekruttere kvalifiserte dommere til nye stillinger. I tillegg til at styrkede fagmiljøer vil kunne være positivt for rekrutteringen, kan også utvidelsen av rettskretsen være med på å utvide arbeidsmarkedet Agder og Eidsivating rekrutterer fra. Som nevnt ovenfor vil det være mulig å avvikle saker i hele rettskretsen. Det kan også være aktuelt å åpne for flere faste bemannede rettssteder. Eksempelvis vil det kunne vurderes om Eidsivating bør ha tilstedeværelse på Romerike og/eller i Østfold i tillegg til Hamar, og om Agder bør ha tilstedeværelse i Kristiansand og/eller Drammen i tillegg til Skien. De eventuelle fordelene det vil kunne ha for rekrutteringen, må i så fall vurderes opp mot ulempene med å spre fagmiljøet på flere steder.

24.7.3 Mindretallet

Mindretallet, bestående av kommisjonens leder Svendsen og medlemmene Engstad, Katteland, Krokan, Røed Larsen, Urke og Østensen Berglund, slutter seg til flertallets forslag om en justering av rettskretsene mellom Borgarting lagmannsrett og Eidsivating lagmannsrett. Denne justeringen vil innebære en nødvendig styrking av sakstilfanget i Eidsivating lagmannsrett, samtidig som det er hensiktsmessig å redusere sakstilfanget i Borgarting lagmannsrett noe.

Etter mindretallets syn er det imidlertid ikke grunn til å justere rettskretsene mellom Borgarting lagmannsrett og Agder lagmannsrett.

Borgarting lagmannsrett har gjennom flere år hatt betydelige utfordringer knyttet til saksbehandlingstiden i sivile saker og straffesaker. Siste år er det gjort flere organisatoriske endringer i domstolen, noe som har medført at saksbehandlingstiden har gått ned. Videre er det opprettet en større utredningsenhet. Enheten vil være operativ fra høsten 2019, og den vil bidra til en mer effektiv saksbehandling og kortere saksbehandlingstid. Etter mindretallets syn bør disse endringene, sammen med justeringen av rettskretsen mot Eidsivating lagmannsrett, være tilstrekkelige til at saksbehandlingstiden i Borgarting lagmannsrett i tiden fremover vil oppfylle Stortingets målsettinger. Dette gjelder også når det tas hensyn til fremtidig befolkningsøkning. Saksbehandlingstiden for brukerne i Borgarting lagmannsrett vil da ikke være lengre enn for brukerne ved de øvrige lagmannsrettene.

Kommisjonen har i denne utredningen trukket frem at det må stilles høye krav til dommernes kvalifikasjoner for å sikre god kvalitet på rettsavgjørelsene. I den forbindelse er viktigheten av målrettet opplærings- og kompetanseutviklingsarbeid i domstolene fremhevet. Dette arbeidet må skje i alle domstolene, herunder i de seks lagmannsrettene, i samarbeid med Domstoladministrasjonen. Kommisjonen har imidlertid pekt på at enkelte domstoler i første instans fungerer som kompetansesentre for øvrige domstoler, og at dette bør videreføres. Etter mindretallets syn gjelder det samme for ankeinstansen. Også en av lagmannsrettene bør være av en slik størrelse at den løpende har kapasitet og tilstrekkelig ressurser til omfattende kompetanse- og utviklingsarbeid, og kan avgi dommerressurser til utvalgsarbeid, kursvirksomhet mv. Som landets største lagmannsrett har Borgarting til dels en slik rolle i dag.

Både i det alminnelige dommerarbeidet og i kompetanse- og utviklingsarbeid er det av interesse å se ulike saksfelt i sammenheng. Som ressursdomstol for anneninstans bør derfor Borgarting lagmannsrett ha et bredt sakstilfang for å sikre legitimitet i de øvrige lagmannsrettene. Den samlede justeringen som er foreslått av flertallet, vil innebære at Borgarting lagmannsrett mister en betydelig del av bredden i saksporteføljen, noe som forsterkes ved at kommisjonen foreslår at Borgarting lagmannsrett ikke lenger skal behandle jordskiftesaker. Etter mindretallets oppfatning vil det være uheldig å svekke en sterk domstol for å styrke andre domstoler.

Mindretallet peker videre på at en justering som foreslått av flertallet innebærer en betydelig geografisk utvidelse av rettskretsen til Agder lagmannsrett. Rettskretsen vil da strekke seg fra Flekkefjord kommune til Øystre Slidre kommune. I 2018 hadde hver dommer i Agder lagmannsrett i snitt 57 reisedager. Denne reisevirksomheten vil trolig øke om Buskerud tingrett innlemmes i rettskretsen. Det vises her til at Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter fikk en betydelig økning i sin portefølje ved overtakelse av sakene fra Buskerud. I 2018 utgjorde antall rettsdager i Buskerud rettskrets 70 prosent av det totale antallet.

Ut fra det samlede antall dommerårsverk er det ikke hensiktsmessig å opprette flere faste kontorsteder for lagmannsretten. Det vises her til de vurderingene som er gjort av en samlet kommisjon når det gjelder opprettelse av faste kontorsteder (avdelinger) ved tingrettene.

Flertallet har lagt til grunn at det ikke er holdepunkter for at Agder lagmannsrett og Eidsivating lagmannsrett vil ha utfordringer med å rekruttere kvalifiserte dommere til nye stillinger. Til dette vil mindretallet bemerke at Borgarting lagmannsrett i en årrekke har hatt det klart høyeste antall søkere per dommerstilling. Det er en betydelig forskjell i søkertallene mellom Borgarting lagmannsrett og de to nabodomstolene, tross korte avstander og et overlappende arbeidsmarked. Etter mindretallets syn er det lite trolig at en justering av rettskretsen mellom Borgarting lagmannsrett og Agder lagmannsrett i særlig grad vil føre til økt søkermasse i Agder lagmannsrett, først og fremst fordi arbeidsmarkedet som de to domstolene rekrutterer fra i stor grad vil forbli det samme. Dette innebærer en fare for at man ikke vil lykkes i å rekruttere det antall dommere som vil være nødvendig etter en justering av rettskretsen. Mindretallet nevner videre at mens Borgarting lagmannsrett over tid har hatt svært mange kvalifiserte søkere, har de tilgrensende lagmannsrettene i perioder hatt noe vansker med å få et tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere. Det er ingen indikasjoner på at dette har sammenheng med antall dommere i disse domstolene, som alle har et fagmiljø av en viss størrelse. Dersom justeringen av rettskretsene i annen instans skulle føre til at færre kvalifiserte kandidater samlet sett søker seg til lagmannsrettene, vil det være uheldig.

Mindretallet vil videre bemerke at selv om geografiske hensyn på generelt grunnlag er av interesse ved rekruttering til Høyesterett, er det vanskelig å se hvordan en geografisk justering av rettskretsen til Borgarting lagmannsrett vil påvirke rekrutteringen til landets øverste domstol.

Avslutningsvis bemerker mindretallet at dersom det er et mål å skape mer jevnbyrdige ankedomstoler, slik flertallet gir uttrykk for, kunne det vært aktuelt med en grundigere drøftelse av antall ankedomstoler enn hva kommisjonen har valgt i kapittel 24 om lagmannsrettene. Mindretallet finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

24.8 Anker fra jordskifterettene

Etter at ankesystemet for jordskiftesaker (rettsmiddelordningen) ble endret med virkning fra 2016, behandles alle anker over jordskifterettenes avgjørelser av lagmannsrettene.

Lagmannsrettens sammensetning ved behandling av anker over jordskifterettenes avgjørelser er regulert i domstolloven § 12 og jordskifteloven § 8-7. Ved prøving av dom, kjennelse eller vedtak fra jordskifterettene settes lagmannsretten i utgangspunktet med tre fagdommere. Førstelagmannen kan beslutte at én av dommerne skal være jordskiftelagdommer. Ved prøving av jordskifteavgjørelse settes lagmannsretten i utgangspunktet med én jordskiftelagdommer og to jordskiftemeddommere. I andre saker som gjelder bruks- eller eiendomsrett til fast eiendom, kan førstelagmannen beslutte at én av de tre fagdommerne skal være en jordskiftelagdommer.

I mandatet til Domstolkommisjonen fremgår det at rettsmiddelordningen for jordskifterettene ikke skal vurderes. Kommisjonen legger derfor til grunn for sine forslag til rettskretser i anneninstans at alle anker over jordskifterettenes avgjørelser fortsatt skal behandles av lagmannsrettene. I lys av kommisjonens øvrige forslag vil kommisjonen likevel peke på to forhold: i) justeringen av rettskretsen til Borgarting og ii) tilfeldighetsprinsippets betydning når lagmannsrettene settes med jordskiftelagdommer.

Som en følge av forslaget om justeringen av rettskretsen til Borgarting vil en samlet kommisjon anbefale at Borgarting ikke skal behandle anker fra jordskifterettene. Se kapittel 25, som inneholder forslag til jordskifterettenes tilordning til anneninstans. Forslag til tilordning av jordskifteretter til anneninstans følger flertallets og mindretallets ulike syn på hvordan justeringene bør foretas.

Selv om rettsmiddelordningen ligger fast, finner kommisjonen også grunn til å reise spørsmålet om det er heldig at det kun er én jordskiftedommer i hver ankedomstol. Når saker settes med en jordskiftelagdommer, er det gitt hvem det blir. Tilfeldighetsprinsippet, som kommisjonen ellers har fremhevet betydningen av, er derfor fraværende i lagmannsretten når det gjelder den jordskiftefaglige kompetansen. Sett hen til den relativt begrensede saksinngangen fremstår det ikke som en god løsning å øke antallet jordskiftelagdommere i hver lagmannsrett. Allerede i dag er det eksempler på at jordskiftelagdommerne benyttes i saker hvor det kan reises tvil om de etter loven har kompetanse til å opptre som dommere.8

Ut fra den samlede saksmengden kunne det vært aktuelt at alle jordskifteavgjørelsene ble anket til én lagmannsrett, med fem til seks jordskiftelagdommere. Dette ville gi et sterkt jordskiftefaglig miljø, samtidig som de ville være en del av et større juridisk fagmiljø. Alternativt kunne man tenke seg å begrense antall lagmannsretter som behandler anker i jordskiftesaker til to eller tre. På den annen side er jordskiftelagdommerne del av et større juridisk fagmiljø i dag, og samarbeidet mellom jordskiftedommere og juridiske dommere bidrar til kompetanseoverføring begge veier. Hvis jordskiftelagdommerne samles, er sjansen stor for at interaksjonen vil falle bort i de lagmannsrettene som blir stående uten slike dommere. I tillegg til å forenkle ankeordningen var slik interaksjon et av formålene med reformen. Det er også jordskiftefaglige utredere i lagmannsrettene, og det er etablert et godt fagmiljø mellom jordskiftelagdommerne og utrederne på tvers av lagdømmene. Samlet sett kan det, ut fra kommisjonens kjennskap, legges til grunn at fagmiljøet for jordskifte er godt i lagmannsrettene. Rettsmiddelreformen er også evaluert som vellykket, og det har gått relativt kort tid siden den trådte i kraft.9

Kommisjonen vil på denne bakgrunn ikke foreslå andre endringer for behandlingen av jordskiftesaker i anneninstans enn justeringen av rettskretsene som er nevnt ovenfor. Kommisjonen vil likevel peke på muligheten for å utnevne jordskiftelagdommere som dommere i flere av lagmannsrettene. Innenfor dagens regelverk er det mulig å opprette faste dommerstillinger for flere domstoler.10 Dette er allerede gjort for enkelte dommere i førsteinstans, se punkt 12.3. En løsning hvor jordskiftelagdommerne utnevnes i flere, eventuelt i alle, lagmannsrettene, vil ikke være til hinder for at de som i dag fortsatt har sitt kontorsted i ulike lagdømmer. Dermed vil de kunne være en del av den enkelte lagmannsretts fagmiljø, samtidig som de håndterer saker i flere lagdømmer. En slik løsning vil kunne bidra til å styrke tilfeldighetsprinsippet ved behandling av anker fra jordskifterettene innenfor dagens ordning.

24.9 Navn på anneninstans i en ny struktur

I tillegg til å justere rettskretsene vil Domstolkommisjonen peke på at det bør vurderes om betegnelsen lagmannsrett bør byttes ut med et kjønnsnøytralt begrep. Selv om begrepet har en viktig historisk forankring, gjenspeiler det ikke lenger den faktiske kjønnsrepresentasjonen blant lagdommere.

Selv om lagmannsrett byttes ut, vil de stedsrelaterte navnene lagmannsrettene i dag har, kunne videreføres. Det vil gi en viss kontinuitet og markere de historiske linjene som vårt domstolsystem springer ut fra.

Mulige alternativer til betegnelsen lagmannsrett kan være lagrett, ankerett, overrett eller ankedomstol. Kommisjonen ser fordeler og ulemper med alle navnene. Det kan også være andre alternativer.

Det er også enkelte titler som i dag er knyttet til betegnelsen lagmannsrett. Kommisjonen vil her peke på at domstolleder vil kunne være en egnet betegnelse både på førstelagmannen og sorenskriveren, se punkt 16.3. Begrepene lagsogn og lagdømme kan erstattes med rettskrets.

Eventuelle nye navn bør i alle tilfeller utredes nærmere. Hvis betegnelsen lagmannsrett utgår, vil det medføre endringer i prosesslovgivningen, herunder domstolloven. Kommisjonen antar at spørsmålene med fordel kan ses i sammenheng med departementets arbeid med å følge opp utredningen av ny domstollov.