NOU 2021: 8

Trygd over landegrensene — Gjennomføring og synliggjøring av Norges trygdekoordineringsforpliktelser

Til innholdsfortegnelse

12 Bilaterale trygdeavtaler

12.1 Innledning

I henhold til Grunnloven § 26 har Kongen rett til å inngå avtaler med andre stater. For trygdeavtalenes vedkommende er dette i tillegg omtalt i folketrygdloven § 1-3. Paragrafen har følgende ordlyd:

«Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.
Vilkåret i § 3-8 andre ledd om tre poengår for rett til tilleggspensjon kan fravikes bare for personer som har hatt inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år.»

Slike hjemler til å inngå bilaterale trygdeavtaler har eksistert også før gjeldende folketrygdlov trådte i kraft 1. mai 1997, jf. den i substans identiske bestemmelsen i § 18-12 i folketrygdloven av 1966. Behovet for bilaterale trygdeavtaler har vært erkjent i mer enn hundre år. Det tidligste eksempelet som utvalget har funnet, er i «Utkast til Lov om Uførhets- og Alderstrygd for det Norske Folk», se Ot.prp. nr. 11 (1918). I § 2 står det at «Med land, som har tilsvarende trygd, kan Kongen slutte overenskomst bygget paa gjensidighet …».

Den aller første gjensidighetsavtalen Norge inngikk på trygdens område, er en konvensjon mellom Norge, Sverige og Danmark av 12. februar 1919 om industriarbeidertrygden. Den første trygdeavtalen med en stat utenfor Norden var en avtale mellom Norge og Nederland av 9. januar 1925 om gjensidighet med hensyn til ulykkestrygd for industriarbeidere og sjømenn.

Avtaler om trygdekoordinering tar sikte på å løse de problemene av trygdemessig art som kan tenkes å oppstå som følge av at en person i løpet av livet har bodd og/eller arbeidet i mer enn en stat. Problemstillinger knyttet til kortere opphold er i liten grad regulert. Dette skyldes at de bilaterale avtalene først og fremst gjelder koordinering av ytelser hvor det i norsk lovgivning ikke stilles krav til opphold.

Trygdeavtalene skal sørge for at personer som flytter fra den ene avtalestaten til den andre, kan beholde de trygderettighetene de har opptjent, samt gi dem adgang til trygdedekning og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten, slik at de er sikret kontinuitet i trygdedekningen. I tillegg til å sikre at personer som flytter ikke står uten trygdedekning, er det et mål å unngå at de får dobbelt trygdedekning, som normalt innebærer at de må betale trygdeavgift til begge statene.

12.2 Nærmere om bilaterale trygdeavtaler

Som nevnt under punkt 12.5 har Norges bilaterale trygdeavtaler et vesentlig mer begrenset saklig virkeområde enn koordineringsreglene innenfor EØS/EFTA og den nordiske konvensjonen.

De bilaterale trygdeavtalene regulerer i all hovedsak koordineringen av pensjoner og uføretrygd. Korttidsytelser, slik som dagpenger og sykepenger, er i liten grad berørt av bestemmelsene i de bilaterale trygdeavtalene. Avtalene innebærer likevel ofte en plikt for Norge til å la personer fra den andre avtalestaten, som i henhold til avtalen skal være trygdedekket i Norge, bli trygdedekket også med hensyn til korttidsytelser. Dette er imidlertid ikke mer enn det som allerede følger av gjeldende nasjonal lovgivning, siden pliktig medlemskap i folketrygden omfatter rett til alle trygdens ytelser, dersom de ytelsesspesifikke vilkårene er oppfylt.

Enkelte avtaler inneholder særskilte bestemmelser også for andre ytelser enn pensjon og uføretrygd. Disse gir imidlertid normalt heller ikke større rettigheter enn det som følger av gjeldende nasjonal lovgivning. Men de gir de andre avtalestatene og personene som kan påberope de aktuelle avtalene, en trygghet for at ikke norsk trygdelovgivning endres på en slik måte at de mister rettigheter.

De bilaterale trygdeavtalene regulerer kun trygdekoordineringen mellom de to avtalestatene. Enkelte avtaler har riktignok bestemmelser om likebehandling med hensyn til adgangen til å motta ytelser i en tredjestat, men avtalene regulerer for eksempel ikke sammenlegging av trygdetid i situasjoner der personer har vært omfattet av tre eller flere staters trygdelovgivning, slik man for eksempel har i konstellasjonen EU, Storbritannia og EØS/EFTA-statene, se omtale av trianguleringsavtalen i kapittel 10. En person som opprinnelig er fra en stat Norge ikke har trygdeavtale med, og som har arbeidet to år i en stat Norge har trygdeavtale med, to år i en annen stat Norge har trygdeavtale med og ett år i Norge, vil følgelig ikke oppfylle femårskravet for rett til alderspensjon fra folketrygden. Bilaterale trygdeavtaler tar ikke sikte på å løse slik trianguleringsproblematikk (eller kvadreringsproblematikk mv.) og åpner altså ikke for «seriesammenlegging».

Bilaterale trygdeavtaler kan likevel ha betydning for sammenlegging også for personer som ikke er omfattet av den aktuelle avtalen. Utvalget finner i denne sammenheng grunn til å nevne at EU-domstolen i sak C-55/00 Gottardo, under henvisning til TEUV artikkel 45 (tidligere TEF artikkel 39, som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 28), slo fast at når medlemsstatene skal vurdere om en borger fra en annen medlemsstat har rett til alderspensjon etter sammenlegging, må de ta hensyn til perioder opptjent i tredjeland, dersom de på bakgrunn av en bilateral trygdeavtale med det aktuelle tredjelandet ville tatt hensyn til slike perioder i et tilsvarende tilfelle med en av deres egne statsborgere.

Oppfølgingen av denne dommen er behandlet i rekommandasjon nr. P1 fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger.1 Her anbefales det at prinsippet legges til grunn for alle pensjonsytelser, ikke bare alderspensjon, og videre at det i fremtidige trygdeavtaler tas inn en spesifikk referanse til likebehandlingsprinsippet. Det erkjennes imidlertid at dette forutsetter samtykke fra den andre avtalestaten.

De aller fleste av Norges bilaterale avtaler omfatter alle personer som er eller har vært omfattet av avtalelandenes trygdelovgivning, uavhengig av statsborgerskap. Enkelte eldre avtaler, slik som avtalen med Jugoslavia (som er videreført ved traktatsuksesjonsavtaler med flere av de statene som har oppstått etter Jugoslavias oppløsning) og avtalen med Tyrkia, er begrenset til å gjelde avtalepartenes statsborgere. Disse avtalene er imidlertid rene eksportavtaler, som ikke åpner for sammenlegging, og prinsippet kommer derfor ikke til anvendelse i disse sakene.

Gottardo-dommen har av denne grunn liten praktisk betydning for Norge. Av denne grunn er det også uten særlig betydning at Den administrative kommisjonens seneste rekommandasjon om implementeringen av dommen, rekommandasjon nr. H1 fra 2013, ikke er tatt inn i EØS-avtalen.

Som vist under punkt 12.4 har Norge inngått mer enn 20 bilaterale trygdeavtaler. Disse har blitt til over lang tid. Det skiller hele 65 år mellom undertegningen av avtalen med Frankrike (Norges eldste bilaterale trygdeavtale som fortsatt er i kraft) i 1954 og undertegningen av avtalen med Republikken Korea (som ennå ikke har trådt i kraft) i 2019. Både utviklingen i Norges trygdesystem i disse årene, den generelle utviklingen i andre staters trygdesystemer og utviklingen i oppfatningen, både nasjonalt og internasjonalt, av hva som er en god og hensiktsmessig avtale, har medført at avtalene på enkelte punkter er ulike. Det kan likevel finnes en god del likhetstrekk mellom avtaler inngått innenfor en viss, avgrenset periode. Når det skal redegjøres for hvordan de bilaterale avtalene om trygd virker inn på norsk trygdelovgivning, vil det ligge utenfor rammene av denne utredningen å gjennomgå hver enkelt avtale. Utvalget vil likevel forsøke å vise hvordan spørsmål er løst på ulike måter i forskjellige avtaler, og forsøksvis anskueliggjøre enkelte trinn i utviklingen av det som kanskje kan ses som en norsk «modellavtale».

12.3 Bakgrunnen for at bilaterale trygdeavtaler inngås 2

Utbyggingen av nasjonale trygdesystemer, kombinert med tiltakende migrasjon i perioden etter andre verdenskrig, har medført en sterk økning i antallet bilaterale trygdeavtaler. De aller fleste statene som har velutviklede trygdesystemer, har i dag sikret seg et omfattende nett av slike trygdekoordineringsavtaler med relevante stater. Internt i EØS reguleres trygdekoordinering i det alt vesentlige av trygdeforordningen, slik at behovet for bilaterale avtaler er beskjedent.3 Det fremforhandles derimot stadig nye bilaterale avtaler med stater utenfor EØS.

I dette punktet redegjøres kort for hvilke motiver som kan ligge bak en slik utvikling.

De enkelte statene har en interesse av å få på plass systemer for trygdekoordinering med stater som de i en viss utstrekning utveksler arbeidskraft med. På den måten vil de blant annet kunne slippe å sitte igjen med det økonomiske ansvaret for en person som i hele sitt yrkesaktive liv har arbeidet i en annen stat som ikke eksporterer pensjoner. For eksempel vil en norsk statsborger, som flyttet ut som ung og arbeidet hele sitt yrkesaktive liv i en slik stat, men som returnerer til Norge etter yrkesaktiv alder, resten av livet være avhengig av skattefinansiert supplerende stønad og eventuelt supplerende økonomisk sosialhjelp, med mindre vedkommende har oppsparte midler. En trygdeavtale vil i et slikt tilfelle kunne sikre vedkommende eksport av pensjon opptjent i den tidligere arbeidsstaten. Dette kan redusere eller helt fjerne behovet for norske ytelser.

Fri bevegelighet av arbeidskraft, gir dessuten samfunnsøkonomiske gevinster, blant annet når det gjelder effektiv allokering av arbeidskraft. Som påpekt av Velferds- og migrasjonsutvalget,4 er det ikke urimelig at de statene som høster gevinstene av en slik arbeidskraftutveksling, også er med på å betale en forholdsmessig andel av velferdskostnadene for de aktuelle arbeidstakerne.

I en stat som ikke har inngått noen bilaterale trygdeavtaler og hvor nasjonal rett ikke åpner for at arbeidsinnvandrere får bli medlemmer i trygdesystemet, vil de aktuelle arbeidstakerne normalt ikke ha noen trygdedekning under arbeidsoppholdet, verken i hjemstaten eller i arbeidsstaten.

For en arbeidstaker vil det normalt være en vesentlig velferdssak å ha rett til helsetjenester, sykepenger mv. under arbeidsopphold i utlandet, og for mange vil det kunne være viktig å få anledning til å tilbringe alderdommen i hjemstaten. Dette vil ofte kunne fremstå som umulig, dersom de ikke får utbetalt den pensjonen de har opparbeidet rett til gjennom arbeid og innbetaling av obligatoriske trygdeavgifter.

Trygdeavtalene legger til rette for at arbeidsgivere kan sende arbeidstakere for å arbeide i andre stater. Slike utsendte medarbeidere forblir dekket av hjemstatens trygdeordninger. I Norges nyere avtaler gjelder dette for en periode på inntil fem år, med mulighet til forlengelse. For Norges del kan denne ordningen innebære at Norge, for utenlandske virksomheter som vurderer å sende ut høykompetente arbeidstakere, fremstår som en mer attraktiv stat enn den ellers ville gjort. Ordningen vil jevnt over redusere virksomhetenes samlede lønnskostnader for arbeidstakere utsendt til Norge, siden norsk trygde- og arbeidsgiveravgift normalt ligger høyere enn de tilsvarende avgifter i de aktuelle statene. For norske virksomheter vil denne ordningen også medføre at det er lettere for dem å sende ut norske arbeidstakere på langvarige oppdrag i utlandet, i og med at disse kan fortsette å være medlemmer i folketrygden, med rett til ytelser om de for eksempel skulle bli syke, og med fortsatt opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden. Dette bidrar til at norske virksomheter lettere kan konkurrere om oppdrag i utlandet.

Ordningen med at utsendte arbeidstakere kan unntas fra trygdedekning i arbeidsstaten, utgjør også en administrativ fordel. Dette gjør at Norge slipper arbeidet med å beregne og utbetale små delpensjoner til utsendte arbeidstakere som har arbeidet i Norge i noen få år. Uten en slik avtale blir dette resultatet etter norsk lovgivning.5

For arbeidstakere som ikke har status som utsendte, skaper adgangen til å eksportere pensjoner større trygghet når de vurderer et tilbud om arbeid i Norge.

Noen personer har helt korte opphold i Norge, uten å være utsendte arbeidstakere. Denne gruppen vil ofte ikke fylle vilkårene for rett til pensjon etter folketrygdloven, men avtalene åpner for at opptjeningstid i andre avtalestater kan legges sammen med opptjeningstid i folketrygden for å gi rett til ytelser. Videre kan de være trygge på at de vil få eksportert sine fremtidige alderspensjoner, selv om de skulle miste arbeidet i Norge før fem år har gått, hvilket er minstetiden for eksport av pensjoner etter intern norsk lovgivning.

Blant annet på grunn av dette kan et velfungerende bilateralt trygdekoordineringsregime være et betydelig konkurransefortrinn, og langt på vei en forutsetning, når Norge skal konkurrere om høykompetent arbeidskraft fra stater utenfor EØS.

I lavkonjunkturperioder vil arbeidsledighet kunne ramme arbeidsinnvandrere hardere enn andre grupper, blant annet fordi de er overrepresentert i konjunkturfølsomme bransjer. En del arbeidsinnvandrere vil i en slik situasjon overveie å returnere til hjemstaten. Dette alternativet vil kunne fremstå som svært lite attraktivt dersom det ikke gjennom bilaterale trygdeavtaler eller på andre måter er lagt til rette for eksport av lovlig opptjente pensjoner. Noen vil kunne oppleve at de er økonomisk fanget i Norge. Arbeidet med å opprette bilaterale trygdeavtaler vil således kunne bidra til å legge til rette for at de kan vende tilbake til hjemstaten.

Dette tilbakevendingsargumentet kan også gjelde enkelte grupper som er kommet til Norge som flyktninger. Den bilaterale trygdeavtalen mellom Norge og Chile må blant annet ses i et slikt lys. Norge tok imot en rekke chilenske flyktninger tidlig på 1970-tallet. Etter at Chile fikk en demokratisk valgt president i 1990, vedtok den norske regjeringen et tilbakevendingsprogram for chilenske flyktninger, i forståelse med de nye chilenske myndighetene. I perioden 1993–1995 fremforhandlet norske og chilenske myndigheter en trygdeavtale. Avtalen ble undertegnet 3. april 1997 og trådte i kraft 1. juni 1998.

Det er viktig å være klar over at de bilaterale trygdeavtalene er gjensidighetsavtaler per definisjon, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd, gjengitt ovenfor. Avtalene sikrer altså ikke bare at utenlandske statsborgere får tilgang til norske ytelser, men i like stor grad at norske statsborgere får tilgang til utenlandske ytelser. En rekke stater eksporterer ikke pensjoner til stater de ikke har trygdeavtaler med. Følgelig må norske statsborgere som i kortere eller lengre perioder har arbeidet i de aktuelle statene, og som i den forbindelse har innbetalt betydelige lovpålagte avgifter til det nasjonale pensjonssystemet, anse innbetalingene som tapt, med mindre de skulle ønske å tilbringe alderdommen i arbeidsstaten. En trygdeavtale mellom Norge og den aktuelle staten vil gi norske statsborgere adgang til eksport av pensjoner. I tillegg til å ha en vesentlig betydning for de aktuelle norske statsborgernes økonomiske trygghet, vil dette som nevnt ovenfor kunne redusere utbetalingene fra ordningen med supplerende stønad og utbetalingene over de kommunale sosialhjelpsbudsjettene i Norge.

Med hensyn til de enkelte nasjonalstatenes ønske om og interesse av å inngå bilaterale trygdeavtaler, er det også viktig å merke seg at en rekke bindende multilaterale konvensjoner pålegger de ratifiserende statene en plikt til å arbeide aktivt for inngåelse av bilaterale trygdeavtaler. I denne forbindelse kan som eksempler nevnes ILO-konvensjon nr. 118 om lik behandling av utlendinger og landets egne statsborgere når det gjelder sosial trygd, den europeiske kodeks for sosial sikkerhet og Europarådets reviderte sosialpakt, se kapittel 13.

12.4 Hvilke stater Norge har bilaterale trygdeavtaler med

Norges tidligste trygdeavtaler som fortsatt er i kraft, ble inngått allerede på 1950-tallet.

Norge har i dag trygdeavtaler med følgende stater utenfor EØS/EFTA:

Australia, Bosnia-Hercegovina, Canada, Chile, Storbritannia, India, Israel, Montenegro, Serbia, Tyrkia og USA, foruten en egen overenskomst med den kanadiske provinsen Quebec.

Norge har også trygdeavtaler med andre EØS-stater. Bestemmelsene i disse avtalene er i det vesentligste fortrengt av bestemmelsene i trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 8. I artikkel 8 nr. 1 første punktum slås det fast at forordningen «[i]nnenfor sitt virkeområde» erstatter alle trygdeavtalene som gjelder mellom medlemsstatene. Disse avtalene kan følgelig fortsatt ha relevans i den utstrekning de har et videre personelt eller geografisk virkeområde enn EØS-avtalen.

Av artikkel 8 nr. 1 fremgår det videre at visse bestemmelser i eldre trygdeavtaler fortsatt gjelder, forutsatt at de er gunstigere for mottakerne eller skyldes konkrete historiske omstendigheter og har tidsbegrenset virkning. Det er et vilkår at de er oppført i trygdeforordningen vedlegg II. Norge har her kun en oppføring, se EØS-avtalen vedlegg VI, del I, nr. 1, bokstav d. Denne gjelder artikkel 7 i den tidligere nordiske konvensjonen om trygd av 18. august 2003. Bestemmelsen regulerte dekning av reiseutgifter ved sykdom under opphold i en annen nordisk stat, som gjorde det nødvendig med dyrere returreise til hjemlandet.

Trygdeforordningen artikkel 8 nr. 2 åpner for øvrig også for inngåelse av nye trygdeavtaler mellom EØS-statene, så lenge de er basert på prinsippene i forordningen og i tråd med dens intensjoner.

Foruten den alt omtalte nordiske konvensjonen om trygd, har Norge trygdeavtaler med følgende EØS-stater:

Frankrike, Hellas, Italia, Kroatia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Slovenia og Østerrike.

Sveits er ikke en EØS-stat, men trygdekoordineringen mellom Norge og Sveits reguleres også av trygdeforordningen, gjennom EFTA-konvensjonen, se nærmere i kapittel 9.

En trygdeavtale med Republikken Korea er undertegnet, men har ennå ikke trådt i kraft.

Det pågår et arbeid med å fremforhandle reviderte trygdeavtaler med Tyrkia og med provinsen Quebec.

Det pågår i tillegg arbeid med etablering av trygdeavtaler med Brasil og Marokko.

12.5 De bilaterale trygdeavtalenes innhold

Norges bilaterale trygdeavtaler har alle et mer begrenset saklig virkeområde enn koordineringsreglene innenfor EØS/EFTA og den nordiske konvensjonen. For de statene som har en bilateral trygdeavtale med Norge og som samtidig er omfattet av trygdeforordningen, vil de fleste koordineringssaker løses etter forordningen. De bilaterale trygdeavtalene med andre EØS-stater vil likevel fortsatt kunne komme til anvendelse i den utstrekning de har et videre personelt eller geografisk virkeområde enn EØS-avtalen.

Hovedtemaet i de bilaterale trygdeavtalene er koordinering av pensjoner og uføretrygd. Korttidsytelser, slik som dagpenger under arbeidsløshet og sykepenger, er i liten grad omfattet.

Rammene for denne utredningen tillater ikke en detaljert presentasjon av innholdet i alle de ovennevnte avtalene. Alle Norges nyere avtaler er imidlertid stort sett bygget opp etter samme mal. De baserer seg på de samme koordineringsprinsippene som er grunnleggende for det meste av internasjonal trygdekoordinering: likebehandling, sammenlegging, proratisering og eksportabilitet. Videre inneholder trygdeavtalene alltid en detaljert regulering av lovvalget, det vil si av spørsmålet om i hvilken stat en person skal være trygdedekket.

Detaljene i bestemmelsene vil imidlertid variere fra avtale til avtale, avhengig av hvordan trygdesystemet i den andre avtalestaten er bygd opp, og av hvilke ytelser den andre avtalestaten kan og vil tilby. For å synliggjøre innholdet av slike avtaler gis det i det følgende en overordnet gjennomgang av innholdet i trygdeavtalen med India, som ble undertegnet i New Delhi 29. oktober 2010.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av en del sentrale ord og uttrykk som er brukt i avtalen

På denne måten klargjøres for eksempel hva som er «kompetent myndighet» etter avtalen i henholdsvis Norge og India, hvilke områder som omfattes av de to statenes «territorium» og hvordan statene anvender uttrykket «kontinentalsokkel». Som det fremgår av avtaleteksten, har Norge og India noe forskjellig definisjon av sokkelen. Begge definisjonene er i det vesentlige basert på FNs havrettskonvensjon artikkel 76, men midtlinjeprinsippet er i denne avtalen lagt til grunn i Norges definisjon. Henvisningen til midtlinjeprinsippet har man senere fra norsk side gått bort fra ved forhandlinger om trygdeavtaler.

Artikkel 2 omhandler avtalens materielle virkeområde

Bestemmelsen angir hvilken lovgivning avtalen får anvendelse på i Norge og i India, og trekker således opp avtalens materielle ramme, det vil si hvilke trygdeordninger den gjelder for. For Norges del oppgis den aktuelle lovgivningen å være de bestemmelsene i folketrygdloven, med tilhørende forskrifter, som gjelder alderspensjon, uførepensjon, gravferdsstønad og etterlattepensjon. Folketrygdens bestemmelser om uførepensjon ble med virkning fra 1. januar 2015, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59, erstattet av bestemmelser om uføretrygd. Det fremgår imidlertid av avtalen artikkel 2 nr. 2 at avtalen ikke bare får anvendelse på den lovgivningen som er eksplisitt opplistet, men også på all lovgivning som endrer eller utvider den opplistede lovgivningen. Følgelig reguleres også koordineringen av uføretrygd av avtalen. I tillegg til de omtalte delene av folketrygdloven, får avtalen for Norges del anvendelse på Nav-loven med tilhørende forskrifter.

En del av avtalen er gitt et videre anvendelsesområde. Dette gjelder del II, som inneholder lovvalgsbestemmelsene. Disse får anvendelse på hele folketrygdloven og også på barnetrygdloven. Dette innebærer for Norges del at personer som omfattes av avtalens personkrets, og som på grunn av lovvalgsbestemmelsene blir trygdedekket i Norge, blir fullt ut trygdedekket, og ikke bare trygdedekket med hensyn til de eksplisitt opplistede ytelsene. Men avtalens øvrige bestemmelser, for eksempel om eksportabilitet av ytelser, kommer altså bare til anvendelse for ytelser som er omfattet av opplistingen.

Artikkel 3 inneholder bestemmelser om avtalens personkrets

Avtalen skal i utgangspunktet gjelde for alle som er eller har vært omfattet av de to statenes trygdelovgivning, slik disse er definert i artikkel 2. Også andre personer er omfattet dersom de utleder rettigheter fra personer som nevnt. Dette vil typisk dreie seg om gjenlevende ektefelle og barn etter en person som tidligere har vært omfattet av trygdelovgivningen.

Artikkel 4 inneholder hovedregelen om likebehandling

Artikkel 4 nr. 1 regulerer likebehandling. Likebehandlingsprinsippet er ett av de grunnleggende koordineringsprinsippene.6 Likebehandlingsprinsippet innebærer for eksempel at eventuelle bestemmelser i nasjonal lovgivning som innebærer at medlemskap i en trygdeordning er forbeholdt statens egne borgere, ikke får virkning overfor personer som er omfattet av avtalens personkrets. Det samme gjelder eventuelle bestemmelser som fastsetter at utenlandske statsborgere først kan få bli medlemmer av trygdeordningen etter å ha vært bosatt i riket i en viss periode. Kravet til likebehandling gjelder fra første dag man lovlig oppholder seg på statens territorium. For ordens skyld må det understrekes at likebehandlingsbestemmelsen i dag har liten praktisk betydning for Norges del, da folketrygdloven i utgangspunktet ikke oppstiller statsborgerskapsvilkår.

Det fremgår av artikkel 4 nr. 3 at bestemmelser i indisk eller norsk lovgivning som gjør retten til eller utbetalingen av kontantytelser betinget av bosted eller tilstedeværelse på denne statens territorium, ikke kan gjøres gjeldende overfor personer som er omfattet av avtalens personkrets, og som er bosatt på den andre avtalestatens territorium. Materielt er dette en eksportbestemmelse, som må ses i sammenheng med blant annet artikkel 5.

Artikkel 4 nr. 2, som altså er plassert mellom likebehandlingsbestemmelsen og eksportbestemmelsen, inneholder en bestemmelse som har elementer av begge deler. Bestemmelsen regulerer såkalt tredjestatseksport, og innebærer at indiske statsborgere skal likebehandles med norske statsborgere med hensyn til adgangen til å motta en ytelse fra Norge ved bosetting i en tredjestat, og vice versa. En viktig forskjell fra bestemmelsene om eksport mellom India og Norge i artikkel 4 nr. 3 og artikkel 5, er at bestemmelsen om tredjestatseksport i artikkel 4 nr. 2 er begrenset til indiske og norske statsborgere. Siden folketrygdloven ikke sondrer mellom norske statsborgere og andre medlemmer av folketrygden med hensyn til eksport av ytelser til stater som Norge ikke har trygdekoordineringsavtaler med, har denne bestemmelsen ingen praktisk betydning for Norge, utover at det legger begrensninger på adgangen til å innføre en slik sondring med virkning for personer som kan påberope avtalen.

Artikkel 5 inneholder hovedregelen om eksport

Eksportabilitet er regulert i artikkel 5. Eksportabilitetsprinsippet er også ett av de grunnleggende koordineringsprinsippene. Adgangen til å få utbetalt trygdeytelser under bosetting (og eventuelt også under opphold) i andre stater, er et sentralt element i all trygdekoordinering. Av artikkel 5 fremgår det at en avtalestat ikke har anledning til å redusere eller endre omfattede trygdeytelser utelukkende på grunn av at ytelsesmottakeren oppholder seg eller er bosatt på territoriet til den andre avtalestaten eller en tredjestat.

Enkelte ytelser som omfattes av avtalens materielle virkeområde, slik dette er definert i artikkel 2, er imidlertid eksplisitt unntatt fra eksport. Se nærmere under omtalen av artikkel 15.

Økte muligheter til eksport gjennom bilaterale trygdeavtaler innebærer naturlig nok i en viss grad økte utgifter for Norge i form av trygdeutbetalinger, men denne eksporten er normalt et resultat av opptjente rettigheter gjennom arbeid i Norge og innbetaling av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift til folketrygden. Dessuten er det slik at alle som får utbetalt pensjonen under bosetting i utlandet, uansett ville hatt rett til å få ytelsene utbetalt dersom de fortsatt bodde i Norge. Manglende eksportmuligheter fører derfor ikke automatisk til reduserte kostnader for trygdens budsjetter. Tvert imot vil det, for personer som trygdemessig opplever at de er «fanget» i Norge som følge av at ytelsene til livsopphold opphører ved en eventuell utflytting, kunne påløpe andre kostnader, for eksempel til helsetjenester og sykehjemsopphold.

Det er i tillegg viktig å være klar over at trygdeavtalene er gjensidige, slik at også norske statsborgere og andre personer opprinnelig bosatt i Norge kan få med seg pensjonsrettigheter fra andre stater når de eventuelt vender tilbake til Norge etter å ha bodd og/eller arbeidet i utlandet i kortere eller lengre tid.

Artikkel 6 omhandler reduksjons- og suspensjonsklausuler

Artikkel 6 inneholder en bestemmelse som ikke forekommer i Norges andre bilaterale trygdeavtaler. Mange stater vil ha bestemmelser i nasjonal lovgivning som gir adgang til å redusere eller suspendere en ytelse fordi den sammenfaller med andre typer trygdeytelser eller med arbeidsinntekt. I henhold til artikkel 6 kan slike bestemmelser anvendes mot ytelsesmottakerne, selv om ytelsene er opptjent i den andre avtalestatens trygdeordning, eller selv om yrkesaktiviteten er utøvd på den andre avtalestatens territorium.

Ved sammenfall av ytelser av samme art skal det imidlertid ikke kunne foretas slik reduksjon eller suspensjon. Det ville potensielt kunne undergrave delpensjonsprinsippet, ved at en av statene kunne nekte å utbetale for eksempel alderspensjon, med den begrunnelse at vedkommende også mottok en (del)pensjon fra den andre avtalestaten.

Artiklene 7 til 10 gir regler om lovvalg

Lovvalgsbestemmelsene regulerer hvilken av de to statenes trygdelovgivning en person skal være omfattet av.

Som nevnt over inneholder bilaterale koordineringsinstrumenter alltid detaljerte regler om hvilken stat en person med tilknytning til begge statene skal være trygdedekket i. Formålet er som sagt å sikre at ingen faller utenfor begge staters trygdeordninger og blir stående uten trygdedekning, samtidig som man sikrer at ingen blir omfattet av to eller flere trygdeordninger, med tilhørende plikt til å betale trygdeavgifter til to eller flere stater samtidig. Langt de fleste bor og arbeider i samme stat, og da oppstår ingen tvil om lovvalget. Men det er en lang rekke konstellasjoner som kan oppstå, for eksempel at man bor i stat A og er arbeidstaker i stat B, at man bor i stat A og er selvstendig næringsdrivende i stat B, at man bor i stat A, men er påmønstret et skip som fører flagget til stat B, at man bor i stat A, er arbeidstaker i stat B og selvstendig næringsdrivende i stat A og i stat C, med videre. Reguleringen i koordineringsinstrumentene bør ideelt sett være tilstrekkelig detaljert til å ta høyde for de fleste slike kombinasjoner. Slike situasjoner er naturligvis av størst praktisk betydning i forholdet mellom avtalestater som geografisk ligger svært nær hverandre, eller til og med er nabostater, men det viser seg i praksis at i en verden med tiltakende globalisering oppstår slike situasjoner forholdsvis ofte også mellom stater med stor geografisk avstand.

I avtalen med India fremgår hovedregelen for arbeidstakere av artikkel 7 nr. 1: En person skal være omfattet av trygdelovgivningen i den staten hvor han er ansatt, og bare der. Dette kalles lex loci laboris-prinsippet.7 Dette innebærer at en person som tidligere har vært omfattet av indisk trygdelovgivning, og som så begynner å arbeide i Norge, har krav på å bli medlem i folketrygden fra første dag. Dette ville imidlertid også ha blitt resultatet etter intern norsk lovgivning. Det er naturligvis en forutsetning at vedkommende har lovlig adgang til å ta arbeid i Norge.

Artikkel 7 inneholder særbestemmelser for reisende eller flygende personell i selskap som for andres eller egen regning opererer internasjonale transporttjenester for passasjerer eller gods og som har sitt registrerte kontor på en kontraherende stats territorium, og for arbeidstakere om bord på et skip som fører en av de kontraherende statenes flagg.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om anledning til å gjøre unntak fra hovedprinsippet om trygdedekning i arbeidsstaten for såkalte utsendte arbeidstakere, det vil si personer som utsendes fra en virksomhet i den ene av statene for å arbeide for et begrenset tidsrom i den andre. Slike personer skal forbli omfattet av utsendingsstatens ordninger, og de får dermed fritak fra pliktig medlemskap i trygdesystemet i den staten der arbeidet utføres. Det samme gjelder for eventuelle medfølgende familiemedlemmer, med mindre de selv er yrkesaktive i oppholdsstaten.

Hvor lange slike utsendingsperioder kan være, varierer fra avtale til avtale. I nyere bilaterale avtaler er det vanlig med en utsendingsbestemmelse som gir adgang til utsending i inntil 60 måneder (fem år). Dette er også tilfelle med avtalen med India.

Av artikkel 8 nr. 4 fremgår det eksplisitt at bestemmelsene om lex loci laboris og adgang til utsendelse også gjelder for kontinentalsokkelen, såfremt det er snakk om undersøkelser av sjøbunnen og undergrunnen eller utvinning av mineralforekomster.

Artikkel 9 inneholder en særskilt regulering av lovvalget for statsansatte og ambassade- og konsulatpersonell. Disse skal være underlagt utsendingsstatens trygdelovgivning. Og i disse tilfellene gjelder det ingen begrensning på 60 måneder. Samme regler gjelder for de nevnte personkategorienes eventuelle medfølgende familiemedlemmer, med mindre de selv er yrkesaktive i oppholdsstaten.

Artikkel 10 inneholder en unntaksklausul, som åpner for at de to statenes myndigheter kan avtale unntak fra lovvalgsbestemmelsene i de foregående artiklene. Dette vil typisk være aktuelt i tilfeller der arbeidsoppholdet av en eller annen årsak må forlenges ut over de fem årene nevnt i artikkel 8. Et unntak i medhold av artikkel 10 vil i slike tilfeller innebære en forlengelse av både trygdedekningen i utsendingsstaten og unntaket fra trygdedekning i arbeidsstaten.

Artiklene 11 til 15 inneholder norske særbestemmelser om alders-, etterlatte- og uførepensjon

I artikkel 11 finner vi hovedregelen om sammenlegging, som innebærer at eventuelle minstevilkår til opptjeningstid kan oppfylles ved å sammenlegge norsk og indisk tid.

Artikkel 12 inneholder bestemmelsene om beregning av pensjoner og uføretrygd fra folketrygden. I artikkel 12 nr. 1 bestemmes det innledningsvis at for personer som oppfyller folketrygdlovens femårskrav uten å påberope sammenleggingsbestemmelsene, skal ytelsen beregnes både med og uten bruk av proratiseringsbestemmelsene i nr. 2, og det høyeste beløpet skal komme til utbetaling.

For personer som kun oppfyller folketrygdlovens femårskrav ved hjelp av sammenleggingsbestemmelsen i artikkel 11, skal det alltid legges til grunn en prorata-beregning i henhold til bestemmelsen i artikkel 12 nr. 2. Dette innebærer at man først regner ut et såkalt teoretisk pensjonsbeløp, tilsvarende den pensjonen8 man ville ha rett til i stat A, dersom pensjonistens samlede pensjonsopptjening (i både stat A og i stat B) hadde funnet sted i stat A. Dette såkalte teoretiske beløpet multipliseres så med den faktiske opptjeningstiden i stat A, og divideres med den samlede opptjeningstiden i begge stater.

I artikkel 13 finnes minimumskrav til trygdetid og yrkesaktivitet for rett til sammenlegging. Det kreves at pensjonspoeng er opptjent i minst ett år på bakgrunn av minst ett års yrkesaktivitet. Dette er en følge av den lovbestemte innsnevringen av Kongens avtalekompetanse som fremgår av folketrygdloven § 1-3 andre ledd.

Artikkel 14 inneholder en tilleggsbestemmelse for mottak av uføretrygd fra folketrygden under opphold i India. Det forutsettes at oppholdet på forhånd er godkjent av Nav. Slik godkjenning kan imidlertid bare nektes hvis oppholdet finner sted i en periode da Nav i henhold til norsk lovgivning må vurdere eller revurdere uførheten.

Det fremgår av artikkel 15 at norske pensjoner beregnet etter folketrygdens særskilte bestemmelser for personer med flyktningstatus9 ikke er eksportable. Det er imidlertid viktig å understreke at personer som har kommet til Norge som flyktninger også kan ha opptjent pensjonsrettigheter etter folketrygdlovens ordinære bestemmelser. Slik pensjon kan flyktninger fritt eksportere til India etter hovedregelen i artikkel 4.

Det følger videre av artikkel 15 at avtalen ikke innebærer utvidet adgang til eksport av grunnstønad, hjelpestønad, utdanningsstønad, stønad til barnetilsyn eller gravferdsstønad.

Uføretrygd med forhøyet minstesats til medlemmer av folketrygden som blir uføre før fylte 26 år etter folketrygdloven § 12-13 tredje ledd, er også unntatt fra eksport i henhold til artikkel 15 i avtalen. På samme måte som for flyktninger, kan imidlertid personer i denne kategorien ha opptjent pensjonsrettigheter etter folketrygdlovens ordinære bestemmelser. Slik pensjon kan fritt eksporteres til India etter hovedregelen i artikkel 4.

For ordens skyld påpekes at heller ikke supplerende stønad etter lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg er eksportabel. Årsaken til at denne ytelsen ikke nevnes blant unntakene i artikkel 15, er at den ikke omfattes av avtalens materielle virkeområde i henhold til artikkel 2.

Artiklene 16 og 17 inneholder tilsvarende særbestemmelser om anvendelsen av indisk lovgivning

Artiklene 16 og 17 inneholder særbestemmelser om anvendelsen av indisk trygdelovgivning vedrørende sammenlegging av trygdetid fullført på de to statenes territorium og beregning av pensjon i India. Det redegjøres ikke nærmere for disse bestemmelsene her.

Artikkel 18 er en norsk-indisk fellesbestemmelse om konsekvenser av eventuelle endringer i nasjonal lovgivning

I artikkel 18 nr. 1 slås det for ordens skyld fast at eventuelle endringer i nivået på en stats trygdeytelser kun skal få betydning for den aktuelle staten. Den andre avtalestaten skal altså ikke behøve å omregne sine ytelser som følge av dette. Det gjelder uansett om ytelsene endres med en bestemt prosent eller med et bestemt beløp, og uansett om dette skjer som følge av økte levekostnader, variasjoner i lønnsnivåer eller av andre årsaker.

I artikkel 18 nr. 2 er det imidlertid bestemt at dersom en avtalestat gjør endringer i reglene eller beregningsmåten for de omfattede trygdeytelsene, så skal ytelsene fra den andre staten omregnes.

Artiklene 19 til 24 inneholder diverse bestemmelser av teknisk og administrativ karakter

I artikkel 19 bestemmes det at partene i tillegg til selve avtalen skal inngå en såkalt administrasjonsavtale. Administrasjonsavtalen inneholder nærmere regler for gjennomføringen av bestemmelsene i avtalen. Det vil si regler om de kompetente institusjonene, samt om administrative prosedyrer og utveksling av opplysninger i forbindelse med anvendelsen av bestemmelsene i avtalen.

I artikkel 20 påtar Norge og India seg blant annet å gi hverandre vederlagsfri administrativ bistand ved anvendelsen av avtalen. Videre er det bestemt at de administrative myndighetene kan kommunisere direkte med hverandre, slik at de altså ikke behøver å gå via diplomatiske kanaler eller via sine respektive fagdepartementer.

Et krav eller annet saksdokument som er sendt inn til en av de to avtalestatenes myndigheter skal i henhold til artikkel 21 anses fremsatt for den andre statens myndigheter på samme dato. Dette er en viktig bestemmelse, siden en person som for eksempel innen en gitt frist må fremsette et krav for indiske myndigheter dermed kan velge å sende kravet til norske myndigheter innen samme frist. At norske myndigheter trenger noe tid for å videresende saken til India og at postgangen tar noe tid, slik at kravet først kommer frem til indiske myndigheter etter at fristen er utløpt, medfører altså ikke at vedkommende har tapt sin rett.

Artikkel 22 inneholder taushetspliktbestemmelser angående informasjon om enkeltpersoner som formidles fra en avtalestat til en annen.

Spørsmål om valuta og utbetalingsmåte reguleres i artikkel 23.

Artikkel 24 omhandler løsning av eventuelle tvister mellom statene med hensyn til fortolkningen av avtalen. Dette er en type klausul som går igjen i de aller fleste bilaterale trygdeavtaler. Bestemmelsen legger opp til at tvister skal søkes løst i minnelighet, ved drøftinger mellom Norges og Indias fagdepartementer. Utvalget har fått opplyst at det aldri har vært nødvendig å benytte tvisteløsningsmekanismene i de trygdeavtalene Norge har inngått.

Artiklene 25 til 29 inneholder tradisjonelle overgangs- og sluttbestemmelser

Dette er regler om ikrafttreden og oppsigelse, samt om anvendelse av avtalen på tidsrom forut for dens ikrafttreden.

Artikkel 27 fastsetter at avtalen skal gjelde uten tidsbegrensning, men at den ensidig kan sies opp med tolv måneders varsel, ved skriftlig underretning. Dersom avtalen sies opp, skal imidlertid alle rettigheter som er oppnådd som følge av avtalen opprettholdes. Dette innebærer blant annet at en person bosatt i India, som under henvisning til sammenleggingsbestemmelsene i avtalen har fått innvilget 1/40 alderspensjon fra folketrygden, på bakgrunn av ett års arbeid i Norge og fire eller flere års arbeid i India, har rett til fortsatt å motta denne pensjonen også etter at avtalen er brakt til opphør.

12.6 Bilaterale avtalers innvirkning på norsk trygdelovgivning

12.6.1 Medlemskap

Alle de bilaterale trygdeavtalene har bestemmelser om lovvalg. Disse bestemmelsene supplerer bestemmelsene om medlemskap i folketrygdloven kapittel 2, og de vil ved motstrid gå foran bestemmelsene der, jf. folketrygdloven § 1-3.

Forutsetningen for at avtalene kommer til anvendelse for spørsmålet om lovvalg for en konkret person, er imidlertid at vedkommende er omfattet av avtalenes personelle virkeområde. Grovt sett kan avtalene deles inn i to grupper. Noen avtaler dekker i utgangspunktet bare de to avtalestatenes statsborgere. Dette gjelder typisk de eldste avtalene.

Andre avtaler skal i utgangspunktet gjelde for alle som er eller har vært omfattet av de to statenes trygdelovgivning, slik dette er definert i den aktuelle avtalen. Dette innebærer at også borgere av andre stater enn de to avtalestatene vil omfattes av avtalens bestemmelser.

Uansett modell, er det vanlig at også andre personer er omfattet, ved at de avleder rettigheter fra personer som nevnt. Dette kan for eksempel dreie seg om gjenlevende ektefelle og barn etter en person som tidligere har vært omfattet av trygdelovgivningen. Det er også vanlig at avtaler som er begrenset til statsborgere, eksplisitt bestemmer at flyktninger og statsløse skal være omfattet av det personelle virkeområdet. I den bilaterale trygdeavtalen med USA, som gjelder for alle som er eller har vært omfattet av de to statenes trygdelovgivning, er det like fullt presisert at flyktninger og statsløse omfattes.

Den gjennomgående hovedregelen er at personer som er omfattet av det personelle virkeområdet til en gitt avtale, skal være trygdedekket i arbeidsstaten, det såkalte lex loci laboris-prinsippet. Dette har for så vidt en parallell i folketrygdloven § 2-2, hvor det fremgår at personer som arbeider i Norge eller på kontinentalsokkelen er pliktige medlemmer av folketrygden, selv om de ikke er bosatt i Norge.

Bilaterale trygdeavtaler inneholder imidlertid normalt betydelige unntak fra dette utgangspunktet, ved at de legger til rette for at såkalte utsendte arbeidstakere kan forbli trygdedekket i opprinnelsesstaten. Allerede i avtalen med Frankrike fra 1954 artikkel 2 heter det at den utsendte:

«… forblir undergitt lovgivningen om trygd mot sykdom og arbeidsulykker som gjelder i Norge, såfremt den sannsynlige varighet av beskjeftigelsen i Frankrike ikke overskrider seks måneder. Varer denne beskjeftigelse, av grunner som ikke kunne forutses, lengre enn forutsatt og overskrider den seks måneder, kan anvendelsen av lovgivningen om trygd mot sykdom og arbeidsulykker som gjelder i Norge, unntaksvis opprettholdes med samtykke av vedkommende kompetente franske myndigheter.»

Den fortsatte trygdedekningen i utsendingsstaten ved utsending er altså her begrenset til «trygd mot sykdom og arbeidsulykker» og maksimal utsendingsperiode var seks måneder, med en viss mulighet til forlengelse dersom franske myndigheter samtykket. I trygdeavtalen med Jugoslavia10 fra 1974 var maksimal utsendingsperiode økt til 12 måneder, med mulighet til forlengelse, og man var i denne perioden dekket av folketrygdloven i sin helhet, i tillegg til blant annet barnetrygdloven. I avtalen med Quebec fra 1987 er maksimal utsendingsperiode tre år, med mulighet til forlengelse. I alle trygdeavtalene som er inngått de siste 20 årene, er maksimal utsendingsperiode satt til fem år. Det har altså vært en klar utvikling i Norges avtaler i retning av å tillate mer langvarige unntak fra trygden i arbeidsstaten ved utsendelsestilfeller. Dette ser ut til også å speile en internasjonal trend.

Begrepet «utsendt arbeidstaker» er imidlertid ikke entydig. Dersom den norske delen av et konsern sender en av sine ansatte for å arbeide for søsterselskapet i en annet stat for en periode på noen år, vil den norske arbeidsgiveren formodentlig anse denne for å være en «utsendt arbeidstaker», selv om vedkommende etter de underliggende avtalene skal få lønn og andre lønnsgoder direkte fra den utenlandske filialen. En slik ordning vil imidlertid kunne gjøre det praktisk umulig å inndrive arbeidsgiveravgiften. Dette ville i tilfelle medføre at vedkommendes trygdemedlemskap ble vesentlig underfinansiert. Folketrygdloven gir ingen hjemmel til å avslutte noens medlemskap fordi arbeidsgiver ikke innbetaler arbeidsgiveravgift. Fra og med den reviderte trygdeavtalen med USA, som trådte i kraft i 2003, har derfor Norge rutinemessig fått inn et vilkår i de bilaterale trygdeavtalene om at utsendte arbeidstakere skal stå på «norsk lønningsliste».

To av Norges bilaterale avtaler åpner for delt trygdedekning for utsendte arbeidstakere. Dette gjelder avtalene med USA og Canada. Arbeidstakere fra disse statene som utsendes til arbeid i Norge, forblir trygdedekket for pensjonsformål i utsendingsstaten, men de blir pliktige medlemmer i folketrygdens sykestønadsdel. Det fastsettes årlige forskrifter om avgiftssatsene for slikt medlemskap, jf. folketrygdloven § 23-4 a. Tilsvarende gjelder ikke for arbeidstakere fra Norge som utsendes til arbeid i USA og Canada. Disse har full trygdedekning i folketrygden under oppholdet.

Trygdeavtalene har normalt egne bestemmelser for diplomatisk og konsulært personell. Dette er en særskilt kategori utsendte arbeidstakere. Disse skal naturlig nok unntas fra medlemskap (og tilhørende avgiftsplikt) i den staten der arbeidet utføres. I de avtalene som er inngått etter at Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem trådte i kraft for Norge (henholdsvis 1967 og 1980), er det ofte vist til disse konvensjonene.

Avtalene inneholder også normalt særskilte unntak fra pliktig medlemskap i arbeidsstatens trygdeordning for andre utsendte statsansatte.

Felles for diplomatisk og konsulært personell og andre utsendte statsansatte, er at det ikke er noen begrensning på hvor lenge de kan stå utenfor trygdesystemet i arbeidsstaten. Den ovennevnte femårsgrensen gjelder altså ikke i disse tilfellene.

Nyere avtaler inneholder også normalt bestemmelser om de utsendte arbeidstakernes medfølgende familiemedlemmer. Disse skal som hovedregel være undergitt trygdelovgivningen i samme stat som den utsendte arbeidstakeren, med mindre de selv er yrkesaktive i samme stat som den utsendte arbeidstakeren arbeider. Enkelte nyere avtaler avviker imidlertid fra denne malen. I den reviderte avtalen med Canada er det en delt løsning for medfølgende familiemedlemmer. Familiemedlemmene til personer utsendt fra Norge til Canada skal etter avtalen være underlagt norsk lovgivning, mens lovvalget for familiemedlemmer til personer utsendt fra Canada til Norge ikke er avtaleregulert. Disse vil derfor bli medlemmer i folketrygden i henhold til nasjonale regler, dersom de skal være i Norge i minst tolv måneder og har lovlig opphold, jf. folketrygdloven § 2-1.

De eldre avtalene hadde ikke slike bestemmelser om familiemedlemmer, formodentlig fordi den maksimale stønadsperioden for ordinære utsendte var så vidt kort at det – også i lys av tradisjonelle familiestrukturer på 50-tallet – var mindre vanlig å ha med ektefelle og barn ved utsendelse.

Det er vanlig at avtalene har bestemmelser om personer ansatt i sjøfart (og i noen tilfeller i luftfart og annen transportvirksomhet). Dette finner vi allerede i avtalen med Frankrike fra 1954. Som hovedregel skal sjøfolk være underlagt trygdelovgivningen i flaggstaten. Et unntak finner vi i trygdeavtalen med India, der det er bestemt at sjøfolk som er ansatt om bord på et skip som fører ett av avtalestatenes flagg, og som er bosatt i en av avtalestatene, skal være underlagt trygdelovgivningen i bostedsstaten. Det er imidlertid viktig å være klar over at det å være underlagt en stats trygdelovgivning ikke er ensbetydende med å være trygdedekket i denne staten. Lovvalgsregelen gir bare henvisning på at det er medlemskapsbestemmelsene i kapittel 2 i folketrygdloven som regulerer trygdedekningen for en person som er bosatt i Norge mens han eller hun arbeider på et skip som fører indisk flagg. Det fremgår av folketrygdloven § 2-14 fjerde ledd første punktum at «Pliktig medlemskap opphører straks når medlemmet kommer i arbeid […] på et skip som er registrert i utlandet».

I avtalene som er inngått etter at oljeutvinningen på norsk kontinentalsokkel tok til, har det blitt inntatt en egen lovvalgsbestemmelse om arbeidstakere som er utsendt til sokkelen.

Ved utarbeidelsen av samtlige avtaler har partene blitt enige om at det kan oppstå situasjoner som enten ikke er løst i lovvalgsbestemmelsene eller som etter en konkret vurdering bør gis en annen løsning enn den som fremgår av disse reglene. Derfor tas det rutinemessig inn en bestemmelse om at de to statenes myndigheter kan avtale unntak fra de ordinære reglene. Noen avtaler er slik formulert at det kan se ut til at statene kan inngå slike avtaler uten å snakke med den berørte personen. I praksis vil imidlertid alltid slike unntak være basert på en søknad fra vedkommende.

12.6.2 Dagpenger under arbeidsløshet

Det er gitt særlige regler knyttet til dagpenger under arbeidsløshet i 13 bilaterale trygdeavtaler.

Fem av avtalene11 har liten praktisk betydning, fordi de er med EØS-stater og ikke går utover det som følger av trygdeforordningen. Avtalene kan likevel ha betydning om de har et videre geografisk virkeområde enn trygdeforordningen. Utvalget har ikke undersøkt dette nærmere.

Når det gjelder de gjenværende åtte avtalene, beskytter fire avtaler12 avtalestaten mot at Norge tar inn vilkår i norsk lovgivning om statsborgerskap som innebærer at statsborgere fra disse statene ikke får dagpenger. Utover dette, gir ikke avtalene noen særlige rettigheter knyttet til dagpenger under arbeidsløshet. I og med at det ikke er noe krav om statsborgerskap for å kunne få dagpenger under arbeidsløshet, har heller ikke disse fem avtalene per i dag noen praktisk relevans for dagpengene.

Avtalene med Luxembourg, Nederland og Østerrike utvider trygdeforordningens regler om rett til å kunne legge sammen opptjeningsperioder ved vurderingen av inngangsvilkåret for rett til dagpenger etter folketrygdloven § 4-4 til også å gjelde tredjelandsborgere. Disse tre avtalene henviser til den tidligere trygdeforordningen (forordning 1408/71), og har ikke blitt oppdatert i forbindelse med iverksettingen av den nye trygdeforordningen (forordning 883/2004).

Avtalen med det forente kongeriket Storbritannia og Nord Irland13 inneholder egne regler om rett til å kunne legge sammen opptjeningsperioder ved vurderingen av inngangsvilkåret for rett til dagpenger etter folketrygdloven § 4-4 for personer på Jersey og øya Man.

12.6.3 Grunn- og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad er kun omfattet av noen av Norges bilaterale trygdeavtaler. Eksempler på avtaler som omhandler grunn- og hjelpestønad er avtalene med Tyrkia, USA og Chile.

I trygdeavtalen med Chile er det materielle virkeområdet for Norge blant annet angitt å omfatte bestemmelsene i lov 17. juni 1966 nr. 12 om ytelser ved uførhet. Rett til grunn- og hjelpestønad var i folketrygdloven av 1966 regulert i kapittel 8 om uførhet, nærmere bestemt § 8-2. Det er lagt til grunn at grunn- og hjelpestønad er omfattet av avtalen med Chile også etter at ytelsene ble skilt ut i et eget kapittel i folketrygdloven av 1997. Ytelser ved uførhet er nærmere regulert i avtalen kapittel 2, som blant annet inneholder regler om mottak av ytelse ved bosted eller opphold på den andre avtalepartens territorium, se artiklene 12 og 14. For grunn- og hjelpestønad innebærer avtalen at folketrygdlovens regler får anvendelse på spørsmålet om eksport av ytelsene. Det samme følger av avtalene med Tyrkia og USA, se henholdsvis artikkel 13 og artikkel 7 nr. 6. Utover dette er det ingen særlige reguleringer av grunn- og hjelpestønader i avtalene.

De bilaterale avtalene som er inngått med andre EØS-stater har i dag begrenset selvstendig betydning, siden trygdeforordningen i det alt vesentlige regulerer de samme forholdene eller gir ytterligere rettigheter. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier av personer, i den utstrekning de får anvendelse på flere geografiske områder og persongrupper enn trygdeforordningen.

12.6.4 Stønad ved gravferd

Stønad ved gravferd behandles svært forskjellig i Norges bilaterale trygdeavtaler. Som vist nedenfor har imidlertid dette ingen praktisk betydning.

I en rekke avtaler er det materielle virkeområdet angitt som lovgivningens bestemmelser om nærmere angitte ytelser.

I noen avtaler er gravferdsstønad ikke nevnt i bestemmelsene om materielt virkeområde, se for eksempel avtalene med USA, Chile og Sveits.

I andre avtaler er gravferdsstønaden tatt med i det materielle virkeområdet, men det er i tillegg tatt inn særskilte bestemmelser om at stønaden kun kan tilstås og eksporteres etter bestemmelsene i norsk lovgivning, se for eksempel avtalene med Canada, India og Korea. Dette innebærer at avtalene ikke gir rettigheter med hensyn til gravferdsstønad ut over det som følger av nasjonal rett, bortsett fra en trygghet for at ikke norsk trygdelovgivning endres på en slik måte at de aktuelle personene mister rettigheter.

I noen avtaler finnes det konkrete bestemmelser om gravferdsstønad. Eksempler på dette er avtalene med Frankrike, Portugal og Storbritannia.

I avtalen med Frankrike er det eksplisitt regulert at det skal være likebehandling for rett til gravferdsstønad. Altså slik at når en person flytter fra en avtalestat til en annen, skal vedkommende ha rett til gravferdsstønad i den nye bostedsstaten, dersom vedkommende fyller vilkårene etter denne statens lovgivning. Følgelig gir heller ikke denne avtalen rettigheter med hensyn til gravferdsstønad ut over det som følger av nasjonal rett.

Avtalene med Portugal og Storbritannia går lengre, ved at de også bestemmer at stønaden skal ytes selv om den aktuelle personen dør på en annen kontraherende parts territorium enn der han var bosatt. Imidlertid gir heller ikke disse avtalene rettigheter med hensyn til gravferdsstønad ut over det som følger av nasjonal rett.

Konklusjonen er følgelig at de bilaterale trygdeavtalene ikke virker inn på norsk lovgivning om gravferdsstønad.

12.6.5 Sykepenger

Flere bilaterale avtaler omtaler ikke sykepenger i bestemmelsene om materielt virkeområde. Eksempler på dette er avtalene med USA, Australia og Canada.

Trygdeavtalen med Australia gir imidlertid bestemmelser som medfører at trygdedekning likevel kan få betydning for ytelser som avtalen for øvrig ikke gjelder. I artikkel 2 nr. 1 bokstav b (ii) er det angitt at avtalen del II skal gjelde alle bestemmelser i folketrygdloven og barnetrygdloven. Bestemmelsene skal hindre dobbeltdekning ved å gi særlige regler når arbeidstaker eller arbeidsgiver ellers ville ha vært omfattet av begge statenes lovgivning. For eksempel opprettholder en arbeidstaker som er utsendt fra en arbeidsgiver i Norge til Australia sitt medlemskap i folketrygden, jf. artikkel 9 nr. 3. Tilsvarende blir en utsendt arbeidstaker fra Australia til Norge unntatt fra hele folketrygden og ikke bare de deler av trygden som avtalen regulerer særskilt.

De fleste av avtalene hvor sykepenger er omfattet av det materielle virkeområdet, har liten praktisk betydning, fordi de er med andre EØS-stater14 og avtalene ikke går utover det som følger av trygdeforordningen. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier av personer, i den utstrekning de har et videre personelt eller geografisk virkeområde enn trygdeforordningen. I tillegg til disse er sykepenger omfattet av det materielle virkeområde i trygdeavtale med Tyrkia og med Storbritannia for personer på Jersey og øya Man. Mens trygdeavtalen med Tyrkia gir regler om likestilling av norske og tyrkiske statsborgere, gir trygdeavtalen med Storbritannia også regler om blant annet sammenlegging av trygdeperioder.

12.6.6 Pleiepenger

Folketrygdloven kapittel 9 gir regler om stønad ved barn og andre nærståendes sykdom, herunder for pleiepenger. Denne stønaden var i tidligere folketrygdlov regulert i samme kapittel som sykepenger. Der sykepenger er omfattet av det materielle virkeområdet til en bilateral avtale, er det lagt til grunn at avtalen får tilsvarende anvendelse for pleiepenger.

12.6.7 Hjelpemidler

Flere av de bilaterale trygdeavtalene begrenser det materielle virkeområdet til kun å gjelde enkelte ytelser. Det er følgelig ikke alle avtalene som omfatter hjelpemidler, se eksempelvis trygdeavtalene med Australia, Canada, Chile og Israel. De avtalene som omfatter hjelpemidler, gir bare rett til likebehandling. Avtalene utvider følgelig ikke adgangen til eksport av hjelpemidler ut over det som fremgår av folketrygdloven.

Hjelpemidler er imidlertid omfattet av trygdeavtalene med blant annet Tyrkia. I avtalen artikkel 2 fremgår det at overenskomsten blant annet skal gjelde for lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, med unntak for kapittel 12 og for de lover og forskrifter som endrer eller utfyller denne lovgivningen. Av den generelle likebehandlingsbestemmelsen i artikkel 3 følger det at tyrkiske statsborgere i Norge skal ha de samme plikter og rettigheter som norske statsborgere så fremt ikke annet følger av avtalen. Det er ikke gitt særregler for hjelpemidler i overenskomsten, og folketrygdlovens regler gjelder ved vurdering av retten til å få innvilget og eksportert hjelpemidler, se den spesielle likebehandlingsbestemmelsen for ytelser ved sykdom, svangerskap og nedkomst i artikkel 7. Hjelpemidler er også omfattet av trygdeavtalen med USA. Dette følger av avtalen artikkel 2 nr. 1 b. I tillegg til en bestemmelse om likebehandling av persongruppen som omfattes av avtalen og norske borgere, inneholder avtalen særlige regler om eksport av ytelser, se eksempelvis artiklenel 4 nr. 3 og 7 nr. 6. Disse bestemmelsene gjelder ikke for hjelpemidler. Det er følgelig folketrygdlovens regler som gjelder ved vurdering av om hjelpemidler kan eksporteres.

De bilaterale avtalene som er inngått med andre EØS-stater har i dag begrenset selvstendig betydning, siden trygdeforordningen i det alt vesentlige regulerer de samme forholdene eller gir ytterligere rettigheter. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier av personer, i den utstrekning de får anvendelse på flere geografiske områder og persongrupper enn trygdeforordningen.

12.6.8 Arbeidsavklaringspenger

De tidligere ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble erstattet av den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010. Der disse tidligere ytelsene er omfattet av det materielle virkeområdet til en bilateral avtale, er det lagt til grunn at avtalen får tilsvarende anvendelse for arbeidsavklaringspenger.

Arbeidsavklaringspenger er omfattet av trygdeavtalene med Australia, Israel, Storbritannia (for personer på Jersey og øya Man) og USA. Avtalene med Australia og Storbritannia gir bestemmelser om sammenlegging av trygdetid for rett til arbeidsavklaringspenger. Avtalene med USA og Israel gir ingen rettigheter som gjelder for arbeidsavklaringspenger utover det som følger av folketrygdlovens bestemmelser. De andre avtalene hvor arbeidsavklaringspenger er omfattet av det materielle virkeområdet har liten praktisk betydning, fordi de er med andre EØS-stater og avtalene ikke går utover det som følger av trygdeforordningen. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier av personer, i den utstrekning de har et videre personelt eller geografisk virkeområde enn trygdeforordningen.

12.6.9 Uføretrygd

Alle Norges nyere bilaterale trygdeavtaler med stater utenfor Europa inneholder bestemmelser med hensyn til uføretrygd. Disse omhandler likebehandling, sammenlegging, proratisering og eksport. Som det fremgår over, vil bestemmelser i Norges bilaterale trygdeavtaler på uføretrygd gå foran bestemmelsene i folketrygdloven. Forskrift om beregning av uføretrygd etter EØS-avtalen gjelder også tilfeller hvor tilsvarende regler kommer til anvendelse etter en trygdeavtale Norge har med en annen stat, jf. forskriften § 1.

De bilaterale avtalene som er inngått med andre EØS-stater har i dag begrenset selvstendig betydning, siden EØS-avtalens trygdedel i det alt vesentligste regulerer de samme forholdene. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier av personer, i den utstrekning de har et videre personelt eller geografisk virkeområde enn trygdeforordningen.

Tilsvarende som for alderspensjon, er enkelte avtaler som trådte i kraft på 1970- og 1980-tallet, kun likebehandlings- og eksportavtaler. For eksempel inneholder trygdeavtalen med Tyrkia (i kraft 1981) bestemmelser om at uføretrygden ikke kan reduseres eller stanses fordi mottakeren er bosatt i Tyrkia, og at uføretrygden skal utbetales til tyrkiske statsborgere bosatt i en tredjestat på samme vilkår som til norske statsborgere. Avtalen gir imidlertid ingen bestemmelser om sammenlegging og proratisering av uføretrygden.

12.6.10 Yrkesskadedekning

Reglene om yrkesskade faller i enkelte av de nyere bilaterale trygdeavtalene inn under det materielle virkeområdet for lovvalgsreglene, slik at personer som etter lovvalgsreglene skal være underlagt norsk lovgivning, også skal være underlagt folketrygdloven med hensyn til yrkesskade.

Det er imidlertid få av de bilaterale trygdeavtalene som har egne bestemmelser om yrkesskadedekning, selv om alle avtalene regulerer ytelser som etter folketrygdloven kan gis etter særbestemmelsene om yrkesskade.

Det finnes noen eksempler på at yrkesskade er regulert i avtalene, for eksempel i avtalen med Israel. I denne avtalen er det bestemt at yrkesskadeytelser skal ytes etter lovgivningen som kom til anvendelse for vedkommende på ulykkestidspunktet. Dette er imidlertid ikke mer enn hva som følger av nasjonal rett.

12.6.11 Ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon

Flere av Norges bilaterale avtaler omfatter ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon. Dette gjelder blant annet trygdeavtalen med Tyrkia. Her fremgår det av artikkel 7 at det skal være likebehandling av statsborgere i en av statene som er bosatt eller arbeider i den andre staten, slik at disse har samme rett til stønad ved blant annet svangerskap og nedkomst som statsborgere i den sistnevnte staten. Idet folketrygdloven ikke stiller krav om norsk statsborgerskap, innebærer en slik regulering i praksis at folketrygdlovens nasjonale bestemmelser kommer til anvendelse. Avtalen begrenser imidlertid Norges handlingsrom med hensyn til å innføre slike statsborgervilkår.

Også den bilaterale trygdeavtalen med Israel omfatter fødsels- og adopsjonspenger. Denne avtalen går noe lengre enn avtalen med Tyrkia, idet artikkel 11 har en bestemmelse om medregning av trygdetid tilbakelagt under den andre statens lovgivning ved fastsettelse av rett til ytelse.

Ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon omfattes av flere av de bilaterale avtalene Norge har med andre EØS-stater. Disse avtalene har begrenset betydning siden EØS-avtalens trygdedel i det alt vesentligste regulerer de samme forholdene. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier personer, i den utstrekning avtalene har et videre personelt eller geografisk virkeområde. Dette gjelder eksempelvis den bilaterale trygdeavtalen med Nederland, som også omfatter tredjelandsborgere.

12.6.12 Ytelser til tidligere familiepleier

Som nevnt ovenfor, omfatter alle Norges bilaterale trygdeavtaler pensjoner til etterlatte. Dette begrepet dekker både pensjon til gjenlevende ektefelle og barnepensjon. Det kan spørres om begrepet også omfatter pensjon til tidligere familiepleier, jf. folketrygdloven kapittel 16. Ytelsen faller inn under det korresponderende begrepet i trygdeforordningen. Spørsmålet om de bilaterale trygdeavtalene som kun viser til «pensjoner til etterlatte», får betydning for anvendelsen av folketrygdlovens bestemmelser for tidligere familiepleiere, kommer formodentlig sjelden på spissen. Dette er en ytelse med få mottakere og hvor antallet har vært jevnt synkende over tid. I juni 2020 var det i henhold til tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet kun 20 personer som mottok pensjon som tidligere familiepleier, mens antallet i juni 2010 var 110.

USA-avtalen må imidlertid uansett anses for å gjelde for pensjon til tidligere familiepleier, siden det materielle virkeområdet i denne avtalen er noe annerledes utformet. I avtalen artikkel 2 angis virkeområdet som folketrygdloven med unntak av nærmere angitte kapitler. De unntatte kapitlene er 4, 5, 8, 9, 13, 14 og 15. Kapittel 16 om ytelser til tidligere familiepleier er ikke nevnt, og er følgelig omfattet av denne avtalen.

I den utstrekning de bilaterale trygdeavtalene får betydning for anvendelsen av folketrygdlovens bestemmelser for tidligere familiepleiere, gjelder dette spesielt bestemmelsen om forutgående trygdetid, se folketrygdloven § 16-2, og bestemmelsen om fortsatt medlemskap, se folketrygdloven § 16-3.

12.6.13 Ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon

Alle Norges bilaterale trygdeavtaler omfatter pensjoner til etterlatte. Dette begrepet dekker både pensjon til gjenlevende ektefelle og barnepensjon. Som nevnt ovenfor, er det koordinering av pensjoner som er det viktigste formålet med disse avtalene.

Reguleringen av disse ytelsene har, som for alderspensjon, variert over tid.

Som det fremgår, vil bestemmelser i Norges bilaterale trygdeavtaler angående ytelser til gjenlevende ektefelle gå foran bestemmelsene i folketrygdloven. Dette gjelder spesielt bestemmelsene om forutgående trygdetid (folketrygdloven §§ 19-2 og 20-10) og bestemmelsene om fortsatt medlemskap (folketrygdloven §§ 19-2 og 20-10).

Videre vil bestemmelser i Norges bilaterale trygdeavtaler angående barnepensjon gå foran bestemmelsene i folketrygdloven. Dette gjelder spesielt bestemmelsen om forutgående trygdetid (folketrygdloven § 18-2) og bestemmelsen om fortsatt medlemskap (folketrygdloven § 18-3).

12.6.14 Alderspensjon

Alle Norges bilaterale trygdeavtaler omfatter alderspensjon. Som nevnt ovenfor, er det koordinering av pensjoner som er det viktigste formålet med disse avtalene.

Reguleringen av alderspensjoner har imidlertid variert over tid.

Avtalen med Frankrike fra 1954 inneholdt bestemmelser om likebehandling, om sammenlegging av tid under de to statenes trygdelovgivning for å åpne rett til pensjon etter en av statenes lovgivning og om prorata-beregning (delpensjonsberegning) av pensjonen. Avtalen ga imidlertid anvisning på en noe usedvanlig eksportmodell. For personer som hadde rett til alderspensjon etter fransk lovgivning, skulle Frankrike utbetale pensjonsbeløpet til norske myndigheter. Hvis vedkommende pensjonist ikke hadde krav på norsk alderspensjon, skulle norske myndigheter utbetale vedkommende den franske pensjonen. Hadde vedkommende krav på norsk alderspensjon, skulle norske myndigheter kun utbetale den delen av den franske pensjonen som eventuelt oversteg den norske.

En del avtaler som trådte i kraft i tiden rundt 1980 var på alderspensjonens område rene likebehandlings- og eksportavtaler. Disse ga statsborgere fra den ene staten som flyttet til den andre staten rett til å bli trygdedekket der for pensjonsformål og adgang til å få utbetalt opptjent pensjon etter retur til opprinnelsesstaten, men avtalene hadde ikke bestemmelser om sammenlegging eller proratisering, jf. avtalene med Jugoslavia (i kraft 1976), Tyrkia (i kraft 1981) og Hellas (i kraft 1983).

Det er imidlertid eksempler også fra denne tiden på avtaler som gikk lengre, jf. den bilaterale trygdeavtalen med Portugal (i kraft 1981). I tillegg til likebehandling og eksport, åpner denne avtalen for sammenlegging for å oppnå rett til alderspensjon fra folketrygden, hvilket innebærer at femårskravet i folketrygdloven kan oppfylles av personer med bare ett år i Norge. Avtalen inneholdt imidlertid ingen regler om delpensjonsberegning. Alderspensjonen fra folketrygden skal etter avtalen uansett beregnes etter norske regler.

Alle Norges nyere bilaterale trygdeavtaler med stater utenfor Europa inneholder imidlertid bestemmelser med hensyn til alderspensjon som omhandler likebehandling, sammenlegging, proratisering og eksport.

Som det fremgår, vil bestemmelser i Norges bilaterale trygdeavtaler på alderspensjonens område gå foran bestemmelsene i folketrygdloven. Dette gjelder spesielt bestemmelsene om forutgående trygdetid i folketrygdloven §§ 19-2 og 20-10, og bestemmelsene om fortsatt medlemskap i folketrygdloven §§ 19-2 og 20-10.

En praktisk viktig konsekvens av de bilaterale trygdeavtalene på alderspensjonens område, gjelder folketrygdlovens vilkår for rett til uttak av alderspensjon før fylte 67 år, se folketrygdloven §§ 19-11 og 20-15. Både etter gammelt og nytt pensjonssystem er det innført fleksibel uttaksalder fra 62 til 75 år. For å kunne ta ut alderspensjonen før fylte 67 år, stilles imidlertid krav om at summen av pensjon man har krav på minimum tilsvarer minste pensjonsnivå (for nytt pensjonssystem garantipensjonsnivået) med full trygdetid når vedkommende fyller 67 år. Ved vurderingen av om dette kravet er oppfylt, tas det også hensyn til opptjening i stater Norge har inngått bilaterale trygdeavtaler med, når disse gir rett til pensjon gjennom sammenlegging. Dette medfører at personer som kan påberope disse avtalene, vil kunne ha rett til uttak av alderspensjon før fylte 67 år, selv om alderspensjonen fra folketrygden ikke i seg selv er tilstrekkelig til å fylle vilkårene i folketrygdloven.

12.6.15 Kontantstøtte

Kontantstøtten ligger utenfor det materielle virkeområdet til alle bilaterale trygdeavtaler Norge har inngått.

12.6.16 Barnetrygd

Barnetrygd er omfattet i flere av de bilaterale trygdeavtalene Norge har inngått med andre stater. Av de fleste avtalene som har bestemmelser om barnetrygd, fremgår det at statsborgere i en av avtalestatene har rett til barnetrygd fra den andre avtalestaten for barn bosatt i sistnevnte stat, etter samme regler som for denne statens egne statsborgerne. Idet barnetrygdloven ikke stiller krav om norsk statsborgerskap, innebærer dette i praksis at barnetrygdlovens nasjonale bestemmelser kommer til anvendelse. Avtalene begrenser imidlertid Norges handlingsrom med hensyn til å innføre slike statsborgervilkår.

Noen bilaterale trygdeavtaler omfatter ikke barnetrygd. Dette gjelder blant annet trygdeavtalene med USA og Canada.

Barnetrygd omfattes av flere av de bilaterale avtalene Norge har med andre EØS-stater. Disse avtalene har begrenset betydning siden EØS-avtalens trygdedel i det alt vesentligste regulerer rett til barnetrygd. Avtalene kan likevel ha betydning i visse situasjoner og for visse kategorier personer, i den utstrekning avtalene har et videre personelt eller geografisk virkeområde. Dette gjelder eksempelvis den bilaterale trygdeavtalen med Nederland som også omfatter tredjelandsborgere.

Fotnoter

1.

EØS-komiteen vedtok innlemmelse av rekommandasjon nr. P1 ved beslutning nr. 76/2011 av 1. juli 2011 om endring av EØS-avtalen vedlegg VI (Trygd) og protokoll 37, som trådte i kraft 1. juni 2012. Rekommandasjoner fattet av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger er ikke-bindende rettsakter som «avtalepartene skal ta i betraktning», jf. EØS-avtalen vedlegg VI. Rekommandasjon nr. P1 tilsvarer tidligere rekommandasjon nr. 22 til den gamle trygdeforordningen. Rekommandasjon nr. P1 er i EU erstattet av rekommandasjon nr. H1, vedtatt av Den administrative kommisjon 19. juni 2013. Rekommandasjon nr. H1 er mer omfattende enn rekommandasjon nr. P1, ettersom sistnevnte er begrenset til å gjelde likebehandling med hensyn til pensjonsrettigheter. En slik begrensning finnes ikke i rekommandasjon nr. H1. Rekommandasjon nr. H1 er imidlertid ikke innlemmet i EØS-avtalen. Se omtale av Den administrative kommisjon i punkt 3.5.1.

2.

Teksten i punktet her har utgangspunkt i NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon– den norske modellens framtid, punkt 6.2.6.

3.

Se nærmere omtale i punkt 12.4.

4.

NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid, punkt 6.2.6 side 120, første spalte.

5.

Etter at kravet til forutgående trygdetid for rett til pensjoner og uføretrygd fra folketrygden ble hevet fra tre til fem år med virkning fra 1. januar 2021, vil det imidlertid bli utbetalt færre små delpensjoner enn tidligere til personer som ikke er omfattet av personkretsen i bilaterale trygdeavtaler eller andre trygdekoordineringsinstrumenter.

6.

Likebehandlingsprinsippet i EU-/EØS-sammenheng er omtalt i punkt 5.3.

7.

Se omtale av prinsippet i EU-/EØS-sammenheng i punkt 6.3.

8.

Etter uførereformen er folketrygdens uførepensjon blitt erstattet av uføretrygd. I trygdekoordineringssammenheng behandles imidlertid uføretrygd fortsatt som en pensjon.

9.

Folketrygdlovens særskilte bestemmelser for personer med flyktningstatus er opphevet med virkning fra 1. januar 2021, se lov 20. desember 2019 nr. 84. Denne lovendringen påvirker imidlertid ikke ytelser som allerede er tilstått, og som følge av overgangsbestemmelsene i endringsloven del V, vil det også i fremtiden være en del som får ytelser etter disse bestemmelsene.

10.

Den bilaterale trygdeavtalen mellom Norge og Jugoslavia er videreført gjennom traktatsuksesjonsavtaler med Kroatia, Slovenia, Serbia og Montenegro.

11.

Hellas, Italia, Kroatia, Portugal og Slovenia

12.

Bosnia og Hercegovina, Montenegro, Serbia og Tyrkia

13.

Avtale om sosial trygd mellom Kongeriket Norges regjering og Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irlands regjering, inngått 19. juni 1990

14.

Konvensjon mellom Frankrike og Norge om sosial trygd, Overenskomst Mellom Kongeriket Norge og Republikken Hellas om sosial trygd og protokoll, Konvensjon mellom Kongeriket Norge og Den Italienske Republikk om sosial trygghet, Konvensjon mellom Norge og Luxembourg om trygd, Konvensjon mellom Kongeriket Norge og Den Sosialistiske Føderative Republikk Jugoslavia om sosial trygghet (Montenegro, Serbia, Slovenia, Bosnia og Hercegovina), Konvensjon mellom Norge og Nederland om trygd, Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Portugal om sosial trygghet og protokoll, Overenskomst mellom Kongeriket Norge og det Sveitsiske Forbund om sosial trygd, Avtale mellom Norge og Østerrike om trygd

Til dokumentets forside