9 Inntektsmuligheter, inntektsnivå og variasjon

Mandatet sier at utvalget skal:

«Drøfte og klargjøre prinsipper og metoder, samt muligheter og begrensninger, for måling av inntekter for jordbruket som sektor og for bønder som private næringsdrivende, samt grunnlag og forutsetninger for sammenligning av næringsinntekter med lønn for arbeidstakere».

Stortingets inntektsmål har alltid hatt forutsetninger knyttet til seg, siden bønder er selvstendig næringsdrivende, og det faktiske resultatet i hvert enkelt jordbruksforetaks regnskap ikke kan vedtas som for lønnsmottakere. I inntektsmålet fra 1965 konkluderte landbrukskomiteen med at målet skulle gjelde for:

«et tidsmessig og rasjonelt drevet bruk stort nok til å gi full sysselsetting for en øvet voksen person hele året».

I utskrivingen av dette målet for inntektsnivå satte man effektivitetskrav til driften, og til størrelsen på gårdsbrukene målet skulle gjelde for, målt i arbeidsomfang. Dette målet var utgangspunktet for opptrappingsvedtaket i 1975, som la til grunn at det under gjennomføringen skulle legges avgjørende vekt på å øke inntektene på mindre bruk, samtidig som jordbruket i vanskeligstilte områder måtte prioriteres høyt.

Som omtalt i kapittel 3 ble disse forutsetningene operasjonalisert i modellbrukssystemet ved at det blant annet ble stilt effektivitetskrav til både arbeidsforbruk og kapitalinnsats. Utgangspunktet for modellbrukene var NIBIOs driftsgranskinger som har som formål å beregne inntektene på «yrkesmessig drevne bruk», blant annet ved at en del av de minste brukene ikke er med i utvalget. Summen av alle operasjonaliseringer av forutsetninger som teknisk ble innarbeidet i modellbrukssystemet var til slutt meget omfattende og detaljert, samt preget av faglig og politisk skjønn. Avstanden fra hva modellbrukene viste til registrerte data ble betydelig, med til dels svak faglig forankring. Systemet mistet blant annet derfor sin legitimitet.

Fra 1993 ble det ansett som formålstjenlig å gå over til å benytte registrerte størrelser for inntekter og kostnader. På bakgrunn av Alstadheimutvalgets arbeid ble inntektsmålingen forenklet, ved å gå over til å måle relativ utvikling på Totalkalkylen. Samtidig ble det tatt initiativ til å utvikle en bredere resultatkontroll for å følge måloppnåelsen for landbrukspolitikken og avveie målkonflikter. Inntektsutviklingen ble en av flere målsettinger, men er primært et virkemiddel for å nå andre landbrukspolitiske mål.

Også til målsettingen om å legge til rette for en «inntektsutvikling som for andre grupper» målt ved Totalkalkylen, har det vært knyttet forutsetninger om god markedstilpasning og produktivitetsutvikling. Totalkalkylen utarbeides imidlertid ved den faktiske markedstilpasningen og den faktiske produktivitetsutviklingen. Hvorvidt forutsetningene har vært oppfylt har derfor i stor grad vært overlatt til en skjønnsmessig vurdering under forhandlingene.

Tilbake til nivåmåling

Fra Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2016–2017) har inntektsmålet gradvis blitt omformulert til på nytt å bli et nivåmål, et mål om å redusere eller tette et inntektsgap til «andre grupper». Den sittende regjeringens politiske plattform setter mål om å tette inntektsgapet, men sier ikke noe om under hvilke forutsetninger dette skal gjøres, eller hva som anses å være relevant sammenligningsgruppe.

Utvalget har vurdert å gjeninnføre et modellbrukssystem for å kunne innarbeide nødvendige avgrensninger og forutsetninger for et inntektsmål, men finner det ikke hensiktsmessig igjen å gå inn i omfattende og detaljerte beregninger og normeringer av effektivitet med videre. Utvalget oppfatter heller ikke at dette er noe som er ønsket i næringen eller andre miljøer.

I det følgende gjennomgås de avgrensninger og forutsetninger som må vurderes når inntektene for næringsdrivende i jordbruksproduksjon skal sammenlignes på nivå med «andre grupper», i tillegg til selve resultatmålet/inntektsbegrepet (jf. kapittel 7). Deretter presenterer utvalget en mulig måte å løse dette på i kapittel 9.2.

Forslaget er basert på en kombinasjon av gårdsregnskap (skattedata) for alle registrerte jordbruksbedrifter og en modifisert totalkalkyle (jf. kapittel 6). Dette gjør det mulig å måle inntektsnivå hos produsenter som utnytter inntektsmulighetene på en god måte, gjennom en «beste resultat»-tilnærming. Hva som skal regnes som beste resultat, og dermed uttrykke en god utnytting av inntektsmulighetene, er både et politisk spørsmål og et faglig spørsmål om et best mulig datagrunnlag. Dersom tilnærmingen tas i bruk, vil det være behov for å arbeide videre med å filtrere bort noen forhold som kan forstyrre tolkningen av tallene.

Utvalget mener denne tilnærmingen kan erstatte detaljerte normeringer av arbeid og kapital, og gjøre andre avgrensinger overflødige. I kapittel 8 er det vist at forskjellen mellom driftsregnskap og skatteregnskap er relativt liten når antallet observasjoner er stort. Ved å benytte skattedata kan data på bruksnivå for hele populasjonen benyttes, og det blir mulig å dele inn i grupper av bruk uten å få problemer med utsagnskraft på grunn av et lavt antall observasjoner.

9.1 Avgrensinger og forutsetninger

9.1.1 Populasjonen et inntektsmål skal gjelde for

Bruk av gårdsregnskap gir mulighet til å avgrense utvalget av regnskap til den delen av jordbruket et nivåmål for inntekt er ment å gjelde for. Dersom målet skulle gjelde for all jordbruksaktivitet, kunne totalkalkylen benyttes direkte. Det er vist tidligere i rapporten at for mange brukere/husholdninger er driftsomfanget i jordbruket lite, og bidraget til brukernes/husholdningenes inntekt er tilsvarende lavt. I SSBs rapport nr. 2022/39 er det vist at lav jordbruksinntekt ofte er persistent og knyttet til små bruk med lavt produksjonsomfang.

En avgrensing av inntektsmålingen til bruk hvor jordbruksinntekten har stor betydning for brukerens/husholdningenes inntekt kan i prinsippet gjøres etter inntektsandel, etter arbeidsforbruk eller etter størrelse målt på den økonomiske aktiviteten/standard omsetning. Utgangspunktet for NIBIOs driftsgranskinger er at deltagerbrukene må ha en standard omsetning på minst 150 000 kroner. NIBIOs driftsgranskinger var grunnlaget for modellbrukene, og dette nivåmålingssystemet hadde dermed også en avgrensing mot mindre bruk.

Utvalget foreslår å håndtere problemstillingen om avgrensing av populasjonen etter størrelse og/eller driftsmotiv gjennom «beste resultat» jf. kapittel 9.2, og ved at den meget store variasjonen i inntekt for de minste bruksgruppene (herunder en del med negativt resultat) ikke blir regnet med i beregningen av et felles uttrykk/forholdstall for forskjellen mellom gjennomsnittlig tilpasning og «beste resultat» for likeartede bruk.

9.1.2 Effektiv bruk av arbeid og kapital

Registrerte størrelser for kapital

Kapitalinnsatsen i jordbruket er et resultat av bøndenes investeringer over tid. Investeringsbeslutningene er det bøndene selv som rår over ut fra sine individuelle vurderinger av utsikt til avkastning i næring og nytte i husholdning, risiko, avkastningskrav, alternativverdier og finansieringsmuligheter. Det er dokumentert at den gjennomsnittlige regnskapsmessige avkastningen på arbeid og kapital i næringen er lav sammenlignet med en ren bedriftsøkonomisk alternativverdibetraktning.

Bøndenes individuelle investeringsmotiver kan som nevnt variere mye, slik også avkastningen gjør. Store investeringer på større bruk er antakelig i større grad bedriftsøkonomisk motivert enn investeringer av mindre omfang på mindre bruk der avkastningen har mindre betydning for den samlede husholdningsinntekten, men der investeringene kan være gjort ut fra andre motiver for husholdningen enn løpende regnskapsmessig avkastning. Bønder med lav avkastning og andre driftsmål enn overskuddsmaksimering kan likevel bidra like mye til oppfylling av de landbrukspolitiske målene som bønder med høy avkastning.

Et nivåmål for inntekt må i en eller annen grad forutsette at tilpasninger av arbeids- og kapitalinnsats har som formål å maksimere inntekt over tid, det vil si å utnytte de inntektsmulighetene som jordbruksavtalen og andre rammebetingelser gir. Dersom staten skulle garantere en viss avkastning på all kapital i jordbruket, innebærer det at jordbrukets økonomiske risiko reduseres og at insentivene til å unngå feilinvesteringer og overinvesteringer svekkes.

Registrering av arbeidsforbruk – usikkerhet og insentiver

Arbeidsforbruket er basert på egenrapportering. SSB sender spørreskjema til et utvalg hvert tredje år og til alle cirka hvert tiende år (fulltellinger). Skjemaet besvares inntil ett år eller mer etter at arbeidet er utført. Rapporteringen er basert på tillit, og det er svært begrensede muligheter for kontroll. Variasjonen i det registrerte arbeidsforbruket er stor. Det skyldes både variasjon i faktiske tilpasninger og unøyaktigheter og feil i registreringen. Så lenge inntektsmålet har vært et utviklingsmål basert på Totalkalkylen, har SSBs arbeidsforbrukstall vært ansett som et tilstrekkelig godt uttrykk for den relative utviklingen i det faktiske arbeidsforbruket.

Metoden for datainnhentingen har ligget fast over tid, og usikkerhet og feilkilder kan antas å ha endret seg lite. Dersom man skal gå over til en nivåsammenligning med lønnsmottakere, vil arbeidsforbruket ha direkte betydning for resultatet. Selv om metoden for datainnhentingen holdes uendret, kan det i enhver næring være risiko for strategiske svar og at tallene ikke vil være sammenlignbare over tid. SSB må vurdere hvordan dette vil kunne svekke kvaliteten på statistikken.

9.1.3 Inntektstap som følge av overproduksjon

Siden 1982 har det ligget til grunn for jordbruksforhandlingene at jordbruket har det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Det innebærer i praksis at jordbruket ikke kan kreve kompensasjon for inntektstap etter prisfall som følge av tilbudsoverskudd. Slik kompensasjon vil også risikere å forverre situasjonen. Samtidig er det en utfordring å operasjonalisere begreper som overproduksjon og markedsbalanse. I økonomisk teori kan overproduksjon defineres som en situasjon der marginalkostnadene i produksjonen overstiger betalingsvilligheten. I praksis er det imidlertid vanskelig å tallfeste marginalkostnader, der det skilles mellom kort og lang sikt, og der det tas hensyn til at både kostnads- og inntektssiden er betydelig påvirket av tilskudd.

Utforming av inntekts- og budsjettpolitikken må ta hensyn til den aktuelle markedssituasjonen og til jordbrukets konkurransekraft mot import. I modellbrukene ble denne problemstillingen operasjonalisert ved at det ble beregnet en inntekt ved «balansert marked» med utgangspunkt i den avtalte målprisen og forutsatt omsetningsavgift i et balansert marked. Totalkalkylen beregnes ut fra den faktiske markedssituasjonen, men Budsjettnemndas utredning gjorde i tillegg i mange år et anslag på brutto pristap på grunn av overproduksjon. Dette ble gjort ved at forskjellen mellom målprisen og oppnådd pris, pluss økningen i omsetningsavgift ut over nivå ved markedsbalanse, ble multiplisert med produksjonsvolumet.

I årene fra 2007 til 2021 har målprisene blitt avviklet for kylling, storfe, sau/lam, egg og svin. Over halvparten av jordbrukets markedsinntekter er nå i sektorer som ikke har noen offentlig administrert pris. Det betyr også at grunnlaget for denne enkle beregningen har falt bort. Budsjettnemndas illustrasjon av markedssituasjonen består i stor grad av å vise produksjons- og markedsutviklingen, forhøyet omsetningsavgift og overproduksjonsavgift for melk. Markedssituasjonen har likevel fått materiell betydning i enkelte jordbruksoppgjør, på et mer skjønnsmessig grunnlag, ved at partene har vært enige om at det er inntektsmuligheter i den aktuelle avtalen ut over det som er realisert i faktiske regnskap.

Over tid har det skjedd store endringer i jordbruksvaremarkedene. Før 1995 hadde Norge et kvantitativt importvern der hovedregelen var importforbud. Dette ble erstattet med et tollbasert importvern som følge av WTO-avtalen som trådte i kraft i 1995. EØS-avtalen har medført økt konkurranse fra EU-markedet for bearbeidede jordbruksvarer (protokoll 3-varer) og for enkelte basis jordbruksvarer (Artikkel 19).

Som en konsekvens av inntektsopptrappingen fra midten av 1970-tallet ble det innført kvotesystem for melk tidlig på 1980-tallet. Dette hindrer overproduksjon i tradisjonell forstand, men kvantumsregulering kan gi mulighet for en prispolitikk som svekker konkurransekraften mot import. Dermed faller produksjonsvolumet og inntektsmulighetene reduseres. Som følge av kvotereguleringen erstattes eventuelle problemer med overproduksjon i økte kvotepriser og jordverdier.

I fjørfekjøtt- og grøntsektoren styres volumene gjennom kontrakter mellom produsentene og mottaksledd. Produsentene får volumrisikoen og prisene settes i markedet ut fra markeds- og konkurransesituasjonen. For korn har det vært underskudd og muligheter for økt produksjon, avhengig av at produksjonen har riktig kvalitet.

Overproduksjon med påfølgende lageroppbygging og prisreduksjoner er først og fremst aktuelt for kjøtt og egg. Avviklingen av administrativt fastsatte priser for disse sektorene har medført begrensninger i hvilke markedsbalanserende tiltak som kan benyttes. Bruk av eksportsubsidier, inkludert til reguleringseksport, er nå også forbudt i henhold til WTO-avtalen.

Både Totalkalkylen, driftsgranskingene og ligningsstatistikk måler inntektene i den aktuelle markedssituasjonen. Utvalgets forslag til nivåmåling vil vise den reelle lønnsomheten i næringen inklusive betydelige årlige svingninger. Dette innebærer at bondens risiko for overproduksjon gir svingninger i inntektene i forhold til sammenligningsgruppene fra år til år.

9.1.4 Årlig variasjon

Som følge av at matproduksjon er eksponert for værvariasjon, markedsutviklingen og makroøkonomiske forhold, er det en vesentlig større variasjon i inntektene fra år til år enn for lønnsmottakere, jf. figur 9.1.

Forstørr bilde

Kilde: Totalkalkylen og Statistisk sentralbyrå.

Både Totalkalkylen, driftsgranskingene og ligningsdata beregnes med grunnlag i faktiske avlinger det enkelte år. Som grunnlag for å vurdere inntektsutviklingen i forhandlingssammenheng beregnes et normalisert regnskap på grunnlag av de siste 14 år i Totalkalkylen. Hensikten er å redusere effekten av slik tilfeldig årlig variasjon, fordi denne variasjonen vanskeliggjør tolkningen av den underliggende inntektsutviklingen.

I utvalgets forslag til målesystem må en akseptere at inntektsnivået i jordbruket varierer fra år til år, og ikke har det samme presisjonsnivået som lønnsstatistikk. Både korreksjon for overproduksjon og normalisering av tilfeldig variasjon er teknisk krevende og gjøres med usikre metoder. Næringsinntekt varierer fra år til år. Denne variasjonen bør komme til syne i inntektsmålingen i jordbruket også. Dersom det er behov for å jevne ut denne variasjonen kan det for eksempel gjøres ved hjelp av glidende gjennomsnitt for tilstøtende år, eller ved andre former for glatting av tidsserier.

9.2 Måle inntektsmulighet gjennom «beste resultat»

Jordbruksoppgjøret bidrar til å gi bønder inntektsmuligheter. Effektivitetsnormeringen i modellbrukssystemet var en måte å skille mellom inntektsmuligheter som det forhandles om og faktisk oppnådde inntekter. Systemet målte inntektsmuligheten gitt de forutsetningene og effektivitetskravene som lå til grunn for Stortingets inntektsmålsetting. Å skille mellom inntektsmuligheter og faktiske inntekter vil være nødvendig uavhengig av hvilket datagrunnlag man bruker.

En form for operasjonalisering av forutsetninger om effektiv bruk av arbeid og kapital kan anses som nødvendig av hensyn til legitimitet sett fra samfunnets side, når det skal måles inntektsnivå for selvstendig næringsdrivende. På den andre siden er effektivitetsnormering kontroversielt, og effektivtetsnormer er krevende å utarbeide. De blir også fort gjenstand for forhandlinger.

Et alternativ til å måle inntektsnivå eller inntektsmuligheter gjennom å normere innsatsen av arbeid og kapital kan være å knytte inntektsmålingen til en «beste resultat»-tilnærming, for eksempel gjennomsnittet i øvre del av inntektsfordelingen. Det vil være en politisk vurdering hvor stor del av regnskapene med best resultat innenfor produksjoner og størrelsesgrupper som skal inngå i sammenligningen. Metoden gir ikke et presist uttrykk for de faktiske inntektsmulighetene, men bør være en praktisk tilnærming som i stor grad kan erstatte normeringen som ble brukt i modellbruksystemet. Utfordringene med usikkerheten i arbeidsforbruksregistreringene vil likevel være der i noen grad, og metoden fanger heller ikke opp effekter av verdiendring på jordbrukseiendommene. I tillegg gir sortering av dataene etter resultat fare for skjevhet, blant annet med mulig overrepresentasjon av bruk i investeringsfase i den nedre del av fordelingen og bruk mot slutten av investeringsløpet i øvre del. Dette er nærmere omtalt i tilknytning til tabell 9.2 og figur 9.2. Usikkerheten i metoden understreker at det uansett ikke vil være mulig å beregne et presist uttrykk for inntektsnivå i jordbruket som er sammenlignbart med lønnsinntekt.

9.2.1 Kombinere skatteregnskapsdata og Totalkalkylen – «Hybridmodellen»

I jordbruksforhandlingene vil det være behov for å innarbeide avgrensninger og krav til effektiv ressursbruk i en eventuell operasjonell modell, som grunnlag for nivåsammenligning med lønnsmottakere. Totalkalkylen alene er ikke egnet til et slikt formål og vil heller ikke bli det, selv om beregningen justeres for i større grad å gi uttrykk for inntektsutviklingen for «aktive bønder», jf. kapittel 6.

Det er imidlertid mulig å kombinere Totalkalkylen med regnskapsdata/skattestatistikk og arbeidsforbruksdata som grunnlag for en «beste resultat»- tilnærming. Hensikten med en slik tilnærming er å operasjonalisere forskjellen mellom faktiske gjennomsnittsinntekter målt på Totalkalkylen og inntektsmuligheter, uten å gå veien om en teknisk og politisk krevende normering av arbeid og kapital. Ligningsdata kombinert med arbeidsforbruksstatistikken benyttes til å anslå et forholdstall mellom resultatene i øvre del av inntektsfordelingen som et sjablongmessig uttrykk for «beste eller godt resultat» sammenlignet med gjennomsnittet innenfor ulike bruksgrupper differensiert etter driftsform og bruksstørrelse.

Med en slik beregning vil en både få et uttrykk for resultatet ved gjennomsnittlig tilpasning for alle bruk i Totalkalkylen, et estimat på inntektsmulighetene sammenlignet med gjennomsnittet og grunnlag for å vurdere inntektsutviklingen til forhandlingsåret.

Hybridmodellen kan utformes slik:

1. I år hvor det gjennomføres arbeidsforbrukstellinger mottar Budsjettnemnda de nyeste tilgjengelige skattedata og arbeidsforbruksdata, i praksis to år gamle tall. Totalkalkylen utarbeides med modifiseringer, men formålet med den er fremdeles å måle inntektsutvikling.

2. Det beregnes forholdstall for inntekten i ulike bruksgrupper lik forholdet mellom årsverksinntekt for bruker og partner i øvre del av inntektsfordelingen (referansenivået) og alle bruk i gruppen. Dette forholdstallet (γ, gamma) for jordbruket under ett beregnes som forholdet mellom sammenveid referansenivå og sammenveid nivå for alle. Bruker og partners samlede arbeidsforbruk benyttes som vekter.

3. Forholdstallet (γ) antas konstant fram til det året det forhandles om.

4. Forholdstallet kan benyttes til å vurdere forskjellen mellom Totalkalkylens gjennomsnittstall og et mulig resultat ved god utnyttelse av inntektsmulighetene.

5. I etterfølgende år, fram til ny arbeidsforbrukstelling, framskrives Totalkalkylen på tilsvarende måte inkludert effekten av jordbruksoppgjørene.

6. Med arbeidsforbrukstellinger hvert tredje år vil det empiriske grunnlaget for forholdstallet som benyttes i forhandlingene kunne være inntil 5 år gammelt. Det understreker at dette ikke vil være en lønnsstatistikk, og at resultatene må vurderes over tid.

7. Fordelingen av avtalerammen skjer på grunnlag av referansebruksberegninger som i dag.

I denne modellen vil skatteregnskapsdata benyttes til å beregne forholdstall mellom gode og gjennomsnittlige resultat for likeartede bruk, ikke til å beregne inntektsnivå. Forholdstallet benyttes deretter til å vurdere det gjennomsnittlige inntektsnivået i den modifiserte Totalkalkylen opp mot en sammenligningsgruppe.

9.3 Tallfesting av «hybridmodellen» basert på data for 2020

På oppdrag av utvalget har SSB utarbeidet et datasett basert på skattemelding for 2020 og jordbrukstellingen for 2020 for hele populasjonen av jordbruksforetak. Formålet er å tallfeste forholdet mellom inntektsmuligheter, definert som oppnåelige inntekter under rimelige forutsetninger om effektiv ressursbruk og gjennomsnittlige økonomiske resultater i næringen. Det er gjort beregninger for ulike driftsformer og størrelsesgrupper. Utvalget har, på grunnlag av skattedata og oppgitt arbeidsforbruk i jordbrukstellingen for 2020 fra SSB, tallfestet forholdet mellom medianen i populasjonen og henholdsvis medianen for beste to tredeler, beste halvpart og beste tredel innenfor hver bruksgruppe for bruk over et visst driftsomfang. Jordbruksinntekt som framgår av skattemeldingene til bruker og partner er omregnet til heltidsekvivalenter (inntekt per årsverk) ved hjelp av data fra arbeidsforbruksundersøkelsen for 2020. Summen av bruker og partners arbeidsforbruk er benyttet som vekter i sammenveiingen.

Inntektene fra skattemeldingene er driftsresultat/næringsinntekt, det vil si vederlag til arbeid og kapital. Med dette grunnlaget er det gjort en beregning der et anslag på rentekostnader er trukket fra, slik at man står igjen med et uttrykk for årsresultat før skatt, eller vederlag til arbeid og egenkapital. Rentekostnadene per foretak er basert på opplysninger om husholdningsgjeld i skattemeldingene. I skattemeldingene for enkeltpersonforetak skilles det ikke mellom næringsgjeld og annen gjeld. Som et anslag på en slik fordeling er det benyttet fordelingsnøkler beregnet av NIBIO basert på Driftsgranskningene, der utgangspunktet er at gjelden fordeles etter forholdet mellom jordbruksaktiva og husholdningens bruttoformue. Tilsvarende fordelingsnøkler benyttes for å anslå samlet jordbruksgjeld i Totalkalkylen. Det er benyttet en lånerente på 3 prosent, som er lik gjennomsnittlig lånerente i jordbruket i 2020 ifølge Totalkalkylen. Fordelingsnøklene og renteanslaget innebærer at det er større usikkerhet knyttet til beregningene basert på vederlag til arbeid og egenkapital enn beregningene basert på jordbruksinntektene, slik de framgår av skattemeldingene.

9.3.1 Utvalg og avgrensninger

Landbrukstellingen 2020 omfatter samtlige 38 713 jordbruksforetak i SSBs jordbrukspopulasjon. 335 foretak er utelatt fra utvalget. 137 foretak utelates fordi de ikke er organisert som enkeltpersonforetak (ENK), ansvarlig selskap (ANS/DA) eller aksjeselskap (AS). 60 foretak organisert som ENK eller ANS/DA utelates fordi de ikke knyttes til en bonde som det er inntektsopplysninger for i 2020. Dette vil være tilfellet blant annet for bønder som dør eller utvandrer i løpet av 2020.

I landbrukstellingen er det ikke eksplisitt rapportert arbeidstid for eiere av AS, men det rapporteres timer for en driftsleder og driftsleders fødselsår. Utvalget er begrenset til aksjeselskap der det er sannsynlig at eier er driftsleder, definert ved at en person eier minst 10 prosent av aksjene og er født samme år som driftslederen. 63 AS utelates fordi de ikke har en eier med over 10 prosent av aksjene, eller fordi det mangler regnskapsopplysninger. 75 AS utelates fordi ingen eier er født samme år som driftslederen. 437 AS inngår i det endelige utvalget. Kun eieren med samme fødselsår som driftslederen regnes som eier.

Jordbruksinntekt fra ENK og ANS/DA er hentet fra bøndenes personlige skattemelding, mens inntekten fra AS er eierens andel av selskapenes årsresultat og lønnsinntekt fra arbeidsforhold i foretaket. Det vises til kapittel 2.2 i SSBs Rapporter 2022/39 «Utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020» for en grundigere beskrivelse.

For ANS/DA og AS kan det ikke skilles mellom foretakenes inntekter knyttet til jordbruk og andre næringer (bortsett fra inntekter i ANS/DA fra fiske og fangst). Arbeidsforbruk i skogbruk og tilleggsnæring er derfor inkludert i beregningen av heltidsekvivalent inntekt i ANS/DA og AS.

Gjeld og bruttoformue er målt som i SSBs «Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger». Begge er i «markedsverdi», altså uten verdsettingsrabatt.1 Hvert jordbruksforetak plasseres i én av gruppene basert på SSBs klassifisering av driftsform og informasjon om arealer og antall dyr.

9.3.2 Beregningsresultater

Beregningene av variasjon i det følgende er i alle tabeller basert på den samme sorteringen av brukene i de ulike bruksgruppene etter jordbruksinntekt per årsverk utført av bruker og eventuell partner.

Tabell 9.1 viser årsresultat før skatt per årsverk for bruker og partner. I tillegg til medianverdien for alle bruk innenfor hver bruksgruppe er inntektsfordelingen vist som ulike persentiler, henholdsvis p66,6 (median for bruk i beste 2/3 av fordelingen), p75 (median beste halvpart), p83,3 (median beste tredel) og p90 (median beste femdel). Medianverdier er brukt i stedet for gjennomsnitt for å fjerne utslag av mer eller mindre tilfeldige ekstremverdier i fordelingene. Generelt bidrar dette til å dempe målene for variasjon. Median inntektsnivå innenfor gruppene ligger også gjennomgående noe lavere enn gjennomsnittet, både fordi svært høye inntekter filtreres ut og fordi vekting med årsverk faller bort innenfor gruppene.

Tabell 9.1 viser resultater i kroner per årsverk, hvor foretakets resultat før skatt er dividert på antall årsverk utført av bruker og partner. Det er videre beregnet et vektet gjennomsnitt hvor summen av bruker og partners arbeidsforbruk for hver enkelt bruksgruppe er benyttet som vekter. Ubetalt arbeid utført av barn og kårfolk vil derfor ikke inngå i arbeidsforbruket, og vil heller ikke være kostnadsført. Dersom det antas at denne arbeidsinnsatsen er noenlunde likt fordelt i gruppene, vil det ikke ha betydning for forholdstallet (γ), som er formålet med beregningene.

I tillegg til beregningen av et rent veid gjennomsnitt, er det gjort en beregning der bruksgrupper med en høy andel lave eller negative næringsinntekter og som i varierende grad er yrkesmessig drevne bruk, er tatt ut. Det gjelder bruk med under 76 vinterfôrede sauer, under 31 ammekyr, under 400 dekar korn og under 0,5 mill. kroner standard omsetning i hagebrukssektoren og «andre produksjoner». Disse bruksgruppene utgjør 34 prosent av årsverkene og 58 prosent av bedriftene.

I denne beregningen benyttes skattedataene til å beregne forholdet mellom gjennomsnittet og beste halvpart og tredel innenfor hver bruksgruppe for bruk over et visst driftsomfang. Dersom de nevnte gruppene ikke utelates fra beregningen av forholdstallet, ville forholdstallet blitt vesentlig høyere på grunn av den meget store spredningen i inntekt for disse gruppene.

Tabell 9.1 viser at beste 2/3, beste 1/2, beste 1/3 og beste 1/5 i inntektsfordelingen utgjør henholdsvis 163 prosent, 209 prosent, 276 prosent og 380 prosent av det veide gjennomsnittet av medianene i bruksgruppene. Veid justert gjennomsnitt for beste 2/3, beste 1/2, beste 1/3 og beste 1/5 i inntektsfordelingen utgjør henholdsvis 143 prosent, 173 prosent, 214 prosent og 278 prosent av veid justert gjennomsnitt av medianene i bruksgruppene.

Melkeproduksjonen skiller seg ut ved at forholdstallene for beste halvpart, tredel og femdel er lavere enn det veide gjennomsnittet for jordbruket. Sektoren skiller seg også ut ved at de med best resultat gjør det om lag like mye bedre enn gjennomsnittet i alle størrelsesgrupper. I andre produksjoner er det derimot en klar tendens til at inntektsspredningen avtar med økende driftsomfang. Det gjelder særlig for sau, korn, storfekjøtt og den heterogene gruppen «andre produksjoner».

De beregnede rentekostnadene utgjør relativt mer av inntekten på bruk med gjennomsnittlige inntekter enn på bruk med høyere inntekter. I absolutte tall er likevel rentekostnadene per årsverk noe høyere på bruk med høye inntekter enn på bruk med gjennomsnittlige inntekter, men forskjellene er gjennomgående små.

Tabell 9.2 viser gjennomsnittlig antall årsverk for bruker og partner i de ulike gruppene og inntekt per foretak når medianinntekt per årsverk i tabell 9.1 er multiplisert med gjennomsnittlig antall årsverk i de samme gruppene. Dette gir hverken median eller gjennomsnittsinntekt per foretak, men gir likevel for mange bruksgrupper en god indikasjon på disse størrelsene. For noen grupper vil imidlertid denne metoden gi tall som kan avvike en del fra medianinntekt per bruk.

Figur 9.2 gjengir dataene i tabell 9.1 for de gruppene av foretak som inngår i det vektede justerte gjennomsnittet. Figuren viser hvor mange prosent over gjennomsnittet i gruppa beste halvpart og beste tredel ligger, med hensyn på næringsinntekt fratrukket gjeldsrenter per årsverk for bruker og partner.

Forstørr bilde

Kilde: Beregninger utført av SSB for utvalget.

Variasjon i økonomiske resultater et enkelt år, også mellom likeartede bruk, skyldes en rekke forhold som til dels ligger utenfor den enkelte bondes kontroll eller som har sammenheng med variasjon i driftsmessige tilpasninger over tid. De beregnede forholdstallene vil derfor være påvirket av mer enn bedre drift og bedre utnytting av inntektsmulighetene. Ut over bruk med varig lav eller negativ inntekt, er det flere forhold som gjør at et bruk kan havne i gruppa med lave inntekter i et enkelt år. Det kan være bruk som starter opp, foretak med ekstraordinært høye kostnader til vedlikehold og grøfting som kan føres som utgift i året i næringsoppgaven. Brukene med de høyeste inntektene i gruppa kan ha lagt bak seg disse kostnadene og lagt grunnlag for et godt resultat, uten at de nødvendigvis driver bedre. Det kan være bruk som avvikler og realiserer verdier, eller bruk som har lave avskrivninger fordi de er i slutten av avskrivningsperioden før neste store investering. Dersom bruk i høstingsfasen systematisk skulle havne øverst i inntektsfordelingen burde det bety at gjelda systematisk var lavere øverst i fordelingen enn lenger ned. Tallene gir imidlertid ingen synlige indikasjoner på en slik systematisk sammenheng. Gjeldsbelastningen (per bruk) varierer i svært liten grad med inntekt, jf tabell 9.3

Foretakene sammenlignes med gjennomsnittet i om lag samme størrelse. I den grad landbrukspolitikken ikke jevner ut for geografisk naturgitte forskjeller, kan bruk i områder med høyt avlingsnivå være overrepresentert i gruppene med høy næringsinntekt.

Disse forholdene taler for at en relativt stor andel av foretakene bør inngå i gruppen som skal vise «beste resultat. Dersom modellen tas i bruk, vil det være aktuelt å vurdere mulighetene for å forbedre tallmaterialet ved å redusere effekten av mulige systematiske skjevheter.

Forholdstallene er beregnet på grunnlag av ett års data. I 2020 gjennomførte SSB en fullstendig landbruksundersøkelse, slik at datagrunnlaget for arbeidsforbruk er så fullstendig som det kan være. Verdiene er følsomme for vektingen av de ulike gruppene, både for inndeling i størrelsesgrupper og ved at sammenveiingen er gjort med arbeidsforbruket til bruker og partner. Det gjør blant annet at hagebrukssektorens lønnsevne får liten vekt, fordi andelen leid arbeid er større enn gjennomsnittet. Ved å utelate de minste bedriftene fra beregning av gammaverdiene, blir datagrunnlaget mer homogent, og mindre påvirket av variasjon i driftsmål og resultater rundt og under null. Tabell 9.1 viser at ved å ta med alle størrelsesgrupper i sammenveiingen, ville gammaverdiene blitt vesentlig høyere. Forskjellen i gammaverdiene for beste halvpart, to tredeler, tredel og femdel er stor. Det innebærer at beregning på et nytt tallgrunnlag kan gi relativt store endringer i verdiene, for eksempel når tallgrunnlaget for arbeidsforbruk er en utvalgstelling.

I referansebruksberegningene til jordbruksoppgjøret i 2022 er det gjort en beregning som sammenligner øvre og nedre halvpart av inntektsfordelingen for 2020 sammenlignet med medianen for gruppene av driftsgranskningsbruk bak de 30 referansebrukene (se tabell 9 og 10 i Budsjettnemndas utredning nr. 2 for 2022, Referansebruksberegninger). Også her er forskjellene store, men mindre enn i totalpopulasjonen. Det skyldes sannsynligvis at utvalgskriteriene for driftsgranskingsbrukene gir mer homogene resultater enn i totalpopulasjonen. Gjennomsnittlig inntektsnivå er i tillegg noe høyere og variasjonen noe mindre.

9.3.3 Operasjonalisering av hybridmodellen

I kapittel 9.2 er det lagt til grunn at Totalkalkylen kan suppleres med et uttrykk for inntektsmuligheter for ulike produksjoner og bruksstørrelser basert på skattemeldingsdata. Det kan argumenteres for at en ren «beste resultat» tilnærming tilsier at man burde ta utgangspunkt i resultater på inntekts- eller effektivitetsfronten, det vil si helt øverst i inntektsfordelingen for ulike brukskategorier (for eksempel beste femdel). Samtidig må det tas hensyn til at skattemeldingsdata et enkelt år ikke er et presist uttrykk for et teknisk, økonomisk optimum på enkeltbruk over tid.

Verdien av jordbruksfradraget kommer i tillegg og må beregnes separat. Basert på førte jordbruksfradrag i skattemeldingene i 2020 ifølge SSB, har Budsjettnemnda for jordbruket i Utredning nr. 1 2022 beregnet at jordbruket sparte 687 mill. kroner i skatt. Det gir en gjennomsnittlig inntektsverdi før skatt på 26 800 kroner per årsverk.

I 2020 måtte jordbruksbedriftene ha en næringsinntekt på 354 200 kroner for å kunne føre maksimalt jordbruksfradrag på 190 400 kroner. Svært mange av brukene som tilhører beste halvpart eller bedre hadde en næringsinntekt som var stor nok til å føre maksimalt fradrag. Dersom maksimalt fradrag føres, hadde det en inntektsverdi før skatt på 69 800 kroner per foretak i 2020. Effekten per årsverk vil variere mye med arbeidsforbruket i foretakene.

Tabell 9.4 viser inntekten i den modifiserte Totalkalkylen og illustrasjon på variasjon i regnskapsdata basert på hybridmodellen i 2017 til 2020 og en tallfesting av γ til 1,43, 1,73 og 2,14, for henholdsvis beste to tredeler, beste halvpart og beste tredel.

Uansett operasjonalisering vil en modell for nivåsammenligning med lønnsmottakere være krevende. Hybridmodellen løser prinsipielt sett problemet med å skille mellom faktiske gjennomsnittsinntekter og inntektsmuligheter med rimelige krav til effektivitet i en populasjon der økonomiske resultater og driftsmål varierer mye. Tallfestingen av inntektsmuligheter er imidlertid usikker og krever skjønn. Samtidig vil det naturlig være betydelig inntektsvariasjon også mellom godt drevne heltidsbruk, blant annet avhengig av hvor bruket er i investeringsløpet.

Valget av referansenivå avhenger av hvilke krav til effektivitet og forretningsmessighet det er rimelig å stille. Hvilken inntektspersentil man eventuelt vil velge i jordbruksforhandlingene er et politisk spørsmål. Utvalget registrerer også at ulike datakilder som skattestatistikken, driftsgranskingene og Totalkalkylen gir til dels store forskjeller i beregnet gjennomsnittlig inntektsnivå. Det henger sammen med mange forhold, som avgrensing av næringsvirksomheten, føringsprinsipper og periodisering av inntekt mellom år, arbeidsforbruk, sammenveiing med mer. Når en ser på den meget store variasjonen i økonomisk resultat mellom enkeltbedrifter, kan det stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten i å forsøke å uttrykke bøndenes jordbruksinntekt per årsverk i form av ett gjennomsnittstall. Utvalget mener at skattedata som i prinsippet representerer alle aktive bruk, alene kan gi en pekepinn på inntektsnivå og variasjon innenfor forskjellige produksjoner. Skattedata kan imidlertid bare kobles til arbeidsforbruksregistreringer for et utvalg hvert tredje år og for alle bruk hvert tiende år.

9.4 Relevant sammenligningsgruppe

Når nivået på næringsinntekter i jordbruket skal sammenlignes med «andre grupper», må det tas stilling til hva som er relevant sammenligningsgruppe. Under perioden med nivåsammenligning fra 1970-tallet var det definert til industriarbeiderlønn.

De siste 30 årene, hvor inntektsmålet har vært et utviklingsmål, har gjennomsnittlig vekst i årslønn for lønnsmottakerne vært vurdert som tilstrekkelig presist uttrykk for inntektsutviklingen i samfunnet. Det har ikke vært behov for en mer differensiert vurdering av lønnsnivået for ulike grupper av lønnsmottakere. Med et mål om å redusere eller tette et inntektsgap, får valg av sammenligningsgruppe en helt annen betydning.

Utvalget mener at det er enklest og mest naturlig å sammenligne inntekt i jordbruket mot inntekt for annen selvstendig næringsvirksomhet. Det innebærer at man må regne jordbruksinntekt mest mulig likt slik man gjør for annen næringsinntekt. Den største utfordringen med det er statistikkgrunnlaget, siden andre selvstendig næringsdrivende ikke registrerer arbeidsforbruk.

Mange bønder er både eiere, bedriftsledere og arbeidstakere i sin egen bedrift. Med grunnlag i utfordringene med sammenlignbarhet i inntektsbegreper, (jf. blant annet kapittel 7) er sammenligning av bondens næringsinntekter med lønnsinntekter krevende. Hvilken, eller hvilke, grupper av lønnsmottakere et nivåmål skal sammenlignes med, vil i stor grad være et politisk valg.

Utvalget har i kapittel 9.3 vist beregnet inntektsnivå per årsverk (Resultat før skatt, pluss verdi av jordbruksfradraget) for rimelig godt drevne bruk, det vil si jordbruksforetakene som utnytter inntektsmulighetene på en god måte. Ifølge NOU 2021: 5 fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene var gjennomsnittlig årslønn per årsverk i nasjonalregnskapet på 593 500 kroner. Årslønnen ifølge nasjonalregnskapet skiller seg litt fra lønnsstatistikken, hvor gjennomsnittlig årslønn for alle grupper var beregnet til 587 600 kroner i 2020.

Tabell 9.5 viser årslønn i 2020 for noen store forhandlingsområder. Lønnen regnes om til å tilsvare heltidsarbeid hele året og beregnes som om det er full lønn under ferie og annet fravær. Det betyr blant annet at variasjon i sykefravær ikke påvirker beregnet årslønn eller årslønnsvekst. Årslønnen omfatter avtalt lønn, bonus og uregelmessige tillegg. Naturallønn, lønn for overtidsarbeid og sluttvederlag er derimot ikke inkludert.

Obligatorisk tjenestepensjon som virksomhetene dekker, er ikke med i årslønnen. I næringsoppgaven for jordbruket vil premie og tilskudd til foretakspensjonsordning og innskuddspensjonsordning alltid være fradragsberettiget (post 5900). Det samme vil kostander til egen pensjonsordning, post 5950 (innskudd etter reglene om innskuddspensjonslovens § 2-3 for selvstendig næringsdrivende). Altså er innbetalte pensjonskostnader fratrukket næringens resultat i skattestatistikken.

Tabell 9.5 omfatter beregnet årslønn for ansatte med tariffavtale, altså for forhandlingsområder. For eksempel er forhandlingsområdet industri ikke identisk med det som defineres som industri i SSBs næringsklassifikasjon. Dermed vil gjennomsnittlig årslønn som SSB publiserer for industrien samlet, avvike fra det som beregnes for forhandlingsområdet industri.

Utvalget mener at når inntektsmålet er knyttet til relativ inntektsutvikling, er gjennomsnittet for alle lønnsmottagere et relevant uttrykk for inntektsutviklingen i samfunnet. Med introduksjon av et nivåmål har valg av sammenligningsgruppe en helt annen betydning. I prinsippet bør inntektsnivået i jordbruket bare sammenlignes med andre næringsdrivendes inntekt. Spørsmålet om sammenligningsgruppe blant lønnsmottakere er et politisk og forhandlingsmessig spørsmål.