4 Inntektsmåling i jordbruket i Norge og andre land

4.1 Totalkalkylen et sektorregnskap

Totalkalkylen er et sektorregnskap som skal vise totalverdiene som skapes i norsk jordbruk ved utnyttelse av jordbrukets produksjonsressurser. Sum produksjonsinntekter minus sum kostnader pluss direkte tilskudd utgjør det samlede vederlag for det arbeid og den kapital som er lagt ned i jordbruket i Norge. I Totalkalkylen tallfestes antall jordbruksbedrifter, arbeidsforbruket, areal og avlinger, husdyrbestander og husdyrytelser. Totalkalkylen utarbeides årlig av Budsjettnemnda for jordbruket. Tallseriene i Totalkalkylens registrerte regnskaper går tilbake til 1959.

Forstørr bilde

Resultatmålene som beregnes i Totalkalkylen er «Vederlag til arbeid og kapital» og «Vederlag til arbeid og egenkapital». For å få fram vederlaget til arbeid og kapital må det justeres for at det har vært en forringelse (slitasje) av kapitalen. Dette gjøres ved å beregne et kapitalslit som går til fratrekk fra resultatet. Kapitalslitet beregnes ved at kapitalsaldoen for avskrivbare driftsmidler blir prisnivåjustert årlig med konsumprisindeksen. Implisitt kostnadsføres med andre ord en godtgjøring til egenkapitalen knyttet til de avskrivbare driftsmidlene som tilsvarer den generelle prisveksten. Godtgjøringen framkommer som høyere kapitalslit (avskrivninger) i totalkalkylen enn i gårdsregnskap (bygd på historisk kost). For ikke-avskrivbare driftsmidler som jord og grøfter, verdsettes disse etter historisk kost.

En viktig grunn til bruk av resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital» i jordbruksforhandlingene, er at det er behov for å ta hensyn til renteutgiftene som jordbruket må betale for den lånte kapitalen, når inntektsutviklingen i jordbruket skal sammenlignes med inntektsutviklingen for andre grupper. I «Vederlag til arbeid og egenkapital» er realrente på lånt kapital trukket fra, sammenlignet med «Vederlag til arbeid og kapital». At det er realrente som brukes og ikke nominell rente, skyldes at forskjellen mellom nominell rente og realrente implisitt er kompensert ved at kapitalslitet er beregnet inflasjonsjustert, også for den kapitalen som er lånefinansiert.

Totalkalkylens sektoravgrensing innebærer at en legger til grunn at alt jordbruksareal i Norge tilhører sektoren «jordbruk». Sektoren «jordbruk» er definert ut fra de varer som er regnet som jordbruksvarer. Jordbruksfamilienes andre inntekter holdes utenom. Dette kan være:

• Inntekter fra skogbruk

• Kapitalinntekter

• Andre næringer

• Tilleggsnæringer som turisme, utleie av jakt og fiskerettigheter mv

Beregningene i Totalkalkylen er avgrenset til økonomiske transaksjoner mellom jordbrukssektoren og andre sektorer. For jordbrukssektoren vil disse økonomiske transaksjonene framkomme som inntekter eller kostnader. Økonomiske transaksjoner innen sektoren, defineres som intern omsetning, og vil ikke påvirke sektorens sluttresultat. Slik internomsetning kan være:

• Kjøp og salg av grovfôr og livdyr

• Maskintjenester

• Kjøp og salg av jord

• Leie av jord og melkekvote

Som følge av at Totalkalkylen er et sektorregnskap der jord er definert å tilhøre sektoren, skilles det ikke på om disse transaksjonene foregår mellom aktive utøvere og jordeiere uten næringsinntekt fra jordbrukssektoren. I stedet for å føre årlige inntekter og kostnader fra jordleie og melkekvoter som på enkeltbruksnivå (jf. Referansebruksberegningene), inngår denne kapitalen i jordbrukssektorens kapital og framkommer som høyere gjeld og rentekostnader, og ved å inngå i egenkapitalen som årsresultatet skal gi avkastning til.

Beregningen av jordbrukets bokførte kapital omfatter både egen og leid jord. Gjeld knyttet til jordbruksarealer på eiendommer uten næringsinntekt (bortleide bruk), inngår som en del av sektorens samlede gjeldsmasse. Realrentekostnaden på denne gjelda påvirker derfor resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital». Også kjøp av jord påvirker resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital» direkte i den grad det påvirker endring i gjeldsmassen i forbindelse med opptak av lån til jordkjøpet. Tilsvarende betraktninger gjøres også på andre områder, for å gjøre beregningsprinsippene konsistente, for eksempel ved leie/kjøp av melkekvoter.

Ved omsetning av brukte landbruksmaskiner, føres kun forhandleravansen som kapitalkostnad for sektoren, fordi maskinen allerede tilhører sektoren. Tilsvarende gjelder også kjøp og salg av melkekvoter, der bare administrasjonskostnaden til formidlingsleddet blir ført. Korn, unntatt det som brukes som eget fôr, selges derimot ut av sektoren og kjøpes tilbake som kraftfôr, og framkommer dermed på både inntekts- og kostnadssiden. Restverdien av bygninger og maskiner på bruk som går ut av drift, trekkes ut av kapitalgrunnlaget. Det søkes konsistens mellom det som inntekts- og kostnadsføres, det vil si inntekter/kostnader relateres til tilhørende kostnader/inntekter. Det medfører at en inntektsfører verdien av jordbrukets ressurser brukt utenfor jordbruket. For maskiner aktivert i, men brukt utenom jordbruket, inntektsføres for eksempel jordbruket for kapitalslitkostnadene knyttet til denne bruken.

Normaliserte regnskaper

Hovedprinsippene for grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjørene, fastsettes gjennom Stortingets behandling av meldinger om landbrukspolitikken og, innenfor disse rammene, ved avklaringer mellom avtalepartene.

I forhandlingene brukes Totalkalkylens normaliserte regnskaper jf. tabell 4.1 for å sammenligne inntektsutviklingen i jordbruket med inntektsutviklingen for andre grupper i samfunnet.

Normaliserte regnskaper bygger på (det registrerte) totalregnskapet for jordbruket. De normaliserte regnskapene er utarbeidet av to grunner:

• Jevne ut tilfeldige inntektssvingninger som blant annet har årsak i avlingsvariasjoner grunnet værforhold og enkelte andre forhold som kan variere mellom år uten at det sier noe om den underliggende inntektsutviklingen.

• Gi grunnlag for beregninger av produktivitetsutviklingen i jordbruket.

I prinsippet skal normaliserte regnskap være bygd opp på samme måte som totalregnskapet, men de enkelte tallseriene skal være justert til de forhold som en kan anta vil rå i et normalår. I praksis er dette en såpass omfattende oppgave at normaliseringen er avgrenset til et mindre antall poster. Det gjelder de postene som har størst betydning for inntektsvariasjoner og som påvirker produktivitetsberegningene på en uheldig måte.

For å komme fram til normalisert regnskap er totalregnskapet i hovedsak endret slik:

• Mengder er justert for å tilsvare antatte mengder i et normalår

• Priser er justert for å tilsvare antatte priser i et normalår

• Mengder er justert som en følge av at en har benyttet andre beregningsprinsipper enn i totalkalkylen.

Når en ser bort fra endringer i beregnings- og posteringsprinsipper, skal normalisert budsjett være nær identisk med totalkalkylens budsjett.

Avlingstallene for de normaliserte regnskapene er fastsatt med utgangspunkt i beregnede normalårsavlinger basert på de 14 siste års avlingsregistreringer. Dette er den vesentligste endringen i forhold til Totalkalkylen. Avlingstallene for de normaliserte regnskapene er fastsatt som en lineær trend på de siste 12 treårs glidende gjennomsnitt av registrerte avlinger. På denne måten er de årlige variasjonene i avlingene jevnet ut.

Registrerte arealer, ifølge Statistisk sentralbyrå, er lagt til grunn som normalt areal for året. For poteter og hagebruksvekster er imidlertid treårs glidende gjennomsnitt nyttet som uttrykk for normalt areal. For poteter og hagebruksvekster er treårs glidende gjennomsnitt også nyttet på prisene.

Bokført kapital i jordbruket

Tabell 4.2 viser bokført kapital verdsatt etter historisk kostnad i Totalkalkylen. Kapital i driftsbygninger, maskiner og redskaper, biler, grøfter og hydrotekniske anlegg er her altså ikke prisnivåjustert slik en gjør før kapitalslitet beregnes i Totalkalkylen. For jord legges verdiene fra Driftsgranskingene til grunn. Jordverdiene vektes per arealgruppe i Driftsgranskingene med tilhørende bruksfordeling i Totalkalkylen.

Bokførte verdier i næringsoppgavene

SSB har hentet ut sumtall for de ulike postene for 34 568 jordbruksbedrifter som har levert næringsoppgave 1 (personlig næringsdrivende) og 1 021 jordbruksbedrifter som har levert næringsoppgave 2 (aksjeselskap og andre selskap) i 2020. Av SSBs populasjon på 38 713 i 2020, er det 3 124 jordbruksbedrifter som ikke har kunnet kobles til næringsoppgave, trolig fordi de kommer inn under bestemmelsen om at personlig næringsdrivende (enkeltpersonforetak) med brutto driftsinntekter på kr 50 000 eller lavere i året er fritatt fra å levere næringsoppgave. I tabell 4.3 vises bokførte verdier for poster som er vurdert til å gjelde jordbruksdriften i foretakene1.

Sum bokførte verdier knyttet til jordbruksdriften er om lag 90 milliarder kroner. I tillegg vil det være bokført kapital som gjelder jordbruksdrift hos bedriftene som ikke leverer næringsoppgave. Siden det antas å være bedrifter med lav omsetning, utgjør dette trolig relativt små beløp. 90 milliarder kroner i bokførte verdier fra næringsoppgavene er betydelig lavere enn sum bokført kapital i Totalkalkylen. For bygninger er bokført verdi i næringsoppgavene om lag tre firedeler av Totalkalkylens verdi, og for jord er bokført verdi i næringsoppgavene om lag to tredeler av Totalkalkylens verdi. For jord skal i prinsippet all jordbruksjord være ført i Totalkalkylen mens næringsoppgavene bare skal inneholde verdien av jord og skog eid i tilknytning til aktive jordbruksbedrifter. For bygninger føres avskrivningene av bruttoinvesteringene i totalkalkylen, mens investeringstilskuddene føres på inntektssiden.

4.1.1 Totalkalkylen versus Nasjonalregnskapet

Totalkalkylens registrerte regnskaper er viktigste kilde for å beregne markedsrettet jordbruksvirksomhet i Nasjonalregnskapet. De fleste beregningsprinsippene er like, men i Nasjonalregnskapet stopper man beregningene for jordbruket som produksjonssektor ved driftsresultatet, som er forskjellig fra det som i Totalkalkylen beregnes som vederlag, se sammenligningen i tabell 4.4.

Jordbruk i nasjonalregnskapet deles inn i markedsrettet og ikke-markedsrettet virksomhet. Det markedsrettede jordbruket inneholder plante- og husdyrprodukter som i Totalkalkylen. I tillegg kommer reindrift der kilden er Totalregnskapet for reindriftsnæringen som Landbruksdirektoratet publiserer. Det er også viktig å være klar over at nasjonalregnskapet har med pelsdyrproduksjon inntil dette avvikles. Det vil dermed inngå i tilbakegående serier, mens Totalkalkylen har fjernet pelsdyrproduksjon fra sine tilbakegående serier.

Verdiskapningen i nasjonalregnskapet måles som verdien av produktene som selges (inklusive produktsubsidier) minus verdien av de innsatsfaktorene (varer og tjenester) som benyttes i produksjonen. Ikke-markedsrettet jordbruk omfatter husholdningenes produksjon for eget bruk for eksempel hagebær og jakt. I tillegg er det en egen næring som omfatter tjenester i tilknytning til jordbruket. Tjenesteproduksjonen er sæd, inseminasjon, oppstalling av hest, husdyrkontroll og personlig tjenesteyting slik som hundepensjonat. I forbindelse med publisering av tall for jordbruket, og i tråd med internasjonal rapportering, slår man sammen markedsrettet- og ikke markedsrettet virksomhet samt tjenester i tilknytning til jordbruket til ett aggregat.

Jordbruksinvesteringene i nasjonalregnskapet følger bruttoinvesteringstallene som framkommer i Totalkalkylen og inkluderer investeringer som er finansiert med leasingavtaler (finansiell leasing). Kun produsert, eller såkalt fast, realkapital inngår i nasjonalregnskapets investeringsserier, det vil si kjøp av melkekvoter eller jord er ikke med. Dette er i tråd med hvordan bruttoinvesteringene framkommer i totalkalkylen. Kapitalslitet tar utgangspunkt i kapitalbeholdningen regnet i nåverdi og beregnes for hver investeringsart som en saldoavskrivning med geometrisk profil. Kapitalslitet tolkes som en reduksjon i verdien av realkapitalen på grunn av normal slitasje, skade og foreldelse regnet i nåverdi/gjenanskaffelsesverdi.

Nasjonalregnskapet beregnes i nominelle (løpende) og faste priser. Fastprisberegningene er utgangspunkt for å kunne sammenligne serier over tid (volumsammenligninger). Deflateringen skjer på produktnivå der hvert produkt er tilordnet en eksplisitt prisindeks. Prisindeksene hentes fra detaljert informasjon om produksjonsprisindekser for industri og tjenesteyting, prisindekser som lages basert på eksempelvis opplysninger om jordbrukspriser i Totalkalkylen og lignende, import- og eksportprisindekser og konsumprisindekser. Fastprisberegningene skjer i «året før pris» som betyr at vektgrunnlaget alltid er oppdatert når man aggregerer. For å lage lengre tidsserier i et referanseårs priser, kjedes seriene med utgangspunkt i den årlige volumveksten. Det er viktig å være klar over at detaljerte serier i et referanseårs priser ikke er additive, da oppstår såkalte kjedingsavvik2. Derfor må aggregater også dannes ved å kjede de respektive årlige volumvekstratene.

4.2 Arbeidsforbruk og antall årsverk

4.2.1 Registrert arbeidsforbruk, fordeling og variasjon

Arbeidsforbruket som benyttes i Totalkalkylen er resultatet av SSBs landbruksundersøkelser, senest ved fulltellingen i 2020. Tellingene har vært gjennomført som fulltellinger om lag hvert tiende år, og i utvalgstellinger som sendes om lag 7 000 bedrifter hvert tredje år. Dataene er oppgitt av brukerne, som blir spurt om antall utførte timer foregående år for bruker, ektefelle, driftsleder, familiemedlemmer, fast arbeidshjelp og innleid arbeidskraft fra andre jordbruksbedrifter til løpende drift. Timeregistreringen omfatter ikke innleid arbeidskraft fra andre virksomheter til tjenester/servicearbeid, vedlikehold av driftsbygninger, nybygg/tilbygg, grøfting og nydyrking. Registreringen innebærer betydelig usikkerhet, men undersøkelsene er gjennomført på noenlunde samme måte over tid.

SSBs fulltelling for 2020 viste at hovedbrukerne utførte 53 prosent av arbeidet i jordbruksbedriftene, partner utførte 13 prosent, annen familiearbeidskraft utførte 10 prosent og innleid arbeidskraft (fast og tilfeldig) utførte 24 prosent av arbeidet. I gjennomsnitt utførte hovedbrukeren i personlig drevne foretak 0,6 årsverk. Variasjonen rundt dette gjennomsnittet er stor.

SSB har for inntektsutvalget beregnet uttrykk for variasjonen i rapportert arbeidsforbruk, som er gjengitt i det følgende. Figurene viser henholdsvis gjennomsnitt, 10-persentilen (P10) og 90-persentilen (P90) av median for ulike størrelsesgrupper innen melkeproduksjon, sauehold og kornproduksjon. Det kan være mange grunner til variasjon observert i et enkelt år, og det vil finnes innslag av mindre sideproduksjoner som påvirker resultatene. Klassifiseringen etter driftsform skjer etter en inndeling som er felles for alle EU- og EØS-land, og gjøres med grunnlag i standard omsetning.

I melkeproduksjonen rapporterer den tidelen som har høyest arbeidsforbruk (P90) et arbeidsforbruk per ku som er om lag 50 prosent høyere enn medianen. Tidelen med lavest timetall (P10) rapporterer et timetall på om lag 60 prosent av medianverdien. For både P10 og P90 er tallene om lag de samme uavhengig av bruksstørrelse.

Forstørr bilde

Kilde: Beregnet av SSB for utvalget

Ifølge rapporteringen er variasjonen vesentlig større i saue- og kornproduksjon som i større grad kombineres med annen yrkesaktivitet. For både sau og korn ligger 10-persentilen på om lag 50 prosent av medianverdien, uavhengig av driftsomfang. Avviket er veldig mye større for tidelen som rapporterer høyest arbeidsforbruk per enhet (P90), og avviket fra medianen faller systematisk med økende bruksstørrelse. For sau faller P90 fra 300 prosent av median for de minste til vel 150 prosent av median i besetninger med over 130 sauer. For korn reduseres P90 fra 375 prosent av medianverdien for de minste til om lag 200 prosent av median fra og med et driftsomfang på 400 dekar korn.

Forstørr bilde

Kilde: Beregnet av SSB for utvalget.

Forstørr bilde

Kilde: Beregnet av SSB for utvalget

I melkeproduksjonen rapporterer tidelen med høyest arbeidsforbruk (P90) et arbeidsforbruk som er om lag 2,5 ganger (eller mer) høyere enn tidelen som rapporterer minst arbeidsforbruk per ku (P10). Noe av dette kan skyldes at det er større innslag av sideproduksjoner i P90.

For sau faller denne relasjonen P90/P10 fra om lag ti ganger mer for de minste til om lag 3 ganger mer for bruk med mer enn om lag 130 vinterfôra sauer. Tilsvarende tall for korn er 8–9 ganger høyere arbeidsforbruk per dekar for de minste til 4–5 ganger høyere for bruk med over om lag 400 dekar.

Det kan være mange grunner til at det registrerte arbeidsforbruket varierer på bruk med om lag samme driftsomfang: unøyaktige registreringer, varierende innslag av sideproduksjoner, varierende kompetanse, varierende driftsforhold, spesielle tilpasninger i enkeltår osv. Det må likevel antas at en viktig årsak til variasjonen er variasjon i driftsmotiver og optimaliseringsstrategier. Særlig på de minste brukene med korn og sau er variasjonen stor. Blant de minste sauebrukene (<50 vinterfôra sauer) oppgir 10 prosent at de bruker ett årsverk eller mer i driften. I den andre enden av skalaen oppgir 10 prosent i den samme størrelsesgruppen et arbeidsforbruk på 1,5 månedsverk eller mindre. Denne spredningen må antas å være en indikasjon på tilpasning av arbeidsinnsats gjøres ut fra andre prioriteringer enn krav til et visst arbeidsvederlag per time.

4.2.2 Årsverk

Det regnes 1 845 arbeidstimer per årsverk i jordbruket i Norge. Timetallet per årsverk er fastsatt i jordbruksoppgjørene og senere tilpasset arbeidstidsforkortelser. Dette tallet ble sist endret fra 1 875 timer ved innføring av den femte ferieuka, som gav fire nye feriedager – to i 2001 og to i 2002. Utgangspunktet for fastsetting av timetallet per årsverk er omtalt i kapittel 3.

Det er det totale arbeidsforbruket fra SSBs arbeidskraftsundersøkelser som inngår i beregningen av «Vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk». Det gjøres ikke noe skille på om arbeidet er utført ved egen eller innleid arbeidskraft, og det er slik sett et lønnsevnemål. Det er i all hovedsak jordbruksforetaket som er objektet også i utmålingen av tilskudd, og resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital» er et vederlag til alt innsatt arbeid, uavhengig av hvem som utfører arbeidet, og all innsatt egenkapital.

Arbeidskraftsundersøkelser gjennomføres normalt hvert tredje år i alle EU- og EØS-land. Definisjonen av et årsverk varierer mellom land i Europa. For land som ikke selv har definert antall timer i et årsverk, regner Eurostat 1 800 timer i et årsverk. I noen land spørres det ikke etter antall timer utført arbeid av hver enkelt bidragsyter, men brukeren angir innenfor hvilket intervall hver har bidratt. For eksempel 0–0,2 årsverk og 0,2–0,4 årsverk.

Figur 4.5 viser en fordeling av jordbruksbedriftene etter totalt utført arbeid i jord og hagebruk, det vil si eksklusive tilleggsnæringer i 2005, 2013 og 2020. I 2020 ble det utført mer enn ett årsverk totalt i 43 prosent av bedriftene, mens det ble utført mindre enn et halvt årsverk i vel 1/3 av bedriftene. Andelen bedrifter med mer enn ett årsverk er lavere enn i 2005, da denne andelen var på 52 prosent.

Forstørr bilde

Kilde: SSB

4.3 Driftsgranskinger i jord- og skogbruk

Formålet med driftsgranskingene er å vise økonomisk status og utvikling i landbruket på gårdsbruk der en vesentlig del av inntekten kommer fra jord- og skogbruk. Det er årlige regnskapsundersøkelser som representerer gårdsbruk med ulike produksjoner, størrelser og geografisk plassering. Driftsgranskingene er basis for referansebruksberegningene, som er en del av materialet til jordbruksforhandlingene. Statistikken omfatter driftsregnskapet fra drøyt 900 jordbruksbedrifter i året.

Hovedkilden er skatteregnskapet som blir omarbeidet til et driftsregnskap. Viktige forskjeller kan ligge i verdsetting i balansen og avskrivningene. De som rekrutteres til driftsgranskningene har en standard omsetning3 fra jordbruket på minst 150 000 kroner uten tilskudd, men med litt lavere grense for sau og ammeku. Det er frivillig deltakelse og en årlig utskifting av deltakere på snaut 10 prosent. Ved rekruttering søkes et representativt utvalg for produksjon, størrelse og landsdeler.

Driftsgranskingene har informasjon om all økonomisk aktivitet hos brukerfamilien. Det vil si jordbruk, skogbruk, tilleggsnæring som utnytter ressurser på gården, annen næring, lønnsinntekter og renteinntekter. Privatforbruk framkommer også.

4.3.1 Resultat etter ulike resultatmål

I Driftsgranskingene framkommer flere resultatmål. I tabell 4.5 framkommer resultater fra jordbruksproduksjonen målt ved driftsoverskuddet og familiens arbeidsfortjeneste per bruk og per årsverk. I tabellen er det endringen mellom de to siste regnskapsårene det legges vekt på.

Driftsgranskingene presenterer også resultatmålet vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk og til familiens arbeid og egenkapital per årsverk. Resultatene presenteres både for det siste året spesielt, eller som i figur 4.6, der poenget er å vise utviklingen i jordbruket for flere av resultatmålene for alle deltakerbruk for siste 10-årsperiode.

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

Arbeidsforbruk

Både ubetalt og betalt leid arbeid og arbeidet til familien, blir registrert i timer etter medgått arbeidstid. For personer som er yngre enn 18 år eller eldre enn 65 år, blir arbeidstimene regnet om til fullverdige timer som vist i tabell 4.7.

Når kårfolk og barn over 17 år i familien har arbeidet i jord- eller skogbruket, blir arbeidstimene deres ført under leid ubetalt hjelp dersom de ikke er lønnet. Det blir regnet ut et særskilt vederlag for familiens eget arbeid på nyanlegg. Dette blir ført i balansen.

4.3.2 Variasjon i driftsresultat

Hovedkriteriet for deltagelse i driftsgranskingene er at bruket må ha en standard omsetning på minst 150 000 kroner. Som det vil framgå av kapittel 4.4 har om lag 30 prosent av jordbruksbedriftene lavere standard omsetning enn brukene som inngår i driftsgranskingene. Selv om den minste knappe tredelen ikke inngår, har brukene i driftsgranskingene likevel betydelig variasjon i økonomisk resultat. Figur 4.7 viser vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk i 2020.

En betydelig andel hadde negativ inntekt og spredningen er avtakende med økende driftsomfang, målt i arbeidsforbruk.

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

Driftsgranskingene presenterer også resultater for beste og dårligste tredel innenfor de største produksjonene. Tabell 4.8 viser gjennomsnittlig resultat, samt svakeste og beste tredel for de største produksjonene.

4.4 Inndeling etter standard omsetning

Standard omsetning er et utvalgskriterium til Driftsgranskingene, men resultater publiseres normalt ikke etter slik inndeling. Tabell 4.9 og 4.10 gir en oversikt over jordbruksbedriftene i Norge i 2020: antall, samlet standard omsetning og areal, inndelt etter standard omsetning (SO 2019) og inndelt i driftsformgruppene planteproduksjon og husdyrproduksjon/kombinert produksjon.

Tabell 4.9 viser at i 2020 hadde nesten 63 prosent av norske jordbruksbedrifter en standard omsetning på under 500 000 kr. Disse jordbruksbedriftene stod for 13 prosent av total standard omsetning. Dette innebærer at knappe 40 prosent av jordbruksbedriftene står for mer enn 85 prosent av total standard omsetning for alle jordbruksbedrifter. Planteproduksjonene har en høyre andel (80 prosent) jordbruksbedrifter med standard omsetning under 500 000 enn husdyr- og kombinasjonsbruk (55 prosent). Om lag 30 prosent hadde i 2020 mindre enn 150 000 kroner i standard omsetning

Tabell 4.10 viser at bruk med sau (94,2 prosent), øvrige jordbruksvekster (89,1 prosent) og øvrige grovfôrdyr (85,1 prosent) har størst andel bruk med standard omsetning under 500 000 kr, mens storfe kombinasjon melk/kjøtt (2,9 prosent), storfe melkeproduksjon (3,2 prosent) og svin/fjørfe (4,2 prosent) hadde den laveste andelen.

Blant bedriftene med under 150 000 kroner i standard omsetning er det sau, korn, øvrige grovfôrdyr og øvrige jordbruksvekster (herunder grovfôr for salg) som peker seg ut med de klart høyeste andelene.

4.5 Inntektsmålsetting i EUs landbrukspolitikk

EUs Lisboa-traktat undertegnet i 2007 viderefører målsettingene for den felles landbrukspolitikken i Roma-traktaten fra 1957, og er nå nedfelt i Lisboa-traktatens Konsolidert utgave av traktaten om Den europeiske unions virkemåte (Utenriksdepartementet 2010), artikkel 39.1:

«Den felles landbrukspolitikk skal ha til formål

• a) å øke produktiviteten i landbruket ved å fremme teknisk framskritt og sikre rasjonell utvikling av landbruksproduksjonen og ved en best mulig anvendelse av produksjonsfaktorene, særlig arbeidskraften,

• b) på denne måten å sikre en rimelig levestandard for landbruksbefolkningen, særlig gjennom en økning av den individuelle inntekt for de personer som er sysselsatt i landbruket,

• c) å stabilisere markedene,

• d) å garantere sikre forsyninger, og

• e) å sikre rimelige priser ved leveranser til forbrukerne.»

Revisjonsretten i EU utarbeidet i 2016 en spesialrapport med tittelen «Er Kommisjonens system for resultatmåling relatert til bønders inntekter godt utformet og basert på gode data?» (European court of auditors, 2016) (vår oversettelse)

Revisjonsretten skriver i rapporten at EU-lovgivning aldri har definert begrepene «landbruksbefolkningen» («agricultural community»), «rimelig levestandard» («fair standard of living») eller «inntekt» («earnings»), men at disponibel inntekt for jordbrukshusholdningen er et nøkkelelement i vurdering av levestandard. I forbindelse med dette refererer rapporten til en spesialrapport fra revisjonsretten i 2003 om «måling av jordbruksinntekter» relatert til artikkel 33 i EF-traktaten (OJ 20.2.2004 C 41/5). I rapporten fra 2003 skriver revisjonsretten at den «forsøkte å klargjøre de ulike begrepene under EF-artikkel 33 ved hjelp av en sakkyndig. Undersøkelsen viste at i mangel av andre data kan den samlede disponible inntekten til alle medlemmene av husholdningen tjene som en omtrentlig indikasjon på levestandarden. I tillegg at en landbrukshusholdnings levestandard ikke lenger kan anses som rimelig når den samlede disponible inntekten til alle medlemmene faller under en viss terskel sammenlignet med husholdningene til andre typer næringsdrivende» (vår oversettelse).

Fra 2018 har EU arbeidet med grunnlaget som skal gjelde for den felles landbrukspolitikken fra 2023. I desember 2021 ble avtalen om reform av den felles landbrukspolitikken (CAP) formelt vedtatt (EUT 6.12.2021 L 435/1).

Å sikre en rimelig/rettferdig («fair») inntekt for bønder er et av 10 nøkkelmål i den nye felles landbrukspolitikken. Hovedinnholdet og den politiske relevansen av dette er beskrevet som støtte til en levedyktig gårdsinntekt og en robust landbrukssektor i hele EU, for å styrke langsiktig matsikkerhet og landbruksmangfold, samt sikre økonomisk bærekraftig landbruksproduksjon (EU-kommisjonen: Key policy objectives of the new CAP). De enkelte EU-landene skal implementere den nye felles landbrukspolitikken (CAP) med en strategisk plan på nasjonalt nivå.

Den nye CAP legger blant annet mer vekt på en rettferdig fordeling av inntektsstøtten og sterkere målretting mot små og mellomstore bruk. Dette skal gjøres på flere måter (EU-kommisjonen: A greener and fairer CAP):

• Strategisk: Medlemslandene må undersøke og forklare hvordan deres strategiske CAP-plan vil gjøre fordelingen av direkte støtte mer rettferdig, i tillegg til mer virkningsfull og effektiv.

• Obligatorisk omfordeling: Som hovedregel skal medlemslandene sette av minst 10 prosent av deres direkte støtte til omfordelingstilskudd, for å øke støtten til mindre bruk.

• Frivillig (for det enkelte medlemsland) reduksjon/avgrensing i hvor mye det enkelte bruk kan motta i støtte.

• Utjevning av tilskuddssatser mellom land og innen land.

• Definering av «active farmer» (som vilkår for å motta tilskudd): Medlemslandene skal sette vilkår som kan knyttes til for eksempel inntekt (sammenligning av jordbruksinntekt med inntekt fra annen aktivitet), arbeidsinnsats, virksomhetens formål, eller registrering i et register.

4.6 Inntektsmåling og inntektsutvikling i EU (Eurostat)

Eurostat utarbeider «Economic Accounts for Agriculture (EAA)» for EU-landene og for EØS-landene. Totalkalkylen er viktigste kilde også for rapporteringen til Eurostat. Formålet med statistikken er «for å kunne overvåke og evaluere den felles landbrukspolitikk er det nødvendig med sammenlignbare, aktuelle og pålitelige opplysninger om den økonomiske situasjonen i landbruket, og særskilt om endringer i landbrukets inntekter. Hovedformålet med EAA er å analysere produksjonsprosessen og den primære inntekten den genererer. Derfor utarbeides regnskapene på grunnlag av begrepet næring.»

Jordbruk er av Eurostat definert i samsvar med definisjonene i nasjonalregnskapet. Det vil si noe videre enn avgrensningen som brukes i Totalkalkylen. Det betyr at reinsdyr, juletrær, jakt, innlandsfiske og sekundæraktiviteter der kostnadene ikke kan skilles fra selve jordbruksaktiviteten, blir inkludert. Det siste kan for eksempel være bearbeiding av jordbruksvarer. I tillegg skal pelsdyr inkluderes. Dette også i samsvar med Nasjonalregnskapet, men til forskjell fra Totalkalkylen.

Eurostat fører grôvforproduksjon brutto, det vil si at sammenlignet med nettoføringen (null) Totalkalkylen bruker, vil det være en like stor inntekts- og kostnadspost. I Eurostat verdsettes produkter under arbeid, det gjelder særlig avlsdyr. Renter splittes i det som er betaling for finansielle tjenester og det som er kostnaden ved å leie kapital. Betaling for leid hjelp blir spesifisert.

Jordbruksproduksjon som er ren fritidsaktivitet (villahageproduksjon) og landbrukstjenester som vedlikehold av parker, vanningsanlegg med videre er ikke med i EAA, men skal være med i den aggregerte jordbruksdelen av nasjonalregnskapet, se beskrivelse av markedsrettet og ikke-markedsrettet produksjon i avsnitt 4.2.

Eurostat utarbeider indikatorer for å måle inntektsutvikling i det enkelte land, og rangerer gjerne landene etter hvilke land som har hatt størst endring mellom år. I EAA publiserer de indikatorene A, B og C (EUROSTAT metadata EAA). Oppbygning av indikatorene er illustrert i figur 4.8 nedenfor.

Forstørr bilde

Kilde: European court of auditors (2016)

Fram til Agricultural factor income er figur 4.8 identisk med det Totalkalkylen kaller vederlag til arbeid og kapital (og det nasjonalregnskapet kaller faktorinntekt). EAAs indicator A framkommer ved å dividere Agricultural factor income på total arbeidsinnsats (både eieres og ansatte). Dette tilsvarer vederlag til arbeid og kapital per årsverk i Totalkalkylen.

Til Agricultural factor income/vederlag legges renteinntekter (nominelt) og så trekker man fra renteutgifter (nominelt), lønnskostander (for betalt arbeidskraft), og «rent paid» som ifølge definisjonen omfatter betalt jordleie. Residualen kalles «net entrepreneurial income» eller oversatt til norsk «eierinntekt». EAAs indicator B framkommer ved å dividere «Net entrepreneurial income» på ubetalt arbeidsinnsats. I kapittel 6.2 er det gjort vurderinger av noen modifikasjoner av Totalkalkylen. Modifikasjonene som er kalt Steg 1 og Steg 2 i kapittel 6.2, vil etter det vi kan se, innebære at totalkalkylen vil kunne få et resultatmål som svarer til EAAs indicator B.

Eurostat beskriver indikator A som en indikator for partiell arbeidsproduktivitet i jordbruket (EUROSTAT metadata Agricultural factor income per annual work unit).

Inntektsnivå per time for familiens arbeid i jordbruket (indicator B) i EU sammenlignet med gjennomsnittlig lønnsnivå for alle ansatte lå i 2019 på 46,1 prosent Sammenligning mellom de enkelte land er vist i figur 4.9. Det utarbeides ikke tilsvarende offisielle tall for Norge. Med en tilnærmet tilsvarende beregning blir resultat 60 prosent for Norge for 2020 (202 kroner for familiens arbeid i jordbruket mot 336 kroner i gjennomsnittlig timelønn). Beregningen har tatt utgangspunkt i totalkalkylens registrerte regnskap for 2020, vederlag til arbeid og kapital fratrukket et anslag på kostnad til leie av jord og melkekvote på henholdsvis 760 millioner kroner og 75 millioner kroner og et anslag på kostnad til leid hjelp på 4,4 milliarder kroner4.

Forstørr bilde

¹ Egen beregning

Kilde: EU-kommisjonen CAP CONTEXT INDICATORS – 2019 update og egen beregning

4.7 Driftsgranskinger i Europa

Landene i EU lager også driftsgranskinger som Europakommisjonen sammenstiller. Disse kalles på engelsk Farm Accountancy Data Network (FADN) eller på fransk Réseau d’information comptable agricole (RICA). Begge forkortelser er vanlig å finne. Norge leverer ikke driftsgranskingstall til Europakommisjonen.

FADN-statistikken omfatter bare næringsdelen av husholdningsøkonomien (hovedsakelig jordbruk, men også noe skogbruk og tilleggsnæring). Gjennomsnittstallene i tabell 4.11 omfatter alle deltakerbruk fra alle EU-landene, og skjuler stor spredning.

Grenseverdiene for minimum standard omsetning for å kunne være del av utvalgspopulasjonen til FADN varierer innen EU, fra 4 000 euro for de fleste landene som ble medlemmer etter 2004 opp til 25 000 euro for BeNeLux-landene, Tyskland, Frankrike og Slovakia. Grensen er 15 000 euro i Danmark, Sverige og Østerrike.