6 Sektorregnskap som måleinstrument for inntekt

6.1 Innledning og formål

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere hvordan Totalkalkylen som sektorregnskap er egnet for å bedømme inntektsutviklingen, samt muligheter og begrensninger ved å modifisere Totalkalkylen til å bli et regnskap for aktive produsenter/foretak. Videre sier mandatet at utvalget skal vurdere muligheter for, og konsekvenser av, alternative måter å regnskapsføre kjøp/leie av ikke avskrivbar kapital som jord og melkekvoter.

Totalkalkylen har alltid vært et sektorregnskap som skal vise hva jordbruksproduksjon kaster av seg ved bruk av jordbrukets produksjonsmidler. Den sier imidlertid ikke noe om fordelingen av resultatet mellom personer, eller eierne av jordbrukskapitalen, om resultatet går til bonden, partner, familie innleid arbeidskraft, eller om de som eier jorda og kvotene kan kalles aktive brukere.

Slik sett kan en si at Totalkalkylen viser inntektsutvikling for sektoren samlet, det vil si uavhengig av tilpasningene knyttet til hvem som utfører arbeidet og om jord og kvoter er eid eller leid. Det er jordbruksbedriftene – ikke personen bonden – som er objekt for utforming av rammebetingelser og utmåling av tilskudd.

Totalkalkylen viser registrert resultater for all produksjon, gitt den faktiske tilpasning hos jordbruksbedriftene med hensyn på bruk av kapital og rapportert arbeidsforbruk. Det gjøres ingen vurdering av effektivitet, bedriftenes størrelse, jordbrukets betydning for husholdningens inntekter eller effekter av den faktiske markedssituasjonen. Til bruk i jordbruksoppgjøret beregnes et Normalisert regnskap hvor en del tilfeldig variasjon fra år til år, knyttet til forhold den enkelte bedrift ikke rår over, jevnes ut.

6.1.1 Jordbruksavtalen er en næringsavtale

Det er i utgangspunktet meget krevende å sammenligne inntekter fra næringsdrift med lønn for arbeidstakere. Jordbruksoppgjøret legger rammer for selvstendig næringsdrivende og kan bare gi næringen inntektsmuligheter. Hovedmålene for jordbruksoppgjøret er det samme som for landbrukspolitikken for øvrig. Gode inntektsmuligheter er primært et virkemiddel for å nå de overordnede målene om matsikkerhet og selvforsyning, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig jordbruk med lavere utslipp av klimagasser.

I flere av innspillene til utvalget har det vært vektlagt at Totalkalkylen må modifiseres til å vise «den reelle inntektssituasjonen» for bonden eller de aktive jordbruksbedriftene. Det kan handle om hvordan den beregnede inntekten i sektorregnskapet fordeles mellom de aktive jordbruksbedriftene og andre eiere av produksjonsmidler, og beregningstekniske forhold som er annerledes enn i vanlig regnskapsføring for foretak.

Inntektspolitikken må ta hensyn til forbruksutvikling, konkurransekraft mot import og grensehandel, makroøkonomisk utvikling, bøndenes insentiver i tilpasningen med videre. Den må også ta hensyn til nødvendigheten av effektiv bruk av arbeid og kapital og begrensede offentlige midler. Evalueringen av måloppnåelse skjer imidlertid på grunnlag av faktisk resultat på bunnlinjen, som også inneholder effekter av forholdene nevnt over, samt bondens egne valg og tilpasninger som vil variere fra bruk til bruk.

De siste 30 årene har Totalkalkylen vært brukt til å belyse relativ inntektsutvikling basert på faktisk gjennomsnittlig tilpasning og resultat. Med det som utgangspunkt har sammenhengende tidsserier, uten brudd, vært viktig. Ulike regjeringer og Storting har uttalt at Totalkalkylen ikke er egnet til å måle inntektsnivå for sammenligning med andre grupper.

Utvalget er enige om at det kan være formålstjenlig å utarbeide en modifisert Totalkalkyle til bruk under jordbruksforhandlingene for å vise inntektsutvikling over tid. Utvalget har i kapittel 9 vurdert modeller for inntektsmåling på nivå.

6.1.2 Kan utvikling i inntektsmuligheter måles?

Det har alltid vært knyttet betingelser til inntektsmålet for jordbruket. Dette gjelder særlig for de som lever av matproduksjon, hvor inntekten gir et avgjørende bidrag til husholdningens inntekt. Ikke minst fra Alstadheimutvalgets (NOU 1991: 2) arbeid har det vært sagt eksplisitt at offentlige myndigheter/jordbruksoppgjøret bare kan gi bønder inntektsmuligheter. Hva som blir det faktiske resultatet avhenger av en rekke forhold, herunder ikke minst bøndenes egne tilpasninger. Registrert tilpasning er ikke et uttrykk for mulighetene. Registrert tilpasning har likevel vært utgangspunktet for å forhandle om bedring i inntektsmulighetene.

I praksis er det svært krevende å tallfeste utvikling i de politisk fastsatte inntektsmulighetene. Modellbrukene utgjorde tidligere en metode for å operasjonalisere forutsetningene for inntektsmålet og tallfeste inntektsmulighetene under de krav til effektivitet som ble fastsatt. Tross de store ambisjonene og de gjennomtenkte prinsippene bak modellbrukssystemet, viste det seg i praksis umulig å opprettholde over tid.

Utvalget skisserer en mulighet for å bruke Totalkalkylen operativt i forhandlingene, sammen med en dokumentasjon av variasjon i utnytting av inntektsmuligheter gjennom «beste resultat» i kapittel 9.

6.1.3 Definisjon av «det aktive jordbruket»

Vi har, ifølge SSBs statistikk, om lag 159 000 landbrukseiendommer med jord i Norge, men bare om lag 38 000 jordbruksbedrifter, ifølge SSBs definisjon av en jordbruksbedrift, som også Budsjettnemnda benytter i grunnlagsmaterialet for jordbruksforhandlingene, jf. kapittel 2.2.4. Grunnlaget er i hovedsak de som har rett på produksjonstilskudd, med et tillegg for enheter av et visst omfang som ikke mottar produksjonstilskudd.

For å ha rett på produksjonstilskudd må foretaket være registrert i enhetsregisteret, drive «vanlig jordbruksproduksjon» og ha et driftsomfang som gjør at beregnet tilskudd er større enn bunnfradraget på 6 000 kroner i 2021. Det skal et veldig lite driftsomfang til for å komme opp i et beregnet tilskudd på 6 000 kroner. Som det er vist til i kapittel 4 har i overkant av 30 prosent av jordbruksbedriftene en standard omsetning på under 150 000 kroner, og faller derfor under grensen som er hovedregelen for å kunne komme med i NIBIOs driftsgranskinger. I 2020 leverte 3 100 av jordbruksforetakene ikke næringsoppgave, trolig fordi de er fritatt fra det fordi de har brutto driftsinntekter på under 50 000 kroner.

Jordbruksbedriftene er svært heterogene, med et stort mangfold i tilpasninger, i gjennomføring av drifta, i form av eget arbeid eller innleie av arbeid og tjenester, i noen grad organisasjonsform. Om lag 95 prosent er enkeltpersonforetak, men andre organisasjonsformer er svakt økende. Om lag 40–45 prosent av hovedbrukerne i personlig drevne foretak har hatt under 10 prosent av sin inntekt fra jordbruk over flere år. Disse foretakene bidrar likevel i betydelig grad til matproduksjon og fellesgoder som arealbruk og bosetting.

6.1.4 Sektoravgrensingen

Totalkalkylen er i dag relativt smalt definert med hensyn på hvilke produksjoner som inngår. I praksis er den avgrenset til tradisjonelt jord- og hagebruk. Den omfatter med andre ord ikke tilleggsnæringer som mange jordbruksforetak har. Dersom Totalkalkylen skal modifiseres for i større grad å gi uttrykk for «det aktive jordbrukets reelle inntektssituasjon», burde all næringsaktivitet som er basert på gårdens ressurser ha vært inkludert. Jordbruket har alltid hatt en sammensatt inntektsdannelse. Omfanget av det som regnes som tilleggsnæring er likevel relativt begrenset. I driftsgranskingene utgjør summen av jordbruks-, skogbruksinntekt og inntekt fra tilleggsnæringer om lag 50 prosent av brukerfamiliens inntekt.

Motsatt har det vært spilt inn å ta ut blomster av Totalkalkylen, i hovedsak med bakgrunn i at datamaterialet er usikkert, men også for å konsentrere Totalkalkylen til de produksjonene som omfattes av jordbruksoppgjøret, det vil si sektorer som har målpris eller mottar produksjonstilskudd. Produksjoner bør imidlertid ikke utelukkes fra Totalkalkylen med grunnlag i at de er lønnsomme uten budsjettstøtte. I tillegg omfatter jordbruksavtalen flere utviklingsprogram med sikte på å bidra til næringsutvikling og konkurransekraft for mer enn den tradisjonelle produksjonen.

6.2 Mulige steg i å modifisere Totalkalkylen

I det følgende vurderer utvalget konkrete modifiseringer av Totalkalkylen med sikte på å gi bedre uttrykk for det aktive jordbrukets inntekter og kostnader.

6.2.1 Steg 0: Videreføre kalkylen som et sektorregnskap

Utvalget mener at som sektorregnskap bør Totalkalkylen modifiseres for å gi bedre uttrykk for inntektene og kostnadene for de aktive jordbruksbedriftene til bruk i jordbruksforhandlingene.

Likevel bør Totalkalkylen også videreføres som sektorregnskap, med nødvendige kontinuerlige forbedringer i beregningsmetoder og tidsserier både på inntekts- og kostnadssiden. De lange sammenhengende tidsseriene for produksjon, inntekter, kostnader og faktorinnsats er verdifulle for å vurdere utviklingen i sektoren. Eventuelle forbedringer i tallgrunnlaget forutsetter at konsistensen i tidsseriene ikke brytes, det vil si at det må være tallgrunnlag for å justere tidsseriene tilbake i tid. Totalkalkylen vil fortsatt være egnet som kilde for jordbruksdelen av nasjonalregnskapet og for rapportering til Eurostats jordbruksregnskaper.

Dette kan suppleres med en modifisert totalkalkyle til bruk i de årlige jordbruksoppgjørene, avhengig av hvilke behov Stortinget og avtalepartene i jordbruksoppgjøret har. I det følgende har utvalget stegvis skissert mulige modifikasjoner. I innspillene til utvalget er det i denne sammenheng først og fremst kostnader ved leie av jord og melkekvoter som har vært omtalt. Spørsmålet om kapital i resultatmålet er gjennomgått i kapittel 7.

6.2.2 Steg 1: Totalkalkyle etter vanlige regnskapsmessige prinsipper

For å gjøre grunnlagsmaterialet til jordbruksoppgjøret mer gjenkjennelig for næringsutøverne kan det være formålstjenlig å utarbeide Totalkalkylen etter vanlige regnskapsmessige prinsipper og endre begrepsbruken til det som er vanlig for andre næringsdrivende. For eksempel er det i dag først og fremst jordbruksoppgjøret som benytter resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital.

Med den store variasjonen i resultat som er i jordbruket, vil de fleste se at en ikke uten videre vil kjenne seg igjen i gjennomsnittet. Det vil imidlertid bidra å bruke andre begreper og gjøre beregningene på en mer gjenkjennelig måte, jf. for eksempel å kostnadsføre jord- og kvoteleie også i Totalkalkylen (sammen med andre tilhørende endringer), og ikke bare på enkeltbruksnivå i driftsgranskingene.

Det bør derfor også føres avskrivninger etter kostpris/historisk kostnad, som i vanlige regnskap, det vil si uten prisjusteringen som gjøres i dag, og samtidig føre nominelle rentekostnader på gjeld. Det bør i tilfelle også gjøres for leasingkostnader. Når leasingen betraktes som finansiell i Totalkalkylen bør rentekostnaden knyttet til leasing føres som en finansieringskostnad, selv om det siste ikke vil endre sluttresultatet.

Ved å beregne etter vanlige regnskapsprinsipper og justere for finanskostnader, kan sluttresultatet benevnes «årsresultat før skatt»1. Effekten av å endre beregningen av kapitalslit, renter og leasingkostnadene vil være som vist i tabell 6.1, basert på data fra NIBIO, med grunnlag i Totalkalkylen beregnet i 2022. Gjennomgående ligger beregnede kostnader etter historisk kost og nominell rente lavere enn den inflasjonsjusterte serien, men med en variasjon som skyldes fluktuasjon i realrenta fra år til år. Tallene gjelder for registrert regnskap, det vil si uten den glattingen av realrentekostnaden som Budsjettnemnda gjør i Normalisert regnskap.

Utvalget mener at når det legges stor vekt på gjenkjennelighet i beregningsmetoder bør Totalkalkylen beregnes etter historisk kost og nominelle renter.

6.2.3 Steg 2: Leie av ikke avskrivbare driftsmidler – jord og melkekvoter

Et viktig steg i en modifisert totalkalkyle er å føre leie av de ikke avskrivbare driftsmidlene jord og kvoter på en annen måte. Det vil innebære at jordbrukets kapital, gjeld og rentekostnader reduseres til det nivået den aktive jordbrukspopulasjonen eier og i stedet føres årlige leiekostnader. Noe av denne leien vil gå til andre aktive bedrifter og må inntektsføres.

Jordleie

Utvalget mener leien bør føres brutto, det vil si som en kostnadspost for alt leid areal, og en inntektspost for den delen som er leid fra andre aktive bedrifter. Samtidig reduseres sektorens gjeld, rentekostnader og jordkapitalen. Konsekvensen vil være et lavere beregnet «Vederlag til arbeid og egenkapital». Utviklingen i resultatet over tid vil ikke nødvendigvis bli vesentlig forskjellig. Etter en lang periode med økning i andelen leiejord, har den vært mer stabil de siste årene.

Det finnes to mulige kilder for priser på jordleie. Tabell 6.2 illustrerer utslaget av å føre leie av jord som en inntekts- og kostnadspost basert på regnskapsførte kostnader til jordleie i NIBIOs driftsgranskinger, som har tidsserier for jordleie. Landbruksdirektoratet undersøker også priser på jordleie gjennom spørreundersøkelser til kommunene. Det gjøres vurderinger av prisene på henholdsvis «god jord» og «dårlig jord». Denne undersøkelsen gir derfor ikke noe godt grunnlag for å vekte tallene sammen til ett totaltall. Dersom en forutsetter at all leid jord er «god jord» gir Landbruksdirektoratets undersøkelse av jordleiepriser for 2021 en totalkostnad for aktive brukere på 1,155 milliarder kroner. Landbruksdirektoratets vurdering er at dette anslaget er for høyt.

Variasjonen i priser på jordleie er stor mellom produksjoner og regioner. Det gjør gjennomsnittstallet sårbart for sammenveiing. Ifølge Landbruksdirektoratet var 3,5 prosent av jorda i 2020 leid fra andre aktive bedrifter. Det er sannsynlig at mye av denne leien skjer i områder med korn- og plantevekster, på grunn av behov for vekstskifte, hvor leieprisene er høyere enn gjennomsnittet. På den andre siden er gjennomsnittlig leiepris i tabell 6.2 også benyttet for overflatedyrket mark med lav verdi, som utgjør 18 prosent av totalarealet.

Tabell 6.3 viser priser på jordleie i driftsgranskingene i ulike regioner for den samme perioden.

Leie av melkekvoter

Det registreres ikke løpende priser på kvoteleie. Utleie av grunnkvote er ikke regulert i forskrift. Det finnes ikke oversikt over avtaler eller oppgjørsformer som omfatter slik leie. Datagrunnlaget er derfor svakt. I tillegg er det en problemstilling hva som defineres som kvoteleie. Andelen kvote som er bortdisponert ved å inngå i fellesforetak, eller vært leid har ligget relativt stabilt de siste ti årene, jf. figur 6.1. Fra ordningen med leie av melkekvoter ble innført i 2009 er en del kvoteleie organisert som fellesforetak blitt oppløst og erstattet med innleie fra enkeltpersonforetak, uten andre endringer enn at det spares regnskapsmessige kostnader for fellesforetaket. Det finnes ikke data for hvor mange av fellesforetakene som reelt sett er i leieforhold. Grunnlag for å kostnads- og inntektsføre kvoteleie er derfor svakt, men en klart større andel er intern omsetning mellom aktive jordbruksforetak enn det som er tilfelle for jord.

Forstørr bilde

Kilde: Prop. 120 S (2021–2022)

Ifølge Landbruksdirektoratet var 332,5 millioner liter kvote utleid i 2021, mens 257,2 millioner liter inngikk i produksjon i fellesforetak. Totalt var dermed 37 prosent av grunnkvoten bortdisponert. Dersom en bare regner på kvoter som er registrert som utleid, og forutsetter en leiepris på 1 krone per liter, gir det en total kostnad på 332,5 millioner kroner. Ifølge Landbruksdirektoratet ble 75 prosent av kvotene i leieordningen i 2021 leid fra foretak som søkte produksjonstilskudd, og kvoteleien gir dermed inntekt for andre deler av det aktive jordbruket. Med disse forutsetningene blir netto kostnad for det aktive jordbruket 83 millioner kroner i 2021.

Utvalget mener at både jord- og kvoteleie bør kostnads- og inntektsføres. Kostnadsføring av kvoteleie er krevende, på grunn av ulike måter å organisere bortdisponering av kvoter på og mangel på data. Det er dermed uvisst hvilket volum som skal regnes som leid. Utvalget mener det bør utarbeides relevant kvoteleiestatistikk som kan tas inn i Totalkalkylen i fremtiden.

6.2.4 Steg 3: Kostnadsføre innleid arbeid

I dag kostnadsføres tjenester fra selvstendig næringsdrivende utenfor jordbruket i Totalkalkylen. Lønn til ansatte med videre føres ikke, men deres arbeidstimer inngår i totalt arbeidsforbruk som det totale vederlaget divideres på. Det innebærer at det er et lønnsevnemål som beregnes. Man skiller dermed ikke på tilpasninger i det enkelte foretak med hensyn på å utføre arbeidet selv eller å leie inn arbeidshjelp.

Det bør være mulig å føre kostnadene til innleid arbeid og samtidig redusere arbeidsforbruket det divideres på. Det vil i tilfelle gi et resultat som angir inntekt for familien som helhet, inklusive bruker, partner, barn og kårfolk. Ifølge SSBs landbruksundersøkelse for 2020 ble 10 992 årsverk à 1845 timer, utført av «annen fast og tilfeldig hjelp», unntatt arbeid utført av andre selvstendig næringsdrivende som er kostnadsført i kalkylen. Det bemerkes at året 2020 var spesielt på grunn av pandemien, med et ekstraordinært høyt rapportert timetall i grøntsektoren.

Det finnes utallige tilpasninger i jordbruket. Noen utfører arbeidet selv, mens andre leier tilfeldig eller fast arbeidshjelp, fordi det er nødvendig eller for å bruke egen tid i annen inntektsgivende virksomhet. Jordbrukspolitiske virkemidler har jordbruksforetaket som objekt. Hvilke tilpasninger som gjøres i foretaket har ikke betydning for utmålingen av tilskudd.

Spørsmålet er om resultatmålet i Totalkalkylen skal ha en lønnsevnetilnærming, eller beregne inntekt for brukerfamilien. Spørsmålet henger også sammen med hvorvidt en ser på jordbruksoppgjøret som en avtale for selvstendig næringsdrivende, som utøverne tilpasser seg til, eller et inntektsoppgjør for bønder.

Tabell 6.4 viser beregninger av kostnader til innleie av fast og tilfeldig arbeidskraft, utenom familiearbeidskraft, basert på SSBs arbeidsforbruksundersøkelser, og et anslag på total leiekostnad basert på leiekostnaden per time (inkludert sosiale kostnader) i NIBIOs driftsgranskinger.

Basert på timekostnader i driftsgranskingene og rapporterte timer i SSBs arbeidsforbruksundersøkelse for 2020, anslås det i tabell 6.4 en kostnad til innleid arbeidskraft på 4 380 millioner kroner. Dette kan være et overestimat fordi grøntsektoren er lite representert i driftsgranskingene. Grøntsektoren har en stor innleie av tilfeldig sesongarbeidskraft med relativt lav avlønning.

SSB har hentet ut tall for lønnskostnader fra a-ordningen. Alle foretak som har ansatte har rapporteringsplikt, og alle arbeidsforhold er rapporteringspliktige. Når alle virksomheter i jordbrukspopulasjonen inkluderes, gir det en samlet rapportert lønnskostnad, inkludert arbeidsgiveravgift, på 3 014 millioner kroner til alle ansatte, inkludert husholdningsmedlemmer (dersom disse mottar lønn for utført arbeid). For jordbruksvirksomheter med definert jordbruker som eier, ble det rapportert en total lønnskostnad til andre ansatte enn husholdningsmedlemmer på 2 431 millioner kroner. Jordbruksforetakene rapporterer lønnskostnader med videre på alle sine ansatte uavhengig av om de ansatte jobber med tradisjonell jordbruksproduksjon eller jobber med tilleggsnæringer, for eksempel gårdsturisme. Utvalget vil foreslå at man i arbeidet med Totalkalkylen ser nærmere på den relativt store forskjellen mellom lønnskostnadstall beregnet i tabell 6.4 og tall fra a-ordningen. Målet må være å finne det beste estimatet på kostnadene til innleid arbeidskraft.

Å kostnadsføre leid arbeid og samtidig fjerne årsverkene som leid arbeidskraft utfører fra beregningene, innebærer å gå fra et lønnsevnemål til et mål på eiers resultat før skatt. Utvalget mener at det er en logisk oppfølging av å modifisere Totalkalkylen til i større grad å vise resultatet for det aktive jordbruket.

6.2.5 Oppsummering av stegvis modifisering av Totalkalkylen

Figur 6.2 viser effekten av stegene i en modifisering av Totalkalkylen, med utgangspunkt i den eksisterende Totalkalkylen, registrert regnskap, slik den ble avgitt av Budsjettnemnda i april 2022. De isolerte utslagene av hvert steg er gjengitt i tabellene 6.1, 6.2 og 6.4. I figur 6.1 er ett og ett steg lagt til. Alle tall er eksklusive verdien av jordbruksfradraget.

Den svarte linjen i figuren er Totalkalkylens Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, avgitt i april 2022. Rød linje viser Resultat før skatt per årsverk etter omlegging av beregningen av kapitalslit, renter og leasing. Resultatet ligger i underkant av 10 000 kroner per årsverk høyere enn gjeldende Totalkalkyle, med stor variasjon fra år til år knyttet til variasjon i realrenta i gjeldende Totalkalkyle. Denne variasjonen kunne vært redusert ved å glatte realrenta, for eksempel over 3 år.

I blå linje er kostnaden til leid jord trukket fra resultatet i rød linje. Med datagrunnlaget utvalget har benyttet, reduseres resultatet med fra under 10 000 kroner per årsverk i starten av perioden til om lag 17 000 kroner de siste årene.

Til slutt er anslaget på arbeidskraftkostnaden trukket fra den blå linja, og antall årsverk er redusert til bare å omfatte familiens arbeidskraft (bruker, partner og andre familiemedlemmer, hvor arbeid utført av familiemedlemmer er regnet som fullverdige timeverk). Sammenlignet med foregående steg reduseres resultatet, varierende fra 10 000 til 25 000 kroner per årsverk. Det er uklart hvor representativ leiekostnaden i driftsgranskingene er.

Forstørr bilde

Kostnaden til innleid arbeidskraft kan være overestimert.

Kilde: Utvalget basert på tabellene 6.1, 6.2 og 6.4.

Selv om Totalkalkylen modifiseres som beskrevet ovenfor, vil den ikke være egnet til nivåsammenligning. Totalkalkylen omfatter all jordbruksaktivitet, inklusiv registrert resultat og tilpasning i store og små bedrifter. Det er tidligere vist til at politikernes begrunnelse for et inntektsmål, ut over at gode inntektsmuligheter er avgjørende for oppnåelse av landbrukspolitiske mål, er hensynet til de som lever av jordbruk, eller jordbruket gir et betydelig bidrag til deres inntekt.

Når inntektsmålet er et nivåmål, blir det et spørsmål om for hvilken del av det samlede aktive jordbruket et slikt mål skal gjelde for. Det vil si om det bør gjelde for den totale populasjonen av jordbruksbedrifter, uavhengig av omfang, og uavhengig av betydningen av jordbruksinntekten for brukeren/husholdningen.

Det er i praksis ingen minstegrense for å registrere et foretak i enhetsregisteret og få rett til produksjonstilskudd. I kapittel 5 er det gitt indikasjoner på at en del bedrifter ikke nødvendigvis har mål om maksimering av overskudd i jordbruksdriften. Bondens driftsmål er bondens eget valg, og også denne driften bidrar til landbrukspolitiske mål, men ikke til å nå inntektsmålet.

En avgrensing av det aktive jordbruket, eller forsøk på å måle inntektsmulighet eventuelt nivå under gitte forutsetninger, kan ikke gjøres ved hjelp av Totalkalkylen. For å kunne innarbeide avgrensninger og forutsetninger, for å gi data for enkeltproduksjoner, bruksstørrelser og områder må målingen baseres på mikrodata i form av gårdsregnskap. Dette vurderes i kapittel 8 og 9.

6.3 Inntektsutvikling i et sektorregnskap

Inntektsutviklingen i Totalkalkylen viser utviklingen i gjennomsnitt for sektoren. Det vil også være tilfelle etter en modifisering. Som for lønnsstatistikken inneholder den sammensetningseffekter. Jordbruket endrer seg over tid, sammensetningen av produksjoner og bruksstørrelser endrer seg. Totalkalkylen fanger kontinuerlig opp gjennomsnittlige effekter av produktivitetsutvikling, strukturendringer og sammensetning mellom produksjoner.

I perioder med store endringer i jordbruket vil derfor Totalkalkylen kunne vise en annen inntektsutvikling enn det enkeltbruk i en produksjon opplever. Produktivitetsforbedringer skjer også på enkeltbruksnivå som effekter av avl, planteforedling, bedre dyrkingsteknikker, ny teknologi og så videre. Gjennomsnittlige effekter av strukturendringer og produksjonssammensetning år for år på sektornivå, skjer imidlertid i sprang på enkeltbruk, når produksjonen utvides eller endres med lengre mellomrom. Gjennomsnittet vil også bli påvirket hvis de som slutter har lavere eller høyere inntekt enn de som er igjen. Sammensetningseffektene gjør at produksjon og arealbruk på gårdsbruk som går ut av drift i stor grad overtas på marginen hos gjenværende bruk, med potensielt høyere bidrag til inntekten i sektoren.

Sammensetningseffekter bidrar til at enkeltbrukere ikke «kjenner seg igjen». Over tid er det imidlertid ikke et formålstjenlig alternativ å beregne inntektsutviklingen basert på en fast sammensetning som eliminerer produktivitetseffekter av strukturendringer i et sektorregnskap.