7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Forutsetninger for utvalgets vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser

I forbindelse med forslaget til CSRD, utarbeidet EU-kommisjonen en omfattende konsekvensutredning.1 Det følger av veileder til utredningsinstruksen kapittel 2.1.1 at der det er hensiktsmessig, kan EUs utredninger benyttes, supplert med informasjon om eventuelle særskilte virkninger for Norge. Kostnadsanslagene det vises til i dette kapitlet er derfor EU-kommisjonens anslag fra konsekvensutredningen, om ikke annet er spesifisert. Etter utvalgets vurdering vil som utgangspunkt ikke de økonomiske og administrative konsekvensene av de nye reglene i Norge avvike vesentlig fra konsekvensene i resten av Europa.

Endringene som følger av CSRD, innebærer få nasjonale valg for medlemsstatene og EØS/EFTA-landene. Utvalget har i det følgende lagt vekt på å beskrive konsekvensene av utvalgets forslag om å utnytte det nasjonale handlingsrommet direktivreglene gir. Utvalget har også lagt vekt på å redegjøre for konsekvenser av endringene som følger av CSRD, som av andre årsaker kan være annerledes i Norge enn i resten av Europa, for eksempel som følge av nasjonal gjennomføring av gjeldende EØS-regler om rapportering om ikke-finansiell informasjon (NFRD) og regelverksendringer utvalget foreslår som ikke er direkte knyttet til gjennomføringen av CSRD.

7.2 Overordnet om konsekvensene av forslaget

7.2.1 Generelt

EU-kommisjonens overordnede formål med forslagene til regelverksendringene er å legge til rette for en mer bærekraftig økonomi, i tråd med EUs grønne giv og FNs bærekraftsmål.2 Endringene skal bidra til målene gjennom å:

• forbedre allokeringen av kapital, slik at mer kapital flyter til foretak og aktiviteter som adresserer samfunns- og miljøproblemer, og færre ressurser flyter til foretak og aktiviteter som forverrer problemene,

• redusere den økonomiske risikoen ved at mange investeringsbeslutninger ikke tar tilstrekkelig hensyn til bærekraftsrelatert risiko og

• gjøre foretak mer ansvarlige for deres påvirkning på samfunnet og miljøet, og med det styrke den sosiale kontrakten mellom foretak og innbyggere.

EU-kommisjonen skal etter CSRD artikkel 6 nr. 1 utarbeide en rapport som blant annet skal inneholde en vurdering av om målene med regelverksendringene oppnås. EU-kommisjonen skal blant annet vurdere om bærekraftsrapporteringen blir mer ensartet og sammenlignbar mellom medlemsstatene enn tidligere. Rapporten skal legges frem innen 30. april 2029, og deretter hvert tredje år.

De forventede gevinstene og kostnadene ved regelverksendringene for ulike interessenter er oppsummert og illustrert i tabell 7.1.3

7.2.2 Konsekvenser for foretak som rapporterer

Byrdene ved det nye regelverket vil i hovedsak pålegges foretakene som underlegges de nye kravene til bærekraftsrapportering. De administrative byrdene og kostnadene knyttet til bærekraftsrapportering for foretakene samlet vil øke sammenlignet med i dag, ved at kravene til rapportering blir mer detaljerte, og at flere foretak underlegges krav om å rapportere bærekraftsinformasjon.

Regelverket vil samtidig gi gevinster for foretakene som underlegges krav til rapportering. Det vil være klarere for foretakene hvilken informasjon som skal rapporteres, enn etter gjeldende regelverk og dagens rapporteringspraksis. Antallet enkelthenvendelser til foretakene om bærekraftsinformasjon forventes også å bli redusert, noe som vil bidra til å redusere de samlede administrative byrdene for foretakene ved det nye regelverket til en viss grad. Rapporteringen vil også kunne bidra til økt bevissthet i foretakene om bærekraftsrelaterte risikoer, og gjøre dem bedre i stand til å håndtere risikoene de er eksponert for. Foretak med bærekraftsrelaterte muligheter vil kunne bli lettere å identifisere og vil kunne oppnå konkurransefordeler, blant annet i form av bedre tilgang på finansiering. Kravene til bærekraftsrapportering kan også bidra til å ansvarliggjøre foretakene og påvirke deres atferd, og med det ha en gunstig effekt på miljø og samfunn.

7.2.3 Konsekvenser for brukere av rapporteringen

Bærekraftsrapportering fra foretak brukes av mange ulike interessenter. Investorer og finansforetak trenger informasjonen for å kunne vurdere bærekraftsrelaterte risikoer og muligheter, og har i likhet med sivilsamfunnet behov for informasjonen for å kunne vurdere hvordan foretakets virksomhet påvirker samfunn og miljø. Bærekraftsinformasjon fra foretak, herunder informasjon om foretaks klimagassutslipp, vil også være nyttig for politiske beslutningstakere og for andre nasjonale myndigheter som miljømyndigheter. Bærekraftsinformasjon fra foretak er en forutsetning for virksomheten til tilbydere av bærekraftsdata og bærekraftsvurderinger. Foretak som rapporterer er også selv brukere av bærekraftsinformasjon fra leverandører, kunder og foretak de har investert i.

Gevinstene ved det nye regelverket vil i hovedsak gå til brukerne av bærekraftsrapporteringen, som vil få bedre tilgang til pålitelig, sammenlignbar og relevant bærekraftsinformasjon. Informasjonen vil også være lettere tilgjengelig, blant annet som følge av at den skal presenteres i et digitalt format og merkes i tråd med etablerte standarder, noe som vil redusere kostnadene knyttet til innhenting og videre analyse av bærekraftsinformasjon. Investorer og finansforetak vil settes bedre i stand til å vurdere i hvilken grad foretak de investerer i, eller gir lån til, er utsatt for bærekraftsrelatert risiko, har forretningsmuligheter knyttet til bærekraftsforhold og hvordan foretakets virksomhet påvirker samfunn og miljø. Bedre informasjon fra foretakene vil sette sivilsamfunnet bedre i stand til å holde foretak ansvarlige for deres påvirkning på samfunn og miljø.

7.2.4 Konsekvenser for myndighetene

Bedre og mer sammenlignbar bærekraftsrapportering fra flere foretak forventes å forbedre beslutnings- og analysegrunnlaget for politiske beslutningstagere og andre nasjonale myndigheter. Regelverket medfører imidlertid administrative konsekvenser for Finanstilsynet, idet reglene innebærer nye tilsynsoppgaver knyttet til etterlevelse av rapporteringskravene og tilsynet med revisorers (og eventuelle IASP-ers) attestasjon av bærekraftsrapporteringen. Finanstilsynet vil måtte bygge opp kompetanse i forbindelse med innføringen av regelverket, herunder vil det være behov for kompetanse knyttet til de nye rapporteringskravene og rapporteringsstandardene.

De administrative konsekvensene for Finanstilsynet og Norsk akkreditering som følger av utvalgets forslag om å åpne for at IASP-er skal kunne attestere bærekraftsrapportering, er nærmere omtalt i kapittel 7.6.4. At bærekraftsrapporteringen skal publiseres i Regnskapsregistret i et gitt digitalt format, vil medføre kostnader for Brønnøysundregistrene.

Kommunene og fylkeskommunene pålegges ingen plikter etter det nye regelverket, men vil i likhet med nasjonale myndigheter kunne få bedre informasjon om foretak som driver virksomhet i kommunen eller fylket og fra leverandører som rapporterer etter det nye regelverket.

7.3 Virkeområde

7.3.1 Konsekvenser for foretakene som rapporterer

Med endringene i CSRD utvides virkeområdet for kravene til bærekraftsrapportering etter regnskapsdirektivet betydelig, sammenlignet med kravene til redegjørelse om samfunnsansvar etter gjeldende regler regnskapsloven. Beregninger som SSB har utført for utvalget indikerer at plikten til å redegjøre om samfunnsansvar i dag omfatter om lag 300–350 norske foretak. De nye reglene vil med utvalgets forslag omfatte om lag 2 100 norske foretak. De om lag 1 800 foretakene som ikke er omfattet av plikten til å redegjøre om samfunnsansvar i dag, men som vil bli underlagt de nye rapporteringskravene, er store unoterte foretak. Endringene innebærer også at det vil være i overkant av 100 foretak som er omfattet av krav om å redegjøre om samfunnsansvar etter gjeldende regler i regnskapsloven § 3-3 c, som ikke vil bli omfattet av de nye kravene. Foretakene det gjelder er i hovedsak små og mellomstore foretak som er omfattet av årsregnskapsforskriften for banker mv. Flertallet foreslår at de nye kravene til bærekraftsrapportering kun skal pålegges foretakstypene som er omfattet av direktivkravene. Mulig nytte og kostnader ved eventuelt å utvide virkeområdet til også å gjelde regnskapspliktige foretakstyper som ikke er omfattet av direktivkravene, er nærmere omtalt i kapittel 3.2.3.3.

Foretak som faller innenfor virkeområdet for de nye kravene til bærekraftsrapportering i regnskapsdirektivet, skal også rapportere taksonomiinformasjon etter taksonomiforordningen artikkel 8. SSBs beregninger for utvalget indikerer at om lag 50 foretak er underlagt denne plikten etter gjeldende regler. Utarbeidelse av taksonomirapporteringen vil medføre økonomiske og administrative kostnader for de nye foretakene som underlegges denne plikten. EU-kommisjonen har anslått at kostnadene for et ikke-finansielt foretak knyttet til rapportering etter taksonomiforordningen vil være i størrelsesordenen 400 000–1,4 millioner kroner (40 000–125 000 euro) det første året, og 200 000–450 000 kroner (20 000–40 000 euro) påfølgende år.4 Kostnadene knyttet til rapporteringen vil variere betydelig mellom foretak, blant annet ut fra hvilken virksomhet foretaket driver og om foretaket allerede gjør vurderinger av om aktivitetene deres er bærekraftige. Kostnadene ved taksonomirapportering for foretak som ikke har aktivitet som omfattes av taksonomien, må forventes å være begrensede. For de fleste foretak som har aktivitet som kan klassifiseres som bærekraftig etter taksonomiregelverket, forventer EU-kommisjonen at gevinstene i form av gunstigere finansieringsbetingelser, vil være høyere enn kostnadene knyttet til rapporteringen. EU-kommisjonen forventer videre at særlig selskaper som har aktiviteter som oppfyller kriteriene i taksonomien, men som ikke tidligere har vært vurdert som bærekraftige av investorer (for eksempel foretak som produserer stål med relativt begrensede utslipp), vil få gevinster som følge av innføringen av regelverket. Samtidig vil selskaper som har aktivitet som tidligere har vært ansett for å være bærekraftig, men som ikke oppfyller kriteriene i taksonomien, kunne bli mindre attraktive for investorer.

Utvalget bemerker at antallet små og mellomstore noterte foretak i Norge (i underkant av 100, hvorav om lag 70 ikke er datterselskap) er relativt høyt sammenlignet med EU-landene samlet (totalt om lag 1 000 ifølge tall fra EU-kommisjonens konsekvensutredning). EU-kommisjonen peker i sin konsekvensutredning på at det er en fare for at utvidelsen av virkeområdet for reglene om bærekraftsrapportering til å gjelde noterte SMB-er, kan føre til at færre slike foretak velger å noteres på regulerte markedsplasser. I Norge har imidlertid alle noterte foretak allerede plikt til å redegjøre om samfunnsansvar, og utvalget er ikke kjent med at disse kravene har økt terskelen for notering. Idet kostnadene ved rapportering er forventet å bli høyere med de nye rapporteringskravene enn etter de gjeldende reglene i regnskapsloven, vil imidlertid de nye reglene kunne medføre en endring, slik at terskelen for notering blir høyere enn i dag. Kostnadene ved bærekraftsrapportering er samtidig lave sammenlignet med de samlede kostnadene ved notering for SMB-er.5 Videre vil det kunne være konsekvenser for noterte SMB-er ved å ikke å rapportere bærekraftsinformasjon, herunder redusert tilgang på kapital fra finansmarkedsaktører som er avhengige av bærekraftsinformasjon fra foretak de har investert i, for å oppfylle sine rapporteringsforpliktelser etter SFDR.

7.3.2 Konsekvenser for brukere av rapporteringen

Utvidelsen av virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering vil komme brukerne av bærekraftsinformasjonen til gode ved at de får mer informasjon fra et bredere spekter av foretak. Som nevnt i kapittel 7.3.1, vil det imidlertid være foretak som er pliktige å rapportere bærekraftsinformasjon etter gjeldende regler i regnskapsloven, som ikke vil få rapporteringsplikt etter utvalgets forslag. Foretakene det gjelder er i hovedsak mindre foretak i finanssektoren, mens foretakene som får rapporteringsplikt ved gjennomføringen av CSRD er store, unoterte foretak som presumptivt har større innvirkning på bærekraftsforhold. Samlet sett antas gevinstene for de ulike brukergruppene av at disse foretakene rapporterer bærekraftsinformasjon etter nye regler, å overstige de negative konsekvensene av at mindre, unoterte finansforetak ikke lenger underlegges rapporteringsplikt etter regnskapsloven.

Videre vil utvidelsen av virkeområdet gjøre det lettere for ulike typer finansforetak å oppfylle sine forpliktelser etter annet regelverk, som SFDR. At rapporteringsplikten etter taksonomiforordningen artikkel 8 utvides til å gjelde flere foretak, gjør at finansforetak vil kunne medregne flere eksponeringer i telleren i beregningen av grønne brøker, se kapittel 3.2.3. Dette kan være av særlig betydning i Norge hvor få banker har betydelige eksponeringer mot foretak som er underlagt plikt om taksonomirapportering etter gjeldende regler («NFRD-foretak»).

7.3.3 Konsekvenser for små og mellomstore foretak utenfor virkeområdet

For at foretak innenfor virkeområdet skal kunne rapportere i tråd med regelverket, vil de i mange tilfeller være avhengige av å innhente informasjon fra SMB-er i sin verdikjede (leverandører og kunder) som ikke selv er omfattet av regelverket. EU-kommisjonen peker i sin konsekvensutredning på at etterspørselen etter informasjon fra leverandører og kunder forventes å øke uavhengig av CSRD, som følge av omstillingen til en bærekraftig økonomi og annet nytt regelverk som taksonomien.6

EU-kommisjonen viser i sin konsekvensutredning til at det ikke har vært mulig å tallfeste de økonomiske og administrative konsekvensene for unoterte små og mellomstore foretak, blant annet på grunn av manglende statistikk over verdikjedene til store europeiske foretak. En spørreundersøkelse viser imidlertid at 43 prosent av SMB-er som er i verdikjeden til store foretak, har mottatt forespørsler om bærekraftsinformasjon fra det store foretaket. Blant mellomstore foretak er andelen 76 prosent. Til sammenligning hadde bare 14 prosent av SMB-ene mottatt slike forespørsler fra sin bankforbindelse.

En nytte-kostnadsanalyse utarbeidet i forbindelse med EFRAGs forslag til ESRS-er i november 2022, anslår at de årlige kostnadene knyttet til bærekraftsrapportering for en gjennomsnittlig SMB i EU som er i verdikjeden til et stort foretak, vil være i overkant av 20 000 kroner.7 Dette tilsvarer 0,03 prosent av omsetningen til SMB-ene.

At standardene for bærekraftsrapportering ikke skal spesifisere opplysningskrav som innebærer at CSRD-rapporterende foretak må innhente opplysninger fra små og mellomstore foretak i sin verdikjede utover det som følger av SMB-standardene, kan bidra til å redusere de økonomiske og administrative konsekvensene for unoterte SMB-er. Det er også sannsynlig at det vil bli utviklet frivillige, forenklede rapporteringsstandarder for unoterte SMB-er, som vil kunne redusere de økonomiske og administrative konsekvensene for disse foretakene ytterligere.

7.4 Overgangsregler mv.

Utvalgets forslag om å innføre rapporteringskravene i tråd med overgangsreglene i direktivet bidrar til å gi foretakene som underlegges rapporteringsplikt tid til å tilpasse seg de nye og mer omfattende kravene som følger av CSRD.

Utvalgets forslag til overgangsregler medfører samtidig at enkelte foretak som er underlagt rapporteringsplikt etter gjeldende regler i regnskapsloven, ikke vil være underlagt krav om å rapportere bærekraftsinformasjon for ett eller flere av regnskapsårene i perioden 2024–2025, se nærmere omtale i kapittel 3.2.3.3.8 Forslaget bidrar til å redusere de økonomiske og administrative konsekvensene for disse foretakene, men vil også kunne redusere brukernes tilgang til bærekraftsinformasjon. Den eventuelle nytten for brukerne av at enkelte foretak pålegges å rapportere bærekraftsinformasjon etter gjeldende regler i ett eller flere av regnskapsårene i perioden 2024–2025, fremstår samtidig som begrenset. Utvalget antar at de fleste foretakene dette gjelder, uansett vil tilpasse sin rapportering i denne perioden til de kommende rapporteringsforpliktelsene på frivillig basis.

7.5 Rapporteringsstandarder og tilgjengeliggjøring mv.

7.5.1 Konsekvenser for foretakene som rapporterer

Utvidelsen av rapporteringskravene gjør at bærekraftsrapportering etter de nye reglene vil være mer ressurskrevende for foretakene enn rapportering etter gjeldende regelverk.

EU-kommisjonen har i sin konsekvensutredning anslått at de årlige kostnadene knyttet til rapportering etter europeiske rapporteringsstandarder (ESRS), i gjennomsnitt vil være i overkant av 1 millioner kroner (106 000 euro). Anslaget er basert på gjeldende rapporteringspraksis for store foretak som er underlagt reglene i NFRD. Kostnadene kan forventes å være lavere for mindre foretak. EU-kommisjonen forventer at kostnadene knyttet til rapportering etter standardene vil reduseres på sikt, blant annet som følge av at det vil bli mindre behov for enkeltforespørsler om informasjon, og fordi det vil bli enklere for foretakene å innhente informasjon fra leverandører og kunder som de trenger for egen rapportering. Kostnadene ved rapporteringen for foretakene vil til en viss grad avhenge av utformingen av de europeiske rapporteringsstandardene (ESRS-ene) som EU-kommisjonen skal fastsette. Disse standardene var ikke utviklet da EU-kommisjonen utarbeidet sine kostnadsanslag, og de har ikke blitt endelig fastsatt når utvalget leverer sin utredning.

Nytte-kostnadsanalysen utarbeidet i forbindelse med EFRAGs utkast til ESRS-er anslår at kostnadene knyttet til rapportering i tråd med ESRS-ene, for de største noterte foretakene vil være en del høyere enn EU-kommisjonens anslag i forbindelse med forslaget til CSRD. Anslagene i nytte-kostnadsanalysen er basert på en spørreundersøkelse som ble besvart av 89 foretak, og det vil derfor være ikke ubetydelig usikkerhet knyttet til anslagene. Anslagene er fordelt på noterte og unoterte foretak som omfattes av NFRD (se omtale av NFRD-foretak i kapittel 3.2.1), og på noterte og unoterte foretak som ikke omfattes av NFRD, men som omfattes av CSRD gjennom å være noterte foretak og/eller store foretak, se tabell 7.2. De høye kostnadene for de noterte NFRD-foretakene forklares i nytte-kostnadsanalysen med at disse foretakene er større og mer komplekse enn de øvrige foretakene som dekkes av analysen. I nytte-kostnadsanalysen tilskrives de relativt høye engangskostnadene ved første rapportering byrden ved å utvikle og gjennomføre interne systemer for rapportering, og da særlig for foretak som ikke har erfaring med å innhente informasjonen som er nødvendig for å kunne rapportere i tråd med standardene.

Selv om etterlevelse av de utvidede rapporteringsforpliktelsene etter CSRD forventes å være byrdefullt for foretakene, vil rapportering i tråd med felleseuropeiske standarder også kunne gi besparelser ved at standardene gir mer klarhet for foretakene om hvilken informasjon som skal rapporteres. Rapportering i tråd med standardene forventes også å redusere kostnadene knyttet til enkeltforespørsler om informasjon.9 Både kostnadene ved de utvidede rapporteringsforpliktelsene og besparelsene knyttet til rapportering i tråd med standardene, vil avhenge av virksomheten til foretakene og om foretaket har enkle eller komplekse verdikjeder. At det skal utvikles forenklede rapporteringsstandarder, bidrar til at kostnadene for små og mellomstore foretak knyttet til bærekraftsrapportering begrenses.

Rapportering i samsvar med de europeiske standardene vil kunne bidra til økt bevissthet i foretakene om bærekraftsrelaterte risikoer, og bidra til å gjøre foretakene bedre i stand til å håndtere risikoene de er eksponert for. Foretak som er godt rustet til å håndtere bærekraftsrisiko, og foretak med bærekraftsrelaterte muligheter, vil kunne oppnå konkurransefordeler, herunder bedre tilgang til finansiering fordi de blir lettere å identifisere når alle foretak rapporterer etter samme rapporteringsstandarder.

Der konsernberetningen til et utenlandsk morforetak skal publiseres i det nasjonale regnskapsregisteret, kan det enkelte land etter regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 3 stille krav til publisering på eget språk, eller på et språk som er vanlig i internasjonal finans. Det kan kreves at oversettelsen blir sertifisert. Utvalgets forslag om å tillate publisering på norsk, engelsk, svensk og dansk, og ikke kreve sertifiserte oversettelser, vil bidra til å redusere kostnadene ved bærekraftsrapporteringen for foretakene det gjelder.

7.5.2 Konsekvenser for brukere av rapporteringen

Rapportering i tråd med felleseuropeiske standarder og i et digitalt format, vil gi brukerne lettere tilgengelig og mer relevant og sammenlignbar bærekraftsinformasjon fra foretak. Digitalisering og merking av informasjonen vil legge til rette for mer effektiv håndtering og analyse av informasjonen, og er forventet å bidra til besparelser for brukerne.

Kravet om at bærekraftsinformasjonen skal integreres i årsberetningen er forventet å gjøre informasjonen mer tilgjengelig for brukerne, og bidra til bedre sammenheng mellom bærekraftsinformasjonen og den finansielle informasjonen i årsregnskapet. Videre kan mer enhetlig og sammenlignbar rapportering bidra til å forbedre kvaliteten på ESG-vurderinger, og gi bedre sammenheng mellom bærekraftsrapportering og annet regelverk for bærekraftig finans, som taksonomiforordningen og SFDR.

Det enkelte land kan etter regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 3, tillate at opplysninger om kommende utvikling eller forhandlinger kan utelates på nærmere vilkår, hvis det kan være til alvorlig skade for foretaket om opplysningene kom ut. Utvalgets forslag om å benytte denne opsjonen forventes å ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

7.5.3 Konsekvenser for myndighetene

En forutsetning for at bærekraftsrapporteringen skal bidra til å dreie flyten av kapital mot foretak og aktiviteter som adresserer samfunns- og miljøproblemer, er at markedsaktørene kan ha tillit til rapporteringen. På samme måte som for den finansielle rapporteringen, er et betryggende tilsyn med etterlevelsen av regelverket en forutsetning for at aktørene kan ha høy grad av tillit til rapporteringen. Kontroll med bærekraftsrapportering etter reglene i CSRD med tilhørende standarder, er en ny og kompleks oppgave, som vil kreve høyt kvalifiserte medarbeidere hos Finanstilsynet. I en innføringsperiode vil endringene i regelverket i tillegg kreve økte ressurser fra Finanstilsynet til informasjonstiltak og behandling av henvendelser fra foretak som blir omfattet av kravene til bærekraftsrapportering. Finanstilsynet vil dermed ha behov for å bygge opp kompetanse. Finanstilsynet har opplyst at det medgår om lag åtte årsverk til kontroll med den finansielle rapporteringen. På bakgrunn av innspill fra Finanstilsynet, legger utvalget legger til grunn at det som minimum vil være behov for å styrke bemanningen med ytterligere fire årsverk for å føre tilfredsstillende kontroll med bærekraftsrapporteringen.

At bærekraftsrapporteringen skal publiseres i Regnskapsregistret i et gitt digitalt format, vil medføre økonomiske og administrative kostnader for Brønnøysundregistrene i form av systemutvikling i forbindelse med innføring av regelverket, og løpende drift og vedlikehold. EU-kommisjonen anslår at de samlede kostnadene for de 27 medlemstatene i EU knyttet til utvikling og implementering av digitale systemer vil være om lag 380 millioner kroner (35,5 millioner euro), og at de årlige kostnadene knyttet til drift og videreutvikling vil være i overkant av 50 millioner kroner (5 millioner euro). At Norge allerede har en velutviklet digital infrastruktur, kan tilsi at kostnadene knyttet til utvikling av digitale systemer for rapportering vil kunne bli lavere i Norge enn i de fleste EU-land.

7.6 Krav om attestasjon av bærekraftsrapportering

7.6.1 Konsekvenser for foretakene som rapporterer

Et fåtall av norske foretak som er underlagt krav til bærekraftsrapportering i dag, får rapporteringen attestert av revisor eller en annen tredjepart. Kravet om attestasjon av bærekraftsrapporteringen vil derfor innebære nye kostnader for et flertall av foretakene som blir underlagt de nye reglene. Attestasjon av rapporteringen vil ikke bare innebære kostnader for foretakene, men vil også kunne gi gevinster i form av bedre prosesser for rapportering, økt trygghet for at riktig informasjon ligger til grunn for ledelsens beslutninger og økt trygghet for at informasjonen som blir gitt til markedet er riktig.

EU-kommisjonen anslår i nytte-kostnadsanalysen som ble utarbeidet i forbindelse med forslaget til CSRD, at de årlige kostnadene knyttet til attestering av bærekraftsrapporteringen per foretak vil være om lag 800 000 kroner (75 000 euro). Nytte-kostnadsanalysen utarbeidet i forbindelse med EFRAGs forslag til europeiske standarder for bærekraftsrapportering (ESRS), anslår at foretakenes kostnader knyttet til attestasjon av bærekraftsrapporteringen med moderat sikkerhet, vil være høyere enn EU-kommisjonens anslag, se tabell 7.3. Anslagene i analysene i forbindelse med utkastene til ESRS-er, er estimert med utgangspunkt i kostnadene ved revisjon av finansiell rapportering. I analysen legges det til grunn at foretakenes kostnader ved attestering av bærekraftsrapportering med moderat sikkerhet, vil være om lag 20 til 30 prosent av de gjennomsnittlige kostnadene ved revisjon av finansiell rapportering. Anslagene i analysene omfatter foretak som i henhold til CSRD må følge de nye kravene til bærekraftsrapportering, og er fordelt på noterte og unoterte foretak som omfattes av NFRD (NFRD-foretak, se nærmere omtale i kapittel 3.2.1 og 7.5.1), og på noterte og unoterte foretak som ikke omfattes av NFRD, men som omfattes av CSRD gjennom å være noterte foretak og/eller store foretak.

I nytte-kostnadsanalysene utarbeidet i forbindelse med EFRAGs utkast til ESRS-er, er det også gjort anslag på kostnadene for attestasjon med betryggende sikkerhet for de ulike gruppene foretak, jf. at CSRD legger opp til å innføre krav om attestasjon med betryggende sikkerhet på noe sikt, se nærmere omtale i kapittel 5.1.1. Anslagene over kostnadene for attestasjon med betryggende sikkerhet er to til tre ganger høyere enn anslagene for attestasjon med moderat sikkerhet. For noterte NFRD-foretak anslås de årlige kostnadene til mellom 9 og 15 millioner kroner (821 000–1 300 000 euro). For unoterte store foretak som ikke er omfattet av NFRD, anslås de årlige kostnadene til mellom 1,1 og 1,8 millioner kroner (102 000–163 000 euro).

Utvalgets forslag om å la et annet revisjonsforetak attestere bærekraftsrapporteringen enn det revisjonsforetaket som er valgt for å revidere årsregnskapet, kan forventes å bidra til noe økt konkurranse. Utvalgets forslag om å åpne for at bærekraftsrapporteringen kan attesteres av alternative tilbydere av attestasjonstjenester (IASP-er), kan også bidra til økt konkurranse. Det er betydelig usikkerhet knyttet både til tilbudet av og etterspørselen etter attestasjonstjenester fra disse tilbyderne. Gevinstene for foretakene i form av økt konkurranse i markedet for attestasjonstjenester, vil til en viss grad avhenge av om andre land åpner for IASP-er, se kapittel 7.6.2.

7.6.2 Konsekvenser for foretakene som attesterer

De nye kravene om attestasjon av bærekraftsrapportering, vil utvide markedet for slike tjenester. Dette må forventes å gi økt omsetning for revisjonsbransjen.

Revisjonsmarkedet i mange av EØS-statene domineres av fire store revisjonsselskaper. Konsentrasjonen i det norske markedet er noe lavere, idet det er fem store, noen mellomstore og flere mindre revisjonsselskaper i markedet. Utvalget antar at det i hovedsak vil være de større revisjonsselskapene som vil tilby attestasjon av bærekraftsrapportering. Markedet for revisjon av årsregnskapene til store foretak og noterte foretak som omfattes av utvalgets forslag til nye krav om bærekraftsrapportering, er preget av høy grad av konkurranse, spesielt på pris. Alle de store revisjonsselskapene forbereder seg på å tilby attestasjon av bærekraftsrapportering etter de nye reglene, og bygger opp kapasitet til å påta seg oppdrag. Etter utvalgets vurdering er det grunn til å forvente tilfredsstillende konkurranse i dette markedet.

Utvalgets forslag om å åpne for at IASP-er kan attestere bærekraftsrapporteringen, forventes å bidra til konkurranse i markedet for attestasjon av bærekraftsrapportering. Forslaget om at Finanstilsynet skal føre løpende tilsyn med IASP-er, på samme måte som for revisorene, legger til rette for en enhetlig praktisering av regelverket som vil gjelde for alle aktører som attesterer bærekraftsrapportering og bidra til like konkurransevilkår for revisorer og IASP-er.

Økt tilbud fra andre tilbydere av attestasjonstjenester enn revisjonsforetak, kunne også vært oppnådd ved at aktører som ønsker å tilby attestasjonstjenester etablerer og søker godkjenning for et revisjonsselskap. Aktørene vil på den måten kunne tilby attestasjon av bærekraftsrapportering innenfor de etablerte rammene for attestasjonsvirksomhet i revisorloven. Eierskapsreglene for revisjonsforetak og krav om at en godkjent bærekraftsrevisor må ha ansvaret for attestasjonsoppdragene, kan imidlertid være et hinder for at nye aktører vil ønske å tilby tjenestene gjennom et revisjonsforetak, se nærmere omtale i kapittel 6.2.1.

Gevinstene for norske tilbydere av attestasjonstjenester ved å åpne for IASP-er i Norge, vil til en viss grad avhenge av om også andre land åpner for at alternative tilbydere av attestasjonstjenester kan attestere bærekraftsrapporteringen. Dersom få andre land åpner for IASP-er, vil det mulige kundegrunnlaget for norske tilbydere begrenses. Dersom få andre land åpner for alternative tilbydere av attestasjonstjenester, vil det også kunne påvirke det totale antallet IASP-er i EØS-området, herunder antallet tilbydere som vil tilby attestasjonstjenester i Norge.

7.6.3 Konsekvenser for brukere av rapporteringen

Kravene til attestasjon av bærekraftsrapportering forventes å gi betydelige gevinster for brukerne av rapporteringen ved at informasjonen vil bli mer pålitelig. EU-kommisjonen har ikke tallfestet gevinstene for brukerne av rapporteringen i sin konsekvensutredning, og det har heller ikke vært mulig for utvalget.

7.6.4 Konsekvenser for myndighetene

Finanstilsynet fører tilsyn med at revisjonsforetak og statsautoriserte revisorer etterlever sine plikter etter revisorloven. Kontroll med revisorenes attestasjon av bærekraftsrapportering innebærer en ny oppgave for Finanstilsynet, som gir behov for økte ressurser og oppbygning av ny kompetanse. Forslaget innebærer i tillegg at Finanstilsynet får økte forvaltningsoppgaver knyttet til godkjenning (og eventuelle tilbakekall av godkjenninger) av bærekraftsrevisorene som skal yte attestasjonstjenestene, samt sanksjonering av eventuelle overtredelser. Ressursbruken knyttet til tilsynet med revisorer, utgjør i dag om lag 13 årsverk. På bakgrunn av innspill fra Finanstilsynet, legger utvalget til grunn at det vil være behov for å tilføre Finanstilsynet minimum tre nye årsverk knyttet til tilsyn med attestasjon av bærekraftsrapportering.

Utvalget foreslår at det skal åpnes for at alternative tjenesteytere (IASP) skal kunne attestere bærekraftsrapportering. Akkreditering av IASP-er er et krav etter CSRD. Utvalget foreslår videre at IASP-er skal underlegges Finanstilsynets tilsyn, se kapittel 6.2.4. Forslaget innebærer administrative konsekvenser både for Finanstilsynet og Norsk akkreditering.

Utvalget bemerker at Finanstilsynet uansett vil måtte bygge opp kompetanse og ressurser for å føre tilsyn med revisorenes attestasjon av bærekraftsrapportering. Ansvar for løpende tilsyn og forvaltningsoppgaver knyttet til eventuelle alternative tjenestetilbydere innebærer dermed i hovedsak kun at antall foretak under tilsyn kan øke noe, i tillegg til at en ny gruppe av foretak underlegges tilsyn. Tilsynsoppgaven vil imidlertid i hovedsak være den samme.

En løsning der IASP-er skal akkrediteres samtidig som de underlegges Finanstilsynets tilsyn, innebærer også at det må bygges opp kompetanse og ressurser hos Norsk akkreditering. Videre innebærer løsningen at det må etableres rutiner for nødvendig samarbeid og for informasjonsutveksling om IASP-er og bærekraftsattestanter mellom Norsk Akkreditering og Finanstilsynet. Kostnadene ved å etablere og gjennomføre en slik samordning er vanskelig å anslå. Etter utvalgets vurdering vil de samlede kostnadene for akkreditering og tilsyn måtte bli noe høyere for IASP-er enn for revisjonsforetak (hvor myndighetsoppgavene er samlet hos Finanstilsynet). En løsning der Norsk akkreditering utfører hele tilsynsoppgaven for IASP-er, ville imidlertid innebære behov for at de tar på seg oppgaver som de i dag ikke utfører, hvilket ville utløse et betydelig ressursbehov, se nærmere kapittel 6.2.4. Inngåelse av tilsynssamarbeid og god samordning mellom Finanstilsynet og Norsk akkreditering vil kunne begrense ressursbruken både hos myndighetene og i IASP-ene.

Utvalget har utarbeidet regler som legger til rette for å etablere virksomhet som IASP i Norge. Ved avgivelse av denne utredningen er det ikke mulig å si noe sikkert om interessen for å etablere IASP. Som nevnt i kapittel 7.6.2 avhenger dette til en viss grad av om øvrige EØS-stater åpner for at IASP-er skal kunne attestere bærekraftsrapportering. Utvalget har derfor ikke kvantifisert ressursbehovet nærmere.

7.7 Konsekvenser av endringer i åpenhetsloven

Utvalgets forslag til endringer i definisjonen av større virksomheter i åpenhetsloven innebærer at eventuelle allmennaksjeselskaper som defineres som små foretak etter regnskapsloven vil falle utenfor åpenhetslovens virkeområde, se omtale i kapittel 3.4.2. Forsikringsforetak som er organisert som gjensidig forsikringsforetak eller som aksjeselskap og som er under grensene for små foretak i regnskapsloven, vil med utvalgets forslag falle innenfor åpenhetslovens virkeområde. Slike forsikringsforetak er ikke omfattet av loven i dag, se omtale i kapittel 3.4.2. Utvalget legger til grunn at endringene i virkeområdet berører få foretak, og at konsekvensene av endringene vil være begrensede.