NOU 2024: 3

Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Radikalisering

17 Innledning

Et av de store spørsmålene på ekstremismefeltet er hvorfor noen radikaliseres. For å svare på dette må man se nærmere på de som radikaliseres – hvem er de, og hva har de opplevd? Hva er det som motiverer og trekker noen inn i voldelig ekstremisme?

Det er gjort flere forsøk på å forklare hvordan og hvorfor radikalisering skjer, og det finnes mange ulike teorier og modeller. Sosioøkonomiske forhold, ideologi og sosiale relasjoner som vennskap og slektskap er faktorer som ofte trekkes frem. Det er imidlertid ulike oppfatninger av hvordan disse faktorene samvirker, og hvordan de skal vektes.

Kommisjonens mandat omfatter både voldelig ekstremisme og ekstremisme som aktiv motstand mot menneskerettigheter og demokrati. Denne delen handler om voldelig ekstremisme. Det finnes også flere forståelser av begrepet radikalisering. Kommisjonen legger til grunn PSTs forståelse av radikalisering.1 Dette er i tråd med mandatet. Denne går ut på at radikalisering er en prosess der en person utvikler aksept for eller vilje til aktivt å støtte eller delta i voldshandlinger for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

Denne delen ser nærmere på eksisterende kunnskap om hvordan og hvorfor noen radikaliseres, hvem de radikaliserte er, og hvordan man kan fange opp dem som er i ferd med å bli radikalisert. Dette omfatter ulike modeller og teorier for å forklare og beskrive radikaliseringsprosesser, inkludert de som brukes av norske myndigheter. Risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer for voksne og barn og motivasjonsfaktorer for radikalisering og samspillet mellom fysiske og digitale miljøer omtales også. Det såkalte bekymringsarbeidet og bruken av risikovurderingsverktøy er også inkludert i denne delen. Arbeidet med å forebygge radikalisering og hjelpe personer ut av radikaliseringsprosesser er omtalt i del V. Kommisjonens egen gjennomgang av saker om norske ekstremister og deres radikalisering følger i del VIII.

18 Hvordan skjer radikalisering?

Det finnes ulike teorier og modeller for å beskrive eller forklare radikaliseringsprosesser. I dette kapittelet redegjøres det for noen av disse.

18.1 Lineære modeller

Noen av modellene som forsøker å beskrive radikaliseringsprosesser er stegvise og lineære. Et eksempel er å fremstille radikaliseringsprosessen som en trapp som gradvis blir smalere (Staircase to Terrorism). Det er få som vil gå helt til toppen av trappen og gjennomføre en terrorhandling.2

Trappen har flere etasjer:

  • Grunnetasjen omfatter alle mennesker i samfunnet. De som oppfatter levevilkårene sine som rimelige og aksepterer gjeldende politikk, vil forbli der.

  • De som beveger seg opp i første etasje, ønsker å kjempe mot opplevd urettferdighet og ser på muligheter for å forbedre situasjonen sin, for eksempel gjennom legitim politisk aktivisme og protest.

  • De som ikke er fornøyde med de tilgjengelige mulighetene eller virkemidlene, beveger seg opp i andre etasje. Her ser man etter noen å legge skylden på og retter sin politiske misnøye og sitt sinne mot myndighetene eller etablerer fiendebilder av andre.

  • I tredje etasje søker personen seg til andre som har samme tankesett, og som aksepterer at vold er et middel for å nå målet.

  • Går en person videre til fjerde etasje, innebærer det at gruppen som personen har søkt seg til, isolerer seg og etablerer et bilde av «oss mot dem». I den siste etasjen tyr personene til slutt til vold for å oppnå politisk endring eller omveltning.

Et sentralt poeng i denne modellen er at etasjene eller trinnene kommer i en bestemt rekkefølge, og at de bygger på hverandre.3

En annen kjent tilnærming kalles Social Movement Theory og inkluderer konseptet «kognitiv åpning»,4 som blant annet brukes på det offentlige nettstedet utveier.no.5 Målet med denne modellen er å forstå hvorfor personer som bor i Vesten, slutter seg til ekstreme islamistiske grupper. Teorien inkluderer fire prosesser som øker risikoen for at en person vil trekkes til ekstrem islamisme og til slutt bli overbevist om å bidra til terror.

  • Den første av fasene er en såkalt kognitiv åpning, som er en tilstand hvor personen er særlig sårbar og mottakelig. Tilstanden er gjerne forårsaket av en krise, traumatisk hendelse eller ubehagelig opplevelse, enten på individnivå eller som en mer kollektiv erfaring.

  • En slik åpning vil ofte sette i gang den andre fasen, som er en søken etter mening, ofte religiøst rettet.

  • Tredje fase kalles frame alignment (rammeforankring) og innebærer at den aktuelle personen fatter interesse for en ekstremistisk gruppe og opplever at gruppens verdensbilde gir mening.

  • Den fjerde og siste fasen kan ifølge teorien bare inntreffe etter at personen har gått gjennom de andre fasene. Her blir personen sosialisert inn i den ekstreme organisasjonen via religiøs opplæring og aktiviteter som tilrettelegger for indoktrinering.6

Gjennom en case-studie av den ekstreme grupperingen Al Muhajiroun i Storbritannia ble det dokumentert at karismatiske lederskikkelser og farsfigurer i ekstremistiske miljøer har stor betydning for rammeforankring og sosialisering.7

I den nasjonale veilederen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme brukes også en variant av en lineær modell, kalt radikaliseringstunnelen.8 Den beskriver hvordan individer som i utgangspunktet ikke har en intensjon om å bruke vold, utvikler denne intensjonen over tid dersom bestemte faktorer virker inn. Veilederen viser til at personen vil bli eksponert for et snevert og ensidig syn på verden, og den trekker frem blant annet betydningen av radikalisatorer, altså personer som motiverer eller inviterer inn i et ekstremt fellesskap, og utløsere i form av personlige kriser eller lignende. Det vektlegges at ikke alle går gjennom hele tunnelen, men at noen gjør det – enkelte raskere enn andre. Mens noen ender opp med voldsintensjon og -kapasitet, er det andre som ikke gjør det.9

Radikaliseringstunnelen har imidlertid ikke et godt forskningsmessig belegg, og modeller som fremstiller radikalisering som en lineær, stegvis prosess, har generelt blitt utfordret og kritisert. Noe av kritikken går på at det er lite empiri som understøtter modellene, og at det finnes flere eksempler på at personer som har begått ekstremistisk vold, ikke har gått gjennom alle stegene slik modellene beskriver. Modellene er også kritisert for å legge for mye vekt på kognitive prosesser sammenlignet med det sosiale.10 Den såkalte bunch of guys-teorien legger for eksempel til grunn at de sosiale båndene gjerne kommer først, enten ved at et vennenettverk utvikler seg til et terrornettverk, eller ved at en person blir rekruttert til ekstremistiske grupper av en venn eller slektning.11

18.2 Andre tilnærminger til radikalisering

Modellene ovenfor forutsetter en kausalitet mellom ekstreme holdninger eller ideer og voldelige handlinger. Endringer i holdninger forårsaker imidlertid ikke nødvendigvis endringer i handlinger. En alternativ tilnærming kan derfor være begrepsparene radikalisering/deradikalisering og deltakelse/avvikling (engagement/disengagement)».12 Radikalisering/deradikalisering handler om endring i holdningen til å bruke vold som politisk virkemiddel, mens det andre refererer til endret atferd, det vil si deltakelse i eller avvikling av voldelige aktiviteter. Denne tilnærmingen legger til grunn at holdninger ikke nødvendigvis forårsaker ekstremistisk vold eller deltakelse i ekstreme grupper. Årsaksforholdet kan like gjerne være motsatt. Dette innebærer på den ene siden at en ekstremist kan slutte å bruke vold uten å kvitte seg med sin ekstremistiske ideologi, og på den andre siden at en person kan fortsette med ekstremistisk vold selv om holdningene endrer seg.13

Et slikt skille mellom holdninger og handlinger kan imidlertid stå i motsetning til et holistisk blikk på ekstremismen.14 Denne tilnærmingen vektlegger at man bør ta høyde for hvordan slike prosesser forholder seg til hverandre, og være oppmerksom på den historiske og politiske konteksten ekstremismen oppsto og eksisterer i.15 At det ikke er noen absolutt sammenheng mellom holdning og handling i forbindelse med radikalisering, gjør det også vanskelig å vurdere når tiltak skal iverksettes.16

Det har blitt gjennomført empiriske studier som har undersøkt fellestrekk og faktorer ved personer som ender opp med å begå ekstremistisk vold.17 Disse studiene måler korrelasjon mellom bakgrunnsvariabler som alder, kjønn, sosioøkonomisk bakgrunn og ekstremistisk vold. De kan fortelle noe om hva som karakteriserer flertallet av dem som ender opp som voldelige ekstremister. En svakhet ved slike studier er at de ikke gir årsakssammenhengen. De forklarer ikke hvorfor det store flertallet med samme bakgrunn som ekstremister ikke blir ekstremister, og hvorfor mange som skiller seg fra gjennomsnittsekstremisten, for eksempel gjennom å ha relativt god sosioøkonomisk status, likevel blir voldelige ekstremister. Årsaksforholdene vil i mange tilfeller være så komplekse at individuelle egenskaper og historie ikke vil være nok til å gi en «terrorist-profil» som vil kunne anvendes på andre personer i nåtiden eller i fremtiden.18

Radikalisering kan skje innen alle typer livssyn, kulturell bakgrunn, ideologier og politiske retninger. Det kan være mange ulike innganger til radikaliseringsprosesser, og forløpene er individuelle og varierer i tempo, varighet og innhold.19 Flere som gjennomgår en form for radikaliseringsprosess, ender ikke opp med å begå ekstremistisk vold. Det finnes også eksempler på personer som ender opp med å begå for eksempel politisk vold, men som ikke kan sies å ha gjennomgått en «typisk» radikaliseringsprosess.20

Radikalisering er med andre ord ikke en enveisgate, og det er ikke automatikk i overgangen fra ekstreme politiske holdninger til voldelig ekstremisme. Noen beveger seg først i retning av voldsstøttende ideologi, men deretter bort derfra.21 Som gjennomgangen ovenfor viser, gir ikke forskningen entydige svar på hva som kjennetegner en radikaliseringsprosess. Radikalisering er et sammensatt fenomen, og selv om mange modeller søker å forklare radikalisering som en lineær prosess hvor den ene fasen etterfølges av den andre, er det nok flere holdepunkter for at radikalisering vanligvis er en ikke-lineær og dynamisk prosess.22

19 Risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer

19.1 Hvilke faktorer kan påvirke en person som radikaliseres?

Mange ulike forhold kan påvirke faren for at en person radikaliseres til voldelig ekstremisme. Eksempler på slike faktorer kan være traumer, løs tilknytning til arbeidslivet eller opplevd avmakt. I regjeringens nasjonale veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme brukes begrepet risikofaktorer, mens PST i sine rapporter bruker sårbarhetsfaktorer.23 Mens «risiko» språklig sett peker på faren for at personen radikaliseres og slik kan utgjøre en trussel for samfunnet, indikerer ordet «sårbarhet» i større grad at det handler om faktorer ved individene eller deres bakgrunn, delvis utenfor deres kontroll, som gjør dem mer utsatt for radikalisering. Disse to betegnelsene brukes ofte om de samme faktorene. I det følgende vil kommisjonen bruke begrepet risiko- og sårbarhetsfaktorer for å dekke begge perspektiver. Beskyttelsesfaktorer er på sin side forhold som demper risikoen for å utvikle problemer når risiko- og sårbarhetsfaktorer er til stede. Dette kan for eksempel være stabile sosiale relasjoner.

For å forstå hva som kan være årsakene til radikalisering, er det viktig å ikke bare se på enkelte faktorer, men også å ta hensyn til samspillet mellom faktorene. I den nasjonale veilederen om radikalisering og voldelig ekstremisme illustreres dette gjennom den holistiske modellen, jf. figur 19.1.

Figur 19.1 Den holistiske modellen

Figur 19.1 Den holistiske modellen

Den holistiske modellen består av fire sirkler som representerer de fire ulike nivåene individ, relasjon, samfunn og struktur. Den innerste sirkelen viser til forklaringer som er knyttet til enkeltindividet, mens den andre handler om relasjonelle faktorer. Den tredje sirkelen representerer samfunnsnivået, som kan være for eksempel utdanning, arbeidsliv og sosiale nettverk. Den fjerde og ytterste sirkelen representerer større kulturelle og strukturelle forklaringer. Dette kan være diskriminerende strukturer i samfunnet og økonomisk status. Det er risiko- og beskyttelsesfaktorer på alle nivåene. Modellen brukes blant annet av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Kilde: Justis- og beredskapsdepartementet, 2015b

En annen måte å illustrere de ulike nivåene på er en såkalt «økologisk modell».24 Modellen illustrerer at det er faktorer på mange ulike nivåer som kan spille inn i en persons radikaliseringsprosess, at faktorene vil ha forskjellig innvirkning på den enkelte, og at samspillet mellom dem vil være unikt i hver enkelt sak.

Boks 19.1 Risiko- og sårbarhetsfaktorer

Nedenfor er en oversikt over eksempler på risiko- og sårbarhetsfaktorer som ofte nevnes i sammenheng med radikalisering og voldelig ekstremisme. Oversikten er hentet fra SaLTos «Veileder ved bekymring – Hvordan forebygge og håndtere hatkriminalitet og voldelig ekstremisme».1

Personlige faktorer

  • Marginalisert/diskriminert

  • Mangler/søker tilhørighet

  • Skolerelaterte problemer

  • Psykiske problemer

  • Mangler kunnskap

  • Traumatiske opplevelser

  • Tap av forsørger/omsorgsperson

  • Søkende etter svar

  • Individuell sårbarhet

  • Betrakter seg selv som offer

  • Mangler selvkontroll/impulsiv

Familiemessige faktorer

  • Påvirkning av transnasjonalt familieliv og nettverk

  • Foreldre som sliter i foreldrerollen

  • Sosiale problemer i familien

  • Psykiske problemer i familien

  • Rusmisbruk

  • Fattigdom eller arbeidsledighet

  • Vold eller annen omsorgssvikt

  • Ekstreme sympatier hos venner/familie

Sosiale faktorer

  • Lav sosial status

  • Mangler/søker tilhørighet

  • Marginalisert ungdom

  • Opplevd diskriminering

  • Negativ påvirkning av venner

  • Liten/ingen deltakelse i sosiale fellesskap

  • Arbeidsledig

  • Livsstil som omfatter kriminalitet

  • Utrygt lokalområde

Ideologiske og kulturelle faktorer

  • Politisk debatt – kulturell identitet

  • Opplevelse av avmakt, ikke få komme til, bli kansellert

  • Misnøye med sosial og økonomisk urettferdighet

  • Legitimering og rettferdiggjøring av vold for å nå mål

  • Sympati for absolutte løsninger

  • Konspirasjonsteorier

  • Polariserende fiendebilder

1 Listen er hentet i sin helhet fra Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2015

Det er ofte en eller flere risiko- og sårbarhetsfaktorer som ligger til grunn hos den som radikaliseres.25 Både norske og andre europeiske studier av radikalisering viser at mange har hatt ulike typer problemer i livet i forkant av radikaliseringsprosessen.26 Noen studier har også vist at dette brukes bevisst av ekstreme miljøer og ledere i forsøket på å rekruttere personer.27 Risiko- og sårbarhetsfaktorer utgjør imidlertid ikke nødvendigvis de utløsende årsakene til radikalisering, men kan ses som medvirkende årsaker.28 At noen for eksempel har hatt en vanskelig oppvekst eller har psykiske vansker eller rusproblemer, behøver følgelig ikke å indikere fare for radikalisering og ekstremisme.29 Ofte handler det om helt grunnleggende menneskelige behov som ikke oppfylles.30 I beskrivelsen av risiko- og sårbarhetsfaktorer brukes ofte betegnelsen «opplevelsen av», for eksempel opplevd avmakt, utenforskap eller krenkelse. Uten å underkjenne den faktiske belastningen, er den subjektive oppfatningen av egen situasjon ofte utslagsgivende. For eksempel kan man objektivt sett befinne seg i en trygg sosioøkonomisk situasjon og likevel oppleve harme over at andre får de godene man mener man selv eller ens gruppe har krav på, slik man blant annet ser i høyreekstremistisk propaganda.31

Boks 19.2 Beskyttelsesfaktorer

Nedenfor er en liste over noen beskyttelsesfaktorer som ofte nevnes i forbindelse med radikalisering og voldelig ekstremisme. Listen er hentet fra SaLTos «Veileder ved bekymring – Hvordan forebygge og håndtere hatkriminalitet og voldelig ekstremisme»1:

Personlige faktorer

  • Reflektert ungdom

  • God skolesituasjon

  • Hobbyer eller aktiv i idrett

  • Mestringsfølelse

  • Robust

  • Opplevelse av mening

  • Opplevelse av tilhørighet

  • Selvtillit

  • Livskvalitet

  • God helse

Familiemessige faktorer

  • Ressurssterk familie

  • Høy sosioøkonomisk status

  • Støttende foreldre

  • God kommunikasjon og samspill

Sosiale faktorer

  • Positiv påvirkning av venner

  • Skole eller arbeid

  • Prososiale venner

  • Deltakelse i storsamfunnet

  • Deltakelse i organiserte eller/og uorganiserte aktiviteter

  • Trygt lokalområde/-samfunn

Ideologiske og kulturelle faktorer

  • Forståelse for demokrati, valgfrihet, toleranse og respekt for mangfold

  • Kritisk til kilder og informasjon

1 Listen er hentet i sin helhet fra Oslo politidistrikt og Oslo kommune 2015

De fleste mennesker har en eller flere beskyttende faktorer. Dette kan være alt fra personlige faktorer som evnen til kritisk tenkning eller mestringsfølelse, til faktorer som opplevelsen av gode familieforhold, gode sosiale nettverk eller et generelt stabilt miljø.32 Opplevd tilhørighet til samfunnet gjennom skole, trossamfunn, idrett eller andre aktiviteter i nærmiljøet kan også spille inn. I noen tilfeller kan imidlertid det som tilsynelatende fremstår som beskyttende faktorer, slik som familieforhold og sosialt nettverk, slå ut motsatt dersom familie eller venner selv er radikalisert.

Boks 19.3 Norske radikaliserte: Kjønn, alder og lokasjon

PST har gitt ut to rapporter om bakgrunnen til personer i ekstreme islamistiske miljøer og personer i høyreekstreme miljøer i Norge.1

I begge de representative utvalgene som PST har gjort, er menn i betydelig overvekt. En forklaring på denne kjønnsfordelingen i høyreekstreme miljøer kan være at det maskuline blir idealisert og fremhevet, og at det er en tydelig antifeminisme og idealisering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Dette kan være med på å gjøre disse miljøene mindre attraktive for kvinner. Når det gjelder ekstrem islamisme, er det menn som tilbys rollen som «hellig kriger». Dette endret seg noe etter fremveksten av IS, som i større grad enn al-Qaida laget propaganda rettet mot kvinner og fremhevet at kvinnene hadde en rolle i byggingen av den islamske staten ved å stifte familie. PST pekte på at før Syria-konflikten var det nesten ingen kvinner i de kjente ekstremistiske miljøene i Norge, mens kvinner på tidspunktet for rapporten utgjorde hele tolv prosent av utvalget.

Når det gjelder alder, fant PST at personer som radikaliseres til høyreekstremisme, i dag utgjør et bredere aldersspenn enn det som var tilfellet på 1990-tallet fordi utvalget inkluderer flere eldre personer. Dette gjelder særlig den innvandrings- og islamfiendtlige høyreekstremismen. Noen forskere har påpekt at dette innebærer at man må tenke nytt rundt forebygging, ettersom mange av dem som er høyreekstreme, verken går på skole eller deltar på andre arenaer som ungdomsklubber.2 Dette bredere aldersspennet skiller høyreekstremismen fra ekstreme islamistiske miljøer, som er preget av primært unge menn.

I sitt utvalg har PST sett at de fleste personene i høyreekstreme miljøer er bosatt på Østlandet. Kun et mindretall er bosatt i hovedstaden, noe som ifølge PST kan tyde på at grobunnen for høyreekstreme holdninger er noe mindre i storbyer enn i mer landlige strøk. En langt større andel ekstreme islamister var derimot bosatt i Oslo.

I del VIII omtales saksgjennomgangen der kommisjonen selv har gjennomgått 20 saker om norske radikaliserte.

1 Politiets sikkerhetstjeneste 2016; Politiets sikkerhetstjeneste 2019

2 Hansen, Lied, Krokene, Bratlie og Hovdal 2023

19.2 Sosiale og økonomiske forhold

Risiko- og sårbarhetsfaktorer for radikalisering inkluderer utfordringer i en persons sosioøkonomiske situasjon. Slike utfordringer kan være lav sosial status, manglende utdanning, løs tilknytning til arbeidslivet, arbeidsledighet eller dårlig råd.

De fleste i Norge har gode levekår og relativt god økonomi. Inntektsforskjellene i Norge har imidlertid økt de siste årene, slik det har gjort i andre land. Andelen lavinntektshusholdninger har blitt stadig større,33 og en av fem nordmenn har nå en sårbar økonomi.34 Det er vanskelig å ikke kunne eller oppleve å ikke kunne bedre sin økonomiske eller sosiale status i samfunnet. Dette kan føre til sosial frustrasjon.35 Økte sosiale forskjeller kan også forsterke en følelse av urettferdighet, noe som i seg selv er en risikofaktor.

Arbeidslivet er noe som i all hovedsak er helsefremmende, da det er med på å gi økonomisk trygghet, struktur i hverdagen, tilhørighet og økt selvfølelse. En stor del av norske ekstremister er ikke i arbeid, eller har en løs tilknytning til arbeidslivet.36 Dette kan gi en opplevelse av manglende tilhørighet til samfunnet. Lediggang kan gi tid til å fordype seg i ekstremt tankegods. Kravene til formell utdanning er økende i norsk arbeidsliv, og kan gjøre det vanskelig for personer med lav utdanning å komme inn på arbeidsmarkedet.37

At personer som står utenfor arbeidslivet og har dårlig økonomi radikaliseres, kan kalles hypotesen om sosial ekskludering.38 Forskningen på dette er ikke helt entydig. En studie i Storbritannia viste at blant medlemmer av det høyreradikale partiet English Defence League var ikke arbeidsledigheten eller andelen bosatte i sosiale boliger større enn i befolkningen generelt. Imidlertid støttet studien opp om at de radikaliserte var lavt utdannede, og kun et fåtall hadde høyere utdanning.39

Også når det gjelder utdanningsnivå, er bildet sammensatt. Blant annet kan det være forskjell på utdanningsnivået til lederne og «fotsoldatene» i ekstreme grupper. I Norge er det gjennomgående lavt utdanningsnivå både i de ekstreme islamistiske miljøene og de høyreekstreme miljøene.40 Omtrent halvparten av de ekstreme islamistene og to femtedeler av høyreekstremistene har kun fullført grunnskolen. I de ekstreme islamistiske miljøene har så å si ingen fullført høyere utdanning, mens dette tallet er noe høyere i de høyreekstreme miljøene. Utdanningsnivået er imidlertid vist å være lavere enn i befolkningen generelt. I 2016 pekte PST på at siden undersøkelsen de gjorde av ekstreme islamistiske miljøer i Norge viste liten sosial variasjon, kunne det stilles spørsmål ved om dette er «det fulle norske bildet», eller om det også foregikk radikalisering i miljøer som var mer ressurssterke, uten at PST har fanget dette opp.41 Kommisjonen er ikke kjent med informasjon som tilsier at dette bildet har endret seg. I 2023 ble imidlertid en ung mann dømt til fem år i fengsel for deltagelse i al-Qaida mens han studerte medisin i utlandet. Han hadde samtidig flere risiko- og sårbarhetsfaktorer fra sin barndom.42

Forskning på islamistiske terrorplaner i Europa har vist at det store flertallet av de involverte manglet høyere utdanning, men at det finnes unntak i form av terrorister som var høyt utdannet, og som gjerne fungerte som leder av terrorcellen.43 Selv om det er variasjoner, viser studier at ekstreme islamistiske ledere internasjonalt jevnt over har et høyere utdanningsnivå.44 Det er vist at en uforholdsmessig stor andel av ekstreme islamister har ingeniørbakgrunn. De fleste av disse ble ikke rekruttert inn i ekstremisme, men var heller en som etablerte eller ledet gruppen eller nettverket.45

Ulike studier har også sett på utdanningsnivå og arbeidslivstilknytning hos fremmedkrigere som dro til Syria. I Europa kom flertallet fra de lavere sosioøkonomiske rekkene i samfunnet, med lavere utdanningsnivå og høyere nivåer av arbeidsledighet.46 Dette stemmer med bildet av de norske fremmedkrigerne som dro til Syria.47 Det er imidlertid noen landvariasjoner, blant annet syntes fremmedkrigere fra Storbritannia å ha noe høyere sosioøkonomisk status enn fremmedkrigere fra andre vestlige land.48

En komparativ analyse av ulike studier viste motstridende konklusjoner når det gjelder forholdet mellom arbeidsledighet og utstrømningen av fremmedkrigere, noe som kan være et tegn på at problemet handler om relativ deprivasjon49 og ikke faktisk fattigdom.50 Andre studier har vist et noe sammensatt bilde. En FN-rapport som inkluderte fremmedkrigere med bakgrunn fra Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, kom frem til at det var et relativt lavt utdanningsnivå og en høy andel som enten var arbeidsledige eller hadde lavtlønnede jobber,51 mens en rapport fra Verdensbanken kom frem til at en høy andel av fremmedkrigerne52 fra Midtøsten og Nord-Afrika som hadde sluttet seg til IS, hadde videregående skole eller universitetsutdanning.53

Mange av fremmedkrigerne fra Norge var født i et annet land og kom til Norge i ungdomsårene. I PSTs undersøkelse av personer tilknyttet det ekstreme islamistiske miljøet i Norge hadde tre femtedeler selv innvandret til Norge, og kun en femtedel av dem med minoritetsbakgrunn var født og oppvokst i Norge. Dette bildet skiller seg fra andre land. PST har pekt på at gruppen som selv har innvandret til Norge, har måttet tilpasse seg det norske samfunnet i barndoms- og ungdomstiden. Mange har bakgrunn fra konfliktområder. Siden det er så mange av dem i undersøkelsen, er det grunn til å tro at dette er en situasjon mange av dem har funnet utfordrende, eller at de har med seg vanskelige livserfaringer fra tiden før de kom til Norge.54

19.3 Radikalisering og psykisk helse

Psykiske helseplager er vanlig i befolkningen. Mange vil få en diagnose i løpet av livet.55 Det antas at bare en av tre personer med alvorlige psykiske lidelser i Norge har en diagnose. Det er funnet at psykiske lidelser hos norske barn er mindre utbredt enn hos barn i andre vestlige land.56

Psykisk helse hos gjerningspersonen er ofte et tema når man prøver å forklare hvorfor noen begår ekstremistisk vold.57 Psykisk helse er for eksempel ofte et tema etter terrorhandlinger.58 PST beskrev det slik i en rapport fra 2022:

Avklaringen av hvorvidt en person som utfører en alvorlig voldshandling er motivert av en ekstrem politisk, religiøs eller ideologisk målsetning eller andre forhold som psykisk sykdom, eller en sammensetning av disse, kan være svært vanskelig. I slike tilfeller vil avklaringen som regel berøre mandatene til både politi, PST og helsetjenestene. (Politiets sikkerhetstjeneste, 2022c)

Det er vist at såkalte soloterrorister har 13 ganger så stor risiko for å ha en psykisk lidelse som ekstremister som er medlemmer av grupper. Disse personene er vanskeligere å oppdage når de ikke tilhører et kjent miljø eller har en forhistorie med vold eller ekstremistisk atferd.59

I undersøkelser gjort av PST hadde en tredjedel av personene fra det høyreekstreme miljøet i Norge en form for psykisk lidelse eller utviklingsforstyrrelse.60 For utvalget fra det ekstreme islamistiske miljøet var tallet cirka 20 prosent, men PST anslår at det kan være flere.61 I en komparativ studie som er utført i Norge om ekstrem islamistisk og høyreekstrem terror er det funnet at «terroristenes psykiske helse er et tema i 36 prosent av de høyreekstreme sakene. Det samme gjelder bare fire prosent av de islamistiske terrorsakene».62

Boks 19.4 Hva er psykisk helse?

Psykisk helse som begrep er utfordrende å definere og konkretisere. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer psykisk helse som «en tilstand av velvære som setter individet i stand til å håndtere belastninger i livet, realisere sine egenskaper, leve godt og jobbe godt og bidra til (lokal)samfunnet».1 Psykisk helse spenner i en slik definisjon fra det positive og mestrende («friske») i den ene enden til det som kan kalles plager og sykdom i den andre. Psykisk helse eller uttrykk for psykisk helse varierer også mye fra kultur til kultur.

1 Verdens helseorganisasjon 2022, uoffisiell oversettelse

Psykiske lidelser kan være en risiko- eller sårbarhetsfaktor i forbindelse med radikalisering.63 Mange ekstremister som har psykiske lidelser, kan få en forsterket negativ utvikling i et radikaliseringsforløp.64

Selv om psykisk uhelse kan være en bakenforliggende faktor i radikaliseringsporsesser, er det ikke funnet klare og enkle årsakssammenhenger mellom psykisk helse og ekstremisme. Det er krevende å balansere behovet for å identifisere sårbarhet og forhøyet risiko for radikalisering uten å underbygge en feilaktig oppfatning av at personer med dårlig psykisk helse er farlige. Deltakelse i radikaliserte grupper, radikaliseringsprosesser og påfølgende radikale handlinger kan i seg selv være årsak til psykiske plager.65 På grunn av den uklare sammenhengen mellom radikalisering og psykisk helse er det fare for å uriktig innrette forebyggende tiltak mot personer med psykisk sykdom, en tilnærming som kan være både stigmatiserende og problematisk i lys av diskrimineringsvernet som beskytter personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert de med psykisk sykdom.

I en gjennomgang fra 2019 om psykisk helse og ekstremisme ble det pekt på at det er to parallelle forståelser av psykiske lidelsers betydning for voldelig ekstremisme.66 Der fremkom det at diagnostisert psykisk lidelse bare er påvist i en liten gruppe av dem som utøver ekstremistiske voldshandlinger. Handlingene forklares mer ut fra allmennpsykologiske og samfunnsmessige forhold, og betydningen av psykisk lidelse er tonet ned. Derimot ble det funnet en forhøyet forekomst av psykisk lidelse i studier av soloterrorister. I gjennomgangen argumenteres det for at det ikke lenger er nyttig å spørre om psykisk helse eller psykisk lidelse har noe å si for radikalisering, og at man heller bør spørre hvordan og i hvilke tilfeller psykisk helse påvirker radikaliseringen. Dette er mer i tråd med en moderne forståelse av psykisk helse. Man har gått bort fra en forståelse av at psykisk helse er en tilstand som eksisterer i individet uavhengig av kontekst, og mer i retning av å forstå psykisk helse som et samspill mellom personer, grupper og omstendigheter. Psykisk lidelse forstås også mer som ytterpunkter på ulike dimensjoner heller enn som ulike kategorier av fungering. Individer kan dermed vise betydelig grad av flere problematiske trekk uten at det vil klassifiseres som psykisk lidelse. Dette inngår i den enkeltes risiko eller sårbarhet for radikalisering og vil kunne bidra til en radikaliseringsprosess. Det er derfor viktig å kartlegge psykisk helse bredere enn bare med tanke på diagnoser. Hva kan være den enkeltes «triggere», og hva er de beskyttende faktorene for den enkelte?67

Risiko eller sårbarhet på individnivå kan forstås som sammenhengen mellom individuelle (genetiske) trekk og de belastende og beskyttende erfaringene den enkelte har med seg. Dette vil i et livsløp ikke være unike risiko eller sårbarheter for radikalisering, men heller generelle sårbarheter som for noen slår ut som radikalisering.

Boks 19.5 Tilregnelighet

I rettssaken etter 22. juli-angrepet fikk spørsmålet om gjerningspersonens tilregnelighet mye oppmerksomhet. To ulike rettsmedisinske vurderinger kom til ulike resultater. Breivik ble av domstolen funnet å være tilregnelig.1 Etter reglene som da gjaldt, var kriteriene for utilregnelighet at en person var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på handlingstiden.2 I rettssaken mot Philip Manshaus etter terrorforsøket mot Al-Noor moskeen og drapet på stesøsteren, anførte Manshaus’ advokat at han måtte ansees strafferettslig utilregnelig. Selv mente Manshaus at han var tilregnelig, og dette ble domstolens konklusjon.3 25. juni-saken er ikke behandlet i domstolene per januar 2024, men det har i media kommet frem informasjon om at det knytter seg usikkerhet til Matapours tilregnelighet.4 Spørsmålet om forholdet mellom psykisk sykdom og ekstremisme har med andre ord kommet på spissen i alle saker om ekstremistisk terror begått i Norge.

Sprikende konklusjoner om tilregnelighet fra sakkyndige-rapporter i forbindelse med 22. julirettssaken førte til en omfattende prinsipiell diskusjon om tilregnelighet i strafferetten og regjeringen oppnevnte i 2013 Tilregnelighetsutvalget. Utvalget avga i oktober 2014 sin utredning, NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. På bakgrunn av utvalgets rapport ble reglene om tilregnelighet endret i 2019. Etter gjeldende regler skal en person som i utgangspunktet har gjort noe straffbart frikjennes dersom de hadde en «sterkt avvikende sinnstilstand» eller «sterk bevissthetsforstyrrelse» og gjerningspersonen på handlingstiden var utilregnelig på grunn av «sterkt avvikende sinnstilstand», jf. straffeloven § 20 andre ledd. Bestemmelsen omfatter også høygradelig psykisk utviklingshemming. Ved vurderingen skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne på gjerningstidspunktet. Reglene for strafferettslig tilregnelighet gjennomgikk altså en vesentlig endring, og det åpnes for stor grad av rettslig skjønn. I en dom fra Høyesterett i 2023 følger det at det overordnede utgangspunktet etter forarbeidene skal være «hvorvidt det er rimelig og rettferdig å straffe tiltalte, sett hen til personens helsemessige tilstand på handlingstidspunktet».5 For å verne samfunnet, kan en person som ikke er strafferettslig tilregnelig dømmes til tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern.6

1 RG-2012-1153 (Oslo tingrett)

2 Straffeloven av 2005 § 44

3 TAHER-2020-5113 (Asker og Bærum tingrett)

4 Revheim-Rafaelsen 2023

5 HR-2023-1243-A

6 Straffeloven kapittel 12

Individuell psykologisk uhelse og psykisk lidelse er jevnt over sterkere til stede hos enslige aktører enn hos radikale eller ekstreme grupper. For disse individene kan det se ut som det i større grad er sykdommen som fører til radikaliseringen, heller enn ideologi.68 For ekstreme grupper ser det ut til å være psykologiske prosesser som i seg selv ikke kategoriseres som psykisk lidelse, men som er innenfor det normale, som spiller sterkest inn. Her vil gruppedannelse og normer samt behov for tilhørighet ha betydning. Det er også rimelig å anta at tilhørighet i en gruppe krever en viss psykologisk helse, og at de med størst plager derfor ikke deltar.69

Boks 19.6 Kongsbergangrepet

13. oktober 2021 angrep Espen Andersen Bråthen tilfeldige mennesker i sentrum av Kongsberg med kniv, sverd, pil og bue. Han drepte fem personer.1 Gjerningspersonen hadde uttalte psykiske problemer og var kjent for politiet for kriminalitet og truende atferd. Han var også i politiet og PSTs søkelys på grunn av uttalelser som indikerte at han kunne være radikalisert til voldelig ekstremisme. Det hadde blant annet blitt gjennomført en bekymringssamtale med ham i 2017. Like etter oppsøkte Bråthen en myndighetsperson med en advarsel, og PST gjennomførte en analyse som resulterte i at politiet burde følge med på utviklingen med tanke på mulig radikalisering til ekstrem islamisme. Anbefalingen ble imidlertid ikke formidlet til Kongsberg-politiet. Både PST og politiet mente gjerningspersonen var psykisk ustabil og burde følges opp av helsevesenet. Han var innlagt på psykiatrisk institusjon i 2019. I 2020 kom det inn flere bekymringsmeldinger til politiet, men informasjonen ble ikke videreformidlet til PST. De siste 14 månedene forut for angrepet hadde ikke mannen kontakt med verken familien, politiet eller helsevesenet. I rettssaken konkluderte domstolen med at Bråthen ikke var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet, og han ble dømt til tvungent psykisk helsevern.2

1 Henriksen, Brenden, Hoel, Kruke og Myhrer 2022

2 TBUS-2022-6117 (Buskerud tingrett)

19.4 Radikalisering og rus

Forholdet mellom rus og radikalisering kan ses på ulike måter. For det første er det stort overlapp mellom forhold som øker risikoen for avhengighetsproblematikk, og risiko- og sårbarhetsfaktorer for radikalisering. I tillegg foreligger noen spesifikke interaksjoner mellom rusavhengighet og radikalisering.70 I undersøkelser gjort av PST forekom rusproblemer hos 42 prosent av de høyreekstreme.71 Det er funnet tilsvarende for ekstreme islamister.72 Hos sistnevnte er det imidlertid store kjønnsforskjeller. Seks prosent av kvinnene hadde hatt befatning med rusmidler, mens hos mennene utgjorde andelen 43 prosent.

Negative barndomsopplevelser, inkludert rusbruk eller eksponering for rus, øker risikoen for et bredt spekter av psykologiske, somatiske og atferdsmessige vansker.73 Rus i familien, eksempelvis foreldre med rusutfordringer, skaper utrygghet som kan føre til at barna i familien opplever utfordringer på andre områder i livet.74 Deltakelse i ekstreme grupper kan paradoksalt nok være veien ut av et dårlig miljø for dem som ruser seg eller begår kriminelle handlinger.

Det er ikke gjort mange studier på spesifikk sammenheng mellom radikalisering og rus, men det kan se ut til at høyreekstremisme har rus både som en del av fiendebildet (eksempelvis at «muslimene smugler dop», «de ødelegger ungdommene våre») og som et anbefalt virkemiddel for å øke egen effektivitet mens man gjennomfører voldshandlinger.75 For ekstrem islamisme er bildet mer sammensatt. Det har vært spekulert på om ideologi beskytter noe mot rusbruk, og de som tidligere har utviklet avhengighet, ser ut til å bruke ekstremisme til å sone egen rusatferd, som et middel til frelse.76

Det er en sammenheng mellom psykiske lidelser og rusmiddelbruk. Det er mange i rusbehandling som har en psykisk lidelse, og psykiske lidelser kan være rusutløst. Det overordnede målet med rusmiddelpolitikken er å redusere negative konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet. Det er kommunene som skal gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester og bidra i det helsefremmende og forebyggende arbeidet på rusfeltet.77

19.5 Kriminalitet

En stor andel personer i de høyreekstreme miljøene i Norge har begått straffbare handlinger, mange av dem voldsrelaterte. I tillegg har en stor andel selv blitt utsatt for voldshandlinger.78 Også andre undersøkelser har vist forekomst av kriminalitet hos høyreekstremister. Aktive medlemmer i den nynazistiske organisasjonen DNM har vært dømt opptil flere ganger for grove voldshandlinger, annen type vold, brudd på våpenloven med mer.79

Også mange av personene fra det ekstreme islamistiske miljøet har vært involvert i straffbare forhold før de ble radikalisert. I de representative utvalgene PST har benyttet i sine undersøkelser, gjelder dette to tredjedeler av mennene og en tredjedel av kvinnene.80 Forskning på ekstreme islamistiske miljøer i Europa viser et variert bilde. Det er ikke uvanlig å ha begått lovbrudd, inkludert vold, i forkant av en terrorhandling, men personer uten rulleblad er også involvert i hendelser.81 Nokså mange av personene som har vært involvert i IS-relatert vold var bosatt i Europa og har hatt en bakgrunn med «vanlig» kriminalitet og vold. De har beveget seg fra det man kan kalle «gatekriminalitet» til politisk-religiøs kriminalitet.82 Mens det før ikke var noen måte å bli «ordentlig muslim» på utenom å slutte med kriminalitet, tilbyr voldelig ekstrem islamisme en moralsk utvei for de kriminelle. Det gjør det mulig for dem å bruke kompetansen de har fra gata, til et formål de mener kan forsvares. I tillegg kan ekstrem islamisme appellere fordi den religiøse transformasjonen blir sett på som en mulighet til å gjøre opp for gamle synder.83 Det er likevel et sammensatt bilde, da de fleste i kriminelle nettverk er motstandere av voldelig ekstrem islamisme.84 Noen peker på at ekstreme islamistiske grupper og kriminelle grupper i Europa rekrutterer fra den samme gruppen mennesker, noe som skaper synergier og overlappinger som har konsekvenser for hvordan personer radikaliseres og opererer.85

20 Barn og radikalisering

20.1 Negative barndomsopplevelser

Barndomsopplevelser og oppvekstsvilkår har stor innvirkning på den enkelte og kan få følger for blant annet helse og livsmestring senere i livet. De fleste barn i Norge har gode og trygge oppvekstsvilkår i familier med nettverk og miljø rundt seg. Det er imidlertid også flere som opplever ulike belastninger i hele eller deler av oppveksten. Dette kan være manglende omsorg og oppfølging fra nærstående, vold i hjemmet eller vedvarende lav inntekt i familien.86

Selv om de fleste i Norge har gode levekår og relativt god økonomi, har andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, økt de siste årene.87 Oppvekst i en familie med økonomiske utfordringer har konsekvenser for levekår, arbeidsdeltakelse og helse i voksen alder.88 Familier som strever med økonomiske, sosiale eller psykiske vansker, utgjør en risiko- og sårbarhetsfaktor for de barna som lever i den.89 I mange tilfeller vil foreldrene ikke kunne gi tilstrekkelig omsorg til barna sine. Barn som har foreldre med slike vansker, inkludert rusrelaterte problemer, har også en forhøyet risiko for å utvikle psykiske problemer og andre vansker.90

Folkehelseinstituttet (FHI) beskriver det slik:

[…] barn som vokser opp med foreldre som ikke klarer å gi tilstrekkelig omsorg eller følge opp barnets behov, barn som lever med vedvarende lav inntekt i husstanden, og barn som opplever andre belastninger, som mobbing, vold og overgrep, og barn som ikke møter et godt nok miljø for læring og sosialt samspill i barnehage og skole, vil ha økt risiko for å utvikle psykiske plager og sosial mistilpasning. De vil dermed ikke kunne utnytte og utvikle sine evner til beste for seg selv og de rundt seg. (Aase, Holt og Helland, 2022)

Traumatiske opplevelser kan også inkludere tap av en forelder eller andre nærstående, krig og konflikt, opplevelser under flukt fra hjemlandet eller lignende. For flyktninger vil også migrasjonsstress kunne utgjøre en vesentlig belastning. Flyktningene har brutt opp fra sitt eget miljø, noe som innebærer tap av hjem, nettverk, kulturelt og språklig miljø, arbeid, status og rolle. Dette etterfølges av kravet om ny tilpasning og forventninger om mye ny læring (akkulturasjonsstress).91

Oppsummert kan såkalte negative barndomsopplevelser gi langvarige negative helseeffekter92 og flere typer tilpasningsproblemer. Negative barndomsopplevelser kan dermed øke risikoen for problemer senere i livet.93 Mange av de negative opplevelsene overlapper med risiko- og sårbarhetsfaktorer for radikalisering. Dette betyr ikke at alle med negative barndomsopplevelser vil bli radikalisert, men at risikoen er større både for radikalisering og andre former for kriminalitet, vold og destruktiv atferd. At barn har negative barndomsopplevelser, betyr heller ikke automatisk at de vil få psykiske helseutfordringer eller tilpasningsproblemer, men risikoen er større for det dersom ikke avbøtende tiltak blir satt inn. Internasjonalt har det såkalte ACE-rammeverket blitt brukt til forskning på radikalisering,94 selv om forskningen fortsatt er begrenset.95

Boks 20.1 Adverse Childhood Experiences

ACE-studien er en studie som ser på sammenhengen mellom negative, traumatiske barndomsopplevelser og velferd og helse i voksen alder. Det er en langtidsstudie som følger mer enn 17 000 mennesker i USA. Studien startet i 1995 og pågår fortsatt. Deltakerne får spørsmål om barndommen og blir fulgt opp jevnlig. Spørsmålene, som handler om negative barndomsopplevelser, er delt inn i ulike kategorier:

  • Misbruk

    • Fysisk misbruk

    • Emosjonelt misbruk

    • Seksuelt misbruk

  • Neglisjering/omsorgssvikt

    • Emosjonell neglisjering

    • Fysisk neglisjering

  • Vanskelige familiesituasjoner

    • Voldelig atferd mot mor

    • Rusmisbruk i hjemmet

    • Psykiske lidelser i hjemmet

    • Skilsmisse eller seperasjon av foreldre

    • Familiemedlem i fengsel

Deltakerne skal krysse av for «ja» eller «nei» på spørsmål om utfordrende opplevelser i disse kategoriene. Studiens funn til nå viser en sammenheng mellom antall «ja» i spørreskjemaet og antall negative opplevelser som voksen.

Studien har vist at negative barndomsopplevelser kan øke risikoen for problemer senere i livet, og at risiko øker eksponentielt ved stigende antall kategorier av opplevd belastning. Blant annet viser studien at det er en sammenheng mellom negative barndomsopplevelser og kroniske helseproblemer, psykisk sykdom og rusmisbruk i ungdomsårene og voksenlivet, og at negative barndomsopplevelser også kan ha en negativ innvirkning på blant annet utdanning og jobbmuligheter.1

1 Centers for Disease Control and Prevention 2021; Terapivakten u.å.

Unge som utsettes for vold og krenkelser fra foreldre, jevnaldrende eller andre, har større risiko for selv å bruke vold eller begå kriminelle handlinger. Noen av dem som blir radikalisert, har selv opplevd familievold. Når voldsutsatte barn utøver vold når de blir eldre, går de fra å føle seg maktesløse til å få en følelse av makt og kontroll. Å delta i ekstremistiske grupper kan forsterke en slik følelse.96 Tilsvarende kan personer som har levd et liv preget av endring og usikkerhet, få en opplevelse av mening og sammenheng når de slutter seg til ekstremister eller andre ytterliggående grupper.97

PSTs undersøkelser av det ekstreme islamistiske miljøet i Norge viste at nesten en femtedel av personene i undersøkelsen mistet foreldrene sine i løpet av barne- og ungdomsårene.98 PST har sett på sammenhengene mellom de ulike risiko- og sårbarhetsfaktorene og kommet frem til at de personene i utvalget som hadde mistet foreldrene, scoret høyt også på andre variabler, som relasjonelle tilpasningsproblemer, rusproblemer og arbeidsledighet. Av dem som reiste til Syria, var det flere som hadde mistet foreldrene sine, enn de andre i undersøkelsen.

20.2 Barn som radikaliseres

I en studie fra 2022 om ungdom og ekstremisme i Norge går det frem at de aller fleste av de drøyt 2500 respondentene i alderen 16 til 19 år kategorisk ikke var villige til å forsvare bruk av vold for å oppnå oppmerksomhet om en sak eller skape samfunnsendring i Norge.99 Kun en liten gruppe på 3,7 prosent og 1,8 prosent var villig til dette i stor eller veldig stor grad. I disse gruppene var det en overrepresentasjon av gutter, personer med foreldre født i andre land, med islam som religion og personer med generelt lavere tillit til andre. Det var også en overrepresentasjon av de som hadde opplevd diskriminering, som hadde brukt sterkere rusmidler og vært i kontakt med politiet. I en samlet analyse var det likevel kun det å ha hatt undervisning om kritisk tenkning og demokratiske verdier som hadde selvstendig påvirkning på om deltagerne var villige til å forsvare bruk av vold eller ikke.

Barn og unges meninger er under utvikling, og det er ikke uvanlig at man har mer ekstreme synspunkter som ung og senere vokser dette av seg. Det er ikke alltid slik at provoserende ytringer eller aktiviteter på ekstreme nettsider er uttrykk for vilje og kapasitet til å bruke vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.100 Ungdomsopprør er også naturlig og kan ha positive sider. Ungdomshjernen gjør også at unge får en naturlig «rus» når de gjør noe spennende og tar risiko, og ønsket om dette «kicket» kan bli sterkere enn fornuften.101

Det er likevel stor forskjell på å ha radikale politiske meninger og å teste grenser, og det å planlegge eller gjennomføre alvorlige angrep som omtalt i boks 20.2. Etterretningstjenesten har i sin trussel- og sikkerhetsvurdering for 2023 angitt at til tross for en nedgang i gjennomførte terroranslag både fra ekstreme islamister og høyreekstreme i Europa de siste årene, «avdekkes det stadig alvorlige saker om oppfordring til terrorangrep, opplæring og konkret angrepsplanlegging», og sakene «involverer ofte unge mennesker under myndighetsalder som har blitt radikalisert på nett».102 Dette viser at også barn og unge har kapasitet til å utføre alvorlige straffbare handlinger som er forbundet med ekstremisme. I Storbritannia utgjør nå mindreårige en av fem som arresteres for terrorrelaterte lovbrudd, mens de i 2019 utgjorde under en av 20.103 Selv om det også i Norge ses en noe bekymringsfull utvikling, er man heldigvis ikke i nærheten av det samme omfanget her.

Barn og unge kan være særlig sårbare for radikalisering, både som følge av informasjon de selv oppsøker, for eksempel på nett, og fordi de kan være mer mottakelige for påvirkning, manipulasjon og rekruttering til voldelig ekstremisme enn voksne. Barn har ikke nødvendigvis verktøyene til å vurdere eller bedømme informasjon som de finner på nettet, eller som blir fortalt til dem av voksne, og de har heller ikke en ferdigutviklet evne til konsekvenstenkning. FN peker på at barn er lettere å skremme og kontrollere, både fysisk og mentalt.104 Barn er også mer tilbøyelige til å vise lojalitet mot autoritetsfigurer, og de er spesielt tilbøyelige til å følge oppfatningene og oppførselen til dem de elsker og respekterer, et element som er spesielt relevant når familiemedlemmer fungerer som radikalisatorer.

I ulike konfliktsoner rundt omkring i verden har tusenvis av barn de siste årene blitt bortført, rekruttert og utnyttet av terrororganisasjoner og voldelige ekstremistiske grupper, inkludert IS.105 Mens rekruttering av barn til væpnede grupper går langt tilbake i historien, er det et nyere fenomen at barn rekrutteres av terrorister og voldelige ekstremistiske grupper, både i konfliktsoner og i fredstid.106

I Norge og nabolandene er det sett tilfeller av at barn som har vokst opp her selv har reist til eller har blitt tatt med til konfliktområder kontrollert av terrororganisasjoner. I 2022 ble en svensk kvinne dømt til seks års fengsel for grov krigsforbrytelse og grovt brudd på folkeretten for å ha medvirket til at sønnen ble barnesoldat i IS i Syria. Dette var første gang i Sverige at noen var tiltalt for krigsforbrytelse gjennom bruk av barnesoldat.107 I Norge er det eksempler på at barn selv har reist til Syria, som de to søstrene fra Bærum, hvorav den ene var mindreårig.108 Det er også norske eksempler på foreldre som har tatt med sine barn til IS-kontrollerte områder i Syria.109 Den største radikaliseringsrisikoen for barn i Norge er nok likevel knyttet til ekstremistisk materiale og synspunkter som de eksponeres for i Norge, via internett, familie, venner, nettverk eller annet.

Ett eksempel på dette er det norske høyreekstreme partiet Alliansen, som blant annet bruker Discord til å rekruttere unge. Discord er en kommunikasjonsplattform som brukes mye av dem som spiller dataspill. På Alliansens Discord-server har det vært flere elever i videregående skole sammen med etablerte nynazister fra voldsfremmende organisasjoner. Partilederen i Alliansen dukker selv opp for å gi instruksjoner til de yngste støttespillerne. Partilederen har møtt flere av deltakerne fysisk i valgkampsammenheng og stadig oppfordret nye ungdommer til å bli en del av nettverket. Alliansen har vært kjent for å bruke ulike metoder for å få norske ungdommer inn i miljøet. Blant annet spurte partilederen i 2020 på Alliansens Telegram-kanal om noen kunne skaffe til veie en liste over alle de 4500 skoleelevene ved videregående skoler i hele Viken fylke.110 Listen inneholdt elevenes navn og kontaktinformasjon og var blitt lagt ut på internett ved en glipp av Viken fylkeskommune.

Det er også sett eksempler på unge som har kommet i kontakt med ekstreme islamister på nettet. I 2021 ble for eksempel en 16-åring i Oslo pågrepet og dømt til fem år i fengsel for forsøk på terrorhandling i form av forberedelseshandlinger og deltakelse i terrororganisasjon (IS), blant annet fordi han forsøkte å lage nikotingift.111

Selv om få barn har blitt arrestert for terrorrelaterte lovbrudd i Norge, er sistnevnte et av eksemplene på at barn i Norge har blitt dømt for alvorlig terrorrelatert kriminalitet og fått til dels streng straff. I 2021 kom PST med en temarapport om mindreårige involvert i terror og terrorrelaterte handlinger. Hovedfunnene i rapporten var at PST siden 2013 har sett en dreining mot at stadig yngre personer involveres i terror og terrorrelaterte handlinger i Norge og ellers i Vesten. Langt de fleste involverte er unge menn, og de har vokst opp i en livssituasjon preget av tilpasningsvansker, utenforskap, psykiske problemstillinger eller omsorgssvikt, eller de har traumatiserende opplevelser fra det landet de eventuelt har innvandret fra.112

I tillegg til å planlegge og gjennomføre angrep har mindreårige spilt en rekke andre roller i terrorrelaterte handlinger. De har for eksempel opptrådt som radikalisator og veileder på nettet, administrator for terroroppfordrende grupper på sosiale medier og leder av nettbaserte, transnasjonale avdelinger av terrorgrupper. PST vurderer det som «meget sannsynlig» at de også fremover vil avsløre mindreårige som er involvert i terrorhandlinger.113

Boks 20.2 Mindreårige involvert i avvergede og gjennomførte terrorangrep i Europa

Nedenfor er det noen eksempler på terrorrelaterte hendelser i Europa med mindreårig gjerningsperson i årene 2010–2022.

  • I 2010 detonerte en 15-årig gutt en selvlaget sprengningsanordning i inngangspartiet til et asylmottak i Østerrike. Ingen ble direkte skadet, men en beboer falt ut av sengen som følge av eksplosjonen og pådro seg en hodeskade. Gutten tilsto og sa at en kjent høyreekstremist hadde tvunget ham til handlingen for at han skulle bli inkludert i den høyreekstremistiske gruppen.1

  • I 2015 ble det kjent at tre unge ekstreme islamister, den yngste en 17-åring, hadde planlagt å angripe en fransk militærbase. Planen ble avslørt via avlytting. De tre skal ha mottatt direktiver fra et IS-medlem i Syria.2 17-åringen fikk instruks om å utføre et angrep mot basen ettersom han ikke kunne forlate Frankrike og slutte seg til IS som følge av at han ble overvåket.3 Ifølge franske tjenestemenn innebar planene kidnapping av en senioroffiser ved basen og halshugging av ham på film ved hjelp av GoPro-kamera.4 De mistenkte hadde koblet seg til hverandre via sosiale medier og kommuniserte med en kontakt i Syria ved hjelp av krypterte meldinger. De hadde ikke noe kriminelt rulleblad, og de hadde et visst utdanningsnivå. IS-videoer ble antatt å ha spilt en betydelig rolle i radikaliseringsprosessen deres.

  • I 2022 ble en britisk 15-åring arrestert fordi han var mistenkt for å ha planlagt et høyreekstremt terrorangrep. Han ble arrestert da han krasjet farens bil da han skulle rekognosere området rundt en moské. Etterforskningen viste at 15-åringen hadde høyreekstreme synspunkter, og at han hadde vist støtte til terrorister som Christchurch-terroristen Brenton Tarrant. Han hadde et manifest i en notatbok der han hadde tegnet nazisymboler og listet opp navn på dømte terrorister. De fant også antisemittiske og anti-islamske fraser og høyreekstreme symboler blant notatene. Han ble i 2023 funnet skyldig i blant annet å ha planlagt et høyreekstremt terrorangrep.5

  • I 2022 arresterte britiske sikkerhetstjenester en 15 år gammel gutt fra Leeds mistenkt for å planlegge et ekstremt islamistisk terrorbombeangrep. Han ble siktet for å ha kjøpt kniver og bombedeler til et angrep og planlagt å drepe mennesker i London sentrum sammen med en 20-årig annen mistenkt. 20-åringen hadde også kjøpt kjemikalier til bombefremstilling. Den 15 år gamle gutten næret spesielt hat mot homofile og så på videoer av brutale drap på homofile. Som 14-åring skal han ha erklært at han ønsket å bli martyr. Etter to rettssaker endte det med en tiltaleoverenskomst for begge de tiltalte. 15-åringen tilsto å ha samlet inn informasjon som sannsynligvis er nyttig for terrorisme (IS-propagandavideo) og å ha informasjon om terrorhandlinger.6 Straffeutmålingen var ikke avklart da denne rapporten ble ferdigstilt.

1 APA/BVZ 2021

2 AFP 2015

3 AFP 2015

4 RFI 2015

5 BBC 2023

6 Metropolitian police 2023; Vinter 2023

Selv om PSTs rapport og enkelthendelser peker mot en bekymringsfull utvikling, er det som nevnt innledningsvis grunn til å utvise forsiktighet og ikke overdrive problematiseringen av at barn utforsker ekstreme standpunkter. Det er fortsatt relativt få alvorlige hendelser i Norge utført av mindreårige. Det er likevel viktig at det jobbes forebyggende, både med tanke på undervisning om kritisk tenkning og demokratiske verdier, i de delene av tjenesteapparatet som kan fange opp og sette inn tiltak for særlig sårbare og utsatte barn og unge, og hos tjenestene som har som oppgave å fange opp bekymringsfull og kriminell aktivitet. Som i alt arbeid rettet mot barn må slikt forebyggende arbeid bygge på hva som er til barnets beste, og det må legges til rette for at barns egne synspunkter høres.

21 Drivere og motivasjonsfaktorer

Personer som aksepterer vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål, er i kjernen av radikalisering til voldelig ekstremisme. Det meste eller all voldelig ekstremisme bunner i politiske målsetninger og et ønske om politisk endring. I tillegg kan andre drivere, som sosial frustrasjon og søken etter spenning, tilhørighet og mening spille inn. Slike drivere og motivasjonsfaktorer må forstås i sammenheng med risiko- og sikkerhetsfaktorer som omtalt i kapitlene ovenfor. Hva som får noen til å bli med i en ekstremistisk gruppe eller gå i ekstremistisk retning er individuelt, og ofte vil kun personen det gjelder, kjenne til årsakene bak. I boken Fremmedkrigerne skriver Arntsen følgende:

Svaret på hvorfor hver enkelt tok sitt valg finnes […] i livet de ble tildelt og senere levde ut: I de sosiale og økonomiske betingelser de ble født inn i. I deres nære relasjoner. I deres impulser og følelsesliv. I deres skuffelser og nederlag. I deres eventyrlyst og ønske om å være noe i denne verden.
Men også i deres religiøsitet og jakt på eksistensielle avklaringer. I deres håp om et utopia. Og i deres villighet til å rettferdiggjøre ondskap og dehumanisere andre på veien til et slikt illusorisk samfunn. (Arntsen, 2016, s. 446)

21.1 Internasjonal politikk, krig og konflikt

Ekstremisme springer ut fra politiske uenigheter, polarisering, væpnet konflikt eller krig, og rammes deretter ofte inn i en ideologi som ekskluderende nasjonalisme eller ekstreme religiøse tankesett. I høyreekstremistiske miljøer er det ikke alltid reelle kriger eller konflikter som ligger til grunn for radikalisering. Mye av verdensbildet og ideologien springer like fullt ut fra en innbilt krig eller eksistensiell kamp og et ønske om politisk endring. Eksempler på dette er Eurabia-konspirasjonsfortellingen om at det pågår en planlagt «islamisering» av Europa gjennom innvandring og The great replacement-konspirasjonsfortellingen om at den hvite, kristne befolkningen i Europa blir erstattet av ikke-europeere gjennom massemigrasjon og demografisk vekst. Disse er utbredt i høyreekstrem ideologi og var sentrale i Breiviks tankegods. Både Breivik og Manshaus oppga at de var motivert av å beskytte sitt eget folk og sin kultur mot en pågående demografisk omkalfatring og undergang forårsaket av innvandring og en potensiell rasekrig. Den høyreekstreme terroristen Brenton Tarrant skrev også i manifestet sitt at han fryktet et «folkemord på hvite» på grunn av lav fødselsrate og høy innvandring.114

Ekstreme islamister har gjerne sitt politiske engasjementet knyttet til kriger og konflikter i muslimske land hvor muslimer er krigsofre. Noen ganger kan det være knyttet til det som oppleves som vestlig imperialisme. For en som radikaliseres, vil da verden i økende grad fremstå som en krig mellom en god og en ond sivilisasjon, den islamske og den vestlige.115 I ekstreme islamistiske miljøer, som Profetens Ummah, har aktivismen i all hovedsak kretset rundt konflikter og forhold i andre deler av verden hvor muslimer er involvert. Noen forstår dette som bekreftelser på at islam er i krig med en rekke land, hovedsakelig vestlige.116 Opplevde fornærmelser mot islam og profeten Muhammed, for eksempel ved koranbrenning eller karikaturtegninger, er også motivasjonsfaktorer i radikaliseringen av ekstreme islamister og terrorister i Europa.117

Flere av fremmedkrigerne som dro fra Norge til Syria, har forklart at det var konflikten i Syria, særlig historier om Assad-regimets overgrep mot barn og sunnimuslimer, som vekket et engasjement hos dem. De prøvde å oppsøke lærde og anså det som en plikt å reise ned og hjelpe det syriske folket.118 Mange av fremmedkrigerne fortalte senere at de reiste ned utelukkende for å drive med hjelpearbeid, uten å bli trodd på dette i etterfølgende rettssaker. Uansett var idealisme og en kamp mot urettferdighet en sterk motivasjonsfaktor for mange av dem som reiste.119

PST uttalte i 2016 at ingen tematikk eller hendelse har bidratt til å radikalisere så mange som konflikten i Syria, og pekte på at radikaliseringen hovedsakelig ble utløst av begivenheter utenfor Norge, men at den ble forsterket gjennom etableringen av salafistiske nettverk i norske ungdomsmiljøer før og under Syria-konflikten.120 Dette viser at det er et samspill mellom motivasjonsfaktorer og forhold ute i verden og virksomhet her hjemme som kan forsterke hverandre og føre til radikalisering og voldelige ekstreme handlinger. I tillegg kan det samvirke med sosial frustrasjon og bli en viktig «push-faktor» som skyver en inn i ekstremisme når man har «lite å tape», noe som omtales nærmere nedenfor.

Sinnet og opprørtheten som ligger bak noen unge muslimers handlinger og synspunkter på verden, handler ikke bare om opplevd urettferdighet, men er et resultat av faktiske og konkrete krenkelser, enten på det personlige, nasjonale eller transnasjonale plan.121 Konflikter i verden der muslimer er involvert, er det viktigste temaet som norske muslimer virkelig savner at det norske storsamfunnet adresserer på en bred og overbevisende måte. Sterke følelser skapt av forhold som oppleves som dypt urettferdige, kan spille en viktig rolle som drivkraft i prosessene som for noen kan føre til sympatier for ekstremistiske synspunkter og i verste fall til voldelige ekstremistiske handlinger.122

Konflikten mellom Israel og Palestina har stor oppmerksomhet i Norge, med aktive støttemiljøer på begge sider som hver har tydelige fortellinger som gir tung følelsesmessig mobiliseringskraft. 7. oktober 2023 gjennomførte Hamas et terrorangrep mot Israel der over 1100 mennesker ble drept.123 Israels påfølgende omfattende krigføring på Gazastripen har i skrivende stund kostet over 26 000 menneskeliv.124 I en pågående konflikt som også inkluderer en informasjonskrig, må det tas forbehold om at slike tall vil endres. Intensiveringen av krigen har medført sterk polarisering i Midtøsten og internasjonalt, med harde fronter mellom aktivister som støtter hver sin part i konflikten. Sterke bilder og brutal informasjon fra begge sider har blitt spredd ufiltrert til andre deler av verden, og har satt sinnene i kok hos støttespillere på begge sider. I desember 2023 klaget Sør-Afrika Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag for brudd på folkemordskonvensjonen. 26. januar 2024 kom domstolen med en midlertidig avgjørelse om at domstolen vil realitetsbehandle saken, og har pålagt Israel tiltak for å blant annet forhindre folkemord, og åpne for humanitær hjelp til Gaza.125

Flere europeiske land stilte seg tidlig bak Israels rett til å forsvare seg og forbød støttemarkeringer for palestinerne og Hamas, blant annet med henvisning til Hamas’ terrorlisting i EU.126 Pro-palestinske aktivister viste på sin side støtte til palestinerne, og i noen tilfeller Hamas. Noen demonstrerte under slagordet «fra elven til havet – Palestina vil frigjøres». Det ble i flere land diskutert om dette slagordet skulle tolkes som at staten Israel ikke har eksistensberettigelse.127 I Norge handlet pro-palestinske demonstrasjoner og solidaritetsmarkeringer primært om støtte til den palestinske befolkningen og kritikk av Israels bombing av sivilbefolkningen i Gaza og dels om å anerkjenne Palestina som egen stat. I 2023 var markeringene fredelige, i motsetning til i 2009. Da var det voldsomme demonstrasjoner i Oslo mot Israel etter angrep mot Gaza, og flere av det som etter hvert ble medlemmene av Profetens Ummah møttes i forbindelse med dette. Også i 2023 pekte PST på at lovlige og fredelige demonstrasjoner til støtte for Gaza kan tiltrekke seg ekstremister som ønsker å utnytte situasjonen til å fremme en egen ekstremistisk agenda.128

Konflikten mellom Israel og Palestina har i mange år motivert voldelig ekstremisme og terrorisme utenfor Midtøsten-regionen. Flere terrorangrep utført av ekstreme islamister i Europa, for eksempel angrepet mot en jødisk barneskole i Frankrike i 2012, har vært helt eller delvis motivert av israelske intervensjoner på Gaza.129 Dette er igjen aktualisert etter angrepet i oktober 2023.130 Et terrorangrep utført av en IS-tilhenger i Paris i desember 2023 skal eksempelvis ha vært helt eller delvis motivert av konflikten.131 Al-Qaida har erklært støtte til Hamas sitt angrep mot Israel og oppfordret tilhengerne sine til å angripe israelske og allierte mål internasjonalt. I slutten av desember 2023 publiserte al-Qaidas avdeling i Jemen en video som inkluderte en bombeoppskrift og budskap om å stoppe den «amerikanske krigsmaskinen» for å hindre undertrykkelse av muslimer i Gaza og andre steder. Videoen oppfordrer soloterrorister til å angripe mål som kommersielle flyvninger og enkeltpersoner som Bill Gates og Elon Musk.132 DNMs støtte til Hamas’ terrorangrep 7. oktober133 er et eksempel på såkalt ideologi-kryssende ekstremisme.

Visse typer voldelige ekstremister har ideologiske, politiske og religiøse motiver i større grad enn andre. De er ofte ledertyper og kan spille en stor rolle i radikaliseringen av andre personer. Selv om andre radikaliserte kan motiveres av andre faktorer, skal man ikke undervurdere ideologi og politikk som motivasjonsfaktor, ettersom lederne av ekstremistiske grupperinger og terrororganisasjoner er de som bestemmer og legger føringene for de valgene som tas.

Ideologi kan være en kraftfull grunn til å holde den ekstremistiske gruppen samlet. I krig, uansett om det er en faktisk krig eller en tenkt krig, holder man partene samlet ved å ha en felles sak å kjempe for. Gruppens felles tolkning av ideologi eller religion blir det som holder den sammen. Også for personer som i utgangspunktet hadde andre motivasjoner for å bli med i gruppen, kan ideologi styrke forpliktelsen til gruppen.134

21.2 Religion

Religion er også en driver for radikalisering ved at religionen misbrukes til å rettferdiggjøre synspunkter og handlinger. Dette gjelder særlig islam og kristendom. Religiøse symboler og fortellinger kan brukes til å glorifisere terrorister som helgenfigurer og inspirere andre til å gjennomføre terrorangrep. I verdensbildet til ekstreme islamistiske grupper foregår det en kamp mellom muslimene og Vesten, og høyreekstreme grupperinger har ofte muslimer i sitt fiendebilde og tror på konspirasjonsfortellinger om at muslimene skal ta over Europa.

Noen motiveres av religionen i seg selv og bruker sin egen tolkning av religiøse skrifter til å rettferdiggjøre handlingene sine. Ekstreme islamister gjør dette med Koranen. Det er likevel funn som tyder på at ekstreme islamister generelt er lite religiøse og har mindre kjennskap til religiøse tekster før de radikaliseres til voldelige ekstremister. Religiøst motivert ekstremisme innebærer som regel en eller annen form for religiøs fundamentalisme, som ofte preges av avvisning av etablert, allmenn religiøs tradisjon til fordel for en mer bokstavelig tolkning av skriftene.135 De som har en lederrolle i ekstreme grupper, oppfattes imidlertid ofte som mer kunnskapsrike i religiøse spørsmål enn de andre.

Det er også eksempler på at kristen tro misbrukes til ekstremisme. Selv om det er noe uklart hvorvidt religion i seg selv var en motivasjonsfaktor, hadde Philip Manshaus en kristen religiøs oppvåkning som sammenfalt i tid med hans høyreekstreme radikaliseringsprosess. Manshaus bedrev bibelstudier og deltok på flere samlinger i den læstadianske menigheten. Det var ikke kun den kristne religionen som sådan som trakk ham til det læstadianske miljøet, han likte også at det var kulturkonservativt og etnisk homogent.136

21.3 Tilhørighet og trygghet

For personer i områder med krig og konflikt kan det være aktuelt å søke trygghet og beskyttelse hos ekstremistiske grupper. I et trygt land i fredstid er det også mulig å ha en følelse av utrygghet og truet gruppeidentitet. Hva som utgjør en gruppeidentitet, knytter seg ofte til religion, etnisitet eller nasjonalitet. Identitet er ofte forbundet med stolthet og tilhørighet. Dersom man føler at ens identitet er truet, kan man utvikle antipati og hat mot grupper som påstås å utgjøre en trussel.137 «Det var vi mot verden. Fellesskapsfølelsen og følelsen av brorskap var total», uttalte for eksempel en tidligere nynazist om massemønstringene han var med på tidlig på 2000-tallet.138

For personer som opplever for eksempel muslimsk innvandring som noe fremmed og truende, kan ideologier som hevder å beskytte ens egen gruppeidentitet, fremstå som trygt. Dette kan gjøre at personene blir mer mottakelige for en slik ekstrem ideologi, i dette tilfellet høyreekstrem ideologi, og på sikt aksepterer og legitimerer vold for å bevare «tryggheten». Ideologi kan være viktig for å skape et fellesskap innad i den gruppen som ifølge ideologien er «de gode», ved at gruppen forenes mot en felles fiende og har samme mål og syn på verden.139

Å oppleve at ens gruppeidentitet ikke passer inn eller er velkommen der man bor, kan også bidra til misnøye og på sikt ekstreme holdninger. En gruppeidentitet som stadig utsettes for press, kritikk, mistenkeliggjøring, hat og trusler, kan bidra til radikalisering.140 Muslimer som bor i Europa og som opplever hat og hets, rasisme og muslimfiendtlige holdninger hos politikere, kan føle manglende tilhørighet og trygghet der de bor. Mange europeiske muslimer kan også oppleve at konflikter i muslimske land ikke får den oppmerksomheten de mener konfliktene fortjener, og at europeiske politikere ikke viser nok handlekraft i å stanse disse konfliktene, fordømme overgrep mot muslimer eller hjelpe krigsflyktninger.141 Muslimske miljøer i Europa har også pekt på forskjellsbehandling fordi ukrainske flyktninger får mer hjelp142 og virker mer velkomne enn muslimske flyktninger. I noen tilfeller kan slike forhold og opplevd urettferdighet bidra til at noen europeiske muslimer blir mer mottakelige for ideologier som tegner bilder av en eksistensiell kamp mellom den muslimske verden og Vesten.143

IS uttalte som en del av sin rekrutteringsstrategi at muslimske unge i Vesten aldri kom til å bli akseptert i sitt vestlige land, og at de verken var for eksempel somaliske eller pakistanske eller irakiske, men at de først og fremst var muslimer. Videre at IS ville akseptere dem og beskytte dem. Dette kan gi gjenklang hos de som verken føler tilhørighet til sine foreldres hjemland eller sitt eget hjemland, og som søker mot en universell muslimsk identitet som ikke tar hensyn til etnisitet eller nasjonal og kulturell bakgrunn.144

Sosial nettverksteori og studier som viser at venner er sentrale for rekruttering til ekstremisme, bekrefter også at sosial tilhørighet og trygghet er viktige motivasjonsfaktorer for manges veivalg.145 Flere av de norske unge mennene som dro til Syria som fremmedkrigere, kom fra samme vennekrets. Selv om de synes å ha hatt ulik motivasjon for å reise, var sosiale faktorer som gruppepress eller lojalitet mot venner også sentrale i avgjørelsen om å dra.146 Dette er i tråd med den sosiale nettverksteorien om at sosiale bånd spiller en stor rolle i rekruttering til voldelig ekstremisme.147

I tillegg til at sosiale bånd kan spille en viktig rolle for veien inn i ekstreme grupper, og at søken etter tilhørighet og trygghet kan være en viktig motivasjonsfaktor for mange, kan også sosiale dynamikker som lojalitet, tillitsforhold og gruppepress føre til at man blir værende, og at veien ut av det ekstreme fellesskapet kan virke mindre attraktiv.

21.4 Sosial frustrasjon

Mennesker som er marginaliserte og ikke ser hvordan de kan bedre sin økonomiske eller sosiale status, kan oppleve sosial frustrasjon.148 Frustrasjon over en vanskelig livssituasjon og et ønske om en ny start eller ny retning i livet kan være en viktig push-faktor som dytter mennesker inn i ekstremisme. Behovet for endring kan skyldes en problematisk fortid med kriminalitet, rusproblemer, familiekonflikter, en vanskelig oppvekst eller lignende. Sosial frustrasjon kan også skyldes at man av ulike grunner faller utenfor samfunnet, for eksempel på grunn av arbeidsledighet,149 eller at man har blitt utsatt for vold, diskriminering, sosial marginalisering eller lignende.150 Personer som bærer på denne typen sosial frustrasjon, kan i utgangspunktet være lite opptatt av ideologi.151 De har derimot mye sinne og aggresjon, som ofte rettes mot en eller flere bestemte fiender,152 noe som gjør at vold og voldelig ekstremisme kan bli tiltrekkende.

Den sosiale frustrasjonen kan også være forbundet med kjønn og kjønnsroller. I ekstreme miljøer er hat mot kvinner og skeive noe som går igjen. Ekstremisme kan i visse tilfeller forstås som et forsøk på å gjenopprette tapt maskulinitet.153

Opplevd urettferdighet kan spille en viktig rolle i en radikaliseringsprosess. Det kan gjøre en person mottakelig for ekstreme ideologier og miljøer fordi disse kan tilby en helhetlig forklaring på hvorfor man føler seg frustrert og urettferdig behandlet. Dette kan henge sammen med opplevd følelse av manglende aksept i hjemlandet eller at andre får flere goder enn en selv, eller ens egen gruppe. Denne opplevde urettferdigheten og sinnet som kan følge av den, er noe radikalisatorer kan spille på.154

Da DNMs øverste leder i Norge ble intervjuet i 2001, fortalte han at han og gjengen hans var «så utsatt» at de ikke klarte å stoppe å utøve vold selv når noen ble alvorlig skadet. De følte seg forfulgt av politi, medier og politikere, og de mente at slagsmålene ofte skyldtes at folk ville yppe med nynazistene på byen, mens «utlendingene» ble fremstilt som ofre.

Alt det andre som har skjedd med oss, setter i gang en aggressivitet som gjør at jeg ikke klarer å slutte. Vi blir så forbannet at det er vanskelig å stoppe. Vi blir jaktet på, boikottet og urettferdig behandlet. (Eide, 2001)

21.5 Spenning og heroisk maskulinitet

De som deltar i voldelig ekstremisme i søken etter spenning, er gjerne tiltrukket av vold, våpen og uniformer. Ofte kombineres det med fantasier om en heroisk rolle i en storslagen kamp.155 Både høyreekstreme og jihadistiske bevegelser spiller på dette. I jihadistisk propaganda fremstilles jihad-livet som «action-orientert» og heroisk. For noen av de norske fremmedkrigerne i IS var søken etter spenning en motivasjonsfaktor. Det samme var ønsket om heder, status og anerkjennelse. De poserte med våpen i krigssoner på sosiale medier og ga sin støtte til krigerhelter.156 Høyreekstreme bevegelser og subkulturen deres kan være attraktiv for unge gutter som lengter etter aksept og en følelse av ære, makt og spenning.157

Ekstremistiske bevegelser tilbyr også et kulturelt og kroppsliggjort univers med klesdrakt, symboler og musikk som skaper gruppeidentitet. I DNM marsjerer medlemmene i gatene i uniform og med faner.

– Jeg ble hekta, det er ikke noe å legge skjul på. Det var drittøft, adrenalinet pumper jo når du går der, sier en ung norsk mann fra Østlandet som var med på flere av de internasjonale demonstrasjonene til Den nordiske motstandsbevegelsen rundt 2018. (Klungtveit, 2020, s.36)

Andre høyreekstreme bevegelser har beveget seg bort fra den lett identifiserbare skinhead-stilen og bruker kodede ekstremistiske symboler. De nye markørene kan vanskelig skilles fra andre klær som er populære blant ungdom.158 Det dannes høyreekstreme meningsfellesskap, også på subtile og kodede måter, som gir tilhørighet og dehumaniserer grupper som inngår i fiendebildet. Voldelig ekstremisme gjør det mulig å leve ut fantasiene om å være en helt159 i det som oppleves som en reell kamp – enten det er mot et angivelig folkemord på hvite eller en angivelig kamp som Vesten fører mot verdens muslimer. Det kan også dreie seg om reelle konflikter på bakken, med reelle lidelser og reelle overgripere.

Flere forskere har argumentert for at slike helteforestillinger er tett knyttet til ideer om maskulinitet.160 Heroisk maskulinitet spiller en rolle i rekrutteringen og mobiliseringen av høyreekstremister og ekstreme islamister.161 Terrorister som får heltestatus på grunn av angrep mot personer i høyreekstremistenes fiendebilde, kan gjøre at høyreekstremistene motiveres av ideen om berømmelse via spektakulær vold.162

Høyreekstreme grupper spiller bevisst på opplevelsen av en maskulinitet som er krenket, og tilbyr måter å gjenvinne eller oppnå en heroisk maskulinitet på. Det er sammensatte bakenforliggende drivere for radikaliseringsprosesser, men det er spesielt konstruksjonen av maskulinitet innenfor bevegelsene som gjør at unge menn trekkes til det ekstremistiske fellesskapet.163

For noen radikaliserte kan det være følelsen av brorskap og av å være en «ekte mann» som spiller en sentral rolle i at de trekkes inn i ekstremistiske bevegelser. Dette gjelder både høyreekstreme brorskapsorganisasjoner som Proud Boys, Active Clubs eller brorskap i chan-kulturen, som kun finnes i nettbasert form.164 I ekstremistiske bevegelser glorifiseres vold som en del av en livsstil og en stilisert versjon av maskulinitet.165

Boks 21.1 Typologi – radikalisertes ulike roller og funksjoner

Det er utviklet typologier for å dele ekstremister inn i «idealtyper» med tilhørende radikaliseringsforløp. De ulike idealtypene kjennetegnes av ulike drivkrefter for radikaliseringen og innehar forskjellige roller og oppgaver i ekstremistiske grupper. Typologiene kan hjelpe med å vekte betydningen av ulike motiver og skreddersy mottiltak mot ulike radikaliseringsforløp.

Petter Nesser har i sin forskning på jihadistiske terrorplott i Europa delt inn deltakerne i følgende fire idealtyper: «entreprenøren», «protesjeen», «den mistilpassede» (misfits) og «omstreiferen» (drifters).1 Tore Bjørgo har i sin forskning operert med følgende hovedtyper som han mener går igjen blant ulike ekstremistgrupper både i Norge og andre land: «ideologiske aktivister», «medløpere», «sosialt frustrerte»2 og etter hvert også «eventyrere».3

I Nessers typologi beskrives entreprenøren som avgjørende for at en terrorcelle kan dannes og utføre angrep. Det er typisk en mann, og ofte – men ikke alltid – er han eldre, mer erfaren og mer ressurssterk enn de andre medlemmene med tanke på sosioøkonomisk bakgrunn og utdanning. Noen ganger er han familiemann. Entreprenøren fremstår som en religiøs-politisk aktivist med en sterk rettferdighetssans og oppsøker i tilfellet militant islamisme radikale moskeer og predikanter. Entreprenøren tar aktivt kontakt med ekstremistiske nettverk, militante grupper og treningsleirer i konfliktsoner. Han rekrutterer, sosialiserer og trener de andre medlemmene av terrorcellen eller det ekstremistiske nettverket. Han tar en ledende rolle i den politisk-ideologiske debatten i gruppen og kobler de andre medlemmene til radikale predikanter for at de skal få ytterligere veiledning. Entreprenøren gir inntrykk av å ikke ty til vold primært for sin egen del, men for det han identifiserer som «det felles beste» og av en religiøs plikt overfor de sanne troende, dvs. den muslimske verden. Ofte er det en genuin bekymring for lidelsen til muslimer som blir berørt i diverse konflikter, som ligger til grunn. Entreprenørens autoritet baserer seg på at entreprenøren er mer kunnskapsrik i politiske og religiøse spørsmål enn de andre og ofte har karismatiske kvaliteter og en betydelig evne til å påvirke og manipulere andre.

Protesjeen har flere likhetstrekk med entreprenøren, men står alltid under entreprenøren på rangstigen. Vedkommende fungerer som en slags høyre hånd eller nestkommanderende og er ofte yngre. De to har typisk vært venner over lengre tid og har lik bakgrunn. Protesjeen er betrodd og får viktige oppgaver og detaljert innblikk i terrorplanene. Entreprenøren og protesjeen kan reise sammen og være på treningsleirer sammen. Hovedårsaken til protesjeens radikalisering er ofte den politiske frustrasjonen over overgrep mot verdens muslimer. Entreprenøren og protesjeen hans har altså ideologiske og politiske motiver og koblinger til organiserte transnasjonale ekstremistiske nettverk, som de gjerne selv oppsøker og lar seg bli rekruttert inn i. Dersom de skulle bli tatt, viser de sjelden tegn til anger over sine ekstremistiske handlinger, og de holder på overbevisningen om at de har gjort det rette.4

Mens entreprenøren er den som bygger terrorceller, gjerne samme med sin protesje, har man også dem som kan anses mer som «fotsoldater» i de ekstreme miljøene, det vil si dem som utfører ordre og følger retningslinjene andre gir dem.5 De kan deles inn i to typer: «den mistilpassede» og «omstreiferen». De mistilpassede er typisk langt mindre ideologisk motivert, informert og oppdatert enn entreprenøren og protesjeen. De har ikke lyktes helt i livet, de fungerer kanskje dårlig sosialt og har lav utdanning, løs tilknytning til arbeidslivet og en vanskelig, ofte kriminell bakgrunn. De er typisk drevet av personlig misnøye, utenforskap og et ønske om mål og mening. I noen tilfeller er motivasjonen for å gå inn i religiøs ekstremisme et slags ønske om tilgivelse for gamle synder som kriminalitet, rus eller annen atferd som er uforenlig med en tradisjonell religiøs oppvekst. Ofte har de en svakere og mer nølende personlighet og er derfor mer sårbare for påvirkning og rekruttering. De blir ofte oppsøkt av en entreprenør eller protesje med felles bakgrunn som tilbyr å hjelpe dem med å finne «den rette vei». Ofte blir de med i ekstremistiske nettverk for å løse sine personlige problemer eller av lojalitet til venner på innsiden.

Til slutt er det kategorien omstreifere. Denne kategorien har ingen tydelig sosial bakgrunnsprofil, men består av personer som dras inn i ekstremisme gjennom sosiale nettverk, lojaliteter, press og avhengighetsforhold. Dette støtter opp under teorier om radikalisering som påpeker betydningen av sosial dynamikk og gruppedynamikk for radikalisering og rekruttering av individer til ekstremistiske grupper. Omstreiferne mangler vanligvis en sterk agenda for hvorfor de omgås ekstremister og inngår i grupperinger eller nettverk, og de er primært drevet av sosiale forpliktelser og sosial belønning. De blir ofte engasjert via tilfeldigheter eller via sosiale bånd til «feil» personer, og mange av omstreiferne kunne etter all sannsynlighet gått i en helt annen retning ved å omgås andre. De får sjelden viktige oppgaver i planleggingen av angrep, kanskje fordi de oppfattes som noe flyktige og mindre trofaste mot saken, men de utgjør arbeidskraft og er sånn sett en viktig støttefunksjon. Det er noe uklart hva som gjør at omstreiferne blir radikalisert, men identitetssøken, eventyrlyst eller opplevd mangel på alternativer kan være mulige forklaringsfaktorer.6

I Bjørgos typologi er «de ideologiske aktivistene» som oftest ressurssterke og primært drevet av politiske og ideologiske motiver. De lykkes på mange sosiale arenaer, og det er som oftest disse som radikaliserer venner og nærmiljø, og som tar kontakt med militante aktivister og organisasjoner. Denne kategorien ligner dermed entreprenøren. «Medløperne» kan ha en mer blandet bakgrunn, men er først og fremst drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og aksept, og dette, sammenholdt med behovet for anerkjennelse, gjør dem ofte lette å lede til å delta i militante aktiviteter. De blir gjerne gradvis radikalisert som en konsekvens av deltakelsen i gruppen og dens militante aktiviteter. De har mye til felles med omstreiferne, som er beskrevet ovenfor. «De sosialt frustrerte» har i likhet med «de mistilpassede» ofte en problematisk sosial bakgrunn, herunder erfaringer med vold, kriminalitet, diskriminering og sosial marginalisering. Ideologi spiller ikke så stor rolle for dem, men de har mye sinne og aggresjon, som ofte rettes mot en eller flere bestemte fiender.7 Den siste kategorien er de såkalte «eventyrerne», som ønsker spenning og er tiltrukket av våpen, uniformer, kamp mv.8

1 Nesser 2010

2 Bjørgo 2011

3 Bjørgo 2015

4 Nesser 2018

5 Presentasjon av Petter Nesser, kommisjonsmøte, 15. september 2022

6 Nesser 2018

7 Bjørgo 2011

8 Bjørgo 2015

22 Arenaer for radikalisering

22.1 Fysiske og digitale miljøer i samspill

De senere årene har både forskning, trusselvurderinger og handlingsplaner fremhevet internett og sosiale medier som en viktig kilde til radikalisering.166 I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2023 var propaganda på digitale arenaer trukket frem som en viktig kilde til radikalisering og terrorinspirasjon.167

Selv om det er utfordrende å avgjøre nøyaktig hvilken rolle internett spiller i en radikaliseringsprosess, er det bred enighet i forskningslitteraturen om at sosiale medier er et viktig verktøy for radikalisering og rekruttering til voldelig ekstremisme.168 Sosiale medier tilrettelegger for rekruttering ved at det er lett for radikalisatorer å komme i kontakt, for eksempel ved å sende en venneforespørsel på Facebook, uten å måtte ta fysisk kontakt. For dem som har fellesskap og tilhørighet som en viktig motivasjonsfaktor for å bli med i ekstreme fellesskap, er det mye som tyder på at dette også kan skapes av sosial omgang på nettet.169

Brukeratferd og eksponering for ekstremistisk propaganda på nettet og i sosiale medier kan legge til rette for og intensivere radikaliseringsprosesser. På nettet kan man søke seg til uendelig mange former for nettsamfunn. Man kan treffe likesinnede brukere eller bli eksponert for ekstremistisk innhold, også algoritmisk forsterket av søkehistorikk og brukeratferd.170 Søker man på ekstremistisk innhold, vil man få mer ekstremistisk innhold.

I tillegg kan radikaliseringsprosessen være vanskeligere å oppdage når den i stor grad foregår på nettet og man kan operere anonymt. Flere radikaliseringsprosesser kan også foregå relativt hurtig, spesielt i såkalte akselerasjonistiske høyreekstreme nettsamfunn som vektlegger et hurtighetselement: Det haster å fremskynde rasekrig gjennom vold og terror.171 Det finnes eksempler på unge menn som har blitt radikalisert i digitale subkulturer, og som på kort tid har blitt sympatisør med en ideologi uten at familie og venner har oppdaget det.172

Videre har barrierene for deltakelse i ekstremistiske nettverk blitt mindre. Mens alder og fysikk kan være en hindring for deltakelse, kan en datamaskin og anonymitet åpne opp for langt yngre personer. For eksempel ble den amerikanske nynazistiske organisasjonen Atomwaffen Division, nå National Socialist Order,173 grunnlagt av tenåringer.174

Sosiale medier er en sentral arena for rekruttering og spredning av ekstremistisk propaganda, både for ekstreme islamister175 og høyreekstreme.176 Ekstreme islamister var tidlig ute med å bruke sosiale medier. Vestlige fremmedkrigere i Irak og Syria brukte sosiale medier og fildelingsplattformer som Facebook, Instagram, WhatsApp, PalTalk med flere, og særlig var daværende Twitter populær.177 Når det gjelder høyreekstreme, er Breivik bare ett eksempel på internetts rolle i en radikaliseringsprosess. Internett spilte en avgjørende rolle i Breiviks radikalisering fordi det tilbød ham 1) et alternativt verdensbilde som kunne stå uimotsagt, 2) relevant og taktisk kunnskap, og 3) en mulighet til å isolere seg fra den virkelige verden ved å spille online-spill intenst over flere år.178 Likevel kan ikke internett være hele forklaringen på Breiviks voldelige radikalisering.179

Begrepet «nettradikalisering» har blitt møtt med kritikk. Kritikken går ut på at det i dagens digitale tidsalder er mindre nyttig å skille skarpt mellom aktivitet på nettet og aktivitet i den «virkelige», fysiske verden.180 Digitale miljøer er sentralt medvirkende i radikaliseringsprosesser, men da ofte i samspill med andre bakenforliggende faktorer. Internett forårsaker ikke radikalisering, men det er likevel et behov for å forstå samspillet mellom bakenforliggende motivasjonsfaktorer og sosialisering i digitale subkulturer.

Når det gjelder ekstrem islamisme, har en studie fra Frankrike vist at selv om internett spiller en sentral rolle, er fysiske grupper og møteplasser fremdeles viktige arenaer for rekruttering og radikalisering, enten det er møter gjennom familie og venner, moské eller fengsel.181 PST vurderte også i sin nasjonale trusselvurdering for 2023 at «radikalisering til ekstrem islamisme vil foregå både i fysiske relasjoner og i digitale nettverk».182

Et eksempel fra Norge på at både de fysiske og de digitale arenaene er viktige for ekstreme islamistiske grupperinger, er den nå nedlagte Profetens Ummah. Profetens Ummah var i utgangspunktet en Facebook-gruppe, og mobiliseringen til alle demonstrasjonene gruppen sto bak, begynte der. Fysiske møter var imidlertid en viktig del av rekrutteringen, planleggingen og mobiliseringen til gruppen. Internett var en sentral arena og et verktøy for propaganda, rekruttering og kommunikasjon. Sosiale medier spilte for eksempel en avgjørende rolle for at gruppen nådde ut med sitt budskap i Norge i 2013.183

Når det gjelder høyreekstremisme i Norge, vurderte PST i sin nasjonale trusselvurdering for 2023 at det primært er høyreekstreme digitale arenaer som vil legge til rette for radikalisering.184 Som i tilfellet med ekstreme islamister, om enn i mindre grad, betyr ikke dette at fysiske arenaer ikke spiller en rolle i rekruttering og propaganda. Organisasjoner som DNM arrangerer offentlige marsjer og demonstrasjoner, og disse strømmes og legges ut på nettet og bidrar til oppmerksomhet rundt organisasjonen og dens ideologi. Høyreekstreme organisasjoner har også interne møter og sosiale sammenkomster. Disse spiller en viktig rolle for å holde på medlemmene, både dem som er opptatt av ideologi, og dem som hovedsakelig er med for å delta i et fellesskap. Den transnasjonale dimensjonen er viktig, da den kan gi et inntrykk av at miljøene er større enn de er, og fordi den gjør at man kan knytte relasjoner og spre ideer og tankegods over landegrenser.185

22.2 Radikalisering i fengsel

Fengsler kan være egnet for radikalisering.186 Dårlige fengselsforhold kan føre til oppblomstring av ekstremistiske meninger og holdninger, og radikalisering er ett av alternativene den innsatte har til å opponere.187 En annen årsak er at det kan være utfordringer som preger hverdagen til de innsatte i fengselet, for eksempel opplevelse av manglende tilhørighet.188 Isolasjon kan i seg selv skape kognitive endringer hos den enkelte. Dette kan føre til at innsatte søker seg til fellesskap, og det kan få innsatte til å vende seg til «sterkere» medinnsatte.189

Fengsler er arenaer hvor personer som sprer ekstrem ideologi, og de som er sårbare for radikalisering, kan møtes. Ved kontakt over tid kan innsatte radikaliseres. Fengselsopphold kan dermed bidra til å «produsere ekstremister». Ekstremismen kan rettes mot både innsatte og ansatte.190 For noen kan det være ytre faktorer, altså forhold utenfor fengslet, som bidrar til radikalisering, for eksempel ekstremt innhold i bøker eller digitale flater, korrespondanse med personer utenfor fengslet og påvirkning fra besøkende.191

Videre inngår også fengsler og fengselsopphold i ekstremistenes tankegang. Et opphold i fengsel kan potensielt gi status blant ekstremistene fordi den fengslede ekstremisten kan fremstille seg som et offer for «motmakten». Fengselsopphold kan også bidra til planlegging av ny kriminalitet, nettverksbygging eller ytterligere fordyping innen den ekstremistiske retningen.192 Det kan også bidra til en styrket status hos egen gruppe.

Kriminalomsorgens rolle i det forebyggende arbeidet omtales i del V.

23 Hvordan skal man fange opp dem som radikaliseres?

For å kunne forebygge ekstremisme, må man identifisere og komme i kontakt med de som står i fare for å radikaliseres eller er radikalisert. Men hvordan fanger man opp disse personene? Hvilke bekymringstegn på radikalisering skal man være på utkikk etter? Hvor melder man bekymringer, hvem følger opp bekymringsmeldingen, og hva er egentlig en bekymring? Og ikke minst: Hvilke verktøy har tjenesteapparatet for å vurdere risiko og tiltak dersom bekymringen er reell? Dette kapittelet forsøker å belyse disse spørsmålene. Håndtering av bekymringer i tjenesteapparatet omtales i del V Det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme.

23.1 Hva er en bekymring?

I regjeringens to siste handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme og andre relevante dokumenter på feltet brukes begrepet bekymring uten å være nærmere definert. Ny forskning har vist at heller ikke de som jobber i praktisk forebyggingsarbeid, opererer med noen klar og avgrenset forståelse av bekymring, men at det snarere er et fleksibelt begrep som kan romme mye.193

På den ene siden kan det være positivt å ha et begrep som er fleksibelt nok til å gi mening for alle aktører i det forebyggende arbeidet. Dette inkluderer politiet, kommunen, Nav og helsesektoren. Bruken av begrepet bekymring i regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme har bidratt til et felles språk for de ulike aktørene, slik at de kunne forstå og beskrive problemet på tvers av ulike perspektiver, fagbakgrunner og mandater. Bekymring kan derfor i noen grad anses som et samlende begrep for sektorer og tjenester, og det knytter til dels nokså ulike fenomener, problemer, personer og grupper sammen til ett arbeidsfelt, som kan kalles «bekymringsarbeidet».194 Begrepet bekymring er mer nøytralt og mindre stigmatiserende enn andre begreper som «mistanke».195

På den andre siden er begrepet bekymring nokså vagt, og det er ikke alltid klart hva som menes når myndighetene og aktører på feltet bruker ordet. Det er en fare for at begrepet gjør at motstridende forståelser, agendaer og interesser ikke kommer ordentlig til syne.196 Et begrep som er så fleksibelt, bidrar heller til usikkerhet om hvor forebyggingsarbeidet skal rette seg, og hvor grensene for arbeidet går. Usikkerheten kan også tenkes å reflektere ulik forståelse av selve problemet som skal forebygges, altså radikalisering og voldelig ekstremisme.197

Så hva er egentlig en bekymring? Begrepet brukes som et fellesbegrep for ulike varsler om avvik, varsler om at noe er farlig, ulovlig eller mer uspesifikt «ikke greit». En bekymring om radikalisering kan for eksempel handle om et individ, en gruppe eller en hendelse som noen mener politiet (eller andre) burde undersøke, reagere på eller iverksette tiltak mot. Bekymringen kan være basert på en observasjon av endring, utsagn, hendelser eller lignende. En bekymring kan også ha utspring i at en person som arbeider forebyggende, selv vurderer at en situasjon kan kreve handling, for eksempel innhenting av mer informasjon eller kontakt med andre deler av tjenesteapparatet. En bekymring om radikalisering kan handle om at en person er en mulig sikkerhetsrisiko, men det kan også handle om personen selv og behov for sosial oppfølging og tiltak rettet mot vedkommende for å hindre utvikling i en negativ retning.

Personer som jobber forebyggende, kan bruke begrepet bekymring både om den innledende bekymringen, for eksempel når en radikaliseringskontakt har en bekymring rundt en person, eller i betydningen «bekymringsmelding», altså konkrete meldinger fra personer eller aktører som Nav, skole eller lignende. Bekymring kan også brukes om saken som opprettes i kjølvannet av en varsling som oppleves som velbegrunnet, kanskje mer presist betegnet som «bekymringssaker».

Ettersom det er et nokså vidt spenn i hva som utgjør en bekymring om radikalisering, vil mange av sakene det jobbes med, være ulike både i innhold og alvorlighetsgrad.

Spørsmålet om det forelå voldelig ekstremisme eller utvikling i en slik retning [i sakene] var nesten alltid uavklart. […] Dermed var det grensefiguren bekymring, som betegner det usikre rommet mellom normalitet og avvik, som bandt disse ellers svært forskjellige sakene sammen og rammet inn arbeidsfeltet for bekymringsarbeiderne. Innrammingen bekymring bidro til å gjøre det meningsfylt at disse sakene skulle behandles av de samme instansene og individene i det offentlige tjenesteapparatet, at de skulle vurdere dem etter noenlunde de samme kriteriene og forsøke å løse dem med mange av de samme tiltakene. (Førde, Andersen og Hellevik, 2023 s.55–56)

23.2 Bekymringsarbeidet

Bekymringsarbeidet handler i hovedsak om å skille mellom «reell» og «ubegrunnet» bekymring for radikalisering og voldelig ekstremisme og å avgjøre hva som eventuelt er en hensiktsmessig form for intervensjon dersom risikoen vurderes som «reell».198 En viktig del av arbeidet med bekymringer er å avkrefte at bekymringen er «reell».199

Når det skal vurderes om en bekymring er reell, er det mange faktorer som spiller inn, blant annet

  • om det er en ny radikaliseringsbekymring eller en kjent radikaliseringsbekymring der nye forhold kommer til

  • om det er snakk om en engangshendelse eller -uttalelse eller gjentatte tilfeller

  • om det gis uttrykk for å legitimere vold for å oppnå bestemte forhold

En særlig utfordring i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme er at en del radikaliseringsbekymringer handler mer uønskede holdninger og ytringer enn om konkrete trusler eller planer om vold. Forebyggere må derfor utvise stor varsomhet med å ikke sette i verk tiltak som kan utgjøre ulovlige inngrep i den enkeltes rett til tanke- og ytringsfrihet.

Om det faktisk er grunn til bekymring eller ikke, samt hvor alvorlig bekymringen er, har betydning for hvem som kan følge opp saken, hvilke tiltak som kan settes inn, og om det kan deles informasjon mellom aktørene i tjenesteapparatet.

En bekymring er ikke bare noe som oppstår i tjenesteapparatet, men også i den private sfæren eller på andre arenaer. Ofte er det de nærmeste som først blir bekymret, og familie, venner og bekjente kan derfor bidra til å stanse radikaliseringsprosesser.200 For at samfunnet skal fange opp personer som er i en radikaliseringsprosess, er det viktig med lett tilgjengelig og god informasjon til befolkningen om hvilke tegn som kan gi grunn til bekymring, og hvor man kan henvende seg dersom man har en radikaliseringsbekymring for et familiemedlem, en venn eller en bekjent.

23.2.1 Bekymringstegn

Bekymringstegn er indikasjoner på at en person er i ferd med å bli radikalisert. Ofte vil det være kombinasjoner av ulike tegn. Det er utarbeidet lister over typiske bekymringstegn. Slike lister er omstridt. Eksempler på tegn kan være endringer i utseende eller klesdrakt, bruk av symboler, aktiviteter, vennekrets, atferd og utsagn. Et tydelig eksempel på atferd som kan gi grunn til bekymring, er ekstremistisk motivert hatkriminalitet, inkludert hatefulle ytringer og ytringer som viser at en person har utviklet aksept for bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.201 Når ytringer ligger til grunn for bekymring, er det viktig å ta i betraktning at en rekke ubehagelige og krenkende ytringer er lovlige og beskyttet av ytringsfriheten.

Boks 23.1 Mulige bekymringstegn

I en radikaliseringsprosess vil det ofte være flere motivasjonsfaktorer som gjør seg gjeldende. Videre vil det ofte være kombinasjoner av ulike bekymringstegn. Nedenfor er det listet opp noen mulige bekymringstegn.1 Listen er ikke uttømmende.

Uttalelser/ytringer

  • Intoleranse for andres synspunkter

  • Fiendebilder – oss, vi og dem

  • Konspirasjonsteorier

  • Hatretorikk

  • Sympati for absolutte løsninger, som avskaffelse av demokrati

  • Legitimerer vold

  • Trusler om vold for å nå politiske mål

Interesser/utseende/symbolbruk

Appellerer til og søker etter ekstremistisk materiale på nett

  • Endrer utseende, klesdrakt m.m.

  • Benytter symboler knyttet til ekstremistiske idealer og organisasjoner

  • Slutter på skolen eller med fritidsaktiviteter m.m.

Aktiviteter

  • Opptatt av ekstremisme på internett og i sosiale medier

  • Deltar på demonstrasjoner eller i sammenstøt med andre grupper

  • Bruker trusler og vold som følge av ekstremisme

  • Hatkriminalitet

  • Reisevirksomhet som kan føre til økt radikalisering og kontakt med ekstremister

Venner og sosiale nettverk

  • Endrer nettverk og omgangskrets

  • Omgås personer og grupper som er kjent for voldelig ekstremisme

  • Omgås grupper der det utøves trusler, vold eller annen kriminell virksomhet

  • Medlem i ekstremistiske grupper, nettverk og organisasjoner

1 Listen er hentet fra Justis- og beredskapsdepartementet 2014

Det er ikke mulig å lage en uttømmende liste over bekymringstegn. Hvilke handlinger og ytringer som gir grunn til bekymring, vil variere over tid og avhenger av samfunnsforhold, kontekst og personens utgangspunkt. Bekymringstegn på radikalisering skapes heller ikke i et vakuum, men påvirkes av den offentlige samtalen om ekstremisme og holdninger til rasisme, islamofobi eller annen gruppefiendtlighet. Fellesnevneren for hva som bør vekke bekymring, er likevel en tydelig endring202 – for eksempel i holdninger, atferd, væremåte, fremtoning og sosiale nettverk.

Ofte vil en bekymringssituasjon knyttet til voldelig ekstremisme være for kompleks til å passe inn i en «sjekkliste», og slike lister må også brukes med varsomhet, slik at de ikke bidrar til stigmatisering og marginalisering. Heller enn en «sjekkliste» kan en mer hensiktsmessig tilnærming for tidlig bekymring være å anerkjenne venners, familiers eller profesjonelles bekymring, kombinert med fagfolks ekstremismekompetanse.203

23.3 Om å melde bekymring

I noen tilfeller kan det være vanskelig å oppdage radikalisering, både for familie, omgangskrets og ikke minst tjenesteapparatet. Dette kan skyldes at radikaliseringen kan skje fort og i det skjulte for de nærmeste, for eksempel på nettet.204 I mange saker vil det likevel være noen synlige tegn for omgivelsene, såkalte lekkasjer.

Ofte er nærstående de første som registrerer tegn på en begynnende radikaliseringsprosess.205 I de tilfellene hvor familiemedlemmer eller andre nærstående ser tegn på radikalisering, kan det likevel være høy terskel for å melde fra. Fra internasjonal forskning på soloterrorister er det kjent at for eksempel rundt 60 prosent av terroristens nærstående visste om at terroristen hadde et ønske om å gjennomføre terrorhandlingen, men bare ti prosent av sakene ble avverget på grunn av tips fra de nærstående.206

Det kan være mange grunner til at nærstående ikke melder fra. Selv om en nærstående har fordelen ved å lett kunne registrere endringer ved en person, kan det også være lettere å bagatellisere det man opplever eller ser, på grunn av den tette relasjonen. Voksne kan tenke at barn og ungdom bare går gjennom en fase eller tester grenser. Man står ofte litt for nær familiemedlemmer og venner til å betrakte dem objektivt. Selv om foreldrene kan være redde for å miste barna sine inn i det ukjente som bekymringen springer ut fra, kan de også være redde for å miste barna inn i hjelpeapparatet.207

Terskelen kan være høy for å kontakte noen og varsle om at en person i ens nære omgangskrets viser tegn på radikalisering og voldelig ekstremisme, særlig hvis det er uklart hvilke konsekvenser varslingen får, og hva som vil skje med vedkommende videre. Dette gjelder kanskje særlig varsling til politi/PST, med tanke på hvilke virkemidler disse etatene sitter på.

I tillegg til å frykte konsekvensene for den man melder fra om, kan man også være bekymret for at det skal bli kjent hvem som har tipset. I ungdomskulturen har uttrykket snitching bredt seg, og den som melder fra til voksne om konflikter, kriminelle handlinger eller annet, kan bli utsatt for sosial utestengelse, mobbing, trusler og hatprat.208 Det er ikke utenkelig at dette kan gjøre ungdommer nervøse for å melde fra om radikaliseringsbekymringer.

Det kan også være mange som er usikre på hvor de skal henvende seg med en bekymring. En studie blant ungdom og unge voksne i Norge viste at de færreste vet hvor de kan henvende seg for å få hjelp hvis en venn eller bekjent har blitt eller er i ferd med å bli radikalisert.209 Dette kan tyde på at det trengs tydeligere informasjon om hvor man kan henvende seg i en slik situasjon.

Den nasjonale veiledningsressursen utveier.no tar i mot henvendelser fra privatpersoner, men er primært en ressurs for offentlige aktører.210

Det finnes ikke en særskilt, anonym telefontjeneste man kan ringe ved spørsmål eller bekymring for ekstremisme hos noen man kjenner i dag.211 Av en undersøkelse fra 2022 gikk det frem at to femtedeler av ungdommer og unge voksne er litt eller veldig villige til å bruke en anonym telefontjeneste ved bekymring for radikalisering. At en anonym telefontjeneste om ekstremisme skilte seg positivt ut som et alternativ, kan henge sammen med at muligheten for å være anonym oppleves som tryggere. Nesten like mange sa seg villige til en uformell henvendelse til politiet, mens langt færre ville kontakte politiet eller PST formelt.212

23.4 Risikovurderingsverktøy

23.4.1 Om risikovurderingsverktøy

Et risikovurderingsverktøy er et spesialisert hjelpemiddel som kan brukes i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Formålet med slike verktøy er todelt: Man ønsker på den ene siden å identifisere personer som utgjør en risiko. På den andre siden ønsker man å utarbeide og iverksette forebyggende tiltak for å redusere risiko, basert på en tverrfaglig kartlegging av risiko- og sårbarhetsfaktorer og beskyttelsesfaktorer.213 Hvilke aktører som har ansvar for hvilke tiltak, er beskrevet i neste del, del V. Politiet og PST gjør i dag risikovurderinger av personer de følger med på i det forebyggende arbeidet. Enkelte andre aktører gjør også slike vurderinger innenfor sine fagfelt. I dag finnes det imidlertid ikke et felles verktøy for dette arbeidet.

Risikovurderinger handler dels om å forsøke å «forutse» menneskelig atferd. Dette er generelt utfordrende.

Like fullt er det nødvendig å gjøre vurderinger av risiko og tiltak når politiet og andre får inn bekymringer om radikalisering eller saker med allerede radikaliserte personer. Da kan spesialiserte verktøy forankret i kjente risikofaktorer være til god støtte i de analysene og vurderingene fagpersonene må foreta.214

Noen aktører som jobber med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, bruker allerede i dag ulike former for risikovurderingsverktøy. I møter med ulike aktører har det blitt foreslått at kommisjonen bør se nærmere på et felles risikovurderingsverktøy til bruk i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Videre er et av tiltakene i handlingsplanen på feltet å «utrede mulighet for bruk av risikovurderingsverktøy for politiet, PST og Kriminalomsorgen».215

Når det er snakk om et felles risikovurderingsverktøy for flere sektorer er det flere utfordringer. De involverte aktørene har ikke samme samfunnsoppdrag, formål, organisering, regelverk, informasjon, kompetanse, behov, ressurser og så videre. Likevel er det mange fordeler med et felles verktøy. Det etablerer en ensartet systematikk på tvers av kommuner og politidistrikter, det gir aktørene et felles språk, og det kan sikre at den rette faglige kompetansen er til stede når radikaliseringsbekymringer skal håndteres.

23.4.2 Ulike former for risikovurderinger

Risikovurderinger kan deles inn i tre hovedkategorier: ustrukturerte eller semi-strukturerte vurderinger, aktuariske vurderinger og strukturerte vurderinger.216

  • Ved ustrukturerte eller semi-strukturerte vurderinger anvender profesjonelle fagfolk sin erfaring, kunnskap og ekspertise til å vurdere risikoen ved personer. Fordelen er at slik faglig skjønnsutøvelse ofte er en metode som er godt kjent for fagpersonene. Ulempen er at man kan overse viktige indikatorer/forhold, og at fagpersonens fordommer også kan spille inn.

  • I såkalte aktuariske vurderinger svarer man på spørsmål som til slutt utgjør en totalscore. En slik vurdering er formell og algoritmisk, og det er en risiko for å overse individuelle variasjoner. Vurderingen er lite sensitiv for endringer og omfatter ikke håndtering av risikoen. At denne typen vurderinger er statiske, gjør dem mindre egnet til arbeid mot voldelig ekstremisme.217

  • Strukturerte vurderinger kan beskrives som en «guidet tilnærming» og en «kombinasjon av en strukturert evaluering og faglig skjønn».218 I disse vurderingene tar man utgangspunkt i bestemte tematikker, spørsmål eller kriterier. Andre relevante forhold skal også trekkes inn i vurderingene. Til grunn for risikoavgjørelsen skal det ligge en helhetsvurdering som bygger på både forhåndsbestemte faktorer og på fagpersonenes skjønn. Tilnærmingen har flere fordeler, blant annet at den anvender både statiske og dynamiske risikofaktorer basert på tilgjengelig kunnskap. Det er en strukturert metode som også har rom for fagpersoners skjønnsmessige vurderinger. Metoden er også fleksibel og kan tilpasses individuelt til målgruppen og personen. Det er også noen potensielle ulemper ved metoden. Den krever at fagpersonene som skal benytte den, har god forståelse av både risikovurderingene og fagområdet vurderingen skal benyttes på. Videre er metoden tids- og ressurskrevende, både når det gjelder opplæringen og selve gjennomføringen. Til slutt er skjønnsutøvelsen fortsatt et sentralt element i den strukturerte tilnærmingen, med de potensielle usikkerhetene det medfører.219

En nylig gjennomført studie av risikovurderinger av radikaliserte individer i Norden, pekte på at strukturerte vurderinger er den tilnærmingen som har sterkest posisjon innen kliniske miljøer internasjonalt når det gjelder vurdering av voldsrisiko generelt. Strukturerte vurderinger er den foretrukne tilnærmingen for flere forskere når det gjelder terrorismerelaterte handlinger.220

23.4.3 Eksempler på risikovurderingsverktøy i bruk

I Norge benyttes norske versjoner av internasjonalt utviklede, spesialiserte verktøy til å vurdere ulike typer vold. Skal man eksempelvis vurdere voldsrisiko, kan man bruke risikovurderingsverktøyet V-RISK-10. Er det risiko for vold i nære relasjoner, kan man bruke SARA. Er det risiko for æresrelatert vold, kan man benytte PATRIARK.221 En utfordring med disse verktøyene er at de tar utgangspunkt i gjentakelsesfare. Dersom man benytter dem på individer som ikke har begått voldshandlinger, er det risiko for falske positiver, da mange kan ha lik «sårbarhetsprofil» som de som begår voldshandlinger, uten at de noensinne utøver vold. Det samme vil gjelde risiko for radikalisering og voldelig ekstremisme.

Internasjonalt er det også utviklet flere terrorismerelaterte risikovurderingsverktøy som benyttes av enkeltaktører, for eksempel politiet eller kriminalomsorgen. Ett eksempel er VERA-2R, som er utviklet i Nederland og brukes i mange land, inkludert Sverige.222 Det er først og fremst utviklet for bruk i fengsler, spesifikt rettet mot innsatte som er dømt for terrorismerelatert kriminalitet, eller mot andre innsatte som kan være eller bli radikalisert. Et annet eksempel er TRAP-18223 som ble utviklet for å vurdere enslige aktørers risiko for å begå terrorisme. I Sverige skal alle politidistrikter tilbys utdanning i TRAP-18.224 En versjon av TRAP-18 er bearbeidet til norsk av RVTS.225

Noen av risikovurderingsverktøyene som finnes på fagfeltet, retter seg som nevnt spesifikt mot kriminalomsorgen og skal primært brukes på innsatte i fengsler. Andre har returnerte fremmedkrigere og familiene deres som målgruppe, mens noen verktøy er primært rettet mot personer som står i fare for å bli radikaliserte. Det er pekt på at det er mindre kontroversielt å gjøre terrorismerelaterte risikovurderinger av personer som allerede er i rettsvesenets søkelys for relevante forbrytelser, men at det fort blir et spørsmål om utvalgskriterier, informasjonsdeling og personvern når man beveger seg utenfor kriminalomsorgens målgruppe.226

Innen politiet er det ingen nasjonale føringer eller standardisering av hvilke metoder som skal anvendes til risikovurderinger på ekstremismefeltet. Metodene som anvendes på tvers av politidistrikter, varierer fra ustrukturerte til mer strukturerte vurderinger. Enkelte politidistrikter anvender PSTs anbefalte metode, «trefaktormodellen». Her vurderer man trusselen personen utgjør (blant annet intensjon, kapasitet og kapabilitet), ved å sammenligne med en gitt verdi og sårbarheter. Ut fra dette vurderer man risikoen samt hvilke risikoreduserende tiltak som er iverksatt, og som kan iverksettes. Enkelte politidistrikt vurderer å ta i bruk risikovurderingsverktøyet TRAP-18.227 I ett distrikt har de prøvd å utvikle en egen standard/mal med tilhørende brukerveiledning for hvordan risikovurderinger gjøres, basert på VERA-2R og TRAP-18. Det tverretatlige operative teamet (TOT) mot radikalisering i Bergen gjennomfører semistrukturerte risikovurderinger ut fra gitte kriterier, uten at man har konkrete risikovurderingsskjemaer foran seg. Teamet vurderer da risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer og bestemmer tiltak ut fra dette.228

Kommisjonen har i løpet av sitt arbeid fått mange innspill om å se hen til den danske infohusmodellen. I Danmark har man innenfor infohusmodellen utarbeidet et vurderingsverktøy som brukes til systematisk og ensartet vurdering av bekymringer for voldelig ekstremisme.229

23.4.4 Risikovurderinger av radikaliserte individer i Norden

Det er noe forskning på vurderinger av radikaliseringsbekymringer i de nordiske landene,230 men det har vært mindre forskning på risikovurderinger av allerede radikaliserte personer. En rapport som ble publisert i slutten av 2023, er et bidrag til sistnevnte og belyser arbeidet med risikovurdering og reintegrering av radikaliserte individer i Danmark, Sverige, Norge og Finland.231

Kommisjonen erfarer at mange mener det er behov for en standardisering av metoder for risikovurderinger. I nevnte nordiske studie var praktikerne klare på at det bør være norske myndigheters oppgave å avgjøre og utvikle metoder for risikovurderinger som kan tas i bruk. Slike metoder må være spesifikt egnet til å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Det ble også pekt på at det er et for stort ansvar at metodene for risikovurderinger skal utvikles lokalt. Det ble pekt på et behov for mer veiledning i hvordan vurderingene skal gjøres.232 Rapporten har blant annet følgende anbefaling:

De nasjonale myndighetene særlig i Sverige, Norge og Finland må ta et langt større ansvar for å utvikle det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme generelt, og arbeidet med risikovurdering av radikaliserte individer spesielt. Myndighetene bør standardisere organisering av arbeidet med risikovurderinger, utvikle en systematikk og metodikk for risikovurderinger og gi tydelige retningslinjer for tolkning av lovgivningen om deling av personinformasjon. (Lid & Christensen, 2023, s.72)

For at det skal være mulig å bruke felles vurderingsverktøy til å vurdere risikoen for radikalisering og voldelig ekstremisme, er det behov for informasjonsdeling og strukturer for samarbeid mellom etater og kommuner/regioner. Dette omtales nærmere i del V.

Fotnoter

1.

Se kapittel 4.2 Hva er radikalisering?

2.

Moghaddam 2005

3.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

4.

Wiktorowicz 2005

5.

Utveier.no omtales i kapittel 28.4 Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

6.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

7.

Wiktorowicz 2005

8.

Justis- og beredskapsdepartementet 2015a

9.

Regjeringen 2016c

10.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

11.

Sageman 2004; Førde, Andersen og Hellevik 2023

12.

Bjørgo og Horgan 2009

13.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

14.

Neumann 2013

15.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

16.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter 2016

17.

Førde, Andersen og Hellevik 2023 med videre henvisninger

18.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

19.

Justis- og beredskapsdepartementet 2015a

20.

Kruse 2018

21.

Lenz 2020a

22.

Ahmed og Obaidi 2020

23.

Justis- og beredskapsdepartementet 2015b; PST 2019; PST 2016

24.

Flynn og Mathias 2023

25.

Lenz 2020b

26.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

27.

Wiktorowicz 2005

28.

Sjøen 2019

29.

Utveier u.å.-a

30.

Lenz 2020b

31.

Lenz 2020b

32.

Basit 2018

33.

Meld. St. 28 (2022–2023)

34.

With 2023

35.

Ekornås 2018

36.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016; Politiets sikkerhetstjeneste 2019

37.

Politiets sikkerhetstjeneste 2019

38.

Pfundmair, Wood, Hales og Wesselmann 2022

39.

Goodwin, Cutts og Janta-Lipinski 2016

40.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016; Politiets sikkerhetstjeneste 2019

41.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

42.

LB-2023-126527 (Borgarting lagmannsrett)

43.

Nesser 2018

44.

Leeuwen og Weggemans 2018

45.

Gambetta og Hertog 2016

46.

Dawson 2021

47.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016; Arntsen 2016

48.

Dawson 2021

49.

Relativ deprivasjon handler om hvordan mennesker opplever sin økonomiske situasjon eller status når de sammenligner med sine egne forventninger, med sin egen fortid eller med andre grupper i samfunnet

50.

Dawson 2021

51.

el-Said og Barrett 2017

52.

Rapporten sier at tallene må brukes med varsomhet, da de er basert på selvrapportering. Det må derfor tas høyde for at noen av fremmedkrigerne kan ha oppgitt et høyere nivå enn de faktisk hadde. Tallene gjelder fremmedkrigere som sluttet seg til IS i 2013–2014

53.

Devarajan, Mottaghi, Do, Brockmeyer, Joubert, Bhatia og Jelil 2016

54.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

55.

RVTS 2021

56.

Kvello 2015

57.

Se for eksempel Politiets sikkerhetstjeneste 2022c. Det er for øvrig nedsatt et utvalg som skal se nærmere på hvordan man kan ivareta personer med alvorlige psykiske lidelser som har begått kriminalitet. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. september 2024. For mer informasjon, se Justis- og beredskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet 2023

58.

RVTS 2021

59.

Ekornås 2018

60.

Politiets sikkerhetstjeneste 2019

61.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

62.

Forsvarets forskningsinstitutt 2022

63.

Politiets sikkerhetstjeneste 2022c

64.

Politiets sikkerhetstjeneste 2022c

65.

Grønnerød, Andersen og Hellevik 2016

66.

Gøtzsche-Astrup og Lindekilde 2019

67.

Aarre 2022

68.

Meloy og Yakeley 2014 gjengitt i Grønnerød, Andersen og Hellevik 2016

69.

Grønnerød, Andersen og Hellevik 2016

70.

Pacholska og Wojciechowski 2023

71.

Politiets sikkerhetstjeneste 2019

72.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

73.

Centers for Disease Control and Prevention 2023

74.

Ekornås 2018

75.

Pacholska og Wojciechowski 2023

76.

Pacholska og Wojciechowski 2023

77.

Helse- og omsorgsdepartementet 2022

78.

Politiets sikkerhetstjeneste 2019

79.

Hansen, Svendsen, Skille og Døvik 2017

80.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

81.

Nesser 2018

82.

Ilan og Sandberg 2019

83.

Ystehede og Kanestrøm 2018

84.

Tutenges og Sandberg 2021

85.

Basra, Neumann og Brunner 2016

86.

Aase, Holt og Helland 2022

87.

Epeland og Normann 2021

88.

Meld. St. 28 (2022–2023)

89.

Ekornås 2018

90.

Ruud, Birkeland, Faugli, Hagen, Hellman, Hilsen, Kallander, Kufås, Løvås, Peck, Skogerbø, Skogøy, Stavnes, Thorsen og Weimand 2015

91.

Sveaass og Johansen 2006

92.

Kvello 2015

93.

Centers for Disease Control and Prevention 2021

94.

Se eksempelvis Windisch, Simi, Blee og DeMichele 2022

95.

Matei 2023

96.

Ekornås 2018

97.

Grønnerød, Andersen og Hellevik 2016

98.

PST 2016

99.

Haugstvedt og Bjørgo 2022

100.

Gule 2021

101.

Syvertsen 2022

102.

Etterretningstjenesten 2023

103.

Stonehouse 2023

104.

FNs kontor for narkotika og kriminalitet 2017

105.

FNs kontor for narkotika og kriminalitet u.å.

106.

FNs kontor for narkotika og kriminalitet 2017

107.

Stokke 2022

108.

For mer informasjon, se Seierstad 2016

109.

For mer informasjon, se Svendsen og Alayoubi 2019; Pedersen 2017

110.

Klungtveit og Skybakmoen 2021b

111.

TOSL-2021-40978 (Oslo tingrett)

112.

Politiets sikkerhetstjeneste 2021b

113.

Politiets sikkerhetstjeneste 2021c

114.

Ording, Kolberg, Randen, Rognsvåg og Hansen 2019. For nærmere omtale av ovennevnte terrorister og høyreekstremisme, vises det til del II Ekstremisme og tilgrensende fenomener

115.

FN-sambandet 2023

116.

Vestel 2016

117.

Politiets sikkerhetstjeneste 2023a; Nesser 2018. Karikaturstriden er nærmere omtalt i kapittel 7 Islamisme og ekstrem islamisme og i kapittel 41 Danmark

118.

Arntsen 2016

119.

Lia og Nesser 2014

120.

Politiets sikkerhetstjeneste 2016

121.

Vestel 2016

122.

Vestel 2016

123.

AFP 2023b

124.

AP 2024b

125.

Den internasjonale domstolen 2023

126.

Solomon 2023

127.

Brady, Faiola, Rauhala, Adam og Ríos 2023

128.

Torres, Barka, Johansen og Venbakken 2023

129.

BBC 2012

130.

Mehra 2023

131.

Seelow 2023

132.

Memri TV 2023

133.

Den nordiske motstandsbevegelsen 2023

134.

Ekornås 2018

135.

Vergani, Iqbal, Ilbahar og Barton 2020

136.

Selbekk 2020

137.

Fardan 2023

138.

Klungtveit 2020

139.

FN-sambandet 2023

140.

FN-sambandet 2023

141.

Wolasmal 2022

142.

Wolasmal 2022

143.

Det vises til omtale av ekstrem islamisme i kapittel 7

144.

Noor 2015

145.

Ekornås 2018

146.

Lia og Nesser 2014

147.

Sageman 2004

148.

Ekornås 2018

149.

FN-sambandet 2023

150.

Bjørgo 2011

151.

Nesser 2018

152.

Bjørgo 2011

153.

Politiets sikkerhetstjeneste 2021a

154.

Ekornås 2018

155.

FN-sambandet 2023

156.

Ekornås 2018

157.

Fangen 2003

158.

Miller-Idriss 2003

159.

FN-sambandet 2023

160.

Beutel og Perez 2016

161.

FN-sambandet 2023

162.

Wikan 2023a

163.

Kimmel 2018

164.

Kutner 2020

165.

Fangen 2003

166.

Ekstremisme i sosiale medier og andre digitale flater er nærmere omtalt i del III Ekstremisme i en digital tidsalder

167.

Politiets sikkerhetstjeneste 2023a

168.

Conway 2017

169.

Sunde 2013

170.

Brandtzæg 2019

171.

Politiets sikkerhetstjeneste 2022b

172.

Kommisjonens møter med ulike aktører i løpet av arbeidet

173.

Mapping Militant Organizations 2022

174.

CTEC 2022

175.

Se for eksempel Nesser, Stenersen og Oftedal 2016

176.

Bjørgo 2018b

177.

Klausen 2015

178.

Ravndal 2013

179.

Ravndal 2014

180.

Whittaker 2022

181.

Crettiez og Barros 2019

182.

Politiets sikkerhetstjeneste 2023a

183.

Sunde 2013

184.

Politiets sikkerhetstjeneste 2023a

185.

Fardan 2023

186.

Hansen 2019

187.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter 2016

188.

Kriminalomsorgen 2018

189.

Kriminalomsorgen u.å.-d

190.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter 2016

191.

Hansen 2019

192.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter 2016

193.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

194.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

195.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

196.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

197.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

198.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

199.

Førde, Andersen og Hellevik 2023

200.

Utveier 2022b

201.

Regjeringen 2019a

202.

Utveier 2022c

203.

Kruse 2018, s.156

204.

Utveier u.å.-b

205.

Politiets sikkerhetstjeneste 2021a

206.

Stensland 2021

207.

Utveier 2022b

208.

Universitetet i Sørøst-Norge u.å.

209.

Haugstvedt og Bjørgo 2022

210.

Utveier 2022b

211.

Haugstvedt og Bjørgo 2022

212.

Haugstvedt og Bjørgo 2022, s. 53-55

213.

Kriminalomsorgsdirektoratet, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste 2023

214.

Utveier u.å.-c

215.

Justis- og beredskapsdepartementet 2020b, tiltak 19

216.

Lid og Christensen 2023

217.

Borum 2015

218.

Lid og Christensen 2023, s.29

219.

Lid og Christensen 2023

220.

Lid og Christensen 2023

221.

Utveier u.å.-c

222.

Knudsen og Stormoen 2020

223.

Terrorist Radicalization Assessment Protocol

224.

Lid og Christensen 2023

225.

Utveier u.å.-c

226.

Knudsen og Stormoen 2020

227.

Lid og Christensen 2023

228.

Presentasjon av Tverretatlig operativt team i kommisjonsmøte, 15. februar 2023

229.

En arbeidsgruppe bestående av POD, PST og KDI som har fulgt opp tiltaket i handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme om å utrede mulighet for bruk av risikovurderingsverktøy for de tre aktørene, har levert en rapport til JD hvor det står at det danske vurderingsverktøyet «gir et godt utgangspunkt for omforent, tverretatlig oppfølging». Det danske vurderingsverktøyet omtales i kapittel 41 Danmark

230.

Se blant annet Christensen, Lindekilde, Sivenbring, Bjørgo, Magnæs Gjelsvik, Solhjell, Haugstvedt, Malmros, Kangasniem og Kallio 2023

231.

Lid og Christensen 2023

232.

Lid og Christensen 2023

Til forsiden