1 Proposisjonens hovedinnhold
Justisdepartementet fremmer i proposisjonen en rekke forslag til endringer i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven. Forslagene har som formål å sikre en mer hensiktsmessig oppfølging av lovbrudd begått av barn og unge og et bedre samarbeid mellom de berørte offentlige etater. Tiltakene skal virke forebyggende, ved å hindre at unge personer utvikler en kriminell atferd.
Proposisjonen følger opp flere av forslagene til en interdepartemental arbeidsgruppe som avga sin rapport 28. juni 2001. Lovtiltakene i proposisjonen bygger på de av arbeidsgruppens forslag som lar seg gjennomføre innenfor dagens system, og som ikke berører den nåværende ansvarfordelingen mellom politi/påtalemyndighet og barneverntjenesten.
Regjeringen ønsker å arbeide videre med de mer grunnleggende kriminal- og barnepolitiske spørsmålene som barne- og ungdomskriminaliteten reiser, og tar sikte på å komme tilbake overfor Stortinget om dette våren 2003. Dette er det gjort nærmere rede for i kapittel 2.
Kapittel 3 i proposisjonen behandler de forslag som gjelder etterforskning av lovbrudd som er begått av barn og unge.
Etter gjeldende rett har politiet adgang til å etterforske saker der den antatte gjerningspersonen er under den kriminelle lavalder, men ingen plikt til å etterforske sakene. Departementet foreslår at politiet i utgangspunktet skal ha plikt til å etterforske lovbrudd som er begått av barn som var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet (punkt 3.1).
Samtidig er departementet opptatt av at en utvidet etterforskningsplikt ikke skal rekke lenger enn den plikten politiet har til å etterforske saker der den mistenkte er over 15 år. Etterforskningsplikten bør være avhengig av lovbruddets art og alvorlighet. Riksadvokaten skal derfor etter forslaget kunne gi retningslinjer om det nærmere innholdet og om begrensninger i plikten.
Unge lovbrytere får gjennom politiets etterforskning av saken beskjed om at samfunnet tar lovbruddet alvorlig. At lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og individualpreventiv effekt. Etterforskningen vil dessuten kunne lede til at barnets foreldre blir kjent med lovbruddet, slik at de kan følge opp lovbruddet overfor barnet. Også hensynet til den fornærmede taler for en etterforskningsplikt.
Når barn og unge begår kriminalitet, kan også barneverntjenesten etter omstendighetene beslutte at det skal settes i verk tiltak. Barnevernet har ingen egen etterforskningskompetanse og er ofte avhengig av den informasjonen som politiet kan skaffe. En etterforskningsplikt kan være den nødvendige bro mellom de to etatenes ansvarsområder.
Siden etterforskningsmaterialet i mange tilfeller kan danne grunnlag for barneverntjenestens behandling av en sak og bidra til at adekvate tiltak iverksettes overfor barnet, foreslår departementet at dette formålet gjenspeiles i straffeprosessloven (punkt 3.2).
Departementet går inn for at politiet skal kunne avslutte saken formelt ved å overføre den til barnevernet etter at etterforskningen er avsluttet (punkt 3.3). Etterforskningen i saker der gjerningspersonen er under 15 år, kan ikke lede til noen strafferettslig reaksjon. Derfor er det behov for at saken overføres til en annen offentlig myndighet som har kompetanse til å iverksette tiltak overfor barnet. Gjennom overføring til barneverntjenesten får samfunnet i større grad markert alvoret ved lovbruddet, i tråd med de hensyn som begrunner utvidelsen av etterforskningsplikten.
Rask saksbehandling har avgjørende betydning for at straffeforfølgningen av barn og unge skal ha den ønskede allmennpreventive og individualpreventive effekt. Riksadvokaten har i sitt årlige rundskriv om mål og prioriteringer i straffesakskjeden (nr. 1/2001) fastsatt en intern 6 ukers frist for påtalevedtak i saker mot personer under 18 år. Departementet går inn for at fristregelen lovfestes (punkt 3.4).
Kapittel 4 i proposisjonen behandler spørsmål om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt som et mulig hinder for et ønsket samarbeid med andre offentlige etater - særlig barneverntjenesten.
Departementet foreslår å presisere i straffeprosessloven at terskelen for politiets opplysningsrett i kriminalitetsforebyggende øyemed er lavere når opplysninger kommuniseres til andre offentlige organer, enn når de kommuniseres til private (punkt 4.2). Forslaget har som formål å fjerne usikkerhet som i dag kan oppstå om forståelsen og praktiseringen av reglene om taushetsplikt. På denne måten vil endringen kunne bidra til et tettere og bedre samarbeid mellom politiet og andre etater med ansvar for å følge opp barn og unge som er i faresonen når det gjelder å begå kriminalitet.
Med tilnærmet samme begrunnelse foreslår departementet at politiet og påtalemyndighetene gis adgang til å pålegge personer som utfører tjeneste eller arbeid for andre offentlige organer taushetsplikt om sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon (punkt 4.3). Med en slik adgang vil politiet og påtalemyndigheten i større grad kunne føle seg sikre på at opplysningene behandles forsvarlig hos mottakeren. Dermed vil politiet og påtalemyndigheten trolig i større utstrekning enn i dag gi videre informasjon som andre offentlige organer har behov for i sitt arbeid med å forebygge kriminalitet blant barn og unge.
Departementet legger også til grunn at det skal utarbeides et rundskriv for å klargjøre de sider ved taushetspliktreglene som er av betydning for arbeidet med å forebygge barne- og ungdomskriminalitet.
I kapittel 5 i proposisjonen går departementet inn for at barn og foreldre skal kunne pålegges å møte til samtale hos politiet. Målsettingen for samtalen skal være å forebygge en kriminell utvikling hos en ungdom som politiet mener befinner seg i risikosonen. I de aller fleste tilfeller vil foreldrene være en viktig og nødvendig ressurs i en slik prosess.
Bestemmelsen om møteplikt skal kunne anvendes overfor alle mindreårige, både barn over og under den kriminelle lavalder. Det foreslås en lovhjemmel for å avhente barnet og foreldrene til en slik samtale, dersom de unnlater å møte uten gyldig forfall. Departementet mener at en slik mulighet er nødvendig for å oppnå formålet med møteplikten. Avhenting kan imidlertid ha uheldige konsekvenser og virke mot sin hensikt. Politiet må derfor utvise skjønn med tanke på om hjemmelen skal benyttes, og opptre hensynsfullt ved en eventuell avhenting.
I kapittel 6 i proposisjonen fremmer departementet forslag om at påtalemyndigheten skal kunne nedlegge et oppholdsforbud for barn under 15 år, dersom det er grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at barnet vil begå en ellers straffbar handling. Hvis ikke vergen samtykker i forbudet, må påtalemyndigheten etter forslaget bringe beslutningen inn for retten, som avgjør spørsmålet ved kjennelse.
I kapittel 7 i proposisjonen har departementet vurdert spørsmålet om det bør innføres et eget straffebud om medvirkning til at barn under 15 år begår ellers straffbare handlinger. Det fremmes ikke forslag om en slik bestemmelse.
Personer som bruker barn under den kriminelle lavalder til å begå straffbare handlinger, kan allerede etter gjeldende rett dømmes for medvirkning til den handlingen barnet har begått, selv om barnet ikke kan straffes. Departementet legger også stor vekt på at et eget straffebud kan føre til en vesentlig nedkriminalisering ved medvirkning til alvorlig barnekriminalitet.
Ved straffutmålingen bør det tas hensyn til det straffskjerpende moment som ligger i at en voksen person har tilskyndet et barn til å begå en kriminell handling. I tillegg til at en privat fornærmet eller offentlige interesser er krenket ved lovbruddet, må handlingen etter departementets syn også betraktes som et overgrep mot barnet. Departementet har vurdert om det bør innføres en særskilt straffutmålingsregel som gjenspeiler dette, men fremmer ikke noe slikt forslag. Dagens vide strafferammer gir tilstrekkelig rom for retten til å fastsette en passe straff.
Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye. Skulle det vise seg at domstolene likevel ikke tar tilstrekkelig hensyn til de straffskjerpende omstendigheter ved at voksne påvirker barn til å begå kriminalitet, vil departementet på nytt vurdere spørsmålet om en egen straffutmålingsregel i forbindelse med det pågående arbeidet med en ny straffelov.
I kapittel 8 i proposisjonen foreslår departementet at det presiseres i straffeloven at megling i konfliktråd kan settes som særvilkår for betingede dommer. Erfaringen viser at megling mellom gjerningsperson og offer kan bidra til å motvirke ny kriminalitet og til å fremme gjerningspersonens tilpasning til samfunnet. Megling tilgodeser i de fleste tilfeller også offerets behov. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig å legge til rette for økt bruk av konfliktrådsmegling som særvilkår i betingede dommer. Megling i konfliktråd er særlig egnet som reaksjon på lovbrudd begått av barn og unge mellom 15 og 18 år.