3 Etterforskning av lovbrudd begått av barn under 15 år

3.1 Politiets etterforskningsplikt

3.1.1 Gjeldende rett

Som hovedregel har politiet plikt til å etterforske straffbare handlinger. Etterforskning foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Etter straffeloven § 77 er straffbare handlinger «offentlig Paatale undergivet, med mindre noget modsat er bestemt».

Barn og unge under 15 år kan ikke straffes, jf. straffeloven § 46. For å avklare om det dreier seg om et lovbrudd som forfølges av det offentlige, vil politiet likevel ofte måtte etterforske saken selv om det senere skulle vise seg at lovbryteren var under 15 år. Men når det er klart at et lovbrudd er begått av en person under den kriminelle lavalder, har ikke politiet lenger plikt til å etterforske saken videre, for eksempel for å kartlegge omfanget av det straffbare forhold eller om de øvrige straffbarhetsvilkår er oppfylt. Derimot har politiet rett til å fortsette etterforskningen også i slike tilfeller: Har et barn som ikke er fylt 15 år, forøvet en ellers straffbar handling, kan det foretas så vel rettslig som utenrettslig etterforskning, jf. straffeprosessloven § 224 tredje ledd og påtaleinstruksen § 7-4 annet ledd.

En viktig begrensningsfaktor i praksis er at politiet ikke har kapasitet til å etterforske alle lovbrudd som det blir kjent med gjennom anmeldelse eller på annen måte - politiet må prioritere. I påtaleinstruksen § 7-5 tredje ledd er riksadvokaten gitt en uttrykkelig hjemmel til å gi direktiver om prioriteringen av straffesaker. Generelle retningslinjer om hvilke saker som skal gis prioritet er trukket opp av riksadvokaten i rundskriv om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen, se senest rundskriv 4. januar 2002 (nr. 1/2002).

Barne- og ungdomskriminalitet er ikke omfattet av riksadvokatens sentrale og landsdekkende prioriteringer (rundskrivet s. 11 og 12). Rundskrivet gir imidlertid anvisning på at disse sakene skal vies særlig oppmerksomhet innenfor de regionale og lokale prioriteringer som statsadvokatene og politimestrene må ta stilling til (rundskrivet s. 12 og 13). Riksadvokaten viser til at de sentralt prioriterte områdene er få og at det derfor vil være et betydelig rom for slike regionale og lokale prioriteringer, som må ta sikte på en målrettet og effektiv kriminalitetsbekjempelse som er tilpasset de lokale behov.

3.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at straffeprosessloven § 224 tredje ledd endres slik at politiet får plikt til å etterforske lovbrudd som er begått av personer under den kriminelle lavalder, på lik linje med andre lovbrudd (rapporten s. 68-69). Arbeidsgruppen begrunner forslaget slik:

«En av politiets viktigste oppgaver er å klarlegge fakta for å avgjøre om det foreligger et straffbart forhold eller ikke. I straffeprosessloven og påtaleinstruksen er det bygget opp et detaljert regelverk for etterforskningen for å sikre den enkeltes rettssikkerhet og at politiet har midler til å etterforske effektivt. At lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en viktig allmenpreventiv og individualpreventiv virkning. Samfunnet har en interesse i at alle lovbrudd, også der ingen personer av ulike årsaker kan straffes, blir etterforsket og oppklart. Gjerningspersonen får på den måten en beskjed om at samfunnet tar saken alvorlig.»

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppens forslag fikk massiv støtte under høringen. Høringsinstansene viser i stor grad til den samme begrunnelsen som i rapporten fra arbeidsgruppen.

For eksempel uttaler barneombudet:

«Etterforskning gir et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterer den lovstridige handlingen.

Barneombudet støtter de foreslåtte lov- og instruksjonsendringer som pålegger etterforskning også for lovbrudd begått av barn under den kriminelle lavalder.»

Norsk psykologforening mener at alt som kan understreke alvoret i saken, vil være av betydning for å stoppe en antisosial utvikling hos barnet.

Ressurssenter for pakistanske barn mener at det er viktig at politiet reagerer raskt og effektivt på lovbrudd begått av barn under 15 år. Senterets erfaring er at ungdom med minoritetsbakgrunn er svært bevisst 15-årsregelen, og at mange har liten respekt for politiet og samfunnets normer.

Riksadvokaten er enig i at etterforskning bør foretas uavhengig av den mulige lovbryters alder.

Enkelte høringsinstanser begrunner den utvidede etterforskningsplikten med andre hensyn enn dem som er fremhevet i arbeidsgruppens rapport.

Konfliktrådene i Nordland og Tromsanfører at tiltaket vil styrke barnas rettssikkerhet, fordi en etterforskning vil kunne bringe klarhet i urettmessige beskyldninger.

Politidirektoratet peker på at en etterforskningsplikt vil bidra til større likebehandling:

«Politidirektoratet er enig i en endring i straffeprosessloven § 224 tredje ledd fra et kantil et skalnår det gjelder etterforskning av lovbrudd begått av unge under 15 år. Dette kan bidra til en mer ensartet praksis.»

Bergen politidistrikter enig i dette synspunktet og uttaler:

«I vårt politidistrikt er forebyggende arbeid et prioritert område. Også i de tilfeller gjerningspersonen er under den kriminelle lavalder. Lovfesting vedrørende etterforskning av alle saker vil kunne bidra til å høyne ståsted og viktighet av det forebyggende politiarbeid. Alt som er lovhjemlet kan gjøre arbeidet lettere og det kan bli lettere å få gjennomslag. De som har gjort noe straffbart vil ved en lovhjemling bli likt behandlet i alle politidistrikt.»

Noen få høringsinstanser er skeptiske til forslaget fra arbeidsgruppen.

Norsk forening for kriminalreform (KROM) er negativ til forslaget om at politiet skal etterforske lovbrudd som er begått av barn under den kriminelle lavalder. Foreningen anfører at dersom politiet anser slik etterforskning for hensiktsmessig og det er midler tilgjengelig, er det allerede i dag mulighet for slik etterforskning.

Asker og Bærum politidistrikt er skeptisk til at politiet skal få en ytterligere arbeidsbelastning og mener at de økonomiske og administrative konsekvensene må utredes nærmere. Også Notodden politidistrikt, Fræna kommune og enkelte andre høringsinstanser har innvendinger mot å legge føringer på politiets bruk av sine ressurser.

3.1.4 Departementets syn

Departementet er enig med arbeidsgruppen og flertallet av høringsinstansene i at den antatte gjerningspersonens alder ikke uten videre bør være avgjørende for om politiet skal ha plikt til å etterforske et lovbrudd eller ikke. Unge lovbrytere får gjennom politiets etterforskning av saken beskjed om at samfunnet tar lovbruddet alvorlig. At lovbrudd etterforskes og oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og individualpreventiv effekt. Samfunnet har dermed en interesse i at alle lovbrudd som ikke er bagatellmessige, blir etterforsket og oppklart og at omfanget av lovbruddet blir brakt på det rene. Hensynet til den fornærmede peker i samme retning.

Hvis saken ikke etterforskes og oppklares, vil barnets foreldre ikke alltid bli kjent med lovbruddet. Dermed vil de ikke kunne følge opp lovbruddet overfor barnet.

Når barn og unge begår kriminalitet, kan også barneverntjenesten etter omstendighetene beslutte at det skal settes i verk tiltak. Dersom barnet og foreldrene ikke samtykker i tiltaket, kan fylkesnemnda på nærmere vilkår beslutte tvangstiltak overfor barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, jf. barnevernloven §§ 4-24 til 4-26. Barnevernet må i tilfelle kunne dokumentere de faktiske forhold som ligger til grunn for inngrepet.

Barnevernet har ingen egen etterforskningskompetanse og er ofte avhengig av den informasjonen som politiet kan skaffe. På den måten vil en etterforskningsplikt for politiet i saker hvor lovbryteren er under den kriminelle lavalder, legge forholdene bedre til rette for at barneverntjenesten kan vurdere om vilkårene for å sette i verk tiltak er oppfylt. Departementet legger stor vekt på dette hensynet.

På dette området er det viktig å sikre en god sammenheng mellom de ulike regelsettene og å tette huller i regelverket. Det er uheldig om tiltak som er til beste for barnet og for samfunnet, ikke blir satt i gang fordi etterforskningsorganet - politiet - ikke kan iverksette tiltak mot barnet, mens barnevernet - som har kompetanse til å sette i verk slike tiltak - likevel ikke kan gjøre det fordi det ikke i tilstrekkelig grad kan dokumentere de faktiske forhold. En etterforskningsplikt kan være den nødvendige bro mellom de to etatenes ansvarsområder.

Det kan innvendes mot en etterforskningsplikt at den lett kan virke som et slag i luften og i verste fall virke mot sin hensikt. Strafferettsapparatet kan ikke straffe barn under den kriminelle lavalder eller fastsette andre strafferettslige reaksjoner.

I en del tilfeller vil imidlertid barnets foreldre kunne sette i verk de nødvendige tiltak når de først er kjent med lovbruddet. Og hvis foreldrene ikke makter eller ikke ønsker å reagere adekvat overfor barnet, vil barnevernet ofte kunne gripe inn - i alle fall hvis lovbruddet ikke er bagatellmessig eller det gjelder gjentatt kriminalitet.

Spørsmålet om hvilke tiltak som bør kunne settes i verk overfor lovbrytere under den kriminelle lavalder står sentralt. Dette viktige spørsmålet vil Justisdepartementet som nevnt arbeide videre med, i samarbeid med blant annet Barne- og familiedepartementet.

Departementet er også opptatt av at en regel om etterforskningsplikt i saker med barn under 15 år, ikke skal medføre en uheldig bruk av politiets ressurser.

Når politiet ikke etterforsker alle lovbrudd som er begått av personer som er fylt 15 år, ville det være lite hensiktsmessig om det skulle ha plikt til å etterforske alle lovbrudd som er begått av unge lovbrytere - uavhengig av lovbruddets art og alvorlighet. Det må legges til grunn de samme prinsipper for politiets etterforskningsplikt, uavhengig av om saken gjelder et barn over eller under 15 år. Hovedregelen om at politiet bare har plikt til å etterforske «dersom det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige», jf. straffeprosessloven § 224 første ledd, bør gjelde også der lovbryteren er under 15 år. Saker med unge lovbrytere bør også kunne henlegges etter de alminnelige prinsipper om dette.

Men det er ikke gitt at grensene for etterforskningsplikten skal trekkes likt når lovbryteren er over og under 15 år. Selv om et lovbrudd isolert sett er bagatellmessig, kan det være viktig å reagere overfor unge lovbrytere for å hindre en videre kriminell løpebane. Av samme grunn kan det være behov for å etterforske forholdet selv om det ikke foreligger påtalebegjæring fra den fornærmede.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen at straffeprosessloven § 224 endres slik at politiet får plikt til å etterforske saker selv om den mistenkte er under 15 år. Men etter departementets syn bør riksadvokaten gis kompetanse til å gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringen og om begrensningene i plikten. Riksadvokaten kan gi mer detaljerte retningslinjer enn det som egner seg i en lovtekst. Dermed vil etterforskningsplikten i større grad kunne tilpasses behovet for å etterforske sakene på den ene siden og hensynet til politiets ressursutnyttelse på den andre. En slik ordning vil dessuten gjøre det enklere og raskere å endre prioriteringene hvis det skulle være behov for det.

Etter departementets syn bør etterforskningsplikten ikke gjelde for de aller yngste lovbryterne. Er lovbryteren svært ung, vil saken ofte ikke egne seg like godt for politietterforskning. Politiet vil uansett ha adgang til å etterforske saken med hjemmel i den gjeldende § 224 tredje ledd, som departementet foreslår videreført for barn under 12 år. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at etterforskningsplikten begrenses til å gjelde i saker med barn og unge mellom 12 og 15 år.

3.1.5 Etterforskningsplikt overfor andre utilregnelige

Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse foreslått at etterforskningsplikten også skal gjelde der den antatte gjerningspersonen på handlingstidspunktet var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad (straffeloven § 44) og ikke bare der utilregneligheten skyldes lav alder.

Departementet er av den oppfatning at forslaget fra riksadvokaten isolert sett har gode grunner for seg. Også i saker der utilregneligheten skyldes annet enn alder, vil det kunne være behov for nærmere etterforskning. Riksadvokaten har i sitt rundskriv om utilregnelighetsregler og særreaksjoner (nr. 4/2001) lagt vekt på at politiet skal ta et ansvar for å legge til rette for saker om tvangsinnleggelse av utilregnelige lovbrytere. For å kunne vurdere om en person bør tvangsinnlegges, vil det være en fordel om det gjennom etterforskning bringes på det rene hva vedkommende faktisk har gjort.

Likevel mener departementet at en slik lovendring ikke bør foretas nå.

Særreaksjonsreformen, som trådte i kraft 1. januar 2002, innebærer at de utilregnelige lovbryterne skal bli tatt hånd om på en måte som både tar hensyn til deres særlige behov og til samfunnets behov for trygghet. De psykotiske kan dømmes til særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, mens de høygradig psykisk utviklingshemmede kan få særreaksjonen tvungen omsorg. Et vilkår for å idømme disse særreaksjonene er at den utilregnelige har begått en forbrytelse mot andres liv, helse eller frihet. Utilregnelige lovbrytere som ikke er farlige, men plagsomme, kan ikke ilegges særreaksjon.

Før 1. januar 2002 kunne utilregnelige lovbrytere på nærmere vilkår idømmes sikring, og sikring kunne i prinsippet idømmes for ethvert lovbrudd. I praksis var det særlig alvorlige forbrytelser mot andres liv, helse og frihet som kunne resultere i sikring. Men sikring ble også i noen få tilfeller idømt for blant annet vinningsforbrytelser. Slik sikringsreglene ble praktisert, er likevel ikke forskjellen fra gjeldende rett særlig stor.

Stortinget vedtok 11. juni 2001 å be regjeringen vurdere å endre straffeloven slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet, i større grad enn i dag skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg (anmodningsvedtak nr. 529 (2000-2001)). Justisdepartementet har tidligere opplyst overfor Stortinget at det før en eventuelt vurderer å endre straffeloven § 39 nr. 1 vil se nærmere på spørsmålet om lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere situasjonen når utilregnelige lovbrytere begår klart samfunnsskadelig - men ikke farlig - kriminalitet (jf. St.meld. nr. 4 (2001/2002) s. 33).

Spørsmålet om hvorvidt utvidede reaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere skal skje innenfor rammen av helselovgivningen eller ved at reglene om særreaksjoner utvides, er for tiden til vurdering i Justisdepartementet og Helsedepartementet. Justisdepartementet følger videre nøye med på hvordan bestemmelsene om særreaksjoner for utilregnelige fungerer i praksis.

På det nåværende tidspunkt mener departementet derfor at det kan være uheldig å innføre en etterforskningsplikt for lovbrudd som er begått av den aktuelle gruppen lovbrytere. De ulike tiltak som kan tenkes iverksatt, bør vurderes samlet. Departementet vil derfor komme tilbake til denne siden av etterforskningsplikten på et senere tidspunkt.

3.2 Etterforskningen som grunnlag for saksbehandlingen i andre etater

3.2.1 Gjeldende rett

Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie opplysninger for å avgjøre påtalespørsmålet, jf. straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a. Dessuten skal etterforskningen tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straff og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av annen reaksjon, jf. bokstav b. I bokstav c er det presisert at formålet med etterforskningen også kan være å skaffe opplysninger av betydning for fullbyrding av straff og andre reaksjoner.

Når etterforskning settes i gang mot barn under 18 år og saken ikke er av bagatellmessig art, skal politiet straks underrette barneverntjenesten, jf. straffeprosessloven § 232 a første ledd og påtaleinstruksen § 5-1. Den tidligere barnevernloven hadde en tilsvarende bestemmelse (§ 60) om at barnevernet som hovedregel skulle varsles ved etterforskning mot barn under 18 år. Ved vedtagelsen av den nåværende barnevernloven i 1992 ble denne bestemmelsen med enkelte endringer overført til straffeprosessloven som ny § 232 a, se Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester s. 65-66 og s. 122.

Den tidligere barnevernloven hadde også en bestemmelse (§ 57) om overføring av saker til helse- og sosialstyret når den siktede var mellom 15 og 18 år. Denne bestemmelsen ble opphevet ved den nye barnevernloven. Gjeninnføringen av en bestemmelse om overføring til barnevernet, nå som et tiltak i saker med barn under 15 år, er drøftet i punkt 3.3 i proposisjonen her.

Etter barnevernloven § 6-4 annet ledd skal politiet av eget tiltak eller etter pålegg fra barnevernet i visse tilfeller gi nærmere opplysninger om en sak til barneverntjenesten. Opplysningsplikten i § 6-4 annet ledd gjelder kun de alvorligste sakene, der det foreligger alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende alvorlige atferdsvansker. Bestemmelsen gjelder retten og plikten til å gi videre opplysninger som politiet allerede har. Den etablerer ingen plikt til å etterforske for å skaffe opplysningene.

3.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppens forslag til endring av straffeprosessloven § 224 (om etterforskningsplikt), jf. punkt 3.1, vil føre til at mange saker blir etterforsket, selv om saken påtalemessig ikke kan avsluttes med at det tas ut tiltale. I tillegg til de gunstige virkningene etterforskningen har i seg selv, vil den kunne forenkle en eventuell videre behandling av saken i andre etater.

Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn et nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 226, om at etterforskningen i politiet skal kunne tjene som grunnlag for behandlingen av spørsmål om tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 (rapporten s. 69-70). Arbeidsgruppen begrunner forslaget slik:

«Barnevernet verken har eller skal ha formell eller reell etterforskningskompetanse. Det er det politiet som har og skal ha. Ved bruk av tvangstiltak etter § 4-24 er det påkrevet med dokumentasjon av de faktiske forhold. Det kan ikke utelukkes at bestemmelsen i visse tilfeller ikke blir brukt fordi barnevernet ikke er i stand til å godtgjøre at barnet har begått straffbare forhold. I saker der det er snakk om alvorlig eller gjentatt kriminalitet fra en person under 15 år, kan politiets etterforskning tjene som forberedelse for barneverntjenesten i en eventuell sak om tvangsplassering. I forarbeidene til barnevernloven sies det at alvorlig kriminalitet i første rekke er de tilfellene der det foreligger volds- eller sedelighetsforbrytelse av alvorlig karakter. Med begrepet 'gjentatt kriminalitet' er det særlig tenkt på situasjoner der ungdommen har gjort seg skyldig i serier av hærverk eller tyveri, se Ot.prp. nr. 44 (1991-92).»

Arbeidsgruppen presiserer at det fremdeles må være barnevernet som avgjør om en sak skal fremmes for fylkesnemnda. Politiets etterforskning vil imidlertid gi barnevernet et bedre grunnlag for å vurdere om det skal fremmes sak for fylkesnemnda etter § 4-24. Og dersom saken fremmes, vil den kunne opplyses bedre under nemndas behandling.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene er positive til at etterforskningen kan danne grunnlag for saksbehandlingen i andre etater.

For eksempel støtter Sosial- og helsedepartementet forslaget til endring i straffeprosessloven § 224 tredje ledd (etterforskningsplikt). Departementet viser til at etterforskningen kan gi et godt grunnlag for videre oppfølging av unge lovovertredere. På denne bakgrunnen gir departementet sin tilslutning til arbeidsgruppens forslag om at etterforskningen skal kunne tjene som grunnlag for behandlingen av saken i andre etater.

Hordaland fylkeskommune uttaler:

«Etterforskningen gir bedre grunnlag for saksbehandlingen i andre etater. Politiets særlige evne og kompetanse til å klarlegge faktiske forhold kan være til stor hjelp for barnevernsmyndighetene i deres vurdering av om det er grunnlag for vedtak etter barnevernloven § 4-24 (gjentatt eller alvorlig kriminalitet)...»

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) uttaler:

«KRÅD stiller seg positiv til forslaget om å lovfeste etterforskning også av lovbrudd som kan være begått av barn under 15 år. Dette kan være fornuftig og hensiktsmessig for å synliggjøre alvoret i den kriminelle handlingen, for å sikre bevis for at vedkommende har gjort noe galt og dermed unngå mistenkeliggjøring. Det er likevel ikke tilstrekkelig, dersom andre tiltak ikke settes inn. Blir etterforskningen stående alene, får etterforskningen ingen konsekvenser for lovbryteren og poenget faller bort. Vi ser derfor positivt på forslaget til ny strpl. § 226, om at etterforskningen kan danne grunnlag for barnevernet i saker om tvangsplassering.»

Riksadvokaten er enig i at etterforskningen bør kunne danne grunnlag for behandlingen i andre organer enn domstolene, for eksempel fylkesnemnda for sosiale saker. Han påpeker imidlertid at arbeidsgruppens forslag om å begrense adgangen til saker om tvangsplassering synes ubegrunnet. I tillegg presiserer riksadvokaten at spørsmålet om når og i hvilken utstrekning etterforskningsmaterialet kan overlates til barneverntjenesten, bør klargjøres ved en nærmere gjennomgåelse av taushetspliktreglene.

De instanser som har uttalt seg negativt til forslaget, begrunner dette med behovet for å skille klart mellom påtalemyndighetens og barneverntjenestens virksomhet og med hensynet til politiets ressurssituasjon.

Sarpsborg kommune uttaler:

«Det er nødvendig at det skilles klart mellom tiltak fra påtalemyndigheten og tiltak fra barneverntjenesten. Dersom det er nødvendig med tvangsplassering utenfor hjemmet, er det barneverntjenesten som må ta denne beslutningen og deretter be om dokumentasjon fra påtalemyndigheten. Lovgiver må være varsom med å å innføre endringer som kan medføre uklarheter mellom de ulike tiltakene. I følge Lov om barneverntjenester § 6-4 foreligger det allerede en opplysningsplikt til barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker jfr. § 4-24.»

Asker og Bærum politidistrikt mener at det ikke vil være riktig at politiet skal fremstå som et saksforberedende organ for barnevernet for å innhente den informasjonen som barnevernet trenger for å fatte vedtak.

Politiets fellesforbunduttaler:

«En trygg og god etterforskning, som saksunderlag for tiltak eller andre etaters arbeid, vil være en ressursmessig belastning for politiet. Denne er ikke godt nok beskrevet. Ettersom politiet for tiden arbeider med omorganisering og nødvendig forbedring av straffesakskjeden, risikerer nye gode tiltak å bli stemoderlig behandlet.»

3.2.4 Departementets syn

Forslaget om at etterforskningen skal kunne danne grunnlag for behandlingen av saken i andre etater, må sees i sammenheng med at politiet etter departementets forslag i større grad skal etterforske lovbrudd som er begått av barn under 15 år (punkt 3.1). Fordi gjerningspersonen er under den kriminelle lavalder, vil det for denne gruppen lovbrytere ikke være aktuelt å ilegge noen strafferettslig reaksjon. For å sette en stopper for videre kriminell atferd vil det være desto viktigere at andre følger opp barnet og eventuelt setter i verk tiltak.

I saker der lovbryteren er under 15 år, vil det være barnevernet og ikke påtalemyndigheten som har kompetanse til å følge opp forholdet videre hvis foreldrene ikke makter eller ønsker å gjøre det.

Arbeidsgruppen viser til at det ikke kan utelukkes at barnevernet kan oppleve det som problematisk å skaffe til veie det grunnlagsmateriale som kreves for at fylkesnemnda kan treffe vedtak, for eksempel om tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24. Departementet har foran stilt seg positiv til at etterforskningsmateriale kan danne grunnlag for barnevernets behandling av en sak, når dette kan bidra til at adekvate tiltak iverksettes overfor barnet. Pedagogiske grunner kan da tale for at dette formålet reflekteres i § 226 om formålet med etterforskningen. Dette synspunktet er også fremhevet av riksadvokaten i hans høringsuttalelse.

En bestemmelse om at formålet med politiets etterforskning kan være å skaffe opplysninger med sikte på tiltak etter barnevernloven, vil etter departementets syn være best i samsvar med en ny regel om at straffbare forhold skal etterforskes uavhengig av den antatte gjerningspersonens alder (begrenset nedad til 12 år).

Departementet er enig med riksadvokaten i at arbeidsgruppens forslag synes å sette unødvendig snevre rammer for hvilke typer av saker en ny regel skal gjelde for. Det er mulig at behovet for informasjon i praksis vil være størst i saker om tvangsplassering. Men etterforskningsmaterialet vil også kunne være til nytte ved vurderingen av om mindre vidtgående tiltak skal settes i verk.

Også i saker med barn over 15 år kan det tenkes at barnevernet vil ha behov for å benytte etterforskningsmateriale som grunnlag for sin behandling av saken. Etter barnevernloven § 1-3 første ledd kan tiltak etter loven treffes overfor barn under 18 år. I en del tilfeller vil en ungdom mellom 15 og 18 år som begår lovbrudd, både bli møtt med straffesak og med tiltak etter barnevernloven. Men det kan også tenkes at påtalemyndigheten gir påtaleunnlatelse hvis den ser at barnevernet beslutter tiltak etter barnevernloven på grunn av lovbruddet.

Departementet fremmer etter dette forslag om å endre straffeprosessloven § 226 om formålet med etterforskningen, slik at det går frem at formålet kan være å tjene som forberedelse for barneverntjenestens behandling av spørsmålet om det skal settes i verk tiltak etter barnevernloven.

En endring av straffeprosessloven §§ 224 og 226 må sees i sammenheng med bestemmelser om taushetsplikt. Regler om politiets opplysningsplikt og opplysningsrett vil være avgjørende for når og i hvilken utstrekning etterforskningsmateriale skal kunne overlates til barneverntjenesten/fylkesnemnda. Reglene om politiets taushetsplikt er mer utførlig behandlet i kapittel 4.

Sentral for politiets opplysningsplikt er bestemmelsen i barnevernloven § 6-4 annet ledd, som er omtalt i punkt 3.2.1. Det avgjørende kriteriet for politiets opplysningsplikt etter denne bestemmelsen er sakens alvorlighet - om det foreligger alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende alvorlige atferdsvansker. I så fall har politiet en plikt til av eget tiltak eller etter pålegg fra barneverntjenesten å gi opplysninger om en sak.

I tilfeller der barnevernloven § 6-4 annet ledd ikke kommer til anvendelse, vil straffeprosessloven ha supplerende regler om politiets ytringsrett, for eksempel overfor barneverntjenesten. Etter straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 2 er taushetsplikt ikke til hinder for at etterforskningsopplysninger brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for.

Departementet legger til grunn at en endring av formålsbestemmelsen i straffeprosessloven § 226 vil innebære at politiet uten hinder av taushetsplikt, kan overlate etterforskningsmateriale til barnevernet i medhold av denne bestemmelsen. Der en sak ikke er av bagatellmessig karakter, vil barnevernet på et tidligere tidspunkt ha blitt varslet om at etterforskning er igangsatt, jf. straffeprosessloven § 232 a.

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 2 må sees i sammenheng med forslaget til en ny regel i § 61 c annet ledd, om at politiet og påtalemyndigheten skal kunne pålegge personer som utfører tjeneste eller arbeid for et annet offentlig organ, taushetsplikt om sensitiv etterforskningsinformasjon (punkt 4.3). En slik regel er ment å gi økt trygghet og mulighet til samarbeid og informasjonsutveksling mellom blant annet politiet og barneverntjenesten.

For øvrig legger departementet til grunn at det i tråd med arbeidsgruppens anbefalinger, bør utarbeides et felles rundskriv som klargjør det nærmere innholdet av relevante taushetspliktregler.

3.3 Overføring til barnevernet

3.3.1 Den tidligere ordningen

Barnevernloven 1953 hadde en regel om overføring til barnevernet som et særlig strafferettslig tiltak i saker med barn mellom 15 og 18 år: Når en lovovertreder var under 18 år, kunne påtalemyndigheten i stedet for å reise tiltale beslutte å overføre saken til barnevernnemnda (barnevernloven § 57).

Inntil en lovrevisjon i 1965 ble påtalemyndighetens avgjørelse om å overlate saken til barnevernet, kalt påtaleunnlatelse etter barnevernloven. Ved lovendringen ble overføring til barnevernsnemnd gjort til et eget rettsinstitutt. Begrunnelsen for denne terminologiske endringen var at barnevernsnemda kunne iverksette tiltak som var meget inngripende, og at uttrykket påtaleunnlatelse derfor var lite dekkende. På begynnelsen av 1980-tallet ble omtrent halvparten av forbrytelsessakene mot lovovertredere mellom 14 og 18 år overført til barnevernsnemnd, jf. Johs Andenæs: Norsk straffeprosess, bind I, 1984, s. 290.

Hadde påtalemyndigheten reist tiltale mot en person under 18 år, kunne også retten unnlate å idømme straff og i dommen overlate til barnevernsnemnda å treffe tiltak etter reglene i barnevernloven (straffeloven § 55 annet ledd). Barnevernloven § 58 ga påtalemyndigheten adgang til å omgjøre overføringen og åpne strafforfølgning på ny, blant annet hvis påtalemyndigheten fant at de tiltak som var truffet av barnevernsnemnda, ikke var tilstrekkelige. Etter det departementet kjenner til, forekom visstnok dette sjelden eller aldri i praksis.

Dersom lovovertrederen var under den kriminelle lavalder på gjerningstiden, ble det verken tale om påtaleunnlatelse eller om overføring til barnevernet i prosessuell forstand. Politiet etterforsket også saker hvor det var på det rene at overtrederen ikke hadde nådd den strafferettslige lavalder (barnevernloven § 56), men saken måtte i disse tilfellene henlegges. Saken kom derfor ikke til statsadvokaten, men ble i tilfelle sendt direkte - og uformelt - fra politiet til barnevernsnemnda.

Ved vedtakelsen av den nye barnevernloven i 1992 ble bestemmelsen i barnevernloven § 57 opphevet, blant annet med den begrunnelse at strafferettslige og barnevernfaglige tiltak burde iverksettes helt uavhengig av hverandre. Bestemmelsen i barnevernloven § 56 ble overført til straffeprosessloven § 224. Opphevelsen av § 57 begrunnes slik i proposisjonen (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 65):

«Etter gjeldende rett kan påtalemyndigheten, dersom barn mellom 15 og 18 år har forøvet en straffbar handling, overføre saken til helse- og sosialstyret i stedet for å reise tiltale eller unnlate påtale etter straffeprosessloven § 69. Overføring til helse- og sosialstyret forutsetter at helse- og sosialstyret skal treffe tiltak overfor barnet, og påtalemyndigheten skal straks underrettes om tiltaket. Påtalemyndigheten kan åpne straffeforfølgning igjen hvis den mener at helse- og sosialstyrets tiltak ikke er tilstrekkelig. Det synes for så vidt forutsatt at helse- og sosialstyret bør treffe tiltak som ut fra påtalemyndighetens synsvinkel er tilfredsstillende. Etter Sosiallovutvalgets mening kan man av denne grunn sette spørsmålstegn ved ordningen.

Sosiallovutvalget mener at det er viktig at det etableres et samarbeid mellom barnevern og påtalemyndighet om tiltak for unge lovbrytere. Dette samarbeidet må etter utvalgets mening etableres på grunnlag av informasjon fra påtalemyndigheten til barneverntjenesten, som derved får et grunnlag for å undersøke forholdene med sikte på å iverksette tiltak som ellers står til disposisjon for barn med atferdsproblemer. Disse tiltakene må imidlertid, etter utvalgets mening, iverksettes uavhengig av hva som blir den strafferettslige reaksjonen. Det er uheldig å forutsette at påtalemyndigheten lar saken falle som straffesak. Tiltak fra barneverntjenestens side kan være like nødvendig i tilknytning til en påtaleunnlatelse eller en dom. Utvalgets mening er at spørsmålet om å knytte sanksjoner til straffbare handlinger bør gjøres til en sak for påtalemyndigheten og domstolene, og at overføring til barnevernet bør bortfalle som særskilt tiltak.»

3.3.2 Forslaget fra riksadvokaten

Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse tatt til ordet for å gjeninnføre en adgang for politiet til å overføre en sak til barnevernet. Spørsmålet har ellers ikke vært problematisert under høringen. Riksadvokaten begrunner forslaget slik:

«Etter at etterforskningen er avsluttet, må politiet på en eller annen måte avslutte saken formelt. En ren henleggelse fordi lovbryteren var utilregnelig på grunn av alder kan ofte være lite heldig. Da mangler nettopp den markering av ansvar som man ønsker. Så vidt en kan se har ikke arbeidsgruppen, eller departementet, vært inne på dette. Etter dagens rettstilstand forutsetter alle 'positive' påtalevedtak, for eksempel overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 69, at 'straffeskyld anses bevist'. Det samme gjelder konfliktrådsmegling som alternativ til betinget dom som arbeidsgruppen er inne på.... Det innebærer at slike reaksjoner ikke kan nyttes overfor barn under 15 år som strafferettslig tiltak. Men, som arbeidsgruppen kort nevner ...., er det mulig å foreta konfliktrådsmegling som frivillig ordning.

Etter riksadvokatens oppfatning bør det vurderes å gjeninnføre en formell hjemmel for politiet til å avslutte en sak mot personer under 15 år ved at den oversendes barneverntjenesten. Hvis det er grunnlag for det, bør politiet ved oversendelsen av saken til barneverntjenesten utferdige en siktelse (på samme måte som for andre utilregnelige) som uttrykk for politiets oppfatning av saken.»

3.3.3 Departementets syn

Etterforskningen i saker der gjerningspersonen er under 15 år, vil antakelig ha større effekt hvis den formelt kan avsluttes ved at saken oversendes barneverntjenesten i stedet for ved at saken henlegges. Gjennom overføring til barneverntjenesten får samfunnet i større grad markert alvoret ved lovbruddet, i tråd med de hensyn som begrunner utvidelsen av etterforskningsplikten.

I mange av sakene der lovbryteren er under 15 år, har dessuten barneverntjenesten fått underretning om igangsatt etterforskning etter straffeprosessloven § 232 a. Da er det naturlig å følge opp meldingen med en oversendelse, når resultatet av etterforskningen foreligger.

Departementet slutter seg for øvrig til riksadvokatens begrunnelse (jf. punkt 3.3.2) og foreslår på denne bakgrunn en regel om at påtalemyndigheten kan oversende saken til barneverntjenesten dersom noen under 15 år har begått en ellers straffbar handling.

Departementet foreslår i denne omgangen ingen regler om hvordan barneverntjenesten skal følge opp barn og unge som begår kriminalitet. Dette spørsmålet bør vurderes i en bredere sammenheng, jf. kapittel 2 foran. Systemet vil derfor fortsatt være at barneverntjenesten, når en sak er overført fra påtalemyndigheten, på selvstendig grunnlag skal avgjøre om og i tilfelle hvilke tiltak som skal iverksettes. Departementet forutsetter imidlertid at barneverntjenesten setter inn tiltak når det er grunn til det.

Siden barnet er under den kriminelle lavalder, vil overføringen ikke innebære noen egentlig strafferettslig reaksjon. Påtalemyndigheten vil heller ikke ha adgang til å omgjøre overføringen og åpne strafforfølgning.

Kompetansen til å beslutte overføring til barneverntjenesten bør ligge hos den som har påtalemyndighet i saken, jf. straffeprosessloven kapittel 7.

Departementet foreslår at barneverntjenesten skal underrette påtalemyndigheten om vedtak treffes. Dette er etter departementets syn en naturlig oppfølging av påtalemyndighetens overføring av saken til barneverntjenesten.

Spørsmålet om å gjeninnføre overføring til barneverntjenesten som et eget tiltak mot lovbrudd begått av barn mellom 15 og 18 år, berører prinsippielle spørsmål om ansvarsforholdet mellom påtalemyndigheten og barneverntjenesten. Dette spørsmålet vil bli vurdert i departementets videre arbeid med barne- og ungdomskriminalitet, jf. kapittel 2 foran.

På denne bakgrunnen fremmer departementet i denne omgang et forslag om adgang for politiet til å overføre saker med barn under 15 år til barneverntjenesten. Departementet foreslår ingen nedre grense for overføringsadgangen. Fordi etterforskningsplikten omfatter barn mellom 12 og 15 år, antar departementet at også politiets overføringsadgang vil være mest aktuell for denne gruppen lovbrytere. Men siden politiet fortsatt vil ha adgang til å etterforske saker med barn som på handlingstidspunktet ennå ikke har fylt 12 år, der dette anses hensiktsmessig, jf. straffeprosessloven § 224 tredje ledd, gir det best sammenheng i regelverket at overføringsadgangen også gjelder den yngste gruppen. Dersom barn under 12 år begår kriminalitet, kan det være desto viktigere at noen får et ansvar for å følge opp barnet videre.

I motsetning til forslaget om utvidet etterforskningsplikt innebærer forslaget her kun en adgang for politiet til å overføre en sak til barneverntjenesten, ingen plikt.

Bestemmelsen kan tas inn i straffeprosessloven som en ny § 71 b, etter bestemmelsen om overføring av saker til konfliktråd.

3.4 Frist for å avgjøre tiltalespørsmålet

3.4.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 226 fjerde ledd skal etterforskningen gjennomføres så snart som mulig og slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe. Paragraf 249 foreskriver at spørsmålet om tiltale skal avgjøres så snart saken er tilstrekkelig forberedt. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 stiller også krav om at saken på de enkelte trinn - fra anklage til endelig avgjørelse - må gjennomføres innen rimelig tid.

Bare foreldelsesfristen setter en absolutt tidsmessig grense for å ta ut tiltale. Fristen er fra 2 til 25 år, avhengig av strafferammen, jf. straffeloven § 67.

3.4.2 Arbeidsgruppe og høringsnotat om hurtigere straffesaksbehandling

Justisdepartementet nedsatte i 1999 to arbeidsgrupper for å foreslå tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. Gruppene avga sine rapporter i juni 2000. 11. desember 2000 sendte Justisdepartementet på høring en rekke forslag til lovendringer, basert på forslagene i de to rapportene.

Arbeidsgruppe I, som ble ledet av assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre, har blant annet vurdert om det bør innføres frister for å treffe påtalevedtak. Arbeidsgruppen foreslår ingen generell slik frist, men går inn for at det lovfestes en frist for å treffe påtalevedtak i saker med unge lovbrytere. Gruppen viser til at det for ungdom er «spesielt viktig at det går kort tid mellom straffbar handling og reaksjon. Ungdom har ofte et kort tidsperspektiv, og for at straffen skal ha den tilstrekkelige preventive effekt, må den komme raskt» (rapporten s. 92). Med unge lovbrytere sikter arbeidsgruppen til personer som på handlingstiden ikke har fylt 18 år.

Departementet var i høringsnotatet 11. desember 2000 enig med arbeidsgruppen (s. 8):

«Som arbeidsgruppen peker på, er det i saker med unge lovbrytere særlig viktig at reaksjonen kommer så fort som mulig etter den straffbare handlingen. Det er grunn til å tro at straffens preventive effekt er størst når reaksjonen kommer kort tid etter lovbruddet. Det gjelder særlig overfor unge førstegangsforbrytere. Ved å reagere raskt vil man i en del tilfeller kunne avbryte det som ellers ville ha blitt en kriminell løpebane. Dét er viktig både av hensyn til ungdommen selv og av hensyn til samfunnet.

Unge mennesker beveger seg dessuten raskt mellom ulike livsfaser. En ung lovbryter kan ha fått arbeid, etablert familie og brutt med et kriminelt miljø som han tidligere var en del av. En slik positiv utvikling kan ødelegges hvis han må sone fengselsstraff for et forhold som hører til en fortid han er ferdig med. Ikke bare kan straffen virke meningsløs sett fra den dømtes side. Det er også en reell risiko for at han under soningen igjen knytter kontakter til det kriminelle miljøet.

Samtidig er det viktig at saker med unge lovbrytere ikke behandles så raskt at det får uheldige skadevirkninger, enten ved at det tas ut tiltaler som det ikke er grunnlag for eller at saker henlegges fordi politiet ikke har hatt tid til å etterforske dem godt nok. Det må det tas hensyn til ved den nærmere utformingen av reglene.

Departementet foreslår etter dette at det innføres en frist for å treffe påtalevedtak i saker med unge lovbrytere.»

Arbeidsgruppen uttaler dette om det nærmere innholdet i en bestemmelse om frist for å treffe påtalevedtak i saker med unge lovbrytere (s. 92-93):

«I Sverige har man i egen lov gitt særskilte bestemmelser om unge lovbrytere (lag med särskilda bestämmelser om unga lagövertredare 1964:167). Loven § 4 lyder slik:

'En förundersökning mot den som inte har fyllt 18 år och som gäller brott för vilket det är föreskrivet fängelse i mer än sex månader skall bedrivas med särskild skyndsamhet. Förundersökningen skall avslutas och beslut i åtalsfrågan fattas så snart det kan ske och senast inom sex veckor från dagen för delgivning av brottsmisstanke enligt 23 kap. 18 § första stycket rättegångsbalken. Tidfristen för överskridas endast om det är nödvendigt med hänsyn til utredningens beskaffenhet eller andra särskilda omständigheter.'

Etter arbeidsgruppens syn kan denne bestemmelsen også danne mønster for en norsk lovregulering. Som i den svenske lov bør fristregelen ikke gjelde ved mer bagatellmessige overtredelser. Å knytte grensen til strafferamme er åpenbart hensiktsmessig. Etter norske forhold bør man antagelig la det være avgjørende om det dreier seg om en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Grensen blir da den samme som etter straffeprosessloven § 171 om adgangen til pågripelse og varetektsfengsling.

Fristen på 6 uker bør være realistisk også i Norge. Som i Sverige bør fristen gjelde alle påtaleavgjørelser. Uansett om det blir en positiv påtaleavgjørelse eller saken henlegges, bør avgjørelsen treffes raskt. I Sverige regnes fristen fra 'delgivning av brottsmistanke'. Noe tilsvarende tidspunkt har man ikke i norsk straffeprosess. Her i landet vil alternativene være enten tidspunktet da vedkommende får status som mistenkt eller som siktet. Velger man å la fristen løpe fra mistenkte får status som siktet, knyttes fristens utgangspunkt til definisjonen i straffeprosessloven § 82, noe som kan være en rettsteknisk fordel. Når mistenkte blir siktet, for eksempel ved at det anvendes tvangsmidler mot ham, har han dessuten i særlig grad krav på at påtalespørsmålet blir raskt avgjort. I mange saker anvendes imidlertid ikke tvangsmidler, og det skjer heller ingen rettslig etterforsking. Her blir gjerningspersonen som regel først siktet ved det endelige påtalevedtak. Skal seksukersfristen ha betydning i disse tilfellene, må den derfor løpe fra mistenktstatus inntrer. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør dette være avgjørende. Fristen bør derfor begynne å løpe fra vedkommende får status som mistenkt.

Den svenske fristregel er ikke preklusiv, og det er heller ikke nødvendig med beslutning fra retten for å kunne oversitte fristen. Loven bestemmer imidlertid at fristen bare kan fravikes dersom det er påkrevd av hensyn til etterforskingen eller andre spesielle omstendigheter gjør det nødvendig. Arbeidsgruppen anbefaler at man velger samme ordning i Norge, likevel slik at når fristen er oversittet i saker som fremmes for retten, skal det gis særskilt begrunnelse for dette til retten. I tillegg bør det etableres en ordning med kvartalsvis eller halvårlig rapportering fra politidistriktene til statsadvokaten. Det må her angis hvor mange saker distriktet har hatt der fristregelen gjelder, og i hvor mange av disse man ikke har klart å overholde fristen. I de sakene hvor fristen ikke er holdt må det forklares hvorfor.»

Departementet uttalte i høringsnotatet (s. 9-12):

«Departementet er ikke enig i at fristen for påtalevedtak ikke bør gjelde for bagatellmessige overtredelser, slik arbeidsgruppen foreslår. Selv om overtredelsen er mindre alvorlig, er det viktig at en eventuell reaksjon kommer raskt. En fristregel bør derfor gjelde generelt overalt hvor umyndige blir mistenkt av politiet. Departementet vil også vise til at strafferammen for naskeri i dette høringsnotat foreslås økt slik at fengsel i inntil 6 måneder og bot kan idømmes samtidig. Disse tilfellene vil således ikke bli avskallet selv om det oppstilles som vilkår at strafferammen må være høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

Det er et spørsmål hvordan fristreglene nærmere skal avgrenses. Skal de gjelde for dem som var under 18 år da handlingen skjedde, eller bare for dem som er under 18 år når påtalevedtaket treffes? Arbeidsgruppen tar ikke uttrykkelig standpunkt til dette. Den svenske bestemmelsen lar det være avgjørende om ungdommen er under 18 år på etterforskningstiden. En slik regel kan synes å være best tilpasset formålet med fristregelen. På den annen side kan det virke uheldig om politiet i saker hvor den mistenkte nesten var 18 år på handlingstiden, ved å somle slipper unna fristregelen fordi den mistenkte har fylt 18 år i mellomtiden. Alderen på handlingstiden bør derfor etter departementets syn være avgjørende.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at fristen bør gjelde for alle positive påtalevedtak.

Fristen bør ikke være lengre enn 6 uker. Departementet legger særlig vekt på at en tilsvarende frist har virket godt i Sverige. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det er grunnlag for å gjøre fristen kortere, for eksempel 1 måned.

Departementet legger til grunn at det vil kunne foreligge påtalevedtak i de fleste saker hvor unge lovbrytere er involvert innen vesentlig kortere tid enn 6 uker. Målsettingen om at en viss andel av saken f.eks. 80 %, skal avgjøres innen kortere tid, bør imidlertid reguleres i instruks. Det samme gjelder særlige krav til hurtigsaksbehandling der siktede er under 16 år.

Departementet er langt på vei enig i arbeidsgruppens forslag til hvordan fristen skal beregnes. Rettsteknisk ville det være en klar fordel om fristen kunne begynne å løpe når den unge lovbryteren fikk status som siktet. Begrepet siktet er definert i loven, det er ikke begrepet mistenkt. Det kan oftere oppstå tvil om hvorvidt en person er mistenkt i lovens forstand enn om han er siktet. Og det er større notoritet om tidspunktet for når noen blir siktet enn om når status som mistenkt inntrer. Departementet legger likevel, som arbeidsgruppen, avgjørende vekt på at en fristregel vil ha begrenset verdi hvis tidspunktet for siktelsen legges til grunn, fordi siktelse og endelig påtalevedtak ofte skjer samtidig. Fristen bør derfor løpe fra det tidspunktet lovbryteren får status som mistenkt. Det er en forutsetning at politiet så nøyaktig som mulig noterer i saken på hvilket tidspunkt lovbryteren fikk denne statusen. Det bør vurderes å ta inn en bestemmelse om dette i påtaleinstruksen.

Som arbeidsgruppen mener departementet at fristen bør kunne oversittes bare dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige omstendigheter taler for det. Etter departementets syn bør dette sies uttrykkelig i loven.

Arbeidsgruppen går ikke inn for at det lovfestes et krav om samtykke fra retten for å ta ut tiltale etter utløpet av fristen. Et slikt krav vil imidlertid legge et større press på politi og påtalemyndighet, og vil kunne sikre at flere påtalevedtak blir truffet innen fristen enn med en mindre forpliktende regel.

Departementet ser de mothensynene som arbeidsgruppen nevner, særlig faren for ubegrunnede tiltaler eller henleggelser. Men etter departementets syn har disse mothensynene ikke den samme styrke når fristregelen skal gjelde bare for avgrensede sakstyper og ikke generelt. Siden sakene hvor barn og ungdom er involvert, ofte ikke er kompliserte, vil det ikke ta lang tid å behandle sakene. En fristregel vil medføre at politi og påtalemyndighet må prioritere disse sakene enda høyere enn i dag og sette av tilstrekkelige ressurser slik at fristen overholdes. Dreier det seg om mer omfattende eller kompliserte saker, vil trolig terskelen være lav for å be om fristforlengelse. Uansett må risikoen for at enkelte saker ikke blir godt nok forberedt, veies opp mot de samlede fordelene med at straffesaker mot unge avgjøres raskt.

Et argument mot å kreve samtykke fra retten for å treffe et positivt påtalevedtak etter utløpet av 6-ukersfristen, er at dette vil skape merarbeid, både for påtalemyndigheten og for retten. Har den mistenkte forsvarer, bør dessuten han få anledning til å uttale seg. Man bør så langt det er mulig unngå at en regel som skal sikre hurtigere straffesaksbehandling, skaper merarbeid.

Et alternativ til å kreve samtykke fra retten er å kreve samtykke fra statsadvokaten i saker hvor politiet har påtalekompetansen. Dette vil trolig legge et større press på politiet for å overholde fristen enn en etterfølgende kontroll. Samtidig vil en slik ordning samlet kreve mindre ressurser enn en ordning med samtykke fra retten. Det skulle heller ikke være nødvendig med kvartalsvis eller halvårlig rapportering fra politidistriktene til statsadvokaten. Dermed vil merarbeidet med en samtykkeordning ikke bli vesentlig større enn den ordningen som arbeidsgruppen har foreslått.

Hvis det ikke innføres et samtykkekrav, bør man i alle fall ha en regel om at påtalemyndigheten må begrunne særskilt overfor retten hvorfor fristen er oversittet når det tas ut tiltale eller begjæres pådømmelse i forhørsrett, slik arbeidsgruppen foreslår.

Departementet går foreløpig inn for at statsadvokaten må samtykke i at fristen oversittes, men finner ikke grunn til å foreslå at riksadvokaten må gi samtykke der påtalespørsmålet skal avgjøres av statsadvokat.

Det er et spørsmål hvor fristregelen skal plasseres. Reglene om påtalevedtak er spredt på flere steder i straffeprosessloven. Reglene om tiltalebeslutning er grunnstammen i regelverket. Flere av reglene får tilsvarende anvendelse for andre former for påtalevedtak. Blant annet må § 249 om at spørsmålet om tiltale skal avgjøres så snart saken er tilstrekkelig forberedt til det, også gjelde for andre påtalevedtak. Det passer derfor best også å ta inn fristregelen for saker med unge lovbrytere i § 249.

Et nytt annet ledd i § 249 kan lyde slik:

'Spørsmålet om tiltale skal avgjøres senest innen 6 uker etter at noen er å anse som mistenkt i saken, dersom den mistenkte var under 18 år på handlingstiden. Tiltalespørsmålet kan likevel avgjøres senere dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig. Har politiet påtalekompetansen, kan fristen på 6 uker oversittes bare dersom statsadvokaten samtykker.'»

3.4.3 Arbeidsgruppens forslag

Også arbeidsgruppen om barne- og ungdomskriminalitet går inn for at det lovfestes en 6 ukers frist for å avgjøre tiltalespørsmålet, dersom den mistenkte var under 18 år på handlingstiden. Spørsmålet kan etter forslaget likevel avgjøres senere, dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig. Har politiet påtalekompetansen, kan fristen bare oversittes dersom statsadvokaten samtykker. Arbeidsgruppen begrunner forslaget slik (rapporten s. 83):

«Tidsfrister for etterforskning og påtaleavgjørelser er en nødvendighet. Rask saksbehandling har avgjørende betydning for å virke forebyggende både på et individuelt og et allment plan. Også for den fornærmede vil en rask avgjørelse være av betydning. Fornærmede vil fungere bedre som vitne, og vil som offer raskere kunne legge saken bak seg.»

3.4.4 Høringsinstansenes syn

3.4.4.1 Høringen om hurtigere straffesaksbehandling

De fleste høringsinstansene støttet under høringen av forslagene til tiltak for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling, forslaget om å innføre en frist for å fatte påtalevedtak i saker med unge lovbrytere. Flere instanser ga imidlertid uttrykk for at man godt kan greie seg med internfrister og at fristoversittelse ikke bør ha noen rettslige konsekvenser.

Riksadvokaten påpeker at han ved rundskriv nr. 1/2001 fastsatte fristregler, blant annet for påtalevedtak i saker der den mistenkte var under 18 år på handlingstidspunktet. Riksadvokaten gir uttrykk for at erfaringene med den interne fristen bør evalueres før lovbestemmelser eventuelt vedtas.

En del høringsinstanser hadde merknader til det nærmere innholdet i en fristbestemmelse:

Mange høringsinstanser er positive til at fristen for påtalevedtak skal starte å løpe når en ung lovbryter blir mistenkt i saken. Flere påpeker imidlertid at det kan være problematisk å avgjøre når en person faktisk blir mistenkt. For eksempel uttaler Drammen politidistrikt:

«Vi vil også peke på problemer knyttet til at fristen regnes fra lovbryteren får status som mistenkt og ikke som siktet. Det er ofte uklart når overtrederen kan ansees som mistenkt. I et stort antall saker vil det være opp til den enkelte tjenestemann å avgjøre når lovbryteren får mistenktstatus, da påtalemyndigheten ofte ikke er inne i saken på dette stadiet. Dette bør medføre at man får en presisering av begrepet mistenkt. Som foreslått bør det vurderes inntatt en bestemmelse om dette i påtaleinstruksen.»

Politiets fellesforbund uttaler:

«PF er enig i at det er for sent å la en frist begynne å løpe ved siktelsestidspunktet, men også trolig for sent på et tidspunkt hvor lovbryteren får status som mistenkt. Det er som departementet påpeker, lite notoritet rundt dette sistnevnte tidspunktet, og det vil ofte ikke være snakk om ett tidspunkt, men en prosess i retning av siktelsen, hvor man eksempelvis i en avhørssituasjon eller ved bruk av tvangsmidler må ta stilling til status.

Når frister skal innføres bør det skje i tilknytning til andre akiviteter i en straffesak. I motsatt fall vil kontroll av frister føre til mer administrativt arbeid.

For den unge lovbryteren, og de umiddelbare omgivelsene, løper fristen fra hendelsestidspunktet og det er mer naturlig at dette også bør være gjeldende for politi- og påtalemyndigheten. I saker hvor det er naturlig å mistenke unge lovbrytere for å stå bak, bør hele etterforskningsfasen ha en særlig aktiv karakter, og det vil være mer naturlig at fristen begynner å løpe fra det tidspunkt forholdet avdekkes eller anmeldes. Som et ytterligere tiltak kan det settes en frist fra siktelsestidspunktet.»

Riksadvokatenhar ikke særskilte innvendinger mot at friststart settes til det tidspunktet noen blir mistenkt i saken.

Under forutsetning av at fristen starter å løpe når noen anses for å være mistenkt i saken, går et klart flertall av høringsinstansene inn for at fristen ikke settes kortere enn 6 uker. Enkelte instanser mener likevel at fristen kan settes noe kortere. Barneombudet uttaler:

«Av hensyn til barnet bør fristen være kort og ikke overskride 4 uker med mindre hensynet til rettssikkerhet krever mer omfattende etterforkning. Muligheten til fristforlengelse, etter en konkret vurdering, fremkommer av 2. punktum i forslaget og er dermed et argument for en kort frist som hovedregel.»

Forsvarergruppen av 1977 mener at fristen bør settes til 1 måned.

Barne- og familiedepartementet går inn for en maksimalfrist på 6 uker, men mener at det bør gå frem av lovteksten at påtalevedtak skal treffes så snart som mulig.

Enkelte høringsinstanser mener at en frist på 6 uker kan være i knappeste laget, blant annet hvis det er behov for å foreta personundersøkelse.

Mange høringsinstanser støtter 6 ukers fristen, men påpeker at fristen ikke bør gjøres kortere. For eksempel uttaler Kriminalpolitisentralen:

«En frist på 6 uker er etter Kriminalpolitisentralens syn akseptabel. Man vil imidlertid advare mot å gjøre fristen kortere, og viser til at også svært alvorlig kriminalitet kan bli og blir begått av personer under 18 år. Det kan vises til gjengvold i Oslo der gjengmedlemmer er under 18 år og til den siste tids mange såkalte 'barneran' og ran av kiosker og bensinstasjoner som har blitt begått av gjerningspersoner under 18 år. Enkelte av disse ranene må på grunn av at det har vært benyttet skytevåpen eller kniv karakteriseres som grove ran. Disse kan til dels være tidkrevende og vanskelige å oppklare. Kriminalpolitisentralen er derfor av den oppfatning at en frist på under 6 uker vil være for kort.»

Norsk forening for kriminalreform (KROM) uttaler:

«KROM har notert seg at departementet stiller spørsmål i forhold til om fristen kan settes kortere, eventuelt 4 uker. KROM er av den oppfatning at det er mer hensiktsmessig med en 6 ukers frist som er tilnærmet absolutt enn en kortere frist som ender med at det gis samtykke fra overordnet påtalemyndighet til utvidelse av fristen for påtalevedtak.

KROM er også av den oppfatning at det bør settes en normalfrist for påtalevedtak i alle straffesaker, for eksempel innen 3 måneder.»

Riksadvokaten går inn for at fristen settes til seks uker, uten at dette diskuteres noe nærmere.

De fleste høringsinstanser mener at det ikke bør knyttes bestemte rettsvirkninger til overskridelse av fristen, men at overskridelsen må begrunnes overfor retten. Videre anfører noen at det kan innføres en form for rapporteringssystem til høyere påtalemyndighet. Alle høringsinstanser, bortsett fra Forsvarergruppen av 1977, går mot en regel om at retten skal gi samtykke til å ta ut tiltale etter fristens utløp. De fleste går også imot en regel om at statsadvokaten skal gi sitt samtykke til å ta ut tiltale etter fristens utløp.

Riksadvokatenuttaler:

«Det er viktig at det ikke etableres byråkratiske rutiner knyttet til fristreglene som stjeler ressurser fra primæroppgaven. Riksadvokaten kan vanskelig gi sin tilslutning til at oversitting av fristen krever forhåndssamtykke fra statsadvokaten forutsatt at man ønsker umiddelbar lovregulering. Det bør være tilstrekkelig at det gis en særskilt redegjørelse overfor statsadvokaten hvis saken skal påtaleavgjøres av denne, eller overfor domstolen hvis påtalemyndigheten i politiet selv har påtalekompetansen. For saker som henlegges eller avgjøres med forelegg, overføring til konfliktråd eller med påtaleunnlatelse, må det være tilstrekkelig at grunnen anføres i vedtaket og at statsadvokaten som ledd i sin generelle kontroll og sitt faglederansvar fører kontroll med seksukersfristen.»

Kriposuttaler:

«Kriminalpolitisentralen mener det ikke bør innføres noen regel om at retten skal gi samtykke til å ta ut tiltale etter fristens utløp. En slik regel vil for det første innebære at man bryter med anklageprinsippet og gir retten en rolle som i dag tilligger påtalemyndigheten. Dersom retten skal ta stilling til om tiltale skal tillates reist, må retten nødvendigvis ta stilling til sakens realitet på en mer omfattende måte enn det som skjer ved f. eks. varetektsfengsling. En slik ordning vil i seg selv ta tid, da det forutsetter en ekspedisjon fra påtalemyndigheten til retten og tilbake igjen. Man vil binde resurser hos påtalemyndigheten og retten. Ordningen ville imidlertid også motvirke en rask iretteføring av straffesaker mot unge gjerningspersoner, da den medfører ekspedisjoner og behandling i en ekstra instans. Dette vil motvirke formålet med frister. Heller ikke forslaget om at statsadvokaten skal gi samtykke til å ta ut tiltale i de saker politiet selv har påtalekompetansen, kan bifalles. Motargumentene her er de samme som i forhold til at retten skal gi samtykke. Kriminalpolitisentralen er av den oppfatning at problemstillingen best løses ved at det innføres en regel om at påtalemyndigheten må begrunne særskilt overfor retten hvorfor fristen er oversittet.»

Hordaland politidistriktuttaler:

«Hordaland politidistrikt støtter forslaget til innføring av lovbestemte frister og er enig i at dette innføres skrittvis. På den annen side synes det noe 'byråkratisk' å lovfeste at oversittelsen av fristen kun kan skje dersom statsadvokaten samtykker i hver konkrete sak. Etter vår mening vil arbeidsgruppens forslag om avviksrapportering kvartalsvis eller halvårlig være en smidigere og mer arbeidsbesparende arbeidsform. Forslaget vil også være i tråd med statsadvokatenes pålagte fagledelse ovenfor politiet.»

Oslo statsadvokatembeteuttaler:

«Departementet forslår her at statsadvokatens samtykke må innhentes dersom 6-ukersfristen skal overskrides. Dette var ikke foreslått av arbeidsgruppen, som i stedet foreslo at det ved fristoversittelse skulle gis særskilt begrunnelse for retten, samt at det burde etableres en ordning med kvartalsvis eller halvårlig rapportering fra politidistriktene til statsadvokaten.

Departementet synes å ha lagt til grunn at merarbeidet med en slik samtykkeordning ikke blir vesentlig større enn den ordning som arbeidsgruppen hadde foreslått. Oslo statsadvokater er dypt uenig i denne vurderingen. Det antas at i flesteparten av de saker der lovovertrederen er under 18 år, vil politiet ha påtalekompetansen. Det er saker som normalt ikke registreres inn ved dette embete. Forslaget innebærer for disse sakenes del en ny lovbestemt og prioritert oppgave for statsadvokaten. For saker der påtalekompetansen ligger hos statsadvokaten, vil forslaget innebære en ekstra runde saksbehandling knyttet til spørsmålet om fristoverskridelse før de på et senere tidspunkt på nytt oversendes fra politiet og undergis sedvanlig påtalemessig behandling hos statsadvokaten.

Dersom et samtykke fra statsadvokaten skal ha notoritet, må foreleggelsen av saker undergis en administrativ behandling som innebærer registrering av forespørselen og avgjørelsen. I så fall innebærer det registrering i journalsystemet og dermed arbeidsoppgaver på det administrative personale. En enklere ordning, som for eksempel en telefonvakt-ordning, gir knapt noen mulighet for reell vurdering av berettigelsen av å overskride fristen, og er derfor ikke å anbefale. Dernest kommer det arbeid den enkelte statsadvokat må legge i saken. Siden det dreier seg om saker med knappe tidsfrister, må avgjørelsen tas raskt. Det vil si at andre, noe mer langsiktige arbeidsoppgaver må legges til side. Selv om vurderingene neppe er kompliserte, vil de i sum klarligvis påføre den enkelte statsadvokat og dette embete en merkbar merbelastning. Den arbeidsmessige belastning ved en samtykkeordning må antas klart større enn innføring av en fristordning som omtalt ... .

I den forbindelse minner vi om våre generelle synspunkter ... .

Vi minner også om at endringene i straffeprosessloven § 13 ved lov 3. mars 2000 nr. 13 innebærer at det ikke lenger gjelder noe pålegg om forening av straffesaker. Uansett antas det at fristen på 6 uker er knyttet til den enkelte sak der vedkommende får status som mistenkt. Det følger av dette at det for serieovertredelser der oppklaringen i mange tilfeller skjer på ulike tidspunkter, vil spørsmålet om overholdelse av fristen være aktuelt mange ganger for samme lovovertredelse.

I riksadvokatens prioriteringsrundskriv for 2001 er statsadvokatene blant annet pålagt periodisk - minst hvert halvår - å følge med på resultatutviklingen for straffesaksbehandlingen i politidistriktene, sammenholde resultatene med sentrale, regionale og lokale mål - og dersom målene ikke nås - vurdere hva som kan gjøres for å forbedre resultatoppnåelsen. Det er i rundskrivet understreket at statsadvokatens funksjon som utenforstående 'kontrollør' og pådriver for straffesaksbehandlingen i politidistriktene er viktig. Kontrollfunksjonen vil klarligvis gjelde overholdelse av frist for saksbehandlingstid i saker som involverer unge lovbrytere, hva enten fristen er en internfrist i påtalemyndigheten, som nå, eller en lovbestemt frist. Denne oppgaven, som i forhold til unge lovovertredere dekkes av arbeidsgruppens forslag, vil komme i tillegg til en samtykke-ordning knyttet til den enkelte sak dersom departementets forslag leder frem til lovvedtak. Det er derfor åpenbart at departementets forslag påfører påtalemyndigheten et vesentlig større merarbeid enn det som følger av arbeidsgruppens forslag. Et slikt merarbeid fremstår også som unødvendig når det er trukket opp retningslinjer internt i påtalemyndigheten for statsadvokatenes oppfølging av mål og frister for saksbehandlingstid.»

Noen få høringsinstanser er positive til departementets forslag i høringsnotatet om at samtykke fra overordnet påtalemyndighet må innhentes dersom 6 ukers frist skal overskrides. Asker og Bærum politidistriktuttaler:

«Når det gjelder kompetansen til å forlenge fristen for å treffe påtaleavgjørelser i den enkelte sak, er det vår oppfatning at denne kompetansen bør legges til overordnet påtalemyndighet, slik der er foreslått av departementet. Dersom kompetansen til å forlenge fristen blir lagt til den lokale påtalemyndighet, er det lett at dette blir oppfattet som en 'bukken og havresekken' ordning.»

Bodø politidistrikt uttaler:

«Vi er enige at det er naturlig at det er statsadvokaten som må samtykke i at tiltale tas ut til tross for at en rettslig frist er oversittet.»

3.4.4.2 Høringen om barne- og ungdomskriminalitet

Samtlige høringsinstanser var under høringen av forslagene om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet positive til en 6 ukers frist for avgjørelsen av tiltalespørsmålet i saker der gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet.

For eksempel Den Norske Advokatforening uttaler:

«Når det gjelder tiltak mot ungdom mellom 15-18 år er utvalget enig i at det bør settes korte frister for politiets og rettens behandling av saken.»

Politidirektoratet støtter arbeidsgruppens forslag til saksbehandlingsrutiner, herunder forslaget om fristregler for avgjørelsen av tiltalespørsmålet i saker med barn under 18 år.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)mener at en fristregel bør innføres, men påpeker samtidig problemet med å håndheve en slik frist:

«Vi ser det som positivt at det innføres en tidsfrist på 6 uker til det foreligger et påtalevedtak i straffesaker, der gjerningspersonen er barn under 18 år. Det må også bety at at denne regelen får anvendelse for etterforskningen av handlinger begått av barn under 15 år. Hvilken konsekvens det skal ha at fristen brytes kommer ikke fram av høringsforslaget, men det kan ikke bety at saken skal henlegges. Likevel bør det foreligge en eller annen form for sanksjon, for ellers blir det ingen realitet i å ha slike frister. Vi forutsetter ellers at med innføringen av en tidsfrist at politiet faktisk forsøker å overholde denne.»

Men blant annet riksadvokaten mente at en slik frist ikke bør lovfestes på det nåværende tidspunkt. Riksadvokaten gjentok synspunktene fra høringssvaret om hurtigere straffesaksbehandling.

3.4.5 Departementets syn

Departementet holder fast ved at det bør lovfestes en bestemmelse om frist for å treffe påtaleavgjørelse i saker om barne- og ungdomskriminalitet. Behovet er riktignok ikke det samme etter at riksadvokaten har instruksfestet en slik plikt. Men etter departementets syn gir fristregelen et så viktig signal om at saker mot unge lovbrytere må behandles raskt og gis høy prioritet at fristen bør stå i loven. Departementet fremmer forslag om dette.

Departementet er fortsatt av den oppfatning at fristen ikke bør starte ved siktelsestidspunktet, selv om dette er det rettsteknisk enkleste. Med et slikt skjæringspunkt vil fristen i mange tilfeller miste mye av den tilsiktede effekten, fordi mange ikke blir siktet før tiltale tas ut.

To alternativer er aktuelle. Det ene er at fristen starter å løpe når vedkommende blir mistenkt. Det må da utarbeides nærmere retningslinjer, enten i rundskriv eller i påtaleinstruksen, som sikrer notoritet om fra hvilket tidspunkt en ung lovbryter anses som mistenkt. Riksadvokaten har i det nevnte rundskrivet (nr. 1/2001) gitt pålegg om at det «i den enkelte sak sikres notoritet om når mistenkt status har inntrådt» (s. 10).

Det andre alternativet er at fristen starter å løpe fra det tidspunkt vedkommende blir gjort kjent med at han eller hun er mistenkt.

Problemet med det siste alternativet er, som påpekt av arbeidsgruppen om hurtigere straffesaksbehandling, at vi i norsk rett ikke har regler om at mistenkte personer skal gjøres kjent med mistanken på samme måte som de skal i Sverige. Dersom man skal velge et slikt alternativ, må det følgelig utarbeides regler om at den mistenkte skal gjøres kjent med mistanken. Dette kan gjøres i påtaleinstruksen. En klar fordel med denne løsningen er at det skaper notoritet med tanke på når fristen begynner å løpe.

En slik ordning kan imidlertid medføre fare for at politiet vil drøye med å gjøre den mistenkte kjent med mistanken for å «kjøpe seg» bedre tid.

Selv om det vil være praktisk mulig å lage retningslinjer for når den mistenkte skal orienteres om at han eller hun er mistenkt, vil forholdet dessuten i en del saker være at den mistenkte av hensyn til etterforskningen ikke bør få orientering om at vedkommende er mistenkt.

Departementet går etter dette fortsatt inn for at fristen skal starte å løpe fra det tidspunktet noen anses som mistenkt i saken.

Departementet har på bakgrunn av høringen om hurtigere straffesaksbehandling, blitt styrket i troen på at 6 uker vil være en fornuftig og realistisk frist i de fleste saker. Men også saker med unge lovbrytere kan være kompliserte og tidkrevende. I unntakstilfeller bør det derfor være adgang til å avgjøre påtalespørsmålet etter at normalfristen har løpt ut. Departementet legger til grunn at slik fristforlengelse ikke vil bli hovedregelen og regner med at overordnet påtalemyndighet sørger for å følge opp dette.

Departementet er fortsatt av den oppfatning at fristoverskridelse ikke bør være preklusiv; påtalemyndigheten bør ikke være avskåret fra å ta ut tiltale dersom fristen overskrides. Departementet står også fast på standpunktet om at det ikke bør lovfestes et krav om samtykke fra retten for å ta ut tiltale etter utløpet av fristen. Departementet viser til argumentasjonen i høringsnotatet og til den massive motstanden blant høringsinstansene mot en slik ordning.

Departementet vil nedenfor vurdere to alternativer:

Det første alternativet er at det lovfestes et krav om at påtalemyndigheten må begrunne overfor overordnet påtalemyndighet eller retten hvorfor fristen er overskredet. Dette er i tråd med synet til riksadvokaten og de fleste andre høringsinstanser. Fristen vil da få mer karakter av en formalregel, og overskridelse av fristen vil ikke få rettslige konsekvenser. Dette alternativet kan kombineres med en form for rapportering fra politidistriktene til statsadvokaten, slik som foreslått av arbeidsgruppen.

Det andre alternativet er å lovfeste en ordning med krav om samtykke fra statsadvokaten for å kunne ta ut tiltale etter fristens utløp dersom politiet er påtalemyndighet, i tråd med departementets forslag i høringsnotatet. Dersom denne ordningen velges, vil politiet være avskåret fra å ta ut tiltale etter fristens utløp dersom det ikke får samtykke fra statsadvokaten. En slik ordning kan eventuelt utbygges, slik at også statsadvokaten må ha samtykke fra riksadvokaten i de tilfeller hvor statsadvokaten er påtalemyndighet og fristen blir overskredet.

Departementet er i utgangspunktet av den oppfatning at overskridelse av fristen bør få en eller annen rettslig konsekvens. Prinsipielt sett er derfor den ordning med samtykke fra statsadvokaten som departementet forslo i høringsnotatet, den beste. Flere høringsinstanser er imidlertid sterkt bekymret for at en slik ordning skal medføre så mye ekstraarbeid at «vinningen går opp i spinningen», jf. for eksempel de siterte høringssvar fra riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter (jf. punkt 3.4.4.1).

Det er vanskelig å forutsi hvor mye ekstraarbeid en samtykkeordning vil medføre. Etter de tilbakemeldinger flere tunge høringsinstanser har kommet med når det gjelder dette spørsmålet, er departementet kommet til at det ikke vil foreslå en samtykkeordning. Derimot bør det legges opp til rapporterings- og kontrollrutiner. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at riksadvokaten gir nærmere direktiver om dette.