Ot.prp. nr. 15 (2002-2003)

Om lov om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (dagpenger under arbeidsløshet) og lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og bakgrunn for endringene

Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger med dette frem forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) kap. 4 og 8 og i lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering.

I forbindelse med budsjettarbeidet ble regelverket for dagpenger under arbeidsløshet gjennomgått med sikte på å få en mer effektiv dagpengeordning hvor det særlig legges vekt på økte insentiver til å søke og komme raskere i arbeid. Det vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) og St.meld. nr. 1 (2002-2003) Nasjonalbudsjettet 2003.

Som resultat av dette arbeidet foreslår departementet at det gjøres endringer som følger:

  • Kravet til arbeidstidsreduksjon økes fra 40 til 50 pst. - folketrygdloven §§ 4-3 og § 4-13

  • Kravet til minsteinntekt for rett til dagpenger under arbeidsløshet heves fra 1,25 til 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp - folketrygdloven § 4-4

  • Forskriftshjemmel for å fastsette aktivitetskrav som understøtter det at personer som mottar dagpenger skal være reelle arbeidssøkere - folketrygdloven § 4-5

  • Ventetiden før dagpenger ytes økes fra tre til fem dager - folketrygdloven § 4-9

  • Ferietilleggsordningen avvikles - folketrygdloven §§ 4-14 og 8-49

  • Maksimal stønadsperiode reduseres fra 156 til 104 uker - folketrygdloven § 4-15

  • Arbeidsgivers lønnspliktperiode under permittering økes fra 3 til 20 dager - lov om lønnsplikt under permittering § 3

Dagpengesystemet skal gi økonomisk trygghet for arbeidsledige mens de finner nytt arbeid, men skal samtidig oppmuntre den enkelte til å søke arbeid. For å balansere disse hensynene mener departementet det er viktig å holde på en høy grad av inntektskompensasjon ved ledighet, men begrense den maksimale stønadsperioden. Systemet skal samtidig være innrettet mot personer som har hatt fast og reell tilknytning til arbeidslivet og arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Departementet vil derfor foreslå justeringer i systemet som i større grad målretter ordningen mot denne gruppen. Forslagene har støtte i nyere forskning og bygger på erfaring fra Norge og andre land om hvordan utformingen av dagpengesystemet påvirker insentivene til å søke arbeid. De er samtidig motivert ut fra ønsket om å få en mer kostnadseffektiv dagpengeordning.

Det er de senere år gjennomført en rekke studier som søker å belyse effekter av dagpengesystemet. Studiene viser at hvilke krav som stilles til mottakerne av dagpenger og hvordan ytelsene forvaltes er svært avgjørende for arbeidssøkernes jobbsøkingsaktivitet. Det har igjen betydning for hvor lang tid det tar å komme i ordinær jobb. Undersøkelser ved OECD, Frisch-senteret med fler konkluderer med at erfaringene trekker i retning av at denne effekten på jobbsøkernes engasjement for å finne ny jobb, er viktigere for overgangen til jobb enn den mer direkte effekten av deltakelse i ulike kvalifiseringsprogram. Når arbeidssøkere nærmere seg slutten av dagpengeperiodens varighet eller står overfor reduserte ytelser, øker overgangen til jobb. Analyse av norske og svenske data over varigheten av dagpengemottakeres ledighetsperiode viser tilsvarende effekter. Dette er en viktig grunn til at myndighetene betrakter utformingen og praktiseringen av dagpengesystemet som en del av den aktive arbeidsmarkedspolitikken.

Mange av anbefalingene fra OECD noen år tilbake tok i stor grad utgangspunkt i manglende samsvar mellom kvalifikasjonene til den etterspurte og den ledige arbeidskraften, og fokuserte på behovet for kvalifiseringstiltak. Nå fokuseres det i større grad på arbeidssøkernes egen adferd og betydningen av å utforme dagpengesystemet slik at det skiller bort ikke-reelle arbeidssøkere påpekes. Denne vridningen i oppmerksomhet må også sees i sammenheng med endrede konjunkturer. I en situasjon med høy og økende arbeidsledighet vil ledigheten i stor grad være forklart av forhold utenfor arbeidssøkerens kontroll, mens i en situasjon med lavere ledighet, vil ledigheten i større grad være mulig å påvirke av arbeidssøkeren selv.

En streng håndheving av de formelle kravene for å være berettiget til å motta økonomiske ytelser kan bidra til mer aktive arbeidssøkere. OECD peker i denne sammenhengen på at kravene som stilles for å være berettiget til ytelser (dvs. å være reell arbeidssøker) ikke håndheves godt nok i de fleste medlemsland. Slike aktivitetskrav kan for eksempel være å dokumentere jobbsøking, oppmøte til konsultasjon på arbeidskontoret, å utarbeide handlingsplan, å ta tildelt jobb og/eller å delta på ulike arbeidsmarkedstiltak. De tilbud Aetat gir må ha tilfredsstillende kvalitet og peke fram mot jobb. Sanksjoner vil måtte være en del av systemet, først og fremst i form av trussel om avstenging av ytelser. Videre pekes det på at ytelsene må være av begrenset og ikke for lang varighet. Dessuten vises det til at kompensasjonsgraden må være på et slikt nivå at det er insentiver for å komme over i ordinært arbeid, dvs. at arbeid bør lønne seg økonomisk.

Departementet har foreslått en helhetlig dagpengereform. Dagpengene skal være en korttidsytelse med et regelverk som oppmuntrer til aktiv jobbsøking. Poenget er at den enkelte ved egen aktivitet, f.eks. ved økt jobbsøking, raskere kommer i arbeid. Forslagene departementet fremmer i denne proposisjonen vil bidra til et bedre fungerende arbeidsmarked uten at den enkeltes sikkerhetsnett ved ledighet blir vesentlig svekket. Forslag til endringer i permitteringsloven gir arbeidsgiverne plikt til å betale arbeidstakerne lønn i en lengre del av permitteringsperioden enn i dag.

Forslagene i denne proposisjonen må også ses i sammenheng med at det i Stortingsproposisjon nr. 1 er foreslått en styrking av ressursene til Aetat. Det vil gi økt service til arbeidssøkerne gjennom tettere oppfølging av dagpengemottakerne. Sammen med økte krav til dagpengemottakerne vil tettere oppfølging av disse bidra til å øke overgangen til ordinær jobb.

Det foreslås endringer som fjerner lite hensiktsmessige regler. Ordningen med ferietillegg er lite målrettet fordi utbetalingen først skjer etter at de fleste er kommet i jobb. Samtidig er den uheldig fordi dagpengene bare stoppes i ferien for de få som opplyser at de tar ferie. Videre ytes det ikke ferietillegg i ordningene med ytelser under medisinsk rehabilitering eller yrkesrettet attføring, og det inngår heller ikke i den foreslåtte tidsbegrensede uførestønaden.

Dagens dagpengesystem har i stor grad blitt utformet i perioder med stigende eller høy arbeidsledighet på 1980- og 1990-tallet. Utsiktene for årene fremover trekker hovedsakelig i retning av at arbeidskraft vil være en knapp faktor. Departementet mener målsetningene om at dagpengesystemet skal gi gode insentiver for overgang til ordinært arbeid bør få større vekt nå og i årene fremover enn hva det hadde i perioder med høy arbeidsledighet. Forslagene gjenspeiler en slik endret vektlegging.

Ved beregningen av de økonomiske konsekvensene er det for alle endringsforslagene lagt til grunn som teknisk forutsetning at antall dagpengemottakere i de årene det er gjort beregninger for, vil ligge om lag på samme nivå som i 2002.

Til dokumentets forside