8 Utvidelse av arbeidsgivers lønnsplikt under permittering - lov om lønnsplikt under permittering § 3

8.1 Innledning

Departementet foreslår å utvide arbeidsgivers lønnspliktperiode under permittering fra 3 til 20 dager, og at samme arbeidsgiverperiode skal gjelde både ved hel og delvis permittering.

8.2 Gjeldende rett

Permittering går ut på at arbeidstaker midlertidig blir løst fra arbeidsplikten, samtidig som arbeidsgiver løses fra lønnsplikten. Arbeidsavtalen faller ikke bort ved permittering, og arbeidstaker vil derfor ha rett og plikt til å gjenoppta arbeidet når permitteringstiden er over. Dette kan være en hensiktsmessig måte å løse midlertidige driftsproblemer.

Arbeidsgivers permitteringsadgang er ikke lovregulert. Mange tariffavtaler inneholder imidlertid regler som hjemler en permitteringsadgang, samt regler om gjennomføringen.

Arbeidsgivers lønnsplikt under permittering er regulert i permitteringslønnsloven § 3 nr. 1. For arbeidstakere som blir permittert opprettholdes arbeidsgivers lønnsplikt i en viss periode avhengig av hvorvidt det dreier seg om hel eller delvis permittering (arbeidsgiverperioden). For den del av permitteringsperioden som ikke omfattes av arbeidsgivers lønnsplikt vil arbeidstaker motta dagpenger dersom arbeidstidsreduksjonen er på 40 pst. eller mer. Etter dagens lovgivning er arbeidsgiverperioden tre dager ved hel permittering, deretter en forholdsmessig utvidelse av arbeidsgiverperioden avhengig av den prosentvise reduksjon av arbeidstiden, som innebærer 1 uke ved mer enn 60 pst. reduksjon av arbeidstiden, 2 uker ved 40-60 pst. reduksjon av arbeidstiden og 3 uker ved mindre enn 40 pst. reduksjon av arbeidstiden. I inntil 26 uker deretter betales dagpenger til den permitterte (trygdeperioden). Dagpengereglene for permitterte er strengere enn for vanlige dagpengemottakere når det gjelder avkortning, og medfører bortfall av dagpenger per hele dag. Bedriftens lønnsplikt inntrer på nytt når en person har vært permittert 26 uker i løpet av siste 18-måneders periode. Trygdeperioden ble kortet ned fra 52 uker til 26 uker med virkning fra 1. januar 2002.

8.3 Departementets vurdering og forslag

Adgangen til å benytte permitteringer innebærer en forsikring for arbeidsgiver. Ved uventet og antatt kortvarig lav aktivitet overtar trygdesystemet arbeidsgivers lønnsforpliktelser helt eller delvis for en begrenset periode. Ordningen stimulerer derfor aktiviteten i bransjer som er utsatt for variabelt aktivitetsnivå. I en økonomi hvor virksomhetene ikke har adgang til å permittere kan for lite ressurser bli kanalisert til sektorer med høy risiko og store svingninger i etterspørselen. På den annen side kan et for generøst permitteringsregelverk medføre at for mye arbeidskraft kanaliseres til sektorer med varierende aktivitet, med den konsekvens at arbeidsstyrken blir dårlig utnyttet. Det kan også føre til en omgåelse av oppsigelsesvernet ved at arbeidsgiver velger permittering i håp om at arbeidstaker i permitteringsperioden finner annet arbeid, og således unngår lønn i oppsigelsestiden. Et godt utformet permitteringsregelverk må balansere disse hensynene.

Departementet er av den oppfatning at dagens regelverk med en arbeidsgiverperiode på tre dager velter for mye av bedriftenes lønnskostnader over på trygdesystemet. I perioder med knapphet på arbeidskraft medfører det høye samfunnsmessige kostnader å la deler av arbeidsstyrken være permittert i stedet for å frigjøre arbeidskraften slik at den kan søke seg til virksomheter/bransjer som gir høyere avkastning for samfunnet. Det er mye som tyder på at permitteringer benyttes i for stor grad. Dette bekreftes bl.a. av at det er et betydelig antall gjengangere blant de permitterte. Slik regelmessig bruk av permitteringsinstituttet innebærer at en del av de reelle lønnskostnadene i bedriftene veltes over på samfunnet og i realiteten fungerer som en skjult subsidiering.

For å motvirke et uheldig høyt omfang av permitteringer, samtidig som man kan oppnå en ønsket reduksjon i trygdeutbetalingene, vil departementet foreslå å øke arbeidsgiverperioden fra 3 til 20 virkedager.

Gjeldende bestemmelse tar sikte på å likebehandle bruk av hel og delvis permittering. I forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 11 (1987-88)) om lønnsplikt under permittering, fremgår at hensikten er at hel og delvis permittering skal være alternative virkemidler. Argumentasjonen den gang var at det ikke er ønskelig å stimulere til delvis permittering ved å gjøre dette mindre kostnadskrevende for bedriften enn full permittering.

Legger man forholdsmessighet til grunn, vil endringen innebære en betydelig utvidelse av arbeidsgiverperiodens lengde ved delvise permitteringer ved lav reduksjon i arbeidstiden. Kravet til arbeidstidsreduksjon for rett til dagpenger foreslås økt fra 40 til 50 pst. for å hindre at kombinasjonen redusert arbeid/redusert trygd blir en ønsket tilpasning som medfører at det blir vanskelig å få folk sysselsatt i hel stilling. Det må derfor anses som lite aktuelt å permittere med mindre enn 50 pst. stillingsreduksjon. En forholdsmessig differensiering etter mønster av gjeldende bestemmelse blir dermed lite treffende.

Departementet foreslår derfor at det skal gjelde samme arbeidsgiverperiode for hel og delvis permittering. Gjeldende maksimale arbeidsgiverperiode ved delvise permitteringer på 3 uker er en uke kortere enn den foreslåtte arbeidsgiverperioden ved hel permittering. Utvidelsen antas å redusere omfanget av både hel og delvis permittering. Forslaget innebærer en forenkling i forhold til gjeldende regelverk.

Det vises til lovforslaget, § 3 første ledd.

8.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2003, slik at permitteringer som iverksettes etter dette tidspunkt medfører 20 dagers arbeidsgiverperiode. En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil medføre økte kostnader for arbeidsgiver knyttet til det å benytte permitteringer. Særlig gjelder dette for kortvarige permitteringer. En utvidelse kan også i noen grad bidra til å fremskynde strukturendringene i industrien.

Den samlede innsparingen er beregnet til om lag 240 mill kroner for budsjettåret 2003 og berøre 30 000 personer. Langtidsvirkningen anslås å være tilsvarende.