Ot.prp. nr. 16 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern, lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl

Til innholdsfortegnelse

2 Finansiering av matforvaltningen

2.1 Innledning

Det har vært foretatt en særskilt utredning om avgiftssystemet knyttet til de offentlige oppgaver i Mattilsynet langs hele verdikjeden. Hensikten med utredningen har vært å oppnå en enklere og mer kostnadseffektiv avgiftsfinansiering, samt å foreta en vurdering av hvordan kostnadene skal fordeles langs verdikjeden. Konklusjonene fra utredningen går ut på at det er en forutsetning at en fortsatt skal ha et system som er basert på at deler av matforvaltningens virksomhet blir finansiert gjennom gebyrer/avgifter. Utredningen om finansieringsmodell har vært hørt gjennom en egen høring i regi av Landbruksdepartementet hvor også forslaget til ny avgifts- og gebyrhjemmel i matloven ble hørt. I tillegg til utsending av høringsnotat i mars 2003, ble det avholdt et høringsmøte. Helsedepartementet fremmet i vårsesjonen 2003 forslag for Stortinget om ny matlov i Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Forslagets § 21 inneholder bestemmelser om gebyrer og avgifter til finansiering av tilsyn og kontroll med matloven.

Prinsippene for finansieringen av matforvaltningen slik de var nedfelt i høringsnotatet, ble lagt fram i St.prp. nr 65 (2002-2003) og ble tatt til orientering av Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne.

Landbruksdepartementet legger med dette frem forslag til analoge gebyr og avgiftbestemmelser i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernloven), lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven) og lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl (husdyravlloven). Forslaget er i tråd med prinsippene om finansieringen av matforvaltningen som ble lagt fram i høringsnotat om forenklet modell for finansiering av matforvaltningen, som ble sendt på høring 25. mars 2003. Prinsippene er også nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) punkt. 10.

2.2 Bakgrunn for forslaget

I Høringsnotat om forenklet modell for finansiering av matforvaltningen la departementet fram hovedprinsipper for den framtidige finansieringen av matforvaltningen.

Med begrepet »matforvaltningen» forstås virksomhet som utføres av Mattilsynet samt dets støttefunksjoner.

Begrepene gebyr og avgift er delvis brukt om hverandre i benevningene av gebyr- og avgiftsordningene i dagens finansieringssystem. Flere av ordningene som benevnes som avgift er reelt sett gebyrordninger.

Begrepet gebyr brukes vanligvis i betydningen betaling for en offentlig eller privat tjeneste der det er klar sammenheng mellom tjeneste og bruker. I forhold til offentlige gebyrer er det ofte eksplisitt forutsatt at inntektene fra gebyret ikke skal overstige kostnadene ved å produsere tjenesten.

Begrepet avgift brukes vanligvis om ordninger hvor det offentlige krever inn midler uten at det er en klar sammenheng mellom den konkrete tjenesten som det offentlige yter og beløpet som kreves inn. Avgiften kan deles i to hovedgrupper; fiskalavgifter som ikke har andre formål enn å bidra til statens finansieringsgrunnlag og som ikke er relevant å drøfte i forhold til sektorpolitiske mål og øremerkede avgifter som kreves inn til bruk på et nærmere avgrenset område for å nå sektorpolitiske målsetninger.

Den nye finansieringsmodellen legger til grunn visse generelle prinsipper for de avgifts- og gebyrordninger som skal etableres. Finansieringsmodellen skal fremstå som enkel, oversiktlig og logisk for tilsynets brukere og forbrukere. Det skal være en logisk sammenheng mellom de oppgavene som matforvaltningen utfører og måten de finansieres på. De oppgaver i matforvaltningen som ikke kan knyttes til brukere/brukergrupper, skal finansieres over statsbudsjettet uten bruk av gebyrer/avgifter. Oppgaver som kan knyttes direkte til klart definerte brukere eller brukergrupper skal kunne finansieres med gebyrer. Ved bruk av gebyrer skal størrelsen på disse stå i forhold til den konkrete »tjenesten» som den enkelte mottar. For oppgaver hvor det ikke er en klar sammenheng mellom oppgave og bruker, men hvor oppgaven like fullt er brukerrettet, vil det være aktuelt å benytte øremerkede avgifter.

Virksomheten i det nye Mattilsynet kan sammenfattes i følgende hovedaktiviteter;

  • tilsyn

  • kartlegging og overvåking

  • beredskap

  • regelverksutvikling

  • internasjonalt arbeid

  • utferdigelse av attester, godkjenninger m.v.

  • faglig rådgivning

  • kommunikasjon og samfunnskontakt

  • kompetanseutvikling og administrasjon.

Basert på en vurdering av sammenheng mellom oppgaver og bruker anses følgende oppgaver å kunne brukerfinansieres; tilsyn, kartlegging og overvåking, utferdigelse av attester, godkjenninger m.v. Følgende oppgaver antas delvis å kunne brukerfinansieres; beredskap, faglig rådgivning, kommunikasjon og samfunnskontakt, kompetanseutvikling og administrasjon. Delvis brukerfinansiering innebærer at det er den del av aktiviteten som knytter seg til aktiviteter som kan brukerfinansieres fullt ut som kan finansieres med gebyr eller avgift.

Finansieringsmodellen skal utformes slik at forvaltningen innenfor de generelle prinsippene for budsjettering og styring, kan rette innsatsen mot de områder hvor behovene til enhver tid er størst - på kort og lang sikt.

Prinsippene for den reviderte finansieringsmodellen kan summeres opp i 4 punkter;

En finansiering som;

  • innebærer forenklinger

  • gir lave administrative kostnader

  • gir mulighet til å se hele matproduksjonskjeden i sammenheng

  • ikke legger uttilsiktede bindinger på matforvaltningens prioriteringer.

Mattilsynet vil ha ansvaret for å føre tilsyn og kontroll med den nye matloven. Mattilsynet skal også føre tilsyn og kontroll med lov om dyrevern, lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov om husdyravl. Forslaget til ny avgifts- og gebyrhjemmel i § 21 i den nye matloven er begrenset til innkreving og bruk av avgifter og gebyrer innenfor matlovens virkeområde og kan ikke hjemle virksomhet som matforvaltningen utfører i henhold til annet regelverk. Det er derfor nødvendig for finansiering av disse oppgavene at det ligger en hjemmel for innkreving av gebyrer og avgifter i de respektive lovene.

På denne bakgrunn sendte Landbruksdepartementet på høring forslag til bestemmelser i de tre nevnte lover som bygger på de foreslåtte bestemmelser til gebyrer og avgifter i forslaget til ny matlov.

Detaljerte bestemmelser om de enkelte gebyr og avgiftsordninger vil nedfelles i forskrift hjemlet i gebyr- og avgiftsbestemmelsene i de ulike lover og være gjenstand for egen høring.

2.3 Generelle merknader

Forslaget innebærer at det blir mulig å kreve inn gebyrer for tilsyn, kontroll og særskilte ytelser etter de tre lovene.

For å finansiere aktiviteter som matforvaltningen utfører etter de tre lovene knyttet til dyr som brukes til produksjon av næringsmidler og som ikke dekkes av gebyrbestemmelsen i første ledd, foreslås det hjemmel for å kreve inn avgift på næringsmidler.

For å finansiere aktiviteter som matforvaltningen utfører etter de tre lovene knyttet til dyr som ikke brukes til produksjon av næringsmidler og som ikke dekkes av gebyr etter første ledd, foreslås det hjemmel for avgift på fôr til slike dyr. Avgiften kreves inn på produsent- eller importørleddet.

Bestemmelsene som foreslås i de tre lovene er i stor grad samsvarende med hensyn til ordlyd.

Med tilsyns- og kontrolloppgaver menes for det første kontroll med at dem som er underlagt krav fastsatt i de respektive lover, forskrifter eller enkeltvedtak i medhold av lovene, dvs. tilsynsobjektene, etterlever disse. Reaksjoner på brudd på bestemmelsene, det være seg veiledning, pålegg om oppretting, stansing av virksomheten, bøter eller andre tiltak for å sikre at kravene overholdes ligger også innenfor tilsyns- og kontrollbegrepet. Tilsyn vil også omfatte de tilfeller hvor Mattilsynet fører tilsyn med at andre aktører utfører beredskapsoppgaver som de i henhold til regelverket er pliktig å utføre. Beredskapsoppgaver og - tiltak for å opprettholde nødvendig kapasitet og kompetanse slik at tilsynet til enhver tid kan håndtere krisesituasjoner på en adekvat måte, anses dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet. Med særskilte ytelser menes godkjenninger, utstedelse av attester og lignende.

Det vil være tilknytning til bruker eller brukergrupper som avgjør om det er gebyrhjemmelen eller en av avgiftshjemlene som kommer til anvendelse i forhold til tilsyns- eller kontrolloppgaver. Gebyrer vil kunne innkreves for å dekke kostnader ved oppgaver hvor det er en entydig og klar sammenheng mellom tjenesten/oppgaven som utføres og vedkommende bruker som mottar tjenesten og/eller har nytte av oppgaven som tilsynet utfører. Der hvor det ikke nødvendigvis foreligger en slik klar sammenheng, men oppgaven like fullt er relatert til brukere/brukergrupper, kan de foreslåtte øremerkede avgiftene anvendes.

Med begrepet »virksomhet» menes virksomhet slik begrepet legges til grunn i forslaget til ny matlov § 21.

Med dyr som brukes til produksjon av næringsmidler menes alle dyr som normalt holdes med det formål at de skal brukes til næringsmiddelproduksjon. I tillegg menes dyr som det er vanlig at blir brukt til næringsmiddelproduksjon selv om dette ikke er det primære formålet med dyreholdet, for eksempel hester.

Med dyr som ikke brukes i næringsmiddelproduksjon menes dyr som ikke vanligvis brukes i matproduksjon, herunder bla. kjæledyr og pelsdyr. Når det skrives at en aktivitet »retter seg mot» den ene eller den andre kategori av dyr, menes det at det er dyrehold i denne kategorien som utløser behovet for aktiviteten.

Det foreslås også hjemmel til å fastsette forskrifter om avgiftenes og gebyrenes beregning, oppkreving og betaling. Tilsyns- og kontrollaktiviteten etter disse lovene kan variere mellom landbruks- og fiskerisektoren. Ved beregning av avgiftenes størrelse skal det ses hen til hvilken aktivitet som faktisk utføres. Gebyr og avgifter skal gjenspeile de faktiske kostnadene det offentlige har i forbindelse med gjennomføring av virksomheten. Det foreslås videre at det ved forsinket betaling av avgifter og gebyrer, skal betales rente i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling, og at avgifter og gebyrer skal være tvangsgrunnlag for utlegg.

2.4 Lov om dyrevern

2.4.1 Gjeldende rett

Lovens formål er å hindre at dyr kommer i fare for å lide unødig, og loven nedfeller en plikt for alle til å behandle dyr på en god måte og ta hensyn til dyrenes instinkt og naturlige behov. Loven gir en rekke generelle og spesielle bestemmelser vedrørende hold og behandling av dyr. Loven har i tillegg en fullmaktsparagraf som gir departementet hjemmel til å gi de forskrifter som det finner nødvendig for å utfylle loven. Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i dyrevernloven. Noen av de viktigste forskrifter er:

  • Forskrift om hold av storfe.

  • Forskrift om hold av svin.

  • Forskrift om hold av pelsdyr.

  • Forskrift om hold av høns og kalkun.

  • Forskrift om transport av levende dyr.

  • Forskrift om dyrevern i slakterier.

  • Forskrift om forsøk med dyr.

Forskriftene gir bl.a. nærmere bestemmelser om hvordan dyrene ut fra dyrevelferdshensyn, skal behandles/stelles, fôres/vannes etc. De setter også minstekrav til plass for dyrene. De aktuelle bestemmelser som angår den enkelte dyreart er tatt med i omtalen av artene.

Forvaltningsansvaret for dyrevernloven ligger i dag hos Landbruksdepartementet. Forvaltningsansvaret for loven for så vidt gjelder akvatiske organismer blir overført til Fiskeridepartementet fra 1. januar 2004.

Det utøvende forvaltningsansvaret for dyrevernloven har ligget hos Statens dyrehelsetilsyn, som fra 1/1-2004 skal inngå som en del av det nye Mattilsynet.

Tilsynet etter dyrevernloven har vært utført av dyrevernnemnder og distriktsveterinærer. Dyrevernnemndene var fra 1935 og fram til 1995 kommunale. Ut fra at arbeid i nemndene ble nedprioritert i en del kommuner, ble det ved lovendring i dyrevernloven i 1995 vedtatt å gjøre nemndene statlige og de fikk vedtaksmyndighet i dyrevernsaker. Det ble videre bestemt at det skulle være en dyrevernnemnd, unntaksvis flere, i hvert veterinærdistrikt.

Tilsyn og vedtaksmyndighet når det gjelder dyrevernbestemmelsene på slakterier ble fra 2001 lagt til Landbruksdepartementet, som kan pålegge kommunalt eller interkommunalt næringsmiddeltilsyn å utføre tilsynet ved hjelp at tilsynsveterinær på slakteriene. Næringsmiddeltilsynet vil fra 1/1-2004 være en del av det nye Mattilsynet.

Stortinget har nettopp behandlet og i det vesentlige gitt sin tilslutning til tiltakene i Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Meldingen inneholder en bred gjennomgang og vurdering av alt dyreholdet i vårt land ut fra et etisk og velferdsmessig synspunkt. Basert på en del av de konkrete forslag som ble omtalt i Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) og som følge av opprettelsen av det nye Mattilsynet fra 1/1-2004, sendte Landbruksdepartementet 24.03.03 ut et eget forslag til endringer i dyrevernloven hvor det bl.a. ble foreslått endringer i forvaltningsmodellen for tilsyn med loven. Se nærmere omtale av dette under kapittel. 3 Endringer i tilsynsmodell i dyrevernloven.

2.4.2 Høringsnotatet

Det vises til omtale av høringsnotatet under generelle merknader under punkt 2.3. I høringsnotatet ble det foreslått at enhver omfattet av loven skal betale gebyr for utgifter for å dekke kostnader med tilsyn, kontroll og særskilte ytelser, så som utferdigelse av attester og lignende, etter loven.

Det ble videre foreslått en avgift på næringsmidler for å dekke tilsyn og kontroll etter dyrevernloven rettet mot dyr som blir brukt til produksjon av næringsmidler. Avgiften pålegges virksomheter omfattet av den nye matloven.

For tilsyn og kontroll etter dyrevernlov som er rettet mot dyr som ikke blir brukt i produksjon av næringsmidler, ble det foreslått en avgift på fôr til slike dyr. Avgiften pålegges produsenter eller importører av fôret.

Dyrevernlovens § 27 bestemmer at utgifter med tiltak som iverksettes av dyrevernnemnd, politi eller distriktsveterinær i henhold til §§ 24, 24a og 24b skal bæres av eier eller innehaver av dyret/dyrene. Dersom eieren eller innehaveren ikke klarer å bære utgiftene skal staten bære dem. I tillegg gis bestemmelser om at staten dekker dyrevernnemdenes utgifter og godtgjøring.

Det ble i høringsbrevet foreslått å oppheve § 27 i loven som følge av den nye foreslåtte gebyr- og avgiftshjemmel. Det ble videre foreslått en del tekniske tilpasninger i lovteksten til enkelte paragrafer som følge av omorganiseringen av matforvaltningen. Endringene om tekniske tilpasninger omtales under kapittel 4 Tekniske tilpasninger som følge av omorganisering av matforvaltningen.

2.4.3 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser hadde prinsipielle innvendinger mot modellen til avgiftsfinansiering av matforvaltningen og har uttrykt bekymring for økning i avgiftsfinansiering og derav økte kostnader for de enkelte næringene. Fra flere instanser er det påpekt at finansieringen av matforvaltningen bør være en offentlig oppgave som må dekkes gjennom midler over statsbudsjettet.

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening (NBL)/Fiskeri- og Havbruksnæringens Landforening(FHL) støtter forslaget til første ledd i paragrafen som gjelder gebyr for tilsyn og kontroll, og særskilte ytelser. Når det gjelder avgiftsbestemmelsene i andre og tredje ledd, hevder de at det er uakseptabelt at andre enn personer og virksomheter som eier eller håndterer dyr, skal gjøres økonomisk ansvarlig for tilsyn med dyrehold etter dyrevernloven. NBL/FHL går derfor imot forslaget til avgiftsbestemmelse.

En rekke andre høringsinstanser deler dette synet og har reist lignende innsigelser mot forslaget.

Flere instanser reiser spørsmål ved forslaget om å oppheve eksisterende § 27. Fiskeridirektoratet peker på at den foreslåtte avgifts- og gebyrhjemmel er ment å skulle sikre tilsyn og kontroll med at loven overholdes. Kostnader etter § 27 påløper som en følge av at loven er brutt. Statens dyrehelsetilsyn mener også at eksisterende § 27 ikke omfattes av ny avgifts- og gebyrhjemmel. Bestemmelsen i eksisterende § 27 må derfor ikke oppheves. Dyrebeskyttelsen Norge mener det er feil å oppheve § 27 tredje ledd og peker på at nemndene også er tenkt å skulle eksistere i forhold til det nye Mattilsynet. Forholdene må legges til rette for at disse kan utføre sitt arbeid.

2.4.4 Landbruksdepartementets vurderinger

Prinsippene for finansieringen av matforvaltningen har vært hørt i en egen høringsrunde og er lagt fram i St.prp. nr 65 (2002-2003). Prinsippene ble tatt til orientering av Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne.

Prinsippene er nedfelt i forslag til avgifts- og gebyrhjemmel i den nye matloven og den foreslåtte avgifts- og gebyrhjemmelen i lov om dyrevern bygger på denne foreslåtte hjemmelen i matloven.

Når det gjelder § 27 har departementet kommet til at det støtter de høringsinstanser som fraråder å oppheve denne bestemmelsen. Deler av § 27 regulerer utgifter som påløper i forbindelse med at tilsynsmyndighet må foreta seg konkrete tiltak overfor dyreeier som ikke gjennomfører de pålegg som er gitt. Dette kan sammenlignes med tilsvarende bestemmelse i den nye matlovens § 23 andre ledd. Dyrevern er del av EØS-avtalen og kravet om at tilsynsmyndighet skal kunne gjennomføre nødvendige tiltak for ansvarliges regning er nedfelt i EØS-regelverket. Det vil derfor ikke være i tråd med EØS-avtalen at tilsynsmyndigheten etter dyrevernlov ikke lenger har en hjemmel til å kunne gjennomføre nødvendige tiltak for den ansvarliges regning. Departementet vil derfor foreslå en videreføring av denne bestemmelsen i en justert form, se omtale av dette under kapittel 3 Endringer i tilsynsmodell i dyrevernloven.

2.5 Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell

2.5.1 Gjeldende rett

Lovens formål er å bidra til at dyrehelsepersonell utøver forsvarlig virksomhet og dermed bidrar til god dyrehelse, forsvarlig dyrevern, trygg mat og ivaretakelse av miljøhensyn. Staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste.

Loven gjelder for veterinærer og bl.a. for fiskehelsebiologer og dyrepleiere. Fiskehelsebiologer har rett til å utføre medisinsk behandling av akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Deres rett til rekvirering av reseptpliktige legemidler til akvatiske dyr, kan ikke tre i kraft før EUs nåværende regler er endret. Loven omhandler reglene for autorisasjon av dyrehelsepersonell.

Dyrehelsepersonells overordnede plikter er:

  • å arbeide for velferd og sunnhet hos dyr, herunder viltlevende dyrebestander

  • å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold

  • å verne samfunnet mot fare og skader forårsaket av dyresjukdommer eller næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse.

Dyrehelsepersonell plikter videre å yte nødhjelp når dyr trenger øyeblikkelig hjelp, å utøve sine virksomhet forsvarlig blant annet ved å holde sine kunnskaper og ferdigheter ved like og sikre kvaliteten på sine tjenester. Loven pålegger dyrehelsepersonell å gi dyreeier god informasjon om forhold knyttet til behandlingen av dyret.

Basert på frivillighet er det etablert klinisk vakt for veterinærer i alle deler av landet. Yrkesorganisasjonene og departementet skal forhandle om avtale om organisering og gjennomføring av vaktene, samt om tilskudd for deltakelsen. Hvis det gjennom frivillige ordninger ikke er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, kan departementet bestemme at praktiserende veterinærer skal delta i vakten.

I krisesituasjoner kan praktiserende veterinærer bli pålagt å utføre offentlige tjenester.

Veterinærvakten finansieres i dag delvis ved hjelp av avgifter.

Det er også i henhold til dyrehelsepersonelloven oppnevnt et veterinærmedisinsk rettsråd. Rådet skal være rådgiver for veterinærmyndighetene i disiplinærsaker, saker om forsvarlig virksomhet, saker av veterinærmedisinsk art og dyrevernspørsmål. Rådet kan også ta opp saker av eget tiltak. Rådet skal stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker. Rådet kan avgi uttalelser og foreta undersøkelser for forsikringsselskaper og andre i saker om forsikring av dyr, dyrehelsepersonells ansvar, handelstvister og andre saker av veterinærmedisinsk eller dyrevernmessig art. Det betales i sistnevnte tilfeller et gebyr etter en norm som departementet fastsetter.

Statens dyrehelsetilsyn fører tilsyn med loven, og fra 2004 vil tilsynsoppgavene ligge til det nye Mattilsynet.

2.5.2 Høringsnotatet

Det vises til omtale av høringsnotatet under generelle merknader under punkt 2.3. I høringsnotatet ble det foreslått at enhver som er omfattet av loven skal betale gebyr for utgifter for å dekke kostnader med tilsyn, kontroll og særskilte ytelser, så som utferdigelse av attester, godkjenninger og lignende.

Det ble videre foreslått en avgift på næringsmidler for å dekke tilsyn og kontroll etter dyrehelsepersonelloven, herunder veterinær vaktordning og det veterinærmedisinske rettsråd, i den utstrekning aktiviteten retter seg mot dyr som brukes til produksjon av næringsmidler. Avgiften kan pålegges virksomheter omfattet av den nye matloven.

For tilsyn og kontroll etter dyrehelsepersonellov, herunder veterinærvaktordning og det veterinærmedisinske rettsråd, som er rettet mot dyr som ikke blir brukt i produksjon av næringsmidler, ble det foreslått en avgift på fôr til slike dyr. Avgiften pålegges produsenter eller importører av fôret.

2.5.3 Høringsinstansenes syn

En del høringsinstanser har uttalt generell motstand mot det foreslåtte finansieringssystemet. Næringsmiddelbedriftenes Landsforening (NBL)/Fiskeri- og havbruksnæringens Landforening (FHL) viser til at pliktsubjekter etter loven er veterinærer, annet dyrehelsepersonell og delvis det veterinærmedisinske rettsråd. Dersom tilsyn og kontroll med loven skal avgiftsfinansieres må det være pliktsubjektene som bør være økonomisk ansvarlig. NBL/FHL er ikke enig i at det veterinærmedisinske rettsråds arbeid og vaktordning for dyrehelsepersonell anses dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet. Dette vil i så tilfelle kunne undergrave rettsrådets uavhengige posisjon.

Statens dyrehelsetilsyn mener at ved å legge vaktordning for dyrehelsepersonell og plikter som følge av loven inn under begrepet tilsyn og kontroll, foretar man en utvidende tolking av ordlyden. Tilsyn og kontroll må knyttes til forvaltning og offentlig myndighetsutøvelse. Dyrehelsepersonells virksomhetsutøvelse faller utenfor begrepet så lenge den ikke er knyttet til myndighet.

Kjøttindustriens fellesforeningmener at oppgavene i loven har liten relevans i forhold til produksjon og fremstilling av næringsmidler og veterinærvakten bør dekkes innenfor offentlige budsjetter. Veterinærmedisinsk rettsråds konklusjoner og råd, er et sentralt element for myndighetene ved utarbeidelse av lover og forskrifter og bør derfor betraktes som en del av regelverksutvikling som ikke skal brukerfinansieres. Uttalelser som ikke er knyttet til regelverksutvikling bør kunne gebyrfinansieres.

2.5.4 Landbruksdepartementets vurderinger

Når det gjelder finansieringssystemet vises det til hva som er sagt innledningsvis om gebyr og avgiftsfinansiering av matforvaltningen samt det som er omtalt under de generelle vurderingene i forbindelse med de tilsvarende endringsforslag i dyrevernlov.

Når det gjelder tilsyns- og kontrollbegrepet slik det er beskrevet i høringsnotatet vil departementet vise til at det bygger på begrepet slik det er definert i Høringsnotat om forenklet modell for finansiering av matforvaltningen. Her ble beredskapsoppgaver og tiltak, herunder den kliniske vaktordningen for husdyrbrukere, ansett dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet. I St.prp. nr. 65 (2002-2003) er det sagt at beredskapsoppgaver for å opprettholde nødvendig kapasitet og kompetanse slik at Mattilsynet til enhver tid kan håndtere krisesituasjoner på en adekvat måte anses dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet.

Veterinær vaktordning er etter departementets mening en slik beredskapsoppgave som dekkes av tilsyns- og kontrollbegrepet slik det er definert og kan derfor delvis brukerfinansieres i tråd med de prinsipper som finansieringen av matforvaltningen bygger på.

Det veterinærmedisinske rettsråds arbeid er dekket av tilsyns-og kontrollbegrepet i den grad det opptrer som rådgiver for veterinærmyndighetene, retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker.

Som en konsekvens av rettsrådets oppgaver anses omfattet av den generelle avgifts- og gebyrbestemmelsen foreslår departementet å oppheve den særskilte gebyrbestemmelsen i dyrehelsepersonellovens § 31 tredje ledd.

2.6 Lov om husdyravl

2.6.1 Gjeldende rett

Lovens formål er å sikre forsvarlig husdyravl, herunder kunstig overføring av sæd, egg og embryo. Loven er en rammelov som er gitt for å oppfylle EØS-avtalens bestemmelser om avl i Vedlegg I kapittel 1 om veterinære forhold. Loven skal sikre at husdyravl foregår i forsvarlige former, samt i henhold til EØS-avtalens bestemmelser. Loven omfatter bare organisert husdyravl. Avlsorganisasjoner skal være godkjent.

Kunstig overføring av sæd, egg og embryo er nevnt særskilt for å hindre tvil om dette omfattes av loven. De helsemessige sidene ved kunstig befruktning er ikke omfattet av loven, det samme gjelder de helsemessige krav til handel med slike dyr og produkter. Loven hjemler godkjenningsordninger for personer og virksomheter som samler inn og behandler sæd, egg eller embryo og godkjenningsordninger for dyr som skal brukes i avl. For å lette kontroll og fremme samhandel kan det kreves at dyr, egg, sæd eller embryo ledsages av et avstamningssertifikat.

Landbruksdepartementet fører tilsyn med loven. Gjennom en rekke avlsforskrifter gitt med hjemmel i loven, er tilsynet delegert til Statens landbrukstilsyn og Statens dyrehelsetilsyn, som begge vil være en del av det nye Mattilsynet fra 1/1-2004.

2.6.2 Høringsnotatet

Det vises til omtale av høringsnotatet under generelle merknader under punkt 2.3. I høringsnotatet ble det foreslått at enhver omfattet av loven skal betale gebyr for utgifter for å dekke kostnader med tilsyn, kontroll og særskilte ytelser, så som utferdigelse av attester, godkjenninger og lignende, etter loven.

Det ble videre foreslått en avgift på næringsmidler for å dekke tilsyn og kontroll etter husdyravlsloven i den utstrekning aktiviteten retter seg mot dyr som brukes til produksjon av næringsmidler. Avgiften pålegges virksomheter omfattet av den nye matloven.

For tilsyn og kontroll etter husdyravlsloven, som er rettet mot dyr som ikke blir brukt i produksjon av næringsmidler, ble det foreslått en avgift på fôr til slike dyr. Avgiften pålegges produsenter eller importører av fôret.

2.6.3 Høringsinstansenes syn

En del høringsinstanser uttrykte en generell bekymring for økning i avgifts/gebyr nivået.

Næringsmiddelbedriftenes Landsforening (NBL)/Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) støtter forslaget til ny § 6 a første ledd, men mener at ordet avgift, samt andre og tredje ledd av paragrafen må strykes. Det er etter NBL/FHL sin mening uakseptabelt at andre enn virksomheter som driver med organisert husdyravl, gjøres ansvarlig for tilsyn med husdyravl etter loven. Konkurransetilsynet peker på at bestemmelsen i § 6 a først og fremst vil omfatte behandling av søknader om å bli godkjent som avlsorganisasjon eller oppsamlingsstasjon for sæd og embryo, samt utstedelse av sertifikater. Slike søknadsprosesser kan virke etableringshindrende og bør unngås.

Kjøttindustriens fellesforening viser til at loven skal sikre forsvarlig husdyravl og at de helsemessige sidene ved avlsarbeidet i liten grad er omfattet av loven. Loven sikter primært til å få frem gode produksjonsdyr for å få bedre økonomi i primærproduksjonen og er i liten grad knyttet til produksjon og fremstilling av næringsmidler. Tiltak mot primærproduksjon bør dekkes av offentlige budsjetter, eventuelt i kombinasjon med gebyrer knyttet til bestemte tjenester.

2.6.4 Landbruksdepartementets vurderinger

Når det gjelder finansieringssystemet vises det til hva som er sagt tidligere. Når det gjelder Konkurransetilsynets kommentar, vil departementet vise til at kravene til at avlsorganisasjoner og oppsamlingsstasjoner skal være godkjent er nedfelt i regelverket som følge av EØS-avtalen. Gebyrberegningen det legges opp til skal under ingen omstendighet overstige tilsynets kostnader med behandlingen av søknader og departementet kan derfor ikke se at et krav til brukerbetaling for en slik tjeneste vil kunne virke etableringshindrende for virksomheter etter denne spesielle loven. Det er nedfelt en rekke bestemmelser om krav til godkjenning av virksomheter og lignende i det meste av regelverket som eksisterer i dag som skal forvaltes av det nye mattilsynet og hvor brukerbetaling også er foreslått.

2.7 Administrative og økonomiske konsekvenser

Det nye finansieringssystemet innebærer at matforvaltningens oppgaver knyttet til tilsyn og kontroll med lov om dyrevern, lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell samt lov om husdyravl i større grad vil kunne brukerfinansieres. Dette er i tråd med finansieringen av matforvaltningens øvrige oppgaver. Det legges opp til å utarbeide et enhetlig system for finansiering av matforvaltningens samlede virksomhet, og en større mulighet for brukerfinansiering av oppgavene slik de er skissert i dette høringsnotatet er viktig for å sikre dette.

Det legges til grunn at finansieringen av oppgavene skjer ved hjelp av de samme administrative systemene som benyttes til finansiering av matforvaltningens øvrige virksomhet. Hensiktsmessig innkreving og effektiv administrasjon vil være sentrale momenter i denne sammenheng.

Til dokumentets forside