4 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Lovforslaget del I - utlendingsloven

Til § 5 tredje ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.1.

I første punktum er Utlendingsnemnda tatt med i oppregningen av de viktigste organene på lovens område.

Til § 6 annet ledd:

Utlendingsloven angir tall inntil ti dels med tall, dels med bokstaver. Det foreslås nå at tall som nevnt alle steder angis med bokstaver. I overensstemmelse med dette foreslås «3» endret til «tre».

Til § 7 første ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.1.

Av første punktum fremgår at første gangs tillatelser i alminnelighet gis for hele antall år, som kan være ett, to eller tre år. Tillatelsen kan imidlertid også gis for et annet tidsrom, jf. annet punktum. Det vil være aktuelt å gi nærmere regler ved forskrift om når de ulike lengdene kan benyttes, jf. tredje punktum.

Til § 9:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.2.

Paragrafen er skrevet om, uten at dette innebærer noen realitetsendringer i forhold til praksis etter den tidligere ordlyden.

Av første ledd første punktum fremgår at «hovedpersonen» må ha arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse uten begrensninger for at de nærmeste familiemedlemmene skal ha rett til opphold i Norge. Dette vil si tillatelser som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Familiemedlemmene har rett til enten arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Sistnevnte tillatelse gis til mindreårige og personer som har nådd pensjonsalder.

I overensstemmelse med dagens praksis fremgår det av annet punktum at det ikke er et absolutt vilkår at underholdet må være sikret, men at dette er hovedregelen. Nærmere regler om dette kan gis ved forskrift, jf. tredje punktum, og er gitt i forskriftens § 25.

Første del av annet ledd sto tidligere i tredje ledd og gjelder hjemmel til å fastsette ved forskrift hvem som skal betraktes som nærmeste familiemedlemmer, jf. forskriftens § 23. I tillegg er det gitt hjemmel til å gi regler om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse til de nærmeste familiemedlemmene til utlendinger med tillatelser som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse. Slike regler er gitt i forskriftens § 22 tredje ledd.

Til § 11 annet ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.1.

I likhet med hva som gjelder for første gangs tillatelser, jf. § 7 første ledd, gis også fornyete tillatelser i alminnelighet for hele antall år. Det fremgår av første punktum at dette kan være ett eller to år etter nærmere regler i forskrift. Også fornyet tillatelse kan gis for et annet tidsrom, jf. annet punktum.

Til § 12 første og fjerde ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd og de generelle merknadene under pkt. 3.2.3.

I første ledd første punktum er «3» endret til «tre».

Det slås nå uttrykkelig fast at faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år har samme virkning som bopel utenfor riket, jf. fjerde ledd første punktum.

Det må treffes vedtak om bortfall, jf. annet punktum. Slikt vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet. I motsetning til det som gjelder for konstatering av bortfall, kan vedtak om bortfall påklages.

Til § 14 annet ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.4.

Annet ledd gir nå uttrykk for det samme som tidligere sto i annet ledd annet punktum.

Til § 17 annet og tredje ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.5 når det gjelder tredje ledd.

I annet ledd er «bokstavene» endret til «bokstav».

I tredje ledd er flyktningens «ektefelle og umyndige barn» endret til «ektefelle eller samboer og barn under 18 år uten ektefelle eller samboer». Både heterofile og homofile samboere omfattes av bestemmelsen.

Til § 18 første ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.6.

Første punktum er endret fra at utlendingen «får oppholdstillatelse og etter søknad gis arbeidstillatelse etter § 7», til «får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse». Den nye ordlyden er i overensstemmelse med det som allerede er praksis.

Til § 19:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.7 (1).

Første ledd er identisk med nåværende første ledd.

Annet ledd er nytt og bestemmer at utlending som får opphold i Norge på grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, har rett til å få utlendingspass for reise utenfor landet dersom forholdet til hjemlandets myndigheter tilsier det, jf. første punktum. Dette kan gjelde personer som får opphold av lignende grunner som angitt i flyktningkonvensjonen, men f.eks. ikke personer som får opphold på grunn av egen eller familiemedlemmers alvorlige sykdom.

Av annet punktum fremgår at utlendingspass også kan utstedes i andre tilfeller enn de nevnte. Det kan f.eks. være aktuelt å utstede utlendingspass til de nærmeste familiemedlemmene til utlendinger med slikt pass, jf. forskriftens § 69.

I tredje ledd, som tilsvarer nåværende annet ledd, er tilføyd at også utlendinger som søker utlendingspass, må innlevere pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd, jf. nåværende tredje ledd, er utvidet til også å gjelde utlendingspass.

Til § 21 første ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.7 (2).

Bestemmelsen er endret ved at det fremgår at Utlendingsdirektoratet er vedtaksmyndighet også når det gjelder utlendingspass.

Til § 22 fjerde ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.6.

Første punktum er endret fra at utlendingen «får oppholdstillatelse og gis etter søknad arbeidstillatelse etter § 7», til «får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse». Den nye ordlyden er i overensstemmelse med det som allerede er praksis.

Til § 25 tredje ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 27 første og annet ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd og de generelle merknadene under pkt. 3.2.8 og 3.2.16.

I første ledd første del av første punktum er «7» endret til «sju». Dessuten er «innreise til riket» endret til «innreise i riket». Endringen er av språklig art.

I bokstav e er «som er tidligere straffet som nevnt i § 29 første ledd bokstav b» endret til «som er straffet som nevnt i § 29 første ledd bokstav b eller c». Ved at «tidligere» er tatt ut, blir det mulig å bortvise på grunn av ilagt straff etter innreise, i stedet for bare å kunne reagere med det mer inngripende alternativet, utvisning, i slike tilfeller. I og med at § 29 første ledd bokstav b er delt opp i b og c, må også bokstav c nevnes her.

Som bokstav g er tatt inn en ny bestemmelse som gjør det mulig å bortvise personer som ifølge kompetent helsepersonell åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser. Det vises til pkt. 3.2.8 (3).

Ny bokstav h knytter seg til bestemmelsen i § 46 første ledd om at en utlending som føres ut av riket i medhold av utlendingsloven, har plikt til å betale utgiftene ved utreisen. Selv om kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, blir det i praksis ikke inndrevet fordi tvangsfullbyrdelse er lite aktuelt etter at utlendingen har forlatt landet. § 46 første ledd endres derfor ved en tilføyelse om at kravet kan gjøres gjeldende ved senere innreise. Dette følges opp gjennom bestemmelsen i § 27 første ledd ny bokstav h om at utlending som ikke har gjort opp for seg, kan nektes ny innreise.

Som følge av nye bestemmelser i bokstav g og h blir nåværende bokstav g ny bokstav i.

I annet ledd er det gjort endringer i to tallangivelser.

Til § 28 første ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 29:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd og de generelle merknadene under pkt. 3.2.9.

Første ledd bokstav b første punktum tilsvarer gjeldende bokstav b første alternativ. Annet punktum innebærer at også en særreaksjon tilsvarende sikring som er ilagt i utlandet, kan være grunnlag for utvisning. I dag gjelder dette bare sikring ilagt i Norge.

Bokstav c tilsvarer gjeldende bokstav b annet alternativ, mens bokstav der identisk med nåværende bokstav c.

Annet ledd første punktum gjelder i dag utvisning etter første ledd bokstav b. Som følge av delingen av bokstav b i b og c, må også bokstav c nevnes. Dessuten er bokstav a tatt med, idet det samme bør gjelde for utvisning etter denne bestemmelsen. I annet punktum er tallene nå skrevet med bokstaver.

I tredje ledd annet punktum er bestemmelsen om varigheten av innreiseforbudet endret fra å være en absolutt regel til en hovedregel. Dessuten er «2» både her og i tredje punktum endret til «to».

Til § 30 annet ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd og de generelle merknadene under pkt. 3.2.9.

Det som i dag er § 27 første ledd bokstav g blir bokstav i, mens § 29 første ledd bokstav c blir bokstav d. Henvisningene i annet ledd bokstav a må endres i overensstemmelse med dette.

Bokstav b har fått et nytt annet punktum om at også ilagt særreaksjon som følge av straffbare forhold som nevnt, kan være grunnlag for utvisning. Med «særreaksjon» menes både sikring ilagt i Norge og en tilsvarende reaksjon som er ilagt i utlandet.

Til § 31 første ledd:

I første ledd første punktum må henvisningen til § 27 første ledd bokstav a til f endres til bokstav a til h på grunn av endringer i § 27 første ledd. «bokstavene» er endret til «bokstav».

Til § 37:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.10.

Første ledd er nytt og tar sikte på den situasjonen at det er eller oppstår tvil om en utlendings identitet. Så lenge identiteten ikke er avklart, har utlendingen plikt til å medvirke til en avklaring, jf. første punktum. Det er myndighet som nevnt i § 5 tredje ledd som kan pålegge slik plikt. Det kan også oppstå tvil om identiteten til en utlending som myndighetene har trodd de kjente identiteten til. Selv om en utlending i mange år har hatt opphold i riket under en tilsynelatende korrekt identitet, kan vedkommende myndighet pålegge utlendingen plikt til å medvirke til en avklaring dersom det oppstår grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige, jf. annet punktum. Når det gjelder uttrykket «grunn til å anta» vises det til pkt. 3.2.10 (1) siste avsnitt.

I tredje punktum er det gitt hjemmel til å gi nærmere regler ved forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre for å oppfylle medvirkningsplikten. Det kan f.eks. gjelde å utlevere nærmere angitte dokumenter eller delta i språktekst. For øvrig vises det til pkt. 3.2.10 (1).

Annet ledd tilsvarer nåværende første ledd. Det er foretatt noen språklige endringer i første punktum, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Som det fremgår under pkt. 3.2.10, er «politiet» utelatt fordi bestemmelser om hvem som har kompetanse etter § 37 er gitt i nye paragrafer. «Andre dokumenter» er endret til «annet». Det vises til pkt. 3.2.10 (2) når det gjelder denne endringen. Annet punktum er identisk med nåværende første ledd annet punktum.

Tredje ledd tilsvarer nåværende annet ledd, men bestemmelsen er skrevet noe om. Adgangen etter gjeldende bestemmelse til å foreta undersøkelse av «utlendingens klær og andre eiendeler samt av transportmiddel og annet oppbevaringssted», er endret til «utlendingens person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted». Mens undersøkelse etter gjeldende bestemmelse kan foretas når det «foreligger grunn til å anta» at utlendingen tilbakeholder eller skjuler opplysninger av betydning om sin identitet eller tidligere oppholdssted, kreves det nå «skjellig grunn til mistanke om» dette, jf. pkt. 3.2.10 (1) siste avsnitt. For øvrig vises det til pkt. 3.2.10 (3).

I fjerde ledd, som tilsvarer nåværende tredje ledd, er bokstav a endret fra «holdepunkter for å anta at den oppgitte identitet ikke er den riktige» til «grunn til å anta at utlendingen oppgir falsk identitet», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring, jf. også pkt. 3.2.10 (1) siste avsnitt.

Femte ledd tilsvarer nåværende fjerde ledd, og her er henvisningen til tredje ledd endret til fjerde ledd på grunn av det nye første leddet.

I sjette ledd, som tilsvarer nåværende femte ledd, er bestemmelsen i første punktum om at utlending kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted, endret til å gjelde også utlending som nekter å oppgi sin identitet. Dette fremgår i dag av forarbeidene til bestemmelsen. Dessuten er «grunn til mistanke» endret til «skjellig grunn til mistanke», jf. pkt. 3.2.10 (1) siste avsnitt.

I annet punktum er henvisningen til fremgangsmåten i straffeprosesslovens §§ 174 flg. tatt ut fordi det gis bestemmelser om fremgangsmåten ved pågripelse og fengsling i ny § 37 c tredje ledd. Det vises til ny § 37 d, som gjelder fengsling etter § 37 sjette ledd.

Forskriftshjemmelen i sjuende ledd er endret litt i forhold til den tilsvarende bestemmelsen i nåværende sjette ledd.

Til ny § 37 a:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.11 (1).

Paragrafen gjelder kompetanse og fremgangsmåte ved beslag i identifiseringshensikt.

I alle tre leddene er det lagt kompetanse til «påtalemyndigheten». Med dette menes de personene som i strafferettslig sammenheng kalles påtalemyndighet, idet det her er tale om forvaltningsavgjørelser. Fra utlendingsloven ble vedtatt og til nå har det fremgått både av § 37 og § 41 at fremgangsmåten i nærmere angitte bestemmelser i straffeprosessloven skal følges ved pågripelse og fengsling etter utlendingsloven, bestemmelser som legger kompetanse til «påtalemyndigheten». Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven side 164 spalte 2, der det står:

«Det er påtalemyndigheten som må begjære fengsling. Betegnelsen «påtalemyndighet» passer ikke så godt i utlendingssaker fordi det ikke gjelder straffbare forhold. Med den struktur politi- og påtalemyndigheten har, vil det imidlertid være en naturlig løsning at en knytter adgangen til å begjære fengsling i utlendingssaker til det personell i politiet som har påtalemyndighet. De personer som kan beslutte pågripelse og begjære fengsling i utlendingssaker, er mao. de som i annen sammenheng kalles påtalemyndighet.»

Det samme gjelder når «påtalemyndigheten» er tillagt kompetanse direkte i utlendingsloven.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om at beslag besluttes av påtalemyndigheten. I annet og tredje punktum stilles det formkrav til beslutningen, mens fjerde og femte punktum gir regler om at utlendingen skal underrettes om hva saken gjelder og formålet med beslaget. Tilsvarende bestemmelser er gitt i strpl. § 205 første ledd, jf. § 200 første ledd.

I nærmere bestemte situasjoner kan beslag tas av polititjenestemann, jf. annet ledd første punktum, jf. strpl. § 206 første ledd. Når det gjelder beslag som følge av undersøkelse etter § 37 tredje ledd, fremgår det av § 37 b at polititjenestemann som hovedregel ikke kan ta beslutningen om selve undersøkelsen. Også i disse tilfellene gjelder opplysningsplikt i forhold til utlendingen, jf. annet punktum. Beslaget skal straks meldes til påtalemyndigheten, som utferdiger beslutning etter første ledd dersom den opprettholder beslaget, jf. tredje og fjerde punktum, jf. strpl. § 206 annet ledd.

Den som rammes av beslaget, kan kreve at retten skal ta stilling til om det skal opprettholdes og skal gjøres kjent med denne retten, jf. tredje ledd første og annet punktum, jf. strpl. § 208 første ledd. I tredje punktum vises det til enkelte regler i straffeprosessloven.

Til ny § 37 b:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.11 (2).Paragrafen gjelder kompetanse og fremgangsmåte ved undersøkelser i identifiseringshensikt.

Når det gjelder det forhold at kompetanse er lagt til «påtalemyndigheten», vises det til de innledende merknadene til ny § 37 a.

Første punktum angir hovedregelen om at undersøkelser som nevnt i § 37 tredje ledd bare kan foretas etter beslutning av retten dersom det ikke foreligger skriftlig samtykke fra utlendingen, jf. strpl. § 197 første ledd. I henhold til annet punktum kan beslutningen likevel treffes av påtalemyndigheten dersom det er fare ved opphold, jf. strpl. § 197 annet ledd. Formkravene etter § 37 a første ledd og opplysningsplikten overfor utlendingen gjelder tilsvarende her, jf. tredje punktum, jf. strpl. § 197 tredje ledd. Bestemmelsen i fjerde punktum om at reglene i strpl. §§ 198 til 202 for øvrig gjelder så langt de passer, innebærer bl.a. at når vilkårene i § 198 er oppfylt, kan undersøkelse foretas av polititjenestemann selv om det ikke foreligger beslutning av retten eller påtalemyndigheten.

Til ny § 37 c:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.11 (3).

Paragrafen gjelder kompetanse og fremgangsmåte ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd.

Når det gjelder det forhold at kompetanse er lagt til «påtalemyndigheten», vises det til de innledende merknadene til ny § 37 a.

Beslutning om at det skal tas fotografi eller fingeravtrykk etter § 37 fjerde ledd, treffes av polititjenestemann eller Utlendingsdirektoratet, jf. første ledd.

Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted besluttes av påtalemyndigheten, jf. annet ledd første punktum. Utlendingen kan straks eller senere bringe pålegget inn for retten, jf. annet punktum. I tredje punktum vises det til bestemmelser i straffeprosessloven.

Henvisningen til § 174 første ledd innebærer at pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted ikke skal gis dersom dette i betraktning av sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

Hovedregelen er at pågripelse etter § 37 sjette ledd må besluttes av påtalemyndigheten, jf. tredje ledd første punktum, og også her stilles det formkrav til beslutningen og krav om at utlendingen skal underrettes, jf. annet punktum, jf. strpl. § 175 første ledd. I tredje punktum er det gitt regler om at påtalemyndigheten må fremstille den pågrepne for forhørsretten med begjæring om fengsling, jf. strpl. § 183 første ledd. Er det fare ved opphold, kan polititjenestemann foreta pågripelse uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten, jf. fjerde punktum, jf. strpl. § 176 første ledd. I femte punktum vises det til bestemmelser i straffeprosessloven. Henvisningen til § 174 første ledd innebærer at pågripelse ikke skal foretas dersom dette i betraktning av sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep, jf. også annet ledd siste punktum.

Til ny § 37 d:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.12.

Paragrafen gjelder fengsling etter § 37 sjette ledd og § 41 femte ledd.

I første ledd er det bestemt at utlending som pågripes og fengsles i medhold av de nevnte bestemmelsene, som hovedregel skal anbringes i utlendingsinternat. I pkt. 3.2.12 er det gitt nærmere opplysninger om denne institusjonen. Det kan hende at en utlending i første omgang må fengsles et annet sted i landet, og vanlig fengsel vil også kunne benyttes dersom det i et aktuelt tilfelle ikke skulle være plass i internatet. Det antas dessuten at dette ikke vil være et egnet sted for alle som fengsles i medhold av utlendingsloven. I at utlendingene «som hovedregel» skal anbringes i utlendingsinternatet, ligger også at det skal være mulig å overføre en utlending fra denne institusjonen til vanlig fengsel.

Annet ledd fastslår at internatet administreres av politiet. Av fengselsloven § 9 første ledd nytt annet punktum fremgår at fengselsloven ikke gjelder ved innsettelse i utlendingsinternat. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift, jf. tredje ledd.

Til § 38:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.2 og 2.5.3.

I første ledd første punktum gis departementet hjemmel til å instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. Under pkt. 2.5.2 (1) er det redegjort for hva som ligger i «hensynet til rikets sikkerhet» og «utenrikspolitiske hensyn». Av annet punktum fremgår at departementet for øvrig verken kan instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker. Begge bestemmelsene gjelder både i forhold til klagenemnda og Utlendingsdirektoratet.

I noen saker er politiet første instans og Utlendingsdirektoratet klageinstans. Bestemmelsen innebærer at departementet heller ikke kan instruere Utlendingsdirektoratet når direktoratet er klageinstans, og at det samme gjelder i forhold til politiet som førsteinstans.

I annet ledd gis departementet hjemmel til å instruere om prioritering av saker. Dette vil først og fremst skje gjennom å stille krav til saksbehandlingstid for ulike typer utlendingssaker. Det vises for øvrig til pkt. 2.5.2 (2).

Tredje ledd tilsvarer nåværende § 38, med den endring at Justisdepartementet er erstattet med Utlendingsnemnda, jf. pkt. 2.5.3 (1). Dessuten er henvisningen til forvaltningsloven kapittel VI om klage tatt ut som overflødig, jf. utlendingslovens § 32.

Til § 38 a:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.4.

Første ledd: Det vises til pkt. 2.5.2 om departementets instruksjonsmyndighet overfor nemnda og til pkt. 2.5.3 om nemndas sakområde.

Utlendingsnemndas sakområde fremgår av § 38 tredje ledd. Nemnda avgjør sakene som et uavhengig organ. Den kan verken instrueres av departementet om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker, unntatt i helt spesielle tilfeller, jf. § 38 første ledd. Den politiske styringen med nemndas vedtak vil således hovedsakelig skje gjennom lov og forskrift. Departementet kan ikke be om å få seg forelagt enkeltsaker der avgjørelsesmyndigheten er lagt til nemnda og kan heller ikke omgjøre nemndas vedtak. Nemnda på sin side kan ikke forelegge saker for departementet eller regjeringen til uttalelse.

Derimot skal departementet kunne instruere nemnda om prioritering av saker, jf. § 38 annet ledd. Departementet kan som overordnet myndighet instruere om organisatoriske og administrative forhold, herunder budsjettstyring m.m. I henhold til § 38 b siste ledd kan det gis bestemmelser om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene.

Det kan reises spørsmål om hvilken betydning Justisdepartementets tidligere avgjørelser skal ha når nemnda avgjør sakene «som et uavhengig organ». Det er ikke uten videre gitt at nemnda skal føle seg like bundet av departementets vedtak som departementet selv gjør. Nemnda skal foreta sin egen lovtolking og sin egen skjønnsutøvelse og vil etterhvert utforme sin egen praksis. Dette må naturligvis skje innenfor en rimelig forståelse av lov og forskrift og innenfor de lovbestemte rammene for skjønnet. Ved avgjørelsen av sakene vil forvaltningspraksis, særlig departementspraksis, være en rettskildefaktor av ikke ubetydelig vekt, og av større vekt jo mer fast og langvarig den har vært.

Dersom en avgjørelse av nemnda innenfor det frie skjønnet bryter med tidligere avgjørelser, blir det svært viktig at en eventuell ny praksis følges opp av nemnda. Rettssikkerhet innebærer bl.a. at like saker behandles likt, og det vil hvile et særlig ansvar på direktøren og nemndlederne for at denne siden av rettssikkerheten blir ivaretatt. I denne forbindelse vises det også til fjerde ledd og merknadene til bestemmelsene her.

Annet ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (1).

Av første punktum fremgår at Utlendingsnemnda ledes av en direktør. I tillegg skal nemnda ha såkalte nemndledere i heltids- eller deltidsstilling, jf. annet punktum. Nemndledernes rolle i saksbehandlingen fremgår av § 38 b første og annet ledd. Både direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd, jf. tredje punktum. At de må fylle kravene til dommere innebærer for det første at de har juridisk embetseksamen «med beste eller næstbeste karakter», jf. domstollovens § 54 annet ledd. De må i tillegg «være norske statsborgere, menn eller kvinner, som er vederheftige, og som ikke er fradømt stemmeret i offentlige anliggender», jf. domstollovens § 53 første ledd. Det synes også ønskelig at direktøren og/eller én eller flere av nemndlederne har dommererfaring. Direktøren bør i tillegg ha administrativ erfaring. Både direktøren og nemndlederne forutsettes sikkerhetsklarert.

Åremålsperioden er seks år for direktøren og fire år for nemndlederne, jf. fjerde punktum. For begge gjelder at gjenoppnevning kan foretas for én periode, jf. femte punktum.

Tredje ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (2).

Nemnda skal ha nemndmedlemmer, jf. første punktum. I likhet med hva som gjelder for direktøren og nemndlederne, skal nemndmedlemmene oppnevnes av «Kongen i statsråd», som innebærer forbud mot delegasjon.

Medlemmene skal oppnevnes etter forslag fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. Bakgrunnen for valget av disse forslagsstillerne fremgår av de generelle merknadene, jf. pkt. 2.5.4 (2).

I likhet med hva som gjelder for nemndlederne, skal også nemndmedlemmene oppnevnes for fire år med adgang til gjenoppnevning én gang, jf. annet og tredje punktum. Vervet er frivillig, jf. fjerde punktum.

Suppleringer i løpet av perioden foretas etter forslag fra de samme instansene, jf. femte punktum. Da er det departementet som oppnevner dem.

Dersom det blir aktuelt for nemndmedlemmer å delta i behandlingen av sak som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet, må de autoriseres for den aktuelle beskyttelsesgrad. Det vises i denne forbindelse til domstollovens § 91 annet ledd.

Det kan oppstå forhold som gjør at et nemndmedlem bør kunne løses fra vervet som nemndmedlem i løpet av oppnevningsperioden. En bestemmelse om dette er tatt inn i sjette punktum. Det kan tenkes at departementet, etter ønske fra nemnda, vil løse et nemndmedlem fra vervet. Av bestemmelsen fremgår at dette kan skje dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt. Nemndmedlemmer har en taushetsplikt som det kan være straffbart å bryte, jf. femte ledd og merknadene til bestemmelsene her. I tillegg er det aktuelt at nemndmedlemmene må undertegne en taushetserklæring som går noe lengre enn taushetsplikten etter femte ledd. Dette kan f.eks. gjelde vurderinger knyttet til informasjon om forhold i andre land som ikke bør bringes ut til offentligheten. Brudd på taushetserklæringen vil ikke være straffbart, men bør etter omstendighetene kunne føre til at departementet løser vedkommende fra vervet som nemndmedlem.

Det kan også være aktuelt å løse et nemndmedlem fra vervet dersom vedkommende grovt har krenket andre plikter som følger av vervet. Som eksempel kan nevnes at medlemmet gjentatte ganger unnlater å møte til fastsatt tid uten gyldig forfall. For øvrig vil pliktene som følger av vervet bli gjort kjent for dem som oppnevnes.

Et nemndmedlem kan også selv be om å bli løst fra vervet. Bestemmelsen gir departementet adgang til å imøtekomme et slikt ønske.

I sjuende punktum er det gitt hjemmel til å gi nærmere regler ved forskrift. Det vises til pkt. 2.5.4 (2) når det gjelder hva det synes aktuelt å gi regler om.

Fjerde ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (3).

Av første punktum fremgår at nemnda skal ha et koordineringsutvalg som består av en av nemndlederne og fire medlemmer, ett fra hver av medlemsgruppene som er nevnt i tredje ledd. De oppnevnes av departementet for fire år, jf. annet punktum, blant dem som for øvrig er oppnevnt som nemndledere og medlemmer. Oppnevningen bør fortrinnsvis gjelde personer som har erfaring med nemndarbeidet. Dette vil ikke kunne gjøres fra starten, da ingen har slik erfaring, men bør tilstrebes etterhvert.

Av tredje punktum fremgår at koordineringsutvalget skal behandle spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas arbeid m.v. En viktig oppgave vil være å overvåke hvorvidt vedtak truffet av ulike nemnder er i samsvar med hverandre. I den grad dette skulle vise seg ikke å være tilfelle, må utvalget ta skritt til å få avklart hva som skal være praksis på det aktuelle området.

Femte ledd: Det vises til pkt. 2.5.4 (4).

Til opplysning er det sagt uttrykkelig i første punktum at nemndas møter foregår for lukkede dører. Uansett hvilken behandlingsform den enkelte sak undergis, dreier det seg om en forvaltningsmessig behandling. I tillegg kommer at det særlig for asylsøkere kan være av stor betydning at utenforstående ikke har rett til å være til stede, slik at de kan være trygge på at opplysninger i saken ikke blir kjent for uvedkommende.

Av annet punktum fremgår at enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda, har taushetsplikt etter forvaltningslovens §§ 13 til 13 e. Overtredelse av taushetsplikten er straffbart, jf. straffelovens § 121. Første ledd her lyder:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»

Til opplysning er det vist til straffelovens § 121 i tredje punktum.

Sjette ledd:Det vises til pkt. 2.5.4 (4).

Tvistemålslovens § 435 bestemmer at søksmål om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste bare kan reises mot staten, en kommune eller en offentlig innretning. Det samme gjelder søksmål om erstatningskrav, bortsett fra at slikt søksmål også kan reises mot en offentlig tjenestemann. I henhold til domstollovens § 191 er det statsministeren eller vedkommende statsråd «som tar imot forkyndelser og meddelelser» for staten, med mindre noe annet er bestemt ved lov.

I sjette ledd bestemmes det for det første at det er staten ved Utlendingsnemnda som opptrer ved søksmål mot staten om lovmessigheten av nemndas vedtak etter utlendingsloven. Dette anses mest hensiktsmessig, da det er nemnda som både er ansvarlig for vedtaket og den instansen som kjenner saken.

Det bør også være nemnda som tar stilling til om søksmålet, eventuelt en begjæring om midlertidig forføyning i tilknytning til søksmålet, skal lede til utsatt iverksetting av vedtaket. Dette forutsetter at nemnda har instruksjonsmyndighet over politiet når det gjelder dette forholdet, jf. § 41 nytt siste ledd.

For det andre skal staten ved nemnda også opptre ved søksmål om erstatning som følge av nemndas vedtak etter utlendingsloven. Det bør være samsvar mellom søksmål om lovmessigheten av et vedtak og om erstatning som følge av vedtaket, idet det ville være lite hensiktsmessig om nemnda skulle forsvare vedtaket mens Justisdepartementet skulle forsvare staten i sak om erstatningskravet.

En sak kan bli bragt inn for et internasjonalt organ, f.eks. Den europeiske menneskerettighetskommisjon eller EFTAs overvåkingsorgan (ESA - EFTA Surveillance Authority). Disse organene vil forholde seg til staten som sådan og ikke til Utlendingsnemnda. Det forhold at departementet ikke kan instruere nemnda om avgjørelsen av enkeltsak unntatt når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, innebærer også at departementet verken kan omgjøre nemndas vedtak eller pålegge nemnda selv å omgjøre vedtaket. Dette har igjen til følge at staten ikke kan inngå forlik for internasjonale organer. Nemnda kan imidlertid selv omgjøre sitt vedtak mens saken er til behandling i et internasjonalt organ og vil naturligvis rette seg etter et vedtak der. Dersom klageren gis medhold, kan det bli aktuelt for departementet å vurdere regelendring.

Til § 38 b:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.5 til 2.5.7.

Første ledd: Det vises til pkt. 2.5.5 (1).

I første og annet ledd er det gitt nærmere regler om behandlingsformene. I første punktum tas det utgangspunkt i at sakene behandles av en leder og fire medlemmer. Denne behandlingsformen er aktuell for alle typer saker. Det fremgår av annet ledd og merknadene til bestemmelsene her i hvilke tilfeller det kan være aktuelt med en annen behandlingsform. I annet punktum er det for ordens skyld opplyst at den enkelte nemnd kan behandle flere saker.

Annet ledd: Det vises til pkt. 2.5.6 (1) til (3).

Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en leder alene, og i slike saker kan nemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet, jf. første og annet punktum. I tredje punktum er det gitt eksempler på saker som kan avgjøres av en leder alene. Dette er for det første klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge. Det vil naturligvis være en fordel for klageren å få positivt vedtak snarest mulig i stedet for å måtte vente på nemndbehandling. For det andre gjelder det klager som må anses grunnløse. Nemnda skal ikke bare behandle asylsaker, men alle saker etter utlendingsloven. En del av disse er helt kurante, mens andre gjennomgående ikke byr på særlige tvilsspørsmål. Regelbundne vedtak vil som hovedregel ikke innebære vesentlige tvilsspørsmål, f.eks. søknader i medhold av lovens § 8 første ledd, jf. forskriftens §§ 2 - 5, og søknader om fornyelse av slike tillatelser eller bosettingstillatelse. Åpenbart grunnløse asylsøknader og en del søknader om visum vil også kunne avgjøres av en leder alene.

Det antas at hovedregelen vil være at direktøren behandler saker som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet. Som det fremgår av § 38 første ledd, skal departementet kunne instruere om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. Saken vil da kunne behandles av en leder alene fordi den ikke vil by på vesentlige tvilsspørsmål.

I saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, skal nemnda altså også kunne delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. For at dette skal kunne gjøres, må det dreie seg om kurante saker. Et eksempel på saker som i utgangspunktet bør kunne avgjøres av sekretariatet, er saker der Utlendingsdirektoratet ikke har gitt klagen oppsettende virkning og det er på det rene at søkeren har forlatt landet. Dette kan f.eks. være søknader innlevert i riket av søkere som ikke fyller vilkårene for å søke herfra, eller asylsøknader fra personer som har reist til et trygt første asylland og kan få søknaden behandlet der.

For øvrig kan saker delegeres til sekretariatet etter en konkret vurdering av den enkelte sak.

Når sekretariatet avgjør en sak, vil den store hovedregelen være at Utlendingsdirektoratets avslag opprettholdes. Det kan likevel være tilfeller der f.eks. et klart avslag på søknad om tillatelse fremmet fra hjemlandet senere fremstår som en klar innvilgelse på grunn av nye opplysninger under klagebehandlingen som viser at vilkårene nå er oppfylt. Også slike vedtak bør kunne treffes av sekretariatet, men som det fremgår av annet punktum, vil det være opp til nemnda selv å bestemme dette.

I fjerde punktum er det bestemt at en leder alene også kan avgjøre en anmodning om omgjøring av et vedtak som er truffet av nemnda tidligere, når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.

I femte punktum er det gitt en bestemmelse om behandling av anmodninger om omgjøring av vedtak truffet av nemnda selv. Under behandlingen av slik anmodning skal en leder alene kunne beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken. Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår av de generelle merknadene under pkt. 2.5.6 (3). Bestemmelsen vil bidra til at endelige vedtak som innebærer at en utlending må forlate landet, kan bli iverksatt raskere i de tilfellene der utlendingen ikke fyller vilkårene for opphold.

Tredje ledd: Det vises til pkt. 2.5.5 (2).

Nemnda bestemmer selv hvilken behandlingsform den enkelte sak skal undergis, jf. første punktum. Nemnda kan gi interne retningslinjer om dette, f.eks. retningslinjer om at nærmere bestemte sakstyper kan avgjøres av sekretariatet. Når det gjelder saker som faller utenfor slike generelle retningslinjer, synes det hensiktsmessig at nemndlederne tar stilling til behandlingsformen etter at sekretariatet har lagt frem saken.

I annet punktum er det gitt regler om flertallsvedtak og stemmelikhet. Det vises til de generelle merknadene om dette, jf. pkt. 2.5.5 (2).

Fjerde ledd: Det vises til pkt. 2.5.7 (1).

Når Utlendingsnemnda behandler en sak på den måten som er beskrevet i første ledd, foregår behandlingen alltid i møte. I slike tilfeller kan nemnda gi klager som anmoder om det, adgang til å møte nemnda og uttale seg i saken, jf. første punktum. I asylsaker skal hovedregelen være at slik adgang gis, jf. annet punktum. Av dette følger at nemnda står friere i andre typer saker. Det er klageren personlig som i så fall gis adgang til å møte. Han eller hun skal ikke kunne sende en fullmektig i stedet. I tredje punktum er det imidlertid opplyst at en advokat eller annen fullmektig kan møte sammen med klageren, jf. forvaltningslovens § 12.

Når klageren anmoder om det, må nemnda ta stilling til spørsmålet om personlig fremmøte. Også klager som ikke anmoder om det, kan imidlertid bli bedt om å møte personlig, idet nemnda skal sørge for at saken blir så godt opplyst som nødvendig før det treffes vedtak.

Nemnda kan gi adgang til personlig fremmøte i alle typer saker. Eksempler på andre saker enn asylsaker der det kan være aktuelt med personlig fremmøte, er saker der videre opphold i Norge avhenger av om samværsrett med barn blir oppfylt eller av om en kvinne er blitt mishandlet av sin ektefelle eller samboer. Eksempler på saker der det i utgangspunktet er uaktuelt med personlig fremmøte, er saker der klageren befinner seg i utlandet.

Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse, jf. fjerde punktum. Dette kan f.eks. gjelde ektefellen til en utlending som vurderes utvist, eller herboende i en familiegjenforeningssak.

Fordi det før nemnda settes må tas stilling til om klageren skal gis adgang til å møte personlig, må nemndlederen ta denne beslutningen. Klageren innkalles i så fall til det tidspunktet da saken skal behandles av nemnda og må få beskjed i rimelig tid på forhånd. Det forutsettes at en klager møter for nemnda når vedkommende er gitt adgang til det, fordi dette innebærer at nemnda mener personlig fremmøte kan ha betydning for avgjørelsen av saken. Det vil derfor ikke tale til vedkommendes fordel om han eller hun ikke møter eller ikke ønsker å møte. Dersom en klager har gyldig forfall i henhold til reglene som gjelder for en part i sak for domstolene, bør saken utsettes. Det bør imidlertid ikke gjelde noen absolutt regel om dette, idet andre hensyn kan tale for at avgjørelsen av saken ikke blir utsatt, men det bør i så fall være en forutsetning at saken anses godt nok opplyst uten at klageren har fått anledning til å uttale seg.

Når klageren møter, skal vedkommende uttale seg i saken. Det er nemnda som bestemmer hva han eller hun skal uttale seg om. Klageren må svare på spørsmål fra nemnda, men kan også gis anledning til å si noe vedkommende selv måtte ønske å tilføye. Nemnda kan beslutte at klageren ikke får fremlegge hele saken sin muntlig, idet saksforholdet skal være utredet på forhånd.

Klageren skal bare være til stede i forbindelse med sin egen uttalelse. Tolk skal benyttes i den utstrekning det er nødvendig for at klageren skal forstå og bli forstått.

Femte ledd: Beslutninger om behandlingsform og personlig fremmøte er prosessledende beslutninger som ikke er såkalte enkeltvedtak, og de kan derfor etter vanlig praksis ikke påklages. Til opplysning er dette sagt uttrykkelig i femte ledd.

Sjette ledd: Utlendingsloven inneholder en generell forskriftshjemmel i § 59. I tillegg er det gitt forskriftshjemler i en rekke andre paragrafer i loven. I sjette ledd er det gitt en særskilt hjemmel til å gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene. Det kreves ikke at reglene gis ved forskrift. Det følger av forvaltningsloven i hvilke tilfeller reglene må gis i forskrifts form. For øvrig gir bestemmelsen hjemmel til å gi regler som nevnt i instruks for nemnda. I tillegg kommer at utlendingslovens saksbehandlingsregler, jf. særlig kapittel 6, selvsagt vil gjelde også for nemnda.

Til § 39 annet ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.13.

Ved at annet ledd annet punktum utgår, gjelder det ingen 48 timers frist for å fremsette klage over «vedtak om bortvisning etter § 28 fordi utlendingen mangler slik tillatelse som er nødvendig etter kapittel 2». Dette innebærer at tiden fra vedtaket til iverksettingen vil bli regulert av forvaltningslovens § 42, som overlater til myndighetene å bestemme lengden av dette tidsrommet.

Til § 41:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.4 (5) og pkt. 3.2.14.

Det er ingen endringer i første ledd.

Annet ledd er nytt og pålegger en utlending som skal forlate Norge og ikke har gyldig reisedokument, plikt til å skaffe seg dette. Det vises til pkt. 3.2.14 (1).

Tredje leddtilsvarer nåværende annet ledd første punktum. I forhold til denne bestemmelsen er tatt ut at politiet skal kunne gi utlendingen pålegg som nevnt, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Fjerde ledd er skilt ut fra tidligere annet ledd, jf. pkt. 3.2.14 (2). Som følge av dette er «Slikt pålegg» endret til «Pålegg som nevnt i tredje ledd» i første punktum. Annet punktumer nytt. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til pkt. 3.2.14 (3). Av tredje punktum fremgår at reglene i § 37 c annet ledd gjelder tilsvarende. Dette innebærer bl.a. at pålegg som nevnt i tredje ledd besluttes av påtalemyndigheten. Fjerde punktumer identisk med tidligere annet ledd siste punktum.

Femte ledd første punktum tilsvarer tidligere tredje ledd, men er skrevet noe om. Reglene i § 37 c tredje ledd om kompetanse og fremgangsmåte m.v. ved pågripelse og fengsling skal gjelde også her, og det er vist til § 37 d når det gjelder fengsling.

I annet punktum er det gitt en ny bestemmelse om pågripelse og fengsling av utlending som ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten etter annet ledd til å skaffe seg gyldig reisedokument. Formålet må være å fremstille utlendingen for aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument. Det er først og fremst hjemlandets utenriksstasjon det er tale om. I pkt. 3.2.14 er det redegjort for hvilke andre land som kan være aktuelle.

Sjette og sjuende ledd er identiske med tidligere fjerde og femte ledd.

Åttende leddtilsvarer tidligere sjette ledd, men henvisningen til foranstående ledd er endret som følge av de nye leddene.

Når det gjelder niende og tiende ledd, vises det til pkt. 2.5.4 (5). Bestemmelsene her kommer inn som følge av opprettelse av klagenemnd.

Justisdepartementet har full instruksjonsmyndighet i iverksettingsfasen med mindre noe annet blir uttrykkelig bestemt i loven. I niende ledd første punktumfastslås det at klagenemnda kan instruere politiet om å utsette iverksetting av vedtak truffet av nemnda som innebærer at utlending må forlate riket. Bestemmelsen får bl.a. til følge at det vil være nemnda som må beslutte om iverksettingen av et vedtak skal utsettes, eller ikke utsettes, når det kommer inn en omgjøringsbegjæring der det hevdes å foreligge nye opplysninger i saken, ny dokumentasjon m.m. Tilsvarende gjelder når det i tilknytning til et søksmål begjæres midlertidig forføyning. Da må nemnda beslutte om iverksettingen av vedtaket skal utsettes til retten har tatt stilling til dette spørsmålet. Det vises også til merknadene til § 38 a sjette ledd.

Av annet punktumfremgår at når Utlendingsdirektoratet har truffet et endelig vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, er det direktoratet som kan instruere politiet om å utsette iverksettingen. Et vedtak som nevnt vil være truffet når Utlendingsdirektoratet som klageinstans har opprettholdt et bortvisningsvedtak truffet av politiet. Det kan også dreie seg om et vedtak truffet av direktoratet i første instans, når vedtaket er blitt endelig fordi det ikke er påklaget.

Tiende ledd gjelder nemndas instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsdirektoratet. Dersom direktoratet på nemndas sakområde har truffet et vedtak som innebærer at utlending må forlate riket, skal nemnda kunne instruere direktoratet om å utsette iverksettingen. Dette vil for det første gjelde vedtak truffet av direktoratet i første instans, når vedtaket er blitt endelig fordi det ikke er påklaget. For det andre vil det gjelde vedtak som er påklaget, men der direktoratet ikke har gitt klagen oppsettende virkning eller ennå ikke har tatt stilling til dette spørsmålet.

Til § 42 første og tredje ledd:

Henvisningene i første ledd første og annet punktum til nærmere bestemte ledd i §§ 37 og 41 må endres på grunn av nye ledd i disse paragrafene.

Henvisningen til § 29 første ledd b i tredje ledd annet punktum må endres til b og c («bokstav» er tilføyd») som følge av oppdelingen av nåværende § 29 første ledd bokstav b. Fordi § 58 er endret, kan det ikke lenger vises til § 58 første ledd bokstav b, som gjelder utvisning på grunn av ilagt straff eller sikring. § 42 kan ikke i stedet vise til § 58 første ledd, som omfatter mer enn dette. Det samme gjør § 58 annet ledd, og det vises derfor til «§ 58 annet ledd når det foreligger forhold som nevnt i annet punktum».

I stedet for «innvilget arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse etter § 8 annet ledd», som det står i annet punktum i dag, er det tilstrekkelig at det står «tillatelse etter § 8 annet ledd».

Til § 44 annet ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.15.

Endringen gjelder at det ikke sies noe om hvilken myndighet som kan pålegge en utlending som har en sak etter loven, å møte personlig og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket. Derved er denne kompetansen ikke lenger eksklusivt lagt til politiet.

Til § 46:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.16.

I første ledder det gjort en tilføyelse i tredje punktum,der det fremgår at kravet mot utlendingen om å dekke utgiftene til hjemreisen kan gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise. Det vises til pkt. 3.2.16 (1) og merknadene til § 27 første ledd ny bokstav h.

Annet ledd er nytt. I første punktum er det gjort oppmerksom på noe som er selvsagt, nemlig at når det er stilt garanti for utgiftene med å få en utlending tilbake til hjemlandet, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. I annet punktum er det bestemt at kravet mot garantisten er tvangsgrunnlag for utlegg. Det vises til pkt. 3.2.16 (2).

Tredje leddtilsvarer nåværende annet ledd. Utlendinger kan bortvises både i medhold av § 27, § 28 og § 57, og også sistnevnte paragraf bør nevnes i første punktum.

Fjerde og femte leddtilsvarer nåværende tredje og fjerde ledd. De eneste endringene som er gjort gjelder henvisninger til foranstående ledd, som må endres på grunn av det nye andre leddet.

Til § 47:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 50 første ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 51 første ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.17.

Første ledd bokstav b tilsvarer nåværende bokstav b, men «og underhold er sikret» er tatt ut. Det vises til pkt. 3.2.17 (1).

I dag gjelder bokstav c personer som «oppebærer faste periodiske ytelser». Slike ytelser kan oppebæres enten ved at utlendingen mottar faste periodiske ytelser i form av f.eks. månedlige utbetalinger av trygd, pensjon m.v., eller ved at vedkommende har egne midler som innebærer at han eller hun løpende kan ta ut tilstrekkelige beløp til å dekke sitt underhold. Nåværende ordlyd er for snever i forhold til sistnevnte gruppe, og bestemmelsen er derfor endret slik at begge alternativer blir tydelige.

Kravet om at ytelsene minst må svare til folketrygdens minstepensjon er endret til at de må være «tilstrekkelige». Det vises til pkt. 3.2.17 (2).

Til § 54:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 55 første ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 56 annet ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd.

Til § 57 første ledd:

Det vises til merknaden til § 6 annet ledd og de generelle merknadene under pkt. 3.2.8 (1) og 3.2.18 (2).

I første ledd første del av første punktumer «7» endret til «sju». Dessuten er «innreise til riket» endet til «innreise i riket», jf. pkt. 3.2.8 (1) og merknadene til § 27 første ledd.

I bokstav c er henvisningen til nærmere angitte bestemmelser i § 58 endret som følge av at § 58 er skrevet om, jf. pkt. 3.2.18 (2). Her er det også redegjort for hvorfor det ikke er foretatt endringer i bokstav d.

Endringene i annet og tredje ledd gjelder tallangivelser. Dessuten er «bokstavene» endret til «bokstav» i tredje ledd.

Til § 58:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.18.

Paragrafen er skrevet helt om i forhold til gjeldende § 58.

Utvisningsgrunnlaget i henhold til EØS-avtalen fremgår av direktiv 64/221/EØF og er hensynet til offentlig orden, sikkerhet og helse. I utlendingsforskriftens § 182 fjerde ledd er det uttømmende regnet opp når hensynet til helse kan være grunnlag for utvisning. Departementet er imidlertid kommet til at tiden har løpt fra disse bestemmelsene, slik at hensynet til helse ikke lenger bør være utvisningsgrunnlag. Etter første ledd gjenstår derfor bare hensynet til offentlig orden eller sikkerhet som utvisningsgrunnlag. Nåværende bokstav b og c anses omfattet av dette.

I annet ledd er det gitt nærmere regler om når utvisning kan skje av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet. Første punktumgjelder utlendingens personlige forhold. Dette kan både være forhold som har kommet til uttrykk, og forhold som må antas å foreligge. I førstnevnte tilfelle kan det foreligge straffedom mot utlendingen. Det må dreie seg om forhold som innebærer en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er et vilkår at forholdene må innebære en aktuell trussel, og det er derfor som hovedregel et vilkår for å utvise en utlending som er tidligere straffet, at det foreligger forhold som kan tilsi at utlendingen vil begå ny straffbar handling, jf. annet punktum.Ilagt særreaksjon er likestilt med straff, jf. pkt. 3.2.9 (2).

Bestemmelsen i tredje leddtilsvarer nåværende første ledd bokstav a.

Fjerde ledd tilsvarer nåværende annet ledd og omfatter alle utvisningsgrunnlag, mens gjeldende bestemmelse ikke omfatter grunnlaget etter tidligere første ledd bokstav a.

Femte ledd tilsvarer nåværende tredje ledd. Bestemmelsen i første punktum er identisk med nåværende første punktum, mens annet punktumer endret fra en absolutt bestemmelse til en hovedregel, jf. pkt. 3.2.9 (4). I tredje punktumer det nå ikke sagt noe nærmere om hvor lang tid som må være gått før et innreiseforbud kan oppheves, idet det antas ikke å være i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen å operere med et slikt vilkår. Hvorvidt det foreligger «nye omstendigheter» som kan tilsi at innreiseforbudet oppheves, må avgjøres etter en konkret vurdering i den enkelte sak.

Sjette ledd er identisk med nåværende fjerde ledd, mens sjuende ledderstatter forskriftshjemmelen i nåværende første ledd siste punktum, samtidig som den er gjort generell.

Lovforslaget del II - fengselsloven

Til § 9 første ledd:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.12 og de spesielle merknadene til utlendingsloven ny § 37 d.

Lovforslaget del III - lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

Til del I nr. 10:

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 3.2.9 (2).

Loven har i del I nr. 10 foretatt endringer i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b og § 58 første ledd bokstav b, som bl.a. gjelder adgang til utvisning på grunn av ilagt sikring. Loven er ikke trådt i kraft, og det er sannsynlig at dette vil skje senere enn de endringene som nå blir foreslått.

§ 29 første ledd bokstav b blir nå delt i bokstav b og c, og § 58 er skrevet helt om. I tillegg er § 30 annet ledd bokstav b endret. Dette innebærer at del I nr. 10 må endres tilsvarende.

Lovforslaget del IV - bestemmelsen om lovens ikrafttreden

Endringene i utlendingsloven om klagenemnd må settes i kraft samtidig med at nemnda trer i funksjon. Det kan være aktuelt å sette andre endringer i utlendingsloven i kraft på et annet tidspunkt. Ny § 37 d og endringen i fengselsloven § 9 første ledd forutsetter at det er opprettet utlendingsinternat. Endringene i lov 17. januar 1997 nr. 11 kan ikke settes i kraft før lov 17. januar 1997 nr. 11 settes i kraft.