7 Andre endringer i tobakksskadeloven

7.1 Innledning

I tillegg til forslaget om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr m.m. på utsalgssteder ble det i høringsnotatet foreslått en rekke mindre endringer i tobakksskadeloven. Departementet ønsker å gjøre tobakksskadeloven mer brukervennlig ved hjelp av overskrifter til hver enkelt bestemmelse, og ved å endre noe på strukturen i loven. De endringer av teknisk og strukturell karakter som foreslås er redegjort for i merknadene til de enkelte bestemmelser, jf. punkt 10.2, idet høringsinstansene ikke hadde nevneverdige innvendinger mot disse. Et lovspeil, som viser forholdet mellom gjeldende tobakksskadelov og proposisjonens lovforslag, er tatt inn i punkt 10.1. Departementet foreslår også presiseringer av enkelte bestemmelser for å avhjelpe uklarheter knyttet til den gjeldende lovteksten. Disse forslagene er basert på Helsedirektoratets erfaringer med enkeltsaker og tolkningsspørsmål, og er behandlet nærmere i dette kapittelet.

7.2 Presisering av forbudet mot salg av tobakksvarer fra automat

7.2.1 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at tobakksskadeloven § 5 tredje ledd, som forbyr salg av tobakksvarer fra automat, skulle skilles ut fra § 5 for øvrig og tas inn som en egen paragraf. 1Departementet foreslo videre en justering av ordlyden for å tydeliggjøre at forbudet mot salg fra automat kun gjelder for selvbetjente automater og ikke for løsninger der kunden kjøper automatkort e.l. i kassen og deretter selv henter tobakksvarene fra en automat. Det ble også foreslått en presisering av at automatkort må gis en nøytral utforming. Som følge av at departementet forventer en utvikling når det gjelder tekniske løsninger for salg av tobakksvarer, og at dette kan nødvendiggjøre presiseringer både når det gjelder hvilke automater som omfattes av forbudet og av hvilke krav som stilles til utforming av automatkort, ble det foreslått at departementet gis adgang til å gi nærmere regler om gjennomføring og utfylling av den foreslåtte bestemmelsen ved forskrift. 2

7.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes merknader vedrørende salg av tobakksvarer fra automat knytter seg hovedsakelig til utformingen av automater og automatkort, og i liten grad til den foreslåtte presiseringen av hvilke automater som omfattes av forbudet. De høringsinstansene som uttalte seg om dette var i all hovedsak positive til forslaget.

Kreftforeningen uttaler følgende:

«I forbindelse med gjennomføringen av et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer, er det viktig å påse at verken «automatkort» eller «tobakksautomater» inneholder noen form for tobakksreklame».

Nasjonalt råd for tobakksforebygging skriver:

«Fagrådet er kjent med at tobakksvarer også selges fra automater via «tobakkskort.» Denne formen for salg vil kunne øke i forbindelse med innføring av forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer. Det er derfor viktig at heller ikke «tobakkskortene» inneholder noen form for reklame for tobakksvarer.

Også de automatene som benyttes i forbindelse med «tobakkskortene» må være nøytrale. Det må således heller ikke være adgang til å nytte verken illustrasjoner eller logo på automatene.»

Sosial- og helsedirektoratet uttaler:

«Det er viktig at heller ikke «automatkortene» inneholder noen form for reklame for tobakksvarer, som for eksempel logo, merkevarekjennetegn, farge/fargekombinasjoner e.l. (...)

Videre bør det fremgå klart av regelverket at også automatene må være nøytrale, kun med opplysninger om at det er automat for tobakksvarer. (...)

Et automatsystem vil kunne basere seg på annet enn «automatkort», og man vil kunne redusere tolkningstvil dersom lovbestemmelsen gjøres mer generell på dette punkt.»

7.2.3 Departementets vurderinger

Presisering av forbudet mot salg fra automat

Någjeldende § 5 tredje ledd i tobakksskadeloven lyder: «Salg av tobakksvarer fra automat er forbudt.» Denne ordlyden trekker isolert sett i retning av et absolutt forbud mot salg av tobakksvarer via automater. Dette stemmer imidlertid ikke overens med hvordan forbudet på bakgrunn av uttalelser i forarbeidene er blitt forstått i praksis.

Ønsket om å sikre etterlevelse av aldersgrensen for kjøp av tobakksvarer er sentralt i begrunnelsen for forbudet mot salg av tobakksvarer via automater. I Ot.prp. nr. 69 (1993-1994) om lov om endringer i lov av 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader fremgår følgende på s. 24:

«Departementet mener at det i forbindelse med en heving av aldersgrensen for kjøp av tobakksvarer til 18 år, vil være naturlig å forby automatsalg som omsetningsform. Automater er i dag hovedsakelig plassert i kafeer, restauranter, hoteller og kantiner og er gjennomgående lett tilgjengelig for ungdom mellom 16 og 18 år. Automater blir hovedsakelig satt opp for å bedre og/eller lette et salg, evt gjøre en vare lettere tilgjengelig. Departementet mener det vil være vanskelig å utøve den kontroll med slike automater, som vil være nødvendig for å hindre ungdom under 18 år å kjøpe tobakksvarer. Det er uheldig at en avhengighetsskapende vare som tobakk, med så sterke helseskadelige egenskaper omsettes via automat.»

Videre fremgår følgende om § 5 tredje ledd på proposisjonens side 34:

«Tredje ledd bestemmer at salg av tobakksvarer fra automat er forbudt. Det er et totalforbud mot å ha sigarettautomater i drift. Med automat forstås en maskin eller innretning hvor man ved å putte på penger eller bruke betalingskort får kjøpt en vare.»

I praksis er forbudet om salg via automat blitt anvendt i samsvar med denne definisjonen av «automat», og det er dermed blitt akseptert at kunden kjøper automatkort i kassen og deretter selv henter tobakksvarene fra en automatisk innretning. Slike løsninger gir den samme muligheten til å utøve kontroll med kjøperens alder som ordinært salg. En slik forståelse er imidlertid noe snevrere enn det ordlyden i § 5 isolert sett tilsier idet begrepet «automat» i dagligtalen favner videre enn den forståelse som er beskrevet over.

At ordlyden ikke gir en treffende beskrivelse av gjeldende rett er årsaken til at departementet går inn for å presisere bestemmelsens ordlyd. Ved å tilføye ordet «selvbetjent», slik at ordlyden blir «salg fra selvbetjent automat er forbudt», vil det gis et bedre bilde av gjeldende rett. Ordlydsendringen innebærer imidlertid ingen endring i rettstilstanden.

Utforming av automatkort og automater

De hensyn som ligger til grunn for forbudet mot tobakksreklame og forslaget om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr m.m. gjør seg også gjeldende i forhold til utforming av automater og automatkort. Det er etter departementets vurdering klart at dagens reklameforbud, jf. tobakksskadeloven § 2, stiller skranker for hvordan slike innretninger kan utformes. Departementet mener likevel at en presisering av at automater og automatkort må utformes på en måte som ikke medfører noen reklameeffekt er hensiktsmessig fordi det vil bidra til at man unngår tolkningstvil. I forhold til automatkort var en slik presisering inntatt i høringsnotatet. Høringsnotatets forslag inneholdt derimot ingen slik presisering i forhold til automater. Departementet foreslår at det i loven også presiseres at automater kun kan gis en nøytral, skriftlig angivelse av at de inneholder tobakksvarer, og at forskriftshjemmelen som ble foreslått i høringsnotatet også skal gjelde for utforming av automater.

Departementet er enig med Sosial- og helsedirektoratet i at den teknologiske utviklingen vil medføre at det vil bli lansert nye innretninger for salg av tobakksvarer, og at disse kan være basert på andre løsninger enn automatkort. Departementet er kjent med at en del utsalgssteder har tatt i bruk automater med såkalt touchscreen-teknologi, og anser det som sannsynlig at salg av tobakksvarer via automatiske innretninger med tiden vil bli mer utbredt. Departementet ser derfor grunn til å understreke at alle innretninger for salg av tobakksvarer og/eller røykeutstyr må gis en nøytral utforming som ikke gir reklameeffekt.

7.3 Presisering av reklameforbudet

7.3.1 Reklame for røykeutstyr

Utgangspunktet i tobakksskadeloven § 2 er:

«Alle former for reklame for tobakksvarer er forbudt. Det samme gjelder for piper, sigarettpapir og sigarettrullere.»

Begrepet «reklame» er i reklameforskriften § 4 nr. 2 definert som følger:

«Massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, herunder avbildninger av varemerker (logo, symbol, navn el) plakater, skilt og lignende innretninger, utstillinger, lavprisannonsering, samt distribusjon til forbrukere av trykksaker, vareprøver m.v.»

Reklameforskriften § 8 inneholder ni unntak fra forbudet mot tobakksreklame.

Departementet er kjent med at Helsedirektoratet stadig mottar spørsmål fra publikum om reklameforbudet rammer andre produkter enn tobakksvarer, piper, sigarettpapir og sigarettrullere. Direktoratet har videre erfart at det reklameres for varer som sigarhumidorer, sigarsakser o.l. på internett. Reklame for slike produkter innebærer etter departementets vurdering indirekte reklame for tobakk.

Det er vanskelig å forstå at produktene piper, sigarettpapir og sigarettrullere er omfattet av forbudet mot tobakksreklame, mens andre produkter som i like stor grad benyttes i forbindelse med tobakksvarer ikke er omfattet. Slik lovteksten er utformet i dag gir den rom for tvil om hvorvidt forbudet gjelder for reklame for alle produkter som nyttes i forbindelse med bruk av tobakksvarer.

Det vises til Innstilling til lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer, avgitt i 1971, side 19 første spalte der følgende fremgår:

«Komiteens flertall mener at reklameforbudet også bør gjelde for piper. Flertallet legger da vekt på at reklameforbudet etter mandatet skal omfatte røyketobakk, og at man ikke kan reklamere for piper uten samtidig å anbefale bruk av tobakk.»

I reklameforskriften § 9 annet ledd, som inneholder et unntak fra reklameforbudet for utstilling i butikk, er piper, sigarettrullere, askebegre og annet røykeutstyr omfattet. Dette taler for at reklame for røykeutstyr i utgangspunktet er forbudt selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden i tobakksskadeloven § 2.

For å unngå tolkningstvil foreslo departementet i høringsnotatet en endring av ordlyden i tobakksskadeloven § 2 slik at denne også omfatter annet røykeutstyr. 3Dette vil medføre at alle produkter som ut fra sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer rammes av reklameforbudet. Det ble presisert at fyrstikker og lightere ikke ville omfattes av forbudet.

Få høringsinstanser hadde merknader til dette konkrete endringsforslaget. Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) uttrykker imidlertid skepsis til om forslaget vil bidra til en klarere rettstilstand:

«For å unngå tolkningstvil foreslås det at tobakksskadeloven § 2 (ny § 3) utvides til å gjelde også annet røykeutstyr enn piper, sigarettpapir og sigarettrullere, slik at alle produkter som fra sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer rammes. Det presiseres at fyrstikker og lightere ikke vil omfattes av forbudet. Til dette konstateres at et forbud mot varer som «etter sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer», ikke akkurat er egnet til å virke klargjørende.»

Philip Morris Norway AS støtter forslaget og uttaler:

«Vi er enige i at det å reklamere for piper, sigarettpapir og sigarettrullere bør begrenses på samme måte som reklame for sigaretter og støtter derfor forslaget om å endre loven for å klargjøre at den gjelder for disse produktene.»

Sosial- og helsedirektoratet stilte seg positive til høringsnotatets forslag, men foreslo i sin uttalelse å ta inn følgende definisjon av røykeutstyr som et nytt tredje ledd i tobakksskadeloven § 1:

«Med røykeutstyr forstås alle produkter som etter sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer.»

For å unngå tolkningstvil, og for å gjøre tobakksskadeloven mer brukervennlig, mener departementet at det er hensiktsmessig å endre ordlyden i tobakksskadeloven § 2 slik denne omfatter også «annet røykeutstyr». 4

Tobakksskadeloven inneholder i sin nåværende form ingen definisjon av «røykeutstyr». Dette begrepet vil imidlertid, dersom endringsforslagene i denne proposisjonen tas til følge, bli av vesentlig betydning idet det foreslåtte forbudet mot synlig oppstilling også omfatter røykeutstyr. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig at det tas inn en definisjon av røykeutstyr i loven. Sosial- og helsedirektoratet foreslår i sin høringsuttalelse å ta inn den beskrivelse av røykerutstyr som ble brukt i høringsnotatet, som en definisjon i et nytt tredje ledd i tobakksskadeloven § 1. Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon mener i motsetning til direktoratet at denne beskrivelsen er lite egnet til å klargjøre. Etter departementets vurdering lar det seg imidlertid vanskelig gjøre å oppstille en mer presis angivelse av hva som er å betrakte som røykeutstyr. Å legge avgjørende vekt på hvorvidt et produkt «etter sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer» er slik departementet ser det en hensiktsmessig avgrensing mot andre varer som benyttes i forbindelse med tobakksvarer, men som ikke kan sies ha dette som hovedformål. Sigarkuttere, humidorer, piper og munnstykker er eksempler på produkter som faller inn under denne definisjonen av røykeutstyr, mens lightere og fyrstikker faller utenfor. I tilfeller der det byr på problemer å avgjøre om et produkt er å regne som røykeutstyr eller ikke etter den over nevnte vurdering, kan følgende gi en viss veiledning: Begrunnelsen for å la reklameforbudet omfatte røykeutstyr er at reklame for slikt utstyr innebærer en oppfordring til kjøp og bruk av tobakksvarer. Hvorvidt det aktuelle produktet innebærer en slik oppfordring er derfor av betydning for om produktet bør være omfattet av forbudet.

Å innta en definisjon av røykeutstyr i loven vil etter departementets vurdering bidra til å gjøre så vel reklameforbudet i lovens § 2 5som det foreslåtte forbudet mot synlig oppstilling 6mer brukervennlig. Departementet foreslår derfor at en definisjon av røykeutstyr tas inn i loven. 7

7.3.2 Indirekte reklame

I henhold til tobakksskadeloven § 2 første ledd er alle former for reklame for tobakksvarer forbudt. Forbudet utdypes og presiseres i bestemmelsens følgende ledd, samt i reklameforskriften. Også indirekte tobakksreklame rammes, jf. tobakksskadeloven § 2 tredje ledd som lyder:

«Et merke som hovedsaklig er kjent som et merke for tobakksvare kan ikke benyttes i reklame for andre varer eller tjenester, så lenge det aktuelle merke benyttes i forbindelse med en tobakksvare.»

Bestemmelsen, som forøvrig er presisert i reklameforskriften § 4, jf. § 2, ble bl.a. gitt for å hindre at kjente tobakksmerker skulle kunne unngå reklameforbudet ved å bruke logoen/navnet sitt i reklame for andre varer og tjenester, jf. Ot.prp. nr. 69 (1993-94) side 33 første spalte, siste avsnitt. Det ble der henvist til tobakksmerkene Camel og Marlboro som også benyttes som varemerke på sko, klokker, reiser og klær. I Ot.prp. nr. 69 (1993-94) side 33 andre spalte, andre avsnitt er forslaget utdypet:

«Med en annen logo/utforming enn det tobakksmerket har, kan navnet Marlboro benyttes i reklameøyemed for andre varer eller tjenester, så sant navnet ikke kan oppfattes som reklame for selve tobakksvaren i henhold til første ledd. Med annen logo/utforming menes helt andre skrifttyper og bruk av annen farge.»

Det vises i denne sammenheng også til reklameforskriften § 9 første ledd der dette er presisert:

«I butikk/forretning er det tillatt å stille ut andre varer og tjenester enn tobakksvarer som benytter et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare. Plakater eller skilt i tilknytning til utsalget er det bare tillatt å benytte i opplysningsøyemed. Bestemmelsene i forskriftens § 8 gjelder tilsvarende.»

Statens tobakksskaderåd foreslo i sin tid et nytt sjette ledd i tobakksskadeloven § 2, jf. Ot.prp. nr. 69 (1993-94) side 46 andre spalte. Forslaget lød:

«Som tobakksreklame regnes også reklame hvor man uten at varen direkte nevnes, anvender navn, merker, symboler eller andre karakteristiske tegn som anvendes i forbindelse med tobakksvarer, eller som er egnet til å gi assosiasjoner til tobakksvarer. Det samme gjelder meddelelser som medfører at bruken av tobakksvarer fremmes.»

I forbindelse med departementets behandling av nevnte endringer ble imidlertid forslaget fra Tobakksskaderådet tatt ut av proposisjonen. I tilknytning til dette bemerket departementet i Ot. prp. nr. 69 (1993-94) side 16 andre spalte tredje avsnitt følgende:

«Resultatet av høringen har imidlertid ført til at Departementet har endret forslaget til lovtekst noe. Departementet foreslår at Tobakksskaderådets forslag til § 2 sjette ledd utelates fra lovteksten, fordi forslaget kan misforstås og vil favne videre enn det som naturlig kan oppfattes som reklame.»

På bakgrunn av disse uttalelsene i forarbeidene har det vært noe uklart hvor langt tobakksskadelovens forbud mot indirekte reklame rekker. Departementet mener imidlertid at reklameforbudets rekkevidde nå er klargjort i rettspraksis.

I den såkalte draktreklamedommen, inntatt i Rettstidende 2000 side 46, uttalte Høyesterett bl.a. følgende om rekkevidden av forbudet mot alkoholreklame:

«Spørsmålet er om reklamen er ølreklame. Besvarelsen av dette spørsmålet vil i første rekke måtte avhenge av hvorledes reklamen vil bli oppfattet. (...) Det må kreves at en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som alkoholreklame.»

Departementet viser til at ordlyden i tobakksskadelovens reklameforbud er mer vidtrekkende enn det tilsvarende i alkoholloven, men at bestemmelsene ellers er forholdsvis likt utformet. Høyesteretts standpunkt vedrørende rekkevidden av alkohollovens reklamebegrep må således også være av betydning for rekkevidden av reklamebegrepet i tobakksskadeloven. Dersom en «ikke uvesentlig del» av dem reklamen retter seg mot oppfatter den som tobakksreklame, er reklamen å anse som ulovlig tobakksreklame, og rammes av tobakksskadeloven § 2 (lovforslagets § 4).

Det vises også til Markedsrådets avgjørelser i sakene 17/04 og 05/05 vedrørende reklame for henholdsvis «hansa.no» og «mack.no» på idrettsdrakter. Spørsmålet var om denne reklamen var å anse som alkoholreklame i strid med alkoholreklameforbudet i alkoholloven § 9-2, eller om det kun var tale om en lovlig bedriftsprofilering/profilering av en internettadresse. Markedsrådet viste til Høyesteretts dom fra 2000, og uttalte bl.a. følgende:

«Markedsrådet legger til grunn at det ikke bare er bruk av Hansas logo som er innarbeidet som varemerke for Hansas produkter, men at dette også gjelder ordmerket og foretaksnavnet Hansa. Dette synes også Høy[e]sterett å ha lagt til grunn når det i dommen fremheves at så vel merkene som navnene Aass og Hansa er vel kjente blant det alminnelige publikum. Det er i lys av denne kjennsgjerning spørsmålet om bruk av betegnelsen hansa.no på Branns fotballdrakter kan sies å være egnet til å påvirke publikums valg av ølmerke, må vurderes.»

Markedsrådet konkluderte med at alkoholreklameforbudet var overtrådt.

Helsedirektoratet har erfart at navn som tradisjonelt er knyttet til tobakksvarer ved hjelp av enkle endringer av skrifttype og farge nyttes i reklame for andre varer og tjenester. Reklamene spiller i noen grad på samme motiv som det aktuelle tobakksmerke er kjent for, men logoen har en noe annen utforming. Høyesteretts dom i Rettstidende 2000 side 46 taler for at slike tilfeller rammes av reklameforbudet. Det er grunn til å merke seg at Høyesterett i dommen viser til at forholdet synes å være klart når det gjelder den aktuelle type reklame på tobakksområdet. 8

7.4 Presisering av forbudet mot gratis utdeling av tobakksvarer til forbruker

Tobakksskadeloven § 2 femte ledd fastsetter at «[e]nhver form for gratis utdeling av tobakksvarer er forbudt».

Helsedirektoratet har tidligere hatt flere saker der tobakksindustrien har delt ut gratis tobakksvarer til egne ansatte, pensjonerte ansatte, soldater, ansatte i serveringsbransjen og på julebord i ulike bedrifter. Etter hva Helsedirektoratet kjenner til har slik utdeling, med unntak av gratis utdeling av tobakksvarer til egne ansatte, opphørt. Direktoratet er av den oppfatning at slik utdeling er i strid med tobakksskadeloven § 2 femte ledd.

Tobakksindustrien har imidlertid hevdet at rekkevidden av forbudet i lovens § 2 femte ledd er uklar. De mener at forbudet mot gratis utdeling kun omfatter utdeling som skjer i markedsføringsøyemed, da forbudet er inntatt i lovens § 2 som omhandler forbudet mot tobakksreklame. Den utdeling som skjer til egne ansatte, skjer etter deres syn ikke i markedsføringsøyemed. Tobakksindustrien har videre hevdet at gratis utdeling av tobakksvarer er en del av arbeidsavtalen de har med de ansatte, og at denne ikke uten videre kan endres.

Det er etter direktoratets oppfatning svært uheldig at arbeidsgiver hevder at helseskadelige stoffer er en del av arbeidsavtalen. Det vises i denne sammenheng til arbeidsmiljøloven § 4-1 pkt. (1) som fastsetter at arbeidsmiljøet skal være «(...) fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet.» Det vises videre til den samme bestemmelsens pkt. (2) der det fremgår at: «[v]ed planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forebygge skader og sykdommer.»

Det vises også til omtale av sakens avgifts- og skattemessige side behandlet i Finansdepartementets St.prp. nr. 1 (2006- 2007) (Skatte-, avgifts- og tollvedtak) på side 55:

«Avgiftstekniske og kontrollmessige hensyn taler for å oppheve ordningen. Det er også antatt at gratis utdeling av tobakksvarer bidrar til omfanget av tobakksrelaterte helseskader. I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet er departementet derfor kommet til at avgiftsfritaket bør opphøre fra 1. januar 2007».

Etter departementets oppfatning kan gratis utdeling av tobakksvarer bidra til å øke omfanget av tobakksrelaterte helseskader. Slik utdeling kan føre til at antallet tobakksbrukere øker, og til et høyere daglig forbruk. Ordningen kan også få betydning for arbeidstakerens slektninger, venner og andre som indirekte får tilgang til tobakksvarer. Ordningen er også svært betenkelig i forhold til yngre arbeidstakere som ikke har begynt å røyke og/eller snuse, og som ennå ikke er blitt avhengige av tobakk. Ordningen kan også føre til at det blir vanskeligere for de som er avhengige av tobakk å slutte eller begrense sitt forbruk.

På denne bakgrunn ble det i høringsnotatet foreslått en presisering av forbudet mot gratis utdeling av tobakksvarer for å klargjøre rekkevidden av dette. Videre ble det foreslått at forbudet skulle skilles ut i en egen bestemmelse. 9Denne bestemmelsen ble foreslått gitt følgende ordlyd:

«Enhver form for utdeling av tobakksvarer til forbruker fra produsent, importør, grossist eller andre som driver med næringsvirksomhet med tobakksvarer er forbudt.»

Departementets intensjon med ordlydsendringen var ikke å forby ordinært salg av tobakksvarer. Departementet ser imidlertid at man ved å utelate «gratis» fra forbudets ordlyd kan bidra til tvil om hvorvidt salg av slike varer er tillatt. Departementet finner det derfor hensiktsmessig at «gratis» tas inn i forslaget til ordlyd.

I høringsnotatets forslag ble det presisert at det er utdeling fra produsent, importør, grossist eller andre som driver med næringsvirksomhet med tobakksvarer forbudet retter seg mot. Noen slik presisering finnes ikke i gjeldende § 2 femte ledd. Med presiseringen ønsket departementet å tydeliggjøre at forbudet rammer utdeling til forbruker fra aktører som driver næringsvirksomhet med tobakksvarer.

Departementet ser imidlertid at denne presiseringen vil innebære en liberalisering i forhold til det som per i dag må anses å være gjeldende rett. Helsedirektoratet har i sin praksis lagt til grunn at forbudet mot utdeling rammer utdeling av tobakksvarer fra alle aktører som driver næringsvirksomhet. Et eksempel på dette er at det er blitt ansett å være i strid med loven at bedrifter gir julegaver som inneholder tobakksvarer til sine ansatte. Den presiseringen som ble foreslått i høringsnotatet ville medført at slike gaver ville være tillatt dersom giver ikke drev næringsvirksomhet med tobakksvarer. En slik liberalisering er ikke tilsiktet. En slik endring ville også gjøre det lett å omgå utdelingsforbudet ved at aktører som ikke driver næringsvirksomhet med tobakksvarer kunne formidle tobakksvarer til forbrukere uten at dette ville blitt rammet av forbudet. Departementet foreslår derfor at presiseringen av at forbudet retter seg mot aktører som driver næringsvirksomhet med tobakksvarer utelates, og at forbudet utformes slik at det kommer til anvendelse for alle aktører som driver næringsvirksomhet. Med aktører siktes her til alle fysiske og juridiske personer. Forbudet vil dermed omfatte enkeltpersoner, selskaper og bedrifter m.m. uavhengig av hvordan disse er organisert.

I høringsnotatets forslag ble det presisert at det er utdeling til forbruker som rammes av forbudet. Med forbruker menes i denne sammenheng en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Forbudet regulerer altså ikke forholdet mellom aktører som begge driver næringsvirksomhet, og mellom fysiske personer som begge opptrer som forbrukere. Etter en slik presisering vil det ikke være tvil om at forbudet omfatter både utdeling av tobakksvarer til ansatte, tidligere ansatte og pensjonister, samt fremsettelse av tobakksvarer til fritt konsum i bedriftens egne lokaler.

Departementet ser grunn til å understreke at forbudet ikke er begrenset til å gjelde utdeling av tobakksvarer i markedsføringsøyemed. Hvilken motivasjon den som deler ut tobakksvarer har for å gjøre dette er ikke av betydning for hvorvidt utdelingen rammes av forbudet eller ikke. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forbudet mot gratis utdeling av tobakksvarer presiseres og skilles ut i en egen bestemmelse. 10

7.5 Forbud mot spesielle rabatter

I forlengelsen av forslaget om å klargjøre forbudet mot gratis utdeling av tobakksvarer foreslo departementet i høringsnotatet et forbud mot bruk av spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer.

Helsedirektoratet har erfart at tobakksvarer selges til redusert pris til ansatte i noen av de store dagligvarekjedene. Hensett til de store helseskadene som er forbundet med bruk av tobakk er en slik praksis svært uheldig. Tobakksskadelovens formål er å begrense de helseskader som bruk av tobakksvarer medfører. Forskning viser at ungdom er særlig prissensitive og lett blir avhengige av nikotin. Det er følgelig særlig uheldig dersom salg av tobakksvarer til redusert pris til ansatte medfører at tobakksvarer blir enda mer tilgjengelig for ungdom som arbeider i de store dagligvarekjedene/kioskene.

Direktoratet har også erfart at tobakksvarer har blitt brukt som lokkevare i enkelte dagligvarekjeder. Etter definisjonen av reklame i reklameforskriften § 4 nr. 2 er lavprisannonsering å anse som ulovlig tobakksreklame. Det er imidlertid per i dag ikke noe forbud mot å benytte spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer, så lenge det ikke reklameres med den lavere prisen. Til sammenligning kan det vises til at det i alkoholloven er inntatt en bestemmelse om at det er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk, jf. alkoholloven § 8-12.

Forbudet mot gratis utdeling vil svært lett kunne uthules dersom det ikke innføres et forbud mot bruk av spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer. For å unngå at forbudet mot gratis utdeling omgås må forbudet mot spesielle rabatter også omfatte utdeling av tobakksvarer mot symbolske eller svært lave priser.

Tobakksvarer er imidlertid i prinsippet under fri prisfastsettelse. Et forbud mot spesielle rabatter bør derfor ikke være til hinder for at et utsalgssted som opererer med rabattordninger for hele, eller en betydelig del av, sitt vareutvalg også selger tobakksvarer med tilsvarende rabatt. Det avgjørende er at prisen på tobakksvarene gjenspeiler utsalgsstedets generelle pris- og avansesystem.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å innta en ny bestemmelse i tobakkskadeloven som forbyr bruk av spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer til forbruker. 11