2 Endringsdirektivet
2.1 Innledning
Endringsdirektivets fortale gir bl.a. en oversikt over de foretatte endringene og har betydning for tolkningen av bestemmelsene. Direktivet omfatter som tidligere fjernsynssendinger, men ikke kommunikasjonstjenester som bl.a. telefaks, databaser eller andre liknende tjenester på individuell bestilling.
En sentral bestemmelse etter endringsdirektivet er ny artikkel 3a som tar sikte på å sikre fjernsynsseere tilgang til viktige begivenheter, bl.a. av sportsarrangement. For øvrig inneholder direktivet visse endringer av definisjonene, presiseringer av jurisdiksjonsreglene, enkelte endringer i reglene om europeiske verk, reglene om reklame samt reglene om beskyttelse av mindreårige. Endringsdirektivet oppretter også en kontaktkomité som skal drøfte spørsmål i forbindelse med gjennomføringen og anvendelsen av direktivet.
2.2 Definisjoner
Definisjon av kringkaster (fjernsynsselskap) - Artikkel 1 b)
Endringsdirektivet innfører en ny definisjon av kringkaster (fjernsynsselskap):
«... fysisk eller juridisk person som har redaksjonelt ansvar for sammensetningen av tilbudet av fjernsynsprogrammer i henhold til bokstav a), og som sender dem eller lar en tredjemann sende dem.»
Selvfremmende virksomhet inngår i reklamedefinisjonen - Artikkel 1 c)
Definisjonen av reklame utvides til også å gjelde selvfremmende virksomhet, dvs. meddelelser fra kringkasteren som har til formål å fremme egen virksomhet. I praksis omfatter utvidelsen av reklamedefinisjonen kringkasternes egenreklame for egne kanaler, tjenester, program (unntatt programtrailere) samt produkter avledet av programmene. Utvidelsen er nærmere omtalt i fortalens punkt 39 samt i punkt 34 og 35.
Telekjøp - Artikkel 1 f)
Direktivet innfører en særskilt definisjon av telekjøp.Telekjøp defineres som «direkte tilbud til seerne med henblikk på levering av varer og tjenester mot betaling».Den særskilte definisjonen har sammenheng med at direktivet blant annet har særskilte regler om telekjøpsvinduer som ikke følger mengdereglene for reklame.
2.3 Alminnelige bestemmelser - jurisdiksjon mv
Jurisdiksjonsbestemmelser - Artikkel 2
Ifølge fortalens punkt 10 har praktiseringen av gjeldende direktiv vist at begrepet jurisdiksjon må presiseres når det anvendes på det audiovisuelle området. Fortalen viser videre til at rettspraksis fra EF-domstolen (Factortamedommen av 25. juli 1991, sak C-221/89, Samling 1991, s I-3905, premiss 20) tilsier at etableringskriteriet fortsatt bør være det grunnleggende kriterium for å fastsette det enkelte medlemslands myndighet. Begrepet etablering innebærer den faktiske utøvelsen av økonomisk virksomhet gjennom et fast forretningssted i et ubestemt tidsrom. Nærmere kriterier er fastsatt av EF-domstolen.
Nåværende artikkel 2 er endret ved at deler av bestemmelsen er flyttet til ny artikkel 2a. Artikkel 2 regulerer nå kun de viktige jurisdiksjonsbestemmelsene, som er gjort mer detaljerte, men som i realiteten ikke innebærer store materielle endringer.
Artikkel 2 nr. 1 slår fast at hver medlemsstat skal sikre at alle fjernsynsprogrammer sendt av fjernsynsselskap under dens myndighet følger regelverket for sendinger beregnet for allmennheten.
Etter artikkel 2 nr. 2 er et fjernsynsselskap underlagt en medlemsstats myndighet dersom selskapet er etablert i medlemsstaten etter artikkel 2 nr. 3, eller går inn under artikkel 2 nr. 4.
Artikkel 2 nr. 3 angir kriteriene for når et fjernsynsselskap skal anses for etablert i en medlemsstat.
Fjernsynsselskapet anses etter bokstav a) som etablert i en medlemsstat dersom det har sitt hovedkontor i medlemsstaten, og redaksjonelle avgjørelser om programsammensetningen tas i denne staten.
Etter bokstav b) går det frem at dersom fjernsynsselskapets hovedkontor ligger i en medlemsstat, men redaksjonelle avgjørelser tas i en annen medlemsstat, skal selskapet anses etablert i den medlemsstaten der en betydelig del av arbeidsstyrken engasjert i fjernsynsvirksomheten arbeider. Hvis en betydelig del av arbeidsstyrken arbeider i hver av medlemsstatene, skal selskapet anses etablert i den medlemsstaten der selskapet har hovedkontoret. Hvis en betydelig del av arbeidsstyrken derimot ikke arbeider i noen av medlemsstatene, skal fjernsynsselskapet anses som etablert i den medlemsstaten der det først begynte kringkastingsvirksomheten. Forutsetningen for dette er at fjernsynsselskapet fortsatt har en stabil og reell økonomisk tilknytning til denne medlemsstaten.
Etter bokstav c) følger det at dersom et fjernsynsselskap har sitt hovedkontor i en medlemsstat, men avgjørelsen om programsammensetningen tas i en tredje stat (eller omvendt), skal fjernsynsselskapet anses som etablert i den berørte medlemsstaten hvis en betydelig del av arbeidsstyrken som er engasjert i fjernsynsvirksomheten er beskjeftiget i denne medlemsstaten.
Artikkel 2 nr. 4 gir ytterligere kriterier for når et fjernsynsselskap skal anses som etablert i en medlemsstat når det ikke omfattes av artikkel 2 nr. 3. Dette er for det første når et fjernsynsselskap bruker en frekvens som vedkommende medlemsstat har gitt tillatelse til å bruke. For det andre skal fjernsynsselskapet, selv om de ikke bruker en frekvens med medlemsstatens tillatelse, anses etablert i en medlemsstat hvis fjernsynsselskapet bruker en satellittkapasitet som hører inn under denne medlemsstaten. For det tredje skal et fjernsynsselskap - selv om det verken bruker en frekvens med medlemsstatens tillatelse eller en medlemsstats satellittkapasitet - anses som etablert i en medlemsstat hvis de bruker en satellittjordstasjon i denne medlemsstaten.
Artikkel 2 nr. 5 slår fast at dersom verken nr. 3 eller nr. 4 avgjør hvor et fjernsynsselskap har jurisdiksjon, skal vedkommende medlemsstat være der fjernsynsselskapet er etablert i henhold til artikkel 52 (nåværende artikkel 43) flg i Romatraktaten. For Norge vil den tilsvarende bestemmelse være artikkel 31 flg i EØS-avtalen, jf EØS-loven § 1.
Artikkel 2 nr. 6 bestemmer at direktivet ikke får anvendelse på fjernsynssendinger som kun er beregnet på å mottas i tredjestater, og som verken kan mottas direkte eller indirekte av seerne i en eller flere medlemsstater.
Prosedyrer for adgang til å stanse videresending - Artikkel 2a
Den eneste realitetsendringen i prosedyrene for medlemsstatenes adgang til å stanse videresending er at Kommisjonen får en frist på to måneder til å avgjøre om de tiltak som er truffet av en medlemsstat er forenlig med felleskapsretten. For tiltak som treffes av EFTA/EØS-landene vil det være EFTAs overvåkningsorgan (ESA) som må ta stilling til om tiltakene er i overensstemmelse med EØS-avtalens regler.
Anledning til å fastsette strengere regler - Artikkel 3 nr. 1
Artikkel 3 nr. 1 gir medlemsstatene adgang å fastsette nærmere eller strengere regler for fjernsynsselskaper underlagt deres myndighet på områder som omfattes av fjernsynsdirektivet. Bestemmelsen er ikke endret, men den erstatter også tidligere artikkel 8 og artikkel 19 som gav medlemslandene adgang til å ha strengere regler enn det som fremgikk av direktivet. I fortalens punkt 44 heter det at
«... Medlemsstatene kan fritt anvende mer detaljerte eller strengere regler på fjernsynsselskaper underlagt deres myndighet på de områder som samordnes ved dette direktiv, herunder bl.a. regler for gjennomføring av språkpolitiske mål og beskyttelse av offentlighetens interesser med hensyn til fjernsynets rolle som formidler av informasjon, utdanning, kultur og underholdning samt regler som ivaretar behovet for å sikre pluralisme i informasjonsindustrien og i media og for å beskytte konkurransen med henblikk på å unngå misbruk av en dominerende stilling og/eller opprettelse eller styrking av en dominerende stilling gjennom fusjon, avtaler, overtakelser eller lignende tiltak. Slike regler må være forenlige med fellesskapsretten.».
Norge kan dermed ha strengere nasjonale regler, men disse må for øvrig være i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser.
Det er foretatt en mindre endring i den engelske utgaven av direktivet ved at uttrykket «... Member States shall remain free to require television broadcasters under their jurisdiction to lay down more detailed or stricter rules ...»er erstattet med «tocomply with more detailed or stricter rules ...»,jf artikkel 3 nr. 1. Endringen anses å være av rent språklig karakter og innebærer ingen realitetsendring.
Medlemsstatene skal følge direktivet - Artikkel 3 nr. 2
Artikkel 3 nr. 2 pålegger som tidligere medlemsstatene å sikre at fjernsynsselskapene følger bestemmelsene i direktivet. En mindre endring er imidlertid foretatt ved at det fremgår at myndighetene skal påse at fjernsynsselskapene rent faktisk etterkommer direktivets bestemmelser.
Berørte tredjemenn skal kunne henvende seg til myndighetene - Artikkel 3 nr. 3
Et nytt punkt 3 i bestemmelsen pålegger medlemslandene å treffe tiltak slik at direkte berørte tredjemenn, herunder statsborgere i andre medlemsland, skal kunne henvende seg til myndighetene for å få et fjernsynsselskap til å følge direktivets bestemmelser.
2.4 Sendinger fra viktige begivenheter
2.4.1 Bakgrunn for artikkel 3a
Bakgrunnen for artikkel 3a er å forhindre at rettighetene til viktige begivenheter blir kjøpt opp og sendt av kringkastere (fjernsynskanaler) som en stor andel av befolkningen ikke har tilgang til. Endringsdirektivet gir mulighet for å sikre at rettigheter ervervet av noen i et annet EØS-land skal tilbys kringkastere som er tilgjengelige for en vesentlig del av Norges befolkning. Som eksempel på viktige begivenheter som kan omfattes av reguleringen nevner direktivets fortale EM og VM i fotball samt de Olympiske Leker.
2.4.2 Frivillig regulering av viktige begivenheter - Artikkel 3a nr. 1 og nr. 2
Bestemmelsen gir en medlemsstat anledning til å treffe tiltak for å sikre at dens egne kringkastere ikke utnytter ervervede fjernsynsrettigheter til «begivenheter som anses å være av en vesentlig samfunnsmessig betydning» på en slik måte at en «betydelig del av seerne» ikke får se begivenheten direkte eller i opptak i «vederlagsfritt fjernsyn».
Medlemsstaten skal i tilfelle utarbeide en liste over de aktuelle begivenhetene. Listen kan omfatte både nasjonale og ikke-nasjonale begivenheter som anses å ha «vesentlig samfunnsmessig betydning» i vedkommende stat. Listen må videre være klar, presis og oversiktlig. Det må også fremgå om en aktuell begivenhet skal sendes helt eller delvis direkte, eller der «det i offentlighetens interesse av objektive grunner er nødvendig eller hensiktsmessig» helt eller delvis i opptak. Dette er først og fremst av hensyn til forutberegneligheten for rettighetshavere og kringkastere som blir berørt av reguleringen.
Hvis medlemsstaten velger å utarbeide en liste, eller å treffe andre tiltak etter artikkel 3a nr. 1, følger det av artikkel 3a nr. 2 at Kommisjonen skal underrettes (for Norge blir det eventuelt EFTAs overvåkningsorgan som skal underrettes.) Kommisjonen skal kontrollere at tiltakene er i samsvar med fellesskapsretten, underrette medlemslandene og skal også innhente uttalelse fra Kontaktkomiteen som består av representanter fra medlemslandene og EFTA/EØS-landene. De tiltakene som godkjennes skal deretter publiseres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.
2.4.3 Obligatorisk regulering av viktige begivenheter - Artikkel 3a nr. 3
Utforming av en liste over viktige begivenheter etter artikkel 3a nr. 1 er en frivillig ordning som medlemsstatene fritt kan velge om de vil benytte seg av. I artikkel 3a nr. 3 stilles det derimot opp en obligatorisk regel som medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre i intern rett. Medlemsstatene må sikre at egne kringkastere (dvs fjernsynsselskap under medlemsstatens jurisdiksjon, jf artikkel 2) ikke utnytter eneretter på en slik måte at en «betydelig del av seerne» i en annen medlemsstat ikke får se begivenheter som denne andre medlemsstaten har satt på en liste som er utformet og godkjent i samsvar med nr. 1 og nr. 2 ovenfor.
Reguleringen skal gjelde for de fjernsynsrettigheter kringkasterne har ervervet etter at direktivet ble kunngjort (31. juli 1997) og for begivenheter som finner sted etter at direktivet har trådt i kraft. Det fremgår av fortalen at formålet er å unngå spekulativt oppkjøp av fjernsynsrettigheter for å omgå reguleringen.
2.5 Tiltak for å fremme distribusjon og produksjon av fjernsynsprogrammer, mv
Mengde av europeiske verk/rapportering - Artikkel 4 og 5
Artikkel 4 og 5 inneholder regler om beregning av mengde og rapportering av europeiske verk og europeiske verk laget av uavhengige produsenter. Endringsdirektivet inneholder fortsatt en plikt for medlemsstaten til der det er mulig å påse at størstedelen av sendetiden (med unntak av tid avsatt til nyheter, sportsbegivenheter mv) avsettes til europeiske verk, samt at minst 10 prosent av sendetiden avsettes til europeiske verk laget av uavhengige produsenter. Begrepet telekjøp tilføyes i unntakskategorien som ikke skal tas med i beregningen av mengden av slike verk.
Kriterier for europeiske verk - Artikkel 6
Kriteriene for hva som skal anses for europeiske verk i forhold til artikkel 4 og 5 er endret. Muligheten til å regne med program fra europeiske tredjestater (land utenfor EØS-området) er etter artikkel 6 nr. 1 avhengig av at verk fra EU-land ikke blir diskriminert i den aktuelle tredjestaten. Etter artikkel 6 nr. 4 skal i visse tilfelle også verk som ellers ikke er europeiske, anses som europeiske verk når de er produsert innenfor rammen av bilaterale samproduksjonsavtaler.
I fortalens punkt 31 heter det:
«Med henblikk på å fremme produksjonen av europeiske verker er det av avgjørende betydning at Fellesskapet støtter uavhengige produsenter, samtidig som det tas hensyn til den enkelte medlemsstats audiovisuelle kapasitet og behovet for å beskytte de minst utbredte språkene i Unionen. Når medlemsstatene definerer begrepet «uavhengig produsent», bør de ta behørig hensyn til kriterier som eiendomsrett til produksjonsselskapet, hvor mange programmer som leveres til samme fjernsynsselskap, og innehav av sekundære rettigheter.»
Visningstider for film - Artikkel 7
Bestemmelsen er endret slik at medlemsstatene nå er forpliktet til å påse at fjernsynsselskapene under deres jurisdiksjon overholder de visningstider for film som er avtalt med rettighetshaverne. Tidligere var det et krav om at det måtte gå to år fra en film var vist på kino til den ble vist på fjernsyn, med mindre noe annet var avtalt med rettighetshaverne.
Språkpolitiske hensyn - Artikkel 8
Artikkel 8, som regulerer adgangen til å ta språkpolitiske hensyn oppheves, men bestemmelsens materielle innhold er flyttet til artikkel 3 nr. 1.
Sendinger beregnet på lokale seere - Artikkel 9
Bestemmelsen slår fast at reglene om europeiske programkvoter ikke får anvendelse på fjernsynssendinger beregnet på et lokal publikum og som ikke inngår i et riksdekkende nett. Formuleringen «beregnet på lokale seere» har erstattet formuleringen «lokale fjernsynssendinger» i den tidligere bestemmelsen.
2.6 Fjernsynsreklame, telekjøp og sponsing
2.6.1 Artiklene 10-17
Telekjøp - nytt begrep i artiklene 10-13 og 15
Som følge av at direktivet innfører en egen definisjon av telekjøp i artikkel 1 f), blir begrepet telekjøp innført ved siden av reklame. I artikkel 10, 11, 12, 13 og 15 er dette den eneste endringen i forhold til gjeldende direktiv.
Reklame for og telekjøp av legemidler - Artikkel 14
Bestemmelsens første ledd forbyr som tidligere fjernsynsreklame for legemidler og medisinsk behandling som er reseptpliktig i den aktuelle medlemsstaten.
Artikkel 14 har fått et nytt andre ledd, som omhandler telekjøp av legemidler. Telekjøp av legemidler som omfattes av Rådsdirektiv 65/65/EØF samt telekjøp av medisinsk behandling er forbudt.
Telekjøp og mindreårige - Artikkel 16
I artikkel 16 er det tatt inn et nytt punkt 2 om telekjøp i forhold til mindreårige. Bestemmelsens tidligere tekst blir nr. 1 i bestemmelsen.
Bestemmelsens punkt 2 slår fast at reglene i nr. 1 om reklame og mindreårige får tilsvarende anvendelse på telekjøpssendinger. I tillegg kan ikke telekjøpsendinger påvirke mindreårige til å inngå avtaler om salg eller leie av varer og tjenester.
Sponsing - Artikkel 17
Etter tidligere artikkel 17 nr. 2 kunne ikke fysiske eller juridiske personer med hovedvirksomhet å framstille eller selge produkter eller tjenesteytelser som det var forbudt å reklamere for etter artikkel 13 og 14 sponse fjernsynsprogram. Dette innebar at foretak med hovedvirksomhet innen framstilling og salg av sigaretter og andre tobakksvarer, eller innen framstilling og salg av reseptpliktige legemidler og medisinsk behandling, ikke kunne sponse fjernsynsprogram.
Artikkel 17 er omredigert og endret. Totalforbudet mot sponsing i tidligere artikkel 17 nr. 2 gjelder nå kun foretak som har sin hovedvirksomhet innen tobakksvirksomhet. Endringsdirektivet åpner for at foretak hvis virksomhet omfatter fremstilling eller salg av legemidler og medisinsk behandling kan sponse kringkastingsprogram, jf ny artikkel 17 nr. 3. Men betingelsen er at sponsoren kun identifiseres med foretakets navn eller image, ikke ved reseptpliktige legemidler eller medisinsk behandling.
2.6.2 Prosentandel av sendetid avsatt til reklame og telekjøp - Artikkel 18
Artikkel 18 nr. 1, som fastsetter tillatt andel av sendetid avsatt til reklame og telekjøp, sondrer mellom ordinære telekjøpsinnslag og telekjøpsvinduer. Telekjøpsvinduer er ikke omfattet av artikkel 18, men er nærmere regulert i ny artikkel 18a. Det er ingen endringer i prosentandelen av tillatt reklame.
Artikkel 18 nr. 2 er endret slik at det klart framgår at andelen tillatt reklame skal beregnes per klokketime (clock hour). Tidligere var formuleringen at reklameinnslagenes omfang innenfor et gitt tidsrom av en time ikke skulle overstige 20 prosent. Denne formuleringen gav rom for to tolkninger: klokketimeprinsippet og «any given hour» prinsippet.
Artikkel 18 nr. 3 er nytt og gjør unntak fra mengdebestemmelsene for reklame for
meldinger fra fjernsynsselskapet i forbindelse med egne programmer og tilleggsprodukter som er direkte avledet av disse programmene, og
meldinger om offentlige tjenester og vederlagsfrie innslag om veldedige formål.
Bestemmelsen har sammenheng med at reklamedefinisjonen er utvidet i forhold til tidligere, og at selvfremmende virksomhet nå er definert som reklame, jf ovenfor. Forhåndsklipp (programtrailere) som består av utdrag av program anses i følge fortalens punkt 39 som program og ikke som reklame.
2.6.3 Artiklene 18a-21
Telekjøpsvinduer - Artikkel 18a
Artikkel 18a er en ny bestemmelse som innfører begrepet telekjøpsvinduer. Telekjøpsvinduer må minst vare 15 minutter og ikke forekomme mer enn 8 ganger per dag. Den samlede varigheten må ikke overstige tre timer per dag.
Telekjøpskanaler - Artikkel 19
Artikkel 19 tillater rene telekjøpskanaler 24 timer i døgnet. Dersom det sendes ordinære reklameinnslag i slike kanaler må den daglige mengdebegrensningen på 15 prosent overholdes. Begrensningen per time får da ikke anvendelse.
Selvfremmende virksomhet - Artikkel 19a
Artikkel 19a åpner for kanaler som utelukkende er viet selvfremmende virksomhet. I slike kanaler er det også tillatt å sende ordinære reklameinnslag. Det er imidlertid et krav at kringkasterne i så fall følger time- og døgnbegrensningene.
Artikkel 20
I artikkel 20 er den eneste endringen en henvisning til artikkel 18a om mengderegulering av telekjøpsvinduer.
Opphevelse av artikkel 21
Bestemmelsen oppheves, men dens innhold er med mindre endringer inntatt i artikkel 3 nr. 2. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen.
2.7 Beskyttelse av mindreårige mv
2.7.1 Artikkel 22
Direktivets nye artikkel 22 omhandler flere bestemmelser om beskyttelse av mindreårige. Bestemmelsen inneholder det opprinnelige direktivets artikkel 22 nr. 1 og innfører et nytt nr. 3. Artikkel 22 nr. 1 i det opprinnelige direktivet er ved endringsdirektivet delt opp i to nummer.
I nr. 1 pålegges medlemsstatene å treffe passende tiltak for å sikre at fjernsynsselskap underlagt deres myndighet ikke sender program som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling, herunder program som inneholder pornografi eller umotivert vold.
I nr. 2 pålegges medlemsstatene å sette i verk tilsvarende tiltak ved andre sendinger enn de som faller inn under punkt 1 dersom de kan skade mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling og det ved valg av sendetid eller andre tekniske tiltak ikke sørges for at mindreårige som befinner seg i sendeområdet er beskyttet mot å se og høre slike sendinger.
Et nytt nr. 3 i artikkel 22 retter seg mot program som faller inn under nr. 2. Denne typen program skal ved kringkasting i ukodet form introduseres ved akustisk advarsel eller merkes med et visuelt symbol under hele sendingen.
2.7.2 Artikkel 22a og 22b
Artikkel 22a - Forbud mot diskriminerende innslag
Ny artikkel 22a erstatter tidligere artikkel 22 andre ledd i fjernsynsdirektivet. Den pålegger medlemsstatene å påse at sendingene ikke inneholder elementer som sporer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet.
Artikkel 22b - Undersøkelse
Ny artikkel 22b er rettet til Kommisjonen. Den fastslår i punkt 1 at Kommisjonen i den rapport som er nevnt i artikkel 26 særlig skal legge vekt på anvendelsen av direktivets kapittel V om beskyttelse av mindreårige og offentlig orden.
Videre fastsetter artikkel 22b i punkt 2 at Kommisjonen i samarbeid med vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal foreta en undersøkelse av mulige fordeler og ulemper ved tiltak som tar sikte på å lette foreldres eller andre foresattes kontroll med hensyn til hvilke program mindreårige kan se. I undersøkelsen skal det særlig vurderes om det er ønskelig
å kreve at nye tv-apparater utstyres med en teknisk innretning som gjør det mulig for foreldre eller andre foresatte å sile ut visse programmer,
å innføre et passende klassifikasjonssystem,
å fremme en familievennlig fjernsynspolitikk og andre pedagogiske og bevisstgjørende tiltak,
å ta i betraktning erfaringene som er gjort på dette området i og utenfor Europa, samt synspunkter fra de berørte parter, f.eks. fjernsynsselskaper, produsenter, pedagoger, medie-eksperter og relevante organisasjoner.
Bakgrunnen for denne undersøkelsen, er at Europaparlamentet under arbeidet med revisjonen av direktivet bl.a. hadde foreslått at direktivet skulle inneholde regler om at program som kunne være skadelige for mindreårige skulle kodes og at alle TV-mottakere som markedsføres i EU-landene skulle være utstyrt slik at visse program kunne «filtreres» bort ved en såkalt «voldsbrikke» (v-chip).
Undersøkelsen er nå foretatt, og Kommisjonen vil vurdere forslag til regler på bakgrunn av denne undersøkelsen innen den frist som er angitt i artikkel 26, dvs innen 31. desember 2000.
Under arbeidet med revisjonen av direktivet foreslo Sverige at det skulle innføres et forbud mot reklame særskilt rettet mot barn. Det svenske forslaget ble støttet i en uttalelse fra EFTA/EØS-landene, men fikk ikke tilstrekkelig tilslutning fra andre EU-land.
2.8 Rett til beriktigelse - Artikkel 23
Rett til beriktigelse innebærer at en fornærmet i et fjernsynsprogram skal ha rett til å imøtegå anførsler av faktisk art. Det opprinnelige direktivet (89/552/EØF), som direktiv 97/36/EF endrer, påla medlemsstatene å regulere retten til beriktigelse eller tilsvarende tiltak ved krenkende påstander i fjernsynsprogram.
Endringene i artikkel 23 nr. 1 pålegger medlemsstatene å sørge for at den faktiske utøvelsen av retten til beriktigelsen eller til tilsvarende tiltak ikke hindres av urimelige vilkår. Gjennomføringen av beriktigelsen eller det tilsvarende tiltak skal skje innen rimelig tid etter dokumentert anmodning og på en måte som er hensiktsmessig ut fra sendingen som anmodningen gjelder.
2.9 Kontaktkomité - Artikkel 23a
Direktiv 89/552/EØF etablerte en Ad hoc ekspertkomité for fjernsynsdirektivet. Denne erstattes ved endringsdirektiv 97/36/EF av en Kontaktkomité under ledelse av Kommisjonen. Komiteen skal for øvrig bestå av representanter for fagmyndighetene i de enkelte medlemsstatene. Kontaktkomiteens oppgaver fremgår av direktivets artikkel 23a nr. 2 og er bl.a. å
bidra til en effektiv gjennomføring av direktivet ved regelmessige samråd om konkrete problemer, særlig om anvendelsen av jurisdiksjonsbestemmelsene i artikkel 2,
avgi uttalelser på eget initiativ eller på anmodning av Kommisjonen om medlemsstatenes anvendelse av bestemmelsene i direktivet, og
lette utvekslingen av informasjon mellom medlemsstatene og Kommisjonen om blant annet utviklingen i lovgivningen på fjernsynsområdet.
Kontaktkomiteen vil bl.a. ha viktige oppgaver i forbindelse med gjennomgangen av de nasjonale reguleringer av viktige begivenheter, jf artikkel 3a. Ved innlemmelsen av endringsdirektivet i EØS-avtalen, jf EØS-komiteens beslutning nr. 82/1999 av 25. juni 1999, ble protokoll 37 utvidet til å omfatte Kontaktkomiteen som er opprettet i mehold av endringsdirektivets artikkel 23a. EFTA/EØS-landene er dermed sikret deltakelse i komiteen.
2.10 Delokalisering
EF-domstolen har ved flere anledninger slått fast at fellesskapsretten ikke er til hinder for at en medlemsstat under visse forutsetninger kan treffe tiltak overfor selskap som etablerer seg i en annen medlemsstat og retter sin virksomhet mot førstnevnte medlemsstat, jf bl.a. dommene i sak 33/74 (Van Binsbergen) og i sak 23/93 (TV 10). Dette såkalte delokaliseringsprinsippet, også kalt Van Binsbergen-doktrinen, var ikke nedfelt i det opprinnelige direktivet. Prinsippet er nå gjengitt i endringsdirektivets fortale punkt 14:
«I samsvar med Domstolens faste rettspraksis beholder en medlemsstat retten til å treffe tiltak overfor et fjernsynsselskap som er etablert i en annen medlemsstat, men som retter hele eller størstedelen av sin virksomhet mot førstnevnte medlemsstats territorium, dersom etableringen har funnet sted med sikte på å unndra seg reglene som ville få anvendelse på selskapet dersom det var etablert på førstnevnte medlemsstats territorium.»