Ot.prp. nr. 2 (1999-2000)

Om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (Endringer som følge av tillegg til EØS-avtalens fjernsynsdirektiv)

Til innholdsfortegnelse

6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1-1 tredje og fjerde ledd:

Tredje ledd er nytt og erstatter nåværende tredje ledd. Ordlyden er i samsvar med artikkel 1 ny bokstav b) etter endringsdirektiv 97/36/EF. Pliktsubjektet i kringkastingsloven blir heretter benevnt «kringkaster», som tilsvarer ordet «broadcaster» i den engelske versjonen av direktivet. Det vises for øvrig til punkt 4.2.1.

I fjerde ledd er det føyet til at også selvfremmende virksomhet i fjernsyn skal anses som reklame. Endringen følger av ny artikkel 1 bokstav c), som endrer den opprinnelige reklamedefinisjonen, og kringkastingslovens definisjon må tolkes i lys av direktivets reklamedefinisjon.

Selvfremmende virksomhet er egenreklame for kringkasteren, først og fremst i form av reklame for en kringkasters egne salgsprodukter, men også reklame for egne tjenester, programmer eller kanaler. Programtrailere - dvs utdrag av kommende program - er imidlertid ikke å anse som reklame, jf fortalens punkt 39. Departementet går inn for at «programtrailere» i denne sammenheng fortolkes relativt vidt. Det vises for øvrig til drøftelsen ovenfor under punkt 4.2.2.

Til § 2-1 andre ledd nytt fjerde punktum:

Bestemmelsen er ny, og gir en presis hjemmel for jurisdiksjonsreglene, som vil bli regulert nærmere i kringkastingsforskriften. Etter gjeldende rett er jurisdiksjonsreglene regulert i kringkastingsforskriften § 1-1, med hjemmel i kringkastingsloven §§ 2-1 og 2-2. Endringsdirektivet presiserer og utfyller jurisdiksjonsreglene i det opprinnelige direktivet, og fortalens punkt 13 viser til at det etter anvendelse av endringsdirektivets praktiske kriterier bør være mulig å fastslå at et fjernsynsselskap hører inn under kun én medlemsstats myndighet. Fortalen presiserer videre at etableringskriteriet som følger av artikkel 52 flg i Romatraktaten (artikkel 31 flg i EØS-avtalen) skal være det endelige kriterium for å avgjøre en medlemsstats myndighet. Det vises for øvrig til drøftelsen ovenfor under punkt 4.3.

Til §§ 2-3 første ledd, 2-4, 2-5 første ledd første punktum og andre ledd og 2-6:

Endringene er av teknisk art. Det vises til punkt 4.2.1.

Til § 2-7:

Bestemmelsen er ny. Det vises til behandlingen ovenfor under punkt 4.7.

Første ledd skal utgjøre gjennomføring i norsk rett av endringene i artikkel 22 nr. 1, og må derfor tolkes i lys av denne bestemmelsen. Bestemmelsen er en hjemmel for i forskrift å gi forbud mot å sende program som må anses for være alvorlig skadelige for mindreårige, uansett sendetidspunkt. Med mindreårig menes i kringkastingsregelverket barn og unge under 18 år, jf bl.a. kringkastingsforskriften § 3-6.

Andre leddførste punktum skal utgjøre norsk gjennomføring av endringene i artikkel 22 nr. 2. I dag er dette «regulert» ved at norske kringkastere frivillig unnlater å sende program med voldsinnslag eller pornografi før kl 21.00. En eksplisitt hjemmel til å regulerer dette i forskrift anses imidlertid som mer hensiktsmessig, siden det da blir enklere for myndighetene å sanksjonere eventuelle brudd på bestemmelsen. Andre punktum gjennomfører endringene i artikkel 22 nr. 3, og innebærer at ukodete program som kan være skadelige for barn, jf første punktum, skal innledes med en muntlig advarsel eller merkes med et visuelt symbol under hele programmet.

Til § 2-8:

Paragrafen gir bestemmelser som skal sikre at begivenheter som anses å ha vesentlig samfunnsmessig betydning kan bli vist på fjernsynskanaler som kan mottas vederlagsfritt av en betydelig del av seerne i det enkelte EU- og EØS-land. Det vises for øvrig til drøftelsen ovenfor under punkt 4.4.

Første ledd gjelder eneretter til begivenheter som sendes i Norge. Bestemmelsen slår fast at en kringkaster ikke kan utnytte ervervede eneretter på en slik måte at en betydelig del av den norske befolkning ikke kan følge en viktig begivenhet i vederlagsfritt fjernsyn.

Andre ledd bestemmer at norske kringkastere ikke kan utnytte enerettigheter til overføring av begivenheter, som et land som har tiltrådt EØS-avtalen har erklært å være av vesentlig samfunnsmessig betydning, på en slik måte at en betydelig del av seerne i vedkommende land blir fratatt muligheten til å følge begivenhetene på vederlagsfritt fjernsyn.

Tredje ledd fastsetter virkningstidspunkt for bestemmelsene i første og andre ledd. Reglene omfatter avtaler om senderettigheter inngått etter offentliggjøring av direktivet 30. juli 1997 for begivenheter som finner sted etter lovens ikrafttredelse. Avtaler om senderettigheter inngått før 30. juli 1997 vil ikke omfattes av reglene.

Fjerde ledd gir hjemmel for at det kan gis nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av første til tredje ledd. Forskriften vil bl.a. omfatte en liste over hvilke begivenheter som er å anse for å være av vesentlig samfunnsmessig betydning i Norge, hva som er å anse som en betydelig del av befolkningen og hva som er å anse som vederlagsfritt fjernsyn. Det kan også bli gitt regler om hvordan eventuelle priskonflikter skal løses. Det vil også bli gitt nærmere regler om at norske fjernsynsselskaper plikter å følge de lister og tiltak som fastsettes av andre EØS-land. Det kan videre gis bestemmelser om at en kringkaster skal innrapportere erverv av rettigheter til Statens medieforvaltning, samt opplysninger om en kringkaster har tilbudt begivenheter til andre kringkastere som fyller vilkårene for sending av viktige begivenheter, herunder tilbud til kringkastere i andre EØS-land. Departementet vil presisere at dette ikke er en uttømmende oppregning av hvilke forhold det vil bli gitt regler om. Bestemmelsen gir Kongen kompetanse til å fastsette forskriftsregler som er nødvendige for å gjennomføre ordningen i tråd med direktivets krav.

Til § 2-9:

Bestemmelsen er ny. Det vises til punkt 4.3 ovenfor. Den utgjør norsk gjennomføring av endringene i artikkel 3 nr. 3. Etter gjeldende rett er det ingen bestemmelse som gir «direkte berørte» tredjemenn anledning til å kreve at kringkastingsregelverket overholdes. I praksis behandles imidlertid også innkomne klager fra enkeltpersoner etter forvaltningsloven, som bl.a. stiller krav om rettslig klageinteresse.

Første ledd gir enhver som er direkte berørt - også borgere eller foretak fra andre EØS-land - rett til å henvende seg til vedkommende norske myndighet om norske kringkasteres overholdelse av regler fastsatt for å gjennomføre TV-direktivet. Betingelsen etter direktivet er at vedkommende er «direkte berørt». Ved fortolkningen av dette begrepet kan det tas utgangspunkt i forvaltningslovens «rettslig klageinteresse» i § 28. Bestemmelsen her gjelder derimot ikke klage over enkeltvedtak, men en mulighet for å henvende seg til vedkommende myndighet om brudd på norske regler som gjennomfører direktivet. Bestemmelsen gir for eksempel seere, kringkastere, annonsører, forbrukerorganisasjoner m.v. anledning til å få en sak behandlet av norske myndigheter. Vedkommende norske myndighet skal deretter behandle saken etter forvaltningslovens og kringkastingsregelverkets bestemmelser så langt de passer.

Andre ledd er en hjemmel til å gi nærmere regler om ordningen i forskrift.

Til § 3-1 første ledd og tredje ledd, samt nytt femte og sjette ledd:

Endringene i første og tredje ledd er av teknisk art. Det vises til punkt 4.2.1.

Nytt femte ledd utgjør norsk gjennomføring av endringene i artikkel 18 nr. 3. Første punktum må sees i sammenheng med utvidelsen av reklamedefinisjonen i endringsdirektivet og i kringkastingsloven. Selvfremmende virksomhet, eller egenreklame for kringkasteren, er etter gjeldende rett ikke særskilt regulert. Meldinger etter første punktum skal ikke regnes med i reklametiden etter kringkastingsloven § 3-1 første ledd, som fastsetter at reklameinnslag ikke skal overstige 15 prosent av kringkasterens daglige sendetid. Dette suppleres av kringkastingsforskriften § 3-1 annet punktum, om at reklameinnslag ikke skal utgjøre mer enn 20 prosent pr time, dvs 12 minutter. Andre punktum fastsetter at også non-profit meldinger om offentlige tjenester i allmennhetens interesse og vederlagsfrie innslag om veldedige formål er unntatt fra reklametiden. Dette må fortolkes snevert. Det vises til punkt 4.6.2 ovenfor

Nytt sjette ledd gir hjemmel til i forskrift å bestemme tidsbegrensning for innslag etter femte ledd, samt hjemmel for å regulere forbud mot at kringkastere avbryter program for å sende andre meldinger eller utdrag fra andre program, såkalte programtrailere. Slike programtrailere er ikke å anse som reklame, jf punkt 4.6.2 og merknaden til § 1-1 ovenfor.

Til § 3-4 andre ledd og § 5-1:

Endringene er av teknisk art. Det vises til punkt 4.2.1 ovenfor.

Til § 10-2:

Endringen er primært av teknisk art, og presiserer hjemmelen til å gi advarsel ved overtredelse av kringkastingsloven eller forskrift fastsatt i medhold av loven.

Til § 10-3 nytt annet punktum i første ledd:

Bestemmelsen hjemler overtredelsesgebyr også ved overtredelse av § 2-8 eller forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen. Det vises til punkt 4.4.8. ovenfor.

Overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelsen om viktige begivenheter fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle, basert på hva selskapet har tjent på lovbruddet, lovbruddets art og grovhet. Nærmere regler om overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelsen om viktige begivenheter vil eventuelt bli fastsatt i kringkastingsforskriften.

Til § 10-4 første og tredje ledd.

Endringene er av teknisk art. Det vises til punkt 4.2.1.

Til forsiden