7 Fornavn

7.1 Innledning

Fornavn er som hovedregel av en annen art enn mellomnavn og etternavn. I motsetning til etternavn kan fornavn ikke være beskyttet. Dette medfører en vesentlig større frihet for folk til å ta fornavn enn etternavn og mellomnavn.

Adgangen til å ta fornavn begrenses i to retninger. For det første kan det ikke tas velges fornavn som kan bli til vesentlig ulempe for bæreren. For det andre kan det som hovedregel ikke tas fornavn som opprinnelig er etternavn. Den siste begrensningen er bl.a. begrunnet i at det er en artsforskjell mellom etternavn og fornavn, og at hensynet til kommunikasjon i det daglige tilsier at etternavn ikke bør kunne tas som fornavn, se nærmere om dette i NOU 2001: 1 punkt 7.5.2.

Ingen av høringsinstansene har foreslått at skillet mellom fornavn og etternavn oppheves, og departementet slutter seg til dette. Begrensningene for fornavn drøftes nærmere nedenfor.

7.2 Ulempevurderingen

I likhet med nylagde etternavn, foreslår arbeidsgruppen at ulempekriteriet endres til at man ikke kan velge fornavn som det er fare for kan bli til vesentlig ulempe for den som skal ha det. Arbeidsgruppen uttaler i NOU 2001: 1 punkt 9.2.1 bl.a.:

«Mange folkeregistre har hatt vanskeligheter med å ta stilling til om et fornavn bør godkjennes, særlig dersom navnet er fremmedartet, eller det foreligger et ønske om et «fantasinavn» som fornavn, ... .

Arbeidsgruppen mener det bør lages en regel som tydelig markerer at det skal mye til før et navn kan avslås under henvisning til ulempene det vil påføre bæreren. Hvor grensen eksakt skal trekkes i hvert enkelt tilfelle, må avgjøres konkret - dels subjektivt i forhold til alder, og dels objektivt. Det sentrale må være at nektelse bare skal skje i snevre unntakstilfelle.

På denne bakgrunnen foreslår arbeidsgruppen at bare fornavn som kan bli til vesentligulempe for den som skal bære det, skal kunne nektes. Med en slik formulering vil det være grunnlag for å nekte færre navn enn i dag. Endringen vil kanskje også medføre at antallet «tvilssaker» blir færre. Dette vil igjen kunne føre til enklere saksbehandling. Det foreslåtte kriteriet tilsier en svært liberal praksis. Tolkningen vil også kunne endres over tid i pakt med endringer i samfunnsforhold og oppfatninger, jf. dette punkts annet avsnitt. Poenget er også å tillate en naturlig utvikling av bl.a. fornavns forskjellige skrivemåter. Praksis bør som utgangspunkt ikke hindre en naturlig utvikling av skriftspråket - heller ikke når det gjelder fornavn.»

Videre nevnes:

«Innføring av et vesentlighetskrav i ulempevurderingen, vil også gjøre det lettere for personer med utenlandsk navneskikk å videreføre sine navnetradisjoner i Norge. Enkelte ganger kan fornavn som er vanlige i andre land fremstå som meget fremmedartede eller underlige hos oss. Det vil være i godt samsvar med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt at også slike navn skal tillates i større grad enn i dag. ...»

Universitetet i Tromsø mener at navneloven må inneholde formuleringer om et sjeldne skrivevarianter av et navn kan bli avvist. Universitetet peker bl.a. på eksempler som Bryhnjulf, Eirinh, Jehnny, etc. Samarbeidsnemnda for namnegransking uttaler også dette. Universitetet i Oslo mener man må være restriktiv med fantasinavn og konstruerte navn. Også Universitetet i Oslo mener at det bør være visse restriksjoner i å velge navn med spesielt avvikende skrivemåter.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse og forslag. Det er neppe ønskelig at lovens ordlyd skal inneholde formuleringer om at sjeldne skrivevarianter av navn kan bli avvist. Dette må vurderes konkret, men departementet påpeker at det skal mye til for at et fornavnsønske skal nektes fordi det kan bli til «vesentlig» ulempe. På samme måte skal fantasinavn og konstruerte navn vurderes. Departementet kan ikke se noen tilstrekkelig tungtveiende grunner for at slike navn skal vurderes strengere enn andre fornavnsønsker, og viser dessuten til arbeidsgruppens uttalelse om at praksis som utgangspunkt ikke bør hindre en naturlig utvikling av skriftspråket i forhold til fornavn, se også nedenfor punkt 8.4.

7.3 Forholdet mellom etternavn og fornavn

Arbeidsgruppen foreslår i NOU 2001: 1 punkt 9.2.2.2 at registreringen av navnet i folkeregisteret skal legges til grunn i avgjørelsen av om navnet skal kunne godtas som fornavn når det også er registrert i bruk som etternavn. Samtidig foreslås at navn som har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet skal godtas som fornavn selv om det i Norge er registrert i bruk som etternavn.

Det er på det rene at det forekommer at opprinnelige etternavn og mellomnavn er registrert i fornavnsrubrikken i folkeregisteret. Arbeidsgruppen uttaler følgende om dette:

«Dersom et slikt navn ønskes som fornavn, legger arbeidsgruppen derfor til grunn at navnet skal nektes under henvisning til at det foreligger «sterke grunner» etter utkastets § 14, se nedenfor. Det må avgjøres konkret om det registrerte fornavnet har en slik karakter. Uansett vil dette gjelde svært få tilfeller, slik at ev. problemer vil bli høyst marginale.»

Flere høringsinstanser er kritiske til en slik ordning, bl.a. Universitetet i Tromsø som uttaler:

«Vi er i det heile noko skeptiske til å bruke Det sentrale folkeregister som «kontrollinstans» når det skal avgjøras om eit fornamn skal tillatas eller ikkje. I dette registeret er det trulig over 40 000 ulike namneformer (inklusive stavevariantar av same namn), og forholdvis mange av desse namna har berre ein namneberar. Vi vil heller foreslå den ordninga dei har i Danmark der det namnefaglige miljøet har utarbeidd ei liste på ca. 7000 fornamn (godkjent av Kirkeministeriet). Nye namn som blir godkjend, kan så komma på denne lista. Men namn kan også bli godkjent utan å komme på lista, t.d. sjeldne namn på innvandrarbarn.»

Norsk språkråd mener også at det navnefaglige miljøet i stedet bør utarbeide en liste over hvilke navn som godkjennes.

Departementet er enig i at lovens utgangspunkt ikke bør være en regel som tillater etternavn som fornavn når navnet er registrert i bruk som fornavn i folkeregisteret. I stedet foreslås en videreføring av gjeldende ordning. Dette vil bety at dersom navnet er eller har vært registrert i bruk som etternavn i folkeregisteret, må det dokumenteres at navnet har tradisjon eller opphav som fornavn, eller tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, for at det skal kunne godtas. På denne måten vil det etter departementets oppfatning bli lettere å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom fornavn og etternavn. Opphav eller tradisjon som fornavn i utlandet skal etter lovens ordlyd likestilles med opphav eller tradisjon som fornavn i Norge. Også etter dagens navnelov har navn med slik tradisjon i utlandet blitt godtatt. Eksempler på dette er Scott og Meyer, som i Norge opprinnelig er etternavn, men som i hhv. England og Tyskland har opphav eller tradisjon som fornavn. Departementet finner det ikke hensiktsmessig at det navnefaglige miljøet skal utarbeide en liste over godtatte fornavn før saker om navnene har blitt avgjort av forvaltningsorganene. Etter departementets oppfatning bør det avgjøres i den enkelte sak om navnet kan godtas som fornavn med eventuell bistand fra det navnefaglige miljøet, se også nedenfor punkt 9.2 nest siste avsnitt.