12 Regulering av drift

12.1 Innledning

Lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m v (industrikonsesjonsloven) har egne hjemler for regulering av drift på de mutbare mineralene. Her gis myndighetene adgang til å godkjenne eller nekte drift, sette driftsvilkår og føre tilsyn med driften. En tilsvarende samlet lovgivning finnes ikke for de ikke-mutbare mineralene. For mange tiltak finnes det i dag ingen hjemmel for å sikre at driften skjer på en måte som er fullt ut forenlig med samfunnets interesser og behov, og det er mer eller mindre tilfeldig hvilke tiltak som fanges opp av en reguleringshjemmel. Det finnes heller ingen spesiallovgivning som gir hjemmel for at et sentralt organ kan føre tilsyn med driften.

I mangel av konkrete regler for samfunnsstyring av drift på massetak, har flere lover vært søkt benyttet for å fremskaffe en regulerings- og tilsynsmulighet, lov 14 juni 1985 nr 77 Plan- og bygningslov, lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven), lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkforekomster (kalkloven) og lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven).

Departementet mener at det er svakheter ved dagens system og er enige med Minerallovutvalget i at det er behov for en ny driftskonsesjonsordning for mineralnæringen. Nedenfor vil det bli redegjort for denne nye ordningen. Når det gjelder spørsmålet om alle mineralkategorier skal være omfattet av mineralloven, vises det til kapittel 6. Departementet mener at alle lovens mineralkategorier skal være omfattet av plikten til å søke om driftskonsesjon.

Når det gjelder spørsmålet om igangværende drift med eller uten konsesjon skal være omfattet av minerallovens driftsregler, vises det til kapittel 16 om overgangsregler hvor dette er omtalt. Når det gjelder driverens sikringsplikt, vises det til kapittel 9.6. Driverens oppryddingsplikt er omtalt i kapittel 10.8. Forholdet til plan- og bygningsloven og den såkalte «samtykkemodellen» er omtalt i kapittel 11.4.

12.2 Ny driftskonsesjonsordning

12.2.1 Minerallovutvalgets forslag

For å avhjelpe svakhetene ved dagens system, foreslår Minerallovutvalget en ny driftskonsesjonsordning, og utvalget uttaler om dette bl a følgende (NOU 1996:11 side 86):

«Utvalget foreslår å innføre krav om driftskonsesjon som i utgangspunktet vil gjelde alle uttak av mineralske ressurser. Bestemmelsen som regulerer uttakene foreslås samlet i ett kapittel i mineralloven, jf. utkastet kapittel 6. Lovutkastet inneholder imidlertid også forslag om tilsyn med driften, jf. utkastet kapittel 9.

Dagens krav til driftskonsesjon for mutbare mineraler sikrer at tiltakshavere uten nødvendig kompetanse ikke får igangsette drift. I vurderingen av om konsesjon skal gis, kan konsesjonsmyndigheten vurdere kompetanse, prosjekt og kapital opp mot selve prosjektets kompleksitet og særlige krav til løsninger. I den senere tid er samordningsaspektet vis á vis andre lover og tillatelser, blitt tillagt økt vekt. Gjennom vilkårsregulering har driftskonsesjonen vært med på å sikre at driften på forekomster av mutbare mineraler skjer etter forsvarlige, bergmessige krav. Vilkårene har gitt nødvendig hjemmel for styring av uttakene i tillegg til de hjemler som bvl. gir.

Som vist ovenfor er situasjonen annerledes for de ikke-mutbare mineraler, der uttaket i beste fall reguleres gjennom driftsvilkår satt i en ervervskonsesjon. I andre tilfeller mangler det hjemmel for å regulere driften. Utvalget ser ingen grunn til at uttak av de tre mineralkategorier, jf. § 1-4; mutbare og registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer, skal underlegges forskjellige regler for regulering og tilsyn med driften. Driften på de forskjellige mineralene vil kunne variere noe, men ikke mer enn at det er naturlig med det samme rettslige utgangspunktet for reguleringen. Gjeldende system er mindre hensiktsmessig enn å stille krav om driftskonsesjon samtidig som Bergvesenets rett til å føre tilsyn og til å gi pålegg forankres i selve loven.

I en driftskonsesjon kan det tas andre hensyn enn i en ervervskonsesjon. For å få driftskonsesjon, må det kunne kreves en såpass god kjennskap til forekomsten at driveren i søknaden, i alle fall i hovedtrekk, kan vise til et driftsopplegg. Konsesjonsmyndigheten bør så kunne vurdere om driveren har den nødvendige kompetanse med hensyn til driftsteknikk og driftsopplegg samt godt nok finansielt grunnlag til å åpne forekomsten på en forsvarlig måte.

Det er ikke naturlig å stille like store krav til kunnskap om forekomsten for alle typer mineraler. Det er stor forskjell i den informasjonsmengden som er nødvendig for å kunne drive en kompleks sulfidmalm på riktig måte og den som trengs for å kunne drive en alminnelig gabroforekomst eller et massetak for sand og grus. Slike forhold må derfor tillegges vekt ved vurdering av konsesjonssøknaden og fastsettelse av driftsvilkår.

Driftskonsesjon vil også bli samordnet med pbl. Det kan ikke gis driftskonsesjon dersom virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer etter pbl. eller området ikke er omfattet av slik plan, med mindre planmyndigheten samtykker i at driftskonsesjon gis. .........Etter lovutkastet § 6-2, er det et vilkår for meddelelse av driftskonsesjon for forekomster av mutbare og registrerbare mineraler at søkeren har utmål, registrert avtale eller ekspropriasjonstillatelse. Når det gjelder driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer, kan dette søkes av grunneieren eller den som har avtale med han.

Avslag på driftskonsesjonssøknad innebærer ikke at retten til selve forekomsten faller bort. Den som har ervervet en forekomst etter lovens regler, kan beholde sin rett innenfor de frister som loven eller avtalen fastsetter, selv om det ikke gis driftskonsesjon. Rettighetshaveren har også anledning til å selge forekomsten, og på den måte ha en mulighet til å få igjen de investeringer han har foretatt.»

Minerallovutvalget uttaler videre (NOU 1996:11 side 86-87):

«Ved vurderingen av om driftskonsesjon bør gis og på hvilke vilkår, bør konsesjonsmyndigheten legge vekt på bl.a. følgende forhold:

Dersom tiltakshaver mangler den nødvendige kompetansen kan driften skape unødige faremomenter for allmennheten.

Forurensingspotensialet kan være meget betydelig, særlig for sulfidmalmer, og er svært avhengig av hvordan driften på forekomsten tilrettelegges og utføres.

Tiltakshavers sviktende økonomi kan føre til nedleggelse av driften av forekomsten. Dette fører ofte til at området blir forlatt uten den nødvendige sikring, og at forekomsten må lukkes uten å være ferdig utdrevet på en ressursøkonomisk forsvarlig måte.

Det bør være en målsetning at forekomster med spesielt verdifulle egenskaper ikke benyttes til formål som andre og mer vanlige forekomster kan dekke.

Det bør tas hensyn til hvilken bruk det konkret er tale om i det enkelte prosjektet. Det er videre viktig at den alminnelige arealplanleggingen og arealforvaltningen ivaretas gjennom pbl.»

Når det gjelder konsesjonsområdet uttaler Minerallovutvalget følgende (NOU 1996:11 side 87):

«Etter IK § 13 kan konsesjonssubjektet få tillatelse til å drive på mutbare forekomster innenfor ett eller flere angitte områder. Konsesjonsområdet angis i driftskonsesjonene etter IK. Innenfor dette området har tiltakshaver anledning til å drive på alle de mutbare forekomster han måtte få utmål på. Det er ikke nødvendig å søke om særskilt driftskonsesjon for hver forekomst.

Utvalget foreslår i utkastet § 6-2 at departementet fastsetter konsesjonsområdet. Det bør unntaksvis være anledning til å fastsette et større konsesjonsområde enn det utmål eller registreringsområde som legges til grunn for søknaden. Tiltakshaver vil imidlertid ikke ha fortrinn i det «overskytende» området i konkurranse med andre interessenter.

Dersom en annen finner og erverver rett til en forekomst innenfor en annens konsesjonsområde, skal det også kunne gis driftskonsesjon til vedkommende. Forutsetningen er imidlertid at dette ikke vil kollidere med utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett som ligger til grunn for den meddelte konsesjon.»

12.2.2 Høringsinstansenes syn

Så vidt departementet har registrert er de fleste av høringsinstansene positive til Minerallovutvalgets forslag om ny driftskonsesjonsordning.

12.2.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at langt de fleste av høringsuttalelsene er positive til Minerallovutvalgets forslag om å lage en ny driftskonsesjonsordning som omfatter alle de mineralkategorier mineralloven skal gjelde for. På bakgrunn av dette slutter departementet seg til Minerallovutvalgets forslag om å innføre nye regler for regulering av drift samt til deres begrunnelse.

Minerallovutvalget har foreslått at departementet ved tildeling av driftskonsesjon skal fastsette konsesjonsområdet. Departementet slutter seg også til dette forslaget. Dette betyr at departementets avgrensning av konsesjonsområdet går foran det som f eks måtte stå i en registrert avtale vedrørende områdets størrelse.

Departementet vil søke å oppnå at det er samsvar mellom planområder og konsesjonsområder. I de tilfeller konsesjonsområdet fastsettes før området er planregulert, kan den situasjonen oppstå at reguleringsområdet ikke er sammenfallende med konsesjonsområdet. Det er ikke nødvendig med ny konsesjonsbehandling i slike tilfeller. Konsesjonæren må uansett forholde seg til reguleringsvedtak, selv om konsesjonsområdet er større.

12.3 Forholdet til vassdragsloven

12.3.1 Innledning

Når det gjelder andre lover enn forslag til ny minerallov som setter generelle begrensinger ved mineralvirksomhet, er dette omtalt i kapittel 7. Departementet mener imidlertid at det er et behov for ytterligere avklaringer her i forhold til vassdragslovgivningen.

12.3.2 Minerallovutvalgets forslag

I særmerknadene til lovutkastet § 1-3 berører Minerallovutvalget minerallovens forhold til lov 15 mars 1940 nr 3 om vassdragene (vassdragsloven) (NOU 1996:11 side 123):

«Mineralloven foreslås ikke å gjelde i indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Det er her foretatt en avgrensing mot virkeområdet til lov 21. juni 1963 nr. 12, kontinentalsokkelloven. Kontinentalsokkelloven gjelder ikke den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett. Avgrensningen i mineralloven skal forstås slik at mineralloven vil gjelde for den del av sjøgrunnen som ikke er regulert av kontinentalsokkelloven, dvs. den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett, jf. nærmere om dette i kapittel 5.2.2.

Loven gjelder også for innsjøer og vassdrag. I denne forbindelse viser utvalget til NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann kapittel 24.4 (side 335 flg.) og utkast til vannressurslov § 32 om konsesjonsplikt for uttak av masse fra vassdrag. Dersom det er aktuelt med uttak av masse fra vassdrag, kan det bli nødvendig med konsesjon både etter vannressursloven og mineralloven.»

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Norges Vassdrags- og energiverk (NVE) har følgende merknad i forbindelse med minerallovens forhold til vassdragsloven:

«Vi vil også gjøre oppmerksom på vassdragsloven § 9, som ved oppgrunning gir grunneier rett til å renske opp masser fra vassdraget til den tidligere dybde. Denne rett er begrenset til å gjelde i 10 år etter at forholdene ble endret.

Videre gjør vi oppmerksom på vassdragsloven § 120 nr. 2, som gir NVE en hjemmel til å iverksette tiltak for å avverge overhengende fare (f.eks. elvebrudd eller større utrasinger). Begge disse lovbestemmelser slår igjennom kravet om konsesjonssøknad etter vassdragsloven. Dersom det eventuelt blir opprettholdt et krav om driftskonsesjon også i ny minerallov, bør tilsvarende unntak gjelde her.

Etter vassdragsreguleringsloven (lov av 14.12.1917) kan man gjennom konsesjonsvilkår i forbindelse med kraftutbygginger gi pålegg om bl.a. istandsetting av naturforholdene etter anleggsdrift (§ 12 nr. 16 og nr. 19), at massetak til anleggsdrift så vidt mulig skal ligge under det fremtidige magasinets vannspeil, m.v.

NVE er klart uenig i kravet om «bergmessig drift» ved uttak av masser i eller ved vassdrag. Vi antar at NVEs vassdragstekniske og andre vannfaglige vurderinger her er det sentrale. Ved krav om konsesjon etter vassdragsloven (senere vannressursloven) bør det derfor være unødvendig med en egen konsesjonsbehandling etter mineralloven. Vi vil også anta at Bergvesenet kan få problemer med å utforme tillatelse og vilkår som passer for forholdene i vassdrag (erosjon, strømforhold m.v.).»

Olje- og energidepartementet uttaler:

«Som NVE bemerker i sin uttalelse, er forholdet til andre lover ikke nevnt i lovforslaget, med unntak av forholdet til plan- og bygningsloven. I særmerknadene til lovutkastets § 1-3 om geografisk virkeområde nevnes at uttak av masse fra vassdrag kan kreve konsesjon etter både mineralloven og vassdragslovgivningen.

Konsesjonspliktens grense for vassdragstiltak etter vassdragslovgivningen vil bli ytterligere utvidet med den nye vannressurslovens bestemmelser. Vannressurslovens virkeområde for «vassdrag» er foreslått opp til grensen for 10-års flommen, jf. Vassdragslovutvalgets lovutk. § 2, jf. § 3 ltr. a og d, sammenholdt med konsesjonspliktbestemmelsen etter utk. § 8 og bestemmelsen om uttak av masse i utk. § 32 (se lovutkastet i NOU 1994:12). For uttak av masse vil det etter Minerallovutvalgets forslag medføre en dobbelt konsesjonsbehandling for tiltak langt inn på land. På grunnlag av de regelforslagene som er lagt frem ser Olje- og energidepartementet risikoen for konflikter og overlapping i regelverket, som er uheldig og som bør unngås, jf. Lovstrukturutvalgets utredning. Etter vårt syn bør uttak av masse i vassdrag falle utenom konsesjonsplikten etter mineralloven. Dersom slike uttak likevel omfattes av minerallovens virkeområde, bør reguleringen begrenses til en rapporteringsplikt.

NVE er faglig ansvarlig for vassdragstekniske vurderinger ved uttak av masse i eller ved vassdrag, og natur- og miljømessige vurderinger ved landskapsmessige inngrep i og nær vassdrag. Som også NVE bemerker, vil de fleste masseuttak NVE er engasjert i langs vassdrag være under den konsesjonsgrensen som er foreslått i minerallovutkastet § 6-3. Det må gis en nærmere redegjørelse for og vurdering av, hvor fagkompetansen ligger ved forvaltningen og utførelsen av slike tiltak - i NVE eller i Bergvesenet. I akutte flomsituasjoner vil det imidlertid være uholdbart og praktisk umulig dersom NVE skulle behøve konsesjon fra annen myndighet før nødvendige tiltak langs vassdragene kan iverksettes.

I Vassdragslovutvalgets lovforslag er også forholdet til plan- og bygningsloven tatt inn i lovteksten. I tillegg er det i forslaget til vannressursloven tatt inn to forskriftshjemler som gjelder forholdet til konsesjonsgivningen etter annen lovgivning, jf. utk. § 8 fjerde ledd og utk. § 18. Liknende forskriftshjemler savner vi i minerallovutvalgets forslag. Det kan for øvrig også være aktuelt å ta inn mineralloven i vannressurslovens forskriftshjemler.»

12.3.4 Departementets vurdering

Når det gjelder forholdet til vassdragsloven, kan departementet se at det, slik Minerallovutvalget har foreslått bestemmelsene, kan oppstå tilfeller hvor det må kreves konsesjon etter både mineralloven og vassdragsloven. Departementet mener at det er uheldig med dobbel konsesjonsbehandling, men departementet kan på nåværende tidspunkt ikke se at dobbel konsesjonsbehandling etter både mineralloven og vassdragsloven kan unngås. Vassdragsloven og mineralloven ivaretar forskjellige hensyn, henholdsvis vassdragsmessige og bergfaglige.

I den foreslåtte vassressursloven (NOU 1994:12 Lov om vassdrag og grunnvann) § 18 står det at det i forskrift kan vedtas at konsesjoner etter andre spesielt oppregnede lover, medfører fritak for konsesjon etter vassressursloven. Videre foreslås det inntatt en forskriftshjemmel i § 8 fjerde ledd hvor Kongen ved forskrift kan gi bestemmelser om at konsesjon etter vassressursloven kan erstatte konsesjonsbehandling etter andre lover.

Etter en grundig vurdering, har departementet kommet frem til at det skal tas inn en forskriftshjemmel i forslag til ny minerallov kapittel 6. Departementet kan i forskriften bestemme at konsesjoner for enkelte sakstyper i andre lover kan erstatte driftskonsesjon etter mineralloven. Det kan etter forslag til ny minerallov § 35 bl a gjøres unntak fra minerallovens konsesjonsbestemmelser dersom tiltaket faller inn under vassdragslovens konsesjonsplikt.

Dersom det kun skal være konsesjonsbehandling etter vassdragslovgivningen og ikke mineralloven, bør imidlertid bergtekniske hensyn bli ivaretatt på en hensiktsmessig måte. For slike tilfeller krever departementet at Direktoratet for mineralforvaltning alltid må være en høringsinstans samt at alle konsesjonsmyndigheter etter vassdragslovgivningen har en rapporteringsplikt til Direktoratet. På denne måten kan Direktoratet få anledning til å sette vilkår i vassdragskonsesjoner, få foretatt nødvendig kartlegging av ressursene og føre tilsyn.

Dagens vassdragslov har en bestemmelse i § 120 nr 2 hvor Norges Vassdrags- og energiverk (NVE) er gitt myndighet til å utføre «slike rådgjerder i vassdrag som anses påkrevd til vern mot overhengende fare». I medhold av denne bestemmelsen kan NVE i nødrettssituasjoner ta ut masser til å f eks bygge diker i en flomsituasjon uten at det innhentes konsesjon til å foreta et slikt uttak. Når det gjelder situasjoner hvor uttak av masse er viktig for å hindre eller redusere skade av denne type, mener departementet at det heller ikke skal være nødvendig med konsesjon etter forslag til ny minerallov.

12.4 Når driftskonsesjon er nødvendig

12.4.1 Innledning

Departementets lovforslag om driftskonsesjon skal omfatte alle typer tiltak knyttet til forslag til ny minerallovs mineralkategorier. Departementet foreslår videre at reglene om drift skal gjelde uttak av mineralske ressurser både i offentlig og privat regi. På denne måten vil departementet sikre at de ulike foretak opererer under de samme rammebetingelser og at samtlige uttak av mineralske ressurser etter hvert underlegges tilsyn.

Departementet ser imidlertid at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å pålegge alle uttak av mineraler en bred konsesjonsbehandling. Minerallovutvalget har foreslått en unntaksbestemmelse fra kravet om driftskonsesjon for mindre uttak. Departementet slutter seg til Minerallovutvalgets forslag om unntaksbestemmelse, men mener at det på bakgrunn av flere høringsuttalelser er behov for enkelte avklaringer og endringer her.

12.4.2 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalget er av den oppfatning at ikke alle uttak bør omfattes av reglene om driftskonsesjon og uttaler om dette følgende (NOU 1996:11 side 87):

«Unntak fra kravet om driftskonsesjon for mindre uttak

Mineralbransjen sett under ett, er en bransje med store ulikheter når det gjelder størrelse på prosjektene. Det kan være alt fra prosjekter som krever meget betydelige investeringer til midlertidige grusuttak som nesten ikke krever investering og etterlater seg et område som kan brukes til jordbruksformål.

Utvalget mener det ikke er nødvendig å stille krav om driftskonsesjon for ethvert uttak av mineralske ressurser. Selv et lite uttak kan imidlertid ha et betydelig skadepotensial dersom det drives galt. Det burde likevel være mulig for kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger når det gjelder uttak og kompetanse for små uttak. Det foreslås derfor en regel i utkastet § 6-3 om at et uttak av mineralske ressurser mindre enn 50.000 m³ brutto masse ikke skal behøve driftskonsesjon dersom uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan etter pbl. og det er fastsatt vilkår for drift i planen.

For naturstein er situasjonen den at et uttak på 50.000 m³ normalt vil representere en vesentlig verdi samt at selv mindre natursteinuttak resulterer i betydelige mengder skrotstein. Reguleringsbehovet er derfor gjennomgående større ved natursteinuttak enn andre masseuttak, og unntaket for driftskonsesjon foreslås derfor ikke gjort gjeldende for naturstein.

Før drift kan igangsettes skal tiltakshaver sende melding til Bergvesenet, som i samråd med planmyndigheten kontrollerer at betingelsene i § 6-3 er oppfylt. Bergvesenet skal utstede en attest om dette. Unntaket fra kravet om driftskonsesjon innebærer ikke et unntak fra kravet i § 6-1 om at driften skal være bergmessig og at Bergvesenet kan gi de pålegg som finnes nødvendig for å sikre bergmessig drift, herunder stille krav om driftsplan.

Utvalget antar at det etter en tids praktisering av konsesjonsordningen, vil være hensiktsmessig å vurdere erfaringene med ordningen. Særlig vil det være relevant å stille spørsmål om grensen for konsesjonsplikt bør settes høyere eller lavere enn de foreslåtte 50.000 m³. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig at dette kan skje ved forskrift. Særlig en eventuell økning av unntaksgrensen vil være en så vidt vesentlig endring at den bør skje ved lov.»

12.4.3 Høringsinstansenes syn

LO Industri foreslår at driftskonsesjon for uttak bør få en lavere ramme enn 50 000 m³.

Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) slutter seg til forslaget om at det skal kreves driftskonsesjon for alle massetak, med en nedre grense for å kreve konsesjon. NGU mener imidlertid at den foreslåtte grensen på 50 000 m³ med fordel kan reduseres til f eks 25 000 m³ totaluttak.

Pukk- og grusleverandørenes landsforening er positiv til lovutvalgets forslag med hensyn til at det skal kreves driftskonsesjon for alle massetak. De er enige at det skal settes en nedre grense for å kreve konsesjon, men denne bør senkes fra 50 000 m³ til 25 000 m³ totaluttak. De sier videre:

«Dette volumet må knyttes til uttakets størrelse, ikke til ressursens samlede størrelse som er uinteressant i denne sammenheng. Dessuten må en i tillegg kreve at fritaket betinger bruk av massen på egen grunn (ikke salg).

Det bør ikke være unntak for Statens vegvesens massetak, med mindre dette uttaket skjer i selve veglinjen.»

NORSKOG uttaler følgende:

«Minerallovutvalget foreslår at det skal kreves driftskonsesjon for «enhver» drift på mineralforekomster. Det er imidlertid foreslått et unntak «for uttak på mindre enn 50.000 m³ brutto masse når uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan etter plan- og bygningsloven».

NORSKOG aksepterer kravet om driftskonsesjon. Vi vil imidlertid peke på at så lenge unntaket er betinget av reguleringsplan, kan en tolke bestemmelsen slik at masseuttak til husbehov og til bygging av landbruksveier (som er godkjent etter en egen forskrift) også skal omfattes av kravet til driftskonsesjon. Vi regner med at det ikke er ment slik, men vil likevel be om at det blir presisert i lovteksten at slike uttak av mineralske råstoffer er unntatt.»

Når det gjelder forholdet til plan- og bygningsloven hadde noen av høringsuttalelsene merknader:

Bergvesenet uttaler bl a følgende:

«I § 6-3 foreslås at uttak på mindre enn 50 000 m³ brutto masse unntas for krav om driftskonsesjon når uttaket er i overensstemmelse med plan og at man ellers har de nødvendige tillatelser etter mineralloven.

Dersom de nevnte forutsetninger er oppfylt ser vi ingen grunn til at Bergvesenet skal involveres i uttaket. Har planbehandlingen fulgt vanlig praksis vil Bergvesenet allerede ha uttalt seg om planer. Det er derfor ingen grunn til å trekke inn Bergvesenet slik man foreslår i tredje avsnitt. Vi foreslår derfor at tredje og fjerde avsnitt utgår.»

12.4.4 Departementets vurdering

Når det gjelder forslaget om et unntak fra kravet om driftskonsesjon for uttak under 50 000 m³ og det forslag at det etter en viss tids praktisering av loven skal vurderes om grensen skal settes lavere eller høyere, slutter departementet seg til Minerallovutvalgets forslag. Departementet har registrert at det ikke har kommet tungtveiende argumenter fra høringsinstansene som skulle tilsi at grensen bør være lavere, og slutter seg derfor til Minerallovutvalgets forslag på dette punkt. Bakgrunnen for unntaket er at departementet ikke finner det nødvendig å stille de samme kravene til godkjenning overfor små prosjekter, f eks mindre grusuttak, som til større masseuttak. Det er således opp til kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger knyttet til mindre uttak i forbindelse med godkjennelse av tiltaket etter plan- og bygningsloven. Selv om et driftskonsesjonskrav ikke innføres for alle små uttak, vil Direktoratet uansett ha tilsynsrett og plikt etter forslag til ny minerallov § 55 og adgang til å gi pålegg for å sikre bergmessig drift etter § 56, herunder stille krav om driftsplan.

Departementet har foreslått å innta en bestemmelse i § 36 om at tiltakshaver skal sende melding til Direktoratet før drift igangsettes for uttak mellom 25 000 m³ og 50 000 m³. Denne regelen har sammenheng med at departementet ikke viderefører forslaget om at Direktoratet skal kontrollere at betingelsene for unntak fra konsesjon er oppfylt og utstede attest om dette. Begrunnelsen for å ta ut denne regelen er at dette dreier seg om uttak hvor kontrollbehovet ikke er så stort og at Direktoratet påføres en ikke uvesentlig administrativ byrde ved en slik regel. Departementet mener at det bør foretas en viss kartlegging/kontroll over den mineralvirksomhet som til enhver tid foregår i Norge, spesielt i og med at forslag til ny minerallov § 34 om bergmessig drift gjelder alle uttak. Det er derfor hensiktsmessig at Direktoratet får melding om slik virksomhet ut over de helt små uttak og kan påse at vilkårene for unntaksbestemmelsen og forslag til ny minerallov § 34 er tilstede.

Direktoratet kan få kjennskap til, gjennom bl a melding med hjemmel i forslag til ny minerallov § 36 andre ledd, forhold som skulle tilsi at det er behov for å underlegge uttak på mindre enn 50 000 m³ en grundig konsesjonsbehandling samt fastsette vilkår. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i forslag til ny minerallov § 36 første ledd hvor Direktoratet dersom særlige hensyn tilsier det kan kreve at tiltakshaver søker konsesjon etter forslag til ny minerallov § 35. Dette kan være aktuelt f eks hvor uttaket nødvendiggjør bergteknisk kompetanse hos tiltakshaver.

Flere av høringsinstansene har bedt om avklaringer på hvordan «uttak på 50 000 m³» skal forstås. Departementet mener at det avgjørende ved vurderingen av om tiltaket er av en slik størrelse at unntaksbestemmelsen vil få anvendelse, er de konkrete driftsplaner som tiltakshaveren utarbeider, herunder hvor mye tiltakshaver ved oppstart planlegger å ta ut. Dersom Direktoratet imidlertid har grunn til å tro at uttaket kommer til å bli større enn hva driftsplanene viser, kan Direktoratet kreve konsesjonsbehandling med hjemmel i forslag til ny minerallov § 36 første ledd. Dette kan være aktuelt der avtalen tiltakshaver har med grunneier åpner for større uttak enn 50 000 m³, og dersom forekomsten er åpenbart større.

Så lenge det totale uttaket ikke overstiger 50 000 m³ kan tiltakshaveren ta ut massene over så lang tid han ønsker. Det er ikke noen grunn til å behandle disse tilfellene annerledes i forhold til unntaksregelen enn uttak som skjer på kort tid. At uttak av masse som kan foregå over lang tid skal omfattes av unntaksbestemmelsen, kan medføre at det for Direktoratet kan være vanskelig å føre tilsyn med at forslag til ny minerallov § 36 blir overholdt. Departementet mener likevel at Minerallovutvalgets standpunkt er det riktige ut fra hensynet til å forhindre eventuelle omgåelser av unntaksbestemmelsen.

Når det gjelder hva uttatt masse skal brukes til, mener departementet at dette er uten betydning for om unntaksbestemmelsen skal komme til anvendelse. Departementet støtter derfor Minerallovutvalgets forslag om at det ikke er av noen betydning om massen er til «husbruk» eller om den skal omsettes kommersielt. Departementet kan ikke se at det er problemer ved Minerallovutvalgets forslag om å la både kommersielle uttak og private uttak være omfattet av unntaksbestemmelsen. Å legge et slikt standpunkt til grunn vil medføre en administrativ besparelse for departementet og Direktoratet da de slipper å vurdere hva masseuttaket skal brukes til. Videre vil departementets forslag om å ta ut bestemmelsen om å sende melding til Direktoratet før igangsetting av drift for alle uttak under 50 000 m³ og Direktoratets plikt til å utstede attest, medføre at det er mindre byrdefullt å foreta uttak til husbehov.

Minerallovutvalget har lagt til grunn at reglene i forslag til ny minerallov skal gjelde uttak av mineralske ressurser i både offentlig og privat regi. Dette slutter departementet seg til. Det skal ikke være forskjellige regler for statlige organer og private selskaper som foretar uttak av mineraler. På denne måten vil det bli sikret at ulike foretak opererer under de samme rammebetingelser, og at samtlige uttak av mineralske ressurser underlegges et tilsyn.

Departementet slutter seg videre til Minerallovutvalgets forslag om at unntaksregelen fra konsesjonsplikt i forslag til ny minerallov § 36 ikke skal gjelde for naturstein. Begrunnelsen for at naturstein ikke er omfattet av unntaksregelen er bl a at selv mindre uttak av naturstein kan representere en betydelig verdi. Det er viktig av samfunnsøkonomiske grunner at forekomstene ikke ødelegges ved lite fagmessig drift. Videre medfører bryting av naturstein en meget stor andel vrakstein. Ønsket om å sikre en lavest mulig andel vrakstein gjennom kompetent drift, samt behovet for en hensiktsmessig deponering av disse massene, tilsier at uttak av naturstein alltid undergis konsesjonsbehandling.

12.5 Fastsettelse av vilkår

12.5.1 Innledning

Minerallovutvalget foreslår at det skal innføres en generell hjemmel for å fastsette vilkår i driftskonsesjoner etter mineralloven istedenfor at loven, slik tilfellet er i dag, ramser opp hvilke vilkår som bør stilles i en driftskonsesjon. Nedenfor følger Minerallovutvalgets begrunnelse for deres forslag, høringsinstansenes merknader og departementets vurdering.

12.5.2 Minerallovutvalgets forslag

Vilkår om drift

Etter gjeldende rett blir vilkårene som skal settes i en driftskonsesjon listet opp i industrikonsesjonsloven § 2. Minerallovutvalget mener at dette er uheldig, og foreslår derfor innført en generell hjemmel for departementet til selv å avgjøre hvilke vilkår som skal settes. Dersom vilkårene fremgår av selve loven, vil det ikke være et så stort behov for å innta de i selve konsesjonen. Videre vil det variere fra søker til søker hvilke vilkår som bør stå i konsesjonen. Ofte er de hensyn som kan ivaretas gjennom vilkår i stor grad de samme som de hensyn som er relevante for om konsesjon skal gis.

En lovhjemmel vil innebære at det ikke lenger vil være behov for å sette generelle driftsregulerende vilkår i driftskonsesjonen (NOU 1996:11 side 88):

«Utvalget mener at alle som får konsesjon bør utarbeide en driftsplan. Bergvesenet har hjemmel til å kreve dette i medhold av utkastet § 6-1. Utvalget mener imidlertid at det er pedagogisk riktig alltid å ta inn et vilkår om at det må utarbeides driftsplan.

Et problem som bør søkes løst gjennom konsesjonsvilkår er å pålegge et samarbeid mellom forskjellige drivere på store forekomster med flere rettighetshavere. Manglende samarbeid kan føre til at uforholdsmessig store deler av en forekomst ikke kan tas ut, men må settes igjen i en avslutningsfase. Det må være et mål å søke å optimalisere uttaket fra hver enkelt forekomst. Fordelen med et samarbeid om uttaket av en større forekomst er at en kan nyttiggjøre seg større deler av forekomsten totalt sett. Det kan også ligge en betydelig rasjonaliseringsgevinst i et slikt samarbeid. Erfaring viser at et slikt samarbeid er svært vanskelig å pålegge tiltakshavere med hjemmel i annet lovverk.

I driftskonsesjon bør det angis om driften skal skje i dagbrudd eller ved underjordsdrift, eventuelt begge deler. Det bør også angis om den uttatte masse må benyttes til et bestemt formål fordi forekomsten har spesielt verdifulle egenskaper som andre og mer vanlige forekomster ikke kan dekke.»

Vilkår om tilsyn

Minerallovutvalget uttaler videre (NOU 1996: 11 side 88-89):

«Utvalget foreslår at tilsynet med uttak av mineralske ressurser på tilsvarende måte som generelle driftsvilkår, ikke lenger bør skje på basis av konsesjonsvilkår men at tilsynet bør skje med hjemmel i loven. På denne måten vil alle uttak være omfattet av det offentliges rett og plikt til å føre tilsyn med at uttaket drives på en måte som tjener samfunnet.

Den nye tilsynshjemmelen i utkastet § 9-2 vil gjøre det overflødig å fastsette vilkår om tilsyn i konsesjonen. Av pedagogiske grunner kan det imidlertid være hensiktsmessig at konsesjonsvilkårene viser til de relevante bestemmelsene i mineralloven om drift og tilsyn.»

Vilkår om tiltakshavers kompetanse

«Det er en klar målsetning for forvaltningen av de mineralske ressursene at uttaket av disse skjer innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig at uttaket av en forekomst skjer på en slik måte at mest mulig av det som er mulig å bryte ut blir tatt ut. På denne måten minker ikke den totale mengde tilgjengelige ressurser unødig. Ofte vil manglende kompetanse hos tiltakshaver kunne føre til at man må sette igjen deler av forekomsten. Det kan også være fristende å sette igjen deler av forekomsten for kortsiktig å øke profitten av foretaket. Kontroll med søkers formelle kompetanse og forhistorie kan motvirke slike utslag.

Konsesjonsvilkår som stilles vil kunne være spesifikke for den enkelte forekomst og gå ut over det daglige tilsynet. Det er en faktisk forskjell i de utfordringer en tiltakshaver stilles overfor alt etter hvilken type forekomst det søkes om driftskonsesjon på. Det vil derfor være behov for en individuell vurdering av hvilke vilkår som skal settes i forbindelse med tildeling av driftskonsesjon.»

Øvrige aktuelle vilkår

«Utvalgets forslag innebærer som nevnt at generelle driftsbestemmelser og bestemmelser om tilsyn ikke skal gis i form av konsesjonsvilkår. Konsesjonen bør heller ikke omhandle forhold som mer naturlig ivaretas i en ervervskonsesjon etter [Konsesjonsloven]. De områdene som likevel vil kunne vilkårsreguleres i en driftskonsesjon etter mineralloven er etter dette mer spesielle driftsforhold samt forhold av individuell og lokal karakter.

Eksempler på slike vilkår kan være:

• Krav og godkjennelse av bergteknisk ansvarshavende. Som følge av EØS-avtalen, må kompetansekravene stilles på en slik måte at stillingene også er åpne for søkere med relevant utdanning fra EØS-området.

• Vilkår om maksimalt uttatt mengde. Slikt vilkår kan bl.a. komme som resultat av at lokale innspill ikke har fått sin avklaring i planprosessen og ikke kan avbøtes gjennom den alminnelige tilsyns- og påleggsadgangen.

• Krav om spesielle avbøtende tiltak.

• Begrensninger i arbeidet i bruddet eller gruven, samt transport til bestemte tider av hensyn til lokalbefolkningen. Slike vilkår bør imidlertid primært ivaretas av annet regelverk som regulerer dette, f.eks. forurensningsloven.»

Minerallovutvalget har videre foreslått at Bergvesenet skal føre kontroll med pålegg og vilkår de har gitt og at opplysninger som ligger til grunn for konsesjonen er riktige og fullstendige.

12.5.3 Høringsinstansenes syn

Norges Tekniske Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) har følgende merknad til vilkår om tiltakshavers kompetanse:

«Den nye mineralloven slår på sett og vis fast at mineraler er en nasjonal ressurs. Det legges opp til en mer overordnet styring og kontroll, men med ivaretagelse også av lokale interesser. Det er en generell trend med økte krav til produktkvalitet, skjerpet konkurranse, og økende krav til en rasjonell utnyttelse av våre mineraler. Ikke minst er det viktig å sikre en forvaltning i samsvar med nåværende og framtidige miljøkrav. Dette er viktig fordi det også medfører stadig større krav til fagkunnskapene og teknologisk kompetanse til de som skal forvalte mineralske råstoffer i framtida.

Forslaget til ny minerallov stiller ingen formelle krav til kompetanse, men sier at «enhver drift på forekomster av mutbare mineraler, registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer skal skje på en bergmessig måte. «Bergvesenet er gitt i oppgave å gi nødvendige pålegg til å sikre bergmessig drift. I lys av den skisserte utviklingen mener vi som landets eneste utdanningsinstitusjon for fagfolk på sivilingeniør-nivå til berg- og mineralindustrien at det her er behov for en innskjerping, og at drift og produksjon av mineraler fra en gitt forekomst utover en viss størrelse, må skje i regi av fagfolk. Vi ber derfor utvalget vurdere hvorvidt en finner at den foreslåtte lovteksten er tilstrekkelig som verktøy for Bergvesenet til virkelig å sikre en «bergmessig» forsvarlig drift av forekomstene. Dette er etter vår oppfatning en forutsetning for at vi i framtida kan forvalte mineralene i samsvar med samfunnsinteressene for øvrig, og med aksept av øvrig samfunn.»

Pukk- og grusleverandørenes landsforening(PGL) har også merknader til dette:

«Med hensyn til kompetansekrav ved masseuttak av pukk (steinbrudd) og grus, vil det slik denne bransjen ofte organiserer sin drift (stor grad av underentrepriser), være vanskelig å få et kompetansekrav til å fungere. Kravet til bergmessig drift ivaretas ved krav til og oppfølging av driftsplan.»

12.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Minerallovutvalgets forslag og begrunnelse om at det inntas en generell hjemmel i mineralloven hvor departementet får adgang til å sette vilkår i konsesjoner.

Både NTNU og PGL har stilt spørsmål om innholdet i kravet om «bergmessig drift», herunder spesielt de kompetansekrav som måtte bli stilt. At driften skal skje på en bergmessig måte, innebærer at aktiviteten må skje i samsvar med tilfredsstillende faglige standarder for denne typen virksomhet. Driften må gjennomføres slik at ressursene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset driftsopplegg samtidig som omgivelsene og miljøet blir ivaretatt på en best mulig måte. Det er vanskelig å si mer konkret hva som anses for å være tilstrekkelig for å oppfylle kravet til bergmessig drift. Dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Departementet er imidlertid enig med NTNU at det å stille kompetansekrav ved konsesjoner, kan bidra til å sikre at et masseuttak drives på den mest rasjonelle måten. Departementet mener derfor at det skal vurderes om det skal stilles slike krav ved en konsesjonsbehandling. Det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle om det skal stilles kompetansekrav og det eventuelle innholdet i slike krav.

12.6 Bortfall av konsesjon

Minerallovutvalget foreslår en bestemmelse i § 6-7 om bortfall av konsesjon. Driftskonsesjonen faller bort når drift ikke igangsettes senest fem år etter konsesjonen er meddelt eller når driften stanses i mer enn ett år uten tillatelse. Det samme gjelder dersom utmål eller registrert rett som ligger til grunn for konsesjonen, slettes eller ekspropriasjonstillatelse er meddelt etter § 5-2 og skjønn ikke er krevet innen ett år.

Ingen høringsinstanser har kommet med uttalelser til utvalgets foreslåtte lovbestemmelse. På bakgrunn av dette vil departementet videreføre Minerallovutvalgets forslag i ny minerallov § 39. Begrunnelsen for denne regelen er at de hensyn som gjorde at driftskonsesjon ble tildelt og vilkår ble satt, ikke lenger behøver å være til stede når det går tid mellom meddelelse av driftskonsesjon og igangsetting av drift. Det er videre lite ønskelig at forekomster båndlegges for lengre tid.

Minerallovutvalget foreslår også en bestemmelse i § 4-9 første ledd bokstav h om at Direktoratet av eget tiltak eller etter begjæring skal slette utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett dersom driftskonsesjonen er trukket tilbake etter § 6-9 uten at salg til tredjeperson er gjennomført, jf § 6-5 første ledd.

Departementet har valgt å ikke videreføre denne bestemmelsen da forslag til ny minerallov § 31 første ledd bokstav c dekker alle tilfeller hvor driftskonsesjon er bortfalt, og på denne bakgrunn er bestemmelsen i bokstav h ikke nødvendig. Departementet vil imidlertid understreke at utmål eller registrert rett ikke faller bort dersom driftskonsesjon faller bort. Dette dreier seg om forskjellige rettigheter. Når den underliggende rettigheten fortsatt består, kan det f eks søkes om ny driftskonsesjon. Opphører utmål eller registrert rett å gjelde, vil dette imidlertid bety at konsesjonen opphører med hjemmel i forslag til ny minerallov § 40 andre ledd. Det er ingen grunn til at en offentlig tillatelse til drift skal bestå når grunnlaget for driften er bortfalt.

12.7 Saksbehandling

12.7.1 Minerallovutvalgets forslag

I Minerallovutvalgets lovutkast § 6-2 sjette ledd er det inntatt en forskriftshjemmel for å kunne fastsette saksbehandlingsregler. Det kan med hjemmel i denne bestemmelsen være særlig aktuelt å fastsette obligatoriske høringsinstanser, som f eks grunneier, samiske organer i områder hvor disse kan bli berørt, kommune, fylkeskommune og berørte departementer.

12.7.2 Høringsinstansenes syn

Miljøverndepartementeter i hovedsak positiv til at minerallovens bestemmelser om konsesjon/reguleringsplan gjelder for alle kategorier av mineralske ressurser, men departementet uttaler følgende:

«Miljøverndepartementet har for sin del ingen merknader til systemet som er valgt med ett samlet opplegg for driftskonsesjon for alle kategorier mineraler. Vi går ut fra at det i forbindelse med proposisjonen klargjøres at konsesjon bare kan gis etter en saksbehandling og en skjønnsmessig vurdering i forhold til allmenne hensyn. De vil bl.a. omfatte miljøhensyn i vid forstand som naturvern, landskap, kulturminner og friluftsliv.»

Sør-Trøndelag fylkeskommune ber om at fylkeskommunen må være høringsinstans ved behandling av driftskonsesjoner.

12.7.3 Departementets vurdering

Av høringsuttalelsene går det frem at det er et ønske om en klargjøring av innholdet i saksbehandlingsprosessen ved driftskonsesjoner.

I motsetning til en søknad om lete- og undersøkelsestillatelse, så skal en søknad om driftskonsesjon underlegges en bred skjønnsmessig prøving. Dette kommer til uttrykk i forslag til ny minerallov § 35 femte ledd, hvor en konsesjon kan gis dersom allmenne hensyn ikke taler imot. Begrepet allmenne hensyn omfatter også miljøhensyn.

Ved vurderinger av søknader om driftskonsesjon, vil bl a miljøaspektet stå sentralt. Departementet er derfor av den oppfatning at organer som ivaretar slike interesser må høres. Ved vurderingen av søknad om driftskonsesjoner i dag er det vanlig at Nærings- og handelsdepartementet hører berørte organer, herunder fylkeskommunen. Departementet ser ingen grunn til å endre denne praksisen.

12.8 Forvaltningsmyndighet for driftskonsesjon

12.8.1 Innledning

Minerallovutvalgets flertall foreslår at konsesjonsmyndigheten for forslag til ny minerallovs mineralkategorier i sin helhet legges til Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet har i dag forvaltningsansvaret for bergverksloven, kalk- og kvartslovene og industrikonsesjonsloven kapittel II. Når det gjelder løsmasser og fjell til knusing er forvaltningsansvaret noe uklart. Nærings- og handelsdepartementet har i henhold til lov 21 mars 1952 nr 1 om avståing av grunn mv til drift av ikke mutbare mineralske forekomster et overordnet forvaltningsansvar til enkelte av disse.

Enkelte høringsinstanser har berørt spørsmålet om hvem som skal ha konsesjonsmyndigheten etter forslag til ny minerallov, og departementet mener derfor at det er behov for avklaringer her.

12.8.2 Minerallovutvalgets forslag

Minerallovutvalgets flertall begrunner sitt forslag om å samle konsesjonsmyndigheten i mineralloven til et departement på følgende måte (NOU 1996:11 side 59):

«Vurderingen av hvem som skal behandle søknader om driftskonsesjon, vil være avhengig av om det er de samme eller forskjellige forhold som skal ivaretas ved reguleringer av hhv. mutbare og registrerbare mineralforekomster og mineralske byggeråstoffer. Det synes heller ikke her å være prinsipielle forskjeller mellom de ulike typer forekomster som i seg selv skulle tilsi forskjeller mht. saksbehandling og avgjørelsesmyndighet. Det vil uansett være de driftsmessige aspektene som står sentralt i spørsmålet om konsesjon skal gis og hvilke vilkår som skal settes.

I vurderingen av disse spørsmålene må Bergvesenet antas å være det mest kompetente forvaltningsorgan. Bergvesenet har i dag ansvaret for fastsettelse av driftsvilkår for massetak med hjemmel i IK [Industrikonsesjonsloven], kalk- og kvartslovene og K, avhengig av hvilke mineralske forekomster som skal utvinnes. Ved å la en sentral faginstans ha ansvaret for driftskonsesjonsordningen i hele landet og for alle typer mineralske forekomster, vil en sikre en jevn og høy faglig standard i vurderingene av konsesjonsspørsmål, og i oppfølgingen av uttakene. Det vil også sikre at industrien får like rammevilkår i hele landet, jf. kapittel 5.13.9.

Vurderingene av mer arealdisponeringsmessig eller ressursforvaltningsmessig karakter vil fortsatt ligge hos planmyndighetene med hjemmel i pbl. Det er her grunn til å understreke Lovstrukturutvalgets påpeking av at det er viktig å ha et klart skille mellom de hensyn som skal ivaretas gjennom pbls regler om masseuttak, og de hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen.

Utvalgets flertall konkluderer derfor med å foreslå at søknader om driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer undergis den samme saksbehandling som andre mineralske forekomster med Nærings- og energidepartementet som konsesjonsmyndighet og med Bergvesenet som faglig kontroll- og tilsynsorgan.»

Minerallovutvalgets mindretall har imidlertid et annet syn (NOU 1996:11 side 89). Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) mener at forvaltningsmyndigheten på dette området bør deles mellom Nærings- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, slik at førstnevnte departement får ansvaret for de mutbare og registrerbare mineralene, mens Miljøverndepartementet får ansvaret for de mineralske byggeråstoffene. Myndigheten til å meddele konsesjon foreslås på dette grunnlag i loven lagt til Kongen, slik at han kan delegere myndigheten til de respektive departementer.

Mindretallet begrunner sitt standpunkt i NOU 1996:11 s 59-60 med bl a følgende:

«Mindretallet ser det slik at Miljøverndepartementet bør stå for politikkutforming og formidling spesielt når det gjelder sand-, grus- og pukkressursene. Dessuten mener mindretallet at de kvartærgeologiske ressursene står i en særstilling, jf. nedenfor. De legger imidlertid til grunn at forvaltning av registrerbare og mutbare mineraler gjennom konsesjon hører under Nærings- og energidepartementets ansvarsområde.»

12.8.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstanser har ikke kommet med merknader til at Nærings- og handelsdepartementet skal være forvaltningsmyndighet for driftskonsesjoner for alle mineralkategorier, jf utvalgets forslag § 1-4. Enkelte høringsinstanser støtter imidlertid utvalgets mindretallsforslag.

Fylkesmannen i Oppland slutter seg også til mindretallets forslag om å legge konsesjonsmyndigheten til Kongen, med sikte på videre delegering til de respektive departementer:

«Årsaken er at forvaltningsansvaret for de mineralske byggeråstoffene bør tillegges Miljøverndepartementet og ikke Næringsdepartementet. For en nærmere begrunnelse viser vi til mindretallets merknader.

Vi vil likevel her særlig framheve de kvartærgeologiske avsetningenes betydning i forhold til landskapsvern og som naturhistorisk dokumentasjonressurs der vi har et internasjonalt ansvar. Den betydning disse avsetningene og forekomstene har i en slik sammenheng er med dagens maskinelle utstyr svært lett og kraftig redusere eller ødelegge. Forvaltningen av denne ressursen må knyttes opp til det forvaltningsorgan som har størst kunnskap om dette.

De kvartærgeologiske forekomstenes særstilling i forhold til andre mineralske råstoffer kommer i tillegg til ressursøkonomiaspektet knyttet til denne ikke-fornybare ressursen som tradisjonelt har vært tillagt Miljøverndepartementet.»

Miljøverndepartementet og Fylkesmannen i Vest-Agder gir også sin tilslutning til Minerallovutvalgets mindretallsforslag.

12.8.4 Departementets vurdering

Vurderingen av hvem som skal behandle søknader om driftskonsesjon, vil være avhengig av om det er de samme eller forskjellige forhold som skal ivaretas ved reguleringer av henholdsvis mutbare og registrerbare mineralforekomster og mineralske byggeråstoffer. Departementet mener at det ikke foreligger prinsipielle forskjeller mellom de ulike typer forekomster som i seg selv skulle tilsi forskjeller med hensyn til saksbehandling og avgjørelsesmyndighet. Det vil uansett være de driftsmessige aspektene som står sentralt i spørsmålet om konsesjon skal gis og hvilke vilkår som skal settes.

Vurderingene av mer arealdisponeringsmessig eller ressursforvaltningsmessig karakter vil fortsatt ligge hos planmyndighetene med hjemmel i plan- og bygningsloven. Det er også grunn til å understreke Lovstrukturutvalgets påpeking av at det er viktig å ha et klart skille mellom de hensyn som skal ivaretas gjennom plan- og bygningslovens regler om masseuttak, og de hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen.

Departementet slutter seg derfor til Minerallovutvalgets flertall om at søknader om driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer undergis den samme saksbehandling som andre mineralske forekomster med Nærings- og handelsdepartementet som konsesjonsmyndighet og med Direktoratet for mineralforvaltning som faglig kontroll- og tilsynsorgan.

For en nærmere redegjørelse for Direktoratets tilsynsmyndighet, vises det til kapittel 13.