Ot.prp. nr. 38 (1998-99)

Om lov om endringer i lov av 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (regler for bruk av vannscootere og liknende)

Til innholdsfortegnelse

9 Håndheving og straff

I høringsnotatet ble det foreslått en egen straffebestemmelse i forhold til bruk av vannscootere, slik at forsettlig og uaktsom overtredelse, samt medvirkning straffes med bøter. Bare få av høringsinstansene har uttalt seg særskilt til den foreslåtte straffebestemmelsen.

Økokrim har som tidligere nevnt foreslått et system der fylkesmannen, etter søknad fra organiserte vannsportinteresser, kan gi dispensasjon fra det landsomfattende forbudet mot bruk av vannscootere og liknende ved enkeltvedtak. Økokrim uttaler på denne bakgrunn at brudd på vilkår for en slik dispensasjon bør kunne håndheves strafferettslig mot ansvarlig søker, ved siden av at dispensasjonen trekkes tilbake. Etter Økokrims vurdering bør en søker som gis tillatelse til å benytte vannscooter eller liknende på et avgrenset område, ha en særlig plikt til å orientere brukere av fartøyene om hvilke begrensninger bruken er underlagt. Dersom fartøyets fører bryter grensene for dispensasjonsområdet eller andre vilkår i dispensasjonen, bør dette også kunne forfølges strafferettslig. Økokrim legger dermed opp til et selv-kontrollerende system der dispensasjonsinnehaver får et særlig ansvar for at dispensasjonsvilkår følges opp av den enkelte fartøysfører. Systemet er forutsatt å ikke medføre behov for økt ekstern kontroll. Justisdepartementet, som generelt gir sin tilslutning til det regelverk Miljøverndepartementet har foreslått, påpeker at høringsnotatets forslag til straffebestemmelse er noe for vid og bør begrenses til overtredelse av selve forbudsbestemmelsen. Fylkesmannen i Aust-Agder ønsker at straffebestemmelsen, i tillegg til bøter, også bør åpne for inndragning av fartøy. Fylkesmannen mener inndragning vil kunne være et effektivt virkemiddel for å hindre gjentakelse av straffbar kjøring.

Når det gjelder det håndhevingsmessige, påpeker Bodø kommune at politiet ikke har kapasitet til å håndheve eksisterende motorferdselsregler, og stiller derfor et spørsmålstegn ved det økte ansvar det foreslåtte nye regelverket vil innebære. Øvre Eiker kommune mener politiet må tilføres økte ressurser for å løse de nye oppgavene. Sjøfartsdirektoratet peker på at sjøfartsinspektørene i henhold til lov av 9. juni 1903 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighet mv (sjødyktighetsloven) tredje kapittel har politimyndighet «i anliggende som står i forbindelse med skips sjødyktighet, eller som kommer inn under nærværende lov». Direktoratet legger til grunn av forbudet mot bruk av vannscootere og liknende ikke vil medføre noen vesentlig økt arbeidsbelastning for sjøfartsinspektørene.

Miljøverndepartementet foreslår at overtredelse av de nye reglene for bruk av vannscootere og liknende straffes med bøter, og slik at forsett og uaktsomhet rammes, samt medvirkning. Etter departementets vurdering vil det være nødvendig å straffe ikke bare overtredelse av selve forbudsbestemmelsen, men også overtredelse av bestemmelser i en eventuell kommunal unntaksforskrift. Det legges ikke opp til et system med mulighet for inndragning av fartøy. Dog framgår det av straffeloven § 35 annet ledd at ting som har vært brukt ved en straffbar handling, kan inndras såfremt det finnes påkrevet av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen.

Miljøverndepartementet vil påpeke at håndheving av de nye reglene for bruk av vannscootere og liknende forutsettes ivaretatt av politiet på vanlig måte. Reglene må håndheves tilsvarende andre regler som gjelder til sjøs. Håndhevingen vil etter departementets vurdering ikke bli mer krevende enn håndheving av regler om fartsgrenser o.l., eller håndheving av de lokale restriksjoner på bruken av slike fartøy som gjelder allerede. Tvert imot bør det håndhevingsmessig sett bli enklere med et generelt forbud, selv om det åpnes for bruk av vannscootere og liknende i bestemte områder. Selv om håndhevingen trolig ville kunne bli ytterligere lettet ved innføring av en dispensasjonsordning som ønsket av Økokrim, mener Miljøverndepartementet som tidligere nevnt at det bør være et kommunalt ansvar å vurdere behovet for unntak fra det generelle forbudet.