Ot.prp. nr. 4 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Direktivet om elektronisk handel - ansvarsfrihetsbestemmelser

4.1 Innledning

Artikkel 12 til 14 i direktivet pålegger medlemsstatene å holde enkelte tjenesteytere ansvarsfrie for ulovlig informasjon som legges på Internett av en tredjepart. Ansvarsfriheten omfatter både erstatningsrettslig og strafferettslig ansvar. Ehandelsdirektivet fastslår imidlertid ikke når en tjenesteyter kan ilegges ansvar. Hvorvidt en tjenesteyter kan ilegges ansvar vil avhenge av nasjonal rett. Bestemmelsene om ansvarsfrihet i direktivet er minimumsbestemmelser. Dette betyr at det er mulig ved gjennomføringen av bestemmelsene å gi tjenesteyterne større ansvarsfrihet enn hva som eksplisitt er påkrevd av direktivteksten.

4.2 Ansvarsfrihet ved ren videreformidling

Ifølge ehandelsdirektivet artikkel 12 skal alle EØS-stater påse at en tjenesteyter som yter en informasjonssamfunnstjeneste som bare består i å overføre informasjon gitt av en tjenestemottaker i et kommunikasjonsnett eller å gi tilgang til kommunikasjonsnettet, ikke holdes ansvarlig for den informasjon som overføres, forutsatt at:

  • overføringen ikke starter hos tjenesteyteren,

  • tjenesteyteren ikke velger ut mottakeren av den informasjon som overføres,

  • tjenesteyteren ikke velger ut og endrer den formidlede informasjon.

Med de tjenester som nevnes ovenfor sidestilles lagring av den informasjon som overføres, forutsatt at lagringen utelukkende tjener til å foreta overføringen i kommunikasjonsnettet. Lagringen må være automatisk, mellomliggende og kortvarig og ikke overstige den tid som med rimelighet kreves for overføringen.

4.3 Ansvarsfrihet ved mellomlagring

Medlemsstatene skal påse at en tjenesteyter som yter en informasjonssamfunnstjeneste som består i å overføre informasjon gitt av en tjenestemottaker i et kommunikasjonsnett, ikke holdes ansvarlig i forbindelse med den automatiske, mellomliggende og midlertidige lagringen av denne informasjonen, dersom lagringen skjer utelukkende i den hensikt å gjøre overføringen av informasjonen til andre tjenestemottakere på disses anmodning mer effektiv, forutsatt at:

  • tjenesteyteren ikke endrer informasjonen,

  • tjenesteyteren overholder vilkårene for tilgang til informasjonen,

  • tjenesteyteren overholder reglene for ajourføring av informasjonen, som skal være angitt på en måte som er alminnelig godtatt og anvendt av foretakene,

  • tjenesteyteren ikke griper inn i lovlig bruk av teknologi som er alminnelig godtatt og anvendt innen bransjen, i den hensikt å oppnå data om bruken av informasjonen,

  • tjenesteyteren treffer tiltak med sikte på å fjerne informasjon vedkommende har lagret eller sperre tilgangen til informasjonen så snart vedkommende får kjennskap til at den opprinnelig overførte informasjonen er fjernet fra nettet eller at tilgangen til den er blitt sperret, eller at en domstol eller en forvaltningsmyndighet har gitt pålegg om å fjerne informasjonen eller til å sperre tilgangen til den.

4.4 Ansvarsfrihet for visse lagringstjenester

Ifølge direktivet om elektronisk handel artikkel 14 nr. 1 skal nettverter som lagrer informasjon på oppfordring fra andre på visse vilkår være fri for ansvar for informasjonen som lagres. Dette gjelder kun dersom:

  1. tjenesteyteren ikke har faktisk kjennskap til ulovlig virksomhet eller ulovlig informasjon, og at vedkommende med hensyn til krav om skadeerstatning ikke har kjennskap til fakta eller forhold som klart viser at virksomheten eller informasjonen er ulovlig, og

  2. tjenesteyteren, fra det øyeblikk vedkommende får slik kjennskap, handler raskt for å fjerne informasjonen og sperre tilgangen til den.

Det skal bemerkes at den norske oversettelsen av direktivet i forhold til erstatningsansvar i punktet a ovenfor er noe uklar. Dette er nærmere drøftet i kapitlet om gjennomføringen av artikkel 14, jf. kapittel 9.

Med «ulovlig virksomhet eller ulovlig informasjon» i direktivets artikkel 14 siktes det både til det innholdet tjenestemottakeren (den som opprinnelig har lagt ut informasjonen) ønsker lagret, og til den virksomheten tjenestemottakeren driver. Eksempler på «ulovlig informasjon» vil f.eks. være å legge ut barnepornografisk materiale eller eksemplarer av beskyttet musikk eller film. Med «ulovlig virksomhet» siktes det til tilfeller der tjenestemottakeren driver virksomhet som ikke er lovlig (f.eks. hallikvirksomhet) eller virksomhet som han ikke har bevilling til å drive (f.eks. advokatvirksomhet).

4.5 Situasjoner der ansvarsfriheten bortfaller

Etter artikkel 14 nr. 2 gjøres det unntak for ansvarsfriheten dersom den som legger ut informasjonen handler under nettvertens myndighet eller kontroll. Det står videre i fortalen punkt 44 i direktivet at en tjenesteyter som bevisst samarbeider med en mottaker av sine tjenester i den hensikt å begå ulovlige handlinger, går utover grensen for ren formidling eller mellomlagring, og omfattes derfor ikke av den formen for ansvarsfrihet som er fastsatt for denne type virksomhet.

4.6 Forhold til domstoler mv.

Bestemmelsene i artiklene 12 til 14 skal ikke berøre den mulighet en domstol eller en forvaltningsmyndighet har, i samsvar med medlemsstatenes rettsorden, til å kreve at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller forhindrer den. Dette kan skje ved at det gis forskjellige pålegg, jf. fortalen punkt 45. Disse påleggene kan bl.a. ha form av en beslutning fra en domstol eller forvaltningsmyndighet med krav om at overtredelsen bringes til opphør eller forhindres, herunder ved fjerning av den ulovlige informasjonen eller ved at tilgangen til den sperres.

4.7 Ingen generell overvåkningsplikt

I artikkel 15 nr. 1 i direktivet står det at medlemsstatene ikke må pålegge tjenesteyterne en generell plikt til å overvåke den informasjon de formidler eller lagrer. De må heller ikke pålegges en generell forpliktelse til aktivt å søke etter fakta eller forhold som tyder på ulovlig virksomhet. Denne bestemmelsen må leses sammen med fortalen punkt 47 som sier at artikkel 15 nr. 1 ikke omfatter overvåkningsplikt i særskilte tilfeller. Dette betyr at en tjenesteyter kan pålegges å overvåke en viss avgrenset trafikk på nettet, f.eks. en bestemt chatte-gruppe, så fremt det er i samsvar med norsk lov.

I fortalen punkt 48 heter det imidlertid at medlemsstatene kan pålegge en form for «aktsomhetsnorm», slik at tilbyderen av lagringstjenester (jf. artikkel 14) er forpliktet til «å vise den varsomhet som med rimelighet må kunne ventes av dem, og som er nærmere angitt i den nasjonale lovgivning, med sikte på å avdekke og forhindre visse typer ulovlig virksomheter.» Det kan synes som at det er en iboende motsetning mellom artikkel 15 nr. 1 og punkt 48 i fortalen. Punkt 48 i fortalen må således tolkes i lyset av direktivets artikler, herunder særlig artikkel 15 nr. 1. Den aktsomhetsnorm som omtales i fortalen vil bl.a. ha relevans når en nettvert mottar meldinger om at han lagrer ulovlig informasjon. Her vil bl.a. meldingens innhold og påstått type av ulovlig informasjon være avgjørende i forhold til nettvertens handlingsplikt, jf. kapittel 10.3. Departementet ser således ikke at fortalen punkt 48 forandrer kravet om at tjenesteytere ikke kan pålegges en generell plikt til å overvåke den informasjon de formidler eller lagrer.

Etter artikkel 15 nr. 2 kan medlemsstatene kreve at tilbyderen av informasjonssamfunnstjenester straks underretter de kompetente offentlige myndigheter om påståtte ulovlige aktiviteter som utøves, eller informasjon som leveres av deres tjenestemottagere, eller at de på anmodning gir de kompetente myndigheter opplysninger som gjør det mulig å identifisere de tjenestemottagere de har lagringsavtaler med. Det betyr at det ikke vil være i strid med direktivet dersom en nettvert f.eks. pålegges en plikt til å varsle politiet dersom nettverten er kjent med at det lagres barnepornografisk materiale på hans server. Slike krav stilles ikke i lovforslaget.

Til dokumentets forside