6 Enkelte justeringer i regnskapsloven
6.1 Endringer i regnskapsloven § 1-7 – forskrifter om avvikende regnskapsår
Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv.(regnskapsloven) § 1-7 inneholder bestemmelser om regnskapsåret. Etter § 1-7 første ledd første punktum er regnskapsåret kalenderåret. Etter første ledd annet punktum kan avvikende regnskapsår benyttes dersom dette på grunn av sesongmessig virksomhet øker årsregnskapets informasjonsverdi. Etter første ledd annet punktum kan regnskapspliktig som er filial eller datterselskap av utenlandsk foretak, benytte avvikende regnskapsår for å ha samme regnskapsår som det utenlandske foretaket.
Fram til 1. juli 2005 inneholdt regnskapsloven § 1-7 en hjemmel for departementet til i særlige tilfeller å gjøre unntak fra hovedregelen om at regnskapsåret følger kalenderåret. Unntak kunne gjøres ved forskrift eller enkeltvedtak. Myndigheten til å gjøre unntak ved enkeltvedtak var delegert til Skattedirektoratet. Etter direktoratets praksis ble det gjort unntak for sesongmessig virksomhet og hvor et avvikende regnskapsår ville øke regnskapets informasjonsverdi. Forskrift om avvikende regnskapsår for filial og datterselskap av utenlandsk foretak som anvender avvikende regnskapsår av 19. juli 1999 nr. 816 ga filialer og datterselskaper av utenlandsk morselskap adgang til å benytte avvikende regnskapsår for å ha samme regnskapsår som det utenlandske foretaket.
Ved endringslov 10. juni 2005 nr. 46 ble unntakshjemmelen i § 1-7 første ledd annet punktum opphevet. Til gjengjeld ble adgangen til å anvende avvikende regnskapsår for foretak med sesongmessig virksomhet lovfestet i § 1-7. Videre ble det tatt inn en bestemmelse i § 1-7 som ga visse filialer og datterselskaper rett til å anvende avvikende regnskapsår slik som i medhold av forskrift 19. juli 1999 nr. 816.
I brev til departementet 27. september 2005 peker Skattedirektoratet på typetilfeller som ikke dekkes av adgangen til å benytte avvikende regnskapsår etter endringene i § 1-7, men hvor direktoratet mener hvor gode grunner tilsier at det bør kunne innvilges dispensasjon. Direktoratet nevner som eksempel foretak som gjennom samarbeidsavtaler inngår i et internasjonalt forpliktende samarbeid uten at de er filialer eller datterselskaper av utenlandske selskaper. I slike samarbeidsforhold vil ofte fordeling av kostnader og overskudd basere seg på det totale resultatet, noe som taler for at de enkelte foretak bør ha anledning til å følge identiske regnskapsår. Direktoratet viste også til tilknyttede selskap som skal konsolideres i regnskap som følger et avvikende regnskapsår. Skattedirektoratet viser til at det finnes visse humanitære organisasjoner som kan ha behov for avvikende regnskapsår på grunn av utstrakt internasjonalt samarbeid. Skattedirektoratet påpeker at økt internasjonalisering og harmonisering av regnskapsregler over landegrensene kan medføre at flere foretak enn de som omfattes av gjeldende bestemmelse i § 1-7 kan tenkes å ha behov for avvikende regnskapsår. Skattedirektoratet mener på denne bakgrunn at det vil være behov for å gjeninnføre adgangen til å tillate avvikende regnskapsår ved enkeltvedtak eller forskrift.
Departementet har merket seg Skattedirektoratets vurdering av at det kan oppstå situasjoner hvor en regnskapspliktig bør gis adgang til å ha avvikende regnskapsår i tillegg til de situasjonene som er regulert i regnskapsloven § 1-7. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at regnskapsloven tar høyde for dette gjennom en adgang til å tillate avvikende regnskapsår. Departementet legger til grunn at det i likhet med den tidligere bestemmelsen må forbeholdes «særlige tilfeller», og at dispensasjon må kunne gis gjennom forskrift eller i enkeltvedtak. Da Regnskapslovutvalgets utredning i NOU 2003:23 var på høring, var det ingen høringsinstanser som gikk inn for å fjerne den daværende dispensasjonshjemmelen.
Departementet foreslår en bestemmelse om at departementet i særlige tilfeller ved forskrift eller enkeltvedtak kan gjøre unntak fra bestemmelsen om at regnskapsåret er kalenderåret.
Departementet viser til lovforslaget del VI (regnskapsloven) endret § 1-7.
6.2 Endringer i regnskapsloven §§ 8-1 og 8-2 om offentlighet og innsendingsplikt
I regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 1-13 fremgår det hvilke foretak som har regnskapsplikt etter regnskapsloven. I § 1-2 første ledd nr. 13 nevnes utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virksomhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel, og som er skattepliktig til Norge etter norsk intern lovgivning. Listen over regnskapspliktige i § 1-2 ble endret ved lov 10. juni 2005, som trådte i kraft 1. juli 2005. Lovendringen førte til at utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virksomhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel ble endret fra nr. 12 til nr. 13.
Ved en inkurie har endringen i § 1-2 ikke blitt fulgt opp i regnskapsloven § 8-1 om offentlighet og § 8-2 om innsending til Regnskapsregisteret. Departementet foreslår at henvisningene i §§ 8-1 og 8-2 til § 1-2 første ledd nr. 12 endres slik at henvisningene rettes til § 1-2 første ledd nr. 13.
Det vises til lovforslaget del VI (regnskapsloven) endrede §§ 8-1 og 8-2.
6.3 Endringer i regnskapsloven § 3-1 – henvisning til notebestemmelser
Etter regnskapsloven § 3-1 er foretak som i medhold av regnskapsloven § 3-9 anvender EØS-regler om internasjonale regnskapsstandarder (IFRS), unntatt fra flere bestemmelser i regnskapsloven. Det gjelder blant annet notebestemmelsene i §§ 7-15 fjerde ledd og 7-36 fjerde til åttende ledd (små foretak).
Ved lov 10. juni 2005 ble det gjort endringer i regnskapsloven §§ 7-15 og 7-36, uten at henvisningene til disse paragrafene i § 3-1 tredje ledd ble tilsvarende justert.
Departementet foreslår at henvisningen i § 3-1 tredje ledd til §§ 7-15 og 7-36 korrigeres.
Departementet viser til lovforslaget del VI (regnskapsloven) endret § 3-1 tredje ledd.
6.4 Endring i regnskapsloven § 3-1 - krav om språk
Etter § 3-1 er regnskapspliktige som utarbeider konsernregnskap eller selskapsregnskap i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder (§ 3-9), unntatt fra lovens § 3-4 om valuta og språk. Unntaket fra § 3-4 ble gjort ved endringslov 10. desember 2004 nr. 81. Det fremgår imidlertid av Ot.prp. nr. 89 (2003-2004) at formålet med endringen av § 3-1 var å gjøre unntak fra kravet til valuta i § 3-4. Departementet legger til grunn at unntaket fra krav til språk er en utilsiktet endring.
Departementet foreslår at feilen korrigeres ved at henvisningene til § 3-4 i § 3-1 tredje ledd endres slik at den bare henviser til § 3-4 første og annet ledd om valuta, og ikke til § 3-4 tredje ledd om språk.
Departementet viser til lovforslaget del VI (regnskapsloven) endret § 3-1 tredje ledd.
6.5 Endring i regnskapsloven § 3-9 – forskrifter om internasjonale regnskapsstandarder
Regnskapsloven § 3-9 ble fastsatt ved lov 10. desember 2004 nr. 81. Paragrafen gjennomfører EØS-regler etter forordning (EF) nr. 1606/2002 om anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder (IFRS). Etter § 3-9 annet ledd fastsetter departementet forskrifter om gjennomføring av EØS-regler som svarer til kommisjonsforordninger fastsatt i medhold av forordning (EF) nr. 1606/2002 artikkel 3.
De internasjonale regnskapsstandardene (IFRS) er endret flere ganger den senere tid. Bakgrunnen er særlig kravet i forordning nr. 1606/2002 om at børsnoterte foretak skal anvende IFRS (slik de er fastsatt som kommisjonsforordninger) i konsernregnskapene fra og med regnskapsåret 2005. Det har nå vist seg at kommisjonsforordningene som fastsetter IFRS´er for anvendelse i EU/EØS, har blitt fastsatt både rett før og etter årsskiftet 2005/2006 for frivillig anvendelse i 2005-regnskapene. Disse endringene har inkludert nødvendige tilpasninger i utdaterte standarder og nødvendige overgangsregler. Det har ikke vært mulig å få innlemmet alle disse kommisjonsforordningene i EØS-avtalen før 2005-regnskapene utarbeides. Det er uheldig på dette området om norske foretak som følger IFRS ikke kan følge disse endringene i IFRS.
Departementet har, ut fra de helt særskilte omstendighetene rundt tidspunktet for innlemmelse av disse kommisjonsforordningene i EØS-avtalen, kommet til at det har vært forsvarlig å tolke forskriftshjemmelen utvidende slik at de aktuelle forordningene kunne fastsettes som forskrift før de var innlemmet i EØS-avtalen. Etter departementets syn bør denne tolkningen innarbeides i lovteksten for å ta høyde for en lignende situasjon ved senere endringer i IFRS.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at forskriftshjemmelen i § 3-9 annet ledd endres slik at den ikke henviser til EØS-regler som svarer til kommisjonsforordninger fastsatt i medhold av forordning (EF) nr. 1606/2002 artikkel 3.
Etter forslaget fastsetter departementet forskrifter som svarer til kommisjonsforordninger fastsatt i medhold av forordning (EF) nr. 1606/2002 artikkel 3.
Det vises til lovforslaget del VI (regnskapsloven) § 3-9 annet ledd.