25 Opphevelse av de særskilte skjønnsretter

Dagens ordning med særskilte skjønnsretter er hjemlet i plan- og bygningsloven § 60. Etter bestemmelsen kan departementet etter søknad fra kommunen vedta å nedsette en skjønnsrett som kan avgi skjønn i kommunen etter plan- og bygningsloven. Ordningen i plan- og bygningsloven av 1985 er en videreføring fra bygningsloven av 1965. I dag er det bare tre kommuner som har særskilte skjønnsretter: Stavanger, Bergen og Trondheim.

Ordningen med særskilte skjønnsretter er ikke drøftet av Bygningslovutvalget i NOU 2003: 24 eller i NOU 2005: 12. Men etter departementets vurdering bør adgangen til å opprette særskilte skjønnsretter oppheves. Dette har tidligere vært foreslått av Skjønnslovutvalget i NOU 1993: 35 Lov om skjønnsprosess s. 110 – 11 uten at det er fulgt opp med lovforslag for Stortinget hittil. De prinsipielle spørsmål som bruk av særdomstoler reiser ble drøftet av Domstolkommisjonen i NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet kapittel 12, se særlig s. 372 – 73, og av Domstolutvalget i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans, se særlig s. 18 og 25. I St.meld. nr. 23 (2000 – 2001) Første instansdomstolene i fremtiden, uttalte Justis- og politidepartementet at det ikke bør opprettes særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner for det, og at dømmende oppgaver som hovedregel bør legges til de alminnelige domstolene (meldingen kapittel 6, s. 45 – 50, se særlig s. 49). Departementets syn fikk tilslutning i Stortinget, se Innst. S. nr. 242 (2000 – 2001) s. 8. Spørsmålet om de særskilte skjønnsretter etter plan- og bygningsloven ble ikke berørt konkret.

Etter departementets vurdering er det ikke slike tungtveiende grunner for å opprettholde ordningen med særskilte skjønnsretter etter plan- og bygningsloven. Det er grunn til å anta at det praktiske behovet for særskilte skjønnsretter er begrenset. Dette underbygges av at det er svært få av landets kommuner som har valgt å benytte seg av ordningen. Etter departementets oppfatning er det heller ingen grunn til å betrakte skjønnssakene som en så vidt særlig sakstype at tingrettene ikke skulle være egnet til å behandle slike saker. Videre er det etter departementets oppfatning uheldig med så nære bånd mellom kommunen og retten som det kan bli ved en særskilt skjønnsrett, for eksempel ved at kommunen avlønner skjønnsrettens medlemmer, jf plan- og bygningsloven § 60 femte ledd første punktum. Selv om dette reelt neppe gir noen grunn til å stille spørsmål ved rettens upartiskhet, kan det faktisk så tvil hos allmennheten om rettens upartiskhet. Det er videre prinsipielt lite heldig at skjønnsrettens rettskyndige medlem, lederen med personlig varamedlem, oppnevnes av departementet for en begrenset tidsperiode (fire år av gangen).

Av hensyn til de kommuner som har innrettet seg med særskilte skjønnsretter, kan det etter departementets oppfatning være behov for en viss overgangstid. Departementet er av den oppfatning at en overgangsperiode på inntil fem år er tilstrekkelig.

Forslaget her medfører at gjeldende §§ 60 og 61 i plan- og bygningsloven oppheves. De videreføres dermed ikke i lovforslaget. Gjeldende § 59, som presiserer at skjønn behandles etter skjønnsprosessloven, videreføres og tas inn i lovens kapittel om ekspropriasjon.