4 Endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

4.1 Innledning

I kapitlet her vurderer departementet om det bør gjøres enkelte innholdsmessige endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11. Endringer og tilpasninger som ikke berører grunnleggende sider ved loven slik den ble vedtatt, gjøres det rede for i kapittel 5.

Sidene ved lovverket som omtales her, er utilregnelighetsbestemmelsen, noen av vilkårene for idømming av særreaksjonene, og overgangsreglene.

Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon har i brev henvendt seg til Justisdepartementet og foreslått endringer i overgangsreglene for særreaksjonene, se lov 17. januar 1997 nr. 11 del II nr. 3 til nr. 6. Departementet ba på denne bakgrunn i høringsbrevet om høringsinstansenes syn på et forslag til endring i overgangsordningen (se punkt 4.4 nedenfor).

Enkelte høringsinstanser har også i høringsrunden nå foreslått andre endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11. Dels med bakgrunn i disse innspillene, dels på grunn av den tiden som er gått siden loven ble vedtatt, har departementet funnet det hensiktsmessig å gå gjennom enkelte sider av den vedtatte særreaksjonsordningen på nytt. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det bør gjøres enkelte endringer i ordningen. De aktuelle spørsmålene ble grundig utredet i NOU 1990:5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, og ble sendt på bred høring. Departementet anser ikke det forslaget departementet fremmer nå, for å føre til så vesentlige endringer at det må sendes på ny høring.

4.2 Utilregnelighet

4.2.1 Utilregnelige psykisk utviklingshemmete

Slik straffeloven § 44 annet ledd lyder etter lov 17. januar 1997 nr. 11, er det bare psykisk utviklingshemmete i høy grad som er straffri.

Reglene om utilregnelighet var ikke på høring nå, men enkelte høringsinstanser har likevel hatt merknader til hvilke psykisk utviklingshemmete som skal bedømmes som utilregnelige etter § 44 annet ledd.

Den Norske Advokatforeningen støtter begrensningen til psykisk utviklingshemmet i høy grad. Lyngdal kommune er imidlertid kritisk til at IQ-grensen settes til 55 og uttaler:

«I henhold til dagens lovverk skal personer som har fylt 15 år, kunne holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. I forhold til psykisk utviklingshemmede er kriteriet satt til IQ over 55 for å være strafferettslig tilregnelig.

(...)

Opplysninger fra spesialpsykolog tilsier at en IQ på 55 tilsvarer en fysisk alder på ca. 8 - 8,5 år. Vi vil derfor påpeke faren for at grensen for når psykisk utviklingshemmede regnes som strafferettslig ansvarlig, kan bli atskillig lavere enn for befolkningen ellers. Det bør derfor arbeides videre med de kriterier som skal avgjøre hvorvidt en person kan dømmes til tvungen omsorg eller forvaring. IQ-grensene må ikke være absolutte, men suppleres med annen kartleggings-redskap som tar hensyn til at det blant psykisk utviklingshemmede kan være stor variasjon innen de ulike evneområdene.»

Også Statens helsetilsyn, Oppland fylkeskommune, Lyngdal kommune, Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er opptatt av at det ikke bare må legges vekt på IQ-grensen ved avgjørelsen av utilregnelighetsspørsmålet. Autismeforeningen i Norge uttaler at en IQ-måling kan gi tilfeldige utslag for autister. Noen autister kan bli vurdert til å ha IQ under 55 - andre over 55 - selv om deres funksjonsnivå på sentrale livsområder vil være lik.

Norsk Psykologforening og Autismeforeningen i Norge påpeker at den foreslåtte betegnelsen «psykisk utviklingshemmet i høy grad», ikke samsvarer med fagspråkets terminologi.

Stortinget avviste i Innst. O. nr. 34 forslaget om en fakultativ straffritaksregel. Departementet finner ikke grunn til på nytt å fremme forslag om en slik regel på bakgrunn av høringen nå. Departementet vil imidlertid presisere at det ikke gjelder en helt absolutt IQ-grense på 55 for å bli ansett for å være utilregnelig: I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) på side 29 første spalte uttalte departementet at «den veiledende IQ-grensen for slike tilstander bør gå ved omkring 55». Det må med andre ord foretas en vurdering av tilstanden der også andre forhold, f.eks. funksjonsnivået på andre livsområder, tillegges vekt.

Departementet er klar over at begrepet «psykisk utviklingshemmet i høy grad» ikke er i fullt samsvar med den terminologien som benyttes i fagspråket, der enkelte med IQ under 55 betegnes som psykisk utviklingshemmete i moderat grad. Etter departementets syn er det en fordel å ha en samlebetegnelse for hvilke grader av psykisk utviklingshemming som leder til straffrihet. Departementet vil derfor ikke foreslå ordlyden i straffeloven § 44 annet ledd endret.

4.2.2 Dobbeltdiagnoser

Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom har tatt opp spørsmål knyttet til såkalte dobbeltdiagnosetilfeller. Én problemstilling er hvilken særreaksjon en høygradig psykisk utviklingshemmet som samtidig er psykotisk, skal idømmes.

Det er ikke gitt særskilte regler for denne situasjonen. Retten må i det konkrete tilfellet avgjøre på hvilket grunnlag lovbryteren skal anses for å være utilregnelig (etter uttalelse fra rettspsykiatrisk sakkyndig).

Departementet antar at de aller fleste med doble diagnoser vil bli betraktet utilregnelige etter straffeloven § 44 annet ledd, siden den psykiske utviklingshemmingen må anses for å være (nærmest) permanent. Dersom vedkommende blir idømt en særreaksjon, er det derfor tvungen omsorg som vil være aktuell. Det kan likevel ikke utelukkes at en person med dobbeltdiagnose blir ansett for å være utilregnelig etter § 44 første ledd og deretter idømt overføring til tvungent psykisk helsevern.

Dersom sinnslidelsen hos en som er betraktet utilregnelig på grunn av psykose blir trengt tilbake, og personen fremdeles er farlig, er det gitt en snever hjemmel (psykisk helsevernloven § 5-6) for overføring til anstalt under kriminalomsorgen (avgjøres av retten etter begjæring av faglig ansvarlig). Denne bestemmelsen kan ikke gjelde der den domfelte samtidig er høygradig psykisk utviklingshemmet, jf. også Innst. O. nr. 33 (1996-97) side 8 annen spalte. Det kan derfor reises spørsmål om det bør være en overføringsadgang fra særreaksjonen tvungent psykisk helsevern til tvungen omsorg.

På den annen side er det ikke noe absolutt vilkår for å opprettholde særreaksjonen tvungent psykisk helsevern at den domfelte fremdeles er sinnslidende. Det psykiske helsevernet vil derfor også ellers ha ansvaret for enkelte domfelte som ikke til enhver tid er sinnslidende.

Departementet vil ikke foreslå at det gis en fast regel om at en lovbryter som både er høygradig psykisk utviklingshemmet og psykotisk alltid skal anses utilregnelig på grunnlag av utviklingshemmingen - og dermed utelukkende kunne idømmes tvungen omsorg. Det bør være retten som i det konkrete tilfellet avgjør utilregnelighetsgrunnlaget og dermed hvilken særreaksjon som kan idømmes.

Departementet går heller ikke inn for en egen overføringsadgang fra tvungent psykisk helsevern til tvungen omsorg. Departementet legger til grunn at det vil være få lovbrytere som er både høygradig psykisk utviklingshemmete og psykotiske. Departementet antar videre at de aller fleste av disse vil bli idømt tvungen omsorg. Dette må etter departementets syn særlig gjelde siden det foreslås en hjemmel for tvangsmedisinering i fagenheten. Overføringer på tvers av ordningene bør dessuten av hensyn til strukturen etter departementets syn generelt være så få som mulig.

4.3 Forvaring

4.3.1 Vilkårene i lov 17. januar 1997 nr. 11

Etter straffeloven (ny) § 39 c er det et grunnvilkår for å idømme forvaring at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. I tillegg må lovbryteren ha gjort seg skyldig i en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet eller i forsøk på et slikt lovbrudd. Videre må lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå en slik forbrytelse (§ 39 c nr. 1). Etter § 39 c nr. 2 kan også mindre alvorlige lovbrudd av samme art som i nr. 1 være tilstrekkelig til å bli idømt forvaring, dersom vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå forbrytelse som nevnt i nr. 1 og det er en nær sammenheng mellom forbrytelsene. Etter § 39 c nr. 3 kan også flere forbrytelser begått ved flere handlinger, eller én forbrytelse bedømt som ett fortsatt straffbart forhold, gi grunnlag for en forvaringsdom. Det må også antas å være en nærliggende fare for tilbakefall til nye alvorlige lovbrudd for å kunne idømme forvaring (kravet til gjentakelsesfaren er i nr. 2 kvalifisert, ved at den må antas å være særlig nærliggende).

4.3.2 Innst. O. nr. 34 (1996-97)

Når det gjelder vilkårene for å idømme forvaring, mente komitéflertallet at begrepet alvorlig forbrytelse innenfor de nærmere angitte grupper av forbrytelser i straffeloven § 39 c, også må omfatte flere forbrytelser innen samme gruppe som i sum gjør den straffbare aktivitet alvorlig (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 21). Flertallet viste i den forbindelse til sin merknad i innstillingen punkt 7.3.4, hvor det hadde gitt uttrykk for at det kan vise seg at de lovbrudd som hjemler en særreaksjon, er for sterkt begrenset. På side 21 fortsatte flertallet med å si at det også vil være nødvendig etter en tid å vurdere om bestemmelsen i strl. § 39 c nr. 1 inneholder for sterke begrensinger av i hvilke tilfeller bestemmelsen kan anvendes.

4.3.3 Departementets vurdering nå

Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forvaring også bør kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd. Etter departementets syn kan det ikke utelukkes at enkelte tilregnelige lovbrytere allerede etter å ha begått én alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig.

På denne bakgrunn foreslår departementet å fjerne kravet i § 39 c nr. 1 om at lovbryteren tidligere må ha begått slike forbrytelser som er nevnt der. Endringen som foreslås, medfører at også § 39 c nr. 3 kan gå ut.

Departementet vil understreke at selv om det at lovbryteren har forgått seg tidligere, foreslås fjernet som et vilkår i § 39 c, vil det fortsatt være slik at forvaring som hovedregel bare bør idømmes dersom lovbryteren har begått eller har forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse mot liv, helse eller frihet tidligere. For å få dette fram, foreslår departementet at den omstendighet at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå alvorlige lovbrudd, skal være et skjønnsmoment ved avgjørelsen av om forvaring skal idømmes. Departementet vil også foreslå enkelte andre momenter det skal legges vekt på ved farevurderingen.

Forslaget nå vil medføre at noen flere kan bli idømt forvaring enn etter lov 17. januar 1997 nr. 11. Departementet legger imidlertid til grunn at endringen ikke innebærer noen utvidelse i forhold til anvendelsesområdet for gjeldende regler om sikring av tilregnelige lovbrytere.

Departementet har også vurdert om det allerede nå bør gjøres endringer i hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag for en forvaringsdom, slik justiskomiteen reiste spørsmål om i Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 21. Departementet har i proposisjonen her vurdert om angivelsen av lovbrudd som kan lede til særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, bør utvides, men har kommet til at det ikke bør gjøres nå (se punkt 4.4). Departementet legger til grunn at det for tilregnelige lovbrytere er mindre behov for en utvidelse, siden de kan ilegges straff. Departementet forstår komiteen slik at den mener ordlyden bør vurderes etter en tid. Departementet har kommet til at § 39 c slik den nå foreslås, bør virke en tid før vilkårene evalueres.

4.4 Overføring til tvungent psykisk helsevern

4.4.1 Vilkårene i lov 17. januar 1997 nr. 11

For å idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, er det etter § 39 et grunnvilkår at særreaksjonen skal anses nødvendig for å verne samfunnet. Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen alvorlig forbrytelse mot liv, helse eller frihet. Faren for gjentakelse av nye alvorlige lovbrudd må etter nr. 1 være nærliggende. Også mindre alvorlige lovbrudd av samme art som nevnt i nr. 1 kan etter nr. 2 gi grunnlag for en særreaksjon, dersom lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå alvorlig forbrytelse som nevnt i nr. 1. Faren for tilbakefall må være særlig nærliggende.

4.4.2 Høringen nå

Troms politidistrikt er opptatt av hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Høringsinstansen uttaler dette om utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet:

«Disse får sine saker regelmessig henlagt grunnet tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på gjerningstidspunktet (kode 065). De fleste av disse er misbrukere av alkohol og narkotika, begår vinningsforbrytelser (tyveri/naskeri i butikker) og overtrer løsgjengerloven. I Tromsø utgjør denne gruppen 12-15 personer og representerer et betydelig problem for næringsdrivende og publikum i bykjernen. Deres atferdsavvik virker skremmende på folk, men er ikke alvorlig nok til at sikringsinstituttet hittil har vært benyttet.»

4.4.3 Gjeldende rett

Etter straffeloven § 39 nr. 1 kan sikring, dersom vilkårene for øvrig er oppfylt, idømmes på grunnlag av en hvilken som helst (ellers) straffbar handling. I praksis brukes sikring bare for de alvorligste lovbruddene. Høyesterett har i en del avgjørelser vurdert i hvilken grad sikring kan anvendes ved mindre alvorlig kriminalitet. En del avgjørelser fra 1980- og 1990-tallet er kort referert nedenfor.

Rt. 1982 s. 1594

Tiltalte hadde mangelfullt utviklete sjelsevner (tilregnelig). Det forelå videre gjentakelsesfare for ny vinningskriminalitet. Retten mente den her stod overfor et særegent tilfelle slik at sikring kunne anvendes selv om gjentakelsesfaren gjaldt vinningskriminalitet. Den eneste muligheten for tvangsinnleggelse av tiltalte var idømmelse av sikring til opphold i anstalt. Dette kunne hjelpe ham ut av sirkelen med narkotikamisbruk og vinningskriminalitet.

Rt. 1984 s. 1197

Tiltalte var sinnssyk og hadde varig svekkede sjelsevner. Hun hadde overtrådt straffeloven §§ 227 og 228 og § 390 a. Det var videre fare for gjentakelse slik at sikringsvilkårene er oppfylt. Slik saken lå an, mente retten det eneste sikringsalternativet her ville være plassering i psykiatrisk sykehus eller sikringsanstalt. Det er inngripende og bør forbeholdes trusler mot liv, legeme, helse eller frihet. Retten kom til at om det skulle bli behov for frihetsberøvelse, ville man ha det nødvendige grunnlaget for øyeblikkelig innleggelse i psykiatrisk sykehus i psykisk helsevernlov. Sikring ble på dette grunnlaget ansett for å være et uforholdsmessig inngrep.

Rt. 1990 s. 1013

Tiltalte hadde over en periode på mer enn fire år vedvarende krenket sine naboer med sjikanøs opptreden (straffeloven § 390 a). Det var også fare for gjentakelse. Retten mente disse lovovertredelsene ikke var særlig alvorlige og derfor normalt ikke kvalifiserte til sikring. Det var imidlertid grenser for hva naboer måtte finne seg i. Tiltalte hadde to ganger tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Retten mente derfor ikke det var grunnlag for å nekte sikring under henvisning til at det psykiske helsevern måtte kobles inn.

Rt. 1992 s. 1428

Tiltalen gjaldt 22 straffbare forhold, i hovedsak vinningsforbrytelser. Tiltalte var sinnssyk og det forelå gjentakelsesfare, hovedsakelig for vinningskriminalitet. Retten uttalte at det normalt ikke idømmes sikring når tilbakefallsfaren gjelder vinningskriminalitet. Denne saken var imidlertid svært spesiell. Tiltalte kunne ikke idømmes fengselsstraff eller tas hånd om av det psykiske helsevern. Retten idømte ham derfor - av hensyn til samfunnsbeskyttelsen - sikring i anstalt i tre år.

Rt. 1994 s. 1410

Vilkårene i straffeloven § 39 nr. 1 var oppfylt, dvs. de straffbare handlingene var foretatt i sinnssykdom, og det var fare for gjentakelse. Spørsmålet var om det var tilstrekkelig grunn til å idømme en slik reaksjon.

Retten mente at uten sikring ville domfelte fortsette med en omfattende og intens virksomhet med vinningsforbrytelser. Samfunnet har også behov for beskyttelse mot slik virksomhet. Sikringstiden ble imidlertid satt ned fra 5 til 3 år. Retten bemerket at det etter nye regler om strafferettslige særreaksjoner, ikke vil være hjemmel for særreaksjon for vinningsforbrytelser. Retten måtte imidlertid forholde seg til gjeldende rett.

Rt. 1996 s. 11

Vilkårene i straffeloven § 39 nr. 1 var oppfylt, dvs. de straffbare handlingene var foretatt i sinnssykdom, og det var fare for gjentakelse. Spørsmålet var om det var tilstrekkelig grunn til å idømme en slik reaksjon.

Retten så på handlingens karakter og den kriminelle virksomhetens omfang. Virksomheten dreide seg om vinningskriminalitet. Retten uttalte at sikring som hovedregel ikke kom til anvendelse for vinningskriminalitet. Det var primært forbeholdt volds- og sedelighetsforbrytelser som representerte en særlig fare for samfunnet. Sikring kunne imidlertid tenkes for vinningsforbrytelser der denne har vært særlig omfattende og intens, og være særlig aktuelt for utilregnelige lovbrytere som ikke kan straffes. Omfanget av den kriminelle aktiviteten hadde i denne saken vært sporadisk. Det ble derfor ikke funnet å foreligge tilstrekkelig grunn til å idømme sikring. Aktor anførte at sikring også kunne være i lovbryterens interesse på grunn av hans behov for psykiatrisk behandling. Retten avviste dette utfra siktemålet med sikring - nemlig å ivareta samfunnsvernet.

4.4.4 Innst. O. nr. 34 (1996-97)

Et flertall av justiskomiteen mente de nye reglene må gjennomgås med sikte på å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse. Et annet flertall mente det kan vise seg at § 39 nr. 1 for sterkt begrenser hvilke lovbrudd som kan gi en særreaksjon (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 14).

4.4.5 Departementets vurdering nå

Departementet ser den bekymringen Troms politidistrikt gir uttrykk for, siden hjemmelen for å ilegge en tidsubestemt reaksjon for utilregnelige er noe snevrere etter lov 17. januar 1997 nr. 11 enn den er etter gjeldende rett. Departementet legger til grunn at samfunnet har et behov for beskyttelse også mot enkelte mindre alvorlige lovbrudd begått av utilregnelige, særlig dersom den ellers straffbare aktiviteten blir svært plagsom, omfattende og intens. I et slikt tilfelle vil det framstå som påkrevet å kunne iverksette tiltak som ivaretar samfunnsbeskyttelsen. På denne bakgrunn har departementet vurdert om straffeloven § 39 bør endres, slik at også mindre alvorlige lovbrudd kan gi grunnlag for særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Departementet har imidlertid kommet til at § 39 ikke bør endres på dette punktet nå: For det første bør det vurderes nærmere om psykisk helsevernloven er bedre egnet enn bestemmelsene om strafferettslige særreaksjoner til å regulere slike situasjoner. Justisdepartementet vil derfor i samråd med Sosial- og helsedepartementet se nærmere på dette spørsmålet. Vurderingen bør ses i sammenheng med de erfaringer man får etter at psykisk helsevernloven har trådt i kraft.

For det annet er et forslag om en utvidelse av kretsen av dem som kan bli idømt tvungent psykisk helsevern, etter departementets syn av en slik art at det i tilfelle måtte sendes på høring.

For det tredje vil departementet minne om den muligheten påtalemyndigheten har etter psykisk helsevernloven § 3-9 fjerde ledd første punktum til å påklage vedtak om opphør av tvungent psykisk helsevern dersom den har begjært innleggelse.

Endelig viser departementet til at justiskomiteen mente at det etter en tid burde vurderes om også andre lovbrudd burde omfattes av bestemmelsen. Departementet vil derfor etter noen tid vurdere dette vilkåret for idømmelse av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern.

4.5 Overgangsordningen

4.5.1 Innledning

I lov 17. januar 1997 nr. 11 er overgangsreglene fastsatt i del II nr. 3 til 6. Overgangsreglene innebærer at sikringsdommer som er avsagt før loven trer i kraft, faller bort innen ett år etter ikrafttredelsen. Mener påtalemyndigheten at det fortsatt er behov for en særreaksjon, må den reise sak for herreds- eller byretten før sikringsdommen er falt bort med påstand om idømmelse av særreaksjon etter §§ 39 eller 39 c. Når det gjelder fristen for å reise sak, hadde departementet foreslått 6 måneder etter lovens ikrafttredelse. Stortinget endret dette til ett år for å sikre forsvarlig forberedelse og behandling av de aktuelle sakene.

Til tross for forlengelsen til ett år, har riksadvokaten i brev 22. januar 1998 til departementet antydet at departementet bør overveie å foreslå at overgangsregelen endres, slik at det ved idømt sikring er påkrevd med en konvertering av sikringsdommen til en av de nye særreaksjonene først ved lengstetidens utløp. Riksadvokaten har anslått at det kan være tale om ca. 200 saker som vil være aktuelle å føre for retten (av i alt ca. 390 sikringssaker som må vurderes). Riksadvokaten anslår at dette vil kreve fem årsverk i påtalemyndigheten. I tillegg vil det være behov for å oppnevne sakkyndige.

Også fra Den rettsmedisinske kommisjon ved overlege Randi Rosenqvist er departementet i brev 9. mars 1999 bedt om å revurdere overgangsreglene, slik at iverksatte sikringsdommer ikke konverteres. (For domfelte som soner en dom og også har en sikringsdom, bør det imidlertid skje en konvertering hvis påtalemyndigheten ønsker en forvaringsdom i stedet for straff og sikring.) Begrunnelsen er dels at konverteringssakene vil innebære en ekstrem belastning på saksbehandlere og sakkyndige, og at det antakelig vil være umulig å rekruttere tilstrekkelig mange sakkyndige. Dels anfører hun at det vil være et rettssikkerhetsmessig gode om etablering av ny rettspsykiatrisk praksis og domspraksis bygger på nye saker, ikke ved gjennomføring av konverteringssaker.

Departementet avviste i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) et tilsvarende forslag som de som nå er kommet, se proposisjonen side 100. Departementet pekte på at problemene med den foreslåtte overgangsordningen var av praktisk, ikke prinsipiell art, og at en ressurstilførsel i overgangsperioden vil avhjelpe ulempene. På den annen side er fordelene med en omgjøring av alle sikringsdommer i løpet av et begrenset tidsrom store. «De nye reglene fører til mildere løsninger for de aktuelle lovbryterne, og det er hensiktsmessig å unngå at to regelsett virker parallelt», uttalte departementet.

4.5.2 Forslaget i høringsbrevet

På bakgrunn av innspillene fra riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon, tok departementet i høringsbrevet til orde for at overgangsordningen bør vurderes på nytt. Departementet formulerte problemstillingene slik (høringsbrevet side 33-34):

«Spørsmålet blir for det første om de praktiske ulempene ved å føre for retten saker om konvertering av alle aktuelle sikringsdommer, er større enn de praktiske ulempene ved å ha to parallelle systemer løpende over lengre tid. For det andre blir spørsmålet om hensynet til de som har sikringsdommer tilsier at de bør få prøvd relativt raskt om de skal overføres til en særreaksjonsdom, eller om sikringsdommen skal opphøre.

Når det gjelder det første spørsmålet, antar departementet at det bør legges avgjørende vekt på at det både fra påtalemyndigheten og sakkyndigsiden anses som praktisk svært vanskelig å gjennomføre alle aktuelle saker om konvertering i løpet av ett år. Riktig nok synes riksadvokaten å forutsette at det må innhentes rettspsykiatrisk erklæring i samtlige ca. 200 saker. Forutsetningen i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) (se side 89) og i Innst. O. nr. 34 (1996-97) (se side 21) er imidlertid at personer som kan være aktuelle for forvaringsdom, som hovedregel ikke skal undersøkes av rettspsykiater, men personundersøkes. Belastningen på de sakkyndige blir med andre ord antakelig noe mindre enn riksadvokaten har lagt til grunn. Belastningen for påtalemyndigheten blir likevel den samme.

Departementet vil imidlertid bemerke at det, for å unngå at parallelle ordninger eksisterer over meget lang tid, under enhver omstendighet bør være slik at de som er dømt til straff og sikring, og som ennå ikke har avsluttet soningen av straffedommen, bør få omgjort sin dom, enten slik at sikringsbemyndigelsen faller bort eller slik at det avsies dom for forvaring.

Spørsmålet blir dernest om også hensynet til de andre som er dømt til sikring, tilsier at dommene konverteres eller faller bort i løpet av ett år, til tross for de praktiske ulempene dette vil medføre.

I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) er det som nevnt foran lagt til grunn at de nye reglene vil lede til mildere løsninger for lovbryterne enn de eksisterende regler (side 99-100). Blant annet er vilkårene for å bli idømt en særreaksjon strengere, og det er fastsatt klare regler om jevnlig overprøving av om vilkårene for å opprettholde særreaksjonen er til stede. Det er også slik at lovbrytere som var psykotiske i gjerningsøyeblikket og som kommer inn under det nye systemet, har krav på å bli tatt hånd om av det psykiske helsevern. På denne bakgrunn ser departementet betenkeligheter i å ikke la de nye reglene gjelde for dem som nå er sikringsdømte, før lengstetiden for sikringsbemyndigelsen er gått ut. På den annen side kan det for enkelte være uvesentlig om de er omfattet av en sikringsdom eller av en særreaksjonsdom. Særlig kan det tenkes at domfelte som er undergitt frisikring etter straffeloven § 39 nr. 1 bokstavene a til c, ikke vil anse det som hensiktsmessig at dommen konverteres.»

Departementet foreslo på denne bakgrunn at eksisterende påbegynte sikringstiltak kan fortsette inntil lengstetiden i sikringsbemyndigelsen er gått ut, men at den domfelte skal ha adgang til å kreve at påtalemyndigheten enten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Etter forslaget bortfaller sikringsbemyndigelsen hvis sak i et slikt tilfelle ikke er reist innen ett år etter at kravet er satt fram.

Dom på sikring som ikke er satt i verk, faller etter forslaget i høringsbrevet bort om ikke påtalemyndigheten reiser særreaksjonssak innen ett år etter ikrafttredelsen.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Nordland fylkeskommuneog Den Norske Advokatforening støtter forslaget til overgangsordning. Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen finner dette forslaget tilfredsstillende under forutsetning av at de sikringsdømte får tydelig underretning om adgangen til å kreve konvertering/oppheving av sikringen. De må også tilbys hjelp til å fremme et slikt krav på notorisk og formelt riktig måte, slik at lovens konsekvens av at påtalemyndigheten unnlater å reise konverteringssak, realiseres.»

Den rettsmedisinske kommisjon uttaler generelt at kommisjonen er tilfreds med at de innspill den har hatt overfor departementet, er tatt til følge.

Riksadvokaten og Oslo politidistrikt mener at den overgangsordningen som foreslås i høringsbrevet, vil være arbeidskrevende for påtalemyndigheten. Riksadvokaten uttaler:

«Som en del av en mellomløsning foreslår departementet at domfelte skal ha adgang til å kreve at påtalemyndigheten enten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Riksadvokaten er ikke uten forståelse for dette forslaget. Det kan synes rimelig at domfelte, dersom han ønsker det, har mulighet til å fremme omgjøringssak og dermed få prøvet om vilkårene for særreaksjon er oppfylt også etter de nye reglene og i tilfelle få sin sikringstid regulert av disse.

Etter departementets forslag skal imidlertid denne ordningen ikke gjelde hvor sikringstiltak ikke er satt i verk når loven trer i kraft. Påtalemyndigheten må etter forslaget gjennomgå alle saker hvor det er idømt straff og sikring, finne frem til de saker hvor sikring (ennå) ikke er satt i verk og vurdere om det bør fremmes forvaringssak. Dette støter mot de samme praktiske og ressursmessige problemer som tidligere beskrevet i henvendelsen herfra. Anslaget for ressursbehovet - ca 5 årsverk - kan neppe nedjusteres vesentlig dersom departementets forslag vedtas siden alle de 'dobbeltsporede' sakene må gjennomgås og eventuelt transformeres samtidig som det er grunn til å tro at mange av dem som i dag har 'ren' sikringsdom vil kreve innstilling av sikringen etter nr. 4 ('omgjøringssak').

Riksadvokaten antar at det bør være tilstrekkelig at domfelte som er idømt sikring som ikke er satt i verk gis anledning å fremme krav om at påtalemyndigheten enten innstiller sikringen eller fremmer omgjøringssak, se utkast til nr. 4. (Nr. 3 bør i tilfelle gjelde generelt for alle rettskraftige sikringsdommer pr. ikrafttredelsestidspunktet og nr. 5 falle bort.) Hensynet til at de nye reglene anses som 'mildere' bør være tilstrekkelig ivaretatt ved at domfelte kan kreve at påtalemyndigheten frafaller sikringskravet eller reiser forvaringssak. Det kan tenkes at det vil løpe 'rene' sikringsdommer i inntil 10 år etter at loven er satt i kraft om departementets forslag vedtas. Trolig vil også de fleste 'dobbeltsporede' sikringsdommene være avviklet innenfor et slikt tidsrom. Riksadvokaten antar for øvrig det vil være en fordel om den særlige anstalten for forvaringsdømte får anledning til å etablere seg med et jevnt tilsig av 'nye' domfelte, fremfor å måtte ta imot et ikke ubetydelig antall domfelte som på tidspunktet for ikrafttredelse soner fengselsstraff.

Et alternativ til den løsning som er skissert ovenfor kan være å etablere en ordning hvor spørsmålet om konvertering tas opp i god tid før det tidspunkt det ellers ville være aktuelt å treffe førstegangsvedtak om sikring (dvs. før soningen avsluttes og det vedtas straffbortfall i medhold av straffeloven § 39 nr. 5).»

4.5.4 Departementets syn nå

Departementet viderefører forslaget i høringsbrevet, og viser langt på vei til begrunnelsen der. For det første bør den perioden der to regelsett skal gjelde parallelt, være så kort som mulig. For det annet bør det ses hen til hvilke løsninger som er gunstigst for de domfelte. Med det forslaget til endring i vilkårene for å bli idømt forvaring som departementet fremmer i proposisjonen her, vil det neppe være «mildere» vilkår for å bli idømt forvaring enn sikring. Jevnlig domstolsprøving og forvaringens innhold er imidlertid elementer som gjør en overføring til forvaring gunstigere for den domfelte enn å fastholde det tosporete systemet i overgangsperioden.

Departementet går på denne bakgrunn fortsatt inn for at sikring som er satt i verk, kan fortsette til lengstetiden er gått ut, med mindre den domfelte krever at sikringstiltaket innstilles eller det reises sak om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Sikring som ikke er satt i verk, foreslås å falle bort om ikke påtalemyndigheten reiser sak innen ett år etter ikrafttredelsen.

Departementet har merket seg at riksadvokaten mener at overgangsordningen også med de endringene som er foreslått i høringsbrevet, vil by på betydelige praktiske og ressursmessige problemer for påtalemyndigheten. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om administrative og økonomiske hensyn bør veie så tungt at også idømt sikring som ikke er påbegynt når loven trer i kraft, skal vare sikringstiden ut. Departementet har imidlertid kommet til at både hensynet til den sikringsdømte, og hensynet til at de to ordningene ikke skal løpe parallelt over svært lang tid, bør veie tyngre.

Departementet er enig med riksadvokaten i at det kan løpe «rene» sikringsdommer i lang tid framover med den ordningen som foreslås. Departementet legger imidlertid til grunn at det er en risiko for at de to ordningene ville løpe parallelt i enda lengre tid om også ikke påbegynt sikring skulle fortsette etter de gamle reglene.

Departementet finner det heller ikke tilstrekkelig at den sikringsdømte gis en rett til å kreve opphør av sikring som ikke er satt i verk, og legger avgjørende vekt på at de to ordningene i minst mulig grad bør løpe parallelt.

Departementet har også vurdert forslaget fra riksadvokaten om at konverteringsspørsmålet først tas opp når straffedelen nærmer seg slutten. Departementet har imidlertid funnet at den fordel det innebærer for den domfelte at forvaringen skal være særlig tilpasset den dømtes behov, bør komme vedkommende til gode før straffedelen er utløpt i de tilfellene påtalemyndigheten ønsker å reise sak om forvaring.