Ot.prp. nr. 46 (2000-2001)

Om lov om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven §§ 238 og 239)

Til innholdsfortegnelse

8 Etterkontroll

Departementet viser til Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 103 om etterkontroll av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Det foreslås en endring i vilkårene for å idømme særreaksjonen forvaring i proposisjonen her. Etterkontrollen må omfatte en undersøkelse av hvordan den endelig vedtatte bestemmelsen fungerer i praksis. I tillegg har departementet merket seg justiskomiteens bemerkninger om at særreaksjonsreglene må gjennomgås etter en tid med sikte på å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse, og om de lovbrudd som hjemler en særreaksjon kan være for sterkt begrenset (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 14 og 21).

For psykisk utviklingshemmete lovbrytere innføres det ved forslagene i proposisjonen her en helt ny særreaksjon i form av tvungen omsorg i fagenhet, med mulighet for at en del av særreaksjonen kan gjennomføres i en boenhet i en kommune eller i en annen insititusjon. Både gjennomføringen i og utenfor fagenheten bør evalueres med sikte på å foreta de endringer som er nødvendige. Etterkontrollen bør finne sted etter ca. fem år, og resultatet av denne vil bli forelagt Stortinget.

I tillegg til en etterkontroll som nevnt, bør praktiseringen av reglene følges kontinuerlig av Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Følgende punkter bør undersøkes, både i den løpende evalueringen og i etterkontrollen: I hvilken grad gjennomføres tvungen omsorg faktisk utenfor fagenheten når vilkårene for slik gjennomføring er oppfylt? I hvilken grad utøves det tvang i fagenheten utover det å holde den særreaksjonsdømte tilbake? Er det et reelt behov for at reglene om tvang i sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde tilsvarende? Hvilken rolle har den fylkeskommunale habiliteringstjenesten?

Også den lovtilknytningen forslaget til gjennomføring av tvungen omsorg hviler på, bør evalueres etter en tid. Departementet tenker særlig på hvordan tilknytningen til psykisk helsevernloven fungerer for denne gruppen særreaksjonsdømte, og hvilke erfaringer kontrollkommisjonen har gjort seg. Kontrollkommisjonen bør på vanlig måte avgi årlig rapport til Statens helsetilsyn om sin virksomhet.

I tillegg bør erfaringene med én fagenhet evalueres, og det bør vurderes om det skal opprettes flere fagenheter: Både antallet som dømmes til tvungen omsorg og faglige hensyn vil være av betydning for vurderingen. Det bør for det første holdes rede på antallet personer som blir idømt tvungen omsorg. Det tas sikte på å etablere en ordning for automatisk innhenting av de relevante dommene. Også de faglige sidene ved fagenheten bør observeres, herunder hvilket innhold den tvungne omsorgen har. Fagenheten bør avgi årlige rapporter om gjennomføringen. Dersom særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten, bør fagenheten sørge for at den årlige rapporten også inneholder opplysninger om denne gjennomføringen.

Dersom hjemmelen for å la sosialtjenesteloven kapittel 6A gjelde tilsvarende for gjennomføringen i eller utenfor fagenheten tas i bruk, bør også vedtak om tiltak etter dette kapitlet inngå i fagenhetens rapportering. Også fylkesmannen, fylkesnemnda for sosiale saker og rådgivende gruppe har oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 6A. Dersom reglene gis anvendelse under gjennomføringen av tvungen omsorg, bør også disse instansenes befatning med sakene trekkes inn i evalueringen.

Det foreslås i proposisjonen her også en uttrykkelig hjemmel for å prøveløslate forvaringsdømte med vilkår om å ta opphold i en institusjon eller kommunal boenhet utover ett år. Også denne ordningen bør evalueres. Det bør holdes rede på hvor utbredt ordningen blir, og hvilke grupper forvaringsdømte som løslates på et slikt vilkår. Det må undersøkes om prøvetiden brukes aktivt slik at disse forvaringsdømte etter hvert vender tilbake til et liv i frihet. Siden løslatelse på prøve fra forvaring først er aktuelt etter at minstetiden er utløpt, og det som hovedregel skal fastsettes en minstetid for forvaringen, er det mulig at fem år er for kort tid for evalueringen av slike prøveløslatelsestiltak. På den annen side vil antakelig noen av dagens sikringstiltak bl.a. i kommuner bli omgjort til prøveløslatelse fra forvaring etter overgangsreglene. Forutsatt at det er et tilstrekkelig antall saker, bør derfor også den særlige prøveløslatelsesordningen evalueres etter om lag fem år.

Til forsiden