17 Forvaring av hunder
17.1 Gjeldende rett
Kamphundloven fastsetter i § 5 første ledd fjerde punktum at politiet kan ta i forvaring en hund inntil krav om avliving etter § 5 er avgjort. Bestemmelsen i § 5 gjelder for alle hundetyper, dersom hunden «har påført menneske eller dyr skade».
Også politivedtektene har regler om forvaring av hunder. Om dette er følgende sagt i høringsnotatet oktober 2000 punkt 2.3:
«Politivedtekter fastsettes lokalt for hver enkelt kommune med hjemmel i politiloven 4. august 1995 nr. 53 § 14. Vedtektene stadfestes av Justisdepartementet. ... Det er vanlig at vedtektene har bestemmelser om hunder, bl.a. om båndtvang. Justisdepartementet har utarbeidet en normalpolitivedtekt, men det er ikke krav om at kommunene benytter denne. I normalvedtekten er hunder omhandlet i §§ 23 til 25. ...
I vedtekten § 25 er det bestemt at politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §§ 23 og 24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. I Justisdepartementets kommentar til denne bestemmelsen heter det at politiet ikke har noen umiddelbar plikt til å selge eller avlive hunden ved utløpet av fristen, men bør forsøke andre løsninger, f.eks. omplassering gjennom en organisasjon.
... Flere politivedtekter har bestemmelser om at politiet kan ta i forvaring og selge eller avlive hunder som går løs i strid med båndtvangsbestemmelsene, dersom ikke eieren innen en viss tid etter at han er varslet, henter hunden og dekker omkostningene. ...»
17.2 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000
Høringsnotatets lovutkast § 10 annet ledd siste punktum sier følgende:
«Politiet kan ta hunden i forvaring inntil saken er avgjort.»
Bestemmelsen gjelder sak om krav om avliving som etterfølgende sikkerhetstiltak, jf. om dette punkt 13 foran.
Lovutkastet § 12 om forbud mot farlige hunder første ledd fastsetter at farlige hunder skal avlives eller pålegges utført fra riket etter vedtak av politiet. Avgjørelsen skal kunne påklages og lovutkastet § 12 første ledd femte punktum fastsetter følgende:
«Klagen kan ikke føre til utsatt iverksetting av vedtaket uten at hunden blir sikkert forvart.»
I høringsnotatet punkt 4.2.6 er følgende sagt om dette:
«Politiets vedtak skal kunne påklages, men ut fra begrunnelsen for forbudet mot farlige hunder, bør ikke klagen kunne føre til utsatt iverksetting av vedtaket om at hunden blir sikkert forvart, se lovutkastet § 12 første ledd fjerde og femte punktum. Klageren kan ikke kreve at politiet besørger eller bekoster forvaringen.»
17.3 Høringsinstansenes syn
Oslo politidistriktsier dette:
«Når en hund begjæres avlivet, er det vesentlig av håndhevingsmessige grunner at hunden umiddelbart kan tas hånd om av politiet. Et avlivingsvedtak som skal iverksettes etter at hunden har vært på «frifot» vil regelmessig medføre store problemer av håndhevingsmessig art. Enten er dyret ikke lenger tilgjengelig, eller politiet vil bli møtt med at det er annen hund som nå finnes i husholdningen, etter at den opprinnelige synder har «rømt» eller blitt avlivet etc.
For hunder som har bitt, gir kamphundloven en hjemmel til å ha hunden i forvaring. For hunder som det er aktuelt å avlive i medhold av strl. § 354, 2. ledd ... eller kamphundloven ... (forbudte hunder) finnes ingen slik hjemmel. For den siste gruppes del er det helt nytteløst å forsøke å finne en slik hund igjen etter at vedtak er fattet. Politiet har derfor fremholdt at slike hunder kan tas som beslag i medhold av strpl. § 203, som en gjenstand som skal inndras ... . Et slikt beslag kan bringes inn for forhørsretten. Fra hundeeiers side blir det gjerne pekt på at fraværet av en positiv forvaringshjemmel i loven må bety at politiet overhodet ikke har noen adgang til beslag/forvaring. Dette er en relativt tidkrevende og omstendelig prosedyre.
En ny lov om hundehold må etter vårt syn inneholde bestemmelser om beslag/forvaring av farlig hund så lenge sak pågår. Det kan ikke sees av forslaget til ny lov at dette er berørt overhodet. Den eksisterende bestemmelse om dette i kamphundl. § 5, 4. pkt. om forvaring kan videreføres.»
Også Per Jan Langerudtar til orde for en forvaringsadgang for politiet så lenge sak pågår, og peker på at en manglende adgang
«... vil i enkelte tilfeller kunne få dramatiske konsekvenser for enkelte personer. ... Hensynet til folk og forsvarsløse dyrs sikkerhet må veie tyngst.».
17.4 Departementets vurderinger
Departementet finner ut fra Oslo politidistrikts merknader at det er grunn til å utforme en mer vidtfavnende forvaringsregel enn den som var med i høringsutkastet. Departementet foreslår at hunder skal kunne tas i forvaring som et foreløpig tiltak i tilknytning til sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold som kan munne ut i vedtak om avliving, salg, omplassering, utførsel av hund eller fratakelse av adgang til å ha hund. Det samme foreslås for slike vedtak i forhold til overtredelse av regler om ro og orden, antall hunder og om merking av hunder. Forvaring skal etter forslaget kunne skje inntil vedtak er truffet og gjennomført.
Ved spørsmålet om en forvaring er lovlig, må det avgjørende være hvordan de faktiske forhold fremstår sett fra politiets side når hunden tas og holdes i forvaring, ikke hvordan saksutfallet blir i ettertid. Bak en forvaring kan ligge ønsket om å vareta folks eller dyrs sikkerhet, folks trygghetsfølelse eller håndhevingshensyn.
Forvaring av en hund kan være aktuelt ikke bare inntil et vedtak er truffet av politiet, men også under en etterfølgende klagebehandling.
Dersom politiets vedtak blir påklaget, medfører ikke dette automatisk at vedtaket ikke kan iverksettes. Utsetting av å iverksette et vedtak, f.eks. om omplassering eller avliving av hund, skjer bare dersom det blir besluttet i samsvar med forvaltningsloven § 42 første ledd første punktum, jf. annet ledd, jf. departementets forslag om tilsvarende anvendelse av denne alminnelige forvaltningsrettslige regelen foran under punkt 13.5.2, 14.4.1 og 15.5. En beslutning om utsettende virkning varetar hundeholderens interesse, og vil for det offentlige kunne begrense et mulig erstatningsansvar i ettertid dersom det f.eks. til et vedtak om avliving er knyttet erstatningsbetingende feil.
I en del tilfeller kan sterke grunner tale mot å gi utsettende virkning av et vedtak om f.eks. å omplassere eller avlive en hund. F.eks. kan hensynet til dyret selv tale mot forvaring hvis forholdene for dyret ikke vil være så gode som ønskelig under en langvarig forvaring. I motsetning til ved mange andre forvaltningsavgjørelser vil en beslutning om utsettende virkning her gi det offentlige umiddelbare og løpende økonomiske utlegg, fordi det er politiet som ofte i praksis vil være rekvirent av plass på kennel e.l. Store kostnader til slik forvaring i klagesaker vil i praksis kunne gjøre at politiet blir for tilbakeholdne med å gripe inn mot problematisk hundehold. Det må derfor være adgang til å la være å gi en klage utsettende virkning hvis klageren ikke stiller sikkerhet for slike kostnader.
Dersom hundeholderen får kostnader eller andre tap pga. en forvaring som skyldes en feilvurdering fra politiet som ikke kan forsvares, og som hundeholderen heller ikke kan sies å ha et medansvar for, vil vanlige erstatningsregler kunne gi krav på å få slike kostnader refundert fra politiet i ettertid. I praksis vil slike tilfeller antakelig forekomme meget sjelden.
Politiets ulike avgjørelser etter bestemmelsen om forvaring av hunder er en del av gjennomføringen av andre inngrep som er begrunnet i hensynet til folks sikkerhet eller trygghetsfølelse, eller i hensynet til håndheving av regler om ro og orden, antall hunder eller merking av hunder. Politiets avgjørelser etter bestemmelsen om forvaring bør ikke i seg selv anses som enkeltvedtak.