5 Hvilke regler bør loven inneholde? Hvordan bør lovreglene utformes (klare regler eller regler basert på skjønn)?
5.1 Gjeldende regler om hundehold og reglenes utforming
5.1.1 Ulike slags regler om hundehold
Gjeldende rett inneholder en rekke ulike slags regler relatert til hunder og hundehold. For en oversikt vises det her til punkt 4.1 foran. Reglene er av ulik type. Mens noen regler direkte gjelder hunder spesielt, har andre et mer generelt virkeområde, f.eks. ved at de gjelder dyr generelt, skadeforvoldelser generelt eller faresituasjoner generelt. Særlig nevnes følgende typer regler:
regler om sikring av hund, bl.a. båndtvangsregler
regler om håndtering av løshunder, herunder bl.a. om oppsporing av mulige eiere og om eventuell avliving
regler om spesielle hunderelaterte faresituasjoner, f.eks. om hunder som jager bufe eller vilt eller som går løs i områder der bufe beiter
generelle nødrettsregler
regler om krav om avliving av hund etter at hunden har voldt ulempe eller skade
regler om forbud mot farlige hunder
regler om erstatningskrav etter at hund har voldt skade
regler om straff rettet mot hundens eier eller innehaver
regler om ro og orden, bl.a. om håndtering av avfall
generelle naborettslige regler
generelle dyrevernregler
generelle regler om håndtering av dyresykdommer
regler om hund eller dyr generelt knyttet til særlige livsområder eller situasjoner, f.eks. regler om bruk av hund under jakt i viltloven §§ 23 og 26, regler om bruk av hund ved vaktvirksomhet etter lov og forskrift om dette og regler om dyrehold i husleieforhold i husleieloven § 5-2.
regler som knytter rettsvirkninger til bruken eller eksistensen av hund eller dyr generelt i særlige situasjoner, f.eks. trafikkreglene § 13 nr. 2 bokstav c som fastsetter at kjørende skal senke farten ved passering av person som nytter førerhund for blinde.
5.1.2 Graden av skjønn i reglene
Utformingen av reglene varierer sterkt. Lovgivningen veksler mellom generelle, skjønnsmessige regler som gir rom for konkrete vurderinger etter forholdene i det enkelte tilfelle, og mer presise regler som gir en bestemt løsning i klart definerte situasjoner, og dermed stor forutberegnelighet. Et eksempel på en klar regel uten innslag av skjønn er viltloven § 52 annet ledd:
«I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal hunden holdes i bånd ...»
Fortsettelsen av samme regel åpner imidlertid for skjønn ved rettsanvendelsen, og hva regelen helt konkret innebærer er noe mindre absolutt forutsigbart:
«... eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt.»
Spørsmålet oppstår om hva som ligger i kravet «forsvarlig» i alle tenkelige situasjoner.
Et annet eksempel på en regel som åpner for skjønn ved rettsanvendelsen er kamphundloven § 5 første ledd annet punktum. Her siteres første og annet punktum:
«En hund som har påført menneske eller dyr skade, kan innen en måned etter skadeforvoldelsen kreves avlivet. Dette gjelder likevel ikke dersom forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avliving vil være et uforholdsmessig stort inngrep.»
Forholdsmessighetsvurderingen åpner for konkret rimelighetsskjønn på rettsanvendernivå, og dette skjer på bekostning av regelens forutberegnelighet. Regelen er svært generell. Et mer spesielt tilfelle er gitt en klar løsning i straffeloven § 354 annet ledd annet punktum:
«Hvis hunden efter å ha anfalt nogen person fremdeles går løs til tross for klage til hundeholderen ... kan hunden kreves drept.»
Hva som ligger i «anfalt» og hvem som i alle tenkelige situasjoner regnes som «hundeholderen», åpner nok for en viss rettsanvendervurdering. Men for mange viktige tilfeller gir regelen en udiskutabel løsning. Bufeloven § 2 gir likeledes klare og forutberegnelige regler som i kjernetilfellene ikke åpner for tvil og diskusjon, selv om reglene i en yttersone til dels krever presisering gjennom tolking og åpner for et visst rettsanvenderskjønn:
«Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier eller besidder og enhver i strekningen havneberettiget straks la drepe på stedet eller innen 3 måneder kreve drept ved namsmyndighetens foranstaltning. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13.
Likeledes kan en hund som påtreffes uten ledsager i sådan strekning i den tid bufe beiter drepes eller kreves drept som nevnt. Sistnevnte bestemmelse gjelder dog ikke for hunder som benyttes til rendriften. Enn videre kan et kommunestyre med vedkommende departements approbasjon beslutte at denne bestemmelse ikke skal gjelde i kommunen eller deler derav.
Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept som i første ledd anført.
Når hund i medhold av denne paragraf er drept på stedet, plikter den, av hvem eller på hvis foranstaltning dette er gjort, snarest mulig å underrette stedets politi som igjen skal underrette eieren.»
5.2 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000
5.2.1 Om hvilke regler som bør tas inn i en lov om hundehold
I Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 ble det vurdert nærmere hvilke regler som bør tas inn i en lov om hundehold, og hvilke regler som mest hensiktsmessig fortsatt bør finnes i annen lovgivning. I høringsnotatet s. 32 - 35 ble følgende sagt:
«På bakgrunn av Stortingets vedtak av 26. mai 1998 og Innst. S. nr. 183 (1997-98) bør en hundelov iallfall inneholde reglene om adgang til avliving av hund som anfaller mennesker og dyr. Et særlig spørsmål er om reglene om hund som jager eller skader reinsdyr og vilt, hører mer naturlig hjemme i reindriftsloven og viltloven enn i en generell hundelov. Som det fremgår foran ... antar Justisdepartementet at lovregler om hunder og hundehold i stor grad bør samordnes og samles.
Jaktlovutvalget vurderte spørsmålet om å lage en egen hundelov, jf. NOU 1974: 21 på s. 8. Utvalget fant ikke grunn til å gå inn for en egen hundelov. Utvalget mente at regler om bruk av hund som element i jaktutøvelsen, var regler som naturlig hørte hjemme i en jaktlov, fordi jegerne venter å finne reglene der, og reglene har reelt og formelt sammenheng med andre regler i jaktloven. Når det gjaldt regler om hundehold og om opptak av løs hund i forhold til viltet, mente utvalget at disse ut fra et viltstell- og jaktmessig synspunkt uten særlige betenkeligheter og praktiske vanskeligheter kunne føres over til en egen hundelov. Jaktlovutvalget gikk imidlertid ikke inn for en egen hundelov. Miljøverndepartementet uttalte i Ot. prp. nr. 9 (1980-81) s. 67 at en viltlov med vekt på vern bør inneholde reglene som verner viltet mot uforsvarlig hundehold.
Etter Justisdepartementets syn bør bestemmelsen om bruk av hund under jakt, viltloven § 23, forbli i viltloven, ut fra de samme hensyn som Jaktlovutvalget anførte i 1974. Det bør imidlertid tas inn en henvisning fra hundeloven til viltloven § 23. Også viltloven § 26 om fullmakt for Kongen til å gi forskrifter, bl.a. om bruk av ettersøkshund ved storviltjakt, bør bli stående uforandret. Det samme gjelder slike mer spesielle regler etter annen lovgivning, se reindriftsloven § 28 om tids- og stedsbegrenset forbud mot å holde jakthundprøve o.a.
Viltloven § 52 har regler om ordinær og ekstraordinær båndtvangstid. Viltloven § 52 første ledd første punktum bestemmer at i områder åpne for alminnelig ferdsel kan eier eller besitter la hund løpe løs bare når den følges på forsvarlig måte. Etter viltloven § 52 annet ledd er den ordinære båndtvangstiden fastsatt til tiden mellom 1. april og 20. august. I denne tiden skal hunder holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt. Den ordinære båndtvangstiden gjelder generelt i områder åpne for alminnelig ferdsel, herunder byer og tettsteder. Etter viltloven § 52 tredje ledd kan Direktoratet for naturforvaltning fastsette båndtvang utenfor dette tidsrommet for bestemte områder dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet. Denne kompetansen er delegert til fylkesnemndene. Når det skal lages en egen hundelov, er det etter Justisdepartementets syn naturlig at denne typen bestemmelser finner sin plass i den generelle hundeloven. Det samme gjelder viltloven §§ 53, 54 og 55 om hunder som løper løs, (bl.a. om avliving) om hunder som opptas og om unntak fra båndtvangsregelen o.a. ut fra spesielle hensyn, samt samme type regler i reindriftsloven § 29.
Politivedtekter har som sagt tidligere hjemmel i politiloven § 14. Det finnes også mange lokale båndtvangsbestemmelser gitt med hjemmel i bufeloven § 3. I tråd med det som er sagt foran ... går Justisdepartementet inn for at alle slike lokale forskrifter for fremtiden bør bli gitt med hjemmel i hundeloven. Et argument mot en slik løsning er at hundehold bare er et av flere forskjellige forhold som reguleres i politivedtektene, og at det kan være upraktisk om kommunen må gi en politivedtekt med hjemmel i politiloven og en annen forskrift om hunder med hjemmel i hundeloven. Men til dette kan man si at det at kommunale forskrifter er hjemlet i ulike lover, ikke hindrer at de kan være en del av samme forskrift - eller vedtekt - i mer teknisk forstand. Heller ikke det at noen forskrifter trenger godkjennelse fra departementet, andre ikke, hindrer en slik samordning fra en kommunes side.
Departementet antar at også særregler om hundeeierens straffansvar for skade og fare som voldes ved hund, bør finnes i en egen hundelov. Alternativet måtte være å ha en generell straffebestemmelse om ansvar for hunder i straffeloven. Departementet antar at en slik regel av informasjonshensyn bør plasseres i en egen hundelov.
Når det gjelder regelen om erstatningsansvar for skade voldt av hund, mener departementet at denne bør forbli i skadeserstatningsloven § 1-5. Bestemmelsen gjelder generelt for erstatningsansvar for skade voldt av dyr. Heller ikke erstatningsregelen i reindriftsloven § 29 syvende ledd foreslås overflyttet.
Regler om sikring av hund i en lov om hunder og hundehold kan ikke bli lest slik at dersom en hundeholder følger reglene, så er risiko som hunden likevel måtte volde hundeholderen uvedkommende. Enhver norsk borger har på alle livsområder etter sedvanerett en generell plikt til å opptre aktpågivent for å unngå at de selv eller noe eller noen som de svarer for, uberettiget volder skade på bl.a. folk, dyr, eiendom eller ting. Den som ikke innretter seg etter dette kan på privatrettslig grunnlag bli møtt med bl.a. pålegg som kan tvangsfullbyrdes på ulike måter, og eventuelt med erstatningskrav der skade er voldt. Her må likevel skytes inn at erstatningsrettslig vil en hundeeier eller hundeholder normalt svare for skade uavhengig av hvor aktpågivende vedkommende har vært, jf. skadeserstatningsloven § 1-5. I en del forhold, bl.a. naboforhold, plikter man også å unngå å opptre slik at man volder urimelig ulempe for andre.
Ut fra informasjonshensyn antar Justisdepartementet at en lov om hunder og hundehold i en generelt formet bestemmelse bør presisere at det gjelder et generelt aktsomhetskrav. Det bør også bli slått fast som en privatrettslig regel at en eier eller innehaver av hund skal sørge for at hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk eller miljø. En generell regel med dette innhold er inntatt i lovutkastet § 1.
Som beskrevet foran ... gjelder den alminnelige nødrettsregelen i straffeloven § 47 der fare truer fra en hund, men da slik at man ved angrep fra hund må se hen til avveiningsprinsippet i nødvergeregelen i straffeloven § 48, jf. Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett, 4. utgave 1997 s. 152. Ordlyden i straffeloven §§ 47 og 48 gir ikke en heldekkende beskrivelse av det som må antas å være gjeldende rett ved angrep fra hund. Dette taler for at en generell lov om hunder og hundehold ikke bare bør samordne straffelovens, bufelovens, reindriftslovens, viltlovens og kamphundlovens spesielle regler om avliving av hund. I en slik lov bør man også formulere den nødrettsregel som generelt må antas å burde gjelde ved angrep m. v. fra hund, se lovutkastet § 7 annet ledd. Også av opplysningshensyn vil dette være tjenlig. Straffeloven §§ 47 og 48 vil imidlertid trass dette fortsatt ha selvstendig betydning for ulike situasjoner som kan involvere hunder.
Også dyrevernloven (lov 20. desember 1974 nr. 73) har regler for hunder. Fordi disse reglene må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelser i dyrevernloven, mener Justisdepartementet at de beste grunner taler for at de blir stående i dyrevernloven.
Det finnes også regler om hunder i husdyrloven (lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer). Husdyrloven er en sykdomslov som regulerer tiltak ved utbrudd av smittsomme sykdommer, og det er ikke naturlig å ta slike regler inn i en generell hundelov.»
5.2.2 Om utformingen av reglene
Departementets høringsnotat drøftet ikke generelt spørsmålet om forholdet mellom generelt formede og konkret formede lovregler, og hva som i så måte ville være hensiktsmessigst utforming av reglene i en lov om hundehold. De enkelte regler i høringsnotatets lovutkast besto, som gjeldende rett, av regler som i så måte var utformet på forskjellig vis.
5.3 Høringsinstansenes syn
5.3.1 Om hvilke regler som bør tas inn i en lov om hundehold
Ikke så mange høringsinstanser uttaler seg direkte om dette spørsmålet. Men som det fremgår under punkt 4.3 foran er det bred oppslutning om forslaget om å samle i hensiktsmessig omfang de spredte lovreglene om hundehold i en ny lov, og det er rimelig å anta at høringsinstanser som gir slik tilslutning ville sagt fra hvis de hadde vesentlige innvendinger til departementets mer konkrete vurderinger om hvilke regler som bør samles i en ny lov, og hvilke som bør forbli i andre lover.
Noen instanser uttrykker positiv støtte til departementets vurderinger, enten knyttet til enkeltspørsmål eller mer generelt, f.eks. Fredrikstad politidistrikt som stiller seg positiv til at de fleste regler om hunder og hundehold nå samles i en lov, og sier følgende:
«Unntakene er godt begrunnet og med lovhenvisninger opprettholdes oversikten.»
Oslo politidistrikthar endel nærmere merknader:
«Det er Oslo politidistrikts oppfatning at det bør kreves forholdsvis klar begrunnelse for at bestemmelsene skal stå i annen spesiallovgivning før slik plassering finner sted, fordi en alminnelig hundelov lett skaper en forventning om en fullstendig regulering av emnet. Utskillelse av de bestemmelser hvor det kan forsvares eller endog fremstår som hensiktsmessig å beholde bestemmelser om hundehold i annen lovgivning, kan skje etter to kriterier:
Det første der hvor det skjer en regulering av en særskilt bruk av hunden, eksempelvis til jakt, i motsetning til alminnelig hundehold.
Det andre kriterium er der hvor hunden eller hundeholdet representerer en av mange andre «redskaper» eller forøvelsesmåter, slik reglene for erstatning er i skl. § 1-5.
... I den grad hundehold er regulert med materielle regler hvor det er naturlig eller påkrevet at samfunnet stiller sitt retts- eller maktapparat til rådighet, bør en alminnelig hundelov inneholde de særskilte prosedyreregler dette foranlediger. ...
Oslo politidistrikt er som nevnt foran av den oppfatning at det må foreligge særlige vektige argumenter for å la bestemmelser som vedrører hunder og hundehold forbli i det eksisterende regelverk. Regler om erstatning, dyrevern og dyrehelse bør likevel forbli i de respektive spesiallover, slik departementet anfører. Regler som knytter seg offentligrettslige virkemidler som straff og avliving mv. bør sammenfattes i en lov.»
Også andre høringsinstanser har mer konkrete merknader til spørsmålet om plasseringen av ulike regler om hundehold. Departementet siterer følgende:
Luster kommune:
«Reglar om hund som jagar reinsdyr og vilt høyrer naturleg heime i reindriftslova og viltlova. Omsynet til viltet og tamrein vert ikkje teke godt nok vare på slik framlegget er utforma, det vil fungera mykje betre slik lovverket er no.»
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag gir sin støtte til departementets vurderinger knyttet til forholdet til reglene i viltloven og politiloven og om hundeeiers straffansvar, men har følgende merknader til spørsmålet om plassering av erstatningsrettslige regler:
«Erstatningsansvar for skade voldt av hund på bufe foreslås å forbli i skadeserstatningsloven § 1-5. Likeså foreslås at tilsvarende erstatningsregel i reindriftsloven § 29, 7. ledd forblir i reindriftsloven. Fylkesmannen er usikker på om dette er en tjenlig løsning. Det vises blant annet til at hundeeiers straffeansvar foreslås inntatt i ny lov. Det vurderes som logisk at bestemmelsene om erstatning blir inntatt i ny hundelov på like linje med bestemmelsen om straffeansvar.»
Norsk Kennel Klub er inne på samme spørsmål:
«Norsk Kennel Klub er enig i at bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 1-5 om ansvar for dyr fortsatt bør bli stående i denne lov. Imidlertid bør man ha en henvisning i en hundelov til skadeserstatningsloven.»
Jakthundrådet i Norge:
«... det forutsettes at også viltloven §§ 23 og 26 innlemmes i en ny hundelov, og dermed utgår fra viltloven. Dette er prinsipielt viktig dersom man skal følge opp målsettingen om å samle bestemmelser om hunder og hundehold i en lov.»
A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) uttaler at det «vil være en fordel at lovgivningen om hunder og hundehold blir samlet i en lov», og etter sammenhengen kan det virke som at man mener at også den spesielle lovregelen i husleieloven som regulerer hundehold i husleie- og borettslagsforhold bør finnes i lov om hundehold.
5.3.2 Om utformingen av reglene
Høringsinstansene har ulike merknader knyttet til den konkrete utformingen av enkeltbestemmelser i departementets høringsnotat. Om dette viser departementet til vurderingen av de enkelte spørsmål videre utover i proposisjonen. Enkelte har også mer generelle merknader om utformingen av lovtekstene, til dels med henvisning til eksempler som forklarer nærmere hva som menes:
Norges Jeger- og Fiskerforbund:
«Slik lovteksten er utformet i utkastet åpner det for stor grad av skjønn og tolkninger noe NJFF finner svært betenkelig og som kan medføre behov for rettsavgjørelser for å fastslå hvordan enkelte paragrafer skal tolkes.»
Foreningen for Hundeomplassering og Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn uttaler begge at de
«... mener at begrepsbruken i de enkelte bestemmelsene i høringsnotatet er upresise og vage, og vil svekke rettssikkerheten. Vide og skjønnsmessige kriterier tilsier risiko for mistolkninger og gir loven en rekkevidde langt utover hva som forhåpentligvis er formålet. Fordi de enkelte ord og uttrykk i lovteksten er vide, kan vi ikke se bort fra at andre (skjulte) motiver kan føre til at avlivningsbestemmelsene misbrukes.»
Sogn og Fjordane ettersøksråd:
«Det er ... negativt at det er rom for mykje «synsing» og «tolking» av lovutkastet.»
Norges Hundekjørerforbund:
«Dersom loven ikke skal bli for rigid og dermed medføre at den rammer på uheldige måter, er det helt nødvendig at det til en viss grad er mulig å utøve skjønn i håndhevelsen av loven, under forutsetning av at ordinære juridiske prinsipper følges.»
Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr:
«Ordbruken i lovforslaget er generelt for vagt og upresist, det kunne vært nyttig å definere diverse begrep som f.eks forsvarlig og fjærkre. Loven kan pga ordbruken tolkes på flere måter, men etter å ha lest lovens forarbeider, blir det mindre muligheter for ulike tolkninger.»
Nittedal kommune uttaler at den «støtter forslaget om å innføre ny lov om hunder og hundehold, men mener det fremlagte forslaget ... er utilstrekkelig». Rådmannens vedlagte vurdering fremholder følgende:
«Generelt sett mener rådmannen at lovforslaget går for langt i å overlate for mye til skjønn. F.eks. § 8 om det foreligger en «vedvarende risiko» og § 9 om vilkår for krav om etterfølgende avliving. Videre finner en terminologien noe uklar. Istedenfor begrepet «fulgt på forsvarlig måte» foreslår rådmannen at en i klartekst hjemler plikt til å ha «kontroll» med hunden. En hund som ikke umiddelbart lystrer på tilbakekalling er etter rådmannens syn ikke under kontroll. Det samme gjelder hund som hopper opp på fremmede.»
Norges veterinærhøgskole:
«Det er ... viktig at det fastsettes mest mulig entydige definisjoner av hva som er en farlig hund, hva som er en aggressiv hund, hva som er jagende, hva som er truende, hva det innebærer å redde dyr og mennesker osv, og hvordan en skal få en objektiv vurdering av disse begrepene. NVH synes også at noen øvrige termer i lovforslaget virker unaturlige for ikke-jurister. Som eksempel kan nevnes «oppta hund» og «opptatt hund» (jf §§ 5 og 6) og begrepet «skades» slik det er brukt i § 7 andre ledd. Vi er klar over at en del av disse begrepene er videreføringer av gjeldende bestemmelser og at det er begreper som til dels har en innarbeidet juridisk betydning. Det er imidlertid viktig at en slik lov, som store deler av allmennheten skal forholde seg til, så langt det er mulig er utformet slik at den er lett forståelig også for legmann.»
Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal:
«Forarbeidet til loven er svært grundig og tar hensyn til mange lover og tolkingen av disse. Samtidig er det vist praktisk skjønn av saksbehandler og dette har ført til et godt lovforslag.»
En rekke høringsinstanser har merknader til enkeltbestemmelser i høringsnotatets lovutkast som gjelder spørsmålet om hvor langt bestemmelsen bør åpne for konkret skjønn. Dette gjelder f.eks. den alminnelige nødrettsregelen og regelen om når en hund kan kreves avlivet. Departementet kommer tilbake til slike merknader etter hvert.
5.4 Departementets vurderinger
5.4.1 Om hvilke regler som bør tas inn i en lov om hundehold
Departementet går i hovedsak inn for samme avgrensning av hva loven skal omfatte som i høringsnotatet oktober 2000, se punkt 5.2.1 foran. Høringsinstansene støtter i det vesentligste opp om departementets valg med hensyn til hvilke regler som bør tas inn i en lov om hundehold, og hvilke regler som fortsatt bør stå i annen lovgivning.
Enkelte punkter krever imidlertid en nærmere vurdering ut fra de merknader høringsinstansene er kommet med.
Et vesentlig spørsmål er forholdet til reglene i viltloven og reinsdriftsloven, som i dag inneholder helt sentrale og praktiske regler som retter seg mot hundeholdere generelt. Spørsmålet om plasseringen av regler om hund som jager reinsdyr og vilt er reist av Luster kommune,jf. punkt 5.3.1. Disse reglene bør etter departementets syn tas med i en ny lov om hundehold. I likhet med regler om båndtvang som i dag står i nevnte lover, retter disse reglene seg i prinsippet mot alle hunder, også dem som f.eks. ikke blir brukt til jakt. Reglene bør derfor bli flyttet over i en ny lov om hundehold. Annerledes ser departementet på reglene i viltloven §§ 23 og 26 som gjelder bruk av hund under jakt og bruk av ettersøkshund. Jakthundrådet i Norgemener som sagt at disse reglene bør omfattes av en ny lov om hundehold, men departementet er av den oppfatning at slike regler som bare regulerer et spesielt livsområde, bør stå i spesiallovgivningen. Den som skal gå på jakt, må alltid sikre seg nødvendig kunnskap om viltlovens regler, ikke bare om hundeloven. I forhold til regler om jakt og fangst bør imidlertid oversikten sikres også med en henvisning fra lov om hundehold til viltloven, og det bør også være med en henvisning til reindriftsloven § 28 som har betydning for adgangen til å kunne holde jakthundprøve. Grunnen til at departementet tar inn en henvisning til denne type regler er at reglene er nært beslektet med en type regler som inntas i lov om hundehold, nemlig reglene om sikring av hund.
Ut fra synspunktet om at regler som bare regulerer et spesielt livsområdebør stå i spesiallovgivningen, mener departementet at den spesielle lovregelen i husleieloven som regulerer hundehold i husleie- og borettslagsforhold, bør bli stående der, jf. uttalelsen fra A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund.En slik fordeling av lovstoffet sikrer best oversikt over gjeldende lovregler totalt sett. Dersom alle spesielle lovregler med betydning for hunder skulle stått i lov om hundehold, ville loven bli for omfattende og inneholde for mange detaljregler uten indre sammenheng.
Flere høringsinstanser har reist spørsmålet om erstatningsrettslige regler. Oslo politidistrikt,som for øvrig deler departementets vurdering om at reglene om erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 1-5 bør bli stående der de er, peker på at en lov om hundehold «lett skaper en forventning om en fullstendig regulering av emnet». Lovregler om erstatningsansvar har en liknende generell karakter som regler om straffansvar. Selv om departementet holder fast ved at reglene om erstatning bør stå i erstatningslovgivningen og særlovgivningen for øvrig, bør hundeloven ha med en henvisning til erstatningsrettslige særbestemmelser for hunder.
Etter dette foreslår departementet at følgende typer regler blir innarbeidet i en ny lov om hundehold:
regler om sikring av hund, bl.a. om båndtvang
regler om håndtering av løshunder, herunder bl.a. om oppsporing av mulige eiere og om eventuell avliving
regler om hunder som volder fare
regler om krav om avliving av hund etter at hunden har voldt ulempe eller skade, og eventuelt om forbud mot at personer skal kunne ha med hund å gjøre på slikt grunnlag
regler om forbud mot farlige hunder
regler om straff rettet mot hundens eier eller innehaver
regler om ro og orden, bl.a. om håndtering av avfall.
Følgende typer regler bør bli stående i annen lovgivning, men til dels slik at lov om hundehold henviser til annen lovgivning:
regler om erstatningskrav etter at hund har voldt skade
generelle naborettslige regler
generelle dyrevernregler
generelle regler om håndtering av dyresykdommer
regler om hund eller dyr generelt knyttet til særlige livsområder eller situasjoner, f.eks. regler om bruk av hund under jakt i viltloven §§ 23 og 26, regler om bruk av hund ved vaktvirksomhet etter lov og forskrift om dette og regler om dyrehold i husleieforhold i husleieloven § 5-2
regler som knytter rettsvirkninger til bruken eller eksistensen av hund eller dyr generelt i særlige situasjoner, f.eks. trafikkreglenes § 13 nr. 2 bokstav c som fastsetter at kjørende skal senke farten ved passering av person som nytter førerhund for blinde.
5.4.2 Om utformingen av reglene
Iblant er det uproblematisk å gi enkle, klare og presise lovregler. Dette gjelder f.eks. når man ønsker samme regel for mange ulike tilfeller som lar seg beskrive på en enkel måte. Et eksempel er båndtvangsregelen i viltloven § 52 annet ledd: «I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal hunden holdes i bånd ...». Den udiskutable datoangivelsen og virkeområdet; for alle hunder, gjør regelen enkel. Vanskeligere blir det å utforme regler om båndtvang hvis det skulle være ønske om å ta hensyn til den enkelte hundetypens skadepotensiale i forhold til f.eks. vilt og husdyr, den enkelte hunds lynne, forekomsten av vilt og husdyr i området eller annet, også innenfor båndtvangstiden fra 1. april til 20. august. I gjeldende rett er denne båndtvangsregelen enkel og presis, men den er utfylt av regelverk som til dels utvider båndtvangstiden, og det finnes også visse unntak.
Man bør være oppmerksom på at prisen for å ha regler som er både enkle og presise, ofte vil være at reglene blir mer grove og unyanserte. De gir felles rettsvirkninger for ulike tilfeller, og virkeområdet for reglene blir avgrenset etter enkle, mest mulig praktikable vilkår. Iblant kan det føre til at regelen vil virke noe urimelig i enkelte konkrete situasjoner som den gjelder for.
Hvis lovreglene skal være presist utformet, slik at de gir stor forutberegnelighet, men samtidig tar en rekke rimelighetshensyn og sikrer nyanserte løsninger, vil regelverket normalt måtte bli detaljert og stort. For mange detaljløsninger og for stort volum innenfor rammen av samme problemkompleks kan også gi liten oversikt for leseren. Erfaringsmessig skaper det uunngåelig enkelte utilsiktede tolkningsspørsmål. Dermed blir resultatet større kompleksitet og mindre forutberegnelighet. Målet ved utformingen av lovtekstene bør derfor være å finne en passende balanse mellom hensynene til de tre til dels motstridende ønskene om et enkelt regelverk, presise løsninger og rimelighet.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser generelt har bemerket at lovutkastet i departementets høringsnotat åpnet for for mye skjønn, men at det også forekommer synspunkter i den andre retningen. Departementet finner ikke å kunne slutte seg generelttil synspunktet om at lovreglene bør gi mindre rom for skjønn på rettsanvendernivå, altså enten ved å gjøre dem mer detaljerte eller ved å gi grovere og mindre nyanserte løsninger. Men departementet mener at man konkret i forbindelse med utformingen av enkeltbestemmelser må gjøre nærmere avveininger og finne frem til et kompromiss mellom hensynene til å oppnå enkle, presise og rimelige løsninger. Ordvalget bør overveies for å unngå utilsiktet bruk av ord som kan være for vage og bli oppfattet nokså forskjellig. Noen ganger kan det være hensiktsmessig å kombinere en generell bestemmelse som gir rom for konkret rettsanvendelsesskjønn, med mer presise regler for spesifiserte situasjoner.