5 Strukturen i nytt regelverk om eierkontroll i finansinstitusjoner - særlig om «forbudssoner»

5.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår nye lovregler med utgangspunkt i det skjønnsbaserte system i EØS-direktivene som gjelder bank og forsikring. Direktivene er nærmere omtalt ovenfor under kapittel 3, jf. også NOU 2002: 3 punkt 5.1

Etter arbeidsgruppens syn bør en imidlertid ikke bare legge direktivenes regelstruktur til grunn ved utformingen av norske regler om eierkontroll i finansinstitusjoner. Arbeidsgruppen mener det foreligger et «ganske vidt nasjonalt handlingsrom» ved gjennomføringen av direktivene, og etter arbeidsgruppens syn bør dette handlingsrommet benyttes for å ivareta de overordnede formål som fortsatt bør ligge til grunn for norske eierkontrollregler, jf. ovenfor under kapittel 4. Arbeidsgruppen uttaler i den sammenheng bl.a. (NOU 2002: 3 side 45):

«Arbeidsgruppen vil videre fremholde at direktivenes bestemmelser gir de enkelte medlemsstater en ikke liten grad av handlefrihet ved gjennomføringen av bestemmelsene i nasjonal lovgivning, se foran avsnittene 5.3 og 5.4. Det fremgår også at mange EU-land har gjort bruk av denne fleksibilitet slik at de nasjonale regler har kunnet utformes i et regelverk med tilpasninger til forholdene i hvert enkelt land. Dette åpner i det store og hele for utformingen av et nytt norsk regelverk som, på den ene side, ivaretar de viktigste målsetningene som gjeldende regelverk skal ivareta og, på den annen side, fjerner grunnlaget for tvil i forhold til EØS-avtalen og dessuten retter på ulike svakheter ved regelverket som utviklingen i den siste 10-15 års perioden må antas å ha brakt for dagen, jf. foran avsnitt 4.4 nr. 2).»

I samsvar med strukturen i direktivene foreslås et system hvoretter en må søke om tillatelse på forhånd for å erverve nærmere angitte eierandeler i en finansinstitusjon. Dette systemet skal i prinsippet gjelde uavhengig av om erverver er en annen finansinstitusjon eller ikke. Myndighetene skal etter nærmere angitte kriterier (innen tre måneder) kunne vurdere om ervervet skal godkjennes, noe som også er i samsvar med strukturen i direktivene. De nærmere regler om denne forhåndskontrollen vil drøftes nærmere under kapittel 7.

Selv om arbeidsgruppens forslag på enkelte punkter går noe lenger enn det som kreves etter direktivene, er hovedtrekkene de samme som i direktivene. På et vesentlig punkt foreslår imidlertid arbeidsgruppen et unntak fra ovennevnte skjønnsbaserte system. I samsvar med gjeldende rett foreslås å videreføre enkelte absolutte «forbudssoner» hvor det i utgangspunktet ikke skal åpnes for skjønn. Etter arbeidsgruppens forslag bør det gjelde en forbudssone i to retninger:

• Et forbud mot at andre enn finansinstitusjoner skal kunne eie mer enn 25 prosent av en finansinstitusjon (et fortsatt absolutt forbud mot «privat bankiervirksomhet»). Dette henger sammen med konsernreglene for finansinstitusjoner som krever at morselskap i finanskonsern skal være finansinstitusjon.

• Et forbud mot at en finansinstitusjon eier mellom 25 prosent og to tredeler av en annen finansinstitusjon.

Sett i forhold til gjeldende eierbegrensningsregler (som innebærer at andre enn finansinstitusjoner ikke kan eie mer enn 10 prosent, og at andre finansinstitusjoner ikke kan eie mellom 10 og 100 prosent), innebærer forslaget en liberalisering. Dette skyldes at gjeldende grenser på henholdsvis 10 og 100 prosent vil endres til henholdsvis 25 prosent og 66 2/3 prosent. I det følgende vil arbeidsgruppens begrunnelser for de ulike forbudssonene omtales nærmere.

Forbudet mot at andre enn finansinstitusjoner kan eie finansinstitusjoner har tradisjonelt hatt bred støtte i Norge, jf. også ovenfor kapittel 3. Arbeidsgruppen viser bl.a. til NOU 1986: 5 side 134, der det heter at:

«Det har i alle fall hittil vært en alminnelig oppfatning at finansinstitusjonene ikke skal drives som privat bankiervirksomhet, hvor en enkelt eller noen få personer, bedrifter og lignende i fellesskap eier en finansinstitusjon. Arbeidsgruppen deler denne oppfatningen. Betydelige eierinteresser vil lett skape et forhold mellom vedkommende finansinstitusjon og vedkommende aksjeeier som gjør at vedkommende blir behandlet på en annen og for ham bedre måte enn andre kunder. Bl.a. vil han kunne bli underlagt en lempeligere kredittvurdering. Uheldige disposisjoner - bl.a. på dette grunnlag - vil kunne ha negative konsekvenser for tilliten til finansvesenet, men også rent samfunnsøkonomisk, bl.a. ved at innskudd/innlån lettere kan tapes og evt. ved at kreditten ikke nødvendigvis går til de beste prosjekter.»

Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn et forbud mot at andre enn finansinstitusjoner kan eie mer enn 25 prosent av en finansinstitusjon.

Arbeidsgruppen har foreslått at heller ikke finansinstitusjoner kan eie mellom 25 prosent og to tredeler av en finansinstitusjon. Etter forslaget utløser 25 prosents eierskap tilbudsplikt til samtlige aksjonærer slik at ingen skal kunne oppnå «negativ kontroll» uten å fremme et overtagelsestilbud. For at en finansinstitusjon skal få eie mer enn 25 prosent kreves det i tillegg etter forslaget en akseptgrad på minst to tredeler. Forbudssonen for finansinstitusjoner har en annen begrunnelse enn forbudet mot privat bankiervirksomhet. Når det gjelder grensen på 25 prosent for tilbudsplikt, uttales bl.a. følgende i NOU 2002: 3 punkt 5.5 på side 48:

«Arbeidsgruppen mener at det her er behov for å etablere et klart skille mellom finansinstitusjoner med en eierstruktur basert på en flerhet av aksjeeiere, og finansinstitusjoner med en eierstruktur hvor en enkelt aksjeeier har så stor innflytelse som negativ kontroll vil gi, eller endog bestemmende innflytelse. En slik avklaring vil gi oversiktlige eierstrukturer og dermed gi andre aksjeeiere og kundene innsyn i de reelle maktforhold i institusjonen. Klarhet når det gjelder eierstrukturen og de egentlige maktforhold, vil også være viktig for effektivt tilsyn med virksomheten. Arbeidsgruppen er derfor kommet til at det ikke bør være adgang til gradvis å bygge opp en eierandel som går ut over hva som i praksis kreves for negativ kontroll, dvs. en eierandel på mer enn 25 prosent. En innehaver av en kvalifisert eierandel som ønsker å erverve en større andel, bør derfor bare kunne gjøre dette ved å fremsette overtakstilbud til samtlige øvrige aksjeeiere. De øvrige aksjeeiere gis dermed også en mulighet til å selge seg ut før en enkeltaksjeeier oppnår «negativt flertall».»

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at den nedre grense for forbudssone for finansinstitusjoners eie av finansinstitusjoner settes til 25 prosent. Når det gjelder kravet om akseptgrad på to tredeler uttales bl.a. følgende (NOU 2002: 3 punkt 3.4 på side 29):

«Regelverket om eierskap i praksis har gitt en minoritet med eierandeler på minst 10 prosent adgang til å blokkere gjennomføringen av oppkjøp og fusjon av finansinstitusjoner. Denne adgangen er også benyttet i enkelte tilfelle. Selv om dette i det store og hele neppe har vært av vesentlig betydning for utviklingen i finansnæringen generelt sett, antar Arbeidsgruppen at et så sterkt minoritetsvern på finansområdet vanskelig lar seg rasjonelt begrunne og forsvare. Dette gjelder selv om en legger til grunn at eierskifte ved oppkjøp og fusjon vanligvis medfører slike virkninger for de ulike grupper av aksjeeierne at transaksjonene må være forankret i et klart aksjonærflertall. Gjeldende regelverk kan imidlertid medføre at selv et meget betydelig flertall av aksjeeiere fratas mulighet til å få gjennomført et fordelaktig eierskifte, og dessuten at en forholdsvis beskjeden minoritet vil få en utilsiktet sterk forhandlingsposisjon i forhold til den som vil overta en finansinstitusjon.»

Etter dette foreslår arbeidsgruppen at tilbudsplikten suppleres med et akseptkrav på to tredeler, hvilket i realiteten gir en forbudssone for finansinstitusjoners eie av finansinstitusjoner mellom 25 prosent og to tredeler. Tilsvarende presiserer arbeidsgruppen i utkastet til § 2-2 åttende ledd at en heller ikke i forbindelse med nedsalg kan bli sittende med en eierpost på mellom 25 prosent og to tredeler.

5.2 Høringsinstansenes merknader

Som nevnt under punkt 4.3, støtter høringsinstansene forslaget om å gå over til et skjønnsbasert system med utgangspunkt i EØS-direktivene for bank og forsikring. En rekke høringsinstanser mener imidlertid at arbeidsgruppens forslag er for restriktivt i forhold til det de beskriver som direktivenes «minimumskrav». I det følgende vil høringsinstansenes merknader knyttet til forbudssonene omtales nærmere.

Ingen høringsinstanser argumenterer for å beholde forbudssonene slik de er i dag. Alle som uttaler seg argumenterer for en liberalisering. Flere høringsinstanser mener at det ikke bør være noen absolutte forbudssoner overhodet. Finansieringsselskapenes Forening (FF), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Nærings- og handelsdepartementet (NHD), Oslo Børs og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at forbudssonene bør fjernes helt. Finansieringsselskapenes Forening peker på at selv om dette er en liberalisering i forhold til dagens regler, fremstår forslaget som unødvendig stivbent og strengt, og uttaler at:

«Vi er ikke kjent med at andre EØS-land har tilsvarende «forbudsoner». Etter vår oppfatning må de grunnleggende reguleringshensyn kunne ivaretas på forsvarlig måte innenfor en «egnethetskontroll» på samme måte som i EØS-landene, supplert med de kontrollordninger og virkemidler som eksisterer i finans- og konkurranselovgivningen for øvrig. En vil da kunne oppnå betydelige forenklinger av regelverket og fleksibilitet i saksbehandlingen av konkrete saker.

Subsidiært mener vi at «forbudssoner» ikke skal gjelde finansieringsselskaper som ikke samtidig er kredittinstitusjon (mottar innlån/innskudd fra allmennheten). De samfunnsmessige hensyn som ligger bak eierbegrensningsreglene, gjør seg ikke i samme grad gjeldende for selskaper som ikke tar i mot slike midler. Vi viser i den forbindelse til de regler om eierskap som finnes for verdipapirforetak i verdipapirhandelsloven § 7-4.»

FNH peker på at EU-/EØS-reglene om eierkontroll inneholder intet om forbudssoner og uttaler at:

«Også i den nye norske lovgivning bør man ta sikte å fjerne innslaget av forbudssoner, idet de grunnleggende reguleringshensyn bør kunne ivaretas på forsvarlig vis innenfor rammene av den egnethetskontroll som er definert i EU-/EØS-reglene, supplert med andre eksisterende kontrollordninger i finanslovgivningen og de virkemidler som ligger i konkurranselovgivningen. Ut over dette vil det selvsagt være opp til det enkelte finansforetak eller finanskonsern å vurdere behovet for særlige eierbegrensninger basert på vedtekter. (..)

I valget mellom å videreføre et reguleringssystem som bygger på forbudssoner - men med dispensasjonsadgang - eller et system med eierskapsprøvning etter på forhånd kjente kriterier ved passering av visse eiergrenser, fremstår det siste åpenbart som det mest markedsorienterte, fleksible og fremtidsrettede. (..) FNH kan vanskelig se at de hensyn som dagens eierbegrensningsregelverk tar sikte på å ivareta, skulle trenge å bli skadelidende under et mer EU-tilpasset system. Betydelig vekt må i den forbindelse legges på at intet annet EØS-land har sett behov for et så stramt lovregime som det Selvig-utvalget foreslår. Det bør vektlegges at det i det norske markedet uansett vil kunne operere institusjoner hjemmehørende i andre EØS-land med eierkonstellasjoner som etter utvalgets forslag vil være forbudt for norske institusjoner.»

NHD stiller spørsmålstegn ved den reguleringsformen som er valgt, og uttaler at:

«Den største forskjellen mellom EU-direktivene og arbeidsgruppens forslag synes å være forslaget om et generelt forbud mot å eie mellom 25 og 67 prosent av en finansinstitusjon, samt å kreve at kvalifiserte eiere skal være finansinstitusjoner. Som konsekvens av dette følger også særregler for finansinstitusjoner om budplikt til øvrige aksjonærer ved innehav over 25 prosent. Vi kjenner ikke til slike begrensninger i andre EU/EØS-land, og en sammenlikning av de ulike nasjonale lovverkene på dette punktet er ikke med i utvalgets rapport. Dersom det er tilfelle at slike forbud ikke finnes i andre EØS-land, kan det tyde på at de hensyn som ligger til grunn for det foreslåtte forbudet også kan ivaretas ved egnethetsvurderinger eller andre former for regulering, og at reguleringen derfor ikke står i forhold til de hensyn som skal ivaretas. Videre er det uklart om EU-direktivene er ment å regulere andre forhold enn de soliditetsmessige i finanssektoren. Det foreslåtte regelverket legger opp til at reguleringen skal ivareta langt flere hensyn enn de soliditetsmessige, blant annet distriktshensyn. Dette kan gi uforutsigbarhet i rammebetingelsene og dermed unødig svekket konkurranseevne til den norske finanssektoren.»

Oslo Børs frarår at det innføres en egen tilbudspliktregel for finansinstitusjoner, og uttaler bl.a. at:

«For det første er det kompliserende og unødvendig i forhold til reglene om pliktig tilbud i verdipapirhandelloven. (..) At tilbudsplikten også skal gjelde unoterte foretak vil tilføre et svært fremmed element for slike selskaper, uten at dette er overbevisende begrunnet.

Videre er det ikke nærmere avklart hvordan et oppkjøpstilbud etter utkast til fin § 2-2 (4) skal gjennomføres og struktureres. Etter børsens erfaring reiser en slik plikt en rekke problemstillinger og fordrer regler om fremgangsmåten. Dette er verken hensyntatt i lovforslaget eller kommentert nærmere. Etter børsens oppfatning vil det være uheldig dersom det innføres en regel som ikke er bedre gjennomarbeidet og vurdert i forhold til vphl. regler om pliktig tilbud.

For aktørene i finansmarkedet vil det dessuten være uheldig at det foreligger to former for pliktige tilbud - tilbud som dessuten inntrer på forskjellige terskler og følger forskjellige regler.

Regelen om oppkjøpsplikt vil i praksis virke som et hinder for å erverve mer enn 25 % med mindre erververen ønsker å kjøpe 100 %. En slik regel vil virke like generelt som dagens eierbegrensningsregel og kan hindre transaksjoner som ikke nødvendigvis er begrunnet i de rettspolitiske synspunkter og hensyn regelen i finansieringsvirksomhetsloven opprinnelig var ment å ivareta. Det må antas at en regel om meldeplikt sammen med en mulighet til å foreta en individuell vurdering av det konkrete erverv og erververen, i seg selv er tilstrekkelig til å ivareta disse hensynene.

Oppkjøpsplikten er begrunnet i et vern for mindre aksjonærer og for å gi dem en mulighet for å selge seg ut av finansinstitusjonen når en aksjonær i praksis får kontroll. Det er liten grunn til at aksjonærer i finansinstitusjoner skal ha et bedre vern enn aksjonærer i andre selskaper. Slike regler bør derfor vurderes og lovfestes på generelt grunnlag og ikke som en særbehandling av aksjonærer i visse typer selskaper. Hensynet til mindre aksjonærer er for øvrig ikke blant de allmenne hensyn som har vært bakgrunnen for eierbegrensningsregelen. (..)

For investorer og eiere er det også av betydning at det er mulig å selge seg ned i et selskap. Generelt er det en vesentlig økonomisk forutsetning for en investor at en investering i et selskap helt eller delvis kan realiseres i kontanter eller investeres på annen måte. En regel som forbyr investorer å eie mellom 25 % og 66,7 % sammen med en oppkjøpsplikt, medfører at det i realiteten er vanskelig å foreta nedsalg fra 100 % og umuliggjør salg i intervallet mellom 66,7 % og 25 %. Manglende mulighet til å foreta ønsket nedsalg vil i seg selv kunne være prisdempende på aksjene i et finansforetak. En regel som forhindrer eierskap mellom 25 og 66,7% kan være en vesentlig begrensning på fornuftige og/eller ønskelige eiersammensetninger, og bør etter børsens oppfatning absolutt ikke innføres.

Etter børsens oppfatning er reglene om oppkjøpsplikt ikke godt nok gjennomtenkt eller vurdert i forhold til gjeldende nasjonale og EØS-regler. Dessuten representerer regelen en faktisk barriere for investorene og aktørene på finansmarkedet som neppe er nødvendig all den stund myndighetene har mulighet til å innføre et system hvor de enkelte større transaksjoner vurderes og godkjennes på individuelt grunnlag.

Børsen fraråder på det sterkeste innføringen av den foreslåtte regel som pålegger investorer i finansinstitusjoner en plikt til å fremsette tilbud om kjøp av samtlige aksjer ved erverv over 25%.»

En rekke andre høringsinstanser drøfter de enkeltendringer arbeidsgruppen foreslår (erstatte grensene på hhv 10 og 100 prosent med grenser på hhv 25 prosent og to tredeler), uten å problematisere nærmere hvorvidt en bør opprettholde slike forbudssoner.

Norges Bank, Sparebankforeningen, Finansforbundet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet gir uttrykk for støtte til arbeidsgruppens forslag om å gå bort fra kravet om 100 prosent eierskap for finansinstitusjoners eie av finansinstitusjoner. Norske Finansanalytikeres Forening, Kredittilsynet og Advokatforeningen slutter seg også til forslaget om å gå bort fra kravet om 100 prosent eie som nevnt ovenfor, men stiller seg mer kritisk til andre deler av forslaget, som for eksempel forslaget om innføring av en særskilt tilbudsplikt på 25 prosent ved oppkjøp av finansinstitusjoner. En vil ikke i denne sammenheng gå nærmere inn på disse merknadene.

5.3 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering vil et skjønnsbasert system på en bedre måte ivareta de sentrale hensyn som fortsatt bør ligge til grunn for regler om eierkontroll, enn et system basert på et lovforbud mot å eie i visse intervaller. Det vises til drøftelsen av dette i punkt 4.3. Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er om det foreligger tilstrekkelige grunner for å fravike dette utgangspunktet ved erverv over 25 prosent, slik arbeidsgruppen foreslår. Ved en slik vurdering er det hensiktsmessig å skille mellom andre enn finansinstitusjoners eie av norske finansinstitusjoner og finansinstitusjoners eie av andre finansinstitusjoner.

Etter departementets vurdering bør en fortsatt legge vekt på å ha en norsk finansnæring som er uavhengig av enkeltpersoner og andre næringer, jf. kapittel 4.2.1 om gjeldende hensyn. Dette kan tilsi at en i samsvar med arbeidsgruppens forslag viderefører et absolutt forbud mot at andre enn finansinstitusjoner skal kunne oppnå kontroll over en finansinstitusjon, slik at den reelle hovedregel fremgår av lovtekst i stedet for av forvaltningspraksis. På den annen side kan det anføres at en slik absolutt regel vil kunne gå lenger enn det som er nødvendig. Hensynet til å sikre en uavhengig finansnæring vil uansett være blant de sentrale hensyn myndighetene i et skjønnsbasert system skal kunne legge vekt på ved vurderingen av om ervervet skal kunne gjennomføres. Dette tilsier en skjønnsutøvelse hvor det i alminnelighet ikke vil bli godtatt slike store eiere som ikke er finansinstitusjoner. Det kan imidlertid neppe utelukkes at det i enkelte tilfeller vil kunne oppstå situasjoner der det bør gis adgang for at andre enn finansinstitusjoner erverver kontroll over en finansinstitusjon, som for eksempel ved etablering av mindre nisjeselskaper innen bank og forsikring.

De samme argumenter gjør seg i stor grad gjeldende i forhold til forslaget om å innføre et forbud mot at andre finansinstitusjoner skal kunne eie mellom 25 prosent og to tredeler av aksjene i en annen finansinstitusjon. Det kan anføres at en av hensyn til å sikre klare eierforhold, et effektivt tilsyn og for å unngå krysseie i finansnæringen, fortsatt bør ha absolutte regler som sikrer et klart skille mellom institusjoner som preges av spredning på eiersiden og institusjoner som preges av konsentrasjon på eiersiden. På den annen side kan det også her anføres at en slik absolutt regel i enkelte tilfeller kan vise seg å gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Det kan ikke helt utelukkes at det vil kunne oppstå tilfeller hvor det bør kunne tillates at en annen finansinstitusjon eier mellom 25 prosent og to tredeler av aksjene i en annen finansinstitusjon. For å ivareta hensynet til klare eierforhold vil en i slike tilfeller kunne vurdere å fastsette vilkår om at det oppnås en viss akseptgrad. For øvrig vises til drøftelsen av de mer generelle fordeler knyttet til et skjønnsbasert system under punkt 4.3.

Departementet kan etter dette ikke se at det foreligger tilstrekkelige grunner for å fravike et skjønnsbasert system ved erverv av mer enn 25 prosent av aksjene. Etter departementets syn vil arbeidsgruppens forslag til forbudssoner gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta de hensyn som fortsatt bør ivaretas av reglene om eierkontroll. Videre legger departementet til grunn at de hensyn som skal ligge bak regelverket vil kunne ivaretas på en mer treffsikker måte i et skjønnsbasert enn i et forbudsbasert system. Men dette forutsetter, som nevnt tidligere, at det er villighet til i praksis å bruke skjønnet til å avslå.

Det er som nevnt også betenkeligheter knyttet til et slikt generelt skjønnsbasert system. Et generelt skjønnsystem vil redusere aktørenes forutsigbarhet. Lovfesting av enkelte generelle retningslinjer vil til en viss grad kunne avhjelpe dette, men dette vil etter departementets syn ikke være en fullt ut tilfredsstillende løsning. Det vises til at intensiteten i skjønnsutøvelsen vil variere avhengig av eierandelens størrelse, og være mer intens dess høyere eierandel det er tale om, og at det etter omstendighetene vil kunne være andre hensyn som gjør seg gjeldende ved større erverv enn ved mindre erverv. Etter departementets syn bør slike ulikheter reflekteres i lovteksten på en tydelig måte.

Departementet vil på denne bakgrunn foreslå det man kan betegne som et gradert skjønnsmessig system. Et slikt system baseres på et alminnelig skjønnsbasert system for erverv av eierandeler som ikke anses å gi kontroll over institusjonen. Dersom et erverv kan eller vil gi reell stor grad av kontroll over institusjonen, vurderes ervervet etter mer restriktive kriterier. I slike tilfeller bør det klargjøres at departementet skal nekte erverv, med mindre en er overbevist om at ervervet ikke vil få negative konsekvenser som nevnt i retningslinjene. Fordelen med et slikt system er at man vil kunne formulere en lovtekst som i større grad binder opp skjønnsutøvelsen ved erverv av mulig kontroll. Videre vil et slikt system i større grad synliggjøre for aktørene at det er andre og mer tungtveiende mothensyn som kan gjøre seg gjeldende ved denne type erverv. Samtidig vil man kunne beholde den fleksibiliteten et skjønnsbasert regime gir. Kriteriet om at myndighetene må være «overbevist» tilsvarer formuleringen brukt i den danske oversettelsen av EØS-reglene som svarer til direktiv 2000/12/EF artikkel 7 og 16.

Departementet registrerer for øvrig at enkelte høringsinstanser reiser spørsmål ved om arbeidsgruppens forslag ville være i samsvar med våre EØS-forpliktelser. Det kan isolert sett være noe uheldig om det til stadighet vil kunne reises spørsmål ved om viktige deler av rammeverket for norsk finansnæring er i samsvar med våre EØS-forpliktelser. Det antas at det vil reises færre innvendinger av denne art mot departementets forslag til løsning, og dette må i seg selv anses som positivt. Dette kan imidlertid på generelt grunnlag ikke være avgjørende, men inngå som et moment i en totalvurdering.

Et sentralt spørsmål etter dette blir å fastlegge hva som menes med «kontroll», dvs. hvor grensen mellom de to ulike skjønnssystemene skal trekkes. Et første spørsmål er om en med kontroll skal kreve «positiv kontroll» (oppnås formelt ved erverv av mer enn halvparten av aksjene) eller «negativ kontroll» (dvs. mulighet etter aksjelovgivningen til å blokkere større beslutninger på generalforsamlingen - oppnås formelt ved erverv av mer enn en tredel av aksjene). Departementet finner det naturlig at et noe strengere skjønnsregime får anvendelse allerede ved erverv av negativ kontroll. Et annet spørsmål er hva som skal regnes som negativ kontroll. Formelt sett oppnås slik kontroll ved erverv av 33 prosent av aksjene, jf. de særskilte reglene i aksjelovgivningen om dette. Arbeidsgruppen mener at slik kontroll i praksis ofte kan oppnås allerede ved erverv av 25 prosent av aksjene. Slik reell kontroll kan oppnås der det er lavt oppmøte på generalforsamlingen. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens syn.

Departementet vil under kapittel 6 komme tilbake til hvilke retningslinjer for skjønnet som bør lovfestes i de ulike ervervssituasjonene.

Ovennevnte system vil innebære at det ikke lenger vil være behov for lovbestemte unntak av den art som finnes i gjeldende § 2-2 annet ledd. Forholdet mellom eiere som idag omfattes av unntaksbestemmelsen og deres forhold til nye eierkontrollregler vil reguleres nærmere i overgangsregler, jf. lovvedtak IV.