3 Hjemmel for gebyr for utstedelse av fartskriverkort

3.1 Bakgrunnen for forslaget og gjeldende rett

EUs bestemmelser om kjøre- og hviletid og bruk av fartskriver innen vegtransport, har vært gjeldende som norsk rett siden 1. januar 1994. De relevante EU-rettsaktene er implementert ved forskrift 28. september 1993 nr. 910 om kjøre- og hviletid m.v. ved innenlandsk transport og transport innen EØS-området.

Fartskriver skal i utgangspunktet installeres og brukes i alle kjøretøy som benyttes til person- og godstransport. Fra dette kravet er det imidlertid en rekke unntak, bl.a. for kjøretøy med høyst 12 sitteplasser og for kjøretøy eller vogntog for godstransport med tillatt totalvekt ikke over 3,5 tonn.

Kjøre- og hviletidsforskriften § 1-1 fastsetter at de aktuelle rettsaktene, dvs. forordning nr. 3820/85 og forordning nr. 3821/85, gjelder som norsk forskrift med de endringer som følger av EØS-avtalens vedlegg XIII, protokoll I og avtalen ellers. Gjeldende bestemmelser oppstiller krav om installering og bruk av analog fartskriver, dvs. at de relevante opplysningene om kjøretid m.v. registreres på en skive. Skiven, som er av papir, oppbevares av sjåføren i kjøretøyet.

Den 24. september 1998 ble forordning nr. 2135/98 om endring av forordning nr. 3821/85 vedtatt. Endringen introduserte digital fartskriver. De nærmere tekniske detaljene for utformingen av fartskriveren og fartskriverkortene ble senere gitt i forordning nr. 1360/2002.

Den digitale fartskriveren vil bestå av en datamaskin som muliggjør lagring av ulike typer opplysninger. Bl.a. vil fartskriveren kunne måle og lagre opplysninger om kjøretøyets hastighet, tilbakelagt avstand, angi tid og overvåke førerens aktiviteter, samt gi mulighet for manuelle registreringer fra fører. Opplysninger/data lagres både i fartskriveren og det tilhørende sjåførkortet.

Formålet med innføring av digital fartskriver er å hindre de vanligste formene for misbruk av det nåværende analoge systemet, og gjøre kontrollen av den enkelte førers kjøre- og hviletider enklere og mindre tidkrevende. Andre viktige hensyn er økt konkurranselikhet mellom transportforetak og bedre trafikksikkerhet.

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 55/1999 av 30. april 1999 ble forordning nr. 2135/98 besluttet innlemmet i EØS-avtalen.

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/2003 av 14. mars 2003 ble forordning nr. 1360/2002 innlemmet i avtalen.

Beslutningene i EØS-komiteen ble fattet med forbehold om Stortingets samtykke, da gjennomføringen i norsk rett nødvendiggjør lovendring, jf. Grl. § 26 annet ledd og EØS-avtalens artikkel 103. Stortinget ble ved St.prp. nr. 62 (2002-2003) invitert til å gi sitt samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning. Samtykke ble gitt ved vedtak nr. 580 av 18. juni 2003.

Forordning nr. 2135/98 og forordning nr. 1360/2002 innebærer at gjeldende forskrift om kjøre- og hviletid må endres. I henhold til forordningene skal de kjøretøy som omfattes av bestemmelsene innen gitte frister være utstyrt med digital fartskriver og medlemsstatene skal utstede fire typer digitale fartskriverkort; sjåførkort, bedriftkort, verkstedkort/installatørkort og kontrollkort. Det foreligger imidlertid per i dag ikke EU-typegodkjenning av digital fartskriver, noe som vil medføre at landenes innføring av ordningen vil bli forsinket i forhold til de frister som i utgangspunktet er satt i forordningene.

Det foreslås at departementet gis myndighet til å fastsette bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort slik at kostnadene skal kunne belastes dem som blir pålagt å bruke slike kort. Det er foreløpig usikkert hva kostnaden per kort vil bli, jf. nærmere omtale under kapittel 7 nedenfor.

3.2 Forslag til lovendring

Forslaget i høringsbrevet gikk ut på å tilføye et nytt annet punktum i vegtrafikkloven § 21 annet ledd, med følgende ordlyd: «Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort.»

3.3 Høringen

Alminnelig høring av forslag til lovendring og forslag til diverse endringer i forskrift 28. september 1993 nr. 910 om kjøre- og hviletid m.v. ved innenlandsk transport og transport innen EØS-området, ble gjennomført ved høringsbrev datert 3. desember 2002. Høringsfrist var 1. februar 2003.

Forslaget ble sendt til 74 høringsinstanser og gjort tilgjengelig på Statens vegvesens hjemmesider på internett. Det var få kommentarer til forslaget til lovendring.

Følgende har hatt forslaget til uttalelse:

• AMO Senteret

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Automobil- og Rekvisitagrossistenes Forening

• Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund

• Bilimportørenes Landsforening

• Biltilsynets Trafikk-Teknisk Forening

• Direktoratet for Arbeidstilsynet

• Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg

• Finansdepartementet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet i Oslo og Akershus

• Forlaget Last og Buss AS

• Forsvarets Overkommando

• Havne og terminaloperatørenes forening

• Hærens Forsyningskommando

• Institutt for Samferdselsteknikk

• Justis- og politidepartementet

• Karosseribedriftenes Bransjegruppe

• Kultur - og kirkedepartementet

• Lastebileiernes Forening

• Maskinentreprenørenes Forbund

• Maskingrossistenes Forening

• Miljøverndepartementet

• Motorførernes Avholdsforbund

• NKI-Forlaget

• Norges Automobil-Forbund

• Norges Bilbransjeforbund

• Norges Forsikringsforbund

• Norges ingeniørorganisasjon - NITO

• Norges Lastebileier-Forbund

• Norges Speditørforbund

• Norsk Arbeidsmandsforbund

• Norsk Politiforbund

• Norsk Transportarbeiderforbund

• NSB Bildivisjonen

• Næringslivets Hovedorganisasjon - NHO

• Opplysningsrådet for Veitrafikken, Norsk Veiforening

• Politiembetsmennenes Landsforening, Norges Juristforbund

• Post- og teletilsynet

• Produkt- og elektrisitetstilsynet

• Samferdselsdepartementet

• Statens Bilsakkyndiges Forening, Tromsø trafikkstasjon

• Statens Trafikklærerskole

• Statens vegvesen vegkontorer

• Teknologisk Institutt

• Toll- og Avgiftsdirektoratet

• Trafikkforsikringsforeningen

• Trafikkforum ServiceSenter AS

• Traktor- og landbruksmaskinimportørenes forening

• Transportbedriftenes Landsforening

• Transportbrukernes Fellesorganisasjon

• Transportøkonomisk institutt

• Trygg Trafikk

• Utenriksdepartementet

• Utrykningspolitiet

• Vegetatens Landsforening, Nordland vegkontor

3.4 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Norges Lastebileier-Forbund (NLF) er imot at det skal innføres gebyr for utstedelse av fartskriverkort, og viser til at gebyrene på sikt vil kunne utgjøre en betydelig merutgift for transportbedriftene. NLF gir videre uttrykk for at det hovedsakelig er kontrollmyndighetene som vil hente gevinsten ved innføring av digitale fartskrivere, og at det derfor er urimelig at eier og bruker skal bære alle kostnadene.

Departementet vil bemerke at enklere kontroll med kjøre- og hviletid kun er et av formålene med innføringen av digital fartskriver. Andre like viktige formål er å bidra til økt trafikksikkerhet, like konkurranseforhold, samt å bedre den enkelte sjåførs arbeidsforhold. Det vil også bli enklere internkontroll i bedriftene. Dette tilsier at transportbedriftene vil oppnå fordeler ved innføringen det nye digitale systemet. På denne bakgrunn kan departementet ikke se at det er urimelig å kreve at de som skal benytte fartskriverkort må bære kostnadene.

Departementet vil for øvrig påpeke at det i prinsippet kun er det tekniske systemet for registrering og kontroll som endres ved innføring av digital fartskriver. Med dagens analoge system er det sjåføren/transportbedriften selv som må bære kostnaden ved bruk av diagramskiver. At kontrollen i fremtiden skal gjennomføres med grunnlag i et digitalt system, gir etter departementets syn ikke grunn til en annen kostnadsfordeling enn i dag.

Linjegods AS mener det er viktig at norske gebyrer ikke blir satt så høyt at det medfører konkurransevridning i forhold til land vi konkurrerer med. De er meget skeptiske til å gi departementet hjemmel til å fastsette gebyr for fartskriverkortene, og gir uttrykk for at ordningen må vurderes som en del av de samlede bilavgiftene og inngå i statsbudsjettets årlige saldering.

Departementet påpeker at Statens vegvesen foreløpig ikke har inngått kontrakt om kortproduksjon. Det er også usikkerheter knyttet til utformingen av kortene, noe som gjør det vanskelig å si noe eksakt om kostnadsnivået. Det må for øvrig påregnes ulike produksjonskostnader fra land til land, blant annet som følge av svært ulike antall kort som er nødvendig i de enkelte land. Det vises for øvrig til de kommentarer departementet har gitt til NLFs høringsuttalelse, samt omtalen i kapittel 7.