Ot.prp. nr. 55 (1997-98)

Om lov om endringer i rettergangslovene m m (kildevern og offentlighet i rettspleien)

Til innholdsfortegnelse

7 Merknader til de enkelte bestemmelser

7.1 Merknader til endringen i straffeloven

Til ny § 390 c:

Bakgrunnen for denne nye bestemmelsen fremgår foran under punkt 4.10.2.3

Bestemmelsen er foreslått for å verne den fornærmede, vitner, mistenkte og domfelte i straffesaker mot ufrivillig fotografering og filming i nærmere angitte situasjoner, og begrunnes i personvernhensyn.

Bestemmelsen forbyr i første ledd nr 1generelt fotografering og filming av en «mistenkt», det vil si også en siktet eller tiltalt, når denne er i politiets varetekt, det vil si er pågrepet eller underlagt varetektsfengsling.

Videre forbys etter første ledd nr 2fotografering og filming når vedkommende ellers er til stede sammen med politiet under etterforskning i egen sak. Dette siste er aktuelt når en person som ikke er i politiets varetekt, f eks bistår under en åstedsbefaring eller en rekonstruksjon i saken. Hvis en person er i varetekt eller ønsker å bistå til sakens oppklaring - noe som kan være ønskelig også ut fra hensynet til eget forsvar - vil vedkommende ha begrensede muligheter for selv å verne seg mot uønsket fotografering eller filming. Det synes urimelig at en person som er frarøvet bevegelsesfriheten eller frivillig bistår under etterforskning i egen sak, ikke skal ha vern mot uønsket fotografering og filming. Blant annet hvis vedkommende senere viser seg å bli frikjent, vil slik fotografering kunne føre til ubotelige skader.

Dessuten forbyr første ledd nr 2 fotografering og filming av et vitne når vitnet under en etterforskning er til stede sammen med politiet. Her gjør normalt ikke like sterke personvernhensyn seg gjeldende som for en mistenkt. Men også et vitne bør etter departementets syn gis det vernet som ligger i et slikt forbud. Vitners frivillige bistand vil være nødvendig for riktig oppklaring av faktiske forhold; for å få pådømt straffbare forhold og for å hindre uriktige domfellelser. For endel vitner, f eks fornærmede i enkelte sakstyper, kan ufrivillig fotografering og filming være en særdeles tung belastning.

Første ledd nr 3er en videreføring av gjeldende domstollov § 131 a første ledd annet punktum, og gjelder en siktet, herunder også en tiltalt, eller domfelt på vei til eller fra rettsmøte i egen sak samt når vedkommende befinner seg i den bygning der rettsmøtet holdes. Etter departementets forslag gis den eller de fornærmede i saken det samme vernet mot ufrivillig fotografering. Særlig ønskelig er dette i volds- og sedelighetssaker o l. Bestemmelsen gjelder ikke under selve rettsmøtene i straffesaken, der reglene om fotografering m m følger av forslaget til domstolloven § 131, som spesialregulerer dette tilfellet.

Etter annet leddforbys det å offentliggjøre bilde eller film som er frembrakt i strid med første ledd. Et bilde eller en film vil være «frembrakt i strid med første ledd» hvis bildet eller filmen objektivt sett er tatt eller opptatt i strid med reglene i første ledd. Det får ikke betydning om fotografen eller filmopptakeren ikke kan straffes på grunn av manglende forsett eller andre grunner, hvis først den personen som offentliggjør bildet eller filmen for sin del overtrer annet ledd forsettlig, det vil si med kjennskap (eller annet subjektivt forhold som gjør forholdet forsettlig) til de faktiske forhold, herunder til de forhold som gjør at første ledd objektivt er overtrådt.

Hverken etter første eller annet ledder medvirkning straffbart. Etter første ledd vil fotografen eller filmopptakeren rammes. Etter annet ledd vil den person som offentliggjør bildet eller filmen, rammes. Etter straffeloven kapittel 3 a vil straff kunne anvendes overfor et foretak, f eks et eierselskap til en avis. Etter straffeloven § 431 kan en redaktør straffes etter egne regler.

Etter tredje leddfinner offentlig påtale bare sted hvis det finnes påkrevet av allmenne hensyn. Påtalemyndigheten må se hen til at krenkelsen vil ha tilknytning til en straffesak som den krenkede i samfunnets interesse er dratt inn i og til det offentliges interesse i å kunne vareta de hensyn som grunngir ny straffelov § 390 c. Kravet om allmenne hensyn er ikke ment å sette en høy terskel for når forfølgning skal kunne skje. Hensynet til personvern - særlig hvis det er den mistenkte eller fornærmede i en straffesak det gjelder - bør ved vurderingen av hva allmenne hensyn krever, veie tungt. Allmenne hensyn som gjør påtale påkrevd, vil imidlertid sjelden foreligge hvis vedkommende selv tidligere har stått frem i media med bilde i anledning saken, og den ulovlige fotografering eller filming heller ikke har foregått på krenkende eller belastende måte.

Bøtenivået må vurderes konkret, men bør normalt ikke legges på et symbolsk nivå. Overtrederen kan ha et sterkt økonomisk og konkurransemessig motiv for å begå lovbrudd. Særlig der en mediebedrift skulle bli straffet, jf straffeloven kapittel 3 a, bør bøtenivået legges så høyt at det bedriftsøkonomisk gir en rimelig sterk motivasjon til å legge forholdene til rette for at senere lovbrudd forebygges.

7.2 Merknader til endringene i domstolloven

Til § 63 a nytt tredje ledd:

Gjeldende § 63 a fastsetter at dommere og andre ved et dommerkontor som utgangspunkt har taushetsplikt angående det de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold m v. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene gjøres kjent for andre innenfor rammen av gjøremål etter rettergangslovgivningen, jf § 63 a annet ledds henvisning til utfyllende bestemmelser i forvaltningsloven, særlig forvaltningsloven § 13 a og § 13 b. § 63 a må antakelig også forstås slik at det som fremkommer i rettsavgjørelser og rettsmøter, aldri er underlagt taushetsplikt etter § 63 a. Slik taushetsplikt ville være lite forenlig med offentlighetsprinsippet i rettergangen, jf forslagets § 124 første ledd. De begrensningene som bør tillates i offentlighetsprinsippet, gjennomføres først og fremst ved reglene om lukkede dører, forbud mot offentlig gjengivelse samt i visse tilfeller ved begrensinger i adgangen til å få utskrift av rettsavgjørelser. Bare helt unntaksvis bør egentlig taushetsplikt pålegges for det som kommer frem i rettsmøter og rettsavgjørelser, sml domstolloven § 130 (forslagets § 128), tvistemålsloven §§ 204 flg og straffeprosessloven §§ 117 flg.

For å gjøre det helt klart at taushetsplikt etter domstolloven § 63 a ikke gjelder for noe som er fremkommet i et rettsmøte eller en rettsavgjørelse, foreslås dette sagt i et nytt tredje ledd i § 63 a, jf om dette også foran under punkt 4.1.

At det klargjøres at det ikke gjelder egentlig taushetsplikt for det som fremkommer i rettsmøter og rettsavgjørelser, er selvsagt ikke uforenlig med at dommeren og rettens personale viser den diskresjon som er naturlig etter forholdene. Ofte vil f eks følsomme opplysninger fremkomme under i og for seg offentlige rettsmøter - f eks i forhørsretten og skifteretten - der allmennheten eller pressen i praksis sjelden eller aldri møter frem.

Til § 122 nytt annet ledd:

Bestemmelsen bygger på Kildevernutvalgets forslag i NOU 1988: 2, jf utredningen s 30-31, 52-55 og 65. Forøvrig vises det til punkt 4.7 foran.

Til § 124:

Første leddfastslår hovedregelen om offentlighet i rettergangen, det vil si åpne dører og adgang til offentlig referat av forhandlingene og rettsavgjørelsene.

Annet leddfastslår at spørsmål om å gjøre unntak fra første ledd behandles bak lukkede dører. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til gjeldende annet ledd.

Tredje leddbygger på Kildevernutvalgets forslag i NOU 1988: 2 s 55-56, jf også s 65. Etter denne bestemmelsen skal retten ved åpningen av rettsmøtene gi meddelelse om eventuelle begrensninger i forhandlingenes offentlighet. For avgjørelser om begrensinger som besluttes etter åpningen, skal det gis orientering umiddelbart. Departementet viser til proposisjonens punkt 4.6 for nærmere omtale av forslaget til § 124 nytt tredje ledd.

Nåværende tredje ledd foreslås flyttet til fjerde ledd.Denne bestemmelsen, som sier at en opplesning av domsslutningen alltid foregår offentlig, foreslås noe lempet ut fra hensynet til de involverte enkeltpersoner, sml også forslaget til ny § 130 første ledd første og tredje punktum. Fjerde ledd påbyr ikke opplesning av en domsslutning. Forutsetningen for at bestemmelsen kommer til bruk er at det gjelder et tilfelle der dommen avsies ved opplesning. Fjerde ledd fastsetter i disse tilfellene en absolutt begrensning for adgangen til å lukke dørene for offentligheten.

Til § 125:

Bestemmelsen bygger på Kildevernutvalgets forslag i NOU 1988: 2, jf utredningen s 30-35 og 65-66. Etter forslaget blir § 125 hovedbestemmelsen i rettergangslovgivningen om når rettsmøter behandles bak lukkede dører. En rekke særbestemmelser fastsetter likevel regler om behandling bak lukkede dører i bestemte tilfeller.

Retten skal i utgangspunktet ikke treffe avgjørelse om lukkede dører etter lovforslagets første ledddersom den finner at det som kan gjøre lukkede dører ønskelig, effektivt vil kunne oppnås ved referatforbud etter forslaget til ny § 129. I dansk rett kommer dette eksplisitt til uttrykk i loven, jf retsplejeloven § 29 stk 5. § 29 stk 2 til 4 regulerer adgangen til å beslutte lukkede dører i rettsmøter. Stk 5 lyder slik: «Det bør dog iakttages, at dørene ikke lukkes i tilfælde, hvor det skønnes tilstrekkelig at anvende reglerne i § 31, stk 3» (§ 31 stk 3 regulerer rettens adgang til å beslutte referatforbud). Etter Justisdepartementets forslag til ny § 125 første ledd, kommer det samme implisitt til uttrykk ved at beslutning om lukkede dører kan fattes når de lovbestemte grunner «krever» det, gir «fyllestgjørende» grunn eller det finnes «påkrevd». For ordens skyld nevner departementet at domstolen etter forslaget kan treffe avgjørelse om lukkede dører hvis det - f eks ut fra tidligere erfaring - er en viss realistisk mulighet for at et referatforbud ikke vil bli overholdt.

Første ledd bokstav aog ber i samsvar med gjeldende rett. Regelen i bokstav cer nærmere vurdert i proposisjonens punkt 4.3.5, jf sammenlikn her for øvrig straffeprosessloven §§ 245 og 284 og tvistemålsloven § 214, som kan begrunne utelukkelse av en siktet, en tiltalt, en part eller andre personer såfremt det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring fra en person under avhør ellers ikke vil bli gitt. Bestemmelsen om «fornærmedes ettermæle» i første ledd bokstav der en videreføring av en endring ved lov 1 juli 1994 nr 50. Første ledd bokstav eer en uforandret videreføring av dagens § 125 annet ledd, vedtatt ved lov 24 juni 1994 nr 36. Da Kildevernutvalget avga sin innstilling, fantes en tilsvarende regel i daværende militære rettergangslov § 87 (lov 29 mars 1900 nr 2).

For bestemmelsen i annet leddom saker mellom samboere foreslår departementet en formulering som får klart frem at regelen også gjelder for saker mellom tidligere samboere, jf utvalgets tilsvarende forutsetning om dette i NOU 1988: 2 på s 34. Etter lov 30 april 1993 nr 40 om registrert partnerskap § 3 annet ledd vil regelen for ektefeller og fraskilte gjelde tilsvarende for registrerte partnere. Også homofile uregistrerte partnere kan bli regnet som «samboere» etter forslaget til ny § 125 annet ledd. Det er ikke satt bestemte krav til varigheten av et samboerforhold for at regelen skal komme til bruk. Det avgjørende er at det faktisk har vært til stede eller er til stede et samboerforhold, og at det så er reist en sak som kan karakteriseres som «tilsvarende» i forhold til ekteskapssakene som omfattes av annet ledd.

I familierettslige saker kan retten etter annet ledd ved en simpel beslutning tillate åpne dører, hvis «særlige grunner» tilsier det. Hvordan partenes innstilling til dette er, må veie tungt ved rettens vurdering. Selv om partene samtykker, plikter retten å foreta en selvstendig vurdering. I denne må det særlig tas hensyn til barns og ungdoms interesser, også om disse ikke skulle være parter i saken. For disse kan offentlighet bety en belastning de ikke bør utsettes for. Det må også legges vekt på hensynet til privatlivets fred for andre som ikke er parter i saken.

Som «saker etter ekteskapsloven» må også regnes midlertidige forføyninger og avgjørelser etter lovens kapittel 17.

For øvrig vises til punkt 4.3 foran i proposisjonen.

Til § 126:

Bestemmelsen gjelder rettslige granskinger og er en uforandret videreføring av gjeldende § 128.

Til § 127:

Bestemmelsen åpner for at en eller flere bestemte personer eller en avgrenset gruppe av personer som ikke har med saken å gjøre, etter en konkret vurdering kan gis adgang til et rettsmøte som ellers føres for lukkede dører. Bestemmelsen er en uforandret videreføring av gjeldende § 129.

I praksis har bestemmelsen bl a vært nyttet til å la pressen være til stede i alvorlige straffesaker som ellers har vært ført bak lukkede dører i lagmannsrettene. Også i slike tilfeller kan det besluttes helt eller delvis referatforbud etter utkastets § 129 annet ledd. En beslutning om å gi noen adgang til en lukket forhandling etter utkastets § 127, kan begrenses til deler av forhandlingen, og kan når som helst omgjøres ved simpel beslutning.

Retten bør i lys av hovedregelen i domstolloven § 124 alltid nøye vurdere om ikke også andre generelt bør få være til stede hvis først pressen får være til stede. For pårørende kan tilliten til rettsbehandlingen svekkes om de utelukkes. Vurderingen av spørsmålet om også andre bør få være til stede, må nødvendigvis bli svært konkret og avhenge av den aktuelle sak.

I vurderingen etter utkastets § 127 må det tas hensyn til om den eller de som gis adgang, kan ventes å respektere de hensyn som har begrunnet lukking av saken og eventuelt et referatforbud.

I tilfeller der pressen tillates å være til stede etter utkastets § 127, er det adgang til å begrense antallet pressefolk. F eks kan dette være aktuelt ut fra hensynet til sakens opplysning når saken gjelder følsomme spørsmål, og det har betydning at atmosfæren i rettssalen ikke blir for anspent eller oppjaget.

Til § 128:

Bestemmelsen gjelder for rettsmøter som går for lukkede dører. Retten gis adgang til å pålegge de tilstedeværende taushetsplikt om sakens opplysninger. Bestemmelsen svarer til gjeldende § 130. Ordet «stengte» foreslås endret til «lukkede» for å få enhetlig ordlyd i bestemmelsene om lukkede dører.

Bestemmelsen innebærer bl a at domsgrunner etter forholdene kan besluttes hemmeligholdt, også utenfor de tilfeller der offentlig gjengivelse kan forbys etter forslaget til ny domstollov § 130. Ved hemmelighold forbys ikke bare den offentlige gjengivelse, men alle former for gjengivelse, også den helt private og muntlige gjengivelse. For øvrig vises det til merknadene til den nåværende § 130 i Ot prp nr 47 (1985-86) s 69.

Til § 129:

Bestemmelsen bygger på Kildevernutvalgets forslag i NOU 1988: 2, jf utredningen s 30-31, 35-39 og 66. Bestemmelsen gir regler om forbud mot offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter. Den alminnelige hovedregelen er at forhandlinger i rettsmøter fritt kan gjengis offentlig, jf forslagets § 124 første ledd.

Første leddregulerer adgang til offentlig referat fra rettsmøte forut for hovedforhandling i straffesaker og bygger langt på vei på nåværende § 131 første ledd. Forslaget går imidlertid inn for at det skal være tillatt med offentlig referat for pådømmelse i forhørsrett etter straffeprosessloven § 248. For øvrig vises det til punkt 4.4.2.3 foran.

Etter annet leddkan retten «helt eller delvis» forby offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøte hvis visse betingelser er innfridd. Disse betingelsene fremgår av forslaget bokstav a og b. For det første kan gjengivelse nektes etter bokstav a når retten frykter at offentlig gjengivelse vil kunne skade sakens opplysning. Videre kan offentlig referat etter bokstav b forbys når rettsmøtet går for lukkede dører. I slike saker tilsier ofte de hensyn som begrunner lukking av dørene, at det som skjer i rettsmøtet, bør unntas offentligheten. De som eventuelt har fått være til stede under rettsmøtet, kan derfor pålegges forbud mot offentlig referat av det som har kommet frem i dette møtet. Når bokstav b viser til bestemmelsen om lukkede rettsmøter, vil alle tilfeller som nevnt i ny § 125 kunne tilsi referatforbud.

Et «delvis» forbud mot gjengivelse av forhandlingene kan avgrenses på ulike måter. Det kan tenkes forbud mot gjengivelse av visse deler av forhandlingene, f eks et vitnes forklaring. Et forbud kan f eks også avgrenses til å gjelde forhandlingene for så vidt noens navn eller andre opplysninger som kan røpe noens identitet, fremkommer. En rekke ulike former for saklige eller tidsmessige avgrensinger - samt «mellomformer» - kan bli aktuelle.

Tredje ledder formulert i samsvar den tilsvarende regelen i forslaget til § 125 annet ledd, og det vises til merknadene til denne. Som for regelen i § 125 må retten ved en vurdering av om referatadgang kan og bør tillates, legge stor vekt på hvordan partene stiller seg til dette og dessuten ta tilbørlig hensyn til hvordan barn og andre enn partene kan rammes ved at offentlighet tillates. Offentlig gjengivelse i annet enn anonymisert form er ubetinget forbudt etter departementets forslag.

For øvrig vises til punkt 4.4.1 og 4.4.2 foran.

Til § 130:

Bestemmelsen bygger på Kildevernutvalgets forslag i NOU 1988: 2, jf utredningen s 30-31, 39 og 66. Bestemmelsen gir regler om forbud mot offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser. Hovedregelen er at rettsavgjørelser fritt kan gjengis offentlig, jf forslaget til § 124 første ledd.

Bestemmelsen om «fornærmedes ettermæle» i første ledd første punktum bokstav a(jf også § 125) er en videreføring av gjeldende rett, som på dette punkt er endret etter at Kildevernutvalget avga sin innstilling.

Begrepet «etterforskningshensyn» i første ledd første punktum bokstav brelaterer seg til både etterforskningen i den straffesaken avgjørelsen gjelder og annen etterforskning, f eks innen et større sakskompleks eller i andre straffesaker. Om den aktuelle etterforskning er igangsatt og pågår, blir ikke nødvendigvis avgjørende for om den dekkes av første ledd annet punktum. Også hensynet til å ikke avdekke etterforskningsmetoder for offentligheten - når dette kan svekke effekten av metodene - kan begrunne et forbud mot offentlig referat etter departementets forslag.

Når annet leddses i sammenheng med forslaget til nytt annet ledd i straffeprosessloven § 28 og nytt annet ledd i tvistemålsloven § 135, innebærer bestemmelsen at retten kan gi pressen utskrift av en dom når den er avsagt, men med påtegning om beslutning etter domstolloven § 130 annet ledd. Pressen kan da offentliggjøre rettsavgjørelsen når den får sikker kunnskap om at avgjørelsen er meddelt partene i saken, eller senest etter to uker fra avsigelsen.

Etter departementets utkast til annet ledd vil en meddelelse fra retten til den domfelte/partene, eller til noen med fullmakt til å motta slik melding, avbryte et nedlagt forbud. Dette gjelder også i tilfeller der forkynning ellers er foreskrevet. En rettsavgjørelse kan ikke regnes som «meddelt» uten at dette er skjedd ved rettens eller påtalemyndighetens melding eller forkynning.

Etter tredje leddforbys offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser i familierettslige saker, hvis ikke gjengivelsen skjer i anonymisert form. Om hva som kan regnes som «tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere», vises til merknadene yil § 125 foran

For øvrig vises til punkt 4.4.1 og 4.4.3 foran.

Til § 131:

Bestemmelsen om fotograferingsforbud m m under forhandlingene i straffesaker føres nær uforandret over fra nåværende § 131 a, som oppheves. Nåværende § 131 a første ledd annet punktum som forbyr visse former for fotografering utenfor forhandlingene i retten, overføres til straffeloven ny § 390 c første ledd nr 3.

Hovedregelen i nåværende § 131 a uttaler at fotografering m m i straffesaker er forbudt under «forhandlingene». Hovedregelen i utkastet uttaler at den gjelder under «rettsmøter». Dette gir bedre sammenheng med utkastet til ny § 390 c første ledd nr 3 i straffeloven, som gjelder utenfor «rettsmøte». Ved at ordet «rettsmøte» brukes i stedet for «forhandlingene», utelukkes enhver tvil om hvorvidt forbudet gjelder under domsavsigelsen.

Forskrift 15 november 1985 nr 1910 om fotografering m m under hovedforhandling i straffesak vil stå ved lag uten hensyn til de lovendringene som foreslås i proposisjonen her.

Det vises for øvrig til drøftelsene under punkt 4.10 foran og ellers til merknadene til straffeloven ny § 390 c i punkt 7.1.

Til § 198 tredje ledd og § 199:

Henvisningen i § 198 tredje ledd til § 131 a endres til § 131. Henvisningen i § 199 til § 131 endres til «§ 129 eller § 130». Det vises til punkt 4.11.3 foran.

7.3 Merknader til endringene i tvistemålsloven

Til § 135:

Bestemmelsen foreslås endret for å få mer enhetlige regler på straffeprosessens og tvistemålslovens områder. Dette betyr først og fremst at regelen i tvistemålsloven § 135, som har stått uendret fra 1915, tilpasses straffeprosessloven § 28. De generelle merknadene til straffeprosessloven § 28 (punkt 7.4) er dermed langt på vei av betydning også for utkastet til ny tvistemålsloven § 135.

Hovedregelen om partenes rett til innsyn og utskrift i første leddforeslås ikke endret. Partenes rett etter første ledd gjelder både i verserende og avsluttede saker, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I (Oslo 1990) s 275.

Etter annet ledd første punktumhar enhver, uavhengig av rettslig interesse, rett til utskrift av rettsavgjørelser i bestemte saker. Hvis det foreligger et forbud mot offentlig gjengivelse, har retten adgang til å nekte å gi utskrift av rettsavgjørelsen. For rettsavgjørelser som ikke er eldre enn fem år har enhver rett til innsyn i domsslutningen, men vedkommende har ikke rett til utskrift av domsslutningen.

Regelen i annet ledd annet punktumvil, som dagens regel, gjelde for rettsbøker ført i rettsmøter som er avsluttet. I de tilfeller der man etter regelen ikke kan kreve utskrift, vil retten ha adgang til å gi utskrift hvis ikke annet følger av andre regler. Forbud mot «offentlig gjengivelse» begrenser ikke i seg selv adgangen til å gi utskrift til enkeltpersoner.

Tredje ledder i samsvar med dagens tredje ledd.

Nytt fjerde ledder i samsvar med straffeprosessloven § 28 nåværende annet ledd, men med den endring at det ikke er adgang til å nekte innsyn i domsslutningen, hvis avgjørelsen ikke er eldre enn fem år, jf annet ledd. Begrensningene i retten til innsyn og utskrift i forslaget til nytt fjerde ledd vil ikke gjelde for en part med «rettslig interesse». Generelt må parten i denne sammenheng regnes for å ha «rettslig interesse» hvis begjæringen om innsyn eller utskrift gjelder et dokument i en verserende sak, mens det senere må foretas en mer konkret vurdering.

Femte leddsamsvarer med forslaget til straffeprosessloven § 28 fjerde ledd. Bestemmelsen regulerer bare rett til utskrift og ikke innsynsrett. Partenes rett til innsyn i de dokumenter som er omhandlet i femte ledd, reguleres av første ledd. Femte ledd gjelder heller ikke for rettsavgjørelser. De personvernhensyn som grunngir femte ledd, kan for rettsavgjørelsenes del mest hensiktsmessig ivaretas gjennom lovutkastet for øvrig. Videre presiseres at de alminnelige regler om behandlingen av prosesskrifter og og sakkyndige erklæringer i verserende saker ikke berøres av forskriftskompetansen etter femte ledd.

I det nye sjette leddforeslås innført samme regel som i straffeprosessloven § 28 fjerde ledd om at retten til utskrift skal bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument. I forhold til sjette ledd må en særskilt rettsavgjørelse betraktes som et enkelt dokument, selv om den er tatt inn i en rettsbok som også inneholder andre protokollasjoner. Etter utkastets annet ledd fremgår imidlertid en spesialregel som går foran denne regelen, idet retten til utskrift av en rettsavgjørelse gjelder «så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse». Retten vil dermed ha adgang til å utelate - f eks ved sladding - deler av en rettsavgjørelse som er forbudt offentlig gjengitt ved beslutning etter utkastet til domstolloven § 130. Samtidig vil den som begjærer utskrift, ha krav på dette for så vidt gjelder deler av rettsavgjørelsen som ikke omfattes av et forbud etter § 130.

I § 135 nåværende fjerde ledd, som i forslaget blir syvende ledd,foreslås betegnelsen «retsskriver» endret til «rettens kontor». I tilfelle retten som sådan blir forelagt spørsmål om utskrift, bør avgjørelsesformen være som i straffeprosessen, det vil si simpel beslutning. Kravet til kjennelses form foreslås dermed opphevet. I det nye åttende ledd foreslås innført samme regel som i straffeprosesslovens § 28 syvende ledd, se merknadene til straffeprosessloven § 28 syvende ledd under pkt. 7.4.

Det vises ellers til redegjørelsen under punkt 4.9 foran.

Til § 152 nytt annet punktum:

Om bakgrunnen for lovforslaget vises det til punkt 4.5 foran.

Til § 209 a:

Første, annet og femte ledd svarer til gjeldende første, annet og fjerde ledd. Tredje og fjerde ledd innebærer endringer i forhold til gjeldende tredje ledd. Endringene bygger på Kildevernutvalgets drøftelser i NOU 1988: 2 s 9 - 21.

Endringene betyr at adgangen til unntaksvis å kunne pålegge vitneplikt i de situasjoner § 209 a gjelder for, blir snevrere. For nærmere detaljer vises til drøftelsene foran under punkt 3.2, særlig underpunktene 3.2.6.5 og 3.2.6.6.

Til § 479 annet ledd:

For søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33 behandles saken alltid bak lukkede dører. Dette gjelder visse søksmål til overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre tvangsinngrep. Saksøker i disse sakene er den som tvangsinngrepet er rettet mot. Det foreslås at retten skal kunne beslutte åpen rettsbehandling hvis saksøkeren ber om det.

7.4 Merknader til endringene i straffeprosessloven

Til § 28:

Endringene i denne bestemmelsen bygger hovedsaklig på Kildevernutvalgets drøftelse i NOU 1988: 2 s 56-59.

Utskrift etter annet ledd første punktumkan kreves selv om dommen er påanket. For ordens skyld pekes det på at regelen om at man kan kreve utskrift i visse tilfeller, ikke betyr at noen har krav på å få utskriften straks. Her som ellers må vedkommende kontor prioritere sine ressurser ut fra hva forholdene tillater. Praktiske og tekniske grunner kan utelukke at utskrift utleveres med en gang det kreves utskrift. Utskrifter av nylig avsagte dommer bør imidlertid alltid gis rimelig raskt.

Etter annet ledd første punktumhar enhver, uavhengig av rettslig interesse, rett til utskrift av rettsavgjørelse i bestemt sak. Regelen i første punktum gir bare rett til utskrift av en dom som angis så bestemt at den uproblematisk kan finnes frem. Det må spørres etter en nærmere bestemt sak eller dom. Mest presist kan dette oppgis ved saksnummer. Men også en tilstrekkelig kombinasjon av andre opplysninger kan oppfylle kravet om bestemt angivelse. Dette kan være opplysninger som dato for domsavsigelse eller hovedforhandling, dommernes, forsvarerens eller aktors navn, nærmere opplysninger om siktelsen/tiltalen, domsslutningen el. Retten til utskrift gjelder bare for dommer som ikke er eldre enn fem år, jf annet punktum.

I annet punktum sies imidlertid at kravet om utskrift alltid kan avslås hvis dommen bare identifiseres ved siktedes navn. Dette gjør det helt klart at en generell forespørsel om utskrift av alle eventuelle straffedommer angående en person, kan avslås. Videre kan man avslå forespørsler om utskrift av en eller flere straffedommer mot en navngitt person, hvis ikke hver enkelt dom også identifiseres nærmere på annen måte. Den nærmere identifikasjonen som kreves, må ikke være for generell. Poenget med annet punktum er at utskriftsretten etter første punktum ikke skal kunne nyttes av noen til det formål å få frem forhold knyttet til bestemte navngitte enkeltpersoner, uten at man har noe kjennskap til forholdet fra før. Man kan si at utskrift kan kreves uten hinder av bestemmelsen i annet punktum hvis det i tillegg til navnet gis opplysninger som i seg selv og supplert med opplysning om tiltaltes alder ville vært tilstrekkelig til at dommen uproblematisk kunne finnes frem.

Som følge av det nye annet ledd i § 28, må nåværende annet ledd flg bli nye tredje ledd flg.

I forslagets fjerde leddpresiseres at forbudet mot utskrift av «personopplysninger» ikke gjelder for personopplysninger i en dom. Utkastet til § 28 annet ledd kan bli av mindre betydning hvis § 28 fjerde ledd ikke tilføyes denne presiseringen. Enhver straffedom mot personer inneholder nemlig personopplysninger, samtidig som hensynene bak offentlighetsprinsippet tilsier at straffedommer i størst mulig grad er offentlige og at utskrifter gir innsyn i rettens grunngiing og faktiske forhold av betydning for resultatet. De personvernhensyn som begrunner fjerde ledd, jf dagens tredje ledd, varetas for dommers del av øvrige lovforslag i proposisjonen her. Hvis f eks domfeltes navn forbys offentlig gjengitt, vil navnet kunne sladdes når det gis utskrift av dommen, jf ordvalget i forslaget til straffeprosessloven § 28 annet ledd. Er dommen i sin helhet forbudt offentlig gjengitt, kan utskrift nektes av hele dommen. Hvis det etter utkastets tredje ledd er grunn til å frykte urettmessig bruk av dommen eller noen deler av den, nektes som utgangspunkt utskrift i sin helhet, jf femte ledd i utkastet.

Utkastets femte leddmå etter innføringen av det nye annet ledd forstås på samme måte som den nye tvistemålsloven § 135 sjette ledd i forhold til dennes annet ledd. Her vises til merknadene til tvistemålsloven § 135 sjette ledd under punkt 7.3.

Som en konsekvens av det nye annet ledd, må syvende leddomformuleres. Henvisningen til «første ledd» blir til «første eller annet ledd» og henvisningen til «annet og tredje ledd» blir til «tredje og fjerde ledd». Det presiseres av at forskriftskompetansen omfatter regulering gjennomføring av innsynsretten ved bruk av inter-nett o.l.

Påtaleinstruksen bør endres før endringene i § 28 settes i kraft.

Bakgrunnen for og nærmere drøftelser knyttet til lovforlaget fremgår av punkt 4.8 foran i proposisjonen.

Til § 125:

Det vises til merknadene til tvistemålsloven § 209 a.

Til §§ 197, 198 og 200:

Endringene i disse bestemmelsene bygger på Kildevernutvalgets drøftelser i NOU 1988: 2 s 21-29.

Til endringen i § 198 bemerkes at det skal en del til for at en arbeidsplass utenfor en redaksjon skal kunne regnes som en journalists hjemmekontor og slik være beskyttet som et «redaksjonslokale eller tilsvarende», se punkt 3.3.2.3 foran. Som der nevnt kan den konkrete vurderingen på stedet i praksis etter forholdene bli vanskelig. Skulle en polititjenestemann feilaktig foreta en ransaking etter straffeprosessloven § 198 første ledd nr 3, når det kan være uklart om det dreier seg om et redaksjonslokale «eller tilsvarende», må polititjenestemannen i alminnelighet antas ikke å kunne klandres personlig for dette.

Forøvrig vises det til punkt 3.3.

Til dokumentets forside