Ot.prp. nr. 55 (1997-98)

Om lov om endringer i rettergangslovene m m (kildevern og offentlighet i rettspleien)

Til innholdsfortegnelse

4 Offentlighet i rettergangen

4.1 Generelt

Norsk rettspleie bygger på offentlighetsprinsippet. Domstolloven fastslår i § 124 at rettsmøtene som hovedregel er offentlige. Begrunnelsen for dette er å gi allmennheten innsyn i rettspleien. Siktemålet er å sikre betryggende rettspleie gjennom mulighet for kontroll og kritikk og å gi kunnskap om rettsvesenet og rettsregler. Åpenhet og kunnskap om domstolenes virke kan også styrke tilliten til rettspleien.

Begrensninger i offentlighetsprinsippet skyldes ulike mothensyn. Det kan særlig dreie seg om vern av den enkelte person - parter, vitner, offer eller tiltalt, om hensynet til en effektiv og forsvarlig prosess og om hensynet til rikets sikkerhet m v.

Lovforslagene i proposisjonen her tar som alminnelig utgangspunkt at reglene bør være utformet slik at de best mulig markerer det prinsipielle utgangspunkt om rettsforhandlingenes offentlighet, likevel under hensyntagen til at det for spesielle sakstyper bør gjelde særregler. Det vil si at reglene bør ha offentlighet som utgangspunkt - f eks åpne dører, referatadgang osv - og at innskrenkninger i prinsippet - lukking av dørene, forbud mot referat osv - må besluttes særskilt av retten i det enkelte tilfelle.

Når loven åpner for at retten kan innskrenke offentligheten i gitte tilfeller eller ut fra gitte hensyn, betyr ikke dette at retten nødvendigvis bør gjøre dette. Det er viktig å fastholde utgangspunktet om en offentlig rettergang og bare beslutte innskrenkninger i konkrete tilfeller der dette er nødvendig. Ved konkrete vurderinger av om dørene bør lukkes, offentlig referat forbys etc, må retten alltid ta i betraktning de prinsipielle hensyn som taler for offentlighet og som lovens hovedregler bygger på. Ved vurderinger av forbud mot offentlig referat kan hensynet til privatlivets fred etter forholdene være tungtveiende, men dette taler normalt sterkere for et referatforbud som omfatter opplysninger som kan røpe noens identitet, enn for et forbud mot å gjengi sakens substans.

Departementets utgangspunkt innebærer ikke noe prinsipielt avvik fra gjeldende rettstilstand, og lovforslagene her tar i hovedsak sikte på justeringer i enkeltspørsmål. Dessuten er siktemålet en mer generell omstrukturering og klargjøring av de gjeldende regler i domstolloven kapittel 7 som gjelder offentlighet i rettergangen. Dette vil bidra til å gjøre dagens uoversiktlige regler lettere tilgjengelige for brukerne og andre. Dette dreier seg i hovedsak om språklige og redaksjonelle endringer i loven. Endelig foreslår departementet at domstollovens hovedregel om offentlige rettsmøter får en tilføyelse som gir uttrykk for at forhandlingene og rettsmøtene fritt kan gjengis offentlig, se forslaget til § 124.

Siden rettsmøter og rettsavgjørelser som utgangspunkt er offentlige, bør domstolloven § 63 a om taushetsplikt for dommere m fl få en tilføyelse som klargjør at den ikke gjelder for noe som er fremkommet i rettsmøter eller rettsavgjørelser. Bare i helt spesielle unntakstilfeller bør det pålegges taushetsplikt for noe som er fremkommet i et rettsmøte eller en rettsavgjørelse. Hjemmel for å pålegge taushetsplikt finnes i domstolloven § 130 (forslagets § 128).

4.2 Forholdet til menneskerettighetene

Offentlighetsprinsippet i rettspleien er knesatt i de sentrale menneskerettighetskonvensjonene, både i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 1950 artikkel 6 nr 1 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 1966 artikkel 14 nr 1. Bestemmelsene har i hovedsak samme innhold og gir enhver rett til en offentlig rettergang i både straffesaker og sivile saker. Når det gjelder offentlighet av domsavgjørelser, er det likevel etter ordlyden en viss forskjell på de to bestemmelsene.

Bestemmelsen om offentlig rettergang er en av flere bestemmelser i menneskerettighetskonvensjonene som gir en garanti for den enkelte borgers rettssikkerhet. Det er viktig at avgjørelser ikke skal skje i hemmelighet, slik at offentligheten ved å være til stede i rettsmøtet og gjøre seg kjent med avgjørelsen kan påse at behandlingen i retten er betryggende. Videre kan offentligheten på denne måten være med på skape tillit til domstolene, slik at partene og andre kan føle seg trygge på at rettergangen er rettferdig.

Kravet om offentlighet i menneskerettighetskonvensjonene er ikke absolutt. I Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr 1 annet punktum heter det:

«... Pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlig orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.»

På grunnlag av dette er det mulig å gjøre unntak fra prinsippet om at rettsmøter skal være offentlige.

Etter FN-konvensjonen artikkel 14 nr 1 skal en domsavgjørelse alltid være offentlig, unntatt i saker om ekteskap og foreldreansvar, eller når hensynet til mindreårige tilsier det. EMK artikkel 6 nr 1 stiller et generelt krav om at dommen skal avsies offentlig. I praksis er det vurdert konkret om en nasjonal ordning med deponering i et domsregister oppfyller dette kravet til offentlighet. Bestemmelsen er heller ikke forstått som et ubetinget krav om at hele dommen skal være offentlig. Det kan etter praksis være tilstrekkelig at domsslutningen er offentlig mens domspremissene holdes tilbake fra allmennheten. Kravet om at domsslutningen er offentlig, er imidlertid absolutt.

Kravet til offentlighet i rettspleien etter menneskerettighetskonvensjonene har betydning i forhold til flere av reglene i nasjonal rettergangslovgivning. For det første vil bestemmelsen være et påbud om at rettsmøtene i utgangspunktet skal være åpne for allmennheten. I og med at allmennheten bør få kunnskap om det som foregår i rettsmøter, er det en nødvendig forutsetning at det også må være anledning til offentlig referat av det som har skjedd under forhandlingene i retten. Men nasjonal lovgivning kan ut fra de unntak menneskerettighetskonvensjonene selv oppstiller, gjøre begrensninger i offentlighetens tilgang til rettsmøtene. Det samme gjelder adgangen til offentlig referat fra rettsmøtet.

Menneskerettighetskonvensjonene har også betydning for spørsmålet om en rettsavgjørelse skal være offentlig. Utgangspunktet må være at når en avgjørelse skal avvises i et offentlig rettsmøte, vil også selve avgjørelsen være offentlig, slik at enhver kan kreve å få tilgang til avgjørelsen etter at saken er avsluttet. Nasjonal lovgivning kan gjøre unntak fra dette innenfor den ramme som menneskerettighetskonvensjonene setter.

Ved vurderingen av hvilke begrensninger som kan gjøres fra hovedregelen om offentlighet i rettspleien, må man ta utgangspunkt i de unntak som EMK artikkel 6 nr 1 stiller opp. Konvensjonens unntak kan imidlertid gi rom for betydelig skjønn. Av de unntakene som er nevnt, kan spesielt hensynet til mindreårige eller partenes privatliv føre til at offentlighet begrenses. Videre kan også forholdet til den nasjonale sikkerhet i enkelte tilfeller spille inn. Etter artikkel 6 nr 1 er det også mulig å gjøre unntak for offentlighet «i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet vil skade rettferdighetens interesser». Dette er et ganske vidtrekkende unntak, fordi ordlyden «rettferdighetens interesser» («the interests of justice») kan omfatte mange forhold. Blant annet kan denne formuleringen dekke tilfeller der offentligheten bør begrenses av hensyn til sakens opplysning eller mulighet for pådømmelse. Samtidig legges det en relativt streng norm til grunn i og med at unntaket bare skal brukes ved «spesielle omstendigheter».

Det må anses som et grunnleggende prinsipp i en rettsstat at det ikke er adgang til å avsi hemmelige dommer. Prinsippet fremkommer i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 første ledd annet punktum: «Judgment shall be pronounced publicly ...». I Jørgen Aall: Rettergang og menneskerettigheter, Bergen 1995 s 238-239 heter det om denne bestemmelsen:

«I motsetning til regelen om offentlig forhandling, er regelen om offentliggjøring av dommen iflg. artikkelens tekst uten unntak. Det heter kort og godt i artikkel 6.1 at «Dommen skal avsies offentlig ...». Dette må uavkortet legges til grunn i forhold til regelens kjerneområde, nemlig offentliggjøring av domsslutningen.

- - -

Men kravet om offentliggjøring av domsgrunnenekan kan ikke være like absolutt som det som refererer seg til domsslutningen. Offentliggjøring av domsgrunnene må sees i sammenheng med regelen om offentlig forhandling: Hvor de følsomhetshensyn som begrunnet unntak fra offentlighet under hovedforhandlingen fortsatt gjør seg gjeldende, må offentliggjøring av domsgrunnene kunne bgrenses i samme grad. Ellers ville det formål unntaket fra offentlighet under hovedforhandling skulle tilgodese, f.eks. hensynet til rikets sikkerhet, få liten betydning.

Hva ligger så i dette begrepet «avsies offentlig»? Formålet med å kreve offenliggjøring av dommen er at den skal kunne komme til partenes og allmennhetens kunnskap. Dette formålet kan nås på flere måter. Til tross for at en streng ordlydsfortolkning («avsies»/«pronounced») nærmest skulle tilsi at offentliggjøringen måtte skje ved opplesning, har praksis akseptert også andre former for offentliggjøring. I tillegg til opplesning i åpent rettsmøte, har registrering av dommen med tilgang for allmennheten vært akseptert. Men det kan ikke ansees tilstrekkelig at dommen avsies i rettsmøte hvor partene har adgang, men ikke allmennheten. EMD [Den europeiske menneskerettighetsdomstol] har også i flere saker akseptert at hvor den skrevne dom gjøres tilgjengelig for partene og allmennheten, er kravet til «pronounciation» av dommen tilfredsstilt.»

Ordningen med at dommer kan avsis ved at dommen underskrives uten opplesning uten at siktede eller partene er tilstede, bør opprettholdes. Det følger da av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 at allmennheten må ha en innsynsrett i avsagte dommer. Omfanget av denne innsynsretten blir behandlet i punkt 4.8 og 4.9.

4.3 Rettsmøter for åpne eller lukkede dører

Når det gjelder spørsmålet om rettsmøter for åpne eller lukkede dører, foreslår Justisdepartementet endringer i de alminnelige reglene om dette i domstolloven. I saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre tvangsinngrep som behandles etter tvistemålsloven kapittel 33, holdes saken for lukkede dører, jf tvistemålsloven § 479 annet ledd. Departementet foreslår en adgang til å holde disse sakene for åpne dører hvis saksøkeren (den tvangsinngrepet er rettet mot) ber om det, se nærmere de spesielle merknadene i punkt 7.3.

4.3.1 Gjeldende rett

Hovedregelen i norsk prosess er at allmennheten har fri adgang til å overvære rettsmøter. Fra dette gjelder unntak for enkelte typer rettsmøter i særlige lovbestemte tilfeller. I noen saker er unntaket absolutt. I andre tilfeller kan retten etter en konkret vurdering beslutte å lukke dørene.

Der dørene lukkes, er utgangspunktet at bare de som deltar i saken, har anledning til å være til stede. Likevel kan andre gis adgang til å være til stede hvis særlige grunner taler for det, jf domstolloven § 129 (som foreslås videreført uforandret som ny § 127). Med hjemmel i denne bestemmelsen kan f eks pressefolk etter en konkret vurdering gis adgang til å være til stede i en sak som ellers går for lukkede dører.

De alminnelige reglene om lukkede dører finnes i ulike bestemmelser i domstolloven kapittel 7. I tillegg finnes det i annen lovgivning særregler for spesielle sakstyper og bestemte rettsmøter.

Domstollovens nåværende regler om rettsmøter for lukkede dører finnes i §§ 125 til 128, som lyder:

«§ 125 Retten kan ved kjendelse beslutte, at et retsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører, naar hensynet til statens forhold til en fremmed magt eller hensynet til ærbarhet kræver det.

I krigstid kan retten alltid beslutte forhandlinger for lukkede dører når hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner krever det. [Annet ledd ble vedtatt ved lov 24 juni 1994 nr 36, som ikke satt er kraft.]

§ 126 I straffesaker kan retten ved kjennelse beslutte forhandling for lukkede dører, når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, eller når den siktede er under 18 år eller når han eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyldestgjørende.

Under efterforskningen og under bevisoptagelser til bruk for hovedforhandlingen i straffesaker kan retten altid ved kjendelse beslutte at utelukke offentligheten, naar det antages, at den vil kunne vanskeliggjøre oplysningen av saken.

Sak om ærekrenkende uttalelser som ikke er fremsatt offentlig og som forfølges efter straffelovens §§ 247 og 248, behandles for lukkede dører, med mindre retten av særlige grunner bestemmer noe annet.

§ 127 I andre saker enn straffesaker kan retten ved kjennelse beslutte forhandling for lukkede dører, når hensynet til privatlivets fred krever det, eller når den frykter for, at oplysningen av saken ellers vil vanskeliggjøres.

Retten skal alltid holdes for lukkede dører i saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen.

§ 128 Ved retslige granskninger kan offentligheten altid utelukkes, naar retten finder det hensigtsmæssig.»

4.3.2 Utvalgets vurderinger

Kildevernutvalget finner domstollovens gjeldende regler om lukkede dører i hovedtrekk tilfredsstillende. Utvalget foreslår imidlertid at reglene i §§ 125, 126 og 127 samles i en bestemmelse og omredigeres. Bare mindre realitetsendringer foreslås.

Utvalgets forslag til ny bestemmelse om lukkede dører, forslagets § 125, lyder slik:

«Retten kan ved kjennelse beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører

  1. når hensynet til statens forhold til fremmed makt krever det,

  2. når hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det,

  3. når retten frykter for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, eller

  4. i straffesaker når siktede er under 18 år eller når siktede eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende.

I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller, samboere eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, skal rettsmøtet holdes for lukkede dører, med mindre partene samtykker i og retten finner det ubetenkelig at saken helt eller delvis føres for åpne dører.»

Etter gjeldende regler er det ikke adgang til å lukke dørene under hovedforhandlingen i en straffesak på det grunnlag at offentlighet vil kunne vanskeliggjøre sakens opplysning, se domstolloven § 126 annet ledd. Forslagets første ledd bokstav c innebærer en realitetsforskjell på dette punktet.

Utvalget redegjør først for bakgrunnen for dagens regel her (NOU 1988: 2 s 33). Videre antar utvalget at «det ikke er nødvendig av prinsipielle grunner å gjøre absolutt unntak for lukking av dørene av hensyn til sakens opplysning under hovedforhandling i straffesaker». Utvalget mener at aktor og forsvarer bør ha adgang til å be om lukkede dører av hensyn til sakens opplysning, uavhengig av siktedes eller vitnenes egne vurderinger. Utvalget regner likevel med at lukking av dørene under hovedforhandling i straffesaker i praksis vil være lite aktuelt idet «[s]aken må normalt antas å være tilstrekkelig eller fullt ut opplyst når man er kommet til dette stadium i en straffesak».

Særregelen om lukking av dørene i visse ærekrenkelsessaker (domstolloven § 126 tredje ledd), foreslås opphevet. Utvalget uttaler i NOU 1988: 2 s 33 bl a:

«Etter utvalgetsmening må denne bestemmelsen anses temmelig upraktisk. Utvalget antar at det eventuelle behov man måtte få for lukking av dørene i slike saker vil være tilfredsstillende ivaretatt etter de regler som nå foreslås i utkastet til § 125 første ledd bokstav b og c.»

For saker etter ekteskapsloven og barneloven m m (gjeldende § 127 annet ledd), foreslår utvalget opprettholdt dagens utgangspunkt om lukkede dører. Utvalget uttaler på s 33 bl a følgende:

«For de sakstyper som omfattes av § 127 annet ledd, gjør det seg imidlertid gjeldende så åpenbare hensyn mot åpne dører, at i praksis må dørene antas å ville bli lukket i så godt som alle sakene selv om det måtte besluttes av retten for det enkelte rettsmøte. En slik ordning ville bare ta unødvendig tid og skape merarbeid for retten. ...

På den annen side foreslår utvalget at bestemmelsen - i motsetning til dagens regel i § 127 annet ledd - ikke gjøres absolutt. Med partenes samtykke bør det være en viss adgang til å føre saken for åpne dører.»

Utvalget anfører at også slike saker helt eller delvis kan ha stor allmenn eller offentlig interesse. For at dørene skal kunne åpnes i slike saker, foreslås imidlertid - foruten at partene må samtykke - at retten finner det ubetenkelig med åpne dører. Ved rettens vurdering må det tas hensyn også til andre involverte, f eks barn.

I utvalgets forslag til ny § 125 annet ledd foreslås samboere likestilt med ektefeller.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke gitt uttrykk for særlige innvendinger mot utvalgets konkrete lovforslag. Noen få høringsinstanser har likevel uttrykt at behovet for endringer er lite eller ikke til stede (bl a Den Norske Advokatforening).Andre gir uttrykk for at endringsforslaget innebærer en redaksjonell forbedring (bl a Eidsivating lagmannsrett).

Av de høringsinstanser som har gått nærmere inn på bestemte problemstillinger, nevnes at Regjeringsadvokatentil forslaget til § 125 første ledd bokstav d gir uttrykk for at det også i sivile saker bør være adgang til å lukke dørene dersom et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende. Han uttaler at dagens regel som gir slik adgang i straffesaker, «er en bestemmelse som kom inn i domstolsloven ved vedtakelsen av straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25». Justitiarius i Høyesteretter enig med utvalget i at ekteskapssaker fortsatt i utgangspunktet bør behandles for lukkede dører, og er også enig i at det bør innføres en adgang til å beslutte åpne dører hvor begge parter samtykker og retten finner det ubetenkelig. Videre uttales:

«Men det kan reises spørsmål om utvalgets forslag går langt nok. Det kan vel tenkes at retten i ekteskapssaker m v hvor helt særegne hensyn for offentlighet gjør seg gjeldende, bør kunne beslutte åpne dører uten hensyn til om partene samtykker i dette. Jeg peker i denne forbindelse på at retten vil ha mulighet for å bestemme at deler av forhandlingene skal gå for åpne dører, mens for eksempel bevisførsel og prosedyre om særlige personlige eller følsomme forhold kan gå for lukkede dører.»

Forslaget om å likestille samboere med ektefeller når det gjelder spørsmålet om lukkede dører, har fått tilslutning fra de få høringsinstansene som har uttalt seg.

4.3.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til en ny alminnelig regel om lukkede dører i domstolloven § 125. Omredigeringen som dette innebærer, fører til at reglene blir mer oversiktlige.

Forslaget bygger på at dagens hovedregel om åpne dører i rettsmøter skal opprettholdes, og at dørene først skal lukkes i lovhjemlete tilfeller og etter en konkret og grunngitt prøvelse fra rettens side. Kravet om grunngiving ligger i kravet om at en avgjørelse om lukking skal treffes ved kjennelse. Justisdepartementet er enig i at dette bør være reglenes utgangspunkt.

Departementet slutter seg til at det bør være særregler for saker etter ekteskapsloven og barneloven og saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling og tildeling av formuen. Departementet slutter seg også til at det bør være særregler for tilsvarende saker mellom samboere (men med en annen formulering enn utvalget har foreslått, se nærmere punkt 7.2 under merknadene til domstolloven § 125). Hensynene til å skjerme partenes privatliv og familieliv tilsier i tråd med dette at en hovedregel om lukkede dører i ekteskapssaker m v opprettholdes. Imidlertid bør det som nevnt i uttalelsen fra Justitiarius i Høyesterett åpnes for at retten kan beslutte åpne dører uavhengig av partenes samtykke. Departementet foreslår at rettsmøtene i disse sakene skal holdes for lukkede dører, med mindre «særlige grunner» finnes å burde føre til en beslutning om åpne dører. Men også med denne endringen i forhold til utvalgets forslag bør det veie tungt hvordan partene stiller seg til spørsmålet om lukkede eller åpne dører.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om og begrunnelse for å oppheve særregelen for ærekrenkelsessaker. Riktig nok har Straffelovrådet foreslått opprettholdt særregelen med visse endringer i NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen. De nye reglene som foreslås i proposisjonen her gir etter departementets syn tilstrekkelig anledning til å lukke dørene i ærekrenkelsessakene etter en konkret vurdering når behovet for lukkede dører er til stede.

Etter dagens regler kan retten beslutte å lukke dørene ut fra hensynet til sakens opplysning i følgende tilfeller: 1) i andre saker enn straffesaker, 2) under etterforskningen i straffesaker og 3) under bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen i straffesaker, jf dagens domstollov § 127 første ledd og § 126 annet ledd. Utvalget foreslår at denne adgangen til lukkede dører opprettholdes, og at den også skal gjelde for hovedforhandlingen i straffesaker.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag, slik at det også blir adgang til å lukke dørene av hensyn til sakens opplysning ved hovedforhandlingen i straffesaker. Departementet går ut fra at regelen i så måte likevel vil bli nyttet med stor tilbakeholdenhet.

Utvalget foreslår at vilkåret for lukking skal være at «retten frykter for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning». Dette innebærer at vurderingen av om dørene bør lukkes ut fra hensynet til sakens opplysning, skal skje etter samme skjønnstema som etter bestemmelsene i dag.

Etter departementets mening bør loven formuleres slik at det fremgår tydelig at lukking av dørene bare skal skje når det finnes påkrevd ut fra særlige forhold i den enkelte sak, og det derfor er et markert behov for lukkede dører. En slik presisering av skjønnstemaet vil stemme best med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. For sine områder bestemmer Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr 1, som ikke har noen særregel om stenging av dørene ut fra hensynet til sakens opplysning, at offentligheten kan utelukkes fra rettsforhandlingene «to the extent strictly necessary in the opinion of the court in special circumstances where publicity would prejudice the interests of justice».

Hensynet til sakens opplysning kan være et slikt forhold som berettiger til å stenge dørene etter reglene i nevnte konvensjoner. «The interests of justice» - i NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter oversatt til «rettferdighetens interesser» - tilsier at sakene søkes best mulig opplyst, og at en frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, bør kunne føre til lukkede dører. På denne måten ivaretas partenes interesse i å få avgjørelser som i størst mulig grad bygger på et korrekt saksforhold. Departementets forslag til ny § 125 første ledd bokstav c går ut på at lukkede dører skal kunne besluttes «når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd». Ved dette markeres også konvensjonenes krav om en konkret vurdering der lukkede dører først må besluttes når det finnes strengt nødvendig.

Departementet antar at det under etterforskningen og under bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen i straffesaker ikke sjelden kan foreligge slike særlige forhold som kan gi grunn til å holde rettsmøter for lukkede dører. Ved rettsmøter om varetektsfengsling, særlig i etterforskningens startfase, vil f eks hensynet til oppklaring av den aktuelle straffesaken etter forholdene lett kunne berettige stengte dører. For andre sakstyper vil vilkårene for lukking av dørene etter bokstav c trolig sjeldnere være til stede.

Også med dagens formulering av loven må det antas at lukking av dørene ikke blir besluttet nevneverdig hyppigere enn lovforslaget vil tillate. I dag er reglene om lukking av dørene formulert slik at retten «kan» lukke dørene på de lovbestemte vilkår. Ved en korrekt skjønnsmessig vurdering av om dørene bør lukkes, vil de hensyn som i alminnelighet tilsier at rettsmøter skjer for åpne dører, føre til at dørene ikke stenges ut over det som er påkrevd ut fra de spesielle omstendigheter i hver enkelt sak.

Den eksisterende adgangen til å lukke dørene i straffesaker av hensyn til fornærmedes ettermæle ble vedtatt etter at Kildevernutvalget avgav sin innstilling. Dette skjedde ved lov 1 juli 1994 nr 50 som et ledd i styrkingen av kriminalitetsofres stilling, jf Ot prp nr 33 (1993-94) s 16-18 og Innst O nr 39 (1993-94) s 3-4. Adgangen er opprettholdt i departementets lovforslag.

Departementet er for øvrig enig med Regjeringsadvokaten i at adgangen til å lukke dørene når et vitne ber om det, også bør gjelde i sivile saker. Det er ingen grunn til å ha ulike regler her, selv om lukking av dørene i sivile saker etter en slik regel sjeldnere vil være aktuelt enn i straffesaker.

4.4 Adgangen til offentlig referat

4.4.1 Gjeldende rett

Domstolloven § 131 regulerer begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse fra forhandlingene i rettsmøter og av dommer, både for straffesaker og sivile saker. Bestemmelsen lyder:

«Ingen må gjengi offentlig noe av forhandlingene i rettsmøte utenfor hovedforhandlingen i straffesaker eller under avhørelse av parter forut for hovedforhandlingen i tvistemål, uten når retten ved kjennelse har gitt samtykke.

Når der ellers er grunn til å anta, at offentlig gjengivelse av forhandlinger i et rettsmøte vil kunne ha skadelig virkning på oplysningen eller pådømmelsen av saken, kan retten ved kjennelse beslutte, at forhandlingene eller visse deler av dem ikke må gjengis offentlig, før endelig dom er avsagt. Forbudet opheves, når det antas, at grunnen ikke lenger er til stede.

Forhandlingene i saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen må ikke gjengis offentlig. Heller ikke må dommen i sådanne saker offentliggjøres uten rettens tillatelse. Sådan tillatelse bør bare gis når særlige grunner taler for det.

Bestemmelsene i tredje ledd får tilsvarende anvendelse på de i § 126 tredje ledd omhandlede saker, når de behandles for lukkede dører. Dog kan offentliggjørelse av dommen også skje hvis de krenkede tillater det og retten ikke har bestemt noe annet i medhold av neste ledd.

Når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, kan retten helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av forhandlingene og dommen.»

Bestemmelsen i femte ledd om lukking av dørene når hensynet til «fornærmedes ettermæle» krever det, ble inntatt ved lov 1 juli 1994 nr 50 som et ledd i styrkingen av kriminalitetsofres stilling.

På grunnlag av bestemmelsen kan gjeldende hovedregler oppsummeres slik:

  • Det er adgang til offentlig referat fra hovedforhandlingen i sivile saker og straffesaker.

  • Det er forbud mot offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker (f eks rettsmøter om varetektsfengsling), under avhøring av parter forut for hovedforhandling i tvistemål, i visse ærekrenkelsessaker og i saker mellom ektefeller og etter barnelovene etc.

Retten kan stort sett gjøre unntak i begge retninger fra de nevnte hovedregler. Et referatforbud kan gjelde hele eller deler av saken (f eks navn). Endelig kan forbudet mot offentlig referat også gjelde selve domspremissene, men ikke domskonklusjonen.

Overtredelse av lovens bestemmelser om referatforbud eller av forbud nedlagt av retten kan straffes med bøter etter domstolloven § 199.

4.4.2 Offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter

4.4.2.1 Utvalgets vurderinger

Kildevernutvalgetforeslår en omredigering av lovreglene med sikte på å skape bedre oversikt. Bestemmelsene om offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter foreslås inntatt i en ny § 129 i domstolloven.

Utvalget foreslår også visse endringer i reglenes innhold. Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker,uttaler utvalget at det under etterforskningen i straffesaker «gjør seg gjeldende sterkere hensyn enn ellers mot offentlig gjengivelse av forhandlingene» (NOU 1988: 2 s 36). Det er imidlertid uenighet i utvalget om hvilken regel som bør gjelde for slik referatadgang.

Utvalgets flertall (6 medlemmer) foreslår følgende regel, som ikke opprettholder dagens hovedregel om forbud mot offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker:

«I straffesaker kan retten ved kjennelse helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøte utenfor hovedforhandlingen.»

Begrunnelsen for forslaget fremgår av NOU 1988: 2 s 36 og 37:

« Flertalletviser til at dagens regel om automatisk forbud ikke overholdes i praksis. I stor utstrekning godtas at pressen refererer fra fengslingsmøter - som oftest i anonymisert form. I tillegg er det betydelige variasjoner fra domstol til domstol i å godta slike referater i strid med forbudet. Flertallets forslag vil bidra til å gi klarere linjer ved at et eventuelt referatforbud må besluttes uttrykkelig og opplyses om i det enkelte rettsmøte.

Flertalletviser ... til ... de hensyn som begrunner gjennomføringen av offentlighetsprinsippet i rettergangen. Også i dag skjer det ofte at pressen på lovlig måte får kunnskap om f eks en siktelse i en fengslingssak, bl a fra politiet. På visse vilkår kan da siktelsen gjengis offentlig. For å sikre at pressens gjengivelse av saken blir riktig og balansert, bør pressen både ha adgang til en kopi av siktelsen og til i størst mulig utstrekning høre siktedes og forsvarerens syn på saken slik det fremkommer under rettsmøtet. For en slik løsning taler det at pressen på dette tidlige stadium av rettergangen har viktige kontrollfunksjoner å ivareta på samfunnets vegne. Den til dels alvorlige kritikk som er fremkommet, dels mot fengslingspraksis og dels mot varigheten av varetektsfengsling, bør i denne forbindelse tillegges betydelig vekt. Det er særdeles viktig at allmennheten - gjennom pressen - selv får grunnlag til å danne seg oppfatninger om denne del av rettspleien.

Flertalletviser også til at selv om referat tillates, er referatet underlagt restriksjoner etter andre regler. Blant annet må referatet være saklig og korrekt for å gå fri av straffelovens regler om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. ... Endelig stilles det særlige krav etter straffelovens § 432 til gjengivelse i trykt skrift av rettsforhandlinger.»

Utvalgets mindretall (formannen og to medlemmer) foreslår følgende regel, som opprettholder dagens hovedregel om forbud mot offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker:

«I straffesaker må ingen gjengi offentlig noe av forhandlingene i rettsmøte utenfor hovedforhandlingen, med unntak for pådømmelser i forhørsrett, med mindre retten ved kjennelse har gitt samtykke.»

Mindretallet begrunner sitt forslag slik (NOU 1988: 2 s 37):

« Mindretalletviser til at denne regelen er særlig aktuell for fengslingsmøter. Disse holdes normalt på et så tidlig stadium i saken at de opplysninger som foreligger ofte vil være usikre. De beviskrav som stilles for varetektsfengsling av en siktet, er svakere enn de som kreves for fellelse i en straffesak. Etter strprl § 184 jf § 171 første ledd er det normalt nok for fengsling at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. På denne bakgrunn kan det være svært uheldig om man tillater offentlig referat om det påtalemyndigheten fremlegger for retten i disse tilfellene. Saken kan ende med henleggelse bl a fordi det viste seg at mistanken var uriktig, og er saken før dette omtalt i massemedia, kan skaden allerede være skjedd for siktedes vedkommende. I tillegg kan hensynet til den videre etterforskning tale mot at det offentliggjøres noe fra forhandlingene på dette stadium.

Mindretalletviser også til at retten etter deres forslag har adgang til å tillate offentlig referat hvis saken har særlig offentlig interesse. Videre foreslås det at utgangspunktet om referatforbud ikke skal gjelde for rettsmøter til pådømmelse i forhørsrett, jf strprl § 248. I disse tilfellene har siktede tilstått og saken forutsettes oppklart. Det kan da ikke sees prinsipielle grunner til at det skal gjelde andre regler for referat fra disse rettsmøtene enn fra hovedforhandlinger. At siktede kan tenkes å trekke tilståelsen tilbake under rettsmøtet, kan ikke tale avgjørende mot en slik løsning. Retten vil alltid ha adgang til å beslutte forbud mot offentlig gjengivelse etter de alminnelige regler dersom det skulle være behov for det.»

Utvalget foreslår å oppheve forbudet mot offentlig gjengivelse av partsavhør i rettsmøte forut for hovedforhandlingen i tvistemål.Det behov man har for å hindre referat fra slike rettsmøter, er etter utvalgets mening fullt ut ivaretatt ved de alminnelige regler om adgang til å nedlegge referatforbud, slik at annet alternativ i gjeldende § 131 første ledd kan oppheves.

Når det gjelder familierettslige saker(gjeldende § 131 tredje ledd), foreslår utvalget også her at særreglene for ektefeller skal gjelde for samboere. Samtidig foreslår utvalget at retten skal kunne beslutte at forhandlingene i slike familierettslige saker kan gjengis offentlig dersom partene samtykker og retten finner det ubetenkelig.

Dernest foreslår utvalget å sløyfe særregelen i dagens § 131 fjerde ledd om visse ærekrenkelsessaker.Utvalget mener at det her er tilstrekkelig med den skjønnsmessige regelen om adgang til å beslutte referatforbud når hensynet til privatlivets fred tilsier det. Da særregelen for visse ærekrenkelsessaker ble innført i 1939, fantes ikke en slik adgang.

Utvalget foreslår videre at forbud mot offentlig gjengivelse ut fra hensynet til privatlivets fred, skal fattes ved kjennelse.

4.4.2.2 Høringsinstansenes syn

Angående spørsmålet om referatadgang eller referatforbud som hovedregel utenfor hovedforhandlingen i straffesaker,støttes flertallets syn av presseorganisasjonene. Den Norske Advokatforeningstøtter også flertallets syn, og uttaler bl a:

«Når det gjelder dagens regel om automatisk forbud mot offentlig gjengivelse fra forhandlinger, som nevnt i domstolsloven § 131, er det helt klart at dette forbud i praksis ikke overholdes. For at man skal avdempe de skjevheter som idag har oppstått ved at pressen får kunnskap om f.eks. siktelser i fengslingssaker blant annet fra politiet, samtidig som siktedes forsvarer kun har en begrenset adgang til å kommentere saken overfor pressen, anses kildebeskyttelsesutvalgets flertallsforslag til domstolsloven § 129 1. ledd å være hensiktsmessig for å rette opp disse skjevheter.»

Mindretallets lovforslag støttes av Justitiarius i Høyesterett, Hålogaland lagmannsrett, Sorenskrivaren i Indre Sogn, Bodø politikammer, Politimesteren i Nord-Jarlsberg, Politimesteren i Namdal, Bergen politikammerog Politimeisteren i Hordaland.

Justitiarius i Høyesterettuttaler bl a:

«Både personvernhensyn og hensyn til etterforskningen taler mot et generelt utgangspunkt om at det kan refereres fra slike rettsmøter.»

Hålogaland lagmannsrettuttaler:

«Når det gjelder rettsmøter forut for hovedforhandlingen i straffesaker,tiltres mindretallets forslag med begrunnelse ... . Man tillater seg således å sette et spørsmålstegn ved flertallets forslag og argumentasjon på dette punkt. Det gjelder særlig flertallets fremheving av pressens viktige kontrollfunksjon ... . Det sentrale problem på dette stadium av en straffesak vil man påstå er hensynet til personvern i forhold til siktede. Risikoen for overtramp i så måte fra pressens side må dessverre sies å være reell. Flertallet argumenterer med at det er tilstrekkelige restriksjoner (mot overtramp) etter andre regler, først og fremst straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred (tilsvarende argumentasjon forekommer andre steder i innstillingen). Erfaring tilsier vel imidlertid at ikke alle mediaorganer tar slike straffetrusler like alvorlig. Og både fra påtalemyndighet og fornærmet gjør det seg nok ofte gjeldende en forståelig tilbakeholdenhet med å reagere strafferettslig/erstatningsrettslig mot overtramp fra massemedier.»

Angående spørsmålet om referatadgang eller referatforbud som hovedregel under avhøring av parter forut for hovedforhandlingen i tvistemål, tar kun Regjeringsadvokatenavstand fra utvalgets forslag. Han uttaler bl a:

«Jeg er uenig i utvalgets forslag på dette punkt. Det er generelt uheldig at en sak blir forhåndsprosedert i massemedia. Hensynet til offentlighet i rettergangen må være tilstrekkelig varetatt ved reglene om massemedias adgang til å være til stede ved og referere fra hovedforhandlingenog til å gjøre seg kjent med og referere fra dommen i saken. Det er ikke her tilstrekkelig å åpne adgang til for retten etter en konkret vurdering å nedlegge referatforbud under saksforberedelsen etter reglene i domstolsloven § 129 annet ledd. En domstol vil ofte ikke ha tilstrekkelig tid eller mulighet til å vurdere om det bør nedlegges et slikt forbud i den enkelte sak. Etter min mening bør det også overveies å utvide området for bestemmelsen i domstolsloven § 131 første ledd til også å omfatte avhør av andre enn partene.»

Angående utvalgets forslag til realitetsendringer når det gjelder familierettslige saker,har bare to instanser særlige merknader: Hålogaland lagmannsrettbemerker bl a at «med de strenge vilkår som fremgår av utvalgets forslag til nytt tredje ledd i dstl. § 129 har man ikke tungtveiende innvendinger på dette punkt.» Justitiarius i Høyesterettbemerker bl a at «[p]å samme måte som når det gjelder spørsmålet om behandling av slike saker for åpne dører, bør det overveies - i helt særegne tilfeller - å åpne adgang for retten til å gi samtykke til referat uten hensyn til partenes ønsker».

Når det gjelder utvalgets forslag om opphevelse av særregelen for visse ærekrenkelsessaker,har bare Hålogaland lagmannsrettkommentert forslaget, som lagmannsretten slutter seg til.

4.4.2.3 Departementets vurdering

Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter forut for hovedforhandlingen i straffesaker,slutter Justisdepartementet seg til utvalgets mindretall. Veid opp mot hensynet til personvern for siktede, finner departementet ikke at flertallets begrunnelse er tungtveiende nok til å endre dagens hovedregel. Når flertallet viser til at hensynet til siktede er ivaretatt ved reglene om ærekrenkelser, reglene til vern om privatlivets fred og straffeloven § 432 (regel om særlige krav til gjengivelse i trykt skrift av rettsforhandlinger), overses to forhold: Dels at bare visse av de forhold som er uønsket, er ansett som så alvorlige at de er straffesanksjonert, f eks rammer straffeloven § 432 bare en feilaktig gjengivelse som kan betegnes som «grovt uriktig eller grovt misvisende». Videre overses at det i seg selv, særlig for en siktet person som er rammet av krenkelser av privatlivets fred eller ærekrenkelser, kan være en betydelig belastning å ta de skritt som er nødvendig (saksanlegg eller anmeldelse) for en rettslig forfølgning i forhold til pressen. Pressens faktiske maktposisjon må antas å være slik at slike regler ikke gir et tilstrekkelig reelt personvern for den enkelte som fremstilles for retten, f eks i en sak om varetektsfengsling.

For pådømmelsessaker i forhørsretten etter straffeprosessloven § 248 vil det etter departementets forslag som hovedregel være tillatt med offentlig referat. Man er her i en situasjon som med hensyn til spørsmålet om offentlighet, mer bør sammenliknes med hovedforhandlingen enn med øvrige rettsmøter utenom hovedforhandling. For å få klart frem at regelen skal gjelde for hele forhandlingen i rettsmøtet, har departementet omformulert utvalgets lovforslag noe.

I mindretallets forslag til første ledd er det sagt at hovedregelen om referatforbud gjelder «med mindre retten ved kjennelse har gitt samtykke» til det motsatte. Dette svarer til dagens § 131 første ledd i f. Når det foreslås en mer generell regel om adgang for retten til å oppheve referatforbud (domstolloven § 129 fjerde ledd i lovutkastet), kan denne særregelen utgå. Kravet om å bruke kjennelses form for å tillate offentlighet opprettholdes ikke.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve dagens hovedregel om referatforbud under avhøringen av parter forut for hovedforhandlingen i tvistemål.Med det generelle utgangspunkt om at rettspleien som hovedregel bør være underlagt offentlighet, ser ikke departementet tilstrekkelig grunn til å opprettholde dagens regel. Den synes begrunnet i at offentliggjøring av referat på dette trinn av saksbehandlingen, kan påvirke senere vitneforklaringer på en uheldig måte, jf NOU 1988: 2 s 36. Etter lovforslaget vil det i slike saker være adgang til å beslutte referatforbud etter en konkret vurdering dersom referatadgang vil kunne virke skadelig på sakens opplysning. Dette må antas å være tilstrekkelig, og det vil trolig langt fra alltid bli aktuelt å begrense offentligheten i denne type saker.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til realitetsendringer når det gjelder familierettslige saker og visse ærekrenkelsessaker.For de familierettslige sakene bør det imidlertid åpnes for at retten i særlige tilfeller kan tillate referat selv om partene ikke har samtykket, jf under punkt 4.3.4 foran om det tilsvarende spørsmålet i forhold til spørsmålet om åpne dører. Offentlig referat fra de familierettslige sakene skal etter departementets forslag imidlertid aldri kunne tillates i annet enn anonymisert form.

Det bør generelt være adgang til å forby referat ved kjennelsehvis rettsmøtet holdes for lukkede dører eller hvis vilkårene for å lukke dørene ellers er til stede, jf departementets forslag til ny § 129 annet ledd bokstav b.

Departementet foreslår at et referatforbud av hensyn til sakens opplysning eller pådømmelse som utgangspunkt iallfall ikke skal gjelde lenger enn til dom er avsagt. Dette er i samsvar med gjeldende rett og utvalgets forslag. Hvis et rettsmøte holdes for lukkede dører i andre tilfelle, bør det være adgang til å fastsette et referatforbud som gjelder inntil retten opphever det.

Departementet foreslår at et referatforbud som blir pålagt etter en konkret vurdering etter forslagets § 129 annet ledd, skal kunne påkjæresav enhver som har vært til stede under forhandlingene i det aktuelle rettsmøtet. F eks kan dette være en journalist som har vært tilhører. Hvis den som påkjærer er en tilhører, vil denne ikke kunne ta ordet i rettsmøtet, men kan avgi kjæremålet på rettens kontor.

Reglene om sanksjoner mot brudd på referatforbud er kort omtalt under punkt 4.11.3.

4.4.3 Offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser

4.4.3.1 Utvalgets vurderinger og høringsinstansenes merknader

Kildevernutvalget foreslår at offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser blir regulert i en egen paragraf, etter forslaget i domstolloven § 130. I hovedsak svarer forslaget til gjeldende rett, men utvalget foreslår noen mindre realitetsendringer:

Når retten av hensyn til privatlivets fred vil forby offentlig gjengivelse av en dom (helt eller delvis), mener utvalget at dette bør skje ved kjennelse. Dette skyldes det alminnelige syn at en beslutning om innskrenkninger i offentlighetsprinsippet bør være begrunnet (NOU 1988: 2 s 30 og 39).

Særreglene for familierettslige saker foreslås utvidet til også å gjelde for samboere. For disse sakene går utvalget inn for at dommen ikke kan gjengis offentlig uten rettens tillatelse.

Utvalget foreslår endelig at domsslutningen alltid skal være offentlig, jf NOU 1988: 2 s 39:

«Utvalgets forslag til ny § 130 tredje ledder nytt i loven. Utvalget forutsetter at det ikke kan tenkes tilfelle hvor det er aktuelt å forby offentlig gjengivelse av en domsslutning. Det vises også til gjeldende § 124 tredje ledd som sier at avlesning av domsslutningen alltid skal foregå offentlig, jf utvalgets forslag til § 124.»

Høringsinstansenehar ikke hatt merknader spesielt til utvalgets forslag.

4.4.3.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår for det første - som nevnt i punkt 4.1 - at hovedregelen om at rettsavgjørelser kan gjengis offentlig, blir uttrykkelig lovfestet i domstolloven § 124. Regelen omfatter både dommer, kjennelser og skriftlige beslutninger, og vil medføre som hovedregel at avgjørelsen kan gjengis fritt straks den er avsagt.

Departementet foreslår videre - med utgangspunkt i gjeldende lov og utvalgets forslag - at det av hensyn til partene i saken eller den fortsatte saksbehandling gjøres visse modifikasjoner i hovedregelen. Departementets lovforslag lyder:

«Retten kan forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig hvis

  1. hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, eller

  2. etterforskningshensyn krever at en kjennelse eller beslutning avsagt i en straffesak utenfor hovedforhandling ikke blir offentlig gjengitt.

Forbudet gjelder til retten beslutter at det skal oppheves. Forbud etter bokstav a gjelder ikke en domsslutning så langt den kan gjengis uten å røpe noens identitet. Enhver kan påkjære et forbud eller en nektelse av å oppheve et forbud etter leddet her.

Retten kan forby at rettsavgjørelser gjengis offentlig før avgjørelsen er meddelt partene. Slikt forbud gjelder likevel ikke for lenger tid enn to uker etter avsigelsen av rettsavgjørelsen.

I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, kan rettsavgjørelser bare gjengis offentlig i anonymisert form. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.»

Reglene om forbudene eller adgang til å nedlegge forbud etter forslagets § 130 første ledd første punktum bokstav a og annet og tredje ledd er begrunnet i hensynet til de enkeltpersonene saken berører. Lovforslaget bygger på at hensynet til personvern og skånsom domstolsbehandling i noen tilfeller bør kunne begrunne at referatfriheten begrenses.

Departementet mener det bør være adgang til å forby offentlig gjengivelse av personidentifiserende opplysninger også om disse fremgår av en domsslutning, jf første ledd tredje punktum. Dette kan være aktuelt f eks i sedelighetssaker. F eks vil fornærmedes navn fremgå av domsslutningen hvis fornærmede er tilkjent erstatning i forbindelse med straffesaken. Det er imidlertid ingen grunn til at et forbud skal hindre en offentlig gjengivelse av avgjørelsens slutning (konklusjon) når det skjer uten å røpe noens identitet.

I praksis vil spørsmålet om å nedlegge forbud trolig ofte kunne komme opp etter at en rettsavgjørelse er avsagt, og etter rettens eget tiltak. Et delvis referatforbud kan komme til uttrykk f eks ved at pressen etter begjæring om utskrift gis kopi av en rettsavgjørelse der enkelte opplysninger - f eks navn og særlig intime personopplysninger - er overstrøket, samtidig som rettsavgjørelsen er påtegnet at referatforbud gjelder så langt avgjørelsen er sladdet. Praktiske grunner tilsier at retten bør kunne beslutte å nekte offentlig gjengivelse uten å måtte avsi kjennelse. Men den som ønsker å gjengi en rettsavgjørelse offentlig, bør etter departementets syn ha adgang til å påkjære en beslutning om forbud eller en nektelse av å oppheve et forbud etter første ledd.

Forslaget om adgang til å forby gjengivelse ut fra etterforskningsmessige hensyn (første ledd første punktum bokstav b) henger sammen med forslagene til § 125 første ledd bokstav c (rettsmøte for lukkede dører) og § 129 første ledd (offentlig gjengivelse av forhandlingene). I de rettsmøter i straffesaker som etter § 129 første ledd er underlagt referatforbud, blir det etter § 130 første ledd første punktum bokstav b også adgang til å forby offentlig gjengivelse av rettsavgjørelsene ut fra etterforskningshensyn.

Departementet mener videre at hensynet til at sakens parter taler for at de bør kunne få kjennskap til rettsavgjørelsen før den blir publisert gjennom massemedia. De hovedregler som departementet foreslår, vil imidlertid gjøre at rettsavgjørelser er offentlige fra det tidspunkt de er avsagt, uansett om dette skjer ved opplesning eller underskriving. Blant annet pressen vil da kunne få en utskrift av rettsavgjørelsen. Det vises til forslagene til domstolloven § 124, tvistemålsloven § 135 annet ledd og straffeprosessloven § 28 annet ledd. På denne bakgrunn bør loven også gi retten adgang til å beslutte forbud mot at en rettsavgjørelse blir referert så lenge den ikke er meddelt partene. En god del rettsavgjørelser avsies uten at partene er til stede. Partene vil da først bli kjent med avgjørelsen når de får den forkynt eller meddelt på annen måte. Etter departementets syn har partene i alminnelighet et rimelig krav på å få meddelt avgjørelsen før den f eks gjøres offentlig kjent i avisene, og regelen her vil bety at retten lovlig får adgang til å sikre dette.

Begrensningen er også i samsvar med Justiskomiteens syn slik dette kom frem i Innst O nr 37 (1980-81) s 14. I sine bemerkninger til forskriftshjemmelen i straffeprosessloven § 28 sjette ledd uttalte komiteen at pressen i utgangspunktet burde gis adgang til dommen i en aktuell straffesak «under føresetnad av at forkynning for tiltalte har funne stad». Etter Justisdepartementets rundskriv G-134/81 settes utskrifter av dommer inn i de såkalte «domsmapper» (se nærmere under punkt 4.8), først etter forkynning eller annen meddelelse for den domfelte/partene.

På den annen side bør ikke dette hensynet hindre at en avsagt rettsavgjørelse gjengis offentlig eller utleveres i kopi når en viss tid er gått. Partene eller en domfelt vil alltid kunne bli kjent med rettsavgjørelsen ved å vende seg til retten, i stedet for bare å avvente en meddelelse eller forkynning. Innenfor et tidsrom av to uker, som departementet foreslår som den ytre sperrefristen, bør dessuten rettsavgjørelser normalt være meddelt eller forkynt, om ikke parten forventer et negativt utfall av saken og derfor søker å unndra seg forkynning/meddelelse.

Enkelte andre spørsmål om utforming av regelen om offentlig gjengivelse av dommer m m kommenteres under de spesielle merknader i punkt 6.

Reglene om sanksjoner mot brudd på referatforbud, er kort omtalt under punkt 4.11.3.

4.5 Tidspunktet for avsigelse av dommer

4.5.1 Gjeldende rett

Utvalgetdrøfter under overskriften «tidspunktet for offentlighet» spørsmålet om når en dom skal avsies. I NOU 1988: 2 s 39-40 heter det kort om gjeldende rett:

«En dom blir offentlig fra det tidspunkt den er avsagt, dvs avlest i rettsmøte eller underskrevet, forsåvidt den ikke omfattes av forbud mot offentlig gjengivelse eller av et taushetspålegg. Fra dette tidspunkt er retten bundet av sin avgjørelse. Se tvml §§ 153 og 155 og strprl § 43. ... . I tvml § 152 for sivile saker og i strprl § 42 for straffesaker er det gitt regler om når dommen skal avsies. For begge typer saker heter det at dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. For sivile saker bestemmes det videre i § 152 annet punktum:

«I ethvert tilfælde maa den avsiges inden en uke, hvis ikke andet er bestemt ved lov.»

For straffesaker er hovedregelen gitt følgende tilføyelse i strpl § 42 annet og tredje punktum:

«Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.»

4.5.2 Utvalgets vurderinger

Kildevernutvalget uttaler i NOU 1988: 2 s 40 bl a følgende:

«I sivile saker forekommer det svært ofte at det tar mer enn en uke før dom blir avsagt. Også i straffesaker kan det gå betydelig tid før dette skjer. I praksis er det ofte vanskelig både for partene, pressen og andre interesserte å få rede på når en dom avsies og derved blir tilgjengelig. Utvalget mener det er behov for å få klarere regler for når en dom blir offentlig, det vil i praksis si når rettsmøtet for avsigelse av dommen skal holdes. Utvalget foreslår derfor enkelte endringer i de gjeldende regler. Forslaget til nytt annet og tredje ledd i tvml § 152 lyder slik:

«Dersom dommen ikke avsies i umiddelbar tilknytning til hovedforhandlingen, berammes straks eller senest innen to dager tid og sted for rettsmøte til avsigelse av dommen.

Dommen er offentlig når den er avsagt, med mindre annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.»

Forslagets siste ledd foreslås også likelydende inntatt som nytt femte ledd i strprl § 43. Videre foreslås at strprl § 42 annet punktum endres slik at det tilsvarer utkastet til tvml § 152 annet ledd.

Utvalget ser det som viktig at retten snarest berammer rettsmøte for avsigelse av dommen, i de tilfelle dommen ikke avsies umiddelbart etter avsluttet hovedforhandling. Slike regler finnes allerede i strprl § 42 annet punktum, og dette foreslås også innført for sivile saker. Utvalget foreslår at berammelsen primært skal foretas umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Men fordi slik berammelse i visse tilfelle kan være vanskelig å foreta, gis en frist på to dager for å beramme rettsmøtet. Rettens medlemmer bør for de tilfeller det er nødvendig, ha en viss mulighet til å komme sammen og vurdere saken etter endt hovedforhandling, for å avgjøre når domsavsigelse skal finne sted.»

Utvalget forutsetter videre at dersom retten ikke får berammet rettsmøte for domsavsigelse ved hovedforhandlingens avslutning, vil retten etter forslaget ikke ha plikt til å underrette partene om når dommen skal avsies. Etter to dager vil imidlertid partene og andre kunne vende seg til retten og få vite tidspunktet.

I NOU 1988: 2 s 41 uttales det videre:

«Utvalget er klar over at det alltid vil være en viss fare for at retten vil komme til å beramme rettsmøtet for domsavsigelsen for langt frem i tiden «for sikkerhets skyld», eller at den avsatte tid blir for kort. Det er imidlertid en klar forutsetning at et slikt rettsmøte skal kunne omberammes hvis det viser seg at retten ikke blir ferdig med domsskrivingen til den tid den hadde regnet med, og også til et tidligere tidspunkt enn først bestemt hvis arbeidet tar mindre tid enn beregnet. I tilfelle av omberammelse antar utvalget imidlertid at partene normalt bør varsles om det nye tidspunkt. ...

Som nevnt forekommer det svært ofte at fristen på en uke til å avsi dom i sivile saker etter tvml § 152 annet punktum, ikke overholdes i praksis. Utvalget er enig i at dom bør avsies så raskt som mulig etter avsluttet hovedforhandling, men ser det som uheldig at loven inneholder en regel som samsvarer dårlig med det som må anses som praktisk mulig, og som domstolene derfor jevnlig tvinges til å bryte. ... En mulig løsning er å endre loven slik at den ikke setter uttrykkelige frister. Det kan her vises til straffeprosessloven, som kun har en regel om at dersom dom ikke er avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken (strprl § 42). Det er naturligvis likevel lovens forutsetning at dommen skal avsies så raskt som mulig. Utvalget fremmer ikke noe konkret forslag til endring av tvistemålsloven på dette punkt, men mener det bør overveies å erstatte en-ukes-fristen med en regel av samme type som i straffeprosessloven. ...»

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Av presseorganisasjonenehar ingen hatt bemerkninger til utvalgets forslag. Den Norske Advokatforeninguttaler at man ikke har noen bemerkninger til forslagene. Det samme gjelder Eidsivating lagmannsrett. Stavanger byfogdembetestøtter forslaget til endring i tvistemålsloven § 152.

Sorenskrivaren i Indre Sognslutter seg til utvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven § 42, men ikke til forslaget om endring i § 43. Sorenskrivaren uttaler om forslaget til endringer i tvistemålsloven § 152:

«Dei nye foreslåtte reglane er unødvendige og upraktiske. Ein dommar har sjeldan slikt herredømme over si tid at han i ei større sivil sak kan seia eksakt når dommen blir ferdig. Det vil stadig koma på ting som hastar og som må takast innimellom. Problemet er ikkje større enn at dei av massemedia som er interessert får halda kontakt med dommarkontoret om når dommen blir ferdig.»

Ellers har flere høringsinstanser avgitt til dels omfattende uttalelser til utvalgets forslag til endring av de nevnte bestemmelser. Dette gjelder Justitiarius i Høyesterett, Hålogaland lagmannsrett, Lagmannen i Agder, Trondheim byrett, Skien og Porsgrunn byrett, Moss byrettog Regjeringsadvokaten.Felles for disse er at de helt eller delvis tar avstand fra utvalgets konkrete lovforslag og/eller peker på praktiske forhold som til dels vil vanskeliggjøre en gjennomføring av forslagene.

Justitiarius i Høyesterettuttaler:

«Utvalget understreker at det er viktig at en dom gjøres offentlig tilgjengelig så snart det er mulig etter at den er avsagt. Dette er jeg enig i. Men jeg vil peke på at det å gjøre dommen tilgjengelig nokså umiddelbart etter at den er avsagt i høy grad er et ressursspørsmål. For mange domstoler vil det neppe være praktisk mulig å gjøre dommen så raskt tilgjengelig.»

Hålogaland lagmannsrettuttaler:

«Man ser tidspunktetfor domsavsigelse, og dermed for dommens offentlighet, som et perifert spørsmål i forhold til de hensyn som tilsier offentlighet i rettspleien.

- - -

I tvistemål er det den enkelte saks omfang og vanskelighetsgrad, samt domstolenes arbeidssituasjon, som først og fremst dikterer tidspunktet for domsavsigelsen. ...

I denne domstols distrikt inntreffer sjelden eller aldri friksjoner i forhold til pressen, som synes å akseptere det prinsipp at en dom ikke publiseres før partene har hatt rimelig mulighet for å bli kjent med domsresultatet. ...»

Lagmannen i Agderuttaler bl a om avsigelse av dommer i sivile saker:

«Domsavsigelser foregår oftest ved at dommerne undertegner dommen på lagmannsrettens kontor noen tid etter hovedforhandlingen og undertiden under reise ute i distriktet der det er mest praktisk. Vi har ikke muligheter til å holde ordinære rettsmøter med partene og pressen til stede ved domsavsigelsen. Som regel er partene bosatt i andre deler av lagdømmet og vil av den grunn ikke møte opp, f. eks. når det på kontoret i Skien avsies dom i en Kristiansandsak. ... Det vil medføre betydelige praktiske vanskeligheter og medføre utgifter dersom domsavsigelsen alltid måtte foregå under slike forhold at partene og andre kan være til stede og dersom partene og pressen skal holdes underrettet om tidspunktet for domsavsigelsen og senere endringer i denne. Etter mitt syn må det være tilstrekkelig at partene og pressen kan be om å bli underrettet om domsresultatet straks det foreligger.»

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg positivt om utvalgets tanker om mulige endringer i tvistemålsloven § 152 på det punktet der utvalget ikke har utformet et konkret lovforslag. Regjeringsadvokatenuttaler således:

«Utvalget peker også på at etter tvml. § 152 «maa» en dom som ikke avsies umiddelbart etter at saken er opptatt til doms, avsies innen en uke hvis ikke annet er bestemt ved lov. Som nevnt av utvalget, er det ofte at denne bestemmelsen ikke overholdes i praksis. Utvalget fremmer ikke noe forslag til endring av tvistemålsloven på dette punkt, men mener at det bør overveies å erstatte en-ukes-fristen med en regel av samme type som straffeprosessloven, nemlig at grunnen skal opplyses i rettsboken dersom dom ikke er avsagt innen 3 dager etter at saken er tatt opp til doms. Jeg er enig med utvalget i at tvml. § 152 annet punktum bør endres og mener at dette bør skje i forbindelse med at det fremmes lovforslag på grunnlag av utvalgets utredning. Dersom man skal innføre en bestemmelse om at det skal anmerkes i rettsboken hvorfor en dom ikke er avsagt innen en fastsatt frist, mener jeg at fristen bør være mer realistisk enn i dag og vil foreslå 14 dager.»

4.5.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet er kommet til at utvalgets konkrete lovforslag ikke bør fremmes. De motargumentene mot forslaget som utvalget selv har vist til, samt de innvendingene flere av høringsinstansene har pekt på, har slik tyngde - særlig for sivile saker - at departementet ikke finner det riktig å følge opp utvalgets konkrete lovforslag.

Imidlertid går departementet inn for å endre tvistemålsloven § 152 slik at det i de tilfeller det går mer enn to uker fra saken tas opp til doms, til domsavsigelsen, skal gis en begrunnelse for det, jf siste avsnitt i gjengivelsen fra NOU 1988: 2 i punkt 4.5.2 foran og Regjeringsadvokatens uttalelse gjengitt i punkt 4.5.3 foran. Departementet foreslår at tvistemålsloven § 152 gis følgende utforming (første punktum svarer til gjeldende første punktum):

«Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen to uker etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.»

Med dette får man for sivile saker en hovedregel som svarer til hovedregelen for straffesaker i straffeprosessloven § 42. Bestemmelsen i siste punktum fastsetter likevel - i motsetning til straffeprosesslovens tre-dagers regel - en to-ukers frist for når det inntrer en plikt til å grunngi tidsbruken i rettsboken. Forskjellen er begrunnet i den gjennomgående reelle forskjell mellom de sivile sakene og straffesakene. Straffesakene er oftest mindre og kurante saker slik at domsavsigelse innen tre dager er realistisk. Sivile saker er gjennomgående mer tidkrevende, og det kan sjelden være noe å bemerke til at en dom i en slik sak først avsies en eller to uker etter hovedforhandlingen. Først dersom dom avsies etter lengre tid enn to uker bør det kreves en begrunnelse i rettsboken.

Departementet vil imidlertid bemerke at det vil være en fordel dersom retten i større utstrekning enn det som følger av dagens praksis, kan beramme tidspunktet for domsavsigelsen før saken tas opp til doms slik at forkynnelse kan skje ved opplesing i rettsmøte. På denne måten kan det lette arbeidet med å forkynne dommen. I tillegg vil partene på et tidligere tidspunkt kunne få kjennskap til avgjørelsen. For straffesaker vil også forkynnelse ved opplesning av en dom i et rettsmøte klarere understreke alvoret ved en domfellelse.

4.6 Orientering om begrensninger i offentligheten

Kildevernutvalgetfremholder i NOU 1988: 2 på s 55 - 56 at ikke alle som overværer en rettsforhandling - heller ikke pressefolk - er like orientert om de innskrenkninger i rettsforhandlingenes offentlighet som måtte gjelde. Utvalget viser til at reglene om dette - forbud mot offentlig referat, taushetspålegg, forbud mot fotografering m m - til dels er uoversiktlige og tungt tilgjengelige, også fordi det finnes særlige regler om dette i særlovgivningen. Selv om utvalget med sine forslag tar sikte på å bedre tilgjengeligheten av reglene, antar utvalget at dette neppe er tilstrekkelig til at de som overværer rettsforhandlinger vil være så orientert som ønskelig. Utvalget uttaler således på s 56:

«I praksis er det viktigste at presse og annet publikum får tilstrekkelig veiledning om begrensninger i forhandlingenes offentlighet i tilknytning til den enkelte sak. Dette gjøres best ved at dommeren under rettsmøtet gir klare opplysninger om hvilke regler som gjelder vedrørende referatadgangen o l. Langt på vei gjøres det allerede i dag, men utvalget har likevel funnet det hensiktsmessig at en regel om dette inntas i loven. Utvalget fremmer derfor følgende forslag til nytt tredje ledd i dstl § 124:

«Retten skal straks gi meddelelse om eventuelle begrensninger i forhandlingenes offentlighet fastsatt i lov eller i medhold av lov.»

Bestemmelsen har først og fremst betydning i forhold til de begrensninger i forhandlingenes offentlighet - f eks forbud mot offentlig referat - som følger direkte av loven. Her er det særlig viktig at de tilstedeværende uttrykkelig blir gjort oppmerksomme på de begrensninger som foreligger. At slik meddelelse skal gis «straks», innebærer at retten ved begynnelsen av rettsmøtet må opplyse om de begrensninger i forhandlingenes offentlighet som følger av lovgivningen. For andre tilfeller, hvor begrensningen besluttes uttrykkelig av retten for den enkelte sak, må jo retten uansett straks opplyse om den avgjørelse som er truffet og om eventuelle senere endringer av den. Ved langvarige rettsmøter, f eks en hovedforhandling som går over flere dager, kan det imidlertid være grunn til at retten ved begynnelsen av rettsmøtet hver dag opplyser om f eks forbud mot offentlig gjengivelse av forhandlingene som ble besluttet første dag. Særlig gjelder dette hvis det først de senere dager kommer presse eller publikum tilstede. Av de samme grunner bør retten etter omstendighetene også gjenta meddelelsen om de lovfestede begrensninger i forhandlingenes offentlighet.

Utvalget presiserer imidlertid at den foreslåtte bestemmelsen bare vil være en formforskrift. Unnlatt meddelelse av slike opplysninger fra rettens side vil ikke uten videre ha noen rettslig betydning. De begrensninger i forhandlingenes offentlighet som er fastsatt av retten,vil i prinsippet likevel gjelde, og de tilstedeværende er ikke fritatt fra å følge dem. En annen sak er at det i praksis neppe vil bli aktuelt med sanksjoner for overtredelse av f eks et nedlagt referatforbud som vedkommende ikke visste eller burde visst at retten hadde besluttet. Også begrensninger i referatadgangen som følger direkte av lovenvil gjelde, selv om retten unnlater å opplyse om dem. Derimot kan det vanskeligere tenkes at rettsvillfarelse vil virke straffritagende ved overtredelse av slike begrensninger. Forsåvidt blir situasjonen ikke annerledes enn den er i dag.»

Høringsinstansenehar ikke hatt særlige merknader til utvalgets lovforslag her.

Departementet slutter seg til lovforslaget og viser til utvalgets begrunnelse for det. Ved at det presiseres at det er «retten» som gir meddelelsen, jf motsetningsvis bestemmelsen i domstolloven § 123 første ledd som legger oppgaver til «rettens formand», utelukkes ikke at meddelelsen som kreves kan gis til de tilstedeværende i rettsmøtet ved f eks utdeling av en lettfattelig skriftlig orientering, tydelig og forståelig oppslag på inngangsdøren til rettssalen etc. Her åpnes for at den enkelte domstol kan gi meddelelsen på den måte som finnes mest praktisk etter forholdene. Etter departementets forslag sies det uttrykkelig at orienteringen skal gis ved rettsmøtets åpning. Undertiden vil det være naturlig å gjenta orienteringen senere under rettsmøtet.

4.7 Opplysning om tid og sted for rettsmøter

4.7.1 Gjeldende rett og praksis

Kildevernuvalgetskriver om gjeldende rett i NOU 1988: 2 på s 52 - 53:

«Spørsmålet er her om domstolene på forespørsel har plikt til å opplyse om tid og sted for et rettsmøte som er berammet. I en mer utbygget form gjelder spørsmålet om domstolene selv skal eller bør utarbeide lister eller oversikter over berammede rettsmøter, som offentliggjøres f eks gjennom oppslag utenfor rettslokalet.

Utgangspunktet er at det i dag ikke finnes noen lovbestemmelser som uttrykkelig regulerer disse spørsmål. Prinsippet om møteoffentlighet er imidlertid fastslått i dstl § 124 første ledd, hvor det heter at «Retsmøterne er offentlige, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller ved beslutning av retten i henhold til lov». Skal dette prinsippet følges, forutsetter det at allmennheten og massemediene har adgang til å gjøre seg kjent med når rettsmøtene holdes. Det må derfor antas at det fra denne bestemmelsen kan utledes en plikt for domstolene til på forespørsel å opplyse om dette. Forsåvidt kan vises til Justisdepartementets Rundskriv G 134/81 av 2.6.1981 pkt 2, hvor det bl a heter at «Pressen og andre massemedia skal som utgangspunkt på forespørsel gis opplysning om saker som er berammet». Det fremgår senere i rundskrivet at departementet her bl a har tenkt på opplysninger om «når og hvor saken behandles». Etter gjeldende rett er det imidlertid usikkert om denne opplysningsplikten kan anses helt absolutt, eller om det kan tenkes situasjoner hvor domstolene har rett til å nekte å gi slik opplysning. Opplysningsplikten bygger på en forutsetningstolking av dstl § 124 og står neppe så sterkt som om den var nedfelt uttrykkelig i en lovbestemmelse. Etter alminnelige tolkingsprinsipper vil det derfor kunne tenkes modifikasjoner i plikten, hvis meget sterke hensyn gjør seg gjeldende. Det vises til Justisdepartementets Rundskriv G 209/87 av 18.11.87, hvor det i tilknytning til rundskrivet fra 1981 vises til en uttalelse fra departementet hvor det bl a heter:

«Opplysningsplikten kan likevel fravikes i saker hvor særlig tungtveiende hensyn taler mot at opplysningen gis. Slike hensyn kan være personvernhensyn. Hvorvidt dette er tilfelle vil måtte bero på domstolens skjønn i den enkelte sak.»»

Utvalget slutter videre at det må antas ikke å være grunnlag for å gjøre unntak fra opplysningsplikten alene fordi saken skal gå for lukkede dører. Utvalget antar at en uttalelse i Justisdepartementets rundskriv G-134/81 om at det må «påses at det ikke gis opplysning om saker som skal behandles for lukkede dører», gir uttrykk for en innskrenkning i opplysningsplikten «som går noe lengre enn det loven gir adgang til».

Videre uttaler utvalget (NOU 1988: 2 s 53 - 54):

«Når det gjelder systematiske oversikter over rettsmøter som er berammet ved den enkelte domstol, varierer forholdene i praksis meget fra domstol til domstol. For Høyesterett utarbeides lister over sivile saker, med angivelse av partenes og prosessfullmektigenes navn og kort hva saken gjelder. Slike lister finnes derimot ikke for straffesakene i Høyesterett; disse behandles ofte på kort varsel og berammes fortløpende. Ved lagmannsrettene er praksis varierende, men ihvertfall enkelte - bl a Eidsivating lagmannsrett - utarbeider lister over berammede hovedforhandlinger i straffesaker. Også ved by- og herredsrettene er praksis svært varierende.»

4.7.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget anser det som «en åpenbar og nødvendig forutsetning for en effektiv gjennomføring av prinsippet om offentlighet i rettergangen, at domstolene har plikt til på forespørsel å opplyse om tid og sted for berammede rettsmøter. ..... I den grad det er praktisk mulig, bør domstolene også ha plikt til å utarbeide lister over berammede rettsmøter» (NOU 1988: 2 s 54).

Videre uttaler utvalget samme sted bl a:

«Utvalget finner det utilfredsstillende at man i dag mangler klare regler for domstolenes plikt til å opplyse om tid og sted for berammede rettsmøter og om utarbeidelse av berammingslister. Denne rettstilstanden er særlig uheldig fordi den medfører ulik praksis fra domstol til domstol. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om dette inntatt som nytt annet ledd i domstolsloven § 122. På bakgrunn av de ulike hensyn som i praksis gjør seg gjeldende for forskjellige typer av rettsmøter, finner imidlertid utvalget det mest hensiktsmessig å overlate til departementet å gi nærmere regler om innholdet av de opplysninger som skal gis og utformingen av berammingslistene. Utvalgets forslag lyder:

«Etter nærmere regler gitt av departementet skal enhver på forespørsel gis opplysning om tid og sted for berammede rettsmøter.»

Utvalget gir videre i NOU 1988: 2 på s 54 - 55 uttrykk for sine forutsetninger om utformingen av og innholdet i reglene om berammingslister som utvalget forutsetter at departementet vil utarbeide.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Ikke så mange av høringsinstansene har uttalt noe uttrykkelig om forslaget. Norsk Redaktørforeningslutter seg til forslaget til nytt annet ledd i domstolloven § 122. Det samme gjør så vidt forstås Den Norske Advokatforeningog Romerike politikammer. Oslo politikammerstiller spørsmål ved behovet for en slik lovendring «idet det antas at praksis jevnt over har vært slik som nå foreslås lovfestet». Regjeringsadvokatenhar «ingen vesentlige innvendinger» mot lovforslaget fra utvalget, og er enig med utvalget i at slik opplysningsplikt som følger av forslagets ordlyd «er av vesentlig betydning for gjennomføringen av prinsippet om offentlighet i rettergangen». Han uttaler likevel videre bl a:

«Jeg vil imidlertid peke på at i helt spesielle tilfeller bør det være adgang til å holde selve avholdelsen av rettsmøtet hemmelig, jfr. også utvalget side 53 og side 55. Slik utvalgets forslag til utkast til nytt annet ledd i domstolsloven § 122 er formulert, er det imidlertid tvilsomt om det vil være adgang til dette. Utvalget synes å forutsette at departementets adgang til å gi nærmere regler bare vil gjelde den praktiske gjennomføringen av opplysningsplikten som er fastsatt i nevnte bestemmelse.»

Skien og Porsgrunn byrettpeker på samme problemstilling.

Eidsivating lagmannsrettuttaler bl a følgende:

«Av hensyn til personvernet må det være en viss adgang til - i listene over berammede saker eller når vedkommende domstol får en konkret forespørsel - å unnlate å opplyse partenes/siktedes/tiltaltes navn.»

Lagmannen i Agderhar «intet å bemerke til den lovbestemmelse som utvalget foreslår», men påpeker også en del forhold knyttet den nærmere utforming av de reglene som departementet etter forslaget forutsettes å utarbeide.

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til lovtekst med noen mindre omformuleringer. De nærmere reglene bør gis som forskrift og i spesielle tilfeller kunne åpne for å gjøre unntak fra opplysningsplikten. Departementet foreslår følgende formulering av domstolloven § 122 nytt annet ledd:

«Etter nærmere forskrift gitt av Kongen skal enhver på forespørsel i alminnelighet gis opplysning om tid og sted for berammede rettsmøter. Kongen kan gi forskrift om at opplysninger som nevnt skal gis ved oppslag ved rettens kontor.»

Regelen vil kun omfatte rettsmøter som er berammet. De svært mange rettsmøter (i lovens forstand) som holdes uten at partene innkalles og uten berammelse eller annen tidfesting på forhånd, omfattes ikke, jf f eks straffeprosessloven § 43 første ledd første punktum sammenholdt med tredje ledd første punktum: dommen avsies ved dommernes undertegning og tidspunktet for avsigelsen regnes i lovens forstand som et rettsmøte.

Lovforslaget pålegger ikke Kongen å utarbeide forskrifter for berammingslister, jf annet punktum. Likevel vil det være naturlig å vurdere også dette, siden de tekniske forhold på dommerkontorene etter innføring av EDB skulle ligge til rette for det. Men det kan i tilfelle være grunn til å vurdere nærmere både hvilke sakstyper som skal omfattes og hvilke opplysninger om de enkelte saker som skal medtas på listene. Når det gjelder berammingslister, vil det trolig være hensiktsmessig med en avgrensning mot visse sakstyper. F eks kan nevnes at skiftesaker på herredsrettsnivå forekommer i stort antall og sjelden eller aldri vekker interesse for andre enn partene og andre involverte som innkalles gjennom kunngjøring i aviser og lysingsblad.

Ellers berammes mange rettsmøter i praksis ofte på svært kort varsel, f eks på en times varsel, selv om partene møter. F eks kan dette gjelde varetektssaker der siktede nettopp er pågrepet og siktet. Ved herredsrettene vil man nok gjennomgående ikke ha faste klokkeslett som slike rettsmøter avholdes på. Slike sakskategorier vil man vanskelig kunne gi noen oversikt over på forhånd.

4.8 Innsyn i dokumenter i avsluttede straffesaker

4.8.1 Gjeldende rett og praksis

Straffeprosessloven § 28 fastsetter i første ledd at den fornærmede samt enhver annen med «rettslig interesse» kan kreve utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i avsluttede straffesaker. Med det innhold begrepet «rettslig interesse» har i rettergangslovene, vil pressen normalt ikke kunne kreve utskrift etter første ledd.

§ 28 annet til femte ledd oppstiller visse begrensninger og supplerende regler angående retten til å kreve utskrift.

Av § 28 sjette ledd fremgår bl a at Kongen kan gi forskrifter om rett til dokumentutskrift i tilfeller som ikke omfattes av første ledd. I Innst O nr 37 (1980-81) s 14 uttalte Justiskomiteen bl a at komiteen «finn det rimeleg at det i desse forskriftene m.a. blir tatt inn ein uttrykkeleg regel om at pressa som utgangspunkt skal ha rett til å gjere seg kjend med ... dommen i ei aktuell straffesak under føresetnad av at forkynning for tiltalte har funne stad».

Forskrifter om disse spørsmål etter straffeprosessloven § 28 sjette ledd er ikke gitt. Kildevernutvalget har i NOU 1988: 2 s 57 redegjort for bakgrunnen for dette. Derimot har Justisdepartementet i rundskriv G-134/81 av 2.6.1981 punkt 3 omtalt spørsmålet om utskrift av avsagde dommer i både sivile saker og straffesaker. Rundskrivets punkt 3 lyder slik:

«3.1. Pressen og andre massemedia skal som utgangspunkt gis adgang til å gjøre seg kjent med (kopi av) dommer som er avsagt i sivile saker og i straffesaker. Det samme gjelder avgjørelser i skjønnssaker.

Unntak skal gjøres for dommer etc. som ikke kan gjengis offentlig, se domstollovens § 131 tredje - femte ledd og punkt 5 nedenfor. For øvrig må man være oppmerksom på at det også er andre bestemmelser som kan være til hinder for at en dom gjengis offentlig, f.eks. bestemmelser til vern om rikets sikkerhet og forhold til fremmed stat.

Man finner ellers grunn til å peke på at forbudet i domstollovens § 131 første ledd mot å gjengi offentlig noe av det som forhandles i forhørsrett, ikke antas å være til hinder for at en dom avsagt av forhørsrett kan offentliggjøres. En slik dom vil derfor kunne gjøres tilgjengelig for presse og massemedia ved at en utskrift settes inn i domsutskriftmappen (se punkt 3.2.). Noe annerledes stiller det seg f.eks. for fengslingskjennelser. Forbudet mot å gi referat må her antas å være til hinder for at slike kjennelser offentliggjøres med mindre retten ved kjennelse har gitt samtykke til dette.

3.2. Det skal tas en ekstra gjenpart av dommer etc. som presse og massemedia har rett til å gjøre seg kjent med, jfr. punkt 3.1, foran. Gjenparten skal settes i egen mappe som pressen m.v. skal gis adgang til å gå gjennom.

Dersom det finnes hensiktsmessig, er det ikke noe til hinder for at det etableres en ordning hvor pressen over telefon kan gis en kort oversikt over de avgjørelser som er tatt inn i mappen. Ønsker pressen eller andre massemedia en mer omfattende redegjørelse, bør dette skje i form av en utskrift av den avgjørelse det dreier seg om, jfr. punkt 3.3. nedenfor.

Før en utskrift plasseres i mappen, bør domfelte eller siktede i straffesaker og partene i sivile saker, deres prosessfullmektiger eller noen annen på deres vegne være gitt underretning om utfallet av saken. Denne underretning gis enten ved forkynnelse eller ved en formløs underretning. For å unngå at det blir nødvendig å etablere en sperrefrist i denne sammenheng, bør dommen i saker som har stor offentlig interesse avsies i åpent rettsmøte hvor partene og pressen har anledning til å være til stede. En utskrift av dommen vil i slike tilfelle kunne gjøres tilgjengelig for pressen umiddelbart etter avsigelsen av dommen. Når det er gått en tid - f.eks. en måneds tid etter at dommen er avsagt - tas utskriften ut av mappen og legges i saksomslaget eller blant sakens dokumenter.

3.3. Pressen og andre massemedia skal på begjæring gis kopi av dom som er inntatt i domsutskriftmappen, jfr. punkt 3.2. foran. ...

For øvrig vil pressen og andre massemedia i sivile saker ha rett til kopi av dommer etter reglene i tvistemålslovens § 135 andre ledd også etter at vedkommende dom er tatt ut av domsutskriftmappen.

Pressen og massemedia har ingen tilsvarende rett til kopi av dommer i straffesaker, se straffeprosesslovens § 131. Men så lenge det er tale om kopi av dommer som kan gjengis offentlig, vil ikke straffeprosessloven være til hinder for at det gis kopi (mot gebyr). Tilsvarende ordning er lagt til grunn i utkastet til ny straffesaklov, se Ot.prp. nr. 35 for 1978-79 side 107. Men dersom dommen er tatt ut av domsutskriftmappen, bør det i alminnelighet ikke gis kopi av den til pressen eller massemedia.»

4.8.2 Utvalgets vurderinger

Med utgangspunkt i rundskriv G-134/81 uttaler Kildevernutvalget om rettstilstanden, jf NOU 1988: 2 s 58:

«Etter utvalgets vurdering kan disse reglene ikke sies å fungere tilfredsstillende i praksis. Domstolenes rutiner for gjennomføringen av den ordning rundskrivet legger opp til, bør totalt sett bli bedre. Særlig uheldig er det at tilgjengeligheten av avsagte straffedommer i praksis er varierende fra domstol til domstol. Dette skyldes at retningslinjene i rundskrivet er skjønnspregede og at de praktiske sider ved ordningen ikke er tilstrekkelig klart fastlagt.

Ifølge rundskrivet skal dommen ikke plasseres i «domsmappen» før partene er gitt underretning om dommen. De færreste domstoler har imidlertid noen fullgod intern oversikt over når dommen er forkynt for partene. Dette medfører at det kan være høyst tilfeldig når en dom blir innsatt i mappen, og man risikerer at en dom kan bli glemt og overhodet aldri havner i mappen. Og selv om underretning om utfallet av saken kan gis formløst, tar det ofte lang tid før dette blir gjort. Videre foretas normalt underretningen av politiet, og det finnes ingen faste rutiner for varsling av domstolen når dette er skjedd, slik at dommen kan tas inn i domsmappen. Unntak fra disse regler gjelder når dommen avsies i åpent rettsmøte hvor partene og pressen har anledning til å være til stede. Det heter i rundskrivet at en utskrift av dommen i slike tilfelle «vil kunne gjøres tilgjengelig» for pressen umiddelbart etter avsigelsen av dommen. Også på dette punkt er det imidlertid variasjoner i praksis hos domstolene.

Videre følger det av rundskrivet at den avsagte dom skal tas ut igjen av domsmappen ca en måned etter at den ble avsagt. Konsekvensen av dette er at dommen ikke lenger er praktisk tilgjengelig for pressen ... . Forøvrig er det lite heldig å knytte en slik frist til tidspunktet for domsavsigelsen, all den stund det kan gå lang tid fra dette tidspunkt før dommen blir satt inn i mappen, jf ovenfor. Dagens ordning fører ellers til at pressen kan bli nødt til å lage egne arkiver over avsagte straffedommer.

Utvalget mener at det alminnelige utgangspunkt bør være at en dom som en gang er offentliggjort, vedblir å være offentlig. Det kan til dette innvendes at tidligere domfelte personer bør spares for å få gamle synder trukket frem i lyset igjen. Utvalget er enig i dette, men viser til at den beskyttelse disse trenger, bør følge av de alminnelige regler om ansvar for urettmessig publisering av slike opplysninger. Det vises til straffeloven § 390 om krenkelse av privatlivets fred og § 249 nr 2 om s k sanne ærekrenkelser, jf § 431 om redaktøransvaret. Kravene til pressens behandling av straffedommer vil etter disse regler normalt bli strengere jo lenger tid det er gått siden dommen ble tatt ut av domsmappen. Forøvrig påpekes at pressen ofte vil være interessert i å skaffe seg kjennskap til en dom for å få bakgrunnsinformasjon i en større sammenheng, og at det således ikke nødvendigvis er tale om å gjengi eller bruke dommen som sådan f eks i avisen. Det gjeldende rundskriv medfører videre en helt tilfeldig sondring mellom de straffedommer pressen fikk kopi av før de ble tatt ut av domsmappen og andre dommer, som etter dette tidspunkt ikke er tilgjengelige i domsmappen. Utvalget mener dommens «alder» i prinsippet ikke bør være avgjørende for pressens rett til innsyn i den.

Utvalget er kommet til at pressens rett til utskrift av dommer i avsluttede straffesaker bør reguleres i loven, og foreslår følgende bestemmelse som nytt annet ledd i strprl § 28:

«Representant for massemedier kan kreve utskrift av avsagt dom i en bestemt straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Slik utskrift kan nektes i den utstrekning det er forbud mot offentlig gjengivelse av dommen.»

- - -

Når det gjelder spørsmålet om pressens adgang til andre dokumenteri en avsluttet straffesak, har utvalget ikke funnet grunn til å foreslå endringer. Dette reguleres i dag av strprl § 28 og påtaleinstruksen § 4-2 tredje ledd om utlån og gjennomsyn av dokumenter ... .»

4.8.3 Høringsinstansenes syn

Presseorganisasjoneneog Romerike politikammerstøtter utvalgets forslag. Eidsivating lagmannsrettuttaler at forslaget ikke gir «grunn til bemerkninger». For øvrig har ingen hatt merknader spesielt til dette forslaget, bortsett fra Lagmannen i Agder,som uttaler følgende:

«Den ordning som er foreskrevet i rundskrivet av 1981 med innsetting av dommer i egen mappe, blir ikke praktisert hos oss. Meg bekjent har vi aldri hatt besøk av noen journalist eller av andre som har bedt om å få se en slik mappe. På forespørsel sender eller utleverer vi utskrifter av dommer og kjennelser til parter og andre, herunder pressen i de få tilfelle pressen spør etter utskrifter. Når det spesielt gjelder straffesaker, kan jeg nevne at det noen ganger har vært forespørsel om utskrifter av gamle dommer fra blad som «Kriminaljournalen» o.l. Slike henvendelser er blitt avslått, og jeg mener at det fortsatt bør være hjemmel i loven for dette. Utvalgets forslag åpner adgang for en viss type publikasjoner til å skaffe seg utskrifter for å rippe opp i gamle forhold. Jeg synes ikke domstolene skal medvirke til dette.»

4.8.4 Departementets vurdering

Departementet viser til drøftelsen i punkt 4.2 foran om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr 1 om offentlig avsigelse av dommer. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har lagt til grunn at i den grad dommer ikke avsies offentlig, må allmennheten ha rett til innsyn i avsagte dommer på annen måte. Når det gjelder domsslutningen er denne retten absolutt. Det kan imidlertid nektes innsyn i domsgrunnene. Retten til innsyn i domsgrunnene bør ses i sammenheng med reglene om referatadgang. Bestemmelsen kan neppe forstås slik at den gir allmennheten krav på utskrifter.Den absolutte innsynsretten etter artikkel 6 i domsslutninger gjelder trolig bare forholdsvis nylig avsagte dommer. Bakgrunnen for bestemmelsen er å hindre at domstolene avsier hemmelige dommer til gunst eller ugunst for siktede. Bestemmelsen er ikke gitt for å sikre allmennheten et generelt innsyn i i hvilken grad personer er straffedømt. Hvis dommen er avsagt offentlig ved opplesning, følger det neppe av artikkelen at det foreligger en etterfølgende rett innsyn. Samfunnets interesse i at den siktede skal ha mulighet for å vende tilbake til samfunnet må tillegges stor vekt, rehabilitering kan bli vanskeliggjort hvis det er en generell rett til innsyn i gamle dommer.

Departementet slutter seg for øvrig i utgangspunktet til utvalgets forslag og foreslår at straffeprosessloven § 28 nytt annet ledd gis følgende ordlyd:

«Enhver kan kreve utskrift av en dom i en bestemt straffesak så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse av dommen, eller, dersom det gjelder slikt forbud eller utskrift nektes etter tredje ledd, innsyn i domslutningen. Kravet kan alltid avslås hvis dommen er eldre enn fem år eller den som krever utskrift bare identifiserer dommen ved siktedes navn.»

Departementet kan ikke se grunn til at retten til å kreve utskrift skal begrenses til pressen. Den sammenlignbare regelen i tvistemålsloven § 135 annet ledd gir rettigheter til «enhver». I praksis vil det nok likevel fortsatt særlig være pressen som ber om utskrifter.

Ut fra personvernhensyn bør retten til innsyn i straffedommer ikke gjelde for dommer over en viss alder. Hvor grensen skal settes, blir et skjønnsspørsmål. Departementet foreslår en fem-års grense. Personvernhensyn tilsier også regelen som foreslås i siste del av § 28 annet ledd annet punktum. Uten denne regelen kan første punktum i forhold til bofaste personer langt på vei innføre en rett for pressen og allmennheten til å få personopplysninger som ellers er vernet ved lov om strafferegistrering av 11 juni 1971 nr 52. Skal «enhver» - herunder pressen - gis rett til utskrift, må det kreves nærmere angivelse av den dommen man krever utskrift av, og da på annen måte enn ved oppgivelse av siktedes navn. Hvis det «er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet på urettmessig vis» skal utskrift også nektes selv om det fortsatt kan eksistere en innsynsrett med hensyn til domsslutningen, jf nåværende straffeprosesslov § 28 annet ledd, som i departementets forslag opprettholdes som tredje ledd. Betenkelighetene som er fremhevet av lagmannen i Agder, skulle dermed ikke være avgjørende. I den type eksempel han nevner, hvor interessen til den som ber om utskrift må antas kun å være «å rippe opp i gamle forhold» e l, vil det ikke være noen plikt til å gi utskrift.

Departementet kan ellers slutte seg til utvalgets begrunnelse for utskriftsregelen i annet ledd. Departementets forslag til ordlyd i første punktum innebærer en tydeliggjøring, ved at retten til utskrift knyttes til at dommen kan gjengis offentlig uten hinder av forbud gitt i eller etter prosessuelle bestemmelser. Regelen i første punktum innebærer likevel ikke noe forbud mot å gi utskrift av dommer som er forbudt offentlig gjengitt. Det er ikke noen «offentlig gjengivelse» å gi en utskrift til en enkeltperson som ber om slik. Hvis retten etter en konkret vurdering vil gi utskrift av en dom som er forbudt offentlig gjengitt, bør likevel retten både gi påskrift om forbudet og gjøre personen som mottar utskriften kjent med forbudet mot offentlig gjengivelse, selv om forbudet i prinsippet gjelder også uten slike foranstaltninger.

Departementet ser liten grunn til å sondre mellom dommer som er avsagt offentlig ved opplesning, og dommer som er avsagt uten opplesning, slik at domstolene etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har plikt å holde dommene tilgjenglige for allmennheten en periode etter avsigelsen. Departementet legger videre til grunn at ordningen med egne mapper for allmennheten på dommerkontorene hvor nylig avsagte dommer står i en måneds tid, bør fortsette. Ved en slik ordning får pressen mulighet for løpende innsyn i stort sett alle nyere straffedommer. På grunn av den store mengden straffesaker vil en ordning basert på oppmøte i rettsmøter og tilfeldig kjennskap til enkeltsaker i praksis bare gi et fragmentarisk innsyn i strafferettspleien. En ordning med «domsmapper» gir i realiteten pressen mulighet til å gi allmennheten et fyldestgjørende bilde av domstolenes strafferettspleie.

Departementet viser ellers til de spesielle merknader i punkt 7.4.

4.9 Innsyn i dokumenter i avsluttede sivile saker

Spørsmålet om innsyn i saksdokumentene i pågående rettssaker blir omtalt i punkt 4.11.1 nedenfor, og departementet konkluderer med at utvalgets forslag til endring av tvistemålsloven § 135 ikke bør fremmes. Bestemmelsen bør imidlertid endres noe for å tilpasses endringsforslaget i straffeprosessloven § 28 og forslagene til domstolloven nye §§ 125, 129 og 130.

Nåværende § 135 annet ledd lyder:

«Enhver kan kræve utskrift av retsbøker, som er ført i retsmøter for aapne dører, eller i retsmøte for lukkede dører, naar offentliggjørelse senere er tillatt.»

Etter dette kan utskrift som hovedregel kreves av både dommer og andre rettsavgjørelser, og av de øvrige deler av rettsbøkene.

Retten til å kreve utskrift bør fortsatt knyttes til offentligheten av rettsmøtet, forhandlingene eller rettsavgjørelsen som er avsagt, og altså ses i sammenheng med reglene i domstolloven §§ 125 til 130 og tilsvarende regler i annen lovgivning. Departementet foreslår at tvistemålsloven § 135 annet ledd får følgende ordlyd:

«Enhver kan kreve utskrift av en rettsavgjørelse i en bestemt sak så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse, eller, dersom det gjelder slikt forbud og avgjørelsen ikke er eldre enn fem år, innsyn i avgjørelsens slutning. Av rettsbøker for øvrig kan utskrift kreves hvis ikke rettsboken er ført i rettsmøte for lukkede dører eller offentlig gjengivelse av den protokollerte forhandlingen eller rettsboken er forbudt.»

Kravet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr 1 om offentlig avsigelse av dommer gjelder også for dommer i sivile saker, og det bør oppfylles på tilsvarende måte som for straffedommer, jf punkt 4.8.4 foran. Det bør videre gjelde tilsvarende begrensninger som straffeprosessloven § 28 for retten til utskrift av og innsyn i dokumenter, selv om slike begrensninger sjeldnere vil få betydning i sivile saker. Dette antas allerede i stor grad å følge av gjeldende rett, selv om intet fremgår av loven (jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, Oslo 1990 s 276), men bør lovfestes uttrykkelig.

Departementet foreslår etter dette følgende bestemmelser som nye fjerde, femte, sjette og syvende ledd i tvistemålsloven § 135:

«For andre enn parter med rettslig interesse skal utskfiter og innsyn i annet enn domsslutninger nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift eller innsyn, eller når det er grunn til å frykte at utskriften eller kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis. Det samme gjelder når retten har gitt pålegg om hemmelighold.

Utskrift av psykiatriske erklæringer, personundersøkelser og andre personopplysninger i annet enn rettsavgjørelser, kan bare gis i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift av Kongen.

Spørsmålet om retten til utskrift bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument.

Nekter rettens kontor å forevise rettsbøker eller dokumenter eller gi utskrift av dem, kan begjæringen forelegges for retten til avgjørelse.»

Noen detaljer omtales nærmere i spesialmerknadene i punkt 7.3.

4.10 Fotografering, filmopptak m m

4.10.1 Gjeldende rett og forslag til nye regler (herunder Dok nr 8: 75 (1994-95)

De gjeldende regler for fotografering, filmopptak m m i straffesaker i domstolloven § 131 ble vedtatt ved lov 22 mai 1981 nr 27. Nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene er gitt ved forskrift 15 november 1985 nr 1910. Det finnes ikke uttrykkelige lovbestemmelser for sivile saker, men det er antatt at den alminnelige regel om formell prosessledelse i domstolloven § 133 gir rettens formann en viss hjemmel til å nekte eller regulere fotografering, filmopptak og private lydopptak i sivile saker. Gjeldende rett er nærmere beskrevet i NOU 1988: 2 s 42-44.

Utvalgetfremsetter under dissens flere endringsforslag som i større eller mindre grad tar sikte på utvidet adgang til fotografering, filmopptak m m i straffesaker.

Stortingsrepresentant Olav Akselsenforeslo i dokument 8: 75 (1994-95) at Stortinget skulle be regjeringen vurdere forbud mot offentliggjøring av navn og bilde på mistenkte/siktede personer. Forslaget lød:

«Stortinget ber Regjeringa vurdera i lovs form, eller på anna vis, korleis ein kan hindra at media offentleggjer namn og bilete på personar som er mistenkt eller sikta i kriminalsaker.

Det må vere mogeleg å gjere unntak frå lova dersom omsynet til «åpenbare allmenninteressar» eller åpenbare omsyn til tredjemann krev at identifikasjon skal oppgjevast.

Regjeringa bør i denne samanhang også vurdera kva som kan gjerast for å betra rettsvernet for dei som er offer for kriminaliteten.»

Stortinget vedtok 28 november 1995 i samsvar med Justiskomiteens innstilling, jf Innst S nr 45 (1995-96), å oversende forslaget til regjeringen til utredning og uttalelse.I innstillingen het det:

« Komiteenviser til at forslagsstilleren går inn for at Stortinget skal be Regjeringen vurdere hvorledes man, i lovs form eller på annen måte, kan hindre at media offentliggjør navn og bilde av mistenkte eller siktede personer. Bakgrunnen for forslaget er at det stadig skjer overtramp i media når det gjelder å overholde de selvpålagte regler om forsiktighet.

Komiteenhar registrert at forslagsstilleren understreker at det beste hadde vært om media selv regulerer dette forholdet, men siden dette ikke skjer, mener forslagsstilleren at man må treffe tiltak som gir siktede/mistenkte bedre rettsvern.

- - -

Komiteener enig i at hensynet til enkeltmenneskers personvern må respekteres også ved medienes behandling av kriminalsaker. Det er heller ikke tvil om at man, ikke minst i den senere tid, har sett alvorlige overtramp når det gjelder rettsvern fra enkelte mediers side.

Komiteenviser i denne forbindelse til Den Norske Advokatforenings brev av 2. desember til Statsministeren i forbindelse med den planlagte ytringsfrihetskommisjon, der det bl.a. er skrevet:

«Mediene viser en økende interesse for reportasjer som angriper privatlivets fred eller den enkelte persons integritet. Reportasjen behøver ikke være injurierende, men i hvilken utstrekning bør det likevel være grenser for denne form for ytringer?»

Komiteenkonstaterer at når det gjelder bruk av den strafforfulgtes eller straffedømtes bilde eller navn i medienes kriminalreportasjer, er dette etter ulike gjeldende strafferegler forbudt i en del tilfeller der den strafforfulgte, dømte eller - i visse tilfeller - retten ikke har samtykket ... .

Komiteenvil videre understreke at det nylig er gjennomført lovendringer som gir sterkere vern og støtte for kriminalitetsofre, hvorav noen også kan virke som et vern for fornærmede mot offentlig omtale.

Komiteenhar stor sympati for forslagsstillers intensjoner med forslaget. Komiteener av den oppfatning at den vanskelige balansegangen mellom ønsket om åpenhet i samfunnet og en kritisk journalistikk på den ene side, og personvernet på den annen, ikke uten videre kan løses ved et lovforbud.

Komiteenmener at mediene selv - bl.a. gjennom deres egne organisasjoner - har et særlig ansvar for å se åpent og selvkritisk på hvordan mediene dekker kriminalsaker, kfr. «Vær Varsom-plakaten» med Norsk Presseforbunds etiske regler der det heter at man skal

«avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav».

Komiteenvil understreke meget sterkt at nettopp medienes egne organisasjoner nå bør diskutere inngående om de senere tids til dels alvorlige overtramp i forhold til rettsvern, bør avstedkomme initiativ fra deres side.

Komiteenfor sin del vil konkludere med at forslaget oversendes Regjeringen til vurdering i forbindelse med annet pågående og planlagt lovarbeid, ytringsfrihetskommisjonen eller i annen sammenheng.»

4.10.2 Departementets vurdering

4.10.2.1 Generelt

Forslaget fra stortingsrepresentant Olav Akselsen omfatter flere spørsmål. Når det gjelder fotografering m v av mistenkte, siktede eller andre i nær tilknytning til saken, kan det skilles mellom tilfeller der personer blir fotografert eller filmet i forbindelse med rettsmøter og der det blir gjort opptak utenfor rettsmøter. Videre blir det også spørsmål om et eventuelt forbud mot å offentliggjøre navn på mistenkte eller siktede.

4.10.2.2 Rettsmøter i straffesaker

Kildevernutvalgetpeker selv i NOU 1988: 2 s 45 på at det er diskutabelt om hensynene bak prinsippet om offentlighet i rettergangen tilsier at fotografering m m bør tillates. Utvalget uttaler at «hensynet til offentlighetens kontroll av domstolenes virksomhet kan langt på vei sies å være tilfredsstillet ved at sakene (som hovedregel) går for åpne dører» og at «hensynet til informasjon om rettspleien og rettsreglene ... kan sies å være tilstrekkelig ivaretatt gjennom den skriftlige omtale, uten bruk av bilder eller film fra rettsforhandlingene».

Utvalget viser også til at fotografier og fjernsynsopptak «vil kunne ha sterkere virkning enn det skrevne ord for de impliserte i en sak» og til at de avbildede kan bli gjenkjent i videre kretser enn ellers. Det blir også vist til hensynet til ro og orden i rettssalen m m. Utvalgets formann og to medlemmer peker (s 47) på bl a siktedes og vitners behov «for å være beskyttet mot ytre forhold som kan forstyrre vedkommendes mentale balanse».

Lagmannen i Agderuttaler om dette:

«Jeg er i første rekke opptatt av hensynet til tiltalte, som blir påført en ekstra påkjenning med pressefotografer i arbeid rundt seg. Tiltalte er allerede utsatt for en betydelig belastning ved å måtte fremstå for offentligheten og bør ikke utsettes for ytterligere press som kan gjøre det vanskelig for ham å konsentrere seg om sin forklaring og sitt forsvar. I noen utstrekning gjelder de samme hensyn for vitnene. Som hovedregel vil tiltalte og vitnene være personer som ikke er vant til å være i offentlighetens søkelys, og derfor bør hovedregelen være at fotografering m.v. er forbudt. Jeg har fra tiden forut for innføringen av de gjeldende fotograferingsregler opplevet tilstander med fotografering av tiltalte ved rettsmøtets begynnelse som for tiltalte nærmest må ha vært opplevet som å sitte i gapestokken.

Etter min oppfatning vil det videre som regel virke forstyrrende på forhandlingene om det er alminnelig adgang til fotografering. Oppmerksomheten vil lett kunne bli tatt vekk fra den bevisførsel eller prosedyre som pågår, og lagrettemedlemmene og andre kan derfor komme i skade for å overse poenger i saken eller ikke tilegne seg en riktig oppfatning av det som blir sagt eller vist. Sett på denne måten, kan man si at en fri fotograferingsadgang har en rettssikkerhetsmessig side som ikke bør oversees.»

Departementet legger i første rekke vekt på hensynet til tiltalte og fornærmede samt hensynet til sakens opplysning når det gjelder spørsmålet om å utvide adgangen for fotografering m m i straffesaker og finner det ikke riktig å foreslå lovendringer om utvidet adgang til fotografering, filming eller radio- og fjernsynsopptak under og i nær tilknytning til rettsmøter i straffesaker. Departementet kan ikke se at utviklingen etter vedtakelsen av gjeldende lovregler, som ble foreslått av Straffeprosesslovkomiteen og var resultatet av en totalt sett grundig lovforberedelse, tilsier lovendringer.

I anledning av stortingsrepresentant Olav Akselsens forslag og Justiskomiteens merknader til dette viser departementet til at fotografering m v under og i nær tilknytning til rettsmøter i straffesaker som hovedregel er forbudt, jf domstolloven § 131 første ledd. Retten har bare en begrenset adgang til å gi tillatelse etter § 131 annet ledd, og bare etter at partene har fått uttale seg. Departementet mener at disse reglene går så langt i å verne om siktede og fornærmede at det ikke er grunnlag for å foreslå enda strengere regler.

4.10.2.3 Utenfor rettsmøter i straffesaker

Ved siden av stortingsrepresentant Akselsens forslag har Justidepartementet mottatt brev fra Riksadvokaten27 januar 1993, der Riksadvokaten reiser spørsmål om fotograferingsforbudet i domstolloven § 131 a bør utvides til også å gjelde enkelte deler av etterforskningsstadiet, og da også for vitner. I den konkrete saken som var bakgrunnen for en henvendelse til Riksadvokaten, var en mistenkt blitt fotografert i forbindelse med en rekonstruksjon i friluft foretatt innenfor et større avsperret område. Bildet var tatt med telelinse fra avstand og ble trykt i en av landets mest leste aviser. Riksadvokaten viser til at både hensynet til siktede og vitner og hensynet til etterforskningen taler for en lovendring som fanger opp slike tilfelle. Riksadvokaten utdyper dette slik:

«På det utenrettslige etterforskningsstadiet er risikoen for at en mistenkt senere viser seg å være uskyldig relativt stor. Det vil derfor kunne ha ødeleggende virkning både for den mistenkte og hans familie, om pressen har trykket fotografier av vedkommende tatt mens han medvirket under etterforskningen. Sterke personvernhensyn tilsier derfor et fotograferings- og gjengivelsesforbud.

Selve fotograferingen vil også være en belastning. For de fleste vil deltagelse under etterforskningen - f.eks. i form av befaring og påvisninger på et åsted eller medvirkning under en rekonstruksjon - være en ubehagelig opplevelse. At man i slike tilfeller er «omringet» av pressefotografer er egnet til ytterligere å øke belastningen og kan virke distraherende. ...

Mistenkte og vitner er utsatt for uønsket fotografering særlig når de medvirker eller bistår politiet ved rekonstruksjoner knyttet til et åsted i det fri, eller deltar under befaringer eller påvisninger på slike steder. Politi og påtalemyndighet kan i liten grad fremtvinge slik medvirkning, og er derfor avhengig av at mistenkte og vitner velger å medvirke frivillig. I den forbindelse er det av ikke liten betydning om politiet (til en viss grad) kan garantere at deltagelse ikke vil bli gjenstand for presseomtale med fotografier.

I en tid hvor pressen er (og oppleves som) stadig mer pågående, er det grunn til å ta dette problem alvorlig. Hvis mistenkte og vitner av de grunner som er trukket frem ovenfor, i større utstrekning enn idag nekter å medvirke under etterforskningen, kan dette lede til en forlengelse av etterforskningstiden eller at sakene må fremmes for retten dårligere opplyst enn de ellers ville vært. En kan heller ikke se bort fra at opplysninger eller spor av viktighet forblir uoppdaget, med den følge at straffesaker må henlegges.»

Justisdepartementet vil på bakgrunn av stortingsrepresentant Akselsens forslag og Riksadvokatens henvendelse foreslå en ny § 390 c i straffeloven, som varetar de personvernhensyn det er vist til overfor, og dermed indirekte også hensynet til etterforskningen. Ut fra personvernhensyn er regelen formulert videre enn det hensynet til etterforskningen isolert sett tilsier, særlig ved at en person i politiets varetekt helt generelt beskyttes. Samtidig bør domstolloven § 131 a første ledd annet punktum som verner den siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet eller under opphold i rettsbygningen, overføres til straffeloven. Den eller de fornærmede i saken bør gis samme vern som den siktede eller domfelte i denne sammenheng. Bestemmelsen rammer forhold som skjer utenfor rettsmøtet og saken som sådan. Overføring til straffeloven fører til at det blir en klarere ansvarsplassering med hensyn til initiativ og oppfølgning når bestemmelsen er overtrådt.

Forslaget er nærmere kommentert og grunngitt under proposisjonens punkt 7.1.

4.10.2.4 Forbud mot offentliggjøring av navn på siktede

Offentliggjøring av navn på mistenkte eller siktede kan i dag etter omstendighetene rammes av reglene om ærekrenkelser i straffeloven kapittel 23. Dersom det føres sannhetsbevis for den beskyldning som offentliggjøringen innebærer, vil den imidlertid bare være straffbar dersom offentliggjøringen er gjort uten aktverdig grunn eller for øvrig er utilbørlig. Videre rammer domstolloven § 199, jf § 131, bruk av navn der dette skjer i strid med forbudet mot referat fra rettsmøter eller rettsavgjørelser etter § 131.

Departementet finner ikke grunn til å foreslå sterkere begrensninger i adgangen til å offentliggjøre navn på mistenkte eller siktede. En utvidelse av reglene om forbud mot fotografering, filmopptak m v som foreslått under punkt 4.10.2.3, vil gi et bedre vern for siktede og mistenkte mot for sterk personfokusering i media i forbindelse med en straffesak. Offentliggjøring av navn vil også være mindre belastende når det ikke samtidig kan vises bilder av mistenkte eller siktede.

Vernet om ytringsfriheten etter art 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon gjør at det kan reises innvendinger mot en generell regel som forbyr offentliggjøring av navn på en mistenkt eller siktet i forbindelse med straffesaker. Etter artikkel 10 nr 2 kan statene gjøre visse innskrenkninger i ytringsfriheten bl a «for å verne om andres omdømme eller rettigheter». Det kan imidlertid være tvilsomt i hvilken utstrekning dette unntaket vil kunne dekke ytterligere begrensinger i retten til å offentliggjøre navn på mistenkte eller siktede.

4.11 Andre lovendringsspørsmål

4.11.1 Innsyn i dokumenter i pågående saker

Gjeldende rettom innsynsrett i verserende saker er fremstilt i NOU 1988: 2 punkt 8.2.1 s 59-60. Kort sagt kan man si at massemediene ikke har noen alminnelig rett til å få gjøre seg kjent med saksdokumentene i verserende saker, hverken i straffesaker eller i sivile saker. Når det gjelder tiltalebeslutninger i straffesaker, skal likevel pressen etter at beslutningen er forkynt for tiltalte normalt gis en kopi, jf påtaleinstruksen § 22-7.

Utvalgethar for straffesakenesdel foreslått visse endringer i påtaleinstruksen, men ikke i noen lovregler. Departementet finner det hensiktsmessig kort å gjøre rede for disse forslagene på grunn av den saklige sammenhengen med lovforslaget i proposisjonen her. Forslagene er nærmere grunngitt i NOU 1988: 2 s 60-61. Utvalgets flertall (6 av 9 medlemmer) har foreslått følgende bestemmelse som ny § 16-6 i påtaleinstruksen:

«I saker der kjennelse om varetektsfengsling er avsagt, skal pressen på anmodning gis kopi av den siktelse fengslingen bygger på, med mindre retten har gitt taushetspålegg etter domstolloven § 128.»

Påtaleinstruksen § 22-7 har i dag følgende ordlyd:

«Når tiltalebeslutningen er forkynt for tiltalte, skal pressen på anmodning normalt gis kopi av tiltalebeslutningen med mindre det er grunn til å anta at saken helt eller delvis vil bli ført for stengte dører.»

Utvalget har foreslått et nytt annet punktum i denne bestemmelsen:

«Pressen skal likevel gis opplysning om tiltalebeslutningens innhold med unntak for gjerningsbeskrivelsen.»

Utvalgets flertall (alle unntatt medlemmet Gussgard) har for de sivile sakenesdel foreslått følgende som nytt annet ledd i tvistemålsloven § 135:

«Representanter for massemedier har rett til innsyn i rettsboken og de dokumenter eller deler av dokumenter som rettsboken henviser til, når saken går for åpne dører.»

Bakgrunnen for forslaget, jf NOU 1988: 2 s 62-63, er at det under hovedforhandlingene i sivile saker - særlig i kompliserte saker - ofte blir dokumentert «en betydelig mengde skriftlige bevis» i et «svært raskt» tempo. Disse dokumentbevisene vil det bli henvist til i rettsboken etter hvert som de dokumenteres for retten. Pressen bør gis direkte tilgang til bevisene slik at den får fullgod oversikt over saken og derved kan unngå utilfredsstillende pressedekning.

Mindretallet (medlemmet Gussgard) uttaler, jf NOU 1988: 2 s 63, bl a følgende:

«Det er ... noe uklart ... hva som ligger i den «innsynsrett» som skal kunne kreves, både når det gjelder tidspunktet og den nærmere praktiske gjennomføringen. Etter mindretalletssyn bør ikke utenforståendes rettigheter i relasjon til rettsboken oppstå før rettsboken er ført til ende.

Når det gjelder pressens rett til innsyn i dokumenter som dokumenteres under rettsmøtet, ser mindretalletdette både som et prinsipielt og praktisk problem.»

Mindretallet viser videre til at partene selv fritt kan overlate dokumenter til pressen som de vil, men har merknader bl a med tanke på de tilfeller der partene ikke ønsker dette. Det vises bl a til at de dokumenter det gjelder i praksis er av ulik art og innhold. Etter mindretallets mening «er det behov for et vern mot en for utstrakt grad av offentlig gjengivelse eller omtale når det gjelder ellers private dokumenter».

Høringsinstansenehar i det vesentlige konsentrert seg om forslagene knyttet til de sivile sakene. Angående de straffesaksrelaterte forslageneuttaler imidlertid Riksadvokaten:

«Riksadvokaten har sterke betenkeligheter og vil advare mot en ordning der massemedia får rett til kopi av siktelsen i fengslingssaker.»

Riksadvokaten viser til at han har gitt retningslinjer for politiets og påtalemyndighetens meddelelser om straffesaker og at han er av den oppfatning at disse «på en tilfredsstillende måte ivaretar de ulike hensyn som gjør seg gjeldende ... . Riksadvokaten følger utviklingen nøye og vil foreta en løpende vurdering av behovet for eventuelt nye retningslinjer.» I tillegg til tungtveiende personvernhensyn, understreker Riksadvokaten «de skadevirkninger for den videre etterforskning og oppklaring av saken som kan bli en følge av at detaljerte opplysninger fra siktelsen gjengis eller fremkommer i pressen».

For de sivile sakenesdel går flere høringsinstanser mot flertallets forslag, og dette gjelder nær samtlige av dem som har sagt noe særskilt om dette. Særlig fremheves ulike praktiske og administrative problemer forslaget vil føre med seg. Videre pekes det på kostnader forslaget kan føre med seg. Flere deler den oppfatning som Sorenskrivaren i Indre Sogngir uttrykk for:

«Saka gjeld først og fremst partane. Vil partane utlevera dokument til massemedia, står dei det fritt for. ...»

Oslo politikammeruttaler bl a at det «synes å gå for langt å gi innsynsrett uten unntak» og mener bl a at dette «vil kunne forrykke domstolenes stilling på en uheldig måte».

Departementet mener at gjeldende regler på dette området på en balansert måte avveier hensynene til offentlighet mot hensynene til rettssikkerhet og personvern.

I straffesaker får pressen i dag normalt kopi av tiltalebeslutningen etter at den er forkynt for tiltalte, jf påtaleinstruksen § 22-7. Tiltalebeslutninger utferdiges etter nærmere overveielser og etter at saken er nærmere klarlagt fra påtalemyndighetens side. Siktelser utferdiges derimot ofte på et tidlig tidspunkt i en sak, uten at saken er særlig klarlagt, og vil ofte gi et skjevt og uriktig bilde av saken. I dag har Riksadvokaten adgang til å regulere allmennhetens adgang til informasjon om straffesaksdokumenter, jf påtaleinstruksen § 3-3 nr 8. Departementet mener det er mest hensiktsmessig at spørsmålet om innsyn i straffesaker generelt fortsatt reguleres på denne måten.

For de sivile sakers del slutter departementet seg til høringsinstansenes syn om at utvalgets flertallsforslag ikke bør vedtas.

4.11.2 Uttalerett for mediene i spørsmål om offentlighet

Kildevernutvalgetforeslår en regel om at representanter for massemedier som er til stede ved et rettsmøte, skal kunne få uttale seg før retten avgjør spørsmål om begrensninger i forhandlingenes offentlighet, f eks å stenge dørene. Tanken er at pressen som representant for allmennheten skal kunne argumentere for offentlighet, særlig der hvor begge parter går inn for f eks lukking. Utvalget har imidlertid i den nærmere utforming av regelen delt seg i fire fraksjoner. Dissensene dreier seg om pressen skal ha ubetinget rett til å uttale seg eller om det bør være opp til retten å vurdere dette i den enkelte sak, og om det skal være forskjeller med hensyn til hva slags beslutninger det dreier seg om; henholdsvis lukking av dørene, referatforbud, fotoforbud osv. Utvalgets forslag og nærmere redegjørelser fremgår i NOU 1988: 2 s 49-52.

Flere høringsinstanserhar pekt på at en uttalerett for media i spørsmål om lukkete rettsmøter kan forsinke saksbehandlingen. Norske Fjernsynsselskapers Landsforbundpeker på at regelen vil bety en forskjellsbehandling i forhold til andre tilhørere i saken.

Justitiarius i Høyesterettpeker på forhold som en rekke høringsinstanser ellers også har gitt uttrykk for:

«Domstolloven § 124 annet ledd bestemmer at spørsmålet om å behandle saken for lukkede dører skal forhandles for lukkede dører. Skal man sikre at det ikke treffes avgjørelser om lukkede dører uten at det er tilstrekkelig grunnlag for det, er dette en helt nødvendig regel. Partene må kunne konkretisere de hensyn som tilsier lukkede dører. Pressen vil ikke kunne være til stede i denne lukkede sekvensen. I betydelig utstrekning vil nok derfor pressens representanter bli henvist til å argumentere ut fra mer generelle hensyn for offentlighet og ikke ut fra de konkrete forholdene i den aktuelle sak. Men etter utvalgets forslag har det nettopp vært meningen at pressens argumentasjon skal gå på den konkrete sak, og ikke på mer generelle hensyn bak regelen om offentlighet i rettspleien. Slik regelen om behandling av spørsmålet om lukkede dører må være, er det grunn til tvil om denne forutsetningen vil kunne etterleves.»

Departementet mener at regler om uttalerett som foreslått av utvalget vil ha liten praktisk verdi og viser særlig til uttalelsen fra Justitiarius i Høyesterett. Departementet fremmer ikke noe lovforslag om uttalerett.

Departementet vil i denne sammenheng ellers vise til at departementet foreslår en kjæremålsadgang for presse og andre i visse tilfeller der det er besluttet forbud mot offentlig gjengivelse av rettsforhandlinger eller dommer, se utkast til domstolloven nye § 129 fjerde ledd siste punktum og § 130 første ledd siste punktum. Forslagene er begrenset til situasjoner der et kjæremål kan ha reell betydning og ikke vil forsinke saksbehandlingen.

4.11.3 Domstolloven kapittel 10

Domstolloven kapittel 10 hjemler i dag rettergangsstraff (bøter) for dem som gjør seg skyldig i brudd på reglene i eller beslutninger med hjemmel i kapittel 7 om hemmelighold, forbud mot offentlighet og forbud mot fotografering m m. Som følge av endringene som foreslås i kapittel 7, må det også gjøres enkelte endringer i kapittel 10. Endringene i kapittel 10 fører i seg selv ikke til realitetsendringer i forhold til dagens rettstilstand.

Justisdepartementet vil peke på at overtredelser kan forfølges av påtalemyndigheten ved særskilt tiltale, jf straffeprosessloven § 1. Adgangen til å utferdige forelegg står åpen på vanlig måte, jf straffeprosessloven § 255. Særlig der overtredelsen er skjedd utenrettslig, må ansvaret for eventuell strafforfølgning først og fremst hvile på påtalemyndigheten. Dette er normalt tilfelle når noe er offentlig gjengitt fra et rettsmøte eller en rettsavgjørelse i strid med et forbud. Spesielt i mer graverende tilfeller bør bøtenivået legges høyt, f eks der personidentifiserende opplysninger og følsomme detaljopplysninger i sedelighetssaker er offentlig gjengitt, kanskje til stor belastning for den fornærmede eller andre. Hvor overtredelsen skjer gjennom mediene, kan også reglene om foretaksstraff i straffeloven kapittel 3 a nyttes overfor mediebedriften.

Til dokumentets forside