4 Øvrige endringer i svalbardloven
4.1 Valg av meddommere og skjønnsmenn
Forslag i høringsbrevet
Meddommer er en lekdommer som deltar i enkelte saker ved domstolene, hovedsakelig straffesaker. Meddommerne velges blant to utvalg som finnes i hver rettskrets, ett for menn og ett for kvinner. Meddommerutvalgene velges for fire år.
Etter svalbardloven § 11 oppnevner sysselmannen i dag meddommere på Svalbard. I praksis skjer dette ved at Svalbardrådet kommer med forslag til kandidater, som formelt blir oppnevnt av sysselmannen. Av de oppnevnte blir det foretatt loddtrekning ved hver enkelt rettssak.
I stortingsmeldingen om Svalbard ble det foreslått å innføre en ordning som er mer lik den på fastlandet. Der velges meddommere av kommunestyret etter hvert kommunestyrevalg, og i hvert fylke oppnevnes det et utvalg av skjønnsmenn av fylkestinget. Stortinget sluttet seg til dette.
I høringsbrevet ble det derfor foreslått at lokalstyret velger meddommere. Det skal velges to alminnelige utvalg av meddommere, ett for kvinner og ett for menn. Det ble videre foreslått at valget, på samme måte som i kommunene, foretas etter hvert valg til lokalstyret og at det gjelder for fire år, fra 1. mai det påfølgende år. Det er naturlig at meddommere velges fra Longyearbyen. For øvrig gjelder reglene i domstolsloven om valg av meddommere, jf. svalbardloven § 2.
For den enkelte rettssak vil en av domstolens tjenestemenn ta ut meddommere ved loddtrekning i god tid før rettsmøtet.
I henhold til skjønnsprosessloven skal det i hvert fylke være et utvalg av skjønnsmenn som oppnevnes av fylkestinget etter forslag fra herreds- og byrettene og fra kommunestyrene. Skjønnsmennene skal delta i alle skjønn som holdes av herreds- og byretten og av lagmannsretten. I høringsbrevet ble det vist til at det på Svalbard i praksis ikke er skjønnssaker, og at det derfor synes unødvendig å ha et eget utvalg av skjønnsmenn for Svalbard. Det ble foreslått at ordningen med at skjønnsmenn oppnevnes for den enkelte sak opprettholdes, men likevel slik at det er retten som oppnevner skjønnsmenn og ikke sysselmannen.
Når det gjelder hvem som kan velges som meddommer eller oppnevnes som skjønnsmann og rettsvitne, fastsetter svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum at de må være «norske statsborgere, fullmyndige og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender.» Etter departementets oppfatning bør reglene for hvem som kan være meddommere, skjønnsmenn og rettsvitner være de samme på Svalbard som på fastlandet, og det ble derfor foreslått å oppheve svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum. Domstolslovens regler vil da komme til anvendelse, jf. svalbardloven § 2. I henhold til domstolsloven § 65 må man ha fylt 18 år, være vederheftig og valgbar ved kommunale valg for å kunne velges til meddommer. I henhold til skjønnsprosessloven gjelder denne regelen også for skjønnsmenn. For rettsvitner fastsetter domstolsloven § 101 at enhver som er oppført i det seneste manntallet for kommunale valg i domssognet, plikter å gjøre tjeneste som rettsvitne.
Videre ble det i høringsbrevet vist til at det i svalbardloven § 11 første ledd er en regel som gjelder når det holdes rettsmøter «i Norge». Med «Norge» menes her åpenbart fastlandet, og det harmoniserer dårlig med § 1 som fastslår at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Det ble derfor foreslått å erstatte dette med «på fastlandet». Det var ikke meningen å gjøre noen endring av det materielle innhold av bestemmelsen.
Høringsinstansenes syn
Nord-Troms herredsrett ga uttrykk for at høringsbrevet ikke var tilstrekkelig ryddig i forhold til at lokalstyret, som bare velges av Longyearbyens befolkning, får myndighet og oppgaver andre steder på Svalbard. I forhold til forslaget om meddommere og skjønnsmenn bemerker Nord-Troms herredsrett:
«Prinsipielt vil det ikke være riktig å overlate til Longyearbyen lokalstyre å velge meddommerutvalg for hele Svalbard. Hvis lokalstyret skal velge meddommerutvalg, bør utvalgene bestå av personer bosatt i Longyearbyen, og virkekretsen bør også være Longyearbyen. Så får heller sysselmannen oppnevne meddommerutvalg for resten av Svalbard. På den annen side bør hele Svalbard være en loddtrekningskrets, og dette må i så fall Kongen bestemme - se domstolloven § 86 a første ledd.
I denne sammenhengen opplyses at det flere ganger har vært satt rett andre steder på Svalbard enn i Longyearbyen. Således har rett vært satt både på Hopen, på Bjørnøya og i Ny-Ålesund.
Det ble så sent som i 99 holdt skjønn på Svalbard. Men dette skjer så sjelden at det ikke er behov for et eget skjønnsmannsutvalg for øygruppen. Det er heller ikke behov for fagkyndige meddommerutvalg.
Det fremgår for øvrig av svalbardloven § 2 at rettspleielovene, og dermed også domstolloven, gjelder på Svalbard. Dermed burde Svalbardloven § 11 kunne gjøres vesentlig enklere enn foreslått. Første ledd kan kuttes ut, og det samme gjelder andre og tredje punktum i andre ledd.
Hvis § 11 første ledd skal beholdes, synes jeg det er kunstig å erstatte uttrykket «i Norge» med «på fastlandet». Selv om Svalbard holdes utenfor, omfatter Norge som kjent svært mange øyer, f.eks. Tromsø, og ikke bare fastland.»
Sysselmannen på Svalbard har også synspunkter på forslaget til endringer i § 11 og bemerker følgende:
«Generelt kan bemerkes at det synes noe overflødig å regulere spørsmålet om uttak av rettsvitner mv. i svalbardloven, dersom det ikke skal gis særregler i forhold til de relevante bestemmelsene om dette i domstolloven, som jo gjelder for Svalbard i medhold av svalbardloven § 2.
Dersom dette forholdet likevel skal reguleres i svalbardloven, er Sysselmannen enig i at en bør unngå å bruke uttrykket «i Norge» slik dette i dag fremgår av første ledd i § 11. Selv om «på fastlandet» benyttes i vanlig dagligtale for å skille Svalbard fra fastlandsnorge er likevel dette begrepet neppe tilstrekkelig presist for en lovtekst. Et alternativ kan derimot være at § 11 første ledd lyder (endringen er understreket): «Rettsvidner, skjønnsmenn meddommere og lagrettemenn til rettsmøter utenfor Svalbarduttas av de utvalg, som er opprettet for vedkommende domstol.»
Departementets vurdering
Det er et viktig prinsipp at den dømmende funksjon og påtalefunksjonen er adskilt. Som en videreføring av dette prinsippet, er det viktig at påtalemakten ikke har noen innflytelse over hvem som er dommer i straffesaker, heller ikke meddommere. For meddommere har man i tillegg det hensyn at det er innført et demokratisk element i domstolene ved at utvalget av meddommere velges av kommunestyrene. Av praktiske årsaker har likevel reglene på Svalbard vært slik at det er sysselmannen som oppnevner meddommere. I praksis har Svalbardrådet foreslått hvem som skal være meddommere, og sysselmannen har formelt oppnevnt disse.
Når det nå innføres lokaldemokrati i Longyearbyen, er det naturlig at lokalstyret får myndighet til å velge meddommere i Longyearbyen. Selv om Longyearbyen lokalstyre ikke har myndighet ut over Longyearbyen arealplanområde, har departementet likevel funnet at hensynet til skillet mellom domstolene og påtalemyndigheten, samt hensynet til det demokratiske element veier tyngst. Det foreslås derfor at Longyearbyen lokalstyre får myndighet til å velge meddommere for hele Svalbard. Dersom det blir satt rett i en straffesak andre steder enn Longyearbyen - noe som skjer relativt sjelden - vil rettens formann, aktor og forsvarer måtte reise til det stedet rett settes. Det vil ikke innebære tilleggsomkostninger av betydning å bringe meddommere dit samtidig.
Når det videre gjelder bestemmelsen om valg av meddommere, er departementet enig i at i den grad reglene om meddommere for Svalbard er lik reglene i domstolloven, er det ikke grunnlag for å ha særskilte regler i svalbardloven. Det vises til at i henhold til svalbardloven § 2 gjelder domstolloven på Svalbard. Svalbardloven § 11 kan derfor gjøres enklere, slik Nord-Troms herredsrett og Sysselmannen på Svalbard har foreslått.
Departementet foreslår at § 11 første ledd oppheves, da dette ikke gir noen særregel i forhold til domstolloven. Problemet i forhold til bruk av ordet «fastlandet» oppstår da ikke.
Departementet foreslår imidlertid at høringsbrevets forslag til nytt annet ledd opprettholdes, men da som nytt første og annet ledd. Av pedagogiske årsaker bør det stå i loven når valget til meddommere foregår og hvordan de trekkes ut i den enkelte sak.
Avslutningsvis skal det bemerkes at dagens regler i domstolloven for valg av meddommere er kompliserte og dels foreldet. Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som skal se på reglene for valg og uttak av lekdommere. I den grad det blir foreslått nye regler som følge av utvalgets arbeid, vil disse også få virkning for Svalbard.
4.2 Endring av sysselmannens domskompetanse
Forslag i høringsbrevet
I henhold til forskrift om domsmyndighet på Svalbard av 8. mars 1985 legges de forretninger som er lagt til herreds- og byretten, for Svalbards vedkommende til Tromsø byrett, i dag Nord-Troms herredsrett. I praksis gjennomføres rettssaker på Svalbard ved at en dommer fra Nord-Troms herredsrett setter rett i Longyearbyen, som regel ved sysselmannskontoret. Lagmannsrett for Svalbard er lagmannsretten for Troms lagsogn, dvs. Hålogaland lagmannsrett.
Sysselmannen er i dag hjelpedommer ved underretten, jf. svalbardloven § 5 annet ledd.
Det ble i høringsbrevet vist til at det ikke lenger synes naturlig at Sysselmannen på Svalbard har domskompetanse. Tidligere var dette nødvendig på grunn av manglende kommunikasjon mellom Svalbard og fastlandet. I dag er det daglig flygninger mellom Longyearbyen og Tromsø.
De sakene der sysselmannen i praksis har vært dommer, er forhørsrettssaker der siktede har begått et straffbart forhold på fastlandet, men er bosatt på Svalbard på domstidspunktet. I tillegg har sysselmannen gjennomført en del sjøforklaringer. Sysselmannen har aldri vært dommer i saker som har vært etterforsket av sysselmannen. De senere årene har sysselmannen ikke vært oppnevnt som hjelpedommer i noen saker.
Det ble på denne bakgrunn foreslått å fjerne sysselmannens myndighet som hjelpedommer ved underretten. I høringsbrevet ble det foreslått at myndigheten tas ut av opplistingen i svalbardloven § 5 annet ledd annet punktum.
Det ble ikke foreslått endringer i sysselmannens myndighet som notarius publicus. Notarialforretninger er i utgangspunktet lagt til by- og herredsrettene, men også andre er tillagt denne myndigheten med hjemmel i rettergangsordningens ikrafttredelseslov §§ 6-8. En videreføring av denne funksjonen vil blant annet medføre at sysselmannen fortsatt vil ha vigselsmyndighet etter ekteskapsloven og registermyndighet etter partnerskapsloven.
Høringsinstansenes syn
Nord-Troms herredsrett er enig i at sysselmannen ikke lenger bør ha domskompetanse, men har noen merknader til hvordan dette lovteknisk kan gjennomføres:
«Det synes greit at Sysselmannens domskompetanse fjernes. Det er i så fall ikke tilstrekkelig å endre § 5. Samtidig må § 8 oppheves.»
Sysselmannen på Svalbard uttaler:
«Sysselmannen tar forslaget om å oppheve Sysselmannens hjelpedommerfunksjon til etterretning. Det kan imidlertid stilles spørsmål om ikke også § 8 i svalbardloven bør oppheves, idet denne jo regulerer det nærmere innholdet i hjelpedommerfunksjonen, og derfor vil bli overflødig når § 5 blir endret.»
Det var ikke andre høringsinstanser som hadde merknader til dette forslaget.
Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet om at Sysselmannen på Svalbard ikke lenger bør være hjelpedommer ved underretten og at svalbardloven § 5 endres i tråd med dette. Departementet er enig med Nord-Troms herredsrett og sysselmannen i at § 8 samtidig må oppheves. Dette fremgår av nytt lovforslag.
4.3 Opprettelse av forliksråd for Svalbard
Forslag i høringsbrevet
Forliksråd er en alminnelig domstol, men skiller seg fra de vanlige domstolene ved at det normalt vil være bemannet med folk uten juridisk utdannelse. Forliksrådet har tre medlemmer og behandler bare sivile saker.
Formålet med forliksrådsbehandling er å oppnå forlik mellom partene, men forliksrådet kan også avsi dom i mange saker. Hvis det ikke oppnås forlik eller avsies dom, kan saken henvises til herreds- eller byretten.
Det er i dag ikke forliksråd for Svalbard. Alle saker med verneting på Svalbard må reises med stevning til Nord-Troms herredsrett. Dette medfører at det ikke er mulig med den enklere og billigere saksgangen som forliksrådsbehandling innebærer for disse sakene.
Sysselmannen på Svalbard har gitt uttrykk for at man bør vurdere å innføre forliksrådsordningen også for Svalbard. Det er vist til at man med bakgrunn i de senere års utvikling av det lokale næringslivet på Svalbard, stadig hyppigere får henvendelser der det etterlyses den enklere saksgangen som forliksrådene representerer. Sysselmannen har erfaring med at en del kreditorer til mindre krav oppgir videre forfølgning av sine krav nettopp som følge av dette.
Det ble på denne bakgrunn foreslått å innføre forliksråd for Svalbard i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, noe Stortinget sluttet seg til.
Det ble foreslått at forliksrådet skal omfatte hele Svalbard, slik at alle saker som har verneting på Svalbard kommer inn under ordningen. De aller fleste sakene vil imidlertid i praksis gjelde selskaper eller personer i Longyearbyen. Det ble vist til at man på fastlandet har ett forliksråd i hver kommune. Forliksrådet består av tre medlemmer og like mange varamedlemmer, som velges av kommunestyret. Valget gjelder for fire år. Kommunen har det administrative og økonomiske ansvaret for forliksrådet og mottar inntektene fra rettsgebyret. Fylkesmannen fører tilsyn med forliksrådets virksomhet. Det ble foreslått at forliksrådsmedlemmene velges av lokalstyret blant Longyearbyens innbyggere for en periode på fire år. Longyearbyen lokalstyre ble foreslått å ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådet, mens sysselmannen får ansvaret for å føre tilsyn med forliksrådets virksomhet. Sysselmannsbestillingen ble foreslått som sekretær for forliksrådet.
Høringsinstansenes syn
Nord-Troms herredsrett ttaler:
«Det er mulig at det er behov for å opprette forliksråd for Longyearbyen eller for Svalbard. Jeg tror imidlertid at saksmengden vil bli svært beskjeden, og det vil derfor kanskje bli vanskelig å bygge opp nødvendig erfaring hos forliksrådets medlemmer.
Hvis det skal være et eget forliksråd for Longyearbyen, er det naturligvis riktig at lokalstyret velger medlemmer og varamedlemmer til dette. Men hvis forliksrådet skal ha hele Svalbard som virkekrets blir det prinsipielt galt at lokalstyret skal velge medlemmene. I så fall bør heller sysselmannen oppnevne.
Forutsatt at sysselmannen skal føre tilsyn med forliksrådets virksomhet, synes det uheldig å legge sekretærfunksjonen for forliksrådet samme sted.»
For øvrig var det ingen merknader vedrørende innføring av forliksråd på Svalbard.
Departementets vurderinger
Nord-Troms herredsrett reiser tvil om behovet for forliksråd på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard har imidlertid gitt uttrykk for at det er et slikt behov. Den økende «normalisering» av samfunnet i Longyearbyen har medført at man har fått et økt antall utestående krav. Men forliksrådet vil ha en rolle ut over det å skaffe tvangsgrunnlag for inndriving av ubetalte fordringer, da det også vil være et lokalt tilbud om mekling i tvister mellom bosatte på Svalbard. Justisdepartementet går derfor inn for at det opprettes forliksråd på Svalbard.
Det er i høringsbrevet foreslått at forliksrådet bør omfatte hele Svalbard og at forliksrådets medlemmer skal velges av lokalstyret i Longyearbyen. Nord-Troms herredsrett mener imidlertid at hvis forliksrådet skal ha hele Svalbard som virkekrets blir det prinsipielt galt at lokalstyret skal velge medlemmene. I så fall bør heller sysselmannen oppnevne. Etter Justisdepartementets oppfatning gjør det seg her gjeldende de samme hensyn som for valg av meddommere jf. ovenfor i pkt. 4.1. Selv om Longyearbyen lokalstyre ikke har myndighet ut over Longyearbyen arealplanområde, mener departementet at hensynet til det demokratiske element veier tyngst. Det foreslås derfor at lokalstyret får myndighet til å velge forliksrådsmedlemmer for hele Svalbard.
Det økonomiske og administrative ansvaret vil ligge hos Longyearbyen lokalstyre, på samme måte som det ligger hos kommunene på fastlandet. Longyearbyen lokalstyre vil også motta inntektene fra rettsgebyret i forliksrådssakene.
Fylkesmannen kontrollerer valg av medlemmer til forliksrådet og fører et visst tilsyn med forliksrådet, jf. domstolloven §§ 58 og 59. Sysselmannen vil få denne funksjonen overfor Svalbard forliksråd.
Det er reist innvendinger mot forslaget om at Sysselmann på Svalbard både skal være sekretær for forliksrådet og føre tilsyn med dets virksomhet. Dette er Justisdepartementet enig i, og det foreslås derfor at det på samme måte som for kommunene på fastlandet blir en del av Longyearbyen lokalstyres økonomiske og administrative ansvar for forliksrådet å sørge for at sekretariatsfunksjonen ivaretas på en tilfredsstillende måte.
Det foreslås på denne bakgrunn at det opprettes et forliksråd for Svalbard der medlemmene velges av lokalstyret. Bestemmelse om dette foreslås inntatt i svalbardloven § 8.
4.4 Endring av svalbardloven § 25
Forslag i høringsbrevet
I høringsbrevet ble det vist til at kartfesting og oppmåling av fast eiendom på fastlandet er regulert i lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av eiendom (delingsloven). Delingsloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard.
Svalbardloven § 25 annet ledd gir Sysselmannen på Svalbard myndighet til å sette opp målebrev når fast eiendom skal deles. Svalbardloven § 25 skiller ikke mellom kart- og delingsforretninger slik delingsloven gjør. Dette har reist spørsmål om hvor langt myndigheten etter svalbardloven § 25 rekker.
Slik bestemmelsen er utformet, gir den ikke klar hjemmel for å foreta annet enn det som kan karakteriseres som delingsforretninger. Etter Justisdepartementets vurdering er denne begrensningen i myndigheten ikke velbegrunnet. Det er i dag behov for å kunne utføre både kart- og delingsforretninger også på Svalbard. Behovet for klarhet tilsier derfor at svalbardloven § 25 endres, slik at det fremgår klart at sysselmannen har myndighet til å avholde kart- og delingsforretninger på Svalbard.
Høringsinstansenes syn
Sysselmannen på Svalbard uttaler:
«Sysselmannen er enig i forslaget om at ordlyden i § 25 annet ledd presiseres slik at det klart fremgår at også kartforretninger inngår i sysselmannens kompetanse. Spørsmålet om nærmere regulering av kart- og delingsforretninger gjennom en egen forskrift har vært drøftet mellom sysselmannen og departementet ved flere anledninger. Det er tidligere besluttet at en slik forskrift bør vedtas med hjemmel i den nye delingsloven, som er under forberedelse. Dette arbeidet har imidlertid tatt lang tid, og det er klart behov for å få på plass en forskrift på dette området. Dersom det nå viser seg at arbeidet med ny delingslov vil ta ytterligere tid, vil vi be departementet vurdere om det likevel bør inntas en hjemmel for å fastsette forskrift om kart- og delingsforretninger i § 25 i svalbardloven.»
Svalbard Samfunnsdrift AS sier i sin uttalelse følgende:
«I dag har SSD bemyndigelsen som oppmålingsmyndighet for hele Svalbard. Det er foreslått at Longyearbyen lokalforvaltning bemyndiges som oppmålingsmyndighet innenfor arealplanområdet i Longyearbyen. Dersom en fortsatt ønsker å utnytte SSDs kompetanse på området også for resten av Svalbard, må det derfor inngås særskilt avtale om dette. Med den foreslåtte endring i § 25 går vi ut fra at det innebærer hjemmel til å inngå avtaler om punktfeste for f.eks. hytter. Ordet kartlegges bør imidlertid byttes med kartfestes.»
Også Nærings- og handelsdepartementet har påpekt at det i ordlyden bør stå «kartfestes» isteden for «kartlegges».
Miljøverndepartementet viser i sin uttalelse til at Svalbard Samfunnsdrift AS og fylkeskartkontoret i Troms er i ferd med å etablere en oppkobling mot det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB) for Svalbard. Svalbard Samfunnsdrift AS har i dag sitt eget register, men ønsker i stedet en oppkobling mot GAB for å få rasjonell tilgang til hjemmelshaveropplysninger. I denne forbindelsen ønsker de også mulighet for bygnings- og adresseregistrering for Svalbard. Miljøverndepartementet mener på denne bakgrunn at rapportering/registerføring lovfestes, og foreslår følgende lovtekst i § 25:
«Sysselmannen eller den bemyndigede skal tinglyse målebrevet og rapportere opplysninger til det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB).»
Departementets vurdering
Som angitt i høringsbrevet, er det ønskelig at det i svalbardloven § 25 klart fremgår at Sysselmannen på Svalbard har myndighet til å holde både kart- og delingsforretninger på Svalbard.
Den foreslåtte lovteksten i høringsbrevet var imidlertid ikke så klar som ønsket. Verken kartlegge, som ble foreslått i høringsbrevet, eller kartfeste, som er foreslått av Sysselmannen på Svalbard og Nærings- og handelsdepartementet, vil være fullstendig dekkende i denne sammenheng. Det foreslås derfor å ta inn i lovteksten at sysselmannen har myndighet til å holde kart- og delingsforretning.
Ved kartforretning kartlegges, justeres, merkes, måles og kartfestes grenser for grunneiendom og festet grunn. Dersom det inngås avtale tilsvarende det som i tomtefesteloven benevnes som punktfeste (tomtefesteloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard), kan dette avmerkes på samme måte som ved grensemerking.
Ved delingsforretning skilles del av eiendom ut og blir en egen grunneiendom.
Videre er det foreslått å lovfeste når målebrev skal settes opp, og forslaget er her tilsvarende reglene i delingsloven.
Justisdepartementet slutter seg til Miljøverndepartementets forslag om å lovfeste plikten til å rapportere opplysninger til GAB.
Sysselmannen på Svalbard har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det er behov for å innta en hjemmel for å fastsette forskrift om kart- og delingsforretninger i svalbardloven § 25.
Svalbardloven § 25 ble endret i 1998 for å samordne begrepsbruken med delingsloven. I den forbindelse ble det pekt på at bestemmelsen ikke inneholdt samme krav til saksbehandling som delingsloven og at praksis på sikt burde bli mer enhetlig på dette punkt. Det ble samtidig vist til arbeidet med å revidere delingsloven. Justisdepartementet la til grunn at det mest naturlige ville være å innta en forskriftshjemmel i den nye loven, slik at forholdene på Svalbard reguleres i samme lov som landet for øvrig. Justisdepartementer opprettholder denne vurderingen. Utvalget som arbeidet med ny delingslov har fremlagt utkast til ny lov om eiendomsregistrering i NOU 1999:1. Det er imidlertid ikke avklart når dette arbeidet kan sluttføres. Det foreslås derfor en hjemmel for å gi saksbehandlingsregler for virksomheten inntil nye regler om kart- og delingsforretninger er på plass. Slike regler bør i størst mulig grad utformes i henhold til reglene i delingsloven og dens forskrifter, slik at de sikrer en best mulig harmonisering med de alminnelige standardene for eiendomsoppmåling og eiendomsregistrering.
Den forskriftshjemmelen som i dag er i § 25 første ledd foreslås strøket, da den vil omfattes av den nye forskriftshjemmelen.
Svalbardloven § 25 åpner for at Sysselmannen på Svalbard kan bemyndige andre til å sette opp målebrev, tildele registerbetegnelse og tinglyse målebrev. Sysselmannen på Svalbard har inngått avtale med Svalbard Samfunnsdrift AS om å utføre oppgavene beskrevet i svalbardloven § 25. Stortingsmeldingen og Stortingets behandling av denne forutsatte at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvaret for oppmålingstjenester. Videre er det lagt til grunn at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvar for oppgaver som på fastlandet er tillagt kommunene. På denne bakgrunn forutsettes det at Sysselmannen på Svalbard bemyndiger Longyearbyen lokalstyre i henhold til § 25 innenfor arealplanområdet for Longyearbyen.