5 Forslag om å innføre en rett til godkjenning av frittstående videregående skoler
5.1 Gjeldende rett
Frittstående videregående skoler som er godkjent etter den tidligere privatskoleloven eller etter § 2-2 i friskoleloven er skoler
opprettet av religiøse og/eller etiske grunner, jf. § 2-2 bokstav a
opprettet som et faglig-pedagogisk alternativ til offentlig videregående skole, jf. § 2-2 bokstav b
opprettet for undervisning av norsk ungdom i utlandet, jf. § 2-2 bokstav c, eller
opprettet for å fylle et kvantitativt undervisningsbehov, jf. § 2-2 bokstav d
som har til formål å gi videregående yrkesrettet undervisning som ikke blir gitt ved videregående offentlige skoler, jf. § 2-2 bokstav e
Frittstående videregående skoler har ingen rett til godkjenning, men kan godkjennes av departementet etter en samlet, skjønnsmessig vurdering, jf. § 2-2 tredje ledd. For skoler som søker godkjenning etter bokstav a eller b, er det i bestemmelsen presisert at det ikke skal legges ensidig vekt på nedgang i elevtallet for fylkeskommunen i den samlede vurderingen.
På bakgrunn av forarbeidene til den tidligere privatskoleloven er det i den skjønnsmessige vurderingen blant annet relevant å vurdere søkerens mulighet for å opprette og drive skolen. På den annen side må det tas hensyn til de offentlige ressurser, og hvordan bruken av dem bør prioriteres.
I den konkrete vurderingen av om en skole skal få godkjenning, kan det legges vekt på skolefaglige og skolepolitiske hensyn. Det følger av friskoleloven § 2-2 andre ledd at vertsfylket skal gi uttalelse før departementet gjør vedtak i saken.
5.2 Høringsforslaget
Departementet foreslo i høringsbrevet at frittstående videregående skoler, på lik linje med frittstående grunnskoler, skal få en rett til godkjenning dersom lovens vilkår er oppfylt. I begrunnelsen for forslaget ble det blant annet vist til et ønske om at godkjenningsprosessen i mindre grad enn i dag blir gjenstand for politisk vilkårlighet og dermed større forutsigbarhet for skoler som søker.
I høringsbrevet ble det presisert at det etter forslaget ikke kan stilles andre vilkår enn de som følger av loven. Kravene til læreplanene, lærerkompetanse og undervisningslokaler ble nevnt spesielt. Reglene om dette er allerede lovfestet for alle frittstående skoler.
Når det gjelder krav til læreplaner foreslo departementet at frittstående videregående skoler fortsatt må drive virksomheten sin etter læreplaner godkjente av departementet. Skolene må enten følge læreplanen for den offentlige skolen eller ha læreplaner som på annen måte sikrer elevene jevngod opplæring. I vurderingen av læreplanene vil hovedpoenget være at læreplanene sikrer elevene ved den frittstående skolen minst like godt grunnlag for faglig nivå og valgfrihet med tanke på seinere utdanning og yrkesvalg. I tillegg vil det være helt sentralt at læreplanene gjør en eventuell overgang fra et skoleslag til et annet uproblematisk. Departementet understreket i høringsbrevet at skoler som ønsker en særskilt profil, for eksempel livssynsmessig eller pedagogisk særpreg, fremdeles kan utarbeide og få godkjent egne læreplaner, såframt disse gir elevene en opplæring som er jevngod med opplæringen etter offentlige læreplaner. Videre ble det presisert at forslaget ikke innebærer noen endringer i den pedagogiske og organisatoriske friheten som videregående skoler som er godkjent etter privatskoleloven eller friskoleloven § 2-2 har i dag.
Departementet foreslo i høringsbrevet at skoler for funksjonshemmede og internasjonale skoler ikke skal ha rett til godkjenning, men at departementet kan gi godkjenning etter en konkret vurdering. Det ble også foreslått å videreføre gjeldende regler for godkjenning av norske videregående skoler i utlandet. Likelydende regler gjelder for frittstående grunnskoler.
Nærmere om fylkeskommunens rolle ved søknader om godkjenning
I høringsbrevet ble det særlig fokusert på fylkeskommunens ansvar for videregående opplæring og hvilken rolle fylkeskommunen bør ha i forbindelse med søknader om godkjenning av frittstående videregående skoler.
Fylkeskommunen har etter opplæringsloven § 13-3 ansvaret for å planlegge og bygge ut videregående opplæring med hensyn til blant annet nasjonale mål, søkernes ønsker og behovet samfunnet har for videregående opplæring. Dette innebærer at fylkeskommunen til enhver tid må vurdere tilbudene i videregående opplæring i tråd med dette ansvaret. For at fylkeskommunen skal kunne oppfylle ansvaret etter § 13-3 i opplæringsloven, må det være en forutsetning at fylkeskommunen har påvirkningsmulighet når det gjelder etablering av frittstående videregående skoler. Dette gjelder spesielt i forhold til vurderingen av hvilke tilbud og omfanget av disse tilbudene fylkeskommunen til enhver tid bør gi.
Situasjonen er annerledes for fylkeskommuner enn for kommuner når det gjelder spørsmålet om etablering av frittstående skoler. Grunnskoler er mer ensartede, mens videregående opplæring inneholder et bredere spekter av tilbud og skal i større grad enn grunnskoler ivareta hensynet blant annet til samfunnets behov, jf. § 13-3. En del av opplæringstilbudene innen videregående opplæring er dessuten mer kostnadskrevende enn grunnskoletilbudet. Dette tilsier at fylkeskommunen bør ha en annen stilling i godkjenningsprosessen enn kommunen har ved etablering av frittstående skoler. I tillegg er det store forskjeller i kostnadene mellom ulike videregående tilbud. Dyre frittstående skoletilbud som oppfyller vilkårene i loven vil ha rett til godkjenning. Dette kan få økonomiske konsekvenser for staten dersom de allerede eksisterende tilbudene som er offentlige og billigere blir forlatt til fordel for dyre frittstående tilbud. Dette medfører at rett til godkjenning har andre økonomiske sider i videregående opplæring enn i grunnskolen.
I høringsbrevet la departementet til grunn en forutsetning om at fylkeskommunen fortsatt skal ha det overordnede ansvaret for videregående opplæring. Behovet for fylkeskommunal påvirkning har klar sammenheng med dette ansvaret. Dersom det er ønskelig å gjøre etablering av frittstående videregående skoler mindre avhengig av fylkeskommunens vurderinger, mente departementet at fylkeskommunens ansvar etter § 13-3 bør reduseres tilsvarende.
Ansvar for formidling av lærlinger og lærekandidater
Departementet viste i høringsbrevet til at det etter gjeldende regler i forskriften til opplæringsloven er fylkeskommunen som har ansvaret for å formidle lærlinger og lærekandidater. Det er fylkeskommunen som etter gjeldende ordning formidler lærlinger fra alle typer frittstående videregående skoler.
Det er fylkeskommunen som etter gjeldende regler har plikt til å gi alternativ opplæring i skole når det er mangel på læreplasser.
I vurderingen av om en videregående skole skulle få godkjenning etter den tidligere privatskoleloven, har spørsmålet om det er realistisk å skaffe tilstrekkelig antall læreplasser vært et moment, også for a- og b-skolene, det vil si de religiøse/etiske og faglig-pedagogisk alternative skolene. For denne vurderingen har departementet lagt til grunn statistisk materiale og fylkeskommunens uttalelse. Departementet har lagt mindre vekt på muligheten for overkapasitet ved godkjenning av a- og b-skoler. Spørsmålet om kapasitet har naturlig nok vært mest knyttet til eventuell godkjenning av d-skoler, det vil si skoler som har til formål å dekke et kvantitativt undervisningsbehov.
Departementet ba høringsinstansene vurdere om fylkeskommunen fortsatt bør ha ene-ansvaret for å formidle lærlinger i framtida, eller om frittstående skoler bør ha et ansvar for formidling av lærlinger skolen har hatt som elever.
Nærmere om fylkeskommunens uttalerett
Når det gjelder spørsmålet om fylkeskommunens innflytelse på avgjørelser av søknader om godkjenning, uttalte departementet at drøftingen knytter seg til to hovedområder. På den ene side må det vurderes hvor store konsekvenser etablering skal ha for fylkeskommunen for at en søknad om godkjenning skal kunne avslås (for eksempel negative konsekvenser eller vesentlige negative konsekvenser). På den annen side må det vurderes hvilken vekt man skal legge på fylkeskommunens uttalelse (for eksempel liten vekt, vesentlig vekt eller avgjørende vekt). Disse variablene kan brukes i flere ulike kombinasjoner. Departementet presenterte to modeller for å illustrere ytterpunktene og ba høringsinstansene vurdere disse og eventuelt argumentere for alternative løsninger.
Den ene modellen (modell 1) departementet presenterte innebærer, slik som for grunnskoler, at søknader om godkjenning av videregående skoler skal kunne avslås dersom etableringen vil ha vesentlige negative konsekvenser for fylkeskommunen. Foreligger ikke slike vesentlige negative konsekvenser, vil skolen ha en rett til godkjenning dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt. Med vesentlige negative konsekvenser siktet departementet blant annet til vesentlige negative økonomiske konsekvenser for fylkeskommunen selv etter at nødvendige tilpasninger i skolestrukturen er gjennomført, vesentlige negative økonomiske konsekvenser for staten i form av økte samlede utgifter av vesentlig betydning, og negative konsekvenser for det samlede videregående opplæringstilbudet fylket.
Av de to modellene departementet presenterte i høringsbrevet er det denne som vil gi fylkeskommunen minst innflytelse på etablering av nye frittstående videregående skoler.
Den andre modellen (modell 2) departementet skisserte representerer den andre ytterligheten, ved at fylkeskommunens uttalelse tillegges avgjørende vekt dersom en etablering vil innebære negative konsekvenser for fylkeskommunen. Denne modellen vil i størst mulig grad sikre fylkeskommunal innflytelse når det gjelder etablering av frittstående videregående skoler. Departementet pekte på at en slik regel i praksis vil innebære fylkeskommunal avgjørelse av godkjenningssøknader, til tross for at det er staten v/departementet som formelt sett avgjør søknadene. Departementet påpekte videre at en slik regel vil kunne føre til ulikheter i friskoletilbudet i fylkene, fordi utfallet på søknadene vil avgjøres av ulike politiske sammensetninger i fylkeskommunale organer.
5.3 Høringsinstansene
Høringsinstansenes syn på forslaget om rett til godkjenning
Flertallet av høringsinstansene slutter seg til prinsippet i forslaget om at frittstående videregående skoler skal ha rett til godkjenning når vilkårene i loven er oppfylt.
Høringsinstansenes syn på spørsmålet om fylkeskommunal uttalerett
Ca. halvparten av høringsinstansene totalt har uttalt seg om forslaget om rett til godkjenning for frittstående videregående skoler, og om fylkeskommunens uttalerett. Et knapt flertall (18), blant annet åtte fylkeskommuner, mener fylkeskommunens uttalelse bør tillegges vesentlig vekt og slutter seg derfor i større eller mindre grad til høringsforslagets modell 2. Et stort mindretall (13) av høringsinstansene mener uttaleretten bør være den samme som for kommunene når det gjelder frittstående grunnskoler (modell 1 i høringsforslaget). To av høringsinstansene uttalte at det i utgangspunktet ikke var ønskelig at fylkeskommunen hadde en rett til å uttale seg overhodet, og at de derfor bare subsidiært gikk inn for modell 1 i høringsforslaget. Et lite mindretall (5) blant høringsinstansene er uenige i forslaget om rett til godkjenning for frittstående videregående skoler. Disse gikk derfor bare subsidiært inn for modell 2.
Blant høringsinstansene som støtter modell 1 i høringsforslaget er Justisdepartementet, to fylkesmenn, tre fylkeskommuner, NHO, Norsk Skolelederforbund, Steinerskolene i Norge, Norske Privatskolers Landsforbund (NPL), Kristne Friskolers Forbund (KFF), Rusfri og Gjennestad Gartnerskole. Norske Privatskolers Landsforbund (NPL) og Kristne Friskoler Forbund (KFF) uttrykker sterk tvil om fylkeskommunen overhodet bør ha noen uttalerett ved spørsmålet om godkjenning av en frittstående videregående skole.
Høringsinstansene som slutter seg til modell 1 legger spesielt vekt på følgende forhold:
Retten til godkjenning vil ikke fremstå som reell dersom fylkeskommunens uttalelse skal tillegges avgjørende vekt slik modell 2 skisserer. Valg av modell 1 er etter disse instansenes syn nødvendig for å unngå en uthuling av retten til godkjenning. Videre mener disse høringsinstansene at modell 1 i tilstrekkelig grad vil beskytte fylkeskommunens interesser i forhold til fylkeskommunens ansvar for det videregående opplæringstilbudet.
Justisdepartementet uttalte bl.a. at:
«Etter modell 1 skal søknad om etablering av frittstående videregående skole bare kunne avslås dersom dette vil medføre «vesentlege negative følgjer» for fylket. Dette gir retten til godkjennelse av frittstående videregående skoler et mer reelt innhold. Samtidig bør bestemmelsen tolkes i samsvar med de retningslinjer UFD trekker opp i høringsbrevet pkt. 4.3, på s. 13, bl.a. slik at negative konsekvenser for det samlede videregående opplæringstilbudet i fylket anses som «vesentlege negative følgjer». Vi antar at en slik regel vil gi fylkeskommunen tilfredsstillende mulighet til å planlegge den videregående opplæring i fylket i et langsiktig perspektiv.»
Det blir også vist til at modell 1 innebærer samsvar mellom regelverket for frittstående grunnskoler og regelverket for frittstående videregående skoler.
Enkelte høringsinstanser uttaler at høringsforslagets modell 2 er i strid med Stortingets vedtak i Innst.O.nr.80 (2002-2003) om innføring av en rett for godkjenning av frittstående videregående skoler. Det blir her bl.a. anført at modell 2 ville gi en helt avgjørende myndighet til fylkeskommunene, og dermed gir disse en vetorett på avgjørelser av søknader om godkjenning av frittstående videregående skoler.
Et moment som anføres av flere høringsinstanser er at de frittstående videregående skolene har hele landet som inntaksområde, og at forholdet til vertsfylket dermed bør tillegges mindre vekt. Rusfri uttaler bl.a. at
«I og med at friskolene har hele landet som inntaksområde, må ikke forholdet til vertsfylket tillegges for stor vekt. Svært mange av dagens frittstående videregående skoler rekrutterer bredt utenfor vertsfylket.»
For øvrig peker flere høringsinstanser på at det er uklart hva som ligger i begrepet «vesentlige negative konsekvenser». De ber om at begrepet klargjøres slik at man ikke risikerer at ulike politiske sammensetninger blir avgjørende for tolkningen av begrepet. Det blir også forutsatt av flere at departementet vil legge vekt på at konsekvensene må være langvarige.
Norske Privatskolers Landsforbund (NPL) viser til at hensynet til elevene må være det avgjørende for etablering og drift av frittstående videregående skoler, og at det dermed må være samfunnsinteressene som er avgjørende og ikke hensynet til vertsfylket.
Kristne Friskolers Forbund (KFF) legger følgende premiss til grunn for sin tilslutning til modell 1:
«KFF er enige i modell 1 når det gjelder fylkets innflytelse på godkjenning av v.g. skoler, hvis uttaleretten kun er uttrykk for at vertsfylket på et tidligst mulig tidspunkt får mulighet til å selv å kunne tilpasse seg friskolen som kommer.»
KFF stiller også spørsmål om fylkets innflytelse i det hele tatt er nødvendig for v.g skoler med landsomfattende opptak, og om ikke innflytelsen fra fylkene forkludrer retten til godkjenning. KFF uttaler i den forbindelse bl.a. at
«Det er i det hele tatt så vanskelig å tenke seg en situasjon hvor godkjenningen av en friskole vil føre til langvarige og vesentlige konsekvenser for en fylkeskommune at vi mener fylkeskommunens rett til innvending kun burde fungere som en papirbestemmelse uten å komme til reell anvendelse noen gang.»
NHO påpeker samtidig at ingen av de foreslåtte modellene tydeliggjør at arbeidslivet bør ha en reell innflytelse i vurderingen av behovet for oppretting av nye frittstående videregående skoler. NHO påpeker også betydningen av at departementet ikke gir fra seg avgjørelsen i godkjenningssaker til fylkeskommunen, men legger vekt på brukernes interesse samlet sett i og med at mange frittstående videregående skoler er landsdekkende.
Blant det flertallet av høringsinstansene som mener den fylkeskommunale uttalelsen må tillegges vesentlig mer vekt enn det modell 1 legger opp til, er det variasjoner i uttalelsene når det gjelder synet på om uttalelsen skal tillegges vesentlig eller avgjørende vekt.
Nærings- og handelsdepartementet viser til at det er viktig at den som har totalansvaret for videregående skoler har bestemmende innflytelse, slik at dimensjoneringen av tilbudet vurderes i sammenheng.
«Fylkesmannen i Aust-Agder mener at «uttalelsen må tillegges vesentlig vekt dersom det sannsynliggjøres vesentlige negative konsekvenser ettersom fylkesmannen oppfatter formuleringen «avgjørende vekt» slik at fylkeskommunen i realiteten nærmest vil få avgjørelsesmyndighet. Departementet må etter fylkesmannens oppfatning ha et visst rom få å vurdere saken og konkludere annerledes enn fylkeskommunen.»
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane uttaler at det er viktig med en grundig vurdering av hvilke negative konsekvenser en godkjenning kan få for vertsfylket. Fylkesmannen peker spesielt på momentene som eksistensen til andre videregående skoler i fylket, eksistensen av opplæringstilbudet ved andre skoler, om flere elever må bo på hybel. Dette vil være særlig være relevant i distriktene der de videregående skolene konkurrerer om de samme elevene.
Oppland fylkeskommune uttaler bl.a. at:
«.. det er viktig at fylkeskommunene gis stor innflytelse i prosessen rundt godkjenning av nye frittstående videregående skoler. Foruten at den enkelte fylkeskommune er forpliktet til å gi sine innbyggere med rett til videregående opplæring et tilbud, må dimensjoneringen av tilbudet tilpasses både elevenes og samfunnets behov for kompetanse. Det betyr at fylkeskommunen har et helhetlig ansvar for videregående opplæring, og hvor tilbud og struktur må planlegges med tanke på å møte behov både på kort og lang sikt. Den langsiktige planleggingen innebærer investeringer og omstruktureringer med store kostnader, særlig der hvor det er store endringer i befolkningssammensettingen og hvor innbyggernes behov og etterspørsel etter videregående opplæring øker. For å unngå en situasjon med overinvesteringer og mye ledig kapasitet, må fylkeskommunens planer samordnes med eventuelle planer om etablering av frittstående videregående skoler. Oppland fylkeskommune mener at der hvor det er investert betydelig beløp og der hvor fylkeskommunen kan vise til negative konsekvenser for fylkeskommunen, må fylkeskommunens uttalelse bli tillagt avgjørende vekt i godkjenningsprosessen.»
Oppland fylkeskommune viser også til at fylkeskommunen vil få et ansvar i tilfeller der en frittstående videregående skole av ulike årsaker innstiller driften.
Blant andre høringsinstanser som mener fylkeskommunen må ha vesentlig eller avgjørende innflytelse ved søknad om godkjenning er KS, Skolenes landsforbund, Utdanningsforbundet og Elevorganisasjonen.
Om ansvaret for lærlinger og lærekandidater
Den klare hovedtendensen i høringsuttalelsene er at fylkeskommunen fortsatt skal ha ansvaret for formidling av lærlinger og lærekandidater. Dette gjelder blant annet alle fylkesmennene som har uttalt seg om formidlingsansvaret. Blant dem som fremmer dette synet er Kommunenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon. Fylkeskommunene deler seg med knapt flertall for fortsatt fylkeskommunalt ansvar. Østfold fylkeskommune mener ansvaret for formidling av lærlinger må ligge i fylkeskommunen. Fylkeskommunen frykter en situasjon der sterke bedrifter starter egne friskoler for å rekruttere til bedriften. Dette vil være meget uheldig og bidra til å undergrave det offentlige ansvaret. Aust-Agder fylkeskommune poengterer betydningen av at det er en enkelt instans som har oversikten både over tilgjengelige læreplasser og alle som ønsker å bli formidlet til disse. Aust-Agder fylkeskommune viser til at det i praksis i dag er stor grad av samhandling mellom inntak til skole og formidling til bedrift. Denne samhandlingen er det viktig å opprettholde for å gi søkerne det beste tilbudet.
Oslo kommune anser det nødvendig at fylkeskommunen har formidlingsansvaret for å sikre god koordinering ved formidling av læreplasser innenfor et fylke eller i samarbeid med andre fylker. Betydningen av dette og at entydig ansvar for formidling påpekes av flere av høringsinstansene.
Blant de fylkeskommunene som mener skolene selv bør ha formidlingsansvaret er Oppland fylkeskommune. Oppland fylkeskommune uttaler at et slikt ansvar vil føre til at de frittstående videregående skolene må ta innover seg samfunnets behov for kompetanse og tilgangen på læreplasser. Videre uttaler fylkeskommunen at
«formidlingsansvaret vil også pålegge de frittstående videregående skolene et helhetlig opplæringsansvar for egne elever, slik at disse oppnår en sluttkompetanse i form av fagbrev på lik linje med yrkesfagelever i de fylkeskommunale videregående skolene. Der hvor det ikke er mulig å finne læreplasser for elever fra frittstående videregående skoler og hvor det ordinære opplæringsløpet skal avsluttes med opplæring i bedrift, mener Oppland fylkeskommune de frittstående videregående skolene bør ha et ansvar for at disse elevene får sluttført sin opplæring i skole i et VK II-kurs.»
Noen av høringsinstansene foreslår at selv om fylkeskommunen har hovedansvaret må likevel skolene ha et visst ansvar, eksempelvis ved å bidra til å skaffe læreplasser. Dette gjelder blant andre Kristne Friskolers Forbund og Steinerskolene i Norge. Andre, bl.a. Fylkesmannen i Aust-Agder og Fylkesmannen i Vest-Agder, Kommunenes Sentralforbund, Rogaland fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune, foreslår at skolene skal ha en plikt til å melde fra til fylkeskommunen om behovet for læreplasser.
5.4 Departementets vurderinger og forslag
Departementet viser til de vurderingene som er gjort i høringsbrevet og foreslår at det innføres en rett til godkjenning for frittstående videregående skoler som fyller lovens krav.
Fylkeskommunal uttalerett
Departementet mener at fylkeskommunen fortsatt skal ha det overordnede ansvaret for videregående opplæring slik det er lovfestet i opplæringsloven § 13-3. Fylkeskommunen må kunne ha et bredt spekter av opplæringstilbud som ivaretar hensynet til blant annet samfunnets behov.
Gjeldende bestemmelse om fylkeskommunens uttalerett ved søknader om godkjenning av en frittstående videregående skole foreslås derfor videreført.
Etter departementets syn er det viktig å finne balansen mellom hensynet til fylkeskommunens mulighet til å ivareta oppgavene som følger av opplæringsloven § 13-3 og hensynet til muligheten for å etablere frittstående videregående skoler.
Departementet mener at en bestemmelse om at retten til godkjenning ikke gjelder dersom etablering av en frittstående videregående skole vil medføre vesentlige negative konsekvenser for vertsfylket eller for samfunnet totalt, vil ivareta begge disse hensynene. Departementet vil også legge vekt på at bestemmelsene for godkjenning av videregående skoler og grunnskoler bygger på de samme vurderingene. Dette omfatter bl.a. spørsmålet om etablering av en friskole vil medføre en urimelig kostnadskrevende skolestruktur, selv etter at nødvendige tilpasninger er gjort fra kommunens eller fylkeskommunens side. Etter som det er forskjeller mellom grunnskole og videregående opplæring, vil spørsmålet om hva som er vesentlig negative konsekvenser kunne være ulikt for grunnskoler og videregående skoler. I det siste tilfellet må man også ta hensyn til kostnadsforskjellen mellom ulike videregående opplæringstilbud.
Dersom etableringen av en frittstående videregående skole for eksempel innebærer at enkelte opplæringstilbud ikke lenger kan tilbys i nødvendig utstrekning, vil dette kunne regnes som en vesentlig negativ konsekvens. Dersom fylkeskommunens og friskolens tilbud samlet sett blir så stort at det ikke er mulig å få skaffet læreplasser, vil dette også kunne tale mot etablering av en frittstående videregående skole.
Dersom departementet skal kunne bygge på uttalelsen fra fylkeskommunen om de konsekvenser en godkjenning vil få, må fylkeskommunen dokumentere sine påstander om vesentlige negative konsekvenser.
Ansvaret for formidling av lærlinger og lærekandidater
Etter departementets vurdering bør det fortsatt være slik at fylkeskommunen har ansvaret for formidling av lærlinger og lærekandidater. Dette ansvaret omfatter etter gjeldende regler også dem som skal formidles til læreplass etter å ha fullført skoledelen av opplæringen i en frittstående videregående skole. Departementet legger til grunn at fylkeskommunen har solid kompetanse på dette området i dag, samt at de har innarbeidede rutiner som bl.a. gjør at koordineringen av formidlingsarbeidet kan skje på best mulig måte. Departementet mener det bør legges vekt på mulighetene til å skaffe læreplasser innenfor de aktuelle studieretningene ved behandlingen av søknader om godkjenning.
Dersom eleven ikke får læreplass i bedrift når opplæringsdelen i skole er avsluttet, må vedkommende få tilbud om alternativ opplæring i skole. Etter departementets vurdering bør fylkeskommunen ha ansvaret for at det i tilfelle blir gitt alternativ opplæring i skole. Departementet forutsetter imidlertid at friskolen legger til rette for at slik opplæring kan gis på friskolen.
Etter friskoleloven § 3-1 skal hjemfylket ha melding når en elev tas inn ved en frittstående videregående skole. For at fylkeskommunen skal kunne skaffe nødvendig antall læreplasser, vil departementet foreslå at denne plikten utvides slik at friskolen også skal melde fra om behovet for læreplasser. Slik melding må sendes når eleven begynner på VKI.
Departementet viser til lovforslagets § 2-2.