6 Regnskapsføring av egne aksjer
6.1 Forslaget i høringsbrevet
Ett av forslagene i høringsbrevet gjaldt regnskapslovens regler om regnskapsføring av egne aksjer. Det heter i høringsbrevet:
«Aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 9 tillater på visse vilkår at et selskap erverver sine egne aksjer. § 9-3 i de to lovene bestemmer at selskapet bare kan erverve egne aksjer dersom selskapets frie egenkapital etter den senest fastsatte balansen overstiger det vederlaget som skal ytes for aksjene. Bestemmelsen må forstås slik at den frie egenkapitalen etter den seneste balansen bare kan benyttes én gang, slik at vederlaget for aksjer som er ervervet tidligere på året, må komme i fradrag ved vurderingen av den frie egenkapitalen i forbindelse med erverv som foretas senere på året.
Når det fastsettes et nytt årsregnskap, taler lovens system for at erverv som er foretatt i løpet av vedkommende år, kommer til fradrag i egenkapitalen i årsregnskapet for dette året. På samme måte som ved utbytte og andre disposisjoner som etter loven må ligge innenfor fri egenkapital, bør det være slik at fri egenkapital som er brukt ett år, ikke kan brukes på nytt neste år. Etter den nye regnskapsloven (lov 17 juli 1998 nr 56) gjelder det imidlertid noe annet. Det vises til § 6-2 annet ledd som bestemmer at i balansen skal beholdningen av egne aksjer føres opp til pålydende på en egen linje under posten selskapskapital (med negativt fortegn). På s 175 i Ot prp nr 42 (1997-98) Om lov om årsregnskap m v (regnskapsloven) uttales det at hvis det er betalt et vederlag utover pålydende, skal det gjøres et forholdsmessig fradrag i overkursfondet. Deretter skal man angripe annen egenkapital. Posten annen egenkapital kan dermed bli stående uendret fra det ene regnskapsåret til det andre, til tross for at selskapet i mellomtiden har ervervet egne aksjer.
I proposisjonen er de nevnte prinsippene begrunnet med likhetsgrunnsetningen om at alle aksjer gir lik rett i selskapet. Det uttales også at prinsippene for belastning av egenkapitalen ved erverv av egne aksjer bør være de samme som ved utdeling ved kapitalnedsettelse.
Erverv av egne aksjer kan imidlertid ikke fullt ut sammenlignes med kapitalnedsettelse i denne sammenhengen. At en kapitalnedsettelse medfører at man i balansen må gjøre et fradrag i aksjekapitalen, må være en selvfølge siden det er dette den selskapsrettslige beslutningen går ut på. Utdeles det mer enn kapitalnedsettelsesbeløpet, bestemmer aksjeloven og allmennaksjeloven § 12-1 tredje ledd at generalforsamlingen i sin beslutning skal fastsette hvordan beløpet skal dekkes. Det kan da være aktuelt å fastsette at beløpet skal dekkes av overkursfondet og/eller av fri egenkapital. Et fradrag i overkursfondet forutsetter dermed at generalforsamlingen har fastsatt dette. Hvis det er tilfellet, må selskapet følge reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-2 annet ledd nr 4 som gir reglene om nedsettelse av aksjekapitalen tilsvarende anvendelse. Henvisningen til disse reglene medfører blant annet at det skal foretas kreditorvarsel, men et slikt varsel vil på en enkel måte kunne samordnes med det kreditorvarsel selskapet uansett må foreta som følge av beslutningen om å nedsette aksjekapitalen. For øvrig er det bare i den utstrekning selskapet selv fastsetter det, at en utdeling i forbindelse med kapitalnedsettelse skal belaste annen egenkapital.
Aksjelovenes regler om erverv av egne aksjer fastsetter derimot at det er selskapets frie egenkapital som skal benyttes som vederlag for aksjene. I motsetning til reglene om kapitalnedsettelse åpner ikke reglene i kapittel 9 for at vederlaget («utdelingen») kan dekkes på annen måte. Dersom det regnskapsmessig stilles krav om at det skal gjøres fradrag i bundet egenkapital, vil det dermed ikke være fullt samsvar mellom de selskapsrettslige og de regnskapsmessige reglene.
Et krav om forholdsmessig reduksjon av overkursfondet reiser dessuten spesielle praktiske problemer i forbindelse med erverv av egne aksjer. § 3-2 annet ledd nr 4, jf kapittel 12 vil også gjelde i en slik sammenheng. Dette innebærer at hvis det betales et vederlag for aksjene som overstiger pålydende, og selskapet har overkursfond, må selskapet sørge for en egen generalforsamlingsbeslutning om reduksjon av overkursfondet samt foreta kreditorvarsel. Dette synes ikke å være i samsvar med det som har vært forutsetningen ved utformingen av reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 9.
Justisdepartementet ser behov for en fornyet vurdering av spørsmålet om regnskapsføring av egne aksjer. I lovforslaget i punkt 7, foreslås det en endring av regnskapsloven § 6-2 annet ledd, slik at vederlaget for egne aksjer fullt ut skal komme til fradrag i posten annen egenkapital. Forslaget fremmes i samråd med Finansdepartementet.»
6.2 Høringsinstansenes syn
Finansieringsselskapenes Forening, Kommunenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen i Norge og Maskinentreprenørenes Forbund støtter den foreslåtte endringen av regnskapsloven § 6-2 annet ledd.
Følgende høringsinstanser går imot forslaget: Finansdepartementet, Den norske Revisorforening, Norsk RegnskapsStiftelse og Næringslivets Hovedorganisasjon.Kredittilsynet uttaler at det etter en rask gjennomgang er enig i hovedtrekkene i høringsuttalelsen til Norsk RegnskapsStiftelse.
De nevnte høringsinstansene mener at den foreslåtte endringen av regnskapsloven vil føre til at viktig informasjon om selskapets egenkapital og sammensetningen av egenkapitalen svekkes. Det heter for eksempel i uttalelsen fra Norsk RegnskapsStiftelse:
«Etter vår vurdering har man med ny aksjelovgivning og ny regnskapslovgivning fått en mer rendyrket arbeidsdeling enn tidligere. Reglene som ivaretar selskapsrettslige hensyn, dvs aksjonærenes plikter og rettigheter og tredjeparts rettigheter, er samlet i aksjelovene. Regnskapsloven ivaretar hensynet til informasjon om økonomiske forhold.
Regnskapsloven har nå en inndeling av egenkapitalen i innskutt og opptjent egenkapital. Denne inndelingen reflekterer kilde, og ikke primært hvordan selskapets verdier kan disponeres. Begrepet «fri egenkapital» er en avledet størrelse, som ikke er synonym med annen egenkapital. I Regnskapslovutvalgets utredning og i Ot prp nr 42 (1997-98) er det lagt til grunn at kjøp av egne aksjer representerer en utdeling av selskapets midler til aksjonærene. Hver aksje representerer et eierskap til en forholdsmessig del av hver komponent av egenkapitalen. En økonomisk tolkning av vederlaget er derfor at hver komponent reduseres forholdsmessig ved tilbakekjøpet.
[...]
Som påpekt i aksjelovproposisjonen s 156 kan ikke kjøp av egne aksjer helt likestilles med amortisering, selv om de underliggende økonomiske realiteter er de samme. Derfor er løsningen i regnskapsloven § 6-2 med en egen linje for fradrag av egne aksjer til pålydende hensiktsmessig. Det gis dermed informasjon både om størrelsen på vedtektsfestet kapital og på beholdningen av egne aksjer. Av denne informasjonen kan man bl a slutte seg til om selskapet har rom for ytterligere kjøp av egne aksjer eller ikke. Dersom motverdien av vederlaget for kjøp av egne aksjer i sin helhet skal fratrekkes annen egenkapital, går en glipp av betydningsfull informasjon som har betydning for prisdannelsen på aksjen.»
Når det gjelder adgangen til korreksjon av overkursfondet, heter det i høringsuttalelsen:
«Hvis Justisdepartementet er av den oppfatning at den nåværende ordlyd på § 3-2 er til hinder for en korrekt regnskapsføring, foreslår vi at det gjøres et tillegg til bestemmelsen i nytt tredje ledd som f eks kan lyde: «Bestemmelsen i annet ledd er ikke til hinder for at overkursfondet kan korrigeres hvis dette følger av regnskapsloven.»
Norsk RegnskapsStiftelse foreslår at det problemet som er tatt opp i høringsbrevet, i stedet løses ved en endring av definisjonen av fri egenkapital i aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-1, og uttaler i den forbindelse:
«NRS anser at den beste løsning for å ivareta Justisdepartementets hensyn, er å endre definisjonen av fri egenkapital. Dette kan gjøres ved et nytt nr 4 i § 8-1 første ledd som kan lyde: «4. beholdning av egne aksjer ervervet etter § 9-2 vurdert til anskaffelseskost.»
6.3 Departementets vurdering
Norsk aksjelovgivning har siden den første aksjeloven av 1910 vært svært restriktiv når det gjelder selskapers adgang til å erverve sine egne aksjer. Denne restriktive holdningen har først og fremst å gjøre med hensynet til kreditorene. At et selskap erverver sine egne aksjer, innebærer i realiteten en tilbakebetaling av aksjekapital til aksjeeierne. Hvis selskapet stod fritt til å erverve egne aksjer mot vederlag, ville det kunne gjennomføre utdelinger til aksjeeierne uten å måtte ta hensyn til de begrensninger som ellers gjelder for dette. Ved å erverve sine egne aksjer blir selskapet eier av en eierandel i seg selv, og det tilføres ikke verdier.
Reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven 1997 innebærer en viss liberalisering i forhold til tidligere aksjelovgivning når det gjelder adgangen til å erverve egne aksjer. En av hovedbegrunnelsene for liberaliseringen er den begrensningen aksjelovene oppstiller om at vederlaget må ligge innenfor selskapets frie egenkapital, jf § 9-3 i de to lovene. Tanken bak de nye reglene har vært at så lenge kreditorene må finne seg i at fri egenkapital kan utbetales til aksjeeierne som utbytte, jf § 8-1, burde det ikke være noe i veien for at dette beløpet i stedet brukes til å erverve egne aksjer, se Ot prp nr 36 (1993-94) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) s 109.
Departementet mener at det er en vesentlig forutsetning for de nye lovenes regler om adgang til å erverve egne aksjer at vederlaget ligger innenfor det beløpet selskapet kan utdele som utbytte («fri egenkapital»), og dette er også bakgrunnen for at spørsmålet om regnskapsføring av egne aksjer ble tatt opp i høringsbrevet. Etter departementets syn har den nye regnskapslovens regler om regnskapsføring av egne aksjer fått en noe utilsiktet virkning for de selskapsrettslige begrensninger som er ment å gjelde for adgangen til å erverve egne aksjer.
Det fremgår av Ot prp nr 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) s 156 at ved vurderingen av om selskapet har tilstrekkelig fri egenkapital til å erverve egne aksjer, må det gjøres fradrag for egne aksjer som er ervervet tidligere på året. Dette ble ansett som så selvsagt at man ikke fant det nødvendig å presisere det i lovteksten. Prinsippet innebærer at det ikke skal være en videre adgang til å erverve egne aksjer når ervervene gjennomføres suksessivt gjennom året, enn når ervervene gjennomføres under ett. Som påpekt i høringsbrevet, medfører imidlertid regnskapslovens regler om regnskapsføring av egne aksjer at når egne aksjer erverves i to forskjellige regnskapsperioder, vil ikke aksjer som er ervervet i den første regnskapsperioden på samme måte begrense adgangen til å erverve egne aksjer neste regnskapsperiode, fordi vederlaget først og fremst skal komme til fradrag i bundet egenkapital i balansen.
Departementet tar til etterretning at en del høringsinstanser ut fra regnskapsfaglige vurderinger ikke ønsker en slik endring av regnskapsloven som departementet foreslo i høringsbrevet. På bakgrunn av disse høringsinstansenes uttalelser om hensynet til regnskapers informasjonsverdi går departementet inn for å videreføre regnskapslovens § 6-2 annet ledd om at beholdningen av egne aksjer skal føres opp til pålydende på en egen linje under posten selskapskapital.
Ut fra de hensyn som er omtalt ovenfor, er departementet likevel av den oppfatning at den selskapsrettslige reguleringen bør gå ut på at fri egenkapital som er «brukt» ett år, ikke kan «brukes» på nytt neste år. Den nevnte sammenhengen med utbyttereglene tilsier at det for erverv av egne aksjer bør gjelde de samme begrensninger som ved utdeling av utbytte - også ved overgangen fra en regnskapsperiode til en annen. Departementet går etter dette inn for en endring av aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-1, i tråd med forslaget fra Norsk RegnskapsStiftelse. Forslaget innebærer at det ved vurderingen av selskapets frie egenkapital i forhold til aksjerettslige regler skal gjøres fradrag for egne aksjer som selskapet har ervervet tidligere. Definisjonen av fri egenkapital i § 8-1 gjelder adgangen til å dele ut utbytte, men denne definisjonen er bestemmende for flere andre bestemmelser i aksjelovene som stiller krav om at disposisjoner må ligge innenfor fri egenkapital. Den foreslåtte endringen vil dermed få konsekvenser også for disse bestemmelsene, jf for eksempel § 9-3 om erverv av egne aksjer og § 8-7 om kreditt til aksjeeiere.
Norsk RegnskapsStiftelse foreslår at det skal gjøres fradrag for beholdningen av egne aksjer vurdert til anskaffelseskost. En slik regel ville imidlertid innebære at det måtte gjøres dobbelt fradrag for deler av vederlaget, siden det også etter regnskapsloven skal gjøres fradrag i posten «annen egenkapital» for den del av vederlaget som ikke kommer til fradrag i bundet egenkapital. Departementet foreslår derfor at det er det samlede pålydendeav beholdningen av egne aksjer som er ervervet i tidligere regnskapsår som skal komme til fradrag. Når det gjelder tidligere erverv i det inneværende regnskapsåret, må vederlaget imidlertid komme til fradrag fullt ut, slik det er forutsatt i den nevnte uttalelsen i Ot prp nr 23 (1996-97).
Enkelte av høringsinstansene tar som nevnt opp spørsmålet om korreksjon av overkursfondet. Som det fremgår av avsnitt 6.1 er det i Ot prp nr 42 (1997-98) s 175 forutsatt at vederlag utover pålydende først skal komme forholdsmessig til fradrag i overkursfondet, og at en eventuell resterende del av vederlag skal komme til fradrag i annen egenkapital. Som påpekt i høringsbrevet er imidlertid en slik «korreksjon» av overkursfondet ikke i samsvar med aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-2 om anvendelse av overkursfondet. Dersom det skal gjøres korreksjoner i overkursfondet, må dette gjøres etter en beslutning av generalforsamlingen og etter kreditorvarsel, jf § 3-2 annet ledd nr 4.
Departementet foreslår ingen endring av aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-2 om anvendelse av overkursfondet. Ved vurderingen av prinsippene for regnskapsføring av egne aksjer har det vært lagt vekt på at erverv av egne aksjer bør sammenlignes med utdeling i forbindelse med kapitalnedsettelse. Det må imidlertid være på det rene at det heller ikke ved utdeling i forbindelse med kapitalnedsettelse gjelder noe krav om forholdsmessig reduksjon av overkursfondet. Det vises i den forbindelse til Ot prp nr 23 (1996-97) s 165 der departementet drøfter Regnskapslovutvalgets og Aksjelovutvalgets forslag om en bestemmelse om at det overskytende beløpet ved slike utdelinger først skulle dekkes ved at overkursfondet (og reservefondet) ble redusert i samme forhold som aksjekapitalen, mens det resterende beløpet skulle dekkes av fri egenkapital. Det heter i proposisjonen:
«Etter departementets syn har en slik regel som foreslått av Regnskapslovutvalget og Aksjelovutvalget i utgangspunktet mye for seg. Samtidig er det på det rene at det her kan være rom for delte meninger om hvilken løsning som er mest i tråd med bedriftsøkonomiske prinsipper. Departementet viser blant annet til at det ikke er noen lovbestemte krav til forholdet mellom de ulike bundne fondene. De kan disponeres uavhengig av hverandre, og det kan også skje overføringer mellom dem. En annen innvending mot forslaget er at det i mange tilfeller vil være uklart hva det innebærer at overkursfondet (og reservefondet) skal «reduseres i samme forhold som aksjekapitalen», jf det som er sagt ovenfor om at det ofte vil være tilfeldig hvor store de ulike fondene er, både isolert sett og sett i forhold til hverandre. Aksjelovutvalgets forslag er etter dette ikke fulgt opp. Departementet foreslår at det i stedet tas inn et krav om at generalforsamlingen, dersom det i forbindelse med nedsettingen skal skje utdelinger med større beløp enn nedsettingsbeløpet, i sin beslutning skal angi dette høyere beløpet og hvordan det skal dekkes. En eventuell nedsetting av overkursfondet vil da reguleres av den generelle bestemmelsen om hvordan fondet skal anvendes, jf forslaget § 3-2.»
Departementet har forståelse for de regnskapsmessige vurderinger som ligger til grunn for synspunktet om at vederlaget ved erverv av egne aksjer delvis skal komme til fradrag i overkursfondet. Spørsmålet om anvendelsen av overkursfondet har imidlertid ikke bare en regnskapsmessig side. Overkursfondet er i vel så stor grad en selskapsrettslig komponent, som reguleres av selskapsrettslige regler, jf § 3-2. Denne bestemmelsen innebærer at det først og fremst er selskapsrettslige beslutninger som bestemmer fondets størrelse, og ikke nødvendigvis regnskapsmessige vurderinger av hva som best uttrykker de økonomiske forhold. Man kan dermed uansett ikke uten videre legge til grunn at overkursfondet gir korrekt informasjon om egenkapitalens kilde.
I høringsuttalelsen fra Norsk RegnskapsStiftelse er det pekt på rollefordelingen mellom de nye aksjelovene og den nye regnskapsloven. I uttalelsen legges det vekt på regnskapslovens inndeling av innskutt og opptjent egenkapital, og at denne inndelingen reflekterer kilde og ikke primært hvordan selskapets verdier kan disponeres. Departementet vil likevel bemerke at det ikke er til å komme bort fra at det er en nær sammenheng mellom regnskapsloven og selskapslovgivningen. Etter departementets syn må det være klart at denne koblingen medfører at reglene i de to lovene ikke kan utformes uavhengig av hverandre.
Se for øvrig spesialmerknaden til § 8-1, hvor det foreslås at det etter § 8-1 også skal gjøres fradrag for kreditt og sikkerhetsstillelse etter §§ 8-7 til 8-9 som etter disse bestemmelsene skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital.