7 Nærmere om utforming av lovfestet objektivt ansvar

7.1 Nærmere om ansvarsregelen

7.1.1 Høringsutkastets forslag

I høringsutkastet ble det foreslått å innføre en ny paragraf i forsvarspersonelloven om objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner. Ansvarsregelen ble foreslått inntatt i første ledd og utformet slik:

§ 12 b. Objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner

«Forsvaret er uansett skyld ansvarlig for enhver skade og sykdom som oppstår som følge av at sivilt eller militært personell tjenestegjør i en internasjonal operasjon, herunder psykiske belastningsskader etter utført tjeneste forut for denne bestemmelses ikraft­tredelse.»

Formuleringen «uansett skyld» er identisk med den objektive ansvarsregelen i luftfartsloven § 11-1. Formuleringen innebærer at Forsvaret, som nåværende eller tidligere arbeidsgiver, pålegges et objektivt erstatningsansvar. Det er med andre ord uten betydning om Forsvaret, dennes representanter eller skadelidtes kolleger kan klandres for at skaden eller sykdommen oppstår.

Det ble videre foreslått at bestemmelsen skal omfatte «enhver skade og syk­dom». I høringsnotatet ble det fremhevet at dette er en enkel regel, samtidig som den er en videre­føring av prinsippet i folketrygdloven § 13-8 tredje ledd jf. første ledd bokstav f. Dersom denne bestemmelsen oppheves i tråd med forslaget i NOU 2004:3 Arbeidsskade­forsikring, vil personellet få sine eksisterende økonomiske rettigheter ved personskade svekket om det her hadde blitt foreslått en snevrere regel. Det ligger imidlertid en begrensning i at bestemmelsen kun omfatter skader og sykdom som «oppstår som følge av» at personellet tjenestegjør i en internasjonal operasjon. I dette ligger det et krav om årsakssammenheng mellom tjenesten og skaden eller sykdommen, jf. nedenfor under punkt 7.2.

Ordlyden «enhver skade og sykdom» omfatter også forsørgertaps­erstatning ved dødsfall. Det avgjørende her er om dødsfallet er en følge av at sivilt eller militært personell tjenestegjør i en internasjonal operasjon. Det antas at det må kreves klare holdepunkter for at døds­fallet ville inntruffet uavhengig av tjenesten, for at det skal kunne være aktuelt å avvise de etterlattes erstatningskrav. Et eksempel på dette er at dødsfallet skyldes en arvelig sykdom som ikke hadde sammenheng med tjenesten.

For øvrig antar departementet at tredjemanns interesser kun er vernet av bestemmelsen i den grad et økonomisk tap utledes direkte fra at sivilt eller militært personell pådrar seg en person­skade under tjenestegjøring i en internasjonal operasjon, jf. bestemmelsens overskrift. Rekke­vidden av et ansvar overfor tredjemann begrenses på vanlig måte av reglene om årsaks­sam­menheng, jf. punkt 7.2 nedenfor.

Det objektive ansvaret foreslås å omfatte både sivilt og militært personell som «tjenestegjør i en internasjonal operasjon». Det sivile personellet som bestem­melsen omfatter, er den personellgruppen som i medhold av forsvarspersonelloven § 11 annet ledd kan under­legges beordrings­plikt til tjeneste i internasjonale operasjoner. Dette er tilsatt sivilt personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater. Disse vil i stor grad tjenestegjøre på de samme stedene og på lik linje med militært personell. Det kan dreie seg om alle typer støttepersonell, herunder maskinfører, sjåfører, ingeniører og jurister. Dette er personell som i mange tilfeller vil bevege seg rundt sammen med det militære personellet, som vil bo i de samme leirene, og som må forvente å kunne bli identifisert med det militære personellet. En rekke sivile personellkategorier vil dessuten i kraft av deres funksjoner anses å delta direkte i fiendtlighetene og dermed ha samme folkerettslige status (kombattantstatus) som militært personell i væpnet konflikt. Det følger av Ot. prp. nr. 60 (2003-2004) s. 28 at Forsvaret derfor etter omstendighetene må vurdere å la sivile personellkategorier ikles uniform, bevæpnes og gis militær grad. Departementet mener derfor at det ikke bør gjøres forskjell på gruppene.

I høringsbrevet er det vurdert om det er hensiktsmessig at yrkesskadeforsikringsloven og den fremtidige arbeidsskadeforsikringsloven er prinsipalt ansvarsgrunnlag også i forhold til den foreslåtte ansvarsbestemmelsen i forsvarspersonelloven. Blant annet under punkt 6.2.1 er det rede­gjort for departementets syn om at blant annet psykiske belastningsskader som personellet pådrar seg i en internasjonal operasjon, bør ha et sterkere erstatningsrettslig vern enn tilfellet er etter yrkesskadeforsikringsloven i dag. Departementets erfaring er at de fleste erstatningskrav som fremmes etter loven, avvises. Det tar imidlertid all­tid noe tid å behandle kravene. Først når det er klart at kravet avvises, kan departementet be­handle erstatnings­kravene etter andre ansvarsgrunnlag. Denne tvungne dobbeltbehandlingen har ført til frustrasjon blant de skadelidte da den ikke oppleves som meningsfylt. På denne bakgrunn har veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret vært kritisk til at en ny ansvarsregel også skal være subsidiær i forhold til yrkesskadeforsikrings­loven og den fremtidige arbeidsskadeforsikringsloven.

I forbindelse med høringsutkastet drøftet Forsvarsdepartementet spørsmålet med kontaktgruppen bestående av representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. I samråd med disse departementene foreslås det at den foreslåtte ansvarsbestemmelsen i forsvarspersonelloven skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag for den personkrets bestemmelsen omfatter, det vil si «sivilt eller militært personell [som] tjenestegjør i en internasjonal operasjon».

Departementet har videre vurdert om det er behov for at dette kommer til uttrykk i loven. Sett i forhold til den begrensede personkrets bestemmelsen gjelder for, og den spesialisering som må antas å finne sted innenfor de saksbehandlende organer, mener departementet at det ikke er behov for en uttrykkelig regulering av spørsmålet i loven. Det vil etter departementets syn være tilstrekkelig at dette presiseres i forarbeidene. Forholdet mellom yrkesskadeforsikringsloven og forsvarspersonelloven vil også kunne fremkomme ved en tolkning av den foreslåtte lovbestemmelsen. Den vil etter departementets syn fremstå som en spesialbestemmelse, i en særlov, som særregulerer erstatnings­rettighetene til en personellgruppe (lex specialis). Når det presiseres i forarbeidene at forsvarspersonelloven skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag også i forhold til den fremtidige arbeidsskadeforsikringsloven, vil tolkningen måtte bli tilsvarende for denne. Ansvaret gjelder tap som ikke kompenseres gjennom alminnelige støtteordninger (ftrl osv).

7.1.2 Høringsinstansenes syn

Fornyings- og administrasjonsdepartementet(FAD) har følgende innspill til § 12 b:

«Når det gjelder § 12 b om objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner støtter vi forslaget om at denne lovhjemmelen skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag i forhold til yrkesskadeforsikringsloven, og eventuelt en senere arbeidsskadeforsikringslov. FAD vil også anbefale at denne særloven avskjærer retten til erstatning etter særavtale av 16. mai 2000, dette for å forhindre tvister om forholdet mellom særloven og den avtalte forsikringsordningen. Det må videre tas stilling til hvilke personer som er begunstiget ved eventuelt dødsfall som følge av yrkesskaden. Vi anbefaler for øvrig at «uansett skyld» erstattes med «uavhengig av skyld» for å gjøre bestemmelsen klarere og mer forståelig. Videre anbefaler vi at det fremkommer av loven at det er staten v/Forsvaret som er ansvarlig.»

Norsk Tjenestemannslag (NTL):

«Forslaget om å lovfeste et objektivt ansvar innebærer en vesentlig forbedring av det erstatningsrettslige vern for personell som deltar i internasjonale operasjoner. Ved at ansvarsgrunnlaget lovfestes – og gjøres objektivt – vil de berørte være sikret på en langt bedre måte enn i dag. Forslaget innebærer at regelverket som i dag er fragmentert og skjønnsmessig hva ansvarsgrunnlaget gjelder, blir mer oversiktlig og avklart. Forslaget innebærer også at det ikke settes noen begrensninger for hvilke skader eller sykdommer som skal gi grunnlag for erstatning. Også dette er en vesentlig forenkling i forhold til gjeldende regler om yrkesskade i lov om folketrygd og lov om yrkesskadeforsikring. I tillegg innebærer dette en utvidelse av dekningsområdet i forhold til det som antas å være rettstilstanden i dag.»

Felles høringsuttalelse fra Befalets Fellesorganisasjon, Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening, Personellforbundet, Norske Reserveoffiserers Forbund, og Veteranforbundet SIOPS viser til at høringsutkastet bruker begrepet skarpe operasjoner. Dette kan i følge dem gi rom for tolkningsproblemer. Det avgjørende er i følge disse at den enkelte tjenestegjør på oppdrag for den norske stat gjennom Forsvaret i utlandet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet:

«I høringsnotatet punkt 6.3.8 er forholdet mellom forsvarspersonelloven og andre ansvarsgrunnlag beskrevet. Det fremgår at forsvarspersonelloven skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag for den personkrets bestemmelsen omfatter, det vil si sivilt eller militært personell som tjenestegjør i en internasjonal operasjon. Det er uttrykkelig nevnt at forsvarspersonelloven vil særregulere erstatningsrettighetene til denne personellgruppen, som en lex specialis lov. Det er presisert at dette vil gjelde overfor yrkesskadeforsikringsloven og arbeidsskadeforsikringsloven. Imidlertid er ikke forholdet til folketrygdloven behandlet inngående i dette høringsnotatet. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil bemerke at det derfor er noe uklart om konsekvensene av den nye erstatningsregelen vil være at rettighetene etter folketrygdloven for aktuelle gruppe bortfaller, for eksempel hva gjelder dagens rettigheter etter kapittel 5 stønad ved helsetjenester og kapittel 13 yrkesskadedekning.»

FN-veteranenes landsforbund (FNVLF):

«Det er særlig viktig at alle skader og sykdommer som oppstår som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner, blir godkjent som yrkesskader med fulle rettigheter, enten de faller inn under begrepet «arbeidsulykke» (ftrl § 13-3) eller ikke. Det er også viktig at fysiske og psykiske belastningsskader godkjennes som yrkesskader dersom de skyldes påkjenninger som følger av tjenesten. Bestemmelsen i ftrl § 13-3 som unntar slike skader fra yrkesskadebegrepet må fjernes.»

Statens Pensjonskasse støtter forslaget om at den foreslåtte ansvarsbestemmelsen i forsvarspersonelloven skal være prinsipalt ansvarsgrunnlag. For å klargjøre forholdet mellom ordningene og lette forvaltningen av disse, bør forholdet til yrkesskadeforsikringsloven, Hovedtariffavtalen og andre ansvarsgrunnlag (feks bilansvaret) i følge Statens Pensjonskasse derfor vurderes presisert i forsvarspersonelloven. Det bør i følge Statens Pensjonskase samtidig vurderes hvorvidt rettighetene etter yforsl skal bortfalle i sin helhet dersom den nye bestemmelsen om erstatning i forsvarspersonelloven kommer til anvendelse.

Norges Offiserforbund presiserer sammen med flere at det ikke må settes noen begrensinger for hvilke skader eller sykdommer som skal gi grunnlag for erstatning.

Legeforeningen mener at perioden med oppøvning forut for internasjonal tjeneste bør inkluderes i rettighetsgrunnlaget.

Sykepleierforbundet:

«NSF vil understreke behovet for at personellet er omfattet av denne erstatningsordningen fra personellet forlater sin bopel i Norge til de er tilbake i bopel. Det er også viktig at personellet er dekket i forbindelse med forberedelser knyttet til tjenestegjøringen, eksempelvis skader som følger av nødvendig vaksinasjon forut for tjenesten. Slike skader har klar årsakssammenheng med oppdraget selv om vedkommende ikke «... tjenestegjør i en internasjonal operasjon...». Dagens avtaleverk omfatter slike skader. Vi ber om at dette klargjøres i ordlyden, eller innarbeides i forarbeidene.»

7.1.3 Departementets vurdering

Departementet er ikke enig med de høringsinstanser som foreslår å utvide rekkevidden til den foreslåtte bestemmelsen til også å omfatte oppøving og forberedelse til slik tjenestegjøring i Norge. Departementet viser til begrunnelsen for forslaget om at ansvarsgrunnlaget er knyttet opp mot tjenestegjøring i internasjonale operasjoner i utlandet, og de særlige omstendigheter personellet tjenestegjør under der og i særlig grad den belastningen det innebærer å være underlagt beordringsplikt til slik tjeneste. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende for personellet når de er i en forberedende periode i Norge.

Departementet foreslår på bakgrunn av tilbakemeldingene fra høringsinstansene noen endringer i ordlyden i bestemmelsene for å tydeliggjøre innholdet. Når det gjelder forholdet til andre ansvarsgrunnlag, har departementet merket seg at de høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, slutter seg til forslaget om å gjøre det nye ansvarsgrunnlaget til det prinsipale grunnlag for personellgruppen. Enkelte av høringsinstansene ber om at dette presiseres i bestemmelsens ordlyd. Departementet har inntatt i ordlyden at staten ikke hefter på annet grunnlag overfor personer som har krav etter bestemmelsen. Dette gjelder både for lovbestemte krav, som krav etter yrkesskadeforsikringsloven, bilansvarsloven og skadeserstatningsloven (arbeidsgiveransvaret), og for krav basert på culpaansvar (skyldansvar) eller ulovfestet objektivt ansvar. Det presiseres at det nye ansvarsgrunnlaget ikke skal innebære noen endringer i yrkesskaderettighetene etter folketrygden. Når det gjelder forholdet til tariffestede rettigheter, vises det til omtalen under erstatningsutmåling.

7.2 Krav om årsakssammenheng

7.2.1 Høringsutkastets forslag

Kravet om årsakssammenheng blir sentralt etter den nye bestemmelsen i forsvars­personelloven. Kjernen i årsakskravet er at det ansvarsbetingende forhold må være en nødvendig betingelse for skaden, og dette forholdet må være så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til det. Vilkåret er foreslått utformet slik;

«(...) ansvarlig for enhver skade og sykdom som oppstår som følge av at sivilt eller militært personell tjenestegjør i en internasjonal operasjon (...).»

Ordlyden «som følge av» er benyttet da denne synes å være vel innarbeidet i ulike lov og forskriftsbestemmelser, blant annet luftfartsloven § 11-1 og forskrift om erstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner mv. § 3. Formuleringen gir anvisning på at de alminnelige ulovfestede årsaksregler skal gjelde. Det vises i den forbindelse til punkt 6.1 hvor gjeldende rett er omtalt nærmere.

Det kreves ikke positiv kunnskap om årsaks­sammenhengen. Det er tilstrekkelig med sann­synlig­hets­overvekt for at det foreligger faktisk årsakssammenheng, dvs. for at skaden som er pådratt har oppstått som en følge av at vedkommende «tjenestegjør i en internasjonal operasjon». En av hovedinnvendingene mot dagens erstatningsrettslige situasjon har vært at det ofte er vanskelig å knytte skaden til bestemte enkelthendelser som utgjør en «arbeidsulykke» eller en ekstraordinær risiko. Dette er særlig krevende når det dreier seg om psykiske belastningsskader, hvor skaden kan utvikle seg over tid, og hvor det kanskje ikke er én hendelse som alene har påført skaden. Den samme utfordringen vil skadelidte med en del fysiske skader oppleve. Referansegruppen har her pekt på blant annet fysiske skader som følge av kjemisk og biologisk forurensing etter krigføring. Departementet antar at det kan være tilsvarende vanskelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng ved en del sykdommer som kan skyldes klimatisk på­virkning med videre.

I henhold til den foreslåtte bestemmelsen er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom skaden og tjenestegjøringen. Selv om de alminnelige kravene til årsakssammenheng vil gjelde, vil det foreslåtte årsakskravet derfor være annerledes enn årsakskravet etter yrkesskadeforsikringsloven og det ulovfestede objektive ansvaret. Siden skaden må skyldes at personellet «tjenestegjør» i en internasjonal operasjon, er det imidlertid ment å stille noe strengere krav enn etter folketrygdloven § 13-8 første ledd bokstav f jf. tredje ledd der det er tilstrekkelig at skaden eller sykdommen er «påført eller oppstått under opphold i utlandet».

Skaden eller sykdommen må altså oppstå som følge av at skadelidte «tjenestegjør i en interna­sjonal operasjon». I det ligger det at det ikke er tilstrekkelig at skaden eller sykdommen er på­ført eller oppstått under opphold i utlandet. Det kreves en sterkere tilknytning til tjenesten. Det sentrale spørsmålet er om skaden eller sykdommen ville ha oppstått dersom tjenestegjøringen tenkes borte. Et minimumskrav vil være at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen (årsaksevne). Dette vil i stor grad være et medisinsk spørsmål. I tillegg må det være sannsynlig at det faktisk er tjenestegjøringen som er årsaken til skaden eller sykdommen. Det kan således eksempelvis ikke kreves erstatning dersom en arvelig sykdom tilfeldigvis materialiserer seg mens personen oppholder seg i operasjonsområdet. Dersom det kan sannsynliggjøres at en ellers arvelig sykdom er fremskyndet som følge av at personen tjenestegjør i en inter­na­sjonal operasjon, kan det imidlertid utbetales erstatning for ervervstap i den perioden skade­lidte ville ha vært frisk dersom tjenestegjøringen tenkes borte. Departementet antar at kjønnssykdommer normalt ikke vil ha tilstrekkelig tilknytning til tjenestegjøringen. Tilsvarende hvis man pådrar seg skader i et barslagsmål. En skade pådratt under fysisk trening vil imidlertid ha tilstrekkelig tilknytning til tjenesten. Tilsvarende der­som skaden pådras under en vennskaps­kamp i fotball mot et lokalt lag for å skape gode rela­sjoner til sivilbefolkningen.

7.2.2 Høringsinstansenes syn

Norsk tjenestemannslag (NTL):

«Når det gjelder kravet til årsakssammenheng skriver departementet, side 49 i høringsnotatet, at det er ønskelig å foreslå et årsakskrav som er mildere enn yrkesskadeforsikringsloven. Departementet synes imidlertid å ha oversett at for yrkessykdommer har lov om yrkesskadeforsikring en omvendt bevisbyrde i favør av arbeidstaker, se lovens § 11 andre ledd. I siste avsnitt på side 49 skriver departementet at et minimumskrav er at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen. NTL mener at dette er en riktig linje å legge seg på, men ser ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for en slik tolkning i departementets forslag til lovtekst. Vi foreslår derfor at denne formuleringen lovfestes. I tillegg bør lovforarbeidene presisere at tvilsrisikoen for at skaden eller sykdommen kan skyldes andre årsaker ligge på staten. Dette vil bedre personellets rettsikkerhet og trygghet, forenkle regelverket ytterligere og være prosessbesparende. NTL mener at hvis personellet kan dokumentere at de kan ha vært utsatt for hendelser eller sykdom som kan ha sammenheng med tjenesten bør det være opp til staten å dokumentere at den reduserte ervervsevne likevel kan skyldes andre – og utenforliggende årsaker.»

Statens Pensjonskasse (SPK):

«Spørsmålet om årsakssammenheng mellom en skadeutløsende hendelse og senere plager og økonomisk tap er erfaringsmessig den delen av saksbehandlingen som oftest skaper konflikt. Kombinasjonen av kompliserte medisinske og juridiske spørmål medfører behov for klare retningslinjer for årsaksvurderingen. I forslaget til § 12 bokstav b er vilkåret om årsakssammenheng uttrykt som et krav om at skade og sykdom må oppstå «som følge av at sivilt eller militært personell tjenestegjør i en internasjonal operasjon (...)». Forsvarsdepartementet viser til at årsakskravet i den nye bestemmelsen skal være strengere enn ftrl § 13-8 første ledd bokstav f, jf. tredje ledd. Etter denne vil «enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått under opphold i utlandet» være omfattet, herunder også skader oppstått under rene fritidsaktiviteter. På bakgrunn av SPKs erfaringer (...)er vi av den oppfatning at kravet til årsakssammenheng bør utdypes og gjerne eksemplifiseres med ytterligere grensetilfeller i forarbeidene. Tvilsomme grensetilfeller der det vil kunne bli spørsmål om skaden har oppstått som følge av tjenestgjøringen vil typisk kunne dukke opp der en skade skyldes en eller flere enkelthendelser og disse har funnet sted i situasjoner som ikke har klar sammenheng med tjenesten. Etter vårt skjønn vil det være hensiktsmessig å få belyst hvilke momenter departementet mener generelt sett bør være relevante i den skjønnsmessige avveiningen man her vil måtte foreta. Vi antar at risiko- og rimeligetsbetraktinger vil måtte trekkes inn, men også mer konkrete momenter som for eksempel om hendelsen har funnet sted innenfor eller utenfor operasjonsområdet, kan være ønskelig å få angitt i forarbeidene.»

I felles høringsuttalelse fra: Befalets Fellesorganisasjon, Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening, Personellforbundet, Norske Reserveoffiserers Forbund, og Veteranforbundet SIOPS fremheves:

• «Departementet synes (...) å ha oversett at for yrkessykdommer har yfl en omvendt bevisbyrde i favør av arbeidstaker, jfr yfl § 11 andre ledd.

• Videre skriver departementet at et minimumskrav er at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen. Dette er en riktig linje å legge seg på, men vi ser ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for en slik tolkning i departementets forslag til lovtekst. Foreslår derfor at denne formuleringen lovfestes.

• Motsatt bevisbyrde innføres i lovendringsforslaget. Det finner vi helt naturlig ut fra den skaddes situasjon og den begrensede dokumentasjons- muligheten den skadde har som part.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO) om krav til årsakssammenheng:

«LO går inn for et minimumskrav hvor det er tilstrekkelig at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen lovfestes.» Videre uttaler de: «Tvilsrisikoen for at skaden/ sykdommen kan skyldes andre årsaker må ligge på staten. Dette er i tråd med «omvendt bevisbyrdeprinsipp» i favør av arbeidsstaker fra § 11 andre ledd i lov om Yrkesskadeforsikring.(....).»

Norges offisersforbund:

«Vi anbefaler at det lovfestes et minimumskrav til årsakssammenheng slik at det er tilstrekkelig at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen.»

7.2.3 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering vil den foreslåtte bestemmelsen komme de skadelidte gruppene i møte ved at det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom skaden og tjenestegjøringen, selv om de alminnelige kravene til årsakssammenheng og bevisbyrde gjelder. Videre er det etter departementets vurdering rimelig at skaden eller sykdommen må oppstå som følge av at skadelidte «tjenestegjør i en interna­sjonal operasjon». Det sentrale spørsmålet er om skaden eller sykdommen ville ha oppstått dersom tjenestegjøringen tenkes borte. Et minimumskrav vil være at tjenestegjøringen kan ha ført til skaden eller sykdommen (årsaksevne). Dette vil i stor grad være et medisinsk spørsmål. I tillegg må det være sannsynlig at det faktisk er tjenestegjøringen som er årsaken til skaden eller sykdommen. Både psykiske og fysiske følgeskader er omfattet av erstatningsvernet.

7.3 Tilbakevirkning

7.3.1 Høringsutkastets forslag

I høringsutkastet ble det vurdert om den nye ansvarsregelen burde gis tilbakevirkende kraft. Mot tilbakevirkning taler at det vil stille personer som er skadet i internasjonale operasjoner gunstigere enn andre skadelidtegrupper. Dette forholdet er blant annet omtalt under punkt 3.3. I høringsutkastet ble det fremholdt at den aktuelle skadelidtegruppen skiller seg vesentlig fra andre skade­lidte­grupper, særlig gjelder det beordringsplikten. Gode grunner tilsier derfor at de burde hatt et sterkere erstat­nings­rett­slig vern mot visse skadetyper, særlig gjelder dette psykiske belastningsskader. Dette tilsa at det vil være rimelig å gi bestemmelsen tilbakevirkende kraft, i alle fall for de psykiske be­lastningsskadenes del. Det ble vist til at de betydelige utfordringene departe­mentet har hatt ved håndtering av de eldre erstatningskravene hele tiden har vært et vesentlig motiv for arbeidet med å innføre nye erstatningsregler. Dagens regler har ikke vist seg egnet til å håndtere kravene og dette har skapt et høyt konfliktnivå mellom arbeidsgiver og de tidligere arbeidstakerne. Etter Forsvars­departementets og veteran- og personellorganisasjonenes syn er det et klart behov for å finne en løsning på disse eldre sakene. I høringsutkastet ble det foreslått å la dem være omfattet av den nye erstatningsregelen. Det vises også til punkt 3.4 og 6.1.4 hvor erstatningskravene er nærmere beskrevet. Siden 2001 har departementet mottatt ca. 85 krav. Siden 2005 har Statens Pensjonskasse mottatt ca. 250 krav om billighetserstatning etter forskrift om erstatning for psykiske belastnings­skader som følge av deltakelse i inter­nasjonale operasjoner mv. De fleste sakene relaterer seg til den norske innsatsen i United Nations Interim Force in Libanon, forkortet UNIFIL, i perioden 1978-1998.

Regler om tilbakevirkende kraft skaper en uforutsigbarhet for staten. Imidlertid gir særlig antall krav om billighetserstatning en viss pekepinn på det potensielle omfanget av erstatningskrav. Det kan imidlertid ikke utelukkes at antallet erstatningskrav kan bli noe høyere når maksimalutbetalingen blir høyere enn ved dagens billighetserstatning.

I høringsutkastet ble det derfor foreslått at den objektive ansvarsregelen skulle gis tilbakevirkende kraft.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

Norsk tjenestemannslag (NTL):

«Det er positivt – og nødvendig – at det foreslås å gi erstatningsbestemmelsene tilbakevirkende kraft. Både Forsvaret og staten som ansvarlig arbeidsgiver, men ikke minst det personellet som allerede er rammet av psykiske belastningsskader, har behov for å få avklart sine saker. På denne måten vil de oppnå en tilnærmet lik behandling som de med nye skader.»

FN-Veteranenes landsforbund synes det er uklart om loven skal gis tilbakevirkende kraft for alle typer skader, eller om tilbakevirkningen bare gjelder psykiske belastningsskader. I forlengelsen av dette uttaler de:

«FNVLF ser ingen grunn til å skille mellom fysiske og psykiske belastningsskader, eller andre skader og sykdommer. Vi er kjent med at det er personer som ikke har fått, eller som har problemer med å få, erstatning for fysiske skader pga arbeidsulykkesforutsetningen i yrkesskadeforsikringsloven, selv om skaden er godkjent som yrkesskade etter ftrl § 13-8, og vil derfor anbefale at § 12 b gis tilbakevirkende kraft for alle typer skader.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål om hvor vidtrekkende bestemmelsen om tilbakevirkende kraft er ment å være. Det bør etter deres syn klargjøres om regelen omfatter skadelidtes pårørende (arvinger) dersom skadelidte selv ikke lenger lever.

Landsorganisasjonen i Norge (LO):

«LO støtter forslaget om å gi erstatningsbestemmelsene tilbakevirkende kraft fordi skadetypene som forslaget skal omfatte karakteriseres blant annet av at de kan vise seg mange år etter at hendelsen som forårsaket skaden skjedde.»

Norges Offiserforbund:

«Vi støtter en ordning som i tilstrekkelig grad kompenserer for inntektsbortfall og som gis tilbakevirkende kraft siden skadetypene som forslaget skal omfatte ofte kjennetegnes ved at de viser seg først mange år etter at hendelsen som forårsaket skaden skjedde.».

7.3.3 Departementets vurdering.

Forsvarsdepartementet vil fremheve at uten beordringsplikten fra 1. januar 2005, ville begrunnelsen for å innføre et lovfestet objektivt ansvar vært svakere. Samtidig erkjenner departementet at det er meget viktig at de eldre erstatningssakene når det gjelder psykiske belastningskader finner sin løsning. Departementet mener at vilkårene for erstatning på rettslig grunnlag, etter det foreslåtte objektive ansvar, vil være mindre egnet for disse sakene. Dette vil igjen kunne lede til vanskelige erstatningsoppgjør med mulige rettslige konflikter mellom Staten og veteraner med psykiske belastningsskader.

Veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret har også overfor Forsvarsdepartementet pekt på at erstatningsoppgjør erfaringsmessig ofte tar flere år. Det anføres at mange skadelidte får økonomiske prob­l­em­er før erstatning kommer til utbetaling. Dette tilsier etter departementets oppfatning at de eldre sakene løses gjennom en særskilt kompensasjonsordning, jf. kap. 8.

Selv om nesten alle høringsinstansene var positive til en egen bestemmelse om tilbakevirkende kraft for psykiske belastningsskader har departementet etter en helhetlig vurdering kommet frem til at det bør etableres en særskilt kompensasjonsordning, jf. kap. 8. Departementet har i den sammenheng lagt avgjørende vekt på at det lovfestede objektive ansvaret særlig er begrunnet med innføring av beordringsplikt i 2005. Departementet foreslår videre at skjæringstidspunktet mellom en særskilt kompensasjonsordning og lovfestet objektivt ansvar i forsvarspersonelloven, settes til ikrafttredelsestidspunktet for innføring av det objektive ansvaret.

7.4 Nærmere om utmåling av erstatning

7.4.1 Høringsutkastets forslag

Det ble i høringsutkastet foreslått at det inntas en forskriftshjemmel i § 12 b, tredje ledd;

«Departementet gir forskrift om utmåling av erstatning etter første ledd, herunder om begrensning av erstatningsansvaret ved skadelidtes medvirkning. Dersom skadelidte krever det skal Forsvaret legge til rette for at utbetalingen helt eller delvis skal skje i form av løpende ytelser .»

Erstatningen som skal utmåles etter den nye forskriften, skal dekke de samme poster som dagens yrkesskadeforsikringslov. Første setning gir departementet kompetanse til å utforme de nærmere reglene. Den åpner i tillegg for at det kan gis regler om begrensning av erstat­ningsansvaret ved skadelidtes medvirkning. Det gjelder i dag ulike utmålingsregler og med­virkningsregler i skades­erstatningsloven og yrkesskadeforsikrings­loven. Etter yrkes­skade­forsikringsloven § 14 forutsetter avkorting forsett eller grov uaktsomhet, mens det etter skadeserstatningsloven § 5–1 er tilstrekkelig med simpel uaktsomhet på skadelidtes side. Det er ikke avklart hvilke regel som vil bli inntatt i den nye arbeidsskadeforsikringsloven. NOU 2004:3 Arbeidsskade­forsikring foreslår at det skal gjelde et krav om forsett eller grov uakt­somhet, jf. lovutkastet § 5-4.

Forsvarsdepartementet antar at det vil være naturlig å knytte den nye forskriften tett opp til utmålingsreglene i den nye arbeidsskadeforsikringsloven, men har ikke tatt endelig stilling til dette spørsmålet. I så fall vil det være naturlig at det også henvises til denne lovs medvirkningsbestemmelse. Det kan imidlertid ta flere år før disse reglene trer i kraft. I denne situasjonen ønsker ikke departementet gjennom lov å knytte seg opp til ett bestemt system for utmåling og medvirkning. Departementet vil komme tilbake til hvilke løsninger som skal gjelde i mellomtiden, og presiserer at den aktuelle for­skriften vil bli sendt på høring på vanlig måte når det materielle innholdet er utformet.

Uavhengig av hvilket system man velger er det Forsvars­departementets intensjon at personell som er skadet etter år 2000, skal få erstatningen utmålt etter protokoll av 16. mai 2000 om for­sikringsordninger ved tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner, som knytter seg til lokal sær­avtale for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Maksimal erstatning etter bestem­melsen er 65 G. Personell som er skadet før denne protokollen trådte i kraft, vil uansett ikke kunne få utmålt erstatning etter denne, men etter de utmålingsregler departementet utformer, eller knytter seg opp til, gjennom den nye forskriften.

Annet punktum legger føringer for utforming av utmålingsreglene ved at departementet pålegges å muliggjøre utmåling av erstatning helt eller delvis som løpende ytelser.

Bestemmelsens hovedregel er, i tråd med skadeserstatningsloven § 3-9, at erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum. Dette fremkommer ved at skadelidte aktivt må kreve utmåling som løpende ytelser. Det er tilstrekkelig at kravet frem­settes på utmålingstidspunktet.

Med «løpende ytelser» menes at man etter beregning av skadelidtes tap fastsetter en årlig, kvartalsvis eller månedlig sum som fortløpende utbetales til skadelidte. Skadeserstatnings­loven § 3-9 åpner også for utmåling av erstatning som løpende ytelser;

«§ 3-9. (engangserstatning eller terminvise beløp.)

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.»

For at erstatningen skal utmåles som en løpende ytelse etter skadeserstatningsloven, kreves det at det foreligger «særlige grunner». I den juridiske teorien er det antatt at dette er et forholds­vis snevert unntak, og at det er en høy terskel. Unntaket kan blant annet komme til anven­delse dersom utmålingen av fremtidig ervervstap er særlig usikker på grunn av skade­lidtes helsetilstand. I slike tilfeller er det gjerne i skadevolderens interesse at erstatningen fastsettes til terminbeløp. Det vises også til Rt 1993 s. 1547 hvor Høyesterett uttaler at hjemmelen bare rent unntaksvis har vært nyttet i praksis.

Veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret har overfor Forsvarsdepartementet tatt opp problemstillinger knyttet til utmåling av erstatning. Organisasjonene har særlig pekt på at mange skadelidte, etter deres erfaring, har problemer med å disponere de erstatningsbeløpene de mottar. Mange tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg at erstatning for fremtidig ervervs­tap er ment å kompensere for økonomisk tap livet ut. Særlig gjelder dette hvor unge personer blir skadet, hvor skadelidte har psykiske problemer, eller hvor skadelidte har utviklet avhengighetsforhold til alkohol eller narkotika. Det er organisasjonenes syn at ut­måling av erstatning som løpende ytelser vil hjelpe de mest sårbare skadelidte med å dispo­nere erstatningsutbetalingen. Erstatning som kan utmåles helt eller delvis som løpende ytelser fremheves således som et gode for skadelidte. Det vises også til organisasjonenes forslag om en veteran-/krigspensjon jf. punkt 6.2.2.2. Det er fremhevet som en vesentlig fordel med dette forslaget at pensjonsytelser blir utbetalt løpende slik at det blir mer forut­sig­bart for den enkelte.

Departementet slutter seg i høringsbrevet til forslaget fra veteran- og personellorganisasjonene. Det er departementets vurdering at et fleksibelt utmålingssystem med adgang til å utmåle erstatningen som løpende ytelser har vesentlige fordeler. Det vil, særlig for enkelte skadelidte og for barn og andre som forsørges av skadelidte, gi en større økonomisk trygghet for en god levestandard på lang sikt. Gjennom for­slaget kommer departementet organisasjonene i møte på et sentralt punkt i pensjonsforslaget.

Departementet har vurdert om utmåling som løpende ytelser burde være hovedregelen, men har valgt å foreslå dette som en unntaksregel. Departementet antar at det ville krevd en nærmere vurdering dersom utmåling som løpende ytelser skulle gjøres til hovedregelen, og i alle fall dersom det skulle innføres som en tvungen utmålingsregel slik noen har tatt til orde for.

I forslaget oppstilles det en plikt for Forsvaret til å «legge til rette for» at utbetalingen helt eller delvis skal skje i form av løpende ytelser. Forsvaret er i denne sammenheng samme organ som pålegges ansvaret etter den foreslåtte bestemmelsens første ledd. Hvordan det skal legges til rette for en slik utmåling må utformes nærmere i forskriften. Som nevnt vil den aktuelle forskriften bli sendt på høring på vanlig måte når det materielle innholdet er utformet. Departementets intensjon er imidlertid å lage et fleksibelt system for utmålingen som både åpner for at skadelidte kan få utbetalt deler av erstatningen som en en­gangssum, og andre deler som løpende ytelser. En ser også for seg fleksibilitet når det gjelder lengden på terminene.

Når det gjelder forsørgertapserstatning fremgår det av punkt 7.1.1 i høringsnotatet, at departementet mener at ordlyden «enhver skade og sykdom» også omfatter dette. Retten etter tredje ledd annet punktum til å få erstatningen utmålt som løpende ytelser, tilkommer også skadelidte som ut­leder sin rett fra en annen, jf. den generelle formuleringen «skadelidte».

I den grad skadelidte etter avtaler inngått mellom partene i arbeidslivet har rett til høyere erstatning eller erstatning på andre vilkår enn det som følger av forskriften gitt med hjemmel i denne bestemmelsen, bortfaller ikke skadelidtes rett til å få erstatning utmålt som løpende ytelser.

Departementet antar at en erstatningsutbetaling i form av løpende ytelser etter dagens skatteregler vil være skattepliktig. Det viser i den forbindelse til Lignings-ABC 2007/08 Skadeserstatning punkt 2.3.2 (s. 926), hvor det fremgår at periodiske ytelser er skattepliktig, også om engangs­erstat­ning for samme skade ikke ville vært skattepliktig. Forholdet til skattereglene og eventuell opptjening av pensjonspoeng som følge av en skatteplikt må utredes nærmere ved ut­form­ing­en av forskriftens materielle regler.

Veteran- og personellorganisasjonene i Forsvaret har overfor Forsvarsdepartementet pekt på at erstatningsoppgjør erfaringsmessig ofte tar flere år. I forbindelse med innføring av en ny erstatningsbestemmelse har det vært ønskelig å utrede mulighetene for en bestemmelse om ut­betaling av forskudd på erstatning. Det anføres at mange skadelidte får økonomiske prob­l­em­er før erstatning kommer til utbetaling. Et slikt forskudd ønskes utbetalt før det er av­klart om vilkårene for erstatning er oppfylt, og uten at skadelidte pålegges en tilbake­betalingsplikt for det tilfelle at han ikke vinner frem med erstatningskravet.

Departementet antar at det først er etter sykepengeperioden at skadelidte vil kunne oppleve økonomiske vanskeligheter på grunn av inntektsbortfall. Rehabiliteringspenger, attførings­penger, tidsbegrenset uførestønad, og uførepensjon utgjør vanligvis rundt to tredeler (66 %) av inntektsnivået før skaden. Deler av dette inntekstbortfallet kompenseres ved at skatte­trekket blir lavere. Mange vil likevel oppleve å måtte redusere levestandarden i en slik periode. Dersom skadelidte har krav på erstatning, vil inntektstapet i denne perioden senere bli kompensert ved erstatningsoppgjøret.

Departementet vil bemerke at de utfordringene som påpekes her, ikke er spesiell for denne gruppen skadelidte. Det skal også bemerkes at staten utviser stor grad av fleksibilitet når det gjelder utbetaling av forskudd på erstatning så snart det er klart at grunnvilkårene er oppfylt. Problemstillingen kommer etter departementets syn kun opp der hvor det tar langt tid å avklare om grunnvilkårene er oppfylt. Etter det nye foreslåtte ansvarsgrunnlaget blir det springende punkt om det er årsakssammenheng mellom skaden og sykdommen og tjenestegjøringen i en internasjonal operasjon. Departementet antar at det vil ta kortere tid å saksbehandle og utrede krav etter denne bestemmelsen enn etter dagens regelverk. Behovet for en forskuddsordning skulle da bli tilsvarende mindre.

På den annen side er departementet kjent med at private forsikringsselskap i mange tilfeller velger å utbetale forskudd på erstatning slik at skadelidte unngår inntektsbortfall under rehabilitering mv. ut fra rene økonomiske betraktninger. Det kan være langt dyrere å dekke dette inntektsbortfallet i ettertid, både fordi det da har påløpt renter, og fordi det antas å være en større mulighet for at skadelidte ikke lykkes i rehabiliteringen dersom han samtidig opp­lever å komme i økonomiske problemer. En fleksibel forskuddsordning kan således være i begge parters interesse, og ikke minst samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Departementet foreslår derfor at dette spørsmålet utredes nærmere ved utformingen av forskriftens materielle regler.

7.4.2 Høringsinstansenes syn

Norsk tjenestemannslag (NTL) støtter forslaget om løpende ytelser og forutsetter at:

«Den enkelte erstatningsberettigete må motta rådgivning mht. konsekvenser ved valg av hhv. engangsutbetaling eller løpende ytelser. NTL legger til grunn at den enkelte etter departementets forslag vil stå fritt til selv å velge ytelsesform. Det generelle nivået for erstatningsutmålingene vil avklares i forskriften. NTL mener forarbeidene må angi prinsippene for valg av nivå. De gamle sakene vil delvis være omfattet av ulike ordninger. NTL anbefaler at utmålingen i størst mulig grad bidrar til likebehandling av de skadde/syke, og dermed bidrar til å utligne de ulikhetene som tidligere ordninger har opprettet. Eksisterende rettigheter bør i størst mulig grad bakes inn i det nye regelverket.»

FN- veteranenes landsforbund (FNVLF):

«FNVLF er helt enige i at det skal være opp til skadelidte om erstatning skal utbetales helt eller delvis som en løpende ytelse. I pkt 6.3.3 sjuende avsnitt [høringsnotatet] (s 47) fremgår det at ordlyden i paragrafen også omfatter forsørgertapserstatning ved dødsfall. Det er derfor viktig at forskriftene, som er omtalt i § 12 b, utformes slik at evt. løpende ytelser overføres til de etterlatte, dersom skadelidte dør, uansett årsak (jf reglene for krigspensjon).»

De fleste som deltar i internasjonale operasjoner er unge, og er derfor på et tidlig stadium i sin yrkeskarriere, og i etableringsfasen i samfunnet. I følge FNVLF vil de derfor ha kort opptjeningstid i når det gjelder trygde- og pensjonsytelser, og et evt. pensjonsgrunnlag vil være lavt. «For å unngå at personell som blir helt eller delvis arbeidsuføre som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner kommer opp i varige økonomiske problemer, må det utvikles tilfredsstillende økonomiske løsninger for dette personellet (...).»

Statens Pensjonskasses (SPK):

«I høringsnotatet er det lagt til grunn at erstatningen som skal utmåles etter den nye bestemmelsene skal dekke de samme poster som dagens yrkesskadeforsikringslov. Samtidig vises det til særavtalen som gir rett til 65 G. Det setrale er etter SPKs syn at erstatningsnivået blir slik at man hindrer krav etter ulike ansvarsgrunnlag.

Økonomisk tap er et grunnleggende vilkår for rett til erstatning, og dette synes også å stå sentralt i forslaget til de nye erstatningsreglene. Kravet til økonomisk tap gjelder imidlertid ikke fullt ut i den alminnelige erstatningsretten. Menerstatningt er en sentral erstatningspost under dagens yrkesskadeforsikring, og her oppstiles ikke et krav om økonomisk tap. Menerstatningen knytter seg til en fastsatt medisinsk invaliditetsgrad som følge av skaden, og skal kompensere for skadelidtes tapte livsutfoldelse. Det kan tenkes tilfeller hvor en person på tross av sine plager/lidelser er i stand til å arbeide, og vedkommende vil etter dagens system likevel kunne ha rett til menerstatning.

Det bør vurderes hvorvidt det skal være reduksjon i erstatning for tap i fremtidig erverv basert på skadelidtes alder, slik som i forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

Selv om de nærmere utmålingsreglene vil bli utformet senere, vil SPK anbefale at ovennevnte tas i betrakting og klargjøres.»

Statens Pensjonskasse støtter forslaget om at erstatningen skal kunne utmåles som løpende ytelse. I forlengelsen av dette uttaler SPK følgende «Ved utformingen av forskriften om den nærmere erstatningsutmålingen er det i denne forbindelse viktig å utrede og utforme klare regler om følgende:

• Hvordan den totale erstatningssummen skal omgjøres til løpende ytelser

• Adgangen til jevnlig revisjon (å justere i forbindelse med forverring eller forbedring) må være en forutsetning.

• Hva som skjer med løpende ytelser ved skadelidtes død.

• Skatteforhold: Skal de løpende ytelsene lovfestes som skattefrie eller skal erstatningsbeløpet tillegges en skatteulempe?

I høringsnotatet drøftes mulighetene for utbetaling av forskudd på erstatning. Grunnvilkårene for erstatning er ufravikelige, og må som regel være oppfylt før forskuddsbetaling foretas. Dersom de foreslåtte rettighetene skal innføres som et erstatningbasert system, bør det etter SPKs syn ikke lovfestes et krav på forskuddsbetaling. I praksis vil et løpende inntektstap uansett bli kompensert og håndtert på samme måte som i alminnelige erstatningssaker.»

Justisdepartementet:

«Når det gjelder utredningsutmåling, bør man i størst mulig grad la alminnelige regler (som vel i slike tilfeller bli yrkesskadereglene) gjelde. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det er nedsatt et utredningsutvalg (personskadeerstatningsutvalget) til å utarbeide lovforslag om nye regler om utmåling av personskadeerstatninger med sikte på en større standardisering av utmålingen. Dette arbeidet omfatter også utredningreglene i yrkesskadesaker. (...) Utkastet til § 12 b første ledd kan forenkles, og det bør fremgå av ordlyden at bestemmelsen gjelder ansvar for økonomisk tap. Siden «Forsvaret» ikke er et eget rettssubjekt, bør dessuten ansarssubjektet betegnes på en annen måte. Første del av setningen bør omarbeides noe, for eksempel slik: «Staten skal erstatte økonomisk tap på grunn av skade eller sykdom oppstått som følge av tjeneste som sivilt eller militært personell utfører i en internasjonal operasjon.» (...) Videre nevnes at det bør fremgå tydeligere av § 12 b at ansvaret etter samme bestemmelse gjelder tap som ikke kompenseres gjennom alminnelige støtteordninger (folketrygden osv.)».

Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) påpeker at forsikringer og erstatninger for ansatte i staten er hjemlet både i lov og tariffavtaler. For FAD som overordnet tariffpart i staten er det vesentlig at lovbaserte forsikringsordninger og de avtalebaserte ordningene blir harmonisert. FAD vil også anbefale at denne særloven avskjærer retten til erstatning etter særavtale av 16. mai 2000. Dette for å forhindre tvister om forholdet mellom særloven og den avtalte forsikringsordningen. Det er i følge Fornyings-og administrasjonsdepartementet også viktig at arbeidslinjen må være med som perspektiv i vurderingen av beregning av erstatning, beskatning og samordning med annen inntekt og andre trygdeytelser.Gode økonomiske sikkerhetsnett i form av trygd og erstatning kan medføre en risiko for at arbeidstakere som i en sammenheng ikke kan utføre sitt yrke, ikke får incitament til omskolering og aktiv deltakelse i arbeidslivet i et annet yrke etter omskolering.

I felles høringsuttalelse fra: Befalets Fellesorganisasjon Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening, Personellforbundet, Norske Reserveoffiserers Forbund, og Veteranforbundet SIOPS uttales følgende:

• Erstatningsnivået behøver ikke å være tallfestet i loven, men det bør gis indikasjoner i forarbeidene til protokollen av 2000 (65 G). Beløpet kan synes å være for lavt (...)

• Det bør i prisippet være likhet i erstatningsspørsmålet under internasjonale operasjoner uavhengig av når skaden oppsto og hvilken stilling en har. Det å operere med flere typer utmålingsregler vil også virke kompliserende i forhold til saksbehandlingen. Det er i (høringsskrivet) ingen tallfesting av hvordan dette skal utmåles. Skal det være ulike utmålinger avhengig av når skaden inntraff? Bør ikke skadelidte som har blitt skadet før år 2000 også kunne oppnå utbetaling med 65G? Det fremstår som riktig ut i fra en rimelighets- og likhetsbetraktning og en bør unngå at de som har vært skadet lentgst med en noe mangelfull oppfølging er de som får minst. Denne lovendringen er jo nettopp igangsatt for å rydde opp i mangler og urimeligheter (...)

• Gjennom å motta en løpende ytelse kan den enkelte bli vurdert som en normal lånetaker av ­finansieringsinstitusjoner. Og ikke minst; En slik løpende ytelse vil være skattepliktig og dermed gi rett til opptjening i forhold til den nye ordningen med tjenestepensjon.

• Høringsutkastet sier lite om en evt avkorting ved skadelidtes medvirkning og/eller uaktsomhet. I lys av de spesielle omstendighetene skadene som regel vil oppstå under, vil vi anbefale at avkorting vurderes kun ved grov uaktsomhet.

Norges offisersforbund:

«Vi støtter også forslaget om at erstatningen skal kunne utbetales løpende, men mener i tillegg at den enkelte skal kunne velge engangsutbetaling eller løpende ytelser.»

7.4.3 Departementets vurdering

Det er i høringsrunden etterlyst nærmere avklaring om prinsippene for erstatningsutmåling, herunder medvirkning. Hovedbegrunnelsen for å innføre et lovfestet objektivt ansvar er at de som deltar i slik tjeneste er underlagt beordring til internasjonal tjeneste, noe som er en ekstra byrde for personellet og deres familie og som tilsier et styrket erstatningsrettslig vern. Det er ikke meningen generelt å heve dagens erstatningsnivå for personell som pådrar seg skade eller sykdom i internasjonale operasjoner. Heller ikke er det hensikten å la ansvaret omfatte andre erstatningsposter enn de som gjelder etter yrkesskadeforsikringsloven eller ha andre medvirknings- og avkortingsregler enn etter yrkesskadeforsikringsloven. Det foreslås derfor å gi yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser om hvilke tap som dekkes, om erstatningsutmålingen og om medvirkning tilsvarende anvendelse så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av forsvarspersonelloven, se forslag til § 12 b tredje ledd med henvisning til yrkesskadeforsikringsloven §§ 12, 13, første ledd og 14.

I samsvar med høringsinstansene syn ønsker man imidlertid å kunne gi erstatningen i rater dersom den enkelte ønsker det. Departementet har vurdert om utbetaling i rater burde være hovedregelen, men har valgt å opprettholde forslaget i høringsnotatet om at dette skal vurderes dersom en skadelidt ber om det. De nærmere bestemmelsene om dette må gis i forskrift. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har påpekt at forsikringer og erstatninger for ansatte i staten er hjemlet både i lov og tariffavtaler. Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) vil også anbefale at bestemmelsen avskjærer retten til erstatning etter særavtale av 16. mai 2000. Dette for å forhindre tvister om forholdet mellom særloven og den avtalte forsikringsordningen. Departementet vil følge opp forslaget fra FAD i forskriftsarbeidet, hvor det vil være naturlig vurdere om maksimalnivået på erstatning skal følge av tariffavavtale eller reguleres i forskriften og ikke som i dag etter særavtale av 16. mai 2000.