4 Lovforslaget
4.1 Etablering av kommunalt ansvar for å sikre tilfredsstillende tjenestetilgang
4.1.1 Gjeldende rett
I nåværende annet ledd i formålsparagrafen (§ 1) står det at staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste. Staten har i praksis fulgt opp ansvaret ved å organisere klinisk veterinærvakt i alle deler av landet. I tillegg har staten gjennom Mattilsynet ansvar for forvaltning av offentlige bestemmelser vedrørende dyrehelse og dyrevelferd, men slike tiltak er regulert i annen lovgivning og faller således utenom det som reguleres av denne bestemmelsen.
Statens ansvar etter formålsparagrafen ligger på et overordnet plan og medfører ikke detaljansvar eller direkte ansvar for veterinærdekningen i et enkelt område av landet. Formålsparagrafen medfører heller ikke at staten har ansvar for konkrete enkeltsaker. Statens ansvar i formålsparagrafens annet ledd er derfor i første rekke blitt knyttet til den landsdekkende kliniske vaktordningen som er regulert i lovens § 26.
4.1.2 Departementets forslag
Departementets forslag om å oppheve § 1 annet ledd og å fastsette ny § 3 a, innebærer at statens overordnete ansvar oppheves. Samtidig gis kommunene et nytt, konkret ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Kommunene får et utvidet ansvar i forhold til det ansvaret staten har i dag i og med at det ikke blir omtalt som et overordnet ansvar. Ansvaret blir direkte ved at det blir knyttet til en plikt for kommunen til å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. De økonomiske og administrative konsekvensene av bestemmelsen for kommunene er nærmere omtalt i pkt. 5. Hvordan kommunene skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, vil det være opp til de enkelte kommunene å bestemme. I høringsnotatet var det også lagt opp til at det vil være kommunen som må vurdere hva som er en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. I en vurdering av hva som er en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, må det tas hensyn til hva som kan anses som forsvarlig reiseavstand/reisetid for å kunne betjene brukernes behov for kvalifisert bistand fra dyrehelsepersonell. Det kan være store variasjoner mellom kommunene og derfor vanskelig å sette et absolutt måltall.
For at det skal kunne være en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, må tjenesten også omfatte en døgnkontinuerlig tilgang på en slik tjeneste. Departementet viser til at næringskomiteen i Innst. S. nr. 180 (2004-2005) bl.a. uttalte at:
«Den kliniske veterinærvakten er samfunnets sikkerhetsnett for å sikre at det er tilgang på veterinærtjenester. For bønder er det helt grunnleggende at dyr kan få behandling innen rimelig tid og dermed unngå unødvendig lidelse.»
Departementet legger derfor til grunn at kommunens ansvar for å sikre døgnkontinuerlig tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell normalt må ivaretas gjennom en organisert vaktordning.
Ved at kommunene får ansvar på dette området, legges ansvaret nær brukerne og de faktiske behovene. De lokale behovene bør dermed kunne bli løst på en god måte ut fra de stedlige forholdene.
Forholdene rundt i landet er svært forskjellige når det gjelder hvor god dekning det er av dyrehelsepersonell. Befolkningstetthet, avstander, transportforhold, antall og typer husdyrbruk og dyrehold har innvirkning på grunnlaget for at dyrehelsepersonell etablerer seg i et område og hvor mange etableringer det er muligheter for. Tiltak fra kommunens side for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell (på dagtid) vil primært være nødvendig der behovet for dyrehelsetjenester ikke er stort nok til etablering av en bærekraftig veterinærpraksis.
Dyreeiere rundt i landet vil ha behov for tilgang på dyrehelsepersonells tjenester. Hva som må anses for tilfredsstillende tilgang, vil variere bl.a. ut fra bosted og dyreart. Hvis dyreeieren bor på en øy i havgapet, vil det trolig ta lenger tid å få hjelp enn for en som bor sentralt. Tilgangen til tjenester fra dyrehelsepersonell kan for øyboeren likevel være tilfredsstillende. Et kjæledyr kan fraktes til veterinær, mens det er veterinæren som bør reise til storfe. Hva som vil være tilfredsstillende, vil her også være forskjellig. Kommunene vil i prinsippet stå fritt til å vurdere hvilket nivå de mener er tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, men det må sikre brukerne en forsvarlig veterinærtjeneste bl.a. ut fra reiseavstander og reisetid.
I strøk av landet med god dekning av dyrehelsepersonell, vil kommunens ansvar kun være relatert til tilgang på tjenester (vaktordning) i de tidsrom som ikke kan anses som ordinær arbeidstid for de aktuelle næringsutøverne.
Behovet for at kommunene må bidra for å sikre tilgang til dyrehelsetjenester på dagtid vil være aktuelt i de mindre befolkede områdene av landet med lite dyrehold. Selv om det i kommunen ikke er grunnlag for en full privat dyrehelsepraksis, vil kommunens innbyggere ha behov for disse tjenestene. Etter lovforslaget vil det være kommunens ansvar å finne fram til ordninger slik at det er mulig å sikre tilfredsstillende tilgang på dyrehelsetjenester. For at tjenesten skal være tilfredsstillende, må tjenesten være tilgjengelig hele døgnet.
Når det gjelder akvakulturnæringen, har denne i dag regelverkskrav om å gjennomføre risikobasert helsekontroll og om å varsle og gjennomføre helsekontroll ved tilfeller av forøket dødelighet eller mistanke om sykdom. Dette gjør at de aller fleste akvakulturanlegg på egenhånd har inngått avtaler med eller har ansatt veterinærer eller fiskehelsebiologer som kan utføre nødvendige helsekontroller. I dagens situasjon vil derfor den foreslåtte lovendringen ikke få betydning for dyrehelsetjenester til akvakulturnæringen.
Lovforslaget gir rom for ulike tilnærmingsmåter for kommunene. Det kan være aktuelt med interkommunalt samarbeid mellom to eller flere kommuner hvis forholdene ligger til rette for en slik ordning. Lovforslaget gir ikke noe pålegg om at den enkelte kommune skal sørge for en tilfredsstillende dyrehelsetjeneste på egenhånd. Det kan i den sammenhengen nevnes at dagens ordning med klinisk veterinærvakt er inndelt i drøyt 160 vaktområder. Dette innebærer at vaktområdene i gjennomsnitt omfatter om lag 2,7 kommuner, men med betydelig variasjon mellom de enkelte vaktområdene.
Den enkelte kommune kan imidlertid også se seg best tjent med et eget opplegg ved for eksempel å opprette en kommunal stilling der vedkommende i tillegg til å utføre oppgaver for kommunen også dekker behov for dyrehelsetjenester. Andre stimuleringstiltak for å tiltrekke seg privatpraktiserende dyrehelsepersonell kan også tenkes. Etableringstilskudd eller driftsstøtte til dyrehelsepersonell kan være aktuelt. Andre ordninger i form av for eksempel rimelige lokaler, tomter, jobbtilbud til andre medlemmer i husstanden og andre økonomiske virkemidler kan også være aktuelt å ta i bruk for å ha tilfredsstillende tilgang på dyrehelsetjenester. Lokale forhold vil avgjøre hva som vil være nødvendig og best for den enkelte kommune. Helt andre virkemidler enn de eksemplene som er nevnt her, kan selvsagt brukes. Det må være opp til den enkelte kommune å velge egnede virkemidler for å oppfylle sitt ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Kommunene kan også ha ulike behov for den kompetansen dyrehelsepersonellet besitter til andre oppgaver i kommunen.
4.1.3 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene er det omtrent 50 som er positive til ansvarsoverføringen eller som har få eller ingen merknader til forslaget. De støtter at ansvaret for veterinærtjenesten flyttes nærmere brukerne. Flere peker på fordelen ved lokalkunnskapen som kommunene har.
Andre høringsinstanser er negative til at staten ikke skal ha det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste. En del av de som er positive til at kommunene får overført oppgaver, ønsker likevel at staten skal beholde det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende veterinærtjeneste.
Mange påpeker at det er mest rasjonelt at staten ved Mattilsynet administrerer veterinærvakten eller at ansvaret legges på regionalt nivå. Flere mener at kommunene ikke har nødvendig kompetanse.
Svært mange er opptatt av hvilke økonomiske midler som følger med overføringen til kommunene. Høringsinstansene som støtter forslaget er også bekymret for at den økonomiske overføringen til kommunene blir for liten. Flere mener at oppgavene ikke bør overføres uten at de økonomiske og administrative konsekvensene og vilkårene for kompensasjon er nærmere utredet.
Forslaget i § 3 a om at kommunene skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell blir kommentert av svært mange. De etterlyser nærmere bestemmelser om hva som ligger i «tilfredsstillende tilgang på tjenester». Flere høringsinstanser som er i mot, skriver at hvis kommunen likevel får ansvaret for en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, samt ansvar for den kliniske veterinærvakta, er det viktig at staten definerer hva som er en «tilfredsstillende ordning» for å sikre en minstestandard på tjenesten uavhengig av kommunenes økonomi og interesser.
Nedenfor gjengis noen merknader fra høringsinstanser som stort sett er positive til forslaget om overføring av ansvaret til kommunene:
KS er positiv til ansvarsoverføringen. De uttaler bl.a.: « KS mener at en overføring av ansvaret for tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell er fornuftig og i tråd med prinsippet om å legge ansvaret for tjenester til lavest mulig effektive nivå. På denne måten blir ansvarsplasseringen lagt nær brukerne, og det gis rom for å ta høyde for lokale variasjoner.
Dette er i tråd med KS’ landsstyres vedtak om forvaltningsreformen der det pekes på at denne baserer seg på nærhetsprinsippet, og at det er viktig at oppgaveløsning i og av kommuner blir vurdert ut fra hensiktsmessighet. Landsstyret har pekt den kliniske veterinærtjenesten ut som et relevant eksempel på oppgaver som kan ivaretas av kommunene. (...) På grunn av at variasjonene er store rundt om i landet, mener KS det er hensiktsmessig å benytte en så vidt generell lovformulering som LMD forslår.»
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener:
«kommunene har kompetanse til å administrere kliniske veterinærtjenester, inkludert tilfredsstillende vaktordning. En vaktordning må være slik at de fleste husdyrprodusenter kan nås innen rimelig tid, slik at en unngår unødig lidelse for dyra og tap for bonden. Krav i forskrift eller lignende til hva vaktordningen skal dekke, kan sikre likhet mellom kommune.»
Fylkesmannen mener imidlertid at overføring av ansvaret for dyrehelsetjenesten ikke bør gjennomføres før det økonomiske grunnlaget er klarlagt og tilstrekkelig.
Møre og Romsdal fylke mener det er en fordel at vedtak tas så nær brukeren som mulig, dette gjelder og veterinære tjenester. Det pekes på at det er viktig at det blir overført nok økonomiske midler til dette.
Justis- og politidepartementet mener at departementet bør overveie om føringene i hva som ligger i «tilfredsstillende tilgang på tjenester» bør fremgå av bestemmelsen.
Fylkesmannen i Finnmark peker på at det er rimelig at kommunene får tildelt en økt økonomisk ramme ved ansvarsoverføringen. De skriver:
«Samtidig vil det være viktig å klargjøre overfor kommunene hva som ligger i begrepet tilfredsstillende løsninger, slik at brukerne får et reelt tilbud på veterinære tjenester.»
Norges veterinærhøgskole har i utgangspunktet ingen prinsipielle motforestillinger til ordningen. De skriver videre:
«Imidlertid er det noe uklart hva dette ansvaret for kommunene vil omfatte og hvilke økonomiske rammer kommunene har å forholde seg til. (...) Det må derfor ikke overlates til kommunene å sørge for en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell uten at deres ansvar er klart definert, både når det gjelder kvalitet og nivå på tjenestene. Det kan bli en svært uheldig situasjon om hver enkelt veterinær må forhandle med kommunen om vaktordning.»
Hemnes kommune og Hattfjelldal kommune er i utgangspunktet positive til at ansvaret for de kliniske veterinærtjenestene overlates til kommunene så fremt det følger med tilsvarende økonomiske ressurser til å fullfinansiere reformen. Det bør være visse minstekrav/standarder til tjenesten og vaktordningen fastsettes i egen forskrift til loven. Vaktplikten opprettholdes – og da gjerne knyttet til et organisert forhandlingsopplegg mellom KS og DNV. Reformen utsettes inntil alle juridiske, økonomiske og praktiske spørsmål er avklart – spesielt kriteriene for tildeling av økte midler over rammetilskuddet.
Mandal kommune er positiv på følgende vilkår:
«Tilstrekkelig med midler må stilles til rådighet.
Det må foreligge klare kriterier for hvordan kommunen skal definere hva som regnes for tilfredsstillende tilgang på dyrehelsepersonell.
Det forutsettes fortsatt og utvidet regionalt samarbeid for ordninga».
Trondheim kommune peker på at
«i forbindelse med gjennomføringen må følgende ivaretas av staten:
Kommunen gis tilstrekkelig kompetanse for å ivareta ordningen.
Kommunens faktiske utgifter må dekkes og det må være en trygghet i de økonomiske rammene framover.
Ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i forbindelse med beredskap og alvorlige smittsomme dyresjukdommer må avklares på forhånd.»
Andøy kommune fattet slikt vedtak:
«1. Andøy kommune er enig med departementet om at det kan være gunstig at ansvaret for veterinærtjenesten flyttes nærmere brukerne, dette ut fra tankegangen at det er lettere å identifisere og løse problemene når avstanden er kortest mulig.
2. Andøy kommunes erfaring med overtakelse av statlige oppgaver er at disse ikke er fullfinansiert. Med utgangspunkt i dette, og at dagens ordning fungerer godt, mener Andøy kommune at kommunen ikke skal overta ansvaret for veterinærtjenesten.»
Folldal kommune er i utgangspunktet ikke imot å ta et ansvar for veterinærvakt og veterinærdekningen i kommunen, men de mener bl.a. at de økonomiske konsekvensene av den foreslåtte lovendringen er for dårlig utredet, og at lovendringen derfor bør utsettes. På generelt grunnlag mener de at staten fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste.
Stange kommune «er av den oppfatning at kommunen bør ha ansvar for veterinærtjenesten. Men en lovendring, som overfører denne kompetansen til kommunalt nivå, kan ikke foretas før en har fått på plass en klargjørende norm knyttet til veterinærområder, størrelse på veterinærområder og bemanning av områdene. En slik klargjøring vil også gi grunnlag for mer konkret oppfatning av hva en fullfinansiering fra statens side vil innebære i forbindelse med overføringen av ansvaret.»
Norsvin skriver:«At kommunene får et ansvar for å vurdere behovet for og omfanget av veterinærdekningen kan virke positivt ut fra kommunenes lokalkunnskap. Norsvin vil likevel gå imot den foreslåtte endringen av flere årsaker.»
Mange høringsinstanser ønsker at staten beholder det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende veterinærtjeneste og nedenfor gjengis og omtales en del svar fra sentrale høringsinstanser som deler dette synspunktet.
DNV ønsker at staten fortsatt skal ha det overordnede ansvaret og foreslår at «Staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende veterinærtjeneste.» De går i mot endringsforslaget på grunn av:
«1. Det er usikkert hva kommunenes ansvar vil omfatte, og den foreslåtte ordningen vil derfor ikke sikre et enhetlig og forsvarlig veterinærtilbud til husdyrbruket og dyreeiere i alle deler av landet.
2. Det er usikkert hvilke økonomiske rammer kommunene vil få å forholde seg til. Det gis ikke garanti for at det overføres nødvendige økonomiske midler til kommunene for å sikre en forsvarlig veterinærdekning.
3. Forslaget vil svekke den nasjonale beredskapen mot alvorlige smittsomme dyresjukdommer og dyrevernsaker og underslår at veterinærvakten er en nødvendig førstelinjevakt for Mattilsynet.
4. Forslaget viderefører ikke det betydelige arbeidet som er nedlagt i den regionale og sentrale gjennomgangen av vaktområdene i landet høsten 2005.
5. Forutsetningen som Sagelvmoutvalget la til grunn for å overføre ansvaret for vaktordningen synes ikke lenger å være tilstede fordi forslaget skaper stor usikkerhet rundt vaktordningen.»
De skriver videre:
«Dersom kommunene delegeres ansvaret for veterinærtjenestetilbud mener DNV at det er nødvendig at staten fortsatt har det overordnede ansvaret. Dette bør fortrinnsvis fremgå av lovteksten slik som i gjeldende lov (§1. Formål). Staten må stille krav om et enhetlig veterinærtilbud i alle deler av landet ut fra dyrehelsemessige og dyrevernmessige kriterier. Det må fortsatt forutsettes at det overordende ansvaret for ivaretakelse av veterinærtjenester og beredskap påhviler staten.»
Deres syn støttes av Aukra kommune, Gol kommune, Hammerfest kommune, Hasvik kommune, Hemsedal kommune, Kvalsund kommune og Norsk Huskattforening. De viser til brev som DNV sendte ut til alle høringsinstansene i høringsperioden der foreningen informerte om sitt syn på høringsforslaget.
Dyrebeskyttelsen Norge konkluderer slik i sin høringsuttalelse:
«Overordnet ansvar må fremdeles ligge hos staten.
Det må utvikles minimumskrav når det gjelder «tilfredsstillende tilgang». En risikovurdering må legges til grunn for dette.
Veterinærvakten skal i utgangspunktet være en frivillig ordning, men dyrehelsepersonell vil få plikt til å delta hvis en frivillig avtale ikke kommer på plass.
Veterinærdekning og – vakt må gjelde alle dyr, inklusiv akvakultur.
Det økonomiske perspektivet må utredes før ansvaret overføres.»
4.1.4 Departementets vurderinger
Etter departementets syn må statens overordnede ansvar i formålsparagrafen § 1 annet ledd oppheves når det er kommunene som skal sørge for tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Statens ansvar har i hovedsak vært knyttet til ansvaret for etablering av klinisk vakt. Ved en overføring av ansvaret for tilgang på veterinære tjenester, må statens overordnede ansvar opphøre. Det er ikke forenlig med overføringen av ansvar til kommunene at staten skal beholde det overordnede ansvaret i § 1 annet ledd.
Kommunene vil få et mer direkte ansvar enn det staten har hatt. Kommunene må ta grep for at det skal være tilgang på dyrehelsepersonell for sine innbyggere. De må også legge til rette for det praktiske ved ordningen og finne samarbeidsformer kommunene i mellom. KS vil være en sentral medspiller for kommunene.
Mange høringsinstanser har bedt om en nærmere presisering av hva som ligger i tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Siden behovet for dyrehelsetjenester kan oppstå hele døgnet, vil det ikke være tilfredsstillende tilgang på dyrehelsetjenester, hvis det ikke er mulig å få hjelp til dyr utenom vanlig arbeidstid.
En nærmere presisering av hva som skal anses for tilfredsstillende tilgang på tjenester, er vanskelig å gi. Dette vil variere fra kommune til kommune. Flertallet i utvalget som i 2005 utredet organisering og bemanning av klinisk veterinærvakt mente at vaktordningen som hovedregel, bør være slik at 80 % av gårdsbruk med husdyr bør kunne nås innen 100 minutter, forutsatt at veterinæren er klar for nytt oppdrag. Departementet antar at en slik norm kan være veiledende også for hva som er tilfredsstillende tjenestetilgang på dagtid. Det er imidlertid så store variasjoner mellom kommunene, og særlig i Finnmark kan reiseavstandene være så store og dyreholdet så spredt at det ikke vil være mulig å stille så strenge bemanningskrav. Departementet finner det derfor ikke mulig å definere et konkret krav til tjenestetilgang i loven. Her må det bli et skjønn i den enkelte kommune med utgangspunkt i en veiledende norm.
4.2 Opphevelse av bestemmelsene om klinisk vakt
4.2.1 Gjeldende rett
Gjeldende dyrehelsepersonellov pålegger staten en plikt til å etablere klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Departementet er forpliktet til å inngå avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltakelse.
Som hovedregel skal vaktdeltakelse baseres på frivillighet, men loven gir også anledning til å pålegge veterinærer å delta i vaktordningen på det stedet de utfører sin virksomhet dersom en ikke har fått tilstrekkelig personell til å gå frivillig inn i vaktordningen.
På grunn av at dyrehelsepersonelloven gir hjemmel til å pålegge dyrehelsepersonell å delta i vaktordningen, mente næringskomiteens flertall ved behandling av lovproposisjonen i Innst. O. nr. 119 (2000-2001), jf Ot. prp. nr. 52 (2000-2001) at
«aktuelle yrkesorganisasjoner må ha innflytelse på både størrelse på godtgjørelsestilskudd, fordeling av og vilkår for utbetaling. Hvis utøvere innenfor dyrehelsetjenesten skulle kunne bli pålagt vakter med en kompensasjon som er bestemt uten rett til å forhandle, kan dette påvirke dyrehelsepersonellets valg av bo og arbeidssted.»
4.2.2 Departementets forslag
Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings- og administrasjonsdepartementet) har vurdert konkurransebegrensende offentlige reguleringer innen frie yrker, deriblant veterinærene. Etter denne gjennomgangen tilrår Moderniseringsdepartementet at Landbruks- og matdepartementet tar initiativ til å endre dyrehelsepersonelloven § 26. De foreslår at bestemmelsen endres slik at veterinærene gjennom DNV mister den vetorett de i praksis er gitt gjennom forhandlingene med staten.
Departementet foreslår at det ikke lenger lovfestes en hjemmel til å pålegge veterinærer plikt til å delta i vaktordningen. I den grad kommunene vurderer det som nødvendig å sikre at veterinærer vil delta i en vaktordning, kan dette mer hensiktsmessig løses ved at dette avtales mellom kommunen og aktuelt personell.
Departementet ser nødvendigheten av å unngå videreføring av en tilnærmet vetorett for DNV i forhandlinger både om organisering/bemanning av vaktordningen og godtgjøring for deltakelse, ved overføring av ansvar til kommunene.
Kommunene må få størst mulig fleksibilitet for å kunne tilpasse ordningene til lokale forhold. Når det ikke lenger er en lovbestemmelse som gir anledning til å pålegge vaktplikt, bortfaller også de argumentene som talte for lovfesting av forhandlinger om organisering og godtgjøring for vaktdeltakelsen.
I stedet for detaljerte regler om klinisk vakt, er en overordnet ansvarsbestemmelse å foretrekke. Kommunene står da fritt til å vurdere om de ønsker en avtaleregulering av elementer i vaktordningen eller om de ønsker å tilby veterinærene den godtgjørelsen for deltakelse som er aktuell etter de lokale forholdene. Dette mener departementet det ikke er nødvendig å lovfeste.
Departementet foreslo derfor at den lovbestemmelsen som spesifikt regulerer klinisk vakt oppheves. De hensynene vaktordningen skal ivareta, omfattes av det ansvaret kommunene foreslås gitt etter ny § 3 a til å sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.
4.2.3 Høringsinstansenes syn
Flertallet av høringsinstansene gir ingen direkte kommentarer til opphevingen av § 26. Det henger sammen med tilbakemeldingene som er gitt på overføringen av ansvaret til kommunene. Enkelte ønsker å fjerne bestemmelsen om forhandlingsretten til yrkesorganisasjonene om organisering av vaktordningen og vaktgodtgjørelsen i § 26, men de fleste som kommenterer dette forslaget, er i mot å fjerne forhandlingsretten. Det kan være behov for en form for avtalebasert ordning for vakt selv om kommunene overtar ansvaret.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet omtaler at de har vært blant pådriverne for å få endret lovstrukturen knyttet til § 26 i nåværende lov. De sier videre at
«veterinærers og annet dyrehelsepersonells relasjon til konkurranseloven vil etter den foreslåtte lovendring bli den samme som for helsepersonell og andre liberale yrker. For enkelte offentlige ordninger for sikring av forsyning av helsetjenester avtales pris mv. sentralt, bl.a. med legeforeningen. Dersom selvstendige næringsdrivende vil drive prissamarbeid, ut over det som ikke rammes av konkurranselovens § 10, vil dette bare kunne skje dersom det gis gruppeunntak for tiltaket. Per i dag er det i forskrifter av 25. juni 2004 nr. 987, jf konkurranselovens § 3, gitt unntak fra konkurranseloven for samarbeid mv. mellom visse grupper privatpraktiserende leger, psykologer og fysioterapeuter. Avhengig av hvordan kommunesektoren foretrekker å innrette sin etterspørsel etter veterinærtjenester etter ny lov, vil det kunne oppstå behov for å foreta en vurdering av et slikt unntak også for grupper av veterinærer mv.»
Akademikerne finner det uforenelig med vanlig praksis i arbeidslivet at veterinærenes yrkesorganisasjon fratas den lovfestede retten til å avtale med offentlig myndighet i en viktig og samfunnsnyttig del av virksomheten som deltagelse i vaktordningen er.
DNV mener at avvikling av den sentrale forhandlingsretten vil medføre uforutsigbarhet for praktiserende veterinærer i landet og vil gå utover rekruttering av veterinærer til distriktene. De hevder at avvikling av forhandlingsretten vil føre til betydelig dyrere veterinærtjeneste i utkantområder. De foreslår å videreføre forhandlingsbestemmelser hvis kommunene får overført ansvar og foreslår følgende lovtekst:
«Kommunen har ansvar for å sørge for nødvendig tilgang på veterinærer i kommunen. Kommunen kan bidra til nødvendig tilgang på veterinærer ved å ansette personell i kommunale stillinger eller gi driftstøtte til veterinærer i kommunen.
Kommunen har ansvar for å etablere en klinisk vakt for veterinærer i kommunen. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet, og kommunen inngår avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring for deltagelse.
Det opprettes en nemnd for å håndtere situasjoner hvor det ikke oppnås enighet ved forhandlinger om vilkår for deltagelse i vakt og ved beordring til offentlig tjeneste.»
I siste ledd foreslår DNV en tvisteløsning. De skriver bl.a. «Forhandlingene om veterinærvakt har vært ført mellom to likeverdige parter. Eventuelle uenighetsproblemer kan løses ved at det innføres en tvisteløsningsordning slik som også ble foreslått under behandlingen av dyrehelsepersonelloven i 2001. (...) Mye av støyen rundt veterinærvakten de siste årene skyldes at det ikke har vært en tvisteløsningsordning når partene har hatt vanskelig for å komme til enighet i forhandlinger.»
KS uttaler:
«KS mener at – ikke minst – for de kommunene som har svak tilgang på veterinærer vil det være nødvendig å videreføre en form for avtalebasert ordning. KS vil kunne forestå slike forhandlinger på vegne av kommunene, og har allerede en begynnende dialog om dette med Veterinærforeningen(DNV). I denne sammenhengen mener KS det er viktig for kommunene at tryggheten for at en slik mulighet er tilgjengelig er synliggjort overfor kommunene før en ansvarsoverføring. KS forutsetter at det fortsatt bør være en dialog om hvordan dette best kan gjøres, både med LMD og DNV. Også spørsmålet om en form for lovregulering eller ikke bør kunne diskuteres nærmere mellom KS og LMD.»
Noen høringsinstanser kommenterer også at hjemmelen for å kunne pålegge vaktplikt fjernes.
Oslo kommune uttaler:
«Forslaget om å gi kommunen ansvar for å sørge for veterinærvakt, samtidig som lovbestemmelsen som gir hjemmel for å pålegge vaktdeltakelse fjernes, synes ikke å gi grunnlag for en tilfredsstillende løsning. Slik Oslo kommune forstår forslaget må kommunen inngå avtaler, eventuelt forhandle frem lokale vilkår (økonomisk og annet) for deltakelse, i en situasjon der de enkelte veterinærene i utgangspunktet kan nekte å inngå avtale eller delta i vakt. Dette kan bli problematisk for kommunen, og kan gi veterinærene en urimelig sterk forhandlingsposisjon.»
Dyrebeskyttelsen Norge skriver:
«At departementet nå ønsker å fjerne veterinærenes plikt til å delta i vaktordningen og erstatter dette med en frivillig avtale mellom kommunen og den aktuelle veterinær, virker lite hensiktsmessig. Med en avtaleordning som kun baseres på frivillighet vil man risikere at veterinærdekningen svekkes ytterligere, spesielt i områder/kommuner med lange strekninger og lav befolkningstetthet og veterinærdekning. Dyrebeskyttelsen Norge ser det derfor som hensiktsmessig å beholde formuleringen i § 26, punkt 2, som tar høyde for at frivillig innsats ikke nødvendigvis alltid kan være til stede, og at det offentlige da kan pålegge dyrehelsepersonell å delta i vaktordningen. Dette for å sikre dyr tilgang til dyrehelsepersonell i akutte situasjoner.»
4.2.4 Departementets vurderinger
Departementet ønsker ikke en videreføring av gjeldende regler for vaktordning. Ved at kommunene skal sørge for en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, vil de også få et ansvar for at det er mulig å få tak i veterinær utenom vanlig arbeidstid. I de fleste områder vil det være nødvendig med en ordning for klinisk veterinærvakt. Etter departementets vurdering bør kommunene og deres organisasjon stå fritt i forhold til hvordan de rent praktisk legger opp dette. KS påpeker at det vil være nødvendig å videreføre en form for avtalebasert ordning om vakt, noe som er mer økonomisk for kommunesektoren i forhold til at hver enkelt kommune skal forhandle. Departementet er enig i denne vurdering og ser at det er besparelser i felles ordninger. Lovregulering er ikke nødvendig som grunnlag for avtaler mellom partene på dette området. KS og kommunene bør stå fritt i opplegg og samarbeid ut fra hva de ser seg best tjent med i forhold til veterinærene og DNV. Det er positivt at KS ser for seg en sentral avtale for kommunene. Departementet legger til grunn at partene finner fram til gode løsninger uten formelle lovbestemmelser om klinisk vakt.
Bestemmelsene i § 26 om adgangen til å pålegge privatpraktiserende dyrehelsepersonell å delta i den kliniske vakten har til nå ikke blitt benyttet.
Det har vært vurdert om det kan bli spesielt vanskelig å få til gode ordninger under en eventuell ny forhandlingssituasjon når det ikke lenger er noen mulighet for å kunne pålegge dyrehelsepersonell å delta i en vaktordning. Etter departementets syn har dette elementet hatt liten betydning. Pliktbestemmelsen ble aldri brukt, og den kunne i tilfelle bare brukes overfor dem som ikke hadde gyldig forfall. Veterinærene vil i praksis ha stor nytte av at det er gode vaktordninger. De har plikt til å hjelpe i nødhjelpssituasjoner etter dyrehelsepersonellovens § 14. Der det er en vaktordning, kan de henvise videre til vakthavende og dermed oppfylle sin hjelpeplikt etter loven. De fleste dyreeiere er også kjent med at det er en vaktordning, og henvender seg der i stedet for å bry veterinæren utenom ordinær arbeidstid. De som ønsker en normal arbeidstid, vil være tjent med at det er en vaktordning.
Etter departementets erfaring med gjeldende bestemmelser, bør vaktarbeid baseres på frivillige ordninger. DNV og KS har dialog om de forestående endringer og departementet mener det er forsvarlig å oppheve § 26. At fremtidig vaktordninger i kommunal regi blir basert helt på frivillighet, må etter departementets syn være det beste.
Siste ledd i § 26 som oppheves, er en forskriftshjemmel for at departementet skulle kunne gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av bestemmelsene om vakt. Denne hjemmelen har blitt brukt for å forskriftsfeste hovedpunktene i den vaktavtale som DNV og departementet kom fram til. Forskriften er blitt justert når det er inngått nye avtaler om klinisk vakt. Det har vært den forhandlede avtalen som har vært grunnlaget og det viktige for gjennomføringen av vakten, ikke at det har vært gitt en forskrift. Etter departementets vurdering vil det ikke være i tråd med opphevelsen av de foregående ledd i § 26 hvis en ny vaktordning skal forskriftsreguleres. Partene bør stå fritt og kunne avtale de ordningene de ser seg best tjent med fremover.