Ot.prp. nr. 70 (2000-2001)

Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse)

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunnen for lovforslagene

2.1 Saksgangen frem til 1994

Spørsmålet om hvem som skal behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker, har vært tatt opp i Stortinget ved flere anledninger de senere årene.

I Dok. nr. 8: 11 (1989-90) foreslo stortingsrepresentant Jørgen Kosmo (Arbeiderpartiet) at spørsmål om gjenopptakelse skulle avgjøres av en egen klagerett. I St.meld. nr. 23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet s. 89-90 fremgår bl.a. følgende:

«Forslaget bygger på ordningen i Danmark. Her avgjøres spørsmål om gjenopptakelse av en særlig klagerett. Klageretten består av en høyesterettsdommer, en landsdommer, en byrettsdommer, en advokat og en universitetslærer i rettsvitenskap. Klagerettens kjennelser er endelige, og kan ikke ankes. [...]

Fordelen ved en slik domstol er at det ikke oppstår noen risiko for - eller mistanke om - at kollegiale hensyn ubevisst kan ha påvirket dommernes holdning til saken. På den annen side vil en slik ordning - dersom man legger den danske modell til grunn - innebære at gjenopptakelsesspørsmålet bare prøves i én instans. [...]

Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet; de rettshåndhevende myndigheter er overveiende mot en slik egen klagerett, mens et flertall av de øvrige instansene er for. En del av motforestillingene er basert på prinsipielle innvendinger: For det første at denne type spesialdomstoler er et fremmedelement i vårt domstolssystem. For det andre at ønsket om å eliminere mistanken om ubevisste kollegiale hensyn, må føre til at en slik domstol behandler alle former for rettsmiddelbegjæringer, også i sivile saker. Flere av de instansene som er tilhengere av at det opprettes en egen klagerett, har imidlertid lagt avgjørende vekt på hensynet til at publikum har tillit til våre domstoler.»

I stortingsmeldingen ble det også pekt på at en alternativ behandlingsmåte for gjenopptakelsesbegjæringene, kunne være at de ble vurdert av en domstol som er sideordnet den domstolen som har avsagt den angrepne dommen.

I Innst. S. nr. 192 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet, uttalte justiskomitéen (på s. 30) at den var «av den oppfatning at en annen instans enn den som har avsagt den første dommen bør avgjøre gjenopptakelsessaken». Komitéens medlemmer hadde ellers ulike syn på hvordan dette burde gjennomføres. Flertallet (alle unntatt Høyre og Kristelig Folkeparti, jf. s. 30) ga uttrykk for at det «generelt ikke er ønskelig å bygge ut særdomstoler», men tok til orde for at opprettelse av en egen klagerett, hovedsakelig etter dansk mønster, burde være aktuelt. Man uttalte bl.a. at et «avgjørende hensyn i denne forbindelse er tilliten til avgjørelsesinstansens uavhengighet, noe som kan tale for en avstand ikke bare til den domstol som har behandlet saken første gang, men til domstolsvesenet generelt». Flertallet gav også uttrykk for at det burde «vurderes å ta inn legdommere i klageretten», og at saken, hvis den besluttes gjenopptatt av klageretten, «skal [...] føres for en annen domstol enn den som avgjorde saken første gang». Mindretallet (Høyre og Kristelig Folkeparti, jf. s. 31) anmodet departementet «om også å utrede en ordning hvor lagmannsretten tar standpunkt til gjenopptakelse av dommer avsagt av by- og herredsrett og hvor Høyesterett tar standpunkt til gjenopptakelse av dommer avsagt av lagmannsretten». Mindretallet viste til at «det er et viktig prinsipp i norsk prosessrett å unngå opprettelse av særdomstoler». Stortinget vedtok - i samsvar med justiskomitéens innstilling - at St.meld. nr. 23 (1991-92) «vedlegges protokollen».

Ved vedtakelsen av lov 11. juni 1993 nr. 80 om endringer i straffeprosessloven mv. (to-instansbehandling, anke og juryordning), uttalte stortingsrepresentant Olav Akselsen (Arbeiderpartiet) i debatten i Odelstinget 3. juni 1993 bl.a.:

«Det blir no innført to-instansbehandling, og samtidig blir det større moglegheit til å gjenoppta saker. Dette i seg sjølv reduserer behovet for ein eigen klagerett. I tillegg krev desse to viktige reformene store ressursar, og eg synest det er rett vurdering når Justisdepartementet gjev uttrykk for at ein først må la desse reformene virka før ein tek den endelege avgjerda i spørsmålet om klagerett.»

I Dok. nr. 8: 64 (1993-94) foreslo stortingsrepresentantene Simonsen (Fremskrittspartiet) og Nymo (Senterpartiet) at Stortinget skulle be «Regjeringen legge frem lovforslag om opprettelse av en domstol (klagerett) med det formål å behandle gjenopptakelsesbegjæringer i både straffesaker og sivile saker».

Stortinget fattet 1. desember 1994 følgende vedtak:

«Dokument nr. 8: 64 for 1993-94 om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Tor Nymo om opprettelse av en domstol (klagerett) for gjenopptakelsesbegjæringer, vert å oversende Regjeringa til utgreiing og uttale.»

I Innst. S. nr. 35 (1994-95) - som lå til grunn for stortingsvedtaket 1. desember 1994 - er bl.a. følgende uttalt om forslaget i Dok. nr. 8: 64 (1993-94):

«I grunngjevinga for forslaget vert det m.a. vist til at det er den same domstolen som har avsagt dommen, som skal ta stilling til om det er grunnlag for gjenopptaking. Dette gjer etter forslagsstillarane si meining at mistanke om kollegiale tilhøve og prestisjeomsyn lett vil bli hengjande ved avgjerda sjølv om retten er sett med andre dommarar.

Det er ikkje uvanleg i europeisk rett at avgjerda om gjenopptaking vert treft av ein annan domstol enn den som har avgjort skuldspørsmålet. I Danmark vert gjenopptakingsspørsmål avgjort av ein særskilt klagerett og forslagsstillarane meiner at det bør innførast ei tilsvarande ordning i Noreg.»

Justiskomitéen uttalte videre:

«Komiteen vil visa til at mange endringar har vore gjort på dette området sidan forslaget vart fremma fyrste gongen. Krava til gjenopptaking er no lempa på, men viktigast av alt, den såkalla to-instansreforma er vedteken av Stortinget. Komiteen slår fast at desse endringane har styrka rettstryggleiken i Noreg. [...]

Innføringa av to-instanshandsaminga vil redusera behovet for gjenopptaking, men også i framtida vil dette vera der. Etter komiteen sitt syn er det viktig at tilliten til det norske rettsvesen er så god som råd er. I dag er det same domstolen som har felt dommen som skal ta avgjerd om gjenopptaking. Dersom dette får nokon til å tvila på om avgjerda er rett, er det etter komiteen sitt syn eit problem i seg sjølv. Komiteen ynskjer difor at ein annan domstol enn den som feller dommen skal ta avgjerda om gjenopptaking.

Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, meiner at dette kan skje ved at ein annan sideordna domstol tek avgjerda, eller ved at slik avgjerd vert lagt til overordna domstol, eventuelt til ein eigen klagerett slik forslaget går ut på. Fleirtalet vil peika på at eit fleirtal i komiteen tidlegare har bede om at dette spørsmålet vert greidd ut. [...]

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet mener at en egen klagerett etter dansk mønster vil være den beste løsningen. Ettersom et flertall i Stortingets justiskomité allerede i sine komitemerknader til Ot.prp. nr. 78 for 1992-93 var enig om å be Regjeringen fremme forslag om en slik klagerett, og saken ble tatt opp første gang allerede i 1989-90 gjennom et Dokument 8-forslag fra stortingsrepresentant Jørgen Kosmo, ser disse medlemmer ingen grunn til ytterligere utredninger for å vurdere forslaget. Disse medlemmer mener at Regjeringen nå må få pålegg fra Stortinget om å komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag om en egen klagerett for gjenopptakelsesbegjæringer. Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmålet om en slik klagerett også skal omfatte sivile saker. [...]»

2.2 Høringsbrev 17. april 1996 - sideordnet domstol, overordnet domstol eller en egen klagerett

I høringsbrev 17. april 1996 la Justisdepartementet frem tre alternative løsninger: 1) å legge behandlingen av begjæringer om gjenopptakelse til en domstol som er overordnet den domstolen som har avsagt den angrepne dommen, 2) til en sideordnet domstol, eller 3) til en særdomstol i form av en egen klagerett.

Forslaget om å la en overordnet domstol behandle begjæringene stammet opprinnelig fra Straffeprosesslovkomitéens lovutkast, men departementet fant under forberedelsen av straffeprosessloven at forslaget ikke kunne anbefales, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 230. Departementet la den gang særskilt vekt på uttalelser fra Høyesterett, som pekte på at det ville være meget uheldig å gjennomføre den ordning at Høyesteretts kjæremålsutvalg som første instans skulle behandle begjæringen om gjenopptakelse når angrepet rettes mot avgjørelsen av skyldspørsmålet i en lagmannsrettsdom. I høringsbrevet i 1996 pekte departementet videre på at hensynet til Høyesteretts primære oppgaver talte mot å legge behandlingen av begjæringene til en overordnet domstol. Det ble også spurt om det ikke ville være rettssikkerhetsmessig uheldig å begrense adgangen til å anvende rettsmidler mot avgjørelsen i gjenopptakelsessaken. En rekke av høringsinstansene sluttet seg til disse innvendingene.

Det andre alternativet i høringsbrevet fra 1996, var å la begjæringer om gjenopptakelse bli behandlet av en domstol som er sideordnet den rett som avsa den angrepne dommen. Det ble pekt på at en slik løsning ville gi adgang til flerinstansbehandling av det altoverveiende antall gjenopptakelsessaker, og på at det ikke ville oppstå ulemper med en sentralisert førstegangsbehandling i et langstrakt land som Norge. De fleste høringsinstansene ga sin tilslutning til dette alternativet.

Det tredje alternativet, forslaget om å opprette en egen klagerett etter dansk mønster, ble utredet ytterligere i et eget høringsnotat, se 2.3.

2.3 Høringsbrev 15. mars 1999 - særlig klagerett etter dansk mønster

I høringsbrev 15. mars 1999 foreslo departementet at det burde opprettes en særlig klagerett for behandling av begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker, etter mønster av ordningen i Danmark. Klageretten skulle etter forslaget organiseres som en særdomstol med syv medlemmer. Av disse skulle tre være dommere (én fra hver instans), to skulle være jurister med annen bakgrunn (for eksempel advokater og universitetsjurister), mens de to siste skulle være lekfolk. Avgjørelsen av selve gjenopptakelsesbegjæringen skulle ifølge forslaget ikke kunne angripes ved kjæremål eller anke. Dersom klageretten tok begjæringen til følge, skulle saken i henhold til forslaget behandles på ny av den domstolen som i sin tid avsa den angrepne dommen.

Departementet mottok 50 uttalelser til høringsbrevet, 32 inneholdt realitetsmerknader. Blant de innkomne høringsuttalelsene var et flertall mer eller mindre kritiske til å opprette en egen klagerett. Elleve instanser var klart for forslaget. Tre instanser var for at det skal opprettes et eget klageorgan, men ønsket en vesentlig annen ordning enn departementet foreslo. Elleve av høringsinstanser var klart mot forslaget. Ni instanser tok ikke direkte stilling til spørsmålet om det bør opprettes et eget klageorgan, men seks av disse var mer eller mindre kritisk innstilt til forslaget.

Argumentene som ble anført for en særlig klagerett, var for det første at den gjeldende ordningen gir grobunn for mistanke om at kollegiale hensyn kan påvirke dommernes holdning til gjenopptakelsesspørsmålet. Det ble fremholdt at det er av underordnet betydning om det i virkeligheten er grunnlag for en slik kritikk, og at begjæringer om gjenopptakelse i straffesaker bør behandles av et organ med distanse til de ordinære domstolene. Det ble også vist til at behandling i en egen klagerett er egnet til å styrke allmennhetens tillit til de avgjørelsene som treffes i gjenopptakelsessaker.

I tillegg vektla de høringsinstansene som var positive til forslaget at gjenopptakelsesbegjæringer medfører en betydelig arbeidsbelastning på det ordinære domstolsapparatet. Dersom det hadde blitt opprettet en særlig klagerett, ville denne arbeidsbelastningen bli flyttet, og ressurser hos de alminnelige domstolene ville bli frigjort. Det ble også pekt på de gode erfaringene med den danske ordningen, og på at opprettelse av en særlig klagerett ville føre til en raskere avgjørelse av gjenopptakelsesspørsmålet, ettersom spørsmålet kun ville bli behandlet i én instans. Det ble også fremhevet at en klagerett ville få anledning til å bygge opp en særlig kompetanse i gjenopptakelsessaker.

En hovedinnvending mot departementets forslag, var at det ikke foreligger noe dokumentert behov for å opprette en særlig klagerett. Høringsinstansene som fremførte dette synspunktet, viste til at det mangler dokumentasjon eller en nærmere begrunnelse for påstanden i høringsbrevet om at allmennhetens tillit til domstolenes behandling av gjenopptakelsesbegjæringer er svekket. Det ble fremhevet at påstander om at det tas utenforliggende hensyn ikke er tilstrekkelig til å begrunne opprettelsen av en særlig klagerett; slike påstander vil alltid forekomme i et lite land, og kan i og for seg like mye tenkes å påvirke vanlig overprøving i lagmannsrett av avgjørelser i herreds- eller byrett. Det ble vist til at domstolene gjennom alminnelig ankebehandling har utviklet rutiner for å holde den nødvendige avstand til andre domstolers avgjørelser. Det ble også vist til at det i de praktisk viktigste tilfellene, hvor begrunnelsen for kravet om gjenopptakelse er at det foreligger nye bevis eller omstendigheter som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, kan overprøving av den tidligere dom knapt sies å innebære noen kritikk av den rett som avsa dommen.

Flere høringsinstanser som stilte seg kritisk til forslaget om en særlig klagerett, mente at de lovendringene som er gjennomført de senere år gjorde en så omfattende reform unødvendig. Det ble vist til at to-instansordningen innførte alminnelig ankeadgang i alle straffesaker, og på at det etter reformen alltid vil foreligge begrunnet dom fra førsteinstansen, og også begrunnelse i lagmannsrett for skyldvurderingen i andre enn de alvorligste sakene (som behandles med lagrette). En annen lovendring som kritiske høringsinstanser løftet frem som argument mot innføring av en særskilt klagerett, var endringen i straffeprosessloven § 392 annet ledd i 1993, som innebærer at gjenopptakelse til gunst for siktede kan besluttes når særlige forhold gjør det «tvilsomt» om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Tidligere var det krav om at det var «meget tvilsomt» om dommen var riktig. Lovendringen har gjort det lettere å få gjenopptatt saker. Det ble også anført som et motargument at opprettelsen av en særlig klagerett ville føre til flere ugrunnede begjæringer om gjenopptakelse, noe som igjen ville medføre en stor belastning på påtalemyndighetens allerede knappe ressurser.

Den andre hovedinnvendingen mot departementets forslag, var at det ikke var egnet til å øke allmennhetens tillit til domstolene. Det ble hevdet at en særlig klagerett bestående av blant annet personer som samtidig har stilling som dommere i det ordinære domstolsapparatet, vil ha en slik faktisk tilknytning til de alminnelige domstolene at forslaget neppe vil redusere grobunnen for mistanker om kollegiale hensyn i gjenopptakelsessaker. Det ble vist til at det juridiske miljøet i Norge er lite, og til at rekrutteringsgrunnlaget for medlemmer av klageretten vil være det samme som til de ordinære domstolene. Dette setter klare begrensninger for hvilken distanse man vil få til det alminnelige domstolsapparatet, mente flere av høringsinstansene.

Det ble videre anført at det er andre forhold som er av større betydning for en forsvarlig behandling av gjenopptakelsesbegjæringer enn hvem som skal behandle dem, blant annet om allmennheten har tillit til påtalemyndighetens evne til på objektivt grunnlag å vurdere nye bevis som påberopes, og bruk av muntlige forhandlinger. Hvis man innførte endringer på disse områdene, ville det være unødvendig å gjøre noe med behandlingsformen.

Kritiske høringsinstanser anførte også at det er liten grunn til å tro at de som mener seg å være uskyldig domfelt, vil være mer tilbøyelig til å akseptere et avslag fra en særdomstol; man må fortsatt regne med sterk medieoppmerksomhet om enkeltsaker og enkeltavgjørelser. I denne sammenheng er det uheldig å avskjære adgangen til overprøving.

Som argument mot forslaget ble det også hevdet at allmennhetens tilfredshet med en særlig klagerett trolig vil ha sammenheng med andelen av begjæringer som tas til følge. Erfaringene fra opprettelsen av SEFO tilsier at antallet begjæringer vil øke, men at dette ikke vil gjenspeiles i antallet begjæringer som tas til følge, da økningen for en stor del vil skyldes begjæringer som er ugrunnet. Dette vil kunne være skadelig for klagerettens anseelse. Man risikerer at det skjer en synkende tiltro til klagerettens avgjørelser utelukkende basert på spriket mellom saksantallet og andelen begjæringer som tas til følge.

Det ble også uttalt at gjenopptakelse er et område hvor dommernes holdninger til en viss grad kan sprike, i den forstand at enkelte dommere er mer restriktive enn andre med å beslutte gjenopptakelse. Innenfor det ordinære domstolssystemet balanseres dette forholdet av tilfeldighetsprinsippet, som innebærer at det er tilfeldig hvem som skal avgjøre den enkelte saken. I en særlig klagerett er det derimot større risiko for at domstolen får «slagside» i den ene eller den andre retningen.

Det ble videre påpekt at lekmannsdeltakelse ved behandling av begjæringer om gjenopptakelse ikke innebærer noe prinsipielt nytt i forhold til dagens regler, hvor retten til dels settes med lekdommere (straffeprosessloven § 395 annet ledd). Etter gjeldende regler vil lekdommere være i flertall i de saker hvor de deltar, og i høringsuttalelsene ble det understreket at fordelen med større lekmannsdeltakelse like gjerne kan oppnås ved å legge avgjørelsen til en sideordnet domstol og endre reglene slik at retten alltid settes med lekdommere. Da vil man også kunne nyte godt av den lokalkunnskap som lekmannselementet i dag bidrar til, noe man mister i en sentralisert klagerett.

Den tredje hovedinnvendingen mot departementets forslag var at opprettelsen av en særlig klagerett ikke ville gi bedre rettssikkerhet reelt sett. Flere høringsinstanser ga uttrykk for at det kunne rettes alvorlige rettssikkerhetsmessige innvendinger mot forslaget fordi det ikke var adgang til overprøving.

Kritiske høringsinstanser pekte videre på at det i vanskelige saker kan være behov for muntlig forhandling. Som et resultat av å legge behandlingen av gjenopptakelsessaker til et sentralisert organ, ville man imidlertid av praktiske årsaker bare i begrenset utstrekning kunne ha muntlige forhandlinger.

I tillegg til de tre hovedinnvendingene som er presentert ovenfor, ble det reist prinsipielle innvendinger mot opprettelse av en særdomstol utenfor det alminnelige domstolsapparatet. Høringsinstansene viste til at holdningen i Norge har vært at særdomstoler bare bør opprettes når det foreligger helt særegne forhold, og at slike forhold ikke foreligger i dette tilfellet.

Det ble også pekt på at en klagerett som foreslått ville blitt en relativt særpreget konstruksjon i internasjonal sammenheng. Det er få andre land som har frittstående instanser til å avgjøre begjæringer om gjenopptakelse.

Også bemanningshensyn ble trukket frem under høringen, og det ble antatt at det kunne vise seg å være vanskelig å rekruttere til en særlig klagerett som utelukkende skulle avgjøre begjæringer om gjenopptakelse.

2.4 Høringsbrev 14. juli 2000 - gjenopptakelseskommisjon etter engelsk mønster

Under høringen i 1999 tok flere høringsinstanser, deriblant riksadvokaten, til orde for at ytterligere ett alternativ - opprettelsen av en gjenopptakelseskommisjon etter engelsk mønster - burde utredes og sendes på høring før departementet tok stilling i saken og fremmet lovforslag. Slik saken sto, mente departementet det var grunn til å følge oppfordringen, og i høringsbrev 14. juli 2000 foreslo departementet at det enten ble opprettet en egen gjenopptakelseskommisjon, eller at begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker skulle behandles av en domstol som er sideordnet den domstolen som avsa den angrepne dommen. Kommisjonsforslaget gikk stikkordmessig ut på å opprette et uavhengig forvaltningsorgan med selvstendig ansvar for å utrede sakens faktiske og rettslige sider for deretter å avgjøre begjæringen om gjenopptakelse. Uansett hvilket alternativ som ble valgt, foreslo departementet at saker som gjenopptas skal behandles på nytt ved en domstol som er sideordnet den rett som avsa den angrepne dommen (med unntak for Høyesterett, som selv behandler saken på nytt dersom den gjenopptas). Det ble også varslet at departementet ville følge opp et forslag som ble sendt på høring i 1996 om å endre vilkårene for når en straffesak skal gjenopptas, slik at gjenopptakelse lettere skal kunne skje ved brudd på traktatbestemmelser om menneskerettigheter.

Som ledd i arbeidet med høringsnotatet innhentet departementet tall fra domstolene som viser bruken av gjenopptakelsesinstituttet i praksis, jf. 3.3. For å få et nærmere kunnskap om den engelske kommisjonen, besøkte dessuten representanter fra Justisdepartementet den engelske kommisjonen i Birmingham i desember 1999.

Høringsbrevet ble sendt på høring til følgende adressater:

  • Departementene

  • Regjeringsadvokaten

  • Riksadvokaten

  • ØKOKRIM

  • Politimesteren i Oslo

  • Politimesteren i Bergen

  • Politimesteren i Kristiansand

  • Politimesteren i Stavanger

  • Politimesteren i Trondheim

  • Politimesteren i Troms

  • Straffelovrådet

  • Straffelovkommisjonen

  • Høyesterett

  • Lagmannsrettene

  • Fredrikstad byrett

  • Oslo byrett

  • Kristiansand byrett

  • Stavanger byrett

  • Bergen byrett

  • Trondheim byrett

  • Nord-Østerdal sorenskriverembete

  • Asker- og Bærum herredsrett

  • Sand sorenskriverembete

  • Sorenskrivaren i Stjør- og Verdal

  • Sunnfjord sorenskriverembete

  • Senja sorenskriverembete

  • Hammerfest sorenskriverembete

  • Tana og Varanger sorenskriverembete

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen

  • Barneombudet

  • Likestillingsombudet

  • Amnesty International Norge

  • Bergen Forsvarerforening

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Dommerforening

  • Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

  • Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

  • Det kriminalitetsforebyggende råd

  • Forsvarergruppen av 1977

  • Institutt for menneskerettigheter

  • Institutt for rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø

  • Juridisk rådgiving for kvinner (JURK)

  • Jussformidlingen i Bergen

  • Juss-Buss

  • Jusshjelpa i Nord-Norge

  • Kontoret for fri rettshjelp

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Likestillingsombudet

  • Norges Juristforbund

  • Norges Kristelige Juristforbund

  • Norges Lensmannslag

  • Norske Kvinnelige Juristers Forening

  • Norsk Fengselstjenestemannsforbund

  • Norsk forening for kriminalreform (KROM)

  • Norsk Politiforbund

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Politiembetsmennenes Landsforening

  • Rettspolitisk forening

  • Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitne i byene (SFFH)

  • Straffedes Organisasjon i Norge (SON)

Disse instansene har merknader til utredningen:

  • Høyesterett

  • Agder lagmannsrett

  • Borgarting lagmannsrett

  • Frostating lagmannsrett

  • Hålogaland lagmannsrett

  • Nedre Romerike herredsrett

  • Sorenskriveren i Solør

  • Sorenskrivaren i Stjør- og Verdal

  • Riksadvokaten

  • ØKOKRIM

  • Hordaland statsadvokatembeter

  • Oslo statsadvokatembeter

  • Oslo politidistrikt

  • Kristiansand politidistrikt

  • Trondheim politidistrikt

  • Arbeids- og administrasjonsdepartementet

  • Den Norske Advokatforening

  • Finansdepartementet

  • Foreningen for Bedring av Rettssikkerheten (FBR)

  • Professorene Erik Boe, Ståle Eskeland, Ulf Stridbeck og førsteamanuensis Kjell V. Andorsen ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

  • Straffedes Organisasjon i Norge (SON)

Innholdet i høringsuttalelsene vil bli behandlet nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.

Til dokumentets forside