3 Medisinsk og helsefaglig forskning
Det er ulike måter å klassifisere medisinsk og helsefaglig forskning på. Forskning generelt deles ofte inn i grunnforskning og anvendt forskning . Hovedskillet mellom de to går ved formålet: Anvendt forskning er rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser, mens grunnforskningen observerer fenomener eller fakta uten sikte på spesiell bruk.
Medisinsk og helsefaglig forskning kan dessuten deles inn i tre ulike typer forskning som delvis går på tvers av skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning. Denne tredelingen av medisinsk og helsefaglig forskning skiller mellom grunnforskning, klinisk forskning og epidemiologisk forskning.
Grunnforskning kan betegnes som teoretisk eller eksperimentell virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten direkte sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Definisjonen er hentet fra OECD og brukes av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). Universitetene har hovedansvaret for grunnforskningen. Denne typen forskning tar oftest ikke sikte på å utvikle et bestemt produkt eller resultat, og er derfor vanskelig å finansiere gjennom private kilder. I Norge og mange andre land er grunnforskningen helt avhengig av offentlig finansiering.
Uttrykket klinisk forskning brukes vanligvis om alle typer planlagte studier som utføres på mennesker. Uttrykket klinisk forskning blir ofte brukt synonymt med intervensjonsstudier , altså forsøk der deltakerne utsettes for en påvirkning.
Intervensjonsstudier innebærer, slik navnet tilsier, at det foretas en intervensjon . Det vil si at deltakeren (eller en andel av deltakerne) for eksempel får et bestemt legemiddel, gjennomgår et operativt inngrep eller følger en oppsatt diett. Forskeren observerer deltakeren og samler inn data som kan styrke eller svekke en på forhånd fastsatt hypotese om intervensjonens effekt.
Men kliniske studier omfatter også annet enn intervensjonsstudier. Det utføres en rekke beskrivende undersøkelser i klinisk sammenheng. Med dette menes studier hvor forsøksdeltakerne ikke utsettes for en spesiell påvirkning, men der forskeren ønsker å få frem pasientens selvrapportering om ulike forhold, i form av spørreskjemaer eller intervjuer. Eksempler kan være kartlegging av mestring og livskvalitet eller rapportering av tilfredshet eller bivirkninger knyttet til en bestemt type behandling.
Epidemiologisk forskning omfatter studier av sykdommers karakter og forekomst (deskriptiv epidemiologi) og søken etter årsaker (analytisk epidemiologi). De vanligste metodene innen epidemiologi er kasus-kontrollundersøkelser og kohorte-studier. Ved kasus-kontrollundersøkelser studeres en gruppe individer som har en bestemt diagnose eller definert tilstand, og sammenliknes med en tilsvarende gruppe som ikke har sykdommen. Ved å kartlegge fortiden forsøker forskeren å finne særtrekk hos de syke (for eksempel i oppvekst, miljø, diett og lignende) som kan forklare hvorfor akkurat disse har utviklet denne sykdommen. Ved kohorte-studier tar forskeren utgangspunkt i en bestemt gruppe og følger dem fremover i tiden. Det kan være friske mennesker (for eksempel barn som er født et bestemt år, eller en bestemt yrkesgruppe) eller pasienter (for eksempel alle med leddgikt bosatt i Tromsø). Deltakerne følges, ofte i mange år, for å se hvem som utvikler en sykdom eller hvordan det går med pasientgruppen. Det at man følger en gruppe over tid, gjør at vi kaller studien for prospektiv, i motsetning til retrospektive studier der man ser på forhistorien. En tredje metode er tverrsnittsundersøkelser som kartlegger situasjonen på et bestemt tidspunkt og kan gi informasjon om ulikhet i sykdomsforekomst, risikofaktorer etc. mellom befolkningsgrupper (for eksempel røykevaner i ulike sosialgrupper eller gjennomsnittlig kroppsvekt i forskjellige fylker).
Epidemiologisk forskning omfatter ofte store grupper og strekker seg over lang tid. Datainnsamlingen kan omfatte opplysninger om den enkelte slik som personopplysninger, resultater av medisinske tester og biologiske prøver. De siste årene har genetisk informasjon blitt en sentral del av epidemiologiske data. Mye av helsepolitikken planlegges og utformes på grunnlag av epidemiologisk kunnskap.
Ikke all medisinsk og helsefaglig forskning involverer mennesker. Dersom medisinsk og helsefaglig forskning utelukkende defineres ut fra et formål om å skaffe ny viten om helse og sykdom, inngår ikke bare forskning på mennesker, men også blant annet dyreeksperimenter, grunnforskning på celler fra andre organismer og helseøkonomisk forskning. Men det er først og fremst ønsket om å beskytte mennesker mot fysisk og psykisk skade, samt integritetskrenkelser for øvrig, som legitimerer rettslig regulering av forskning. Det kan derfor være hensiktsmessig å betrakte alle typer medisinsk og helsefaglig forskning som involverer mennesker, direkte eller indirekte, separat.
Når pasienter eller friske personer deltar i medisinsk og helsefaglig forskning, kan dette skje på flere prinsipielt ulike måter: For det første har vi undersøkelser som direkte involverer mennesker. Det vanligste er intervensjonsstudier, der deltakerne blir utsatt for en direkte påvirkning. Slik påvirkning kan variere fra minimal (for eksempel en samtale) til betydelig (for eksempel et kirurgisk inngrep). For det andre har vi forskning som dreier seg om studier av biologisk materiale fra mennesker. Den tredje og siste gruppen dreier seg om undersøkelser som benytter individuelle helseopplysninger (for eksempel registerstudier).
Utvalget har i NOU 2005: 1 inngående beskrevet de ulike formene for forskning i kapittel 4. Begrepet medisinsk og helsefaglig forskning er drøftet i kapittel 5, mens det i kapittel 6 gis en utførlig oversikt over medisinsk og helsefaglig forskning i Norge.