5 Bør adgangen til visitasjon utvides?
Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.
Kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er ett av Regjeringens viktigste innsatsområder. Her utgjør kampen mot vold et høyt prioritert område og det er en særlig utfordring å finne frem til virkemidler som kan møte bl.a. volden på offentlige steder. Særlig bekymringsfull er den voldsutvikling som kommer til uttrykk i enkelte storbymiljøer, spesielt i Oslo, og med en økende bruk av våpen.
Gjennom bestemmelsene i straffeloven § 352 a, som kom inn i 1993, og våpenloven § 27 b annet ledd, som kom inn i 1998, eksisterer det nå uttrykkelige forbud mot å bære kniv- og skytevåpen på offentlig sted. Om virkningene av forbudene skriver riksadvokaten i sitt brev av 1. juli 1998:
«Selve «bæreforbudet» har sin selvstendige verdi. Det vil lett virke skremmende på det alminnelig publikum om det ble vanlig å se privatpersoner bære våpen. Men den viktigste funksjon for forbudene er likevel den forebyggende virkning: De skal hindre at berusede og/eller opphissede personer i «kampens hete» har muligheter til å gripe til slike våpen.
Effektiviteten av slike forbud henger også sammen med hvordan mulige gjerningsmenn vurderer oppdagelsesrisikoen og derigjennom sannsynligheten for å bli straffet og få inndratt våpnet. Dette gjør seg ikke minst gjeldende overfor den del av befolkning hvor mulige gjerningsmenn mest sannsynlig er å finne: Unge menn i en livssituasjon med dårlig sosial kontroll. Slik reglene er i dag, må det konstateres at oppdagelsesrisikoen stort sett er knyttet til at våpnet finnes i forbindelse med ransaking eller inkvirering basert på annet grunnlag. Det ville representere en betydelig forbedring og effektivisering om politiet i større grad fikk hjemmel til å kontrollere om personer som oppholder seg på offentlig sted, bærer med seg stikkvåpen eller skytevåpen.»
Departementet vil bemerke at politiloven gir politiet adgang til å ta i bruk en rekke virkemidler for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, jf. det som er beskrevet foran under kapittel 3 om gjeldende rett. Det er imidlertid et spørsmål om man i tillegg bør gi politiet en særskilt hjemmel for visitasjon innenfor de rammer som er foreslått av riksadvokaten. Denne vil åpenbart kunne ha sin selvstendige betydning der det har oppstått helt spesielle ordensproblemer, med en uttalt eksponering av ulovlig våpenbruk. Muligheten av en slik hjemmel åpner for planmessige aksjoner og vil dessuten kunne få en trygghetsskapende og forebyggende effekt. På den annen side er det viktig å legge opp til en praktisering som ikke utilsiktet fortrenger de hjemlene man har i dag. Gjennomføring av aksjoner må også legges opp på en måte som bygger opp under det gode tillitsforhold som må være til stede mellom politi og publikum.
Selv om det i dag i mange tilfelle vil kunne foreligge hjemmel for ransaking eller visitasjon av person enten i straffeprosessloven eller politiloven, vil forslaget om en ny bestemmelse i politiloven representere et nytt hjelpemiddel, som kan ha særlig betydning i forhold til visse former for storbykriminalitet, og der planlagte aksjoner kan ha en særskilt misjon som trygghetsskapende og forebyggende tiltak.
En utvidet visitasjonshjemmel vil også kunne ses som en naturlig oppfølgning av den øvrige rettsutviklingen med straffeskjerpelsene i våpenloven og knivforbudet i straffeloven. En slik hjemmel vil kunne være ett av flere virkemidler for å øke muligheten for oppdagelse av ulovlig våpenbesittelse.
Ved vurderingen av hvor langt en slik visitasjonsadgang skal gå må det foretas en avveining av hensynet til kriminalitetsbekjempelse og hensynet til den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Det må også sikres at et eventuelt lovforslag ikke strider mot Norges forpliktelser etter menneskerettskonvensjonen. Like viktig er det å sikre at en utvidet visitasjonsadgang gir den tilsiktede effekt.