9 Departementets vurdering
9.1 Innledning
Departementet viser innledningsvis til fremstillingen i kap. 3 om rekkevidden av eksisterende hjemmelsgrunnlag for politiet til å undersøke om person bærer våpen på offentlig sted.
Hovedformålet med en bestemmelse om utvidet adgang til visitasjon vil primært være å forebygge kriminalitet og øke publikums trygghet på offentlige steder.
Bestemmelsen vil imidlertid også åpne for en inngripen i den enkeltes privatsfære, som både må begrunnes og begrenses. Det må foretas en avveining av hensynet til kriminalitetsbekjempelse og forholdet til den enkeltes personvern og rettssikkerhet. Videre må det sikres at et eventuelt lovforslag ikke strider mot Norges forpliktelser etter menneskerettskonvensjonen. Her vil også prosedyrene for gjennomføringen av inngrep spille en viktig rolle.
Departementet vil for ordens skyld peke på at politiloven allerede i dag gir politiet adgang til å ta i bruk en rekke virkemidler for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet. Det vises til det som er beskrevet om dette foran under kapittel 3 og 5.
Ved utformingen av forslaget til ny bestemmelse i politiloven § 10 a vil departementet derfor understreke at bestemmelsen er ment å være et nytt hjelpemiddel for politiet, først og fremst i forbindelse med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne avdekke våpen. Videre vil departementet understreke at bestemmelsen ikke skal fortrenge de hjemlene man allerede har i dag i straffeprosessloven og politiloven. Det nye forslaget vil således representere en ny og selvstendig hjemmel for visitasjon, av særlig betydning i forhold til visse former for storbykriminalitet, der planlagte aksjoner kan benyttes som trygghetsskapende og forebyggende tiltak.
En utvidet visitasjonsadgang vil også kunne gi en viktig signaleffekt og virke kriminalitetsforebyggende. Videre vil dette kunne ses som en naturlig oppfølgning av den øvrige rettsutvikling med straffeskjerpelsene i våpenloven og knivforbudet i straffeloven. Den vil dessuten supplere lovgivningen der eksisterende hjemler for visitasjon etter våpen ikke strekker til.
Departementet mener imidlertid at det er meget viktig at praktiseringen av den nye bestemmelsen legges opp på en slik måte at hensynet til publikum søkes ivaretatt på best mulig måte, særlig for å unngå at det gode tillitsforhold til publikum som er basis for et godt politiarbeid, blir skadelidende. Spesielt oppmerksom bør man være på problemstillingen i forhold til enkelte grupper av befolkningen.
Departementet legger stor vekt på at bestemmelsen blir utformet slik at det blir mulig å ivareta garantier for rettssikkerhet på en betryggende måte. Dette synspunktet får betydning både ved avgrensningen av de tilfelle der visitasjon kan foretas, og for saksbehandlingen som skal kreves i det enkelte tilfelle.
Av denne grunn har departementet også funnet det riktig at bestemmelsen blir gitt som en midlertidig lov. Dette for bl.a. å kunne se nærmere på hvilket erfaringsgrunnlag man har etter at loven har vært praktisert noe tid. Departementet vil foreslå at loven begrenses til å gjelde tre år fra ikrafttredelsestidspunktet. I løpet av denne tiden vil man kunne få nyttig erfaringsmateriale i forhold til praktiseringen av loven, ved at departementet har kontakt med politimestrene og får tilbakemeldinger derfra. For øvrig tar departementet sikte på å foreta en evaluering av bestemmelsen etter at den har vært praktisert i noe tid. Parallelt med dette vil departementet også føre videre tiltak for å bidra til best mulig oppnåelse av lovens hensikt.
9.2 Forholdet til EMK
Det må også sikres at lovforslaget ikke strider mot Norges forpliktelser etter menneskerettskonvensjonen. Det vises til nærmere beskrivelse om forholdet til menneskerettskonvensjonen beskrevet foran i kap. 6.
En fullmakt til å foreta visitasjon når det er grunn til å undersøke om vedkommende er i besittelse av våpen, i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves, er relativt vid, men den er ikke ubegrenset. Hvis det i tillegg oppstilles krav om at slik visitasjon bare kan foretas når politimesteren eller politimesterens stedfortreder på forhånd har gitt skriftlig samtykke til at dette kan foretas i et nærmere avgrenset område og tidsrom, eller at samtykke må gis i det enkelte tilfelle, antar departementet at lovkravet etter EMK må anses oppfylt.
Kravet om at inngrepet skal være nødvendig i et demokratisk samfunn innebærer at inngrepet må skyldes et presserende samfunnsmessig behov og være proporsjonalt i forhold til behovet. Når det gjelder det samfunnsmessige behovet, er det grunn til å merke seg at antall legemsbeskadigelser og trusler hvor stikk- eller skytevåpen brukes, synes å øke i omfang. Flere av voldstilfellene har sammenheng med at gjerningspersonene bærer skyte- eller stikkvåpen og tar disse i bruk når det oppstår konfliktsituasjoner. Ikke sjelden er gjerningspersonen påvirket av rusmidler som reduserer motforestillinger mot å bruke våpen.
En adgang til inngrep som foreslått, vil dels kunne avdekke ulovlig våpenbesittelse, dels kunne virke forebyggende. Når det gjelder forholdsmessigheten, er det etter departementets syn viktig at visitasjonen i første omgang skal skje ved hjelp av metalldetektor eller tilsvarende teknisk hjelpemiddel. De fleste er vant til å tåle visitasjon med slik detektor bl.a. i forbindelse med flyreiser, og opplever det neppe som svært inngripende.
Departementet antar på denne bakgrunn at inngrep som lovforslaget legger opp til, gjennomført i tråd med prinsippene i politiloven § 6, vil tilfredsstille kravet om at inngrepet skal anses nødvendig i et demokratisk samfunn.
9.3 Lovforslagets generelle utforming
Departementets lovforslag går ut på at visitasjon skal kunne foretas på offentlig sted, og da i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves, når det er grunn til å undersøke om vedkommende er i besittelse av våpen. Selv om denne fullmakten er relativt vid er den som nevnt foran ikke ubegrenset.
Begrensning: «i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves»
Flere av høringsinstansene (påtalemyndigheten) har reist innsigelser i forhold til denne begrensningen. Det er bl.a. pekt på at visitasjonsadgangen med dette blir for snever.
Til dette vil departementet bemerke at tanken bak forslaget er at visitasjon etter den nye regelen normalt bør skje som planlagte tiltak rettet mot utsatte steder og til tider hvor det erfaringsmessig er mulig at konflikter som kan medføre bruk av våpen kan oppstå. Departementet mener at visitasjon etter denne bestemmelsen først må begrenses til å gjelde «offentlig sted». En ytterligere begrensning er at bestemmelsen skal gjelde «i situasjoner» eller «på steder» hvor vold erfaringsmessig lett utøves. Det er dessuten grunn til å peke på at det aktuelle område for visitasjon vil måtte fastsettes i den avgjørelse som treffes av politimesteren.
Departementet vil presisere at bestemmelsen ikke er ment å skulle representere noen innskrenkning i forhold til den visitasjon som i dag kan utøves i forbindelse med særskilte arrangementer der det ellers utføres kontroll ved adgang.
Begrepet «våpen»
Noen av høringsinstansene mener at lovforslaget i tillegg til skytevåpen og kniv eller et lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser, også bør omfatte andre typer våpen. Som eksempel på dette er nevnt slagvåpen, elektrosjokkvåpen og gassvåpen.
I forskriften til våpenloven, fastsatt med hjemmel i våpenloven av 9. juni 1961 nr. 1, er det inntatt en liste over flere våpen som er forbudt å eie - og derved også å bære. Det vises til forskrift av 25. januar 1963 nr. 9722, der det i del I pkt. A nr. 1 fremgår at det er forbudt å kjøpe eller på annen måte erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker og batonger.
Det vil kunne oppfattes som inkonsekvent om ikke også slike våpen skal kunne omfattes av visitasjonsadgangen, siden de kan beslaglegges etter gjeldende lovgivning. Departementet vil derfor foreslå at denne kategori våpen også tas med i oppregningen over de objekter det kan foretas visitasjon etter.
Politiloven § 7 opererer for øvrig med begrepet «farlige gjenstander». Disse vil kunne tas i forvaring dersom vilkårene for øvrig er til stede. Begrepet «farlige gjenstander» vil i utgangspunktet omfatte skytevåpen, kniv og andre våpen som er forbudt etter våpenforskriften. Etter omstendighetene vil det imidlertid også omfatte gjenstander som i seg selv ikke er forbudt, men som medbragt på offentlige steder klart kan benyttes som våpen, og som samtidig ikke har noen fornuftig anvendelse i en gitt situasjon.
Departementet mener at en visitasjonsbestemmelse etter sitt innhold ikke bare må dekke gjenstander som etter våpenloven § 1 eller straffeloven § 352 a er forbudt å bære på offentlig sted, men også de våpen som er forbudt etter våpenforskriften samt det som kan tas i forvaring etter politiloven § 7. Det blir her viktig at visitasjonsadgangen ikke misbrukes. Det må derfor i disse tilfellene særlig sterkt understrekes at det må foreligge «grunn» til å undersøke om personen er i besittelse av en slik farlig gjenstand. Politiet kan dermed ikke benytte visitasjonsadgangen til å visitere en person for besittelse av en hvilken som helst gjenstand.
«Samtykke»
Departementet mener at de formelle kravene i loven er en viktig forutsetning, både for at det ulovfestede personvernet og for at kravet i menneskerettskonvensjonens art. 8 blir fulgt. Hensynet bak den foreslåtte lovbestemmelse ivaretas således også ved den formelle beslutningsprosess. Således mener departementet det vil virke betryggende ved at det også blir oppstilt krav om skriftlig samtykke på forhånd.
Når det gjelder hvem som skal samtykke, foreslo departementet i høringsforslaget at visitasjon etter denne bestemmelsen bare kan gjennomføres når «politimesteren, eller den som politimesteren bemyndiger» på forhånd har gitt samtykke.
I høringsrunden er det kommet forslag om at dette bør forbeholdes «politimesteren eller hans stedfortreder» eller at det bør fremgå av lovbestemmelsen at samtykke begrenses til å bli gitt av «embets- og tjenestemenn i påtalemyndigheten».
Departementet er enig i at det av lovteksten bør fremgå at det forbeholdes «politimesteren eller hans stedfortreder» å gi samtykke. Departementet mener således at det bør foretas en endring i forhold til høringsutkastet på dette punkt. De formelle kravene i loven vil også være en viktig forutsetning for både det ulovfestede personvernet og kravet i menneskerettskonvensjonen artikkel 8.
Når det gjelder hvem som skal samtykke, kan det for øvrig også vises til ordningen som gjelder i forhold til bevæpningstillatelse. Ifølge våpeninstruksen § 10 er det politimesteren som for det enkelte tilfelle kan gi slik ordre. Når politimesteren ikke er tilgjengelig og forsinkelsen kan føre til tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, kan imidlertid hans faste stedfortreder gi slik bevæpningordre. I stedfortreders fravær kan jourhavende gi ordre om bevæpning.
Visitasjon etter den foreslått bestemmelse skal først og fremst finne sted som planlagte tiltak rettet mot utsatte steder og til tider hvor det erfaringsmessig er mulig at konflikter som kan medføre våpenbruk er tilstede. Med denne bakgrunn mener departementet at samtykke til visitasjon som nevnt må gis av politimesteren, eventuelt av politimesterens stedfortreder i politimesterens fravær.
«Teknisk hjelpemiddel»
Når det gjelder bruk av teknisk hjelpemiddel, vil det mest praktiske være metalldetektor. Politiets erfaring med slikt utstyr skal stort sett være gode. Håndholdte metalldetektorer er lette å bruke og gir god effekt. I dag brukes slike f.eks. ved sikkerhetskontroll i forbindelse med rettssaker og på flyplasser. En utvendig undersøkelse med metalldetektor må anses som mindre inngripende enn ordinær visitasjon. På denne måten reduseres også faren for misbruk. Narkotika vil f.eks. ikke gi utslag på en metalldetektor
«Visitasjon av en person»
Til de bemerkninger som er fremsatt i forbindelse med «visitasjon av en person» som angitt i lovforslagets § 10 a tredje ledd, 2. pkt., vil departementet bemerke at denne bestemmelse er en unntaksbestemmelse i forhold til hovedregelen i 1. pkt. om forhåndssamtykke i et nærmere angitt område og tidsrom. Bestemmelsen er nettopp tenkt rettet mot enkelttilfeller, og der det må fastsettes beslutning i forhold til den enkelte person. Ut fra dette og formålet bak bestemmelsen, mener departementet at det her ikke er grunnlag for å gjøre noen endring i forhold til høringsforslaget.
«Krav om uniformering»?
Datatilsynet har fremsatt forslag om at det bør vurderes å innføre et krav om at bare uniformerte polititjenestemenn kan utføre den foreslåtte visiteringen.
Departementet kan i utgangspunktet være enig med Datatilsynet at bruk av uniform vil kunne klargjøre den enkelte situasjon overfor berørt publikum. Synliggjøring og legitimering av politimyndighet vil være viktig, og det vil også antas å være praksis ved alle planlagte aksjoner at de gjennomføres av uniformert politi. På den annen side vil for absolutte krav til uniformering hindre fleksible løsninger. Dette egner seg dessuten for regulering i eventuell særskilt bestemmelse.