3 Departementets forslag
3.1 Nærmere om KBO
KBO omfatter alle de enheter som forestår produksjon med tilhørende vassdragsregulering, overføring og distribusjon av elektrisk energi og fjernvarme etter energiloven (200 selskaper).
KBO er hierarkisk organisert med Kraftforsyningens sentrale ledelse (KSL), Kraftforsyningens regionsjefer (KRS), Kraftforsyningens distriktssjefer (KDS) og øvrige enheter (bl.a. vassdragsregulanter, kraftprodusenter, nettselskaper).
KSL består av beredskapsmyndigheten (NVE) og systemansvarlig (Statnett SF).
Det er NVE som utpeker KRS. Praksis har vært at KRS utpekes blant ledere hos systemansvarlig. Dette innebærer at den systemansvarliges regioninndeling følges; en KRS for region Nord-Norge, en for region Midt-Norge og en for region Sør-Norge.
NVE utpeker KDS fra en enhet i KBO som vanligvis driver det regionale nettet innenfor et større område. KDS vil typisk fungere som ledelsesledd for et fylke. Innenfor det geografiske ansvarsområdet til en KDS vil det som hovedregel være både nettselskaper og produsenter.
KRS og KDS er statens representanter når de i henhold til gjeldende lov og forskrifter utøver sitt ansvar og sine oppgaver.
Statnett SF har som systemansvarlig og eier/driver av sentralnettet med tilhørende driftskontrollsystem, en sentral rolle i KBO når denne aktiviseres som følge av ekstraordinære situasjoner. Statnett SF skal bistå NVE både som beredskapsmyndighet og rasjoneringsmyndighet. Statnett SF skal utøve systemansvaret ved å sørge for den momentane balanse mellom forbruk og produksjon. Dette er særlig viktig i situasjoner hvor det kan oppstå feil, skade og andre påkjenninger ved krisehåndtering og gjenoppretting av funksjon i sentralnettet.
KBO er statens virkemiddel for å etablere, opprettholde og øve en overordnet organisatorisk struktur som - i tilfelle en ekstraordinær situasjon - gir relevante ledd på forskjellige geografiske og funksjonelle nivåer myndighet, ansvar og oppgaver.
KBO bygger på de eksisterende selskapers normale ledelse, organisasjon og systemer. Så langt som mulig skal normal drift opprettholdes, og etablerte avtaler og forpliktelser skal oppfylles. Den enkelte driftsenhet har fremdeles selv ansvaret for den daglige driften, administrasjon og økonomisk styring.
KBO skal prioritere håndteringen av ekstraordinære situasjoner når disse oppstår. Skader på liv og eiendom i og ved regulerte vassdrag og energianlegg skal unngås, normal strømforsyning skal opprettholdes eller gjenopprettes så snart som mulig.
Styring gjennom KBO skal bare skje når det er helt nødvendig for å ivareta grunnleggende samfunnsmessige og eventuelt totalforsvarsmessige interesser.
KBO reguleres gjennom energiloven § 6-1 første ledd. Her fastslås det at kraftforsyningen skal underlegges KBO under beredskap og i krig, og at de enheter som står for kraftforsyningen i fred inngår i organisasjonen. I slike situasjoner skal departementet samordne beredskapsplanleggingen og lede kraftforsyningen. Departementets myndighet er delegert til NVE.
Bestemmelsens tredje ledd regulerer bruken av KBO i andre situasjoner enn under beredskap og i krig. Ved skade på kraftforsyningsanlegg som følge av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror- eller sabotasjeaksjoner, samt i forbindelse med rasjonering, kan KBO pålegges oppgaver. Det er i disse situasjonene ikke aktuelt å underlegge kraftforsyningen KBO på den måte loven forutsetter for beredskap og krig, men derimot å kunne benytte organisasjonens oppbygging med tilhørende ledelsesledd til å løse oppgaver som utøvende organ i krisehåndteringen.
3.2 Innføring av hjemmel for delegasjon i forbindelse med rasjonering
Etter energiloven § 5A-2 første ledd er det departementet som iverksetter rasjonering. Bestemmelsens annet ledd fastslår at departementet utpeker en rasjoneringsmyndighet som er ansvarlig for planlegging og administrativ gjennomføring av rasjonering. Bakgrunnen for bestemmelsen er omhandlet i Ot.prp. nr. 56 (2000-2001), jf. Innst. O nr. 112 (2000-2001).
Departementet foreslo i høringsutkastet å innta et nytt tredje ledd i bestemmelsen om adgang for rasjoneringsmyndigheten til å kunne delegere myndighet, herunder til private rettssubjekter.
Departementet konstaterer at ingen av høringsinstansene har gått i mot at det innføres en slik delegasjonshjemmel. Høringsinstansene har imidlertid forskjellige syn med hensyn til hvem som bør inneha den formelle vedtaksmyndigheten, rollefordelingen mellom de ulike aktørene, planleggingen av rasjonering og kravene som må stilles til de som skal delegeres myndighet.
Når det gjelder delegasjonsspørsmålet konstaterer departementet at det i hovedsak er kraftnæringens interesseorganisasjoner som har tatt til orde for en løsning hvor fylkesmannen skal treffe beslutningene, mens aktørene kun skal utføre pålegg og faktiske handlinger i tråd med fylkesmannens prioriteringer, samt bistå med kunnskap og teknisk/faglige råd.
Departementet vil presisere at meningen med høringsutkastet primært var å innføre en hjemmel for å delegere myndighet til ledelsesleddene i KBO, og ikke til de enkelte underliggende enhetene i KBO som for eksempel nettselskapene innenfor et distrikt. Riktignok inngår samtlige nettselskaper i KBO med blant annet eget planansvar, men de er i beslutningsmessig henseende underlagt ledelsesleddene på distriktsnivå, regionnivå og sentralt nivå. Det vises til redegjørelsen om KBO under punkt 3.1 ovenfor.
Departementet er enig med PIL og Hydro i at det er viktig at KRS og KDS er bevisst på hvilken rolle man utøver i en eventuell rasjoneringssituasjon. Kraftforsyningen og KBO må av tekniske og beredskapsmessige årsaker organiseres slik i en rasjoneringssituasjon som det er redegjort for ovenfor under punkt 3.1. Departementet vil påpeke at det derfor ikke lar seg gjøre å oppstille et absolutt krav om at ledelsesleddene i KBO under ingen omstendighet skal ha tilknytning til selskaper som kan ha kommersielle interesser i hvordan rasjonering gjennomføres eller hvilke tiltak som skal iverksettes. Departementet forutsetter imidlertid at de som får delegert myndighet i medhold av forslaget skal opptre uavhengig og nøytralt i rasjoneringssammenheng som statens representanter uten at det på noen måte skal skjeles hen til annen virksomhet som ellers utøves.
Departementet vil presisere at ledelsesleddene i KBO og eventuelt de private rettssubjekter som utøver myndighet delegert til dem av rasjoneringsmyndigheten, normalt vil måtte anses å handle på vegne av rasjoneringsmyndigheten i forhold til spørsmål om ansvar for vedtak eller handlinger utført under rasjonering.
De enkelte underliggende enhetene i KBO vil i stor grad kun forholde seg til pålegg gitt av rasjoneringsmyndigheten på sentralt nivå og ledelsesleddene i KBO på region- og distriktsnivå. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt å delegere rasjoneringsmyndighet fra KRS til KDS og fra KDS til en enkelt øvrig enhet i KBO.
Departementet konstaterer at samtlige av de fylkesmenn som har uttalt seg til høringsutkastet støtter departementets forslag å innføre hjemmel for å delegere myndighet til KBO eller nærmere bestemte ledelsesledd i KBO. Det vises blant annet til uttalelsene fra fylkesmannen i Østfold, fylkesmannen i Hedmark og fylkesmannen i Vestfold som forutsetter at KBO lokalt og regionalt rådfører seg med kommunene og/eller fylkesmannen i prioriteringsspørsmål, samt at fylkesmannen og fylkesberedskapsrådet kan fungere som rådgivende instans.
Departementet er enig med fylkesmennene på dette punktet, og vil også påpeke at KDS som ledelsesledd i KBO allerede er representert i fylkesberedskapsrådet. Ved vanskelige prioriteringer av ulike samfunnsinteresser i en eventuell rasjoneringssituasjon, vil derfor KDS kunne velge å forholde seg til de råd som gis fra fylkesmannen og eventuelt de enkelte kommunene. En slik rådføring vil også bidra til å sikre legitimitet og tillit til de beslutningene som treffes.
Når det gjelder planleggingen av rasjonering, vil departementet påpeke at høringsutkastet ikke la opp til endringer av gjeldende organisering og ansvar. Det vil fortsatt være slik at NVE som rasjoneringsmyndighet har ansvaret for overordnet planlegging av rasjonering, og for å påse at det er utarbeidet planer for slike tiltak på sentralt, regionalt og lokalt nivå i samråd med sentrale, regionale og lokale myndigheter, samt berørte interesser. Alle enheter i KBO er pålagt å utarbeide slike planer.
Departementet finner på bakgrunn av høringsuttalelsene spesielt grunn til å fremheve viktigheten av at en eventuell rasjonering er så godt planlagt som mulig, at planene er gjenstand for en revisjon med jevne mellomrom i samråd med berørte myndigheter og interesser, herunder berørte kraftprodusenter og forbrukerinteressene.
Flere høringsinstanser har påpekt et ønske om at planer for en eventuell rasjonering bør godkjennes av NVE som overordnet rasjoneringsmyndighet. En slik godkjenning vil etter departementets vurdering være meget ressurskrevende. I tillegg vil det være svært krevende å utarbeide planer som til enhver tid er riktige sett i forhold til de samfunnsmessige konsekvensene av gjennomføringen av en slik plan. En godkjenning av planene vil medføre fare for at planene låses fast fordi de oppfattes som endelige og bindende, slik at de blir lagt til grunn uavhengig av den konkrete situasjonen. Departementet vil derfor ikke foreslå en slik løsning.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke forhold og tiltak det kan være aktuelt å treffe vedtak om i forbindelse med gjennomføringen av en eventuell rasjonering etter § 5A-2, vil departementet påpeke at dette primært vil dreie seg om nærmere angitte rasjoneringstiltak. Det vises til Ot.prp. nr. 56 (2000-2001) punkt 3.6.3.2.
I en mer operativ fase av en rasjonering vil tiden til å finne løsninger ofte være knapp. At NVE som rasjoneringsmyndighet må treffe vedtak i hver enkelt sak knyttet til gjennomføring av rasjonering vil være for tidkrevende. Videre må NVE i en slik situasjon ha detaljert innsikt i regionale og lokale forhold. I en rasjoneringssituasjon forutsetter det at NVE besitter et operativt apparat med kompetanse, organisasjon og tekniske ressurser som det ikke er lagt opp til at direktoratet skal ha. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 56 (2000-2001) er de administrative og operative systemer som kan håndtere en rasjoneringssituasjon i regionale og lokale områder bygget opp i KBO.
Det er de som står nær utfordringene som har best lokal kunnskap, faglig innsikt og forutsetninger for å finne de samfunnsmessig riktige løsningene på kortest mulig tid. For effektivt å kunne gjennomføre tiltak i en rasjoneringssituasjon, er det nødvendig at KBO, og i spesielle tilfeller regionale og lokale driftsenheter i kraftforsyningen, kan delegeres rasjoneringsmyndighet. Eksempelvis vil dette være faktisk utkobling av forbruk, fastsettelse og oppfølging av energikvoter mv.
Departementet vil presisere at beslutningsmyndigheten i stor grad vil være knyttet til gjennomføringen av operasjonelle og faktiske disposisjoner i tilknytning til kraftsystemet for å oppnå formålet med rasjoneringen og de ulike rasjoneringstiltakene som iverksettes. I situasjoner hvor det må prioriteres annerledes enn planen eller i større detalj enn planen legger opp til, vil ledelsesleddene i KBO få råd fra fylkesmannen og fylkesberedskapsrådet. I spesielle tilfeller hvor den enkelte driftsenhet i KBO får myndighet, går departementet ut fra at driftsenheten i tvilstilfeller vil rådføre seg med ledelsesleddene i KBO.
Departementet mener på denne bakgrunn at dagens beredskapsorganisering er hensiktmessig, og opprettholder forslaget om delegasjon ved rasjonering. Departementet finner på bakgrunn av høringen grunn til å endre ordlyden i forhold til høringsutkastet, slik at KBO uttrykkelig nevnes i ordlyden. I spesielle tilfeller kan det være behov for at KRS eller KDS kan delegere myndighet til øvrige enheter innen KBO. Den foreslåtte endring legger til rette for slik delegasjon. Ved delegasjon inntrer instruksjonsmyndigheten for overordnet myndighet på vanlig måte.
Det følger av energiloven § 6-1 tredje ledd at KBO kan pålegges oppgaver i forbindelse med rasjonering etter § 5A-2. Departementet vil presisere at de som delegeres myndighet etter bestemmelsen vil ha plikt til å utøve kompetansen i tråd med sine pålagte oppgaver.
Statnett og KDS Sør-Trøndelag, uttaler at det er usikkerhet med hensyn til tidspunktet og måten denne myndighet vil bli delegert. Departementet vil påpeke at det følger av § 5A-2 første ledd at rasjonering ikke iverksettes før departementet har truffet beslutning om dette. Departementet legger til grunn at det mest hensiktsmessige vil være at rasjoneringsmyndigheten fastsetter fullmaktene til KBO etter at departementet har fattet beslutning om iverksettelse av rasjonering, og at fullmaktene kan tilpasses den aktuelle situasjonen. Fullmaktene vil bestå inntil departementet har besluttet opphør av rasjonering.
Departementet vil likevel ikke utelukke muligheten for at visse fullmakter kan foreligge på forhånd, og at dette om nødvendig kan avklares nærmere i forskrifter i medhold av energiloven § 5A-2, jf. § 7-6. Departementet viser til at NVEs forskrift om rasjonering ikke trer i funksjon før departementet har truffet sin beslutning i medhold av § 5A-2 første ledd.
3.3 Unntak fra forvaltningsloven
Departementet mener det er behov for å kunne fastsette unntak fra forvaltningsloven for avgjørelser som fattes av rasjoneringsmyndigheten, eller den som rasjoneringsmyndigheten delegerer myndighet til, i forbindelse med gjennomføring av rasjonering etter § 5A-2.
Tiden som brukes for å finne løsninger og fatte vedtak om tiltak knyttet til operative forhold i forbindelse med gjennomføring av rasjonering vil være avgjørende. I slike situasjoner vil rasjoneringsmyndigheten, eller den som får delegert slik myndighet, måtte ta en mengde beslutninger på kort tid. Disse beslutningene vil kunne være av ulik karakter.
Det kan for eksempel være nødvendig å foreta tvangsutkobling av forbruk for kortere eller lengre tid. Slike beslutninger må treffes på grunnlag av kunnskap og kompetanse om lokale eller regionale forhold, og vil innebære prioritering i tråd med prinsippene som er fastsatt i NVEs forskrift om rasjonering. Vedtakene må gjennomføres umiddelbart av hensyn til situasjonen. En klage kan derfor ikke hindre at tiltaket blir gjennomført. Siden det ikke vil være mulig å endre på fullbyrdede tiltak eller handlinger, vil en klagebehandling i ettertid ikke ha noen realitet utover eventuelt å fastslå om vedtakene var rettmessige eller urettmessige i forhold til lov og forskrift. De som delegeres myndighet etter forslaget anses å handle på vegne av staten ved spørsmål om ansvar for eventuelle urettmessige vedtak eller handlinger under rasjonering basert på det lovverk som gjelder for slikt ansvar.
Departementet konstaterer at høringsinstansene har forskjellig syn på spørsmålet om unntak fra forvaltningsloven. De fleste høringsinstansene uttrykker forståelse for behovet for et unntak, men har innvendinger knyttet til omfanget av unntaket.
Unntaksbestemmelsen i høringsutkastet ble inntatt primært fordi ordinær klageadgang på slike vedtak kan medføre at rasjonering ikke effektivt lar seg gjennomføre.
Departementet ser imidlertid de betenkeligheter som er påpekt fra Norsk Hydro ASA og vil foreslå å begrense unntaket fra forvaltningsloven på dette punktet i tråd med forslaget fra Justisdepartementet som har uttalt følgende:
«Så vidt vi kan se vil det være tilstrekkelig å gjøre unntak fra klagereglene i forvaltningsloven. Vi kan ikke se at det er hensyn som tilsier at de øvrige reglene om forsvarlig saksbehandling i forvaltningsloven ikke skal gjelde for avgjørelser som treffes av rasjoneringsmyndigheten. Vi gjør da oppmerksom på at flere av reglene i forvaltningsloven har unntak nettopp av hensyn til den type saker hvor effektivitetshensyn og hensyn til vedtakets gjennomførbarhet må gå foran enkelte av de alminnelige kravene til forsvarlig saksbehandling, se bl.a. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a, § 17 annet ledd bokstav b, § 23 og § 27 annet ledd.»
Olje- og energidepartementet vil påpeke at det etter omstendighetene kan tenkes å bli reist spørsmål om habilitet, siden myndighet til å fatte vedtak skal delegeres til ledelsesledd i KBO eller i spesielle tilfeller til ordinære driftsenheter i KBO. Som det fremgår av punkt 3.2 ovenfor, har KRS og KDS alltid tilknytning til selskaper som står for kraftforsyningen. En KDS kan for eksempel bli nødt til å fatte vedtak i en rasjoneringssituasjon som påvirker det selskap vedkommende person til daglig er administrerende leder i og andre selskaper som eget selskap har et kommersielt forhold til.
Etter departementets vurdering vil det i praksis være tilnærmet umulig å legge til rette for en effektiv og moderne krisehåndtering i kraftforsyningen uten å involvere som beslutningstakere personer og aktører som i ulik grad er i posisjoner som etter forvaltningsloven § 6 medfører at vedkommende automatisk blir inhabil. De som delegeres myndighet i tråd med forslaget kan derfor ikke avkreves fullstendig habilitet gjennom en direkte anvendelse av forvaltningsloven § 6 med de objektive habilitetsgrunnene som er angitt i bestemmelsens første ledd boksta a-e.
Departementet viser imidlertid til forutsetningen om nøytralitet ovenfor under punkt 3.2, og antar at habilitetsreglene må forstås slik at de ikke er til hinder for gjennomføring av en eventuell kraftrasjonering i en alvorlig situasjon for samfunnet. Selv om det fastsettes unntak fra forvaltningsloven kapittel II, vil departementet understreke at dette ikke fritar fra de alminnelige ulovfestede forvaltningsrettslige reglene om myndighetsmisbruk. Dette innebærer at myndighet skal utøves på et forsvarlig grunnlag uten at det utvises vilkårlighet, tas utenforliggende hensyn (herunder hensyn til eget selskaps kommersielle interesser) eller fattes vedtak som er urimelige eller som er uttrykk for usaklig forskjellsbehandling. Departementet viser for øvrig til forutsetningen om nøytral opptreden fra de som delegeres myndighet etter forslaget, jf. punkt 3.2 ovenfor, og foreslår på denne bakgrunn at det i nytt tredje ledd siste punktum slås fast at sakene allikevel skal forberedes og avgjøres etter en forsvarlig, saklig og nøytral saksbehandling.
Departementet foreslår på denne bakgrunn som nytt tredje ledd annet punktum i § 5A-2 en bestemmelse som fastslår at kapittel VI om klage og omgjøring i forvaltningsloven ikke gjelder for enkeltvedtak som er truffet av rasjoneringsmyndigheten i forbindelse med gjennomføring av rasjonering. Det foreslås å presisere at unntaket også gjelder for de som får delegert myndighet til å treffe slike vedtak fra rasjoneringsmyndigheten etter første punktum.
3.4 Ny § 7-7 om overtredelsesgebyr
Det foreslås å innføre nye bestemmelser i energiloven kapittel 7 som gir adgang til å ilegge gebyr ved overtredelser av energiloven med tilhørende forskrifter om rasjonering.
Mange av høringsinstansene har hatt store innvendinger mot dette høringsforslaget som gikk ut på å innføre adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av energiloven eller bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven. De fleste av høringsinstansene har ikke de samme innvendinger dersom gebyrbestemmelsene avgrenses til kun å gjelde ved overtredelse av rasjoneringsbestemmelsen i energiloven.
Departementet vil vise til at Sanksjonslovutvalget den 16. mai 2003 avga NOU 2003: 15 «Fra bot til bedring - Et mer nyansert og effektivt sanksjonssystem med mindre bruk av straff». Justisdepartementet har ennå ikke bestemt hvordan utvalgets forslag vil bli fulgt opp, og hvor raskt dette kan skje.
Energiloven § 7-3 og 7-5 angir de sanksjoner som står til rådighet ved brudd på loven eller bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven. § 7-5 inneholder en straffetrussel, og § 7-3 angir bestemmelse om tvangsmulkt og tilbaketrekking av konsesjon.
Ved overtredelse av energiloven med tilhørende forskrifter vil tilbaketrekking av konsesjon være en uforholdsmessig eller upraktisk sanksjon, for eksempel overfor nettselskaper som uansett må drive sin virksomhet med konsesjon. Tvangsmulkt er et pressmiddel som skal sikre etterlevelse av loven eller bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven. Forutsetningen for å ilegge tvangsmulkt er imidlertid at det fortsatt foreligger en ikke oppfylt forpliktelse. Vedtak om tvangsmulkt kan dermed ikke treffes etter at det ulovlige forholdet er opphørt. Straffeansvar for mindre alvorlige overtredelser, er etter departementets syn i mange tilfeller en uforholdsmessig og uhensiktsmessig reaksjonsform.
Etter departementets vurdering er det allerede nå behov for å innføre mer egnede sanksjoner i energiloven. Innføring av en gebyrhjemmel er nødvendig av hensyn til en effektiv gjennomføring av rasjonering. Etter høringen mener departementet imidlertid at innføring av en generell bestemmelse i energiloven om overtredelsesgebyr bør avvente Justisdepartementets oppfølging av Sanksjonslovutvalget.
Det foreslås å avgrense forslaget til nye §§ 7-7 og 7-8 til kun å gjelde for overtredelse av energiloven § 5A-2, samt forskrifter i medhold av denne bestemmelsen.
Departementet vil derfor foreslå at det innføres en ny § 7-7 som gir hjemmel til å fastsette plikt til å betale gebyr som følge av overtredelse av energiloven § 5A-2 eller pålegg gitt i medhold av § 5A-2. Gebyr ved overtredelse av denne bestemmelsen vil være en administrativ sanksjon som stiller særlige krav til hjemmelens klarhet. Det foreslås derfor at lovteksten angir at overtredelse av § 5A-2 kan medføre gebyr, og at det angis at overtredelser av bestemmelser eller pålegg knyttet til rasjonering gitt med hjemmel i lovbestemmelsen kan medføre gebyr der det er særlig angitt i bestemmelsen eller pålegget.
Departementet vil understreke at det ikke er aktuelt å delegere myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr til KBO eller de enkelte enheter i beredskapsorganisasjonen. Kompetanse til å ilegge gebyr i forbindelse med en rasjonering etter § 5A-2, vil i tråd med hva som gjelder for energiloven for øvrig, på ordinær måte delegeres til NVE som sentral rasjoneringsmyndighet. Gebyrileggelse vil i tråd med forslaget følge forvaltningsloven med ordinær klageadgang på vedtakene. Ved en eventuell gebyrileggelse knyttet til gjennomføring av rasjonering, kan det imidlertid ikke påregnes at klagen gis oppsettende virkning, jf. forvaltningsloven § 42.
Det foreslås videre at skyldkravet angis i lovteksten. Det kreves uaktsomhet eller forsett for at en overtredelse skal medføre gebyr.
Det foreslås at gebyr etter bestemmelsen skal være tvangsgrunnlag for utlegg, samt at Statens Innkrevingssentral gis en begrenset særnamsmyndighet for tvangsinndriving av slik gebyrkrav. Bestemmelsen i annet ledd annet punktum er i samsvar med en vanlig lovgivningspraksis de senere år i forbindelse med lovbestemmelser om at offentlige krav er tvangsgrunnlag for utlegg.
3.5 Ny § 7-8 om foretak
Det er behov for at også foretak kan ilegges gebyr når en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr er begått på vegne av foretaket i forbindelse med rasjonering.
Et vilkår for å ilegge foretak overtredelsesgebyr er etter første ledd første punktum at det er begått en «overtredelse som kan medføre sanksjon». Dette uttrykket er en henvisning til oppregningen av handlingsnormene i § 7-7. En av disse må være brutt. Videre innebærer utrykket at skyldkravet i § 7-7 må være oppfylt. Her følger imidlertid en viktig modifikasjon av § 7-8 første ledd annet punktum. Dermed kan foretak ilegges overtredelsesgebyr «selv om det ikke kan anvendes sanksjon mot noen enkeltperson». Dette innebærer at både anonyme og kumulative feil omfattes. Med anonyme feil siktes til tilfeller hvor man ikke lykkes i å utpeke gjerningspersonen. Kumulative feil står man overfor når flere personer har begått feil, men uten at noen av dem har opptrådt uaktsomt. Man konstaterer her uaktsomhet ved å «summere» feilene. Ansvaret går imidlertid lenger. Med unntak for hendelige uhell og force majeure-tilfeller er ansvaret objektivt.
Overtredelsen må være begått av noen som har opptrådt «på vegne av foretaket». Dette innebærer at personen må ha positiv hjemmel for å handle. Denne kan følge av lov, forskrift, sedvane, stilling, verv eller avtale. Både ansatte og oppdragstakere omfattes. En person kan som utgangspunkt ikke antas å handle «på vegne av» foretaket dersom handlingene er illojale overfor foretaket, for eksempel dersom handlingen er foretatt for å ivareta egne interesser på bekostning av foretakets.
Momentene angitt i annet ledd har betydning både ved vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmålingen av gebyret. Oppregningen av momenter er ikke uttømmende.
Grovheten jf. bokstav a, vil alltid stå sentralt. Flere elementer vil inngå i en grovhetsvurdering. Det må ses hen til overtredelsens omfang og virkninger. Videre må det legges vekt på den utviste skyld.
Foretakets mulighet til å forebygge overtredelsen ved instruksjon, opplæring og kontroll er en viktig del av begrunnelsen for overtredelsesgebyr som ilegges foretak.
På samme måte er det sammenheng mellom angivelsen i bokstav c om at det skal legges vekt på om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser - og hensynet til riktig ansvarsplassering, som er en del av begrunnelsen for bestemmelsen i § 7-8.
Moment i bokstav d - om foretaket har eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen - kan ses som en forlengelse av grovhetsmomentet i bokstav a. Således inngår både skadevirkninger og fortjenestemuligheter i vurderingen av hvilke virkninger overtredelsen har hatt. Etter bokstav a tar man imidlertid utgangspunkt i konsekvensene av overtredelsen, mens man etter bokstav d ser isolert på fordelene for foretaket.
Av bokstav e fremgår at det skal legges vekt på om det foreligger gjentakelse.
Som bokstav f er tatt med at det skal tas hensyn til foretakets økonomiske evne. For at et gebyr ilagt et foretak skal få den tilstrekkelige preventive virkning må reaksjonen være følbar, samtidig som den ikke skal virke urimelig eller uforholdsmessig. Hva som er en følbar reaksjon, vil i stor grad avhenge av foretakets økonomiske stilling, eller situasjonen for det konsern foretaket inngår i.